Lisa Gardner
Den perfekte familie Oversatt av Linda Marie Vikaune
Lisa Gardner Originalens tittel: Look for Me Oversatt av Linda Marie Vikaune Copyright © 2018 by Lisa Gardner, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64368-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min egen langt fra perfekte familie, som er perfekt for meg.
Prolog
Det Sarah husket best et år etter, var at hun våknet av lyden av knising. «Hysj. Vær stille! De andre hater at jeg tar med meg gutter hjem. Festbremsene trenger skjønnhetssøvnen sin.» «Så vi må ikke bråke? Ikke lage lyder som dette?» Noen satte i et ulvehyl utenfor døren til Sarah. Mer knising. Deretter høylytte dunk idet noen, sannsynligvis Heidi, snublet borti stuebordet, sofaen, stålampen. «Ja ja,» erklærte Heidi. «Det var uansett bare dumt å tro at vi kunne være stille. Jeg er høylytt av meg, og stolt av det.» En mannsstemme sa: «Jeg visste at jeg plukket opp rett jente i baren. Jeg har alltid hatt sansen for høylytte damer.» Mer knising, flere dunk. Sarah stønnet oppgitt, la seg med ansiktet ned på den lille madrassen og trakk puten over hodet. Christy og Kelly gjorde utvilsomt det samme på den andre siden av veggen. Heidi Raepuro hadde fått det siste rommet i leiligheten. Heidi var en venn av en venn av en venn, og kvalifiserte først og fremst fordi hun var villig til å betale ekstra for å få sitt eget soverom, og Sarah, Christy og Kelly, som hadde kjent hverandre siden førsteåret, hadde egentlig ønsket seg en leilighet med tre soverom. Gangavstand til Boston College, karnappvinduer, parkett på gulvet og gipsrosetter i taket. Den første gangen Sarah kom inn i leiligheten, hadde hun følt seg som en voksen. Farvel til minikjøleskap, farvel 7
til ørsmå studenthybler. Farvel til å dele en bar madrass med to yngre søsken i en overfylt slumrønne. De lange kveldene hun hadde pugget mens alle vennene hennes hadde vært ute og festet eller gjentatt foreldrenes dopdrevne feiltrinn, hadde endelig gitt uttelling. Og det var den andre grunnen til at hun hadde forelsket seg i den lyse leiligheten. For etter å ha delt, delt, delt gjennom hele oppveksten kunne dette stedet tilby henne den aller største luksusen hun kunne forestille seg: et eget rom. OK, så var det ikke stort større enn en dobbeltseng, og minnet mer om et kott enn et rom, sannsynligvis konstruert av en slu husvert for å kunne leie ut tre soverom i stedet for to, men Sarah brydde seg ikke om det. Et ørlite rom passet budsjettet hennes perfekt. Og når Christy og Kelly kunne dele det største rommet, og tåpelige, tanketomme Heidi betalte for det andre ordentlige soverommet, var alle fornøyde. Spesielt Sarah, som kunne forskanse seg inne i sitt miniparadis. Bortsett fra kvelder som dette. Mer dunking – og så stønning. Herregud, fikk Heidi aldri nok? En underlig skrapelyd. «Hei!» Heidis stemme, nærmest hikkende da hun pustet tungt av anstrengelse. Sarah himlet med øynene og presset puten tettere mot ørene. «Vent … jeg vil ikke … Nei!» Sarah satte seg opp i samme øyeblikk som Heidi begynte å skrike. Høyt, skjærende og … Har skrik en smak? Ild? Aske? Brennende sterke kaneldrops, som Sarah likte å la smelte på tungen da hun var liten? Eller har de heller en farge? Grønn og gyllen kniselatter, blålilla kakling, eller dette? Hvitglødende. Så hvitt at det kan smelte øyeeplet, svi håret på armene, strålende, glødende hvitt? En farge som er for lys for jordskorpen og brenner seg rett inn til kjernen. 8
Det var slik Heidi skrek. Hvitglødende. Skriket skar seg gjennom de tynne veggene og truet med å blåse ut vinduene. Det fikk Sarah til å rykke til og rette ryggen. Og gjorde henne fullstendig ute av stand til å røre seg. Det var den delen hun fortsatt ikke kunne huske ordentlig. Ikke engang et år etter. Politiet stilte henne naturligvis spørsmål om detaljene. Etterforskere, en kriminalteknisk sykepleier, og senere enda flere etterforskere og åstedsspesialister. Det eneste hun kunne fortelle dem, var at kvelden startet med grønn og gyllen knising og endte med hvitglødende skrik. Heidis var de aller hviteste og mest glødende, men også velsignet korte. Christy og Kelly. To jenter i ett rom. Bestevenninner som spilte på samme lacrosselag. De ble vekket, varslet, og kjempet imot. De kastet trofeer. Hadde lyden av klaprende metall en smak eller farge? Nei, bare lyden. Etterfulgt av skrik i alle farger og smaker. Frykt, raseri, smerte. Besluttsomhet idet den ene av dem traff ham med lacrossekøllen. Skrekk idet han kvitterte med knivbladet. Han traff Kelly rett i magen (leste Sarah i rapporten etterpå), men Kelly hektet anklene hans. Hun rullet seg oppå ham, rundt ham, som en menneskelig armadillo. Og han hugget og hugget, og traff ribbena hennes i grunne støt, men det ga Christy tid til å rive dynen av den underste køyen og kaste den mot ham for å hemme armene hans. «Sarah!» skrek de. «Hjelp, Sarah! Ring politiet, ring politiet!» Sarah ringte. Enda en ting hun ikke kunne huske, men hun ba om å få høre det senere. Et opptak av hennes egen stemme, skjelvende og knapt hørbar, idet hun kom gjennom til nødsentralen: «Hjelp oss, vær så snill, hjelp oss. Han dreper dem. Han kommer til å drepe oss alle sammen.» 9
Hun forlot rommet sitt. Hadde ikke noe annet valg. Inne på det lille rommet ville hun være fanget, trengt opp i et hjørne. Et lett offer. Hun måtte komme seg ut. For å beskytte seg selv? For å redde de andre? Hun visste ikke. Et spørsmål hun kunne stille seg selv i alle de søvnløse nettene som skulle komme. Hun forlot rommet. Hun gikk mot de to venninnenes rom. Hun så en åpen hånd gjennom døråpningen, Kellys utstrakte fingre, og grep den uten å tenke seg om. Skulle hun trekke henne i sikkerhet? Manne seg opp og bære dem ut i gangen, en etter en? Det var ikke tid til å tenke. Bare handle. Så hun grep Kellys hånd og trakk hardt i den. Og ble stående og holde en arm. Bare … en arm. For når en jente slo seg som en armadillo rundt anklene til en galning, ble han tydeligvis før eller siden lei av å hugge etter offeret sitt og skar henne ganske enkelt opp i stedet. Skrik foran henne. Christy, som fortsatt kjempet. Etterfulgt av en bønn bak henne. «Sarah …» Hun visste ikke hvilken vei hun skulle snu seg. Disse lydene, disse bildene, denne natten, den lot seg ikke registrere. Hun kunne ikke. Langsomt snudde hun seg mot stemmen bak seg mens hun trykket Kellys varme, våte arm tett inntil brystet. Hun ble stående ansikt til ansikt med Heidi, som hadde kravlet ut av rommet sitt. Huden på de nakne skuldrene skimret som sølv i lyset som strømmet inn gjennom vinduene. Uskadd, uberørt. Men blondinen lente seg tungt forover og holdt armene for magen, og Sarah kjente allerede en eim av punkterte tarmer. Flere skrik fra soverommet. Ikke hvitglødende. Røde som lava. Rent raseri fra en idrettskvinne som nektet å gi slipp på livet i sin beste alder. Og da visste Sarah hva hun måtte gjøre. Hun snudde seg 10
bort fra vakre, dumme, sløyede Heidi. Hun festet grepet om stakkars Kellys arm og kastet seg inn i kampen. Christy var tvunget inn i et hjørne ved køyesengen, væpnet med lacrossekøllen. Galningen hadde kommet seg fri fra dynen og danset rundt liket som lå ved føttene hans. Nøt det, tok seg god tid. «Unnskyld,» sa Sarah. Han gjorde et utfall mot Christy. Hun lot køllen falle. Så, i siste øyeblikk, snudde han seg mot venstre og kjørte knivbladet inn i det myke punktet under ribbena hennes. En våt, surklende lyd, etterfulgt av Christys hule stønn. Hun rykket køllen tilbake og slo ham på siden av hodet. Ikke hardt, men nok til at han trakk seg tilbake. Ikke flere skrik nå. Bare lyden av anstrengelse. Alle pustet tungt. «Unnskyld,» sa Sarah igjen. Mannen med kniven sto stille for første gang. Han snudde seg med blodflekket ansikt og rynket pannen. Sarah stirret på ham. Det føltes som om hun hadde behov for å se ham. Trengte å registrere ham. Ellers ville ingenting av dette være virkelig. Spesielt ikke dette øyeblikket, da hun strakte ut hendene og bød fram venninnens avkuttede arm til mannen som hadde myrdet henne. Mørkt hår. Høye kinnben. Finmeislede trekk. Nøyaktig den typen fyr Heidi ville ta med seg hjem fra en bar. Nøyaktig den typen fyr som alltid ville være uoppnåelig for en som Sarah. «Du glemte denne,» sa hun og holdt fortsatt ut armen. («Hva?» utbrøt den første betjenten senere. «Hva sa du?» «Jeg måtte,» svarte Sarah og prøvde å forklare det for kvinnen. Men det var kanskje umulig å forklare noe slikt. Hun hadde bare visst at hun måtte gjøre noe. Stoppe ham. Avbryte. Få alle de røde og hvite skrikene til å stilne. Så hun hadde gått inn i rommet og strakt fram det eneste hun hadde: Kellys blodige arm.) 11
Da gikk han til angrep på henne. Snudde seg helt, med kniven dryppende langs siden og leppene trukket tilbake fra tennene. Hun så ham komme. Hun rørte seg ikke. Hun kunne ikke skrike. Hun følte seg som en liten jente som sto inne på kjøkkenet da faren løftet den kokende vannkokeren. «Hva i helvete, jævla drittkjerring? Når jeg ber deg om å gi meg pengene mine, så gir du meg pengene mine! Det er jeg som bestemmer her. Gjør som jeg sier, ellers hiver jeg hele denne helvetes kjelen over det stygge drittansiktet ditt. Så skal vi se hvem som gidder å ta seg av deg etterpå!» Ikke se bort, ikke lag en lyd. Det er det hun har lært av moren sin i årenes løp. Hvis de skal skade deg, så få dem til å gjøre det mens de ser deg rett inn i øynene. Galningen stoppet opp like foran henne med kniven langs siden. Hun kjente lukten av blod på kinnene hans og whiskey av ånden. Han sa: «Skrik.» Mens han langsomt, langsomt løftet kniven. Opp, opp, opp. Bak ham famlet Christy etter lacrossekøllen. Prøvde å bevege seg. Prøvde å utnytte situasjonen. Men køllen falt ut av de skjelvende hendene hennes. Den skramlet idet hun gled ned langs veggen og sank ned på gulvet. Et sukk i det fjerne: ikke mer raseri fra idrettskvinnen, bare aksept. Så det er slik det føles å dø. «Skrik,» hvisket han igjen. Sarah stirret på ham, og da hun så blikket hans, visste hun nøyaktig hva hun skulle gjøre. Han var ikke en mislykket taper som faren hennes. Ikke styrt av hissig temperament eller fylleraseri. Nei, hun så det av jaktkniven i hånden hans og blodet i ansiktet. Han likte det. Følte ingen skam, ingen anger. Heidis skrik, Christys kampånd, hennes egen tause motstand – han hadde ikke hatt det så morsomt på flere år. «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,» hørte hun seg selv hviske, «så frykter jeg ikke noe ondt.» 12
Så lukket hun øynene og trykket den siste biten av Kelly tett inntil seg idet han med en latter, med et frydefullt knegg, hugget kniven rett ned mot brystet hennes. En eksplosjon. To, tre, fire, fem. Mer smerte, i skulderen, brystet, halsen. Han hadde stukket henne, tenkte hun idet hun falt sammen på gulvet. Nei, han hadde skutt henne. Men det kunne ikke stemme … Et raspende hikst bak henne, etterfulgt av stanken av død som kom stadig nærmere. Heidi slepte seg over parkettgulvet. Med en liten pistol i hånden, oppdaget Sarah nå. Heidi hadde en pistol. «Unnskyld,» hvisket Heidi. Hun gråt, og tårene blandet seg med blodet på kinnene. «Skulle aldri … ha …» «Sssj,» sa Sarah. Heidi la hodet på Sarahs skulder. Ansiktet til Sarah fortrakk seg av smerte; Heidi hadde truffet henne da hun skjøt ham. Men det spilte liten rolle nå. Blodet fløt som en pøl ut fra strupen hennes og dryppet fra ryggen. Så mye smerte, og likevel virket alt så langt unna, så abstrakt. Galningen var stille. De hvitglødende skrikene hadde stilnet. Nå var det bare dette igjen. Et siste øyeblikk. Sarah og Heidi la hendene på Kellys arm. «Unnskyld,» mumlet Heidi igjen. Sarah hørte det siste, gurglende åndedrettet hennes. «Jeg frykter ikke noe ondt,» hvisket hun ut i den rungende stillheten. «Jeg frykter ikke noe ondt, frykter ikke noe ondt, frykter ikke noe ondt.» Endelig braste politiet inn gjennom døren. Førstehjelperne kom løpende til unnsetning. «Herregud,» sa den første politibetjenten og stoppet opp midt i leiligheten. «Jeg frykter ikke noe ondt,» fortalte Sarah henne. Og bød nok en gang fram Kellys avkuttede arm. Det Sarah husket best et år senere, var at hun våknet av lyden av knising. 13
Har skrik en smak? Ild? Aske? Brennende sterke kaneldrops, som Sarah likte å la smelte på tungen da hun var liten? «Unnskyld meg. Du glemte denne.» Lyden av kniselatter. Hvitglødende skrik. Jeg frykter ikke noe ondt … Et år senere, et år senere, et år senere … Det banket på døren. Hardt. Og så enda en gang. Sarah våknet med et rykk og satte seg opp i den bitte lille hybelleiligheten sin. Gjennomvåt av svette, med hivende pust. Hun lå fullstendig urørlig og lyttet intenst. Så hørte hun det igjen. Banking. Hamring. Noen forlangte å bli sluppet inn. Langsomt strakte hun hånden mot den øverste skuffen i nattbordet. Ingen skjult kniv. Hun klarte ikke så mye som å se på en kniv. Ingen pistol. Hun hadde prøvd, men hendene skalv for mye. Hun hadde en boks pepperspray. Spray som skulle jage bort bjørner i skogen, tilgjengelig i alle butikker med frilufts- eller campingutstyr. Hun hadde pepperspray stukket unna overalt i den lille hybelleiligheten og i alle vesker hun eide. Hun tok fram sprayen og gled ned fra madrassen idet bankingen begynte på nytt. Hun stinket. Kjente eimen av sin egen svette og frykt. Natt etter natt etter natt. Skrik hadde en farge. Det var det eneste hun virkelig forsto nå. Skrik hadde en farge, og hun hadde inngående kjennskap til alle nyanser av fortvilelse. «Jeg frykter ikke noe ondt,» sa Sarah til seg selv idet hun la øyet mot kikkhullet og myste ut i den dårlig opplyste gangen utenfor. En enslig kvinne. Sent i tjueårene, kanskje over tretti. 14
Uformelt kledd i jeans og en genser. Hun så ut som noen Sarah kjente. Kanskje noen hun hadde møtt en gang. Men klokken var to på natten, og det var en underlig tid å komme på besøk på. «Ikke vær redd,» sa kvinnen, som utvilsomt kjente Sarahs blikk på seg. Hun løftet begge hendene som for å bevise at hun var ubevæpnet. «Jeg skal ikke gjøre deg noe.» «Hvem er du?» «Det skal jeg fortelle deg når du åpner døren. Det er en del av avtalen. Jeg har kommet for å hjelpe deg, men du må ta det første skrittet.» «Jeg frykter ikke noe ondt,» sa Sarah og strammet grepet om peppersprayen. «For noe tull,» sa kvinnen. «Verden er full av ondskap. Frykten beskytter oss.» «Hvem er du?» «En som ikke har tenkt å stå her i all evighet. Bestem deg, Sarah. Gjem deg bak plattheter eller gjør verden til et bedre sted.» Sarah nølte. Men så fant fingrene den første låsen. Så den andre. Den tredje. Det var noe ved denne kvinnen. Det var ikke det hun sa, mer noe med måten hun sto på. Christy, tenkte Sarah. Denne kvinnen sto akkurat slik som Christy hadde pleid å gjøre, før. Utfordrende, klar til å ta hvem det skulle være. Langsomt, svært langsomt åpnet Sarah døren og ble stående ansikt til ansikt med den uventede gjesten. «Bra pepperspray,» kommenterte kvinnen og strente inn i Sarahs lille leilighet. Snudde seg helt rundt og så seg om. Nikket kort for seg selv, som om alt var slik hun hadde forventet. Hun snudde seg mot Sarah og rakte henne hånden. «Mitt navn er Flora Dane,» kunngjorde hun. «For et år siden overlevde du. Nå skal jeg lære deg å leve igjen.»