Page 1


Tidligere utgivelser: IMPULSER, dikt (1966) PAXION, dikt (1971) ET BILDE ET VERKTØY, dikt (1974) GATEVINDEN, dikt (1980) SOLFIOLINEN, noveller (1981) BASTIONEN, roman (1982) ALKYMISTEN, noveller (1983) DVERGHESTEN, roman (1984) HONNINGKRUKKEN, krimroman (1985) NULLPLUSS, roman (1986) JEGERDUKKEN, krimroman (1987) GIPSYBLINK, dikt (1988) MENGELE ZOO, roman (1989) DØDENS CODEX, krimroman (1990) SØTHJERTE, roman (1991) DET NIENDE PRINSIPP, krimroman (1992) CASSANDRAS FINGER, krimroman (1993) GIPSYMANN, dikt (1994) HIMMELBLOMSTTREET, roman (1994) KISTE NUMMER FEM, krimroman (1996) PROST GOTVINS GEOMETRI, roman (1998) DEN BALSAMERTE ULVEN, krimroman (2000) FARIVIS RUVIS, barnebok (2001) LILJER FRA JERUSALEM, krimroman (2001) AFRODITES BASSENG, roman (2003) ALLE ORKANERS MOR, krimroman (2004) RØDSONEN, krimroman (2006) FORTELLERNES MARKED, roman (2008) SAMLEDE EVENTYR, barnebok (2009) KLOKKEMAKEREN, roman (2009) CHIMERA, roman (2011) PERGAMENTET, roman (2013) NØKKELMAKEREN, roman (2014) ECLIPSE I MAI, roman (2015) BUDBRINGEREN, krimroman (2016) ZOO EUROPA, roman (2018) REGNMAKEREN, roman (2019)


Gert Nygårdshaug

Den tredje engelen


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2021 ISBN 978-82-02-70414-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


En hommage til Fred Vargas, Frankrikes krimdronning, og hennes uforlignelige krimhelt Jean Baptiste Adamsberg.


I ELISE


1. (Der vi en kort stund befinner oss i Dolomittene i Italia, hvor melkesyren er fraværende og en kalkulert risiko blir vurdert.)

Begge jentene pustet ut etter dagens beinharde intervalltrening som var lagt inn i høydeoppholdet. De befant seg med resten av landslagstroppen på det vakre Seiser Alm-platået i Dolomittene. Dette var den nest siste treningssamlingen i høyden; de unge, veltrente kroppene skulle trenes til å ta opp maksimalt av røde blodlegemer før skisesongen startet for fullt om noen måneder. Men det var enda en stund til, nå var det august, og etter denne samlingen skulle jentene holde seg borte fra all trening i fjorten dager; de skulle rett og slett ta seg fri, gjøre akkurat hva de ville, dette hadde landslagstreneren ikke bare sagt, men beordret. «Merket du melkesyren?» spurte Ingunn. «Ikke noe særlig, kunne ha løpt en halv time til,» svarte den andre; de to bestevenninnene hadde trukket seg litt bort fra de andre. «Du er rå, Elise. Du må jo ha en anaerob terskel på oppimot 95 prosent.» «La vel grunnlaget da jeg som småførkje løp etter sauene innover fjellene oppe i hjembygda Vingelen. Men du?» «Ja?» 9


«Skal vi ikke rusle opp til den bergknausen der oppe og nyte utsikten før vi går ned til hotellet? Jeg har noe å fortelle deg.» Elise blunket og smilte til venninnen, som fulgte etter henne da hun begynte å gå oppover. De to langrennsstjernene, Elise Dalheim og Ingunn Østhus – begge verdensenere i sin idrett, vinnere av de gjeveste av både OL- og VM-medaljer – hadde utviklet et varmt og fortrolig vennskap i løpet av de siste årene. De lo sammen, feiret sammen, gråt og deppet sammen, delte hemmeligheter, og ikke minst, de var de første til å oppmuntre andre lagkamerater som hadde hatt tunge dager i sporet. De var stjernene i troppen, men oppførte seg aldri slik. De nådde opp til fjellknausen og fant seg en plass under denne, midt blant edelweiss og alpefioler; utsikten var praktfull og augustsolen varmet. «Nå er jeg spent,» sa Ingunn, hun luktet på blomsten hun hadde plukket med seg. «Først skal du fortelle meg hva du har tenkt å gjøre i ferien.» «Det blir vel å gjøre det både Preben og jeg liker best når vi er så heldige å få noen dager sammen. Sitte i båten og dorge etter storørreten på Mjøsa. Men det var du som hadde noe å fortelle?» «Jeg vet nesten ikke om jeg tør si det.» «Nå ble jeg veeeeeldig nysgjerrig,» sa Ingunn. «Det Jon Axel og jeg har bestemt oss for, kan i verste fall skape noen ubehagelige komplikasjoner.» «Så fortell, da, Elise. Du vet du kan stole på meg.» Så fortalte Elise Dalheim at hun og kjæresten hadde bestemt seg for å tilbringe tolv dager borte fra all sivilisasjon, borte fra presse, fra TV, fra internett, instagram og Twitter. De skulle dra til et sted der ingen ville finne dem, og ingen 10


i hele verden skulle vite hvor dette var, ikke familie, ikke lagledere, absolutt ingen, heller ikke bestevenninnen Ingunn Østhus. De skulle være søkk borte fra klodens overflate, uten telefon, uten noen form for kommunikasjon. «Skal ikke jeg få vite det heller? Ingunn grep armen hennes og stirret med store øyne. «Er det han kjekkasen med sort belte som har bestemt dette? Jeg trodde lenge at det var slutt mellom dere?» «Det ordnet seg, misforståelser, og han kan jo være litt hissig av seg.» «Du bør passe deg for en mann som er norgesmester i karate,» lo Ingunn. «Han er myk som bomull, Ingunn. Jon Axel og jeg har bestemt dette sammen. Å, hvor deilig det skal bli. Slippe å bli konfrontert med alle og enhver som vil hilse, ha et smil, en liten bit av meg. Det er jo hyggelig, gudbedre, men ikke hele tiden, skjønner du, Ingunn? Og vi drar til et helt ufarlig sted, såpass kan jeg betro deg.» Ingunn satt stille lenge. Plukket noen edelweiss. «Dopingkontroll,» sa hun endelig. «Det var dette du mente med ubehagelige komplikasjoner, ikke sant?» «Det er en kalkulert risiko, kjære deg. Men Jon Axel og jeg har snakket om dette. Og jeg har tatt visse forholdsregler. Om en dopingkontroll skulle inntreffe i løpet av disse dagene, så vil jeg kunne vise til noe etterprøvbart.» «Det var da endelig godt å høre,» svarte den andre. «Og den spenstige, hardtslående gubben din vil nok passe på deg.» De to skiessene, bestevenninnene, ble sittende lenge på den idylliske plassen under fjellknausen og småprate. Begge plukket en vakker bukket edelweiss før de gikk tilbake til hotellet.

11


2. (Hvor vi nå har forflyttet oss langt mot nord, til Røros lensmannskontor i den vakre Bergskrivergården, der kløyva ord bli sagt og lyttet til.)

Jussi-Isak Kratvól, Korban Oblat og Jens Rugelsjø sto klemt inn mot døren og lyttet. De kunne ikke styre sin nysgjerrighet etter å høre hvordan deres sjef, den legendariske KRIPOSetterforskeren Skarphedin Olsen gjennomførte et avhør. Og ettersom det her på lensmannskontoret i Bergskrivergården på Røros ikke fantes noe klassisk avhørsrom med enveisvindu og høytalersystem, ble det enkelte ganger benyttet et lite rom, nærmest et kott ved siden av kaffemaskinen og arkivrommet. Ubehagelig trangt for den avhørte, noe som var hensikten. Men dørbladet var ikke særlig tykt, slik at samtalen som utspant seg der inne kunne høres godt av de tre utenfor. «Du vil altså ikke si et kløyva ord?» Olsen. «Nei,» kom det svakt fra den avhørte. «Der sa du et ord, men det var ikke kløyva.» Taushet. «Verktøyet, nærmere bestemt en stikksag, tre hammere, et vater, en bormaskin, seks metalltvinger, en drill med lader og noen pakker skruer av forskjellig dimensjon er blitt funnet i 12


sykkelboden utenfor hybelen din nede på Øra. Alt stammer fra innbruddet på byggeplassen.» Taushet. «Men ingen sykkel. Når har du tenkt å kjøpe deg sykkel?» «Sykkel?» Igjen svakt, grøtet fra den avhørte. «Hvilket merke synes du er best, terrenget her i Rørostraktene tatt i betraktning?» «Jeg skulle da ikke kjøpe meg sykkel for pengene jeg fikk for …» «…. salget av det stjålne verktøyet, der sa du det!» En hånd klasket kraftig på bordet der inne. «Jeg – jeg sa ingenting …» «Jo, det du sa var flere kløyva ord, gutt!» «Kløyva ord?» «Ett eller flere kløyva ord, er det som ikke blir sagt, men likevel sagt, de kommer ut av munnen oppstykket og delt, usynlige som damp, etsende damp, damp som gjør vondt, men smerten går over når de kløyva ordene blir til hele ord. Hvilket sykkelmerke var det du skulle kjøpe?» «Det var ikke sykkel, men jeg trenger penger til husleien, hybelen …» «Greit, greit, gutt, NAV-pengene rekker til fyll og fest, men ikke til husleien, kan vi si det slik?» Taushet. De tre kollegaene ved lensmannskontoret skjønte at avhøret var over, de trakk seg hastig vekk fra døren, fant sine arbeidsstasjoner, dukket ned bak PC-skjermer. Like etter kunne de se at en pjuskete ungdom i syttenårsalderen kom ut døren fra avhørskottet, tett fulgt av Skarphedin Olsen, som førte gutten bort til vakthavende rapportansvarlig. «Gutten har tilstått, Jens, vi lar ham gå etter at han har underskrevet tilståelsen slik du formulerer den. Bare en kort og 13


enkel sak, til arkivet. Og.» Han stakk hodet helt bort til kollegaen. «Når du og Just er ute og patruljerer, hold øye med gutten, snakk vennlig til ham, forsøk å holde ham borte fra lugubre steder. Tillit, Jens, tillit må bygges til de unge med opprevne sjeler.» Jens Rugelsjø – den ene av de to ved kontoret som til daglig bar uniform, den andre var hans bror Just – nikket. Han pekte på en stol der gutten satte seg. Politimesteren trakk seg tilbake til sitt eget avlukke, et romslig kontor, der han fant frem pipe, pipestappe og en pakke med spesialimportert pipetobakk fra Danmark; en vakker eske av merket Astley’s No 44 Dark Virginia, som bar i seg dufter av perique, aprikos og kanel. Han gjorde seg stor flid med rensing, stapping og oppfyring, og snart ble rommet fylt av en søtlig, mild aprikosduft. Skarphedin Olsen hadde begynt å røke pipe i ren og skjær protest mot at man tømte 48 milliarder tonn CO2 hvert år over alle levende vesener. * Noe senere samme dag: Skarphedin Olsen satt behagelig bakoverlent i kontorstolen. Begge føttene plassert på den polerte bordplaten som akkurat da var kjemisk fri for plagsomme saksdokumenter. Øynene lukket. Pipen for lengst sluknet. Hvor lenge han hadde sittet slik, hadde han ingen formening om. Han var utenfor Tiden. Han befant seg i en av sine dype brønner der tankene fløt omkring som de ville, som fjærlette skydotter uten substans. Skarphedin Olsen elsket sine brønner. Jo dypere, jo bedre. Han ble brått vekket av at det banket på kontordøren, og skvatt til, steg opp til overflaten, klatret motvillig over brønnkanten idet han ropte: 14


«Ja, så kom inn da!» «Du trenger ikke rope så høyt. Jeg er lam, ikke døv.» Inn på kontoret kom Linn Erle Vårengen trillende i sin rullestol. «Vet du hva klokken er, Olsen?» «Nei,» svarte politimesteren idet han kikket på det armbåndsuret som ikke hadde sittet på hans venstre håndledd på over femten år. «Og du kan vel si Skarphedin, vår alles kjære Durga?» smilte han. Rynkene i det ellers temmelig furete ansiktet glattet seg merkbart ut hver gang hun var innen synsvidde. «Har du også begynt å kalle meg dette nå? Her på kontoret heter vi altså Vårengen og Olsen, men Skarphedin og Linn Erle hjemme, har vi ikke blitt enige om det?» «Jo-jo, det er vel sant. Hva er det med klokken?» «Du hadde en avtale med din nevø Fredric Drum på Vertshuset for et kvarter siden.» Linn Erle Vårengen var blitt døpt Durga av Jussi-Isak Kratvól, den mest beleste av alle betjentene på kontoret, av sørsame-ætt, men han hadde konvertert til hinduismen, som han følte var nær beslektet med elementer i gammel sametro. Vårengen var intet mindre enn kontorets flerfunksjonelle gudinne, ikke bare det eneste gjenværende av Rørosviddas trær, men også en Durga med sin vakkerhet og klokskap, hadde Kratvól en dag utbasunert. Dette hadde han fått gehør og applaus for av de andre, og Linn Erle tok kallenavnet til seg med et smil. Ikke desto mindre var det svært treffende, da hun til enhver tid hadde oversikt over det meste som foregikk på huset; hun var rett og slett lensmannskontorets origo, et stabilt, urokkelig midtpunkt med oversikt over både det som til enhver tid befant seg på betjentenes arbeidspult, og til det som også måtte befinne seg i hodene deres. Skarphedin reiste seg motvillig fra stolen, nikket og la hån15


den varsomt over Linn Erles hånd som holdt grep rundt rullestolhjulet; ble en stund stående og stirre ut mot vinduet, der han på utsiden hadde plassert et fuglebrett i håp om at noen duer etter hvert ville komme og holde ham med selskap. Men det fantes visst ingen duer på Røros. «Jeg forsøkte å telle,» sa han. «Forsøkte du å telle, hva da om jeg tør spørre?» «Ansikter.» «Forsøkte du å telle ansikter?» «Ikke akkurat telle, for det er jo klin umulig.» Han fulgte etter Linn Erle Vårengens rullestol inn mot det åpne kontorlandskapet. «Men gjøre et grovt overslag. Over hvor mange ansikter jeg kan ha sett i løpet av mitt liv. Jeg var akkurat i ferd med å komme til et estimat i brønndypet da du banket på døren.» «Du er den rareste og snilleste mannen jeg noensinne har støtt på i mitt liv, Olsen.» Hun rullet seg inn bak mottagelsesskranken og kommunikasjonssentralen der hun daglig holdt til. «Takk, Vårengen.»

16

Profile for Cappelen Damm AS

Den tredje engelen  

Den tredje engelen er Gert Nygårdshaugs 13. bok om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Alle bærer preg av forfatterens store kunnskaper og har...

Den tredje engelen  

Den tredje engelen er Gert Nygårdshaugs 13. bok om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Alle bærer preg av forfatterens store kunnskaper og har...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded