__MAIN_TEXT__

Page 1


Den jeg var


Eliza Graham

Den jeg var Oversatt av Kurt Hanssen


Eliza Graham Originalens tittel: The One I Was Oversatt av Kurt Hanssen Text copyright © 2015 Eliza Graham This edition made possible under a license arrangement originating with Amazon Publishing, www.apub.com Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62233-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Kine Røst Omslagsfoto: Mark Owen / Trevillion Images og iStock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Kapittel 1

Rosamond Hvert eneste atom i kroppen min protesterte, ville ha meg bort fra det elegante og klassiske hvite huset jeg sto foran. Jeg var en kvinne på noen og førti år, utdannet sykepleier, men nå følte jeg meg som en tolvåring igjen. Jeg måtte tvinge meg selv til å ringe på dørklokken. Hushjelpen Sarah åpnet ytterdøren og slapp meg inn. Jeg hørte at jeg utvekslet høfligheter med henne mens hjertet mitt dundret som en skarptromme. Jeg tok inn omgivelsene. Andeeggfargede vegger. En lysekrone av vridd metall og krystall som hang fra taket som en istapp. Jeg kikket oppover trappen, prøvde å venne meg til tanken på at jeg var tilbake på Fairfleet igjen. Fingrene klemte hardt rundt håndtaket på kofferten mens jeg trakk pusten dypt. Huset luktet av ny maling og de store, hvite liljene på sidebordet. En eldre, dypere lukt lå under duften: polert treverk og gammel stein, men den burde vært bitter som brente mandler for å minne meg om skyldfølelsen min. Telefonen ringte. Sarah rynket pannen. «Det er sikkert distriktssykepleieren. Unnskyld meg et øyeblikk, Rosamond.» Noe av rekkverket i trappen var byttet ut, men arbeidet hadde blitt utført med omhu; bare den som visste hvor man skulle se, kunne ha oppdaget de nye spindlene. Steinhellene som erstattet det gamle parkettgulvet kunne ha ligget der i århundrer. Hva hadde jeg forventet – at huset på en eller annen måte skulle huske hva som skjedde en klar vintermorgen som dette, for tretti år siden? Jeg forsøkte å klarne tankene, huske hvorfor jeg var her. 5


Jeg tenkte på pasienten min, Benny Gault, og hans ankomst til dette huset. Like før krigen hadde Fairfleet tatt inn en gruppe jødiske flyktninggutter fra Tyskland, gitt dem et hjem mens de vokste opp og deretter sendt dem ut i verden igjen så de kunne skape seg et godt liv. Og mange år senere hadde den voksne Benny Gault kommet tilbake for å kjøpe Fairfleet og gjøre det til sitt eget. Nå lå han for døden oppe i andre etasje. Sarah kom inn igjen. «Beklager det. Bli med inn på kjøkkenet, Rosamond.» Jeg beveget meg videre inn i huset. Jeg følte meg mer avslappet nå som jeg slapp å tenke på meg selv og fortiden min. Jeg tenkte på hvordan Benny måtte ha følt det da han kom til England første gang. Hjemlengsel? Lettelse? Spenning? Muligens alt på en gang.


Kapittel 2

Benjamin, 1939 Gutten klamret seg til fotballen sin. Merkelappen han hadde rundt halsen blafret i vinden, skar seg inn i huden. Nå som de hadde lagt til kai i Harwich hadde magen hans sluttet å vrenge seg. Han sto øverst ved landgangen, trakk inn luften som var så full av salt og olje at den sved i halsen. Hvor var småbarna som han hadde passet på under overfarten? En kvinne i sykepleieruniform var allerede i gang med å føre dem bort. Noen skjøv ham forsiktig nedover landgangen. England så annerledes ut: bilene, havnearbeiderne, bygningene. Folk smilte til dem, til og med politimennene i sine høye hjelmer og kapper. En av dem holdt en liten jente i hånden, løftet kofferten hennes, snøen falt på dem. Alt var veldig fremmed. Alt var veldig trygt. Han måtte komme seg bort fra det. Han snudde seg. Han kunne gjemme seg om bord i båten. Men det var umulig å kjempe imot strømmen av barn som kom nedover landgangen. Guttene bannet høyt og jentene protesterte da han dyttet borti dem. Han ga opp og lot dem skyve ham ned på tørt land. Ikke at det var så veldig tørt. Det hadde helt klart regnet her. Og nå snødde det, hvite flak som løste seg opp på den svarte bakken. Alt gynget da Benny gikk bortover kaien. Det tok kanskje en stund å venne seg til å ha fast grunn under føttene igjen. De engelske havnearbeiderne ropte på det syngende språket som han ikke forsto. HARWICH leste han på et skilt. Og så var de om bord på en buss, luften var tykk av stanken av lange reiser og avskjeder og av ikke å vite hvor toa7


lettet er og håpet om at de store gutta ikke ville plage dem. Husk at du er stor, sa han til seg selv. Du er elleve, ikke seks. En rund kvinne med en hatt som lignet på en most kake, tørket neser og delte ut innpakket godteri. Noen måtte kaste opp, veldig stille, i en papirpose. Et barn på fire gråt med ansiktet begravd i fanget, tårene rant nedover knærne. De sju år gamle tvillingjentene stirret ned på hendene sine, de gylne krøllene var ikke lenger børstet pent, og de hadde flekker på jakkebrystet. Og så leiren: en svær, metallkledd bygning. Ikke som leirene han hadde hørt om hjemme. Kvinnen med den sammenklemte hatten viste dem inn i et rom med bukkebord, der de ble servert en varm stuing som han var for trøtt til å identifisere. Unge menn og kvinner førte dem til små hus som lignet på alpechaleter i miniatyr. Der skulle de sove, selv om det fortsatt ikke var kveld. I grupper på tre og fire. De andre guttene i hytten hans var vilt fremmede. Bra. Han la fotballen i enden av brisken. Sikker på at han ikke ville få sove. Lukket øynene for å stenge ute alt annet. Tenkte på soverommet sitt hjemme. Stille. Lukket. Fotballplakater på veggene. Esker med byggesett. En bokhylle full av bøker. Emil og detektivene var favoritten hans; hadde vært fint å ha den her nå og bla gjennom den. En hjemlengsel verket matt inni ham nå. Prøve å ignorere den, føle den trygge, runde fotballen ved føttene og … Da han våknet, var det morgen. Han hadde fortsatt på seg ytterklærne. Hvis han hadde vært hjemme, ville det blitt trøbbel. De snakket tysk her – han hørte dem rope der de gikk forbi utenfor chaletene, banket på dørene, ba ungene om å vaske seg før frokosten ble servert. Han skulle si til dem at han hadde ombestemt seg og ville dra hjem. Men han hadde sett dem på båten, der de hysjet på barn som gråt for sine tapte hjem og foreldre. Fortalte dem hvor heldige de var, at foreldrene og vennene deres var så lettet over at de var trygge og ville bli lei seg hvis barna returnerte til utryggheten. 8


Vel, han var ikke en liten unge. Han hadde ikke tenkt å sippe. Han skulle holde tilbake minnene om folkene hjemme så de ikke skulle plage ham mer. Hvis det ikke ble krig, skulle han kanskje være bare noen måneder i England uansett. De ville kanskje bli glade for å få ham tilbake til Tyskland etter en stund. * Det gikk et par dager. De var for så vidt snille her. Han hadde til og med blitt vant til engelsk mat: illeluktende kippers til frokost sammen med en tykk havresuppe som de kalte grøt, den la seg på innsiden av magen som varmt lim. Hjemme betydde frokost varme rundstykker fra bakeren. Kokte egg som fortsatt hadde flytende plomme. Skiver av nøtteaktig ost. Når han tenkte på disse måltidene, skjerpet det den vedvarende verkingen inni ham, den ble til et skarpt stikk av hjemlengsel. Han så seg rundt etter noe annet å være opptatt av. Barna gikk med jakker og skjerf til frokost i dette svære byggverket av glass og jern, han hadde blitt fortalt at her ble feriefolk underholdt før i tiden med kabareter mens de spiste fisk med de frityrstekte potetene som britene kalte for chips. Var alle engelske hjem like kalde? En vase med krysantemum sto på bordet. Hjemme var det blomster som man tok med til kirkegården og satte på morens grav. Gulvet var vått av sko med snø på. I dag var det søndag: markedsdag for engelske familier som ville ha utenlandske barn. Han hadde allerede hørt rykter om at ingen egentlig ville ha barn som ham: gutter over åtte år. «Prøv å smile,» hadde han overhørt en ungdomsarbeider si til en gutt omtrent på hans egen alder. «Det hjelper.» Benny øvde seg på å smile. Han hadde vondt i ansiktsmusklene. Han hadde ledd én gang siden han kom hit til Dovercourt: av en klovn som opptrådte på et av kveldsshowene. Men det gikk an å le uten å være glad. «Hvorfor blir du ikke med og ber?» hadde en av rom9


kameratene i chaletet spurt ham i dag tidlig med alvorlig ansikt. Benny prøvde seg på en avslappet, men avvisende håndbevegelse. «Kommer du ikke fra et troende hjem?» Gutten brettet et håndkle pent sammen mens han snakket til Benny med smale øyne. Det virket tryggest å svare med taushet. «Du er kanskje …» Gutten rynket på nesen, «… en sekulær jøde?» Benny hadde kastet fotballen sin på gutten, truffet ham i mellomgulvet og unngått flere spørsmål. Nå subbet de vordende kjøperne inn i hallen for å undersøke varene. De blonde tvillingene fra Berlin tiltrakk seg en flokk med klukkende matroner. De jentene kom til å sitte foran peisen med kjærlige fosterforeldre før det var tid for kveldsmat. Benny la ansiktet i noe han håpet var en likegyldig selvsikkerhet. Ingen kom nær ham. Han fiklet med kronbladene på krysantemumene. En middelaldrende mann i en smart, svart jakke og med bowlerhatt i hånden kom bort til bordet og stirret på ham. «God ettermiddag.» Benny reiste seg og snakket på sin beste engelsk og klarte å la være å smelle hælene sammen. «Benjamin Goldman, sir,» sa en ungdomsarbeider som sto like ved, på tysk. «Elleve år, som du kanskje vet, fra en liten by i nærheten av Berlin. Ypperlige karakterer fra skolen. Faren var en vellykket forretningsmann helt til, vel, ting forandret seg.» Den middelaldrende mannen observerte ham vennlig et øyeblikk, sendte en sjokoladeplate over bordet, mumlet et farvel og gikk sin vei. Antagelig ikke imponert over Benny. Ingen av de andre engelske besøkende kom i nærheten av ham. Han ble ikke sendt for å hente eiendelene sine fra chaletet så han kunne dra hjem med en engelsk familie. Han spiste sjokoladen sin. Denne likegyldigheten var et tegn. Han skulle snakke med 10


en av de hyggelige frivillige, be om å bli sendt tilbake til Tyskland. Det var mange der hjemme som ville kaste seg over muligheten til å ta hans plass her. De besøkende dro sin vei, og det ble dekket til kveldsmat. Mens de spiste, leste noen opp en liste med navn på barn over megafonen. Han fulgte ikke så nøye med, visste at han ikke hadde klart å gjøre inntrykk på noen denne ettermiddagen. «… og Benjamin Goldman,» leste mannen opp. «Vennligst kom til bordet ved siden av hallen.» Det gikk et sekund før han skjønte at det betydde ham. Han tvang seg til å rusle rolig bort til bordet som om han verken var overrasket eller spent. Fem andre gutter ventet der. En ungdomsarbeider satt bak bordet med en skriveplate. «Ah, Benjamin. Gode nyheter. De venter på deg på Fairfleet nå.» Fairfleet? Han forsøkte å unngå å vise hvor forvirret han var. Ikke tiltrekk deg oppmerksomhet. «Veien var sperret av snø, så bussen kom seg ikke gjennom.» Ungdomsarbeideren snakket tysk, men det kunne like gjerne vært engelsk, så lite forsto han. «Du er vel utålmodig etter å få starte det nye livet ditt.» Den unge mannen gliste. «Fairfleet blir i hvert fall mer luksuriøst enn dette.» «Jeg vet ikke så mye om det,» mumlet han. «Foreldrene dine …» Ungdomsarbeideren rødmet. «Barnehjemmet … fikk et brev med all informasjon. Det havnet kanskje på avveie?» Det var best å bare nikke. «Fairfleet er et stort hus på landet i nærheten av Oxford. Lord og lady Dorner tar imot deg.» Benny myste mot ham. «Det blir mye frisk luft og trening.» Forhåpentligvis ikke som i en av Hitlerjugend-leirene i Tyskland. Der var det rikelig med frisk luft og trening. Og 11


sanger. Og spark og slag bak dusjblokkene hvis man ikke var entusiastisk nok. «Opp med hodet.» Ungdomsarbeideren satte et siste kryss på arket og reiste seg. «Vi starter engelskundervisningen fra og med i morgen. Du har to dager på deg til å lære litt av språket.» To dager. Han kom seg tilbake til chaletet, la seg på brisken for å tenke. Uansett hva Fairfleet var, måtte det være bedre enn her. Men hvis han gjorde som han ble bedt om, ville han bare vikle seg enda mer inn i alt rotet han hadde laget for seg selv. Hva var alternativet? Han måtte bare glemme alt sammen. Glemme Rudi og det Rudi hadde gjort og den siste gangen de hadde vært sammen. Rudi og Benny: To venner som hadde prøvd å ordne opp i ting, prøvd å vinne over systemet, selv om de bare var elleve år og de fleste voksne var altfor redde til å prøve. De hadde gjort sitt beste, men det hadde ikke vært nok.


Kapittel 3

Neste morgen følte Benny seg roligere. Han spaserte omkring i leiren og så på noen av de mindre barna som lekte på husker og sklier mellom furutrærne. Noen hadde fortalt ham om et innendørs lekeområde, og han hadde funnet det. Bordtennis og et badmintonnett. Han trodde han ville bli fristet til å spille et eller annet spill, men han følte fortsatt behov for å være for seg selv. Han snek seg inn på det felles spiserommet, usikker på om han hadde lov til å være her utenom de faste spisetidene. Noen hadde lagt igjen en stabel med gamle, engelske tegneserier på en stol. Tittelen var Crackers. Benny satte seg på gulvet i et fredelig hjørne og bladde gjennom dem. Han klarte å følge med på handlingen: foreldre som klaget over rotete soverom, dumme lærere, slemme hunder: noen av ordene var lette å forstå. Men mesteparten var forvirrende. En klokke ringte. Undervisning. Han reiste seg, usikker på hvor han skulle gå. Men dørene åpnet seg og skravlende barn strømmet inn. Ingen så ut til å legge merke til Benny. En tavle ble dratt fram. En kvinne i dress kom inn og pekte på stolene. Han satte seg sammen med de andre. Noen ga ham en skrivebok. Læreren skrev ordene på tavlen, uttalte dem mens hun gjorde det. Benny kopierte dem ned i boken han hadde fått, leppene uttalte ordene lydløst, forsøkte å få «th»-lyden til å høres ut slik engelskmennene sa den. Etter lunsj ble undervisningen mer avslappet. Den samme 13


læreren tok dem med på tur gjennom det sørpete gresset til havet, vinden pisket mot ansiktet deres, vannet var blygrått. Etterpå gikk de tilbake til underholdningsrommet for å lære teksten på «Ten Green Bottles». En ung kvinne lærte dem å danse the Lambeth Walk. De danset igjen etter aftens i spisesalen. En gruppe jenter og gutter framførte dansen som het Hora. Benny betraktet dem en stund før han ble med. Senere den kvelden måtte de dusje. Han tok håndkleet sitt og stormet av sted til avlukket, sto under det varme vannet før resten av romkameratene hadde rukket å få av seg sokkene. «Her er det en som er ivrig etter å bli ren,» kommenterte en ungdomsarbeider mens Benny pakket håndkleet rundt seg. «Det er bra, unge Goldman.» Torsdag kom en annen middelaldrende mann og hentet dem. Ikke så elegant antrukket som mannen med bowlerhatten. Han hadde runde briller og tweedjakke. Han het doktor Dawes. En universitetsmann fra byen Oxford, som ikke lå så langt unna Fairfleet. Han fortalte dem at han skulle være læreren deres på Fairfleet. «Gå og hent bagasjen deres, gutter.» Flyktningen Benjamin Goldman hadde selvsagt ingenting, bortsett fra en fotball og en sekk som inneholdt et enslig, inntørket eple, to tyske skolebøker med navnet hans på og et pennal. «Jeg må på toalettet,» ropte han, og løp tilbake inn i chaletet. Han stappet skolebøkene inn under madrassen på sengen. «Ingen koffert, Benjamin?» Doktor Dawes krysset av navn på en liste foran en skinnende grønn buss. Han løftet hodet, med et mildt irritert blikk bak brillene. «Det er meningen at du skal ha med deg et klesskifte.» «Det ble ikke tid til det.» Han rødmet. Noen av barna her hadde til og med tatt med seg leker. Benny forsøkte å la være å tenke på eskene med byggeklosser og byggesett som han hadde latt stå igjen. Og togsettet. Doktor Dawes skjøv brillene opp på nesen igjen. «Nå husker jeg omstendighetene dine. Tilgi meg.» Han bøyde 14


seg mot Benny så de andre ikke skulle høre. «Lord Dorner er velstående, og sørger for at du får det du trenger. Han er sponsor for tjue jødiske gutter og jenter, men dere seks er de eneste han tar inn i sitt eget hjem.» «Hvorfor oss?» Benny var ikke vant til å stille spørsmål til voksne. Hjemme var det vanligvis tryggest å la dem stå for spørringen. Enda tryggere var det å unngå å havne i situasjoner der spørsmål ble stilt. Men det virket ikke som om doktor Dawes brydde seg om det. «Han ba om oppvakte gutter.» Læreren gjorde tegn til at Benny måtte sette seg i bussen. «Lord Dorner vil utdanne dere privat så dere kan klare dere godt her, kanskje til og med komme inn på universitetet. Vi har fått rapporter om deg fra det jødiske flyktningrådet i hjembyen din.» Benjamin Goldman hadde blitt ansett for å være oppvakt, han visste svaret på regnestykker før de andre hadde klart å skrive ned spørsmålene på tavlen. Det hendte at de andre barna mislikte det. De hadde mumlet noe om smarte jøder. I likhet med de fleste andre jødiske barn hadde Benjamin sluttet på den offentlige skolen og fått undervisning på en jødisk skole som ble startet i kjelleren til noen. På grunn av snøen tok bussturen til Fairfleet mesteparten av dagen. Doktor Dawes sa at det var fordi veiene ikke var så gode om vinteren, ikke som de nye motorveiene i Tyskland, la han til. Denne gangen var det i det minste ingen som kastet opp. Utpå ettermiddagen svingte bussen av fra en smal landevei og inn i en oppkjørsel. Det sto FAIRFLEET på skiltet. Selve huset var en hvit, rektangulær bygning, den ene siden var badet i siste rest av en rosa vintersolnedgang. «Syttenhundretallet,» sa doktor Dawes stolt, som om det var hans eget hjem. «I palladiansk stil. Lite for sitt slag,» innrømmet han sørgmodig. «Eieren kapret et fransk skip under en av de mange krigene mot Frankrike. Han fikk en premie fordi han tok et viktig fartøy fra fienden. Derav navnet Fairfleet, det engelske ordet ‘fleet’ betyr en gruppe med skip.» 15


Hitler ville likt å høre om den slags plyndring fra beseirede fiender, tenkte Benny. Bussen kjørte rundt på baksiden av huset. «Tjenerinngangen,» mumlet David, gutten som satt ved siden av ham. En jente på kanskje atten år, med smalt ansikt og forkle, sto ved døren med korslagte armer og rynket panne. «Hun er visst glad for å se oss,» hvisket David. Doktor Dawes gikk ut først og sa noe til henne. Engelsken hans hørtes flytende ut, men den var presis og rytmisk. Hun svarte med en høy og skarp og rykkete stemme. Merkelig hvordan samme språk kunne høres så forskjellig ut. De gikk inn i en hall med parkettgulv, og videre opp to trapper. «Sett bagasjen deres her så lenge, og vask dere på badet til høyre,» sa doktor Dawes til dem. «Aftens om ti minutter. Kjøkkenet er i kjelleren, tre etasjer ned.» Jenta sa noe mer, hun hørtes ut som en kråke. «Vask hendene skikkelig før dere går ned,» oversatte doktor Dawes. «Inkludert neglene.» Da hun hadde gått ned, kremtet læreren og gned seg på nesen. «Alice har arbeidet hardt for å gjøre alt klart til dere kommer. Hun er veldig effektiv.» «Effektiv er bra,» sa David. Doktor Dawes smilte svakt. Maten på Fairfleet var mer som de var vant til hjemmefra – faktisk bedre, fordi det var rikelig med oksekjøtt i stuingen. En blid kvinne i førtiårene serverte dem, småpratet vennlig med dem på språket som de ikke forsto. «Dere skal ikke spise på kjøkkenet hele tiden,» oversatte doktor Dawes. «Lord og lady Dorner er bortreist for tiden. Og det er varmere her nede.» Benny klaget ikke over å være nede på kjøkkenet. Kasserollene som hang under taket, og kommoden med steintøyet minte ham om hjemme. Noe traff ham under ribbeina, et stikk så kraftig at det føltes som et fysisk slag. Han konsentrerte seg om stuingen. Senere lå han på soverommet som han delte med David og 16


Rainer. Ordentlige senger, ikke brisker. De så nye ut. Gulvtepper myke som mose på gulvet. Varme som lot til å trenge inn i de delene av kroppen som hadde vært iskalde siden båten la til kai i Harwich. Snufs, snufs. David lå kanskje og gråt under teppene sine, Benny var ikke sikker. Kanskje han bare var tett i nesen. Benny kunne ha grått selv, men han hadde ikke tenkt å gjøre det. Ikke ennå. * Et skrik fylte Bennys drømmer. Noen straffet et barn, og det skrek høyt. Han satte seg opp. Ved siden av ham hadde også David våknet, han gned seg i øynene. De to guttene kikket på hverandre og prøvde å se ut som om den grufulle lyden ikke fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. «Det er en fugl,» sa David til slutt. «Ikke et menneske.» Som for å bekrefte det han hadde sagt, skrek fuglen igjen. David smilte. «Minner meg om de lydene man hører i en dyrehage.» Noen dundret på døren og ropte. «På tide å stå opp,» sa David. «Kom igjen, Rainer, din slappfisk.» Da Benny kom ned, ble han oppmerksom på utsikten mot hagen fra vinduet. På den ene siden lå en rad med åser som lignet på den hvite ryggen til et sovende dyr. Et vindu på motsatt side viste ham hagen. «De planla huset så det alltid skulle være noe å se på. Du må ta en kikk på dyrehekkene senere.» Han stirret på læreren, som smilte det svake smilet sitt. «Trær som er klippet så de ligner på en gris, en rev, en elefant eller en høne. I England kaller man det planteskulpturer.» Etter frokosten, som besto av ristet brød og kokte egg, noe alle var enige om var en stor forbedring i forhold til grøten de hadde lidd seg gjennom før, gikk de opp til det spesialinnredete klasserommet i første etasje. Seks nye trepulter sto i to rader på tre mot en tavle. Ikke noe fotografi av Hit17


ler på veggen, bare et verdenskart og et familietre over alle kongene og dronningene i England. «Det er bra, Benny.» Doktor Dawes nikket bifallende. «Gjør deg kjent med historien.» Det luktet nytt papir og friskt treverk i rommet, som hadde utsikt over den snødekkede plenen som strakte seg utover i retning en liten innsjø. Benny kikket etter de dyreformede trærne, men kunne ikke se dem fra denne siden av huset. Doktor Dawes kremtet for å få oppmerksomheten deres. «Alt dette er nytt og fremmed for dere, gutter,» sa han på tysk. «La meg forklare hva dere har i vente. Storbritannia forventer at dere som er flyktninger – fremmede, som dere dessverre kalles – skal bidra med ufaglært arbeid når dere blir voksne.» Benny så for seg et bilde av seg selv hvor han pløyde åkrer eller jobbet i en gruve. «Men det er ikke det lord Dorner har tenkt for dere. Han vil at dere skal få den fineste utdannelsen dette landet kan gi dere, hvis dere duger til det. Dere må arbeide hardt og gjøre stor framgang i engelsk.» Døren til klasserommet åpnet seg. Hushjelpen Alice kom inn med en bøtte koks. «Snart blir dere ikke bare fremmede, men også fremmede fiender,» fortsatte doktor Dawes. Alice så på dem gjennom de sandfargede øyenvippene, hun anså dem tydeligvis for å være det allerede. Doktor Dawes sa noe til henne på engelsk. Hun gikk bort til ovnen, døren knirket da hun åpnet den. Den skarpe lukten av koksen som hun måket inn, stakk i nesen til Benny. Et kort sekund var han hjemme på kjøkkenet. Han stakk den skarpe blyantspissen mot håndflaten helt til smertene fikk minnet til å forsvinne. «Det kommer til å bli vanskelig,» fortsatte doktor Dawes, og så fra ansikt til ansikt, «med mindre dere tilpasser dere. Dette er noen av de siste tyske ordene dere kommer til å få høre i dette klasserommet. All undervisning kommer til å foregå på engelsk.» 18


Guttene satte seg sjokkert opp og kikket på hverandre. «Dere må tenke på engelsk, snakke engelsk, høres engelske ut. Da vil dere bli akseptert.» Alice slamret igjen ovnsdøren som en motsigelse til den siste påstanden. Det virket ikke som om doktor Dawes la merke til det. «Etter hvert vil noen av dere bli kalt til å slåss mot nazismen som soldater.» Han gikk over til engelsk. «Men for dere alle begynner kampen nå. I dette klasserommet.»


Kapittel 4

Som varslet fortsatte formiddagens undervisning på engelsk. Benny merket at alle de nye ordene og uttrykkene fikk koblingene i hjernen til å frese. Matematikk gikk ut på å løse problemer med å bruke pund, shilling og pence. «En shilling og seks pence,» sa han på nølende engelsk som svar på et spørsmål om totalsummen som skulle betales for en kurv med dagligvarer. «En og seks.» Doktor Dawes nikket anerkjennende. Benjamin Goldman, som hadde vært kjent for å være lynrask med å summere hjemme i Tyskland, syntes alt dette var vanskelig, men han visste at han hadde et rykte å forsvare. I forbifarten tenkte han på Rudi, hvordan Rudi pleide å dagdrømme i mattetimene, han fulgte bare med når læreren sto bøyd over pulten hans med pekestokken i hånden. Det samme hylet som hadde vekket dem, hørtes gjennom vinduet. Guttene så urolig på hverandre. Doktor Dawes smilte. «En påfugl. Ein pfau. » Han skrev påfugl på tavlen, med en liten tegning av en fugl med en vifte av fjær på halen. I friminuttet tok Benny med seg fotballen ut på den store plenen og sparket ball med de andre guttene. Han fikk til et bra skudd, et skudd som selv Rudi ville hatt vansker med å ta. Det var gøy å spille her på Fairfleet med disse guttene. Men han kjente fortsatt et stikk i brystet når han tenkte på hvordan han hadde spilt fotball med kameraten sin i Tyskland. Påfuglen sto på terrassen og observerte dem. Den hadde i det minste sluttet å skrike så fælt. Halen manglet de 20


knallblå fjærene som han hadde sett på bilder. Kanskje de felte fjær. «Kan vi spille mer etter lunsj?» spurte David. «Bare hvis vi snakker engelsk,» svarte Benny. «Ha-ha.» «Jeg mener alvor.» Han tok ballen. «Hvis du vil spille med min fotball, må vi snakke engelsk. Bare engelsk.» Han sa de to siste ordene på det andre språket. De andre vekslet blikk. «Tar du ikke dette litt for alvorlig?» spurte Rainer. Benny kjente et stikk av uro. Nå ble han oppfattet som lærerens favorittelev. Han brydde seg ikke. Hjemme hadde han alltid brydd seg om hva de andre guttene mente. Ikke nå. Det eneste som betydde noe var å bli engelsk. Hvis de andre følte det annerledes, vel, da var det deres valg. «Tror dere det er is på innsjøen?» Rainer brøt den spente stemningen ved å peke på vannet. «Vi kan gå på skøyter.» * Annenhver kveld måtte de bade. De første gangene var det lett å komme med unnskyldninger og somle, så han var den siste og de andre hadde forlatt det dampfylte badet. Men en kveld glemte Rainer pyjamasjakken og kom brasende inn mens Benny tørket seg med et av de myke, nye, hvite håndklærne som de hadde fått. Benny kjente Rainers blikk. «Du er treg i kveld,» sa den andre gutten og tok pysjjakken fra det flislagte gulvet og gikk ut. Benny trakk pusten dypt og slapp den sakte ut igjen, så på at luften ble til kondens på speilet over vasken og deretter til små vanndråper. «Jeg er i ferd med å bli en engelsk gutt,» sa han til sitt duggete speilbilde. Den ekte Benjamin Goldman var allerede bare tilnærmet lik sitt tidligere jeg. * Etter hvert som dagene gikk, ble det lettere og lettere å bli engelsk. Benny begynte å tenke som den nye personen han 21


hadde blitt: Flyktningen som var dødsivrig etter å suge til seg det nye språket og hvordan man gjorde ting. Hvis engelskmennene holdt bestikket på en spesiell måte, vel, da fulgte Benny nøye med og holdt kniv og gaffel på deres måte. Hvis de drakk te til frokost, gjorde han også det. Når han møtte Alice Smith i trappen, pleide han å nikke til henne, ignorerte det vaktsomme blikket i de blekgrønne øynene. Så enkelt det var hvis man oppførte seg sånn, ristet av seg all uvilje. Til å begynne med hadde de andre guttene mumlet fordi Benny insisterte på å snakke engelsk til enhver tid, de så på ham som lærerens favorittelev, som han hadde forventet. Han slappet litt mer av nå, tillot seg å snakke med romkameratene på det gamle språket noen minutter før de la seg. Lord Dorner, som de fortsatt ikke hadde sett siden de kom til Fairfleet for to uker siden, hadde bestilt kasser med leketøy fra Hamley’s, som visstnok var en stor leketøysbutikk i London. Guttene tok opp engelske brettspill fra en kasse. «Dette hadde vi hjemme,» sa Rainer, og pekte på en Monopol-eske. «Men med Berlin-gater.» Det var også Ludo og Scrabble. Den største kassen inneholdt et bordtennissett og balltrær. Og et togsett. Flere kilometer med spor, tolv lokomotiver, elegante, malte vogner, stasjonsbygninger, broer, kryss. Da Benny fikk se det, begynte det å kverne i magen. «Det der kan dere ta med ned i kjelleren,» sa Alice til dem. «Jeg vil ikke snuble i det når jeg støvsuger.» De eldre guttene mumlet noe om barneleker, men Rainer og David bar eskene ned til et av de ubrukte kjellerrommene og brukte flere dager på å sette opp togsettet på en stor kryssfinerplate som gartneren fant til dem. Benny forsøkte å ignorere entusiasmen deres for lokomotivene og kryssene. Han kunne fortsatt lukke øynene og se settet han selv hadde eid i Tyskland, fortsatt høre farens stemme. «Du må ta hensyn til plattformlengden når du kobler til 22


vogner. Og ikke neglisjer problemet med kryssene. Eller signalproblemet ved det første knutepunktet.» La meg være i fred, sa han til stemmen. Du hører ikke hjemme på Fairfleet. «Kom igjen, Benny,» sa Rainer oppfordrende. «Hjelp oss med å få orden på skinnene.» Han mumlet fram en unnskyldning og gikk ut av rommet med fotballen i hendene. Til venstre for gangen hadde det dukket opp et skarpt rektangel av lys. En sidedør til hagen. Han hadde ikke lagt merke til den før. Døren førte ham ut ved siden av tennisbanen. Alice Smith sto og ristet tepper sammen med en stuepike. Hun skulte mot Benny. «Den døren skal ikke brukes.» «Jeg beklager,» sa han. Hun ristet ekstra hardt i gulvteppet. «Jeg åpner den bare én eller to ganger i året for å lufte kjelleren. Dere prøver dere hele tiden.» Påfuglen kom strenende mot dem. Benny hørte at det smalt i gulvteppet mens Alice husjet fuglen bort. Den hylte av den dårlige behandlingen, og Benny stakk neglene inn i håndflatene, tenkte igjen på barn som ble mishandlet. En svær eik sto ved kanten av plenen på baksiden. Benny sparket ballen mot den grove barken, om og om igjen. Hver gang lærballen slo inn mot treet, var det som om hukommelsen hans fikk et slag. Han følte seg bedre da han gikk inn igjen. Så lenge han slapp å leke med togene. * På dagtid kunne han være den gjenfødte Benny. Men av og til om nettene kom han på at han ikke fortjente denne nye sjansen på Fairfleet, med de myke gulvteppene og det velutstyrte biblioteket og plenene hvor man kunne spille fotball. Tankene svevde til det gamle hjemmet, det flislagte kjøkkenet med gryter og panner som hang fra kroker i taket, og komfyren som utstrålte en konstant varme. Han tenkte på faren, slik som han hadde vært for mange år siden, da han rullet rundt med ham på bakken og lot som om han var en 23


bjørn, jaget ham rundt i hagen. Han tenkte på moren, hvordan hun hadde vært før hun ble syk, leste en fortelling før han sovnet, kjøpte en klase med røde ballonger til ham en gang hun så at han stirret på mannen som solgte dem utenfor porten til parken. Et eller annet sted i hjembyen lå en annen gutt i sengen sin. Antagelig ikke en like behagelig seng som denne. Den gutten ville se tilbake på dagen sin: steiner som suste gjennom luften og traff ham i nakken når han gikk gjennom gatene, ungdommer i uniform som hånet ham. «Es tut mir leid,» mumlet han på språket han hadde nektet seg selv å bruke. «Jeg er lei for det.» Han begravde ansiktet i den myke dunputen og ba om at søvnen måtte komme.

Profile for Cappelen Damm AS

Den jeg var  

Rosamond Hunter har hele livet flyktet fra fortiden, og har skyldfølelse for ufrivillig å ha forårsaket morens død. Når jobben som sykeplei...

Den jeg var  

Rosamond Hunter har hele livet flyktet fra fortiden, og har skyldfølelse for ufrivillig å ha forårsaket morens død. Når jobben som sykeplei...