__MAIN_TEXT__

Page 1


Chris Pavone

De landflyktige Oversatt av Frank Lie


Chris Pavone Originalens tittel: The Expats Oversatt av Frank Lie Copyright © 2012 by Christopher Pavone Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 © J.W. Cappelens Forlag AS 2013 / © N.W. Damm & Søn AS 2013 ISBN 978-82-02-38470-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Silas Manhood Photography Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til mine sm책 eks-landflyktige, Sam og Alex


Sannhet er uten tvil vakkert, men det er løgn også. – Ralph Waldo Emerson

Ekteskapets eneste fortryllelse er at det gjør et liv i svik absolutt nødvendig for begge parter. – Oscar Wilde


opptakt i dag kl. 10.52 i paris.

«Kate?» Kate står og glor inn i en speilglassrute, på gråbrune og sjokoladefargede og mosegrønne puter og bordduker og gardiner, en palett som erstattet forrige ukes pastellfarger. Årstiden forandret seg helt plutselig. Hun snur seg vekk fra vinduet, mot kvinnen som står ved siden av henne på den smale fortaustripen i rue Jacob. Hvem er denne kvinnen? «Å, gode Gud, Kate? Er det virkelig deg?» Stemmen er velkjent. Men stemmen er ikke nok. Kate har glemt nøyaktig hva hun leter halvhjertet etter. Det er noe av stoff. Gardiner til gjestebadet? Noe ubetydelig. Hun strammer beltet på regnfrakken, en selvbeskyttende gest. Det regnet tidligere på morgenen da hun kjørte barna til skolen, tåke glir inn fra Seinen, de harde hælene på skinnstøvlene klikker mot de våte brosteinene. Hun har fremdeles på seg den lette, blanke regnfrakken, en sammenbrettet Herald Tribune stikker opp av lommen, kryssordet ferdig løst på kafeen ved siden av skolen, der hun spiser frokost de fleste morgener, sammen med andre mammaer i utlendighet. Denne kvinnen er ikke en av dem. Denne kvinnen har på seg solbriller som dekker halve pannen og størstedelen av kinnene og hele området rundt øynene. Det er umulig å si helt sikkert hvem som befinner seg under all den svarte plasten og gullogoene. Det korte, 9


kastanjebrune håret er strøket stramt bakover og blir holdt på plass med et silkebånd. Hun er høy og veltrent, men med store bryster og hofter; frodig. Huden gløder av en sunn, naturlig brunfarge, som om hun tilbringer mye tid utendørs, spiller tennis, eller liker å stelle i hagen. Ikke den ekstra mørke, frityrstekte kuløren som så mange franske kvinner foretrekker, brunfarger som skapes ved hjelp av ultrafiolett stråling fra fluoriserende lamper i likkisteaktige bokser. Selv om det ikke akkurat er ridebukse og dressurjakke denne kvinnen har på seg, får påkledningen en til å tenke på riding. Kate kjenner igjen den skotskrutete jakken fra utstillingsvinduet til en avskyelig dyr boutique like i nærheten, en ny butikk som overtok etter en høyt verdsatt bokhandel, et skifte som områdets taleføre beboere hevder at varsler slutten for det Faubourg Saint-Germain som de kjente og var glad i. Men bokhandelens aktelse var i stor grad abstrakt, og butikken var som regel tom for kunder, mens den nye boutiquen vanligvis er fullpakket, ikke bare av texanske husmødre og japanske forretningsmenn og russiske kjeltringer som betaler kontant – sirlige, knitrende bunker med nyvaskede penger – for stabler med skjorter og skjerf og håndvesker, men også av de rike beboerne fra distriktet. Det finnes ingen fattige der. Denne kvinnen? Hun smiler, en munn full av perfekte, strålende hvite tenner. Et velkjent smil, koblet til en velkjent stemme, men like fullt har Kate behov for å se øynene for å få bekreftet sin verste mistanke. Det er mulig å få kjøpt splitter nye biler fra SørøstAsia for mindre enn hva denne kvinnens rutete jakke koster. Kate er velkledd selv, på den diskré måten som kvinner av hennes slag foretrekker. Denne kvinnen opererer ut fra prinsipper av et annet slag. Denne kvinnen er amerikaner, men hun har ingen regional dialekt. Hun kan komme fra hvor som helst. Hun kan være hvem som helst. 10


«Det er meg», sier denne kvinnen og tar endelig av seg solbrillene. Instinktivt tar Kate et skritt bakover, snubler i den sotsvertete gråsteinen som bygningen står på. Innholdet i håndvesken hennes klirrer urovekkende mot vindusruten. Kates munn blir hengende åpen, uten at det kommer en lyd. Det første hun tenker på, er barna, og etter et kort sekund har panikken grepet tak i henne. Essensen av det å være forelder: øyeblikkelig panikk på barnas vegne, bestandig. Dette var den ene biten av planen som Dexter aldri hadde vurdert seriøst: den vanskelige redselen – den uovervinnelige angsten – som dukker opp når det er barn med i bildet. Denne kvinnen skjulte seg bak solbrillene, og håret hennes har en ny farge i en ny frisyre, og hudfargen hennes er mørkere enn den pleide å være, og hun har lagt på seg fem kilo. Hun ser annerledes ut. Likevel forbløffer det Kate at hun ikke kjente henne igjen med det samme, fra første stavelse. Kate vet at det er fordi hun ikke ønsket det. «Å, herregud!» klarer hun å stotre frem. Kates hjerne jobber på spreng, raser nedover gaten og rundt et hjørne, gjennom den tunge, røde døren og den alltid like kjølige passasjen, under kolonnaden som omslutter gårdsplassen og inn i lobbyen med marmorgulvet, opp i den messingkledde heisen, inn i den muntre, gule foajeen med syttenhundretallstegningen i forgylt ramme. Denne kvinnen står med åpne armer, inviterer til en stor, amerikansk omfavnelse. Stormer nedover gangen til den andre enden, til kontoret med trepanelene og utsikten ut over hustakene, mot Eiffeltårnet. Åpner den nederste skuffen i det antikke skrivebordet med den dekorerte messingnøkkelen. Og hvorfor ikke omfavne henne? Når alt kommer til alt, er de jo gamle venner. På sett og vis. Dersom noen skulle holde øye med dem, ville det kanskje virke mistenkelig om disse to menneskene ikke omfavnet hverandre. Eller kanskje det ville virke mistenkelig dersom de gjorde det. 11


Det har ikke tatt henne lange tiden å tenke at noen holder øye med dem. Og at noen alltid har gjort det, hele tiden. Det er bare noen måneder siden Kate endelig hadde klart å forestille seg at hun levde et fullstendig overvåkningsfritt liv. Og nede i skrivebordsskuffen, det dobbeltarmerte skrinet. «For en overraskelse», sier Kate, og det er både sant og ikke sant. Og nede i det låste skrinet: de fire passene som gir familien andre identiteter. Og den tykke bunken med kontanter, brettet dobbelt med en strikk rundt, et utvalg av store eurosedler og britiske pund og amerikanske dollar, nye, rene sedler, hennes egen versjon av vaskede penger. «Så hyggelig å treffe deg.» Og pakket inn i en lyseblå, semsket skinnklut, en Beretta 92FS som hun kjøpte av den skotske halliken i Amsterdam.


del 1


1 to år tidligere, washington d.c.

«Luxembourg?» «Ja.» «Luxembourg?» «Riktig.» Katherine visste ikke hvordan hun skulle reagere på det. Så hun bestemte seg for å ty til standardresponsen, bøye av ved å spille uvitende. «Hvor er Luxembourg?» Allerede i samme øyeblikk som hun stilte det falske spørsmålet, angret hun på avgjørelsen. «Det ligger i Vest-Europa.» «Jeg mener, er det i Tyskland?» Hun flyttet blikket vekk fra Dexter, fra skammen over det hullet hun gravde til seg selv. «Sveits?» Dexter så tomt på henne, gjorde åpenbart sitt beste for ikke å si noe galt. «Det er et eget land», sa han. «Det er et storhertugdømme», tilføyde han irrelevant. «Et storhertugdømme.» Han nikket. «Du tøyser.» «Det er verdens eneste storhertugdømme.» Hun sa ingenting. «Det grenser til Frankrike, Belgia og Tyskland», fortsatte Dexter uoppfordret. «De omkranser det.» «Nei.» Hun ristet på hodet. «Det finnes ikke noe slikt land. Du snakker om – jeg vet ikke – Alsace. Eller Lorraine. Du snakker om Alsace-Lorraine.» 15


«De stedene ligger i Frankrike. Luxembourg er en annen, hm, nasjon.» «Og hva er det som gjør det til et storhertugdømme?» «Det blir styrt av en storhertug.» Hun flyttet oppmerksomheten over til skjærefjølen, løken som var i ferd med å bli hakket opp, på benkeplaten som truet med å løsne fullstendig fra de skjeve skapene under, trukket fra hverandre av en eller annen primitiv kraft – vann, eller gravitasjon, eller begge deler – og dermed skyve kjøkkenet over randen fra akseptabelt loslitt til uakseptabelt elendig og uhygienisk og rett og slett farlig, og endelig tvinge dem til å foreta en fullstendig renovering av kjøkkenet som, selv om de utelot alle unødvendige oppgraderinger og all fråtsing i estetikk, fremdeles ville koste 40 000 dollar som de ikke hadde. Som en nødløsning hadde Dexter festet tvinger i hjørnene av benken, for å forhindre at treplaten skulle skli av benkeskapene. Det var for to måneder siden. I mellomtiden hadde disse klønet plasserte tvingene forårsaket at Katherine knuste et vinglass og, en uke senere, hadde hun slått hånden inn i en av dem mens hun delte opp en mango, slik at kniven hadde glidd ut av hånden, og lydløst hadde bladet skåret et kjøttsår i håndflaten hennes og badet mangoen og fjølen i blod. Hun hadde stått ved vasken med en oppvaskklut presset mot såret mens blodet dryppet ned på den fillete gulvmatten og trakk seg gjennom bomullsfibrene etter samme mønster som den dagen på Waldorf da hun burde ha sett en annen vei, men ikke gjorde det. «Og hva er en storhertug?» Hun tørket løktårene bort fra øynene. «Det er den fyren som styrer i et storhertugdømme.» «Det er bare noe du finner på.» «Nei, det er ikke det.» Dexter hadde et ørlite smil om munnen, som om han virkelig forsøkte å lure henne. Men nei, smilet var for lite til det, dette var smilet til en Dexter som forsøkte å late som om han ville lure henne mens han i virkeligheten var dødsens alvorlig. Et falsk luresmil. 16


«Greit», sa hun, «jeg biter på: Hvorfor skulle vi flytte til Luxembourg?» «For å tjene masse penger og reise omkring i Europa hele tiden.» Og der kom det, det store og ubundne smilet. «Akkurat som vi alltid har drømt om.» Det åpne ansiktsuttrykket til en mann som ikke bar på noen hemmeligheter, og ikke ville godta at andre mennesker muligens gjorde det. Det var dette Katherine satte mer pris på enn alt annet ved mannen sin. «Skal du tjene masse penger? I Luxembourg?» «Ja.» «Hvordan?» «Det er manko på stilige menn der. Så de vil betale meg i bøtter og spann for å være utrolig kjekk og vanvittig sexy.» Dette var standardmorsomheten deres. Det hadde vært det i ti år. Dexter var verken spesielt pen eller usedvanlig sexy. Han var en klassisk datanerd, tynn og keitet. Egentlig var han ikke stygg, trekkene hans var helt normale, en lite bemerkelsesverdig blanding av sandfarget hår, spiss hake, eplekinn og nøttebrune øyne. Med en skikkelig hårklipp og medietrening og muligens psykoterapi, kunne han rett og slett bli kjekk. Men han utstrålte oppriktighet og intelligens, ikke fysikk eller seksualitet. Det var det Katherine i utgangspunktet hadde funnet tiltrekkende ved ham: En mann som var blottet for ironi og spenst, verken blasert eller frekk eller utstudert. Dexter var liketil, lett å lese, pålitelig og hyggelig. Mennene hun hadde rundt seg i yrkeslivet, var manipulative, forfengelige, hensynsløse og egoistiske. Dexter var motmidlet hennes. En stø, stillferdig og alltid like ærlig mann med et helt normalt utseende. Han hadde for lengst akseptert det alminnelige utseendet sitt og sjenansen. Så han understreket det nerdaktige hos seg selv på vanlig måte: ufikse og tilsynelatende helt tilfeldig valgte plastbriller, krøllete klær, ukjemmet hår. Og han kom med vittigheter om sitt eget utseende. «Jeg skal bare 17


stå og henge på offentlige steder», fortsatte han. «Noen ganger, når jeg blir trett, setter jeg meg kanskje ned. Og så, ja, så bare er jeg kjekk.» Han klukklo og gledet seg over sitt eget vidd. «Luxembourg er verdens privatbank-hovedstad.» «Og?» «En av disse privatbankene har nettopp tilbudt meg en lukrativ kontrakt.» «Hvor lukrativ?» «300 000 euro i året. Nesten en halv million dollar, ut fra dagens kurs. Pluss gratis bolig. Pluss bonuser. Alt i alt kan det dreie seg om så mye som tre kvart million dollar.» Det var så avgjort mye penger. Mer enn hun hadde forestilt seg at Dexter noensinne ville komme til å tjene. Selv om han hadde jobbet med nettet nesten helt fra starten av, hadde han aldri hatt den driven eller de visjonene som skulle til for å tjene seg rik. Stort sett hadde han sittet passiv og sett på mens vennene og kollegene hans skaffet til veie kapital og tok sjanser, gikk konkurs eller ble introdusert på børsen, og endte opp med å fly verden rundt i private jetfly. Men ikke Dexter. «Og etter hvert», fortsatte han, «hvem vet? Pluss» – han strakte frem hendene og telegraferte avslutningen – «jeg kommer ikke engang til å måtte jobbe så mye.» En gang i tiden hadde de begge vært ambisiøse. Men etter ti år sammen, og fem av dem med barn, var det bare Dexter som fremdeles hadde en snev av ambisjoner igjen. Og da var det først og fremst snakk om å arbeide mindre. Det var i hvert fall det hun hadde trodd. Nå hadde han åpenbart også ambisjoner om å bli rik. I Europa. «Hvordan vet du det?» spurte hun. «Jeg kjenner størrelsen på operasjonen, vet hvor kompleks den er, hva slags transaksjoner det er snakk om. Sikkerhetsbehovene deres er ikke så voldsomme som de jeg jobber med nå. Dessuten er de europeere. Alle vet jo at europeere ikke jobber så hardt.» 18


Dexter var aldri blitt rik, men han hadde en anstendig inntekt. Og Katherine selv hadde klatret jevnt og trutt oppover lønnsskalaen. Sammen hadde de tjent en kvart million dollar året før. Men med lånet og de evinnelige, omfattende reparasjonene av det lille, gamle huset i de såkalt fremvoksende ytterkanter av det angivelig restaurerte Columbia Heights, og privatskolen – de offentlige skolene i sentrum av D.C. var farlige – og de to bilene, hadde de aldri penger. Det de hadde, var forgylte håndjern. Eller nei, ikke forgylte: Håndjernene deres var i beste fall av bronse, kanskje aluminium. Og kjøkkenet deres var i ferd med å falle fra hverandre. «Så vi kommer til å bli søkkrike», sa Katherine, «og vi vil kunne reise hvor som helst, og du kommer til å være sammen med meg og guttene? Eller kommer du til å være borte hele tiden?» De to foregående månedene hadde Dexter vært ute og reist usedvanlig mye, han gikk glipp av mye av familielivet. Så for øyeblikket var forretningsreisene hans et sårt punkt. Han var nettopp kommet tilbake etter noen dager i Spania, en reise han hadde måttet foreta på kort varsel, og som hadde medført at hun hadde vært nødt til å avlyse sosiale planer, som det var få av og langt imellom, og som det ikke var lett å avlyse. Hun hadde ikke så mye sosialt liv, og heller ikke så mange venner. Men noen var det. På ett tidspunkt hadde det vært Katherines forretningsreiser som hadde vært et alvorlig problem. Men ikke lenge etter at Jake ble født, hadde hun kuttet ut sine egne reiser nesten helt og holdent, og redusert timetallet drastisk. Selv under dette nokså nye regimet var det sjelden hun klarte å være hjemme før sju. Det var først og fremst i helgene hun hadde tid til barna, presset inn mellom innkjøp av mat og vasking av hus og et virvar av gymnastikktimer og alt annet. «Ikke mye», sa han, lite overbevisende og uten å spesifisere noe nærmere. Det unnvikende svaret gikk henne ikke hus forbi. 19


«Hvor hen?» «London. Zürich. Kanskje Balkan. Sannsynligvis en gang i måneden. Eller to.» «Balkan?» «Sarajevo, kanskje. Beograd.» Katherine visste at Serbia var et av de siste stedene Dexter ville ønske å besøke. «Banken har interesser der.» Han trakk forsiktig på skuldrene. «Uansett vil ikke reiser være noen viktig del av jobben. Men å bo i Europa vil være det.» «Liker du Luxembourg?» spurte hun. «Jeg har bare vært der et par ganger. Jeg har ikke noe sterkt inntrykk av stedet.» «Har du noe som helst slags inntrykk av det? For jeg kunne åpenbart ha tatt feil med hensyn til hvilket kontinent det ligger på.» Så fort Katherine hadde servert denne løgnen, visste hun at hun ville bli nødt til å følge det opp til fulle. Det var hemmeligheten ved å opprettholde løgner: ikke gjøre noe forsøk på skjule dem. Det hadde alltid vært urovekkende lett å lyve for mannen hennes. «Jeg vet at det er et rikt land», sa Dexter. «Noen år har det hatt verdens høyeste BNP per innbygger.» «Det kan ikke være riktig», sa hun, selv om hun visste at det var det. «Det må være et oljeproduserende land. Emiratene kanskje, eller Qatar, eller Kuwait. Ikke et sted som jeg, inntil for fem minutter siden, trodde at var en delstat i Tyskland.» Han trakk på skuldrene. «Greit. Hva mer?» «Det er … hm … det er lite.» «Hvor lite?» «Det bor en halv million mennesker i hele landet. Det er omtrent på størrelse med Rhode Island. Men jeg tror Rhode Island er større. Litt større.» «Og byen? For det er en by der, ikke sant?» «Det finnes en hovedstad. Den heter også Luxembourg. Der bor det 80 000 mennesker.» 20


«80 000? Det er ikke en by. Det er – jeg vet ikke – et universitetsområde.» «Men det er et vakkert universitetsområde. Midt i Europa. Der noen vil betale meg mye penger. Så det er ikke noe vanlig universitetsområde av samme slag som Amherst. Det er et universitetsområde der du ikke vil trenge å ha en jobb.» Katherine stanset opp midt i hakkingen, ved den veisvingen i planen som hun hadde regnet med at ville komme allerede for ti minutter siden, straks han hadde stilt spørsmålet: «Hva ville du si til å flytte til Luxembourg?» Den vrien som innebar at hun ville bli nødt til å slutte i jobben sin, for godt. I samme øyeblikk som hun skjønte det, kjente hun at en dyp lettelse skylte gjennom henne, lettelsen over plutselig å stå overfor en uventet løsning på et vanskelig problem. Hun ville bli nødt til å slutte. Det var ikke hennes avgjørelse, hun hadde ikke noe valg. Hun hadde aldri innrømt overfor mannen sin – hadde bare så vidt innrømt det overfor seg selv – at hun ønsket å slutte. Og nå ville hun aldri trenge å innrømme det. «Så hva skulle jeg gjøre?» spurte hun. «I Luxembourg? Som jeg forresten fremdeles ikke er helt overbevist om at eksisterer.» Han smilte. «Du må innrømme», sa hun, «at det lyder konstruert.» «Du kan nyte livet i ro og mak.» «Vær alvorlig.» «Jeg er alvorlig. Du kan lære å spille tennis. Planlegge reisene våre. Innrede et nytt hus. Studere språk. Blogge.» «Og når jeg begynner å kjede meg?» «Hvis du begynner å kjede deg? Da kan du finne deg en jobb.» «Hva slags jobb?» «Washington er ikke det eneste stedet i verden hvor mennesker skriver saksdokumenter.» Katherine flyttet blikket tilbake til den hakkede løken og fortsatte å kutte mens hun forsøkte å sublimere den ele21


fanten som nettopp hadde tråkket inn i samtalen. «Touché.» «Faktum er», fortsatte Dexter, «at Luxembourg er en av EUs tre hovedsteder, sammen med Brussel og Strasbourg.» Nå var han den reneste tv-reklamen for det fordømte stedet. «Jeg innbiller meg at det må finnes en mengde ikkestatlige organisasjoner som trenger en forstandig amerikaner på sine solide lønningslister.» Kombinert med en rekrutteringsagent. Et av disse alltid like blide menneskene fra Representantenes hus med press i kakibuksen og blankpussede mynter til pynt i mokasinene. «Og når skulle dette i tilfelle skje?» Katherine skjøv overveielsene bort fra seg selv og sine egne muligheter og sin egen fremtid. Hun gjemte seg. «Vel.» Han sukket, for tungt, en dårlig skuespiller som overvurderte sine egne evner. «Det er det som er aberet.» Han fortsatte ikke. Det var en av Dexters få irriterende uvaner: Han tvang henne til å stille spørsmål i stedet for bare å gi henne de opplysningene som han visste at hun ville ha. «Vel?» «Så snart som mulig», innrømte han, som om han var under press, og befestet de negative evalueringene, den råtne frukten som ble kastet. «Og hva betyr det?» «Vi ville bli nødt til å reise i slutten av måneden. Og sannsynligvis må jeg dra dit et par ganger alene før den tid. På mandag, for eksempel.» Katherine måpte. Ikke bare dukket dette opp fra ingensteds, det kom i en rasende fart. Hjernen hennes jobbet på høygir, forsøkte å vurdere hvordan hun i det hele tatt kunne klare å slutte på så kort varsel. Det ville bli vanskelig. Det ville vekke mistanke. «Jeg vet det», sa Dexter, «det er fryktelig snart. Men så mye penger? Det innebærer at man må ofre noe. Og dette offeret? Det er ikke så fælt: Vi må bare flytte til Europa så snart som mulig. Og se her.» Han stakk hånden ned i jakkelommen, brettet ut et ark og strøk det flatt på benkeplaten. 22


Det viste seg å være et regneark, og øverst på siden sto det «Luxembourg-budsjett». «Det er faktisk et godt tidspunkt å gjøre det på», fortsatte Dexter å forsvare seg, fremdeles uten å forklare hvorfor det hastet slik. Katherine kom ikke til å forstå hastverket før langt, langt senere. «For det vil fortsatt være sommerferie, og vi kan komme oss til Luxembourg så tidlig at ungene kan starte på en ny skole helt fra begynnelsen av semesteret.» «Og skolen ville i så fall være …?» «En engelskspråklig privatskole.» Dexter hadde alle svar klare. Han hadde satt opp et regnestykke, for pokker. Maken til romantiker. «Kunden betaler.» «Er det en god skole?» «Jeg vil gå ut fra at verdens privatbank-hovedstad, der man har planetens høyeste inntekt, har en anstendig skole eller to å tilby.» «Du trenger ikke å bli sarkastisk. Jeg stiller bare noen marginale spørsmål vedrørende barnas utdannelse, og om hvor vi skulle bo. Bare noen små ubetydeligheter, ikke sant?» «Beklager.» Katherine lot Dexter merke at hun var sint i noen sekunder før hun fortsatte. «Og hvor lenge skulle vi i så fall bo i Luxembourg?» «Det ville være snakk om en ettårskontrakt. Med anledning til å forlenge den med et nytt år, med lønnsforhøyelse.» Hun lot blikket gli over regnearket, fant sluttresultatet, netto oppsparte midler var nesten 200 000 i året – euro? Dollar? Det var det samme. «Og deretter?» spurte hun. Hun likte det resultatregnskapet. Hun hadde for lengst forsonet seg med at hun kom til å være blakk hele livet. Men nå virket det likevel som om det kunne komme til å ta en slutt. «Hvem vet?» «Det er et nokså tamt svar.» Han gikk rundt den falleferdige kjøkkenbenken og om23


favnet henne bakfra, og forandret samtalens retning fullstendig. «Øyeblikket er kommet, Kat», sa han og pustet varmt mot huden hennes. «Det var ikke slik vi hadde forestilt oss det, men øyeblikket er kommet.» Dette var faktisk akkurat det de hadde drømt om: å begynne et nytt liv i utlandet. De følte begge at de hadde gått glipp av viktige erfaringer, begge var blitt hindret av omstendigheter som utelukket en sorgløs ungdom. Nå, da de var i slutten av 30-årene, lengtet de fremdeles etter det de ikke hadde fått med seg; trodde fremdeles at det var mulig å oppleve det. Eller innrømte aldri at det var umulig. «Vi kan gjøre dette», sa han mykt og lavt mot halsen hennes. Hun la fra seg kniven. Et farvel til våpnene. Ikke hennes første. De hadde diskutert dette alvorlig, sent på kvelden, etter å ha drukket vin. Eller så seriøst de kunne, i lett beruset tilstand på sen kveldstid. Selv om de ikke ante om det ville bli vanskelig å komme til et annet land, hadde de konkludert med at det så avgjort ville bli lett å forlate Washington. «Men Luxembourg?» spurte hun. De fremmede stedene de hadde forestilt seg, var områder som Provence eller Umbria, byer som London eller Paris, kanskje Praha eller Budapest, eller til og med Istanbul. Romantiske steder, steder som de – som hvem som helst – hadde lyst til å besøke. Luxembourg sto ikke på den listen, ikke på noens liste. Ingen drømmer om å bo i Luxembourg. «Har du tilfeldigvis noen anelse», spurte hun, «om hvilket språk de snakker i Luxembourg?» «Det kalles luxembourgsk. Det er en tysk dialekt, ispedd litt fransk.» «Det kan ikke være sant.» Han kysset henne på halsen. «Det er det. Men de snakker vanlig tysk også, og fransk, og engelsk. Det er et svært så internasjonalt sted. Ingen trenger å lære luxembourgsk.» «Spansk er mitt fremmedspråk. Jeg tok ett år med fransk. Men jeg snakker spansk.» 24


«Ikke vær redd. Språket kommer ikke til å bli noe problem.» Han kysset henne igjen, strøk hånden nedover magen hennes, ned forbi skjørtelivet, og begynte å trekke skjørtet opp i håndfuller. Barna var ute og lekte. «Stol på meg.»


2

Katherine hadde sett dem mange ganger, på internasjonale flyplasser, med hele berg av billige kofferter, ansikter som utstrålte en blanding av uro og forvirring og utmattelse, stuptrette barn, fedre med hendene fulle av røde eller grønne pass som skulle skille dem fra amerikanere og deres blå pass. De var immigranter, de immigrerte. Hun hadde sett dem reise fra flyplassen i Mexico City etter å ha kommet med buss fra Morelia eller Puebla, eller med fly fra Quito eller Guatemala City. Hun hadde sett dem i Paris, når de kom fra Dakar og Kairo og Kinshasa. Hun hadde sett dem i Managua og Port-au-Prince, Caracas og Bogotá. Overalt hvor hun hadde vært i verden, hadde hun sett dem reise av sted. Og hun hadde sett dem ankomme også, i New York og Los Angeles og Atlanta og Washington, i den andre enden av den lange ferden, utmattede, og likevel ikke i nærheten av å ha lagt de lange reisene sine bak seg. Nå var hun en av dem. Nå var det dette som var henne, på fortauskanten utenfor flyplassen i Frankfurt-am-Main. Bak henne sto det en stabel med åtte overdimensjonerte, uensartede kofferter. Hun hadde sett slike gigantiske kofferter tidligere i livet, og hadde tenkt: Hvem med vettet i behold kunne finne på å kjøpe så uregjerlige, avskyelige reisevesker? Nå vet hun svaret: En som trenger å pakke absolutt alt, helt plutselig. Strødd rundt de åtte stygge, menneskestore koffertene sto 26


det fire stykk håndbagasje, en håndveske, to datavesker og to barneransler, og på lave fremspring, jakker og teddybjørner og en plastpose med ziplås, full av næringsrike kornog sjokoladeplater og frukt, så vel fersk som tørket, pluss brune M&M. Alle de mer populære fargene var blitt spist før Nova Scotia. Dette var henne. I hånden holdt hun familiens blå pass, helt forskjellige fra tyskernes burgunderrøde. Hun stakk seg ut, ikke bare på grunn av vinylfargene, men også fordi fastboende ikke sitter rundt stabler med avskyelige kofferter og tviholder på pass. Dette var henne. Ute av stand til å forstå noe som helst av det som ble sagt. Språket var ubegripelig. Etter en sju timers flytur, der hun hadde klart å sove i to, med poser under øynene, og sliten og sulten og kvalm og oppglødd og redd. Dette var henne: En immigrant som immigrerte. * HUN HADDE BEGYNT med å akseptere tanken på å ta Dexters etternavn. Hun hadde erkjent at hun ikke trengte pikenavnet sitt lenger, navnet hun brukte i yrkessammenheng. Hun hadde marsjert over til de kommunale kontorene i D.C. og fylt ut skjemaene og levert postanvisningen. Hun hadde bestilt nytt førerkort og haste-pass. Hun hadde sagt til seg selv at det ville bli lettere å håndtere byråkratiet, lettere å leve i et katolsk land, dersom mann og kone hadde samme navn. Hun var allerede i ferd med å gi avkall på resten av identiteten sin – måten hun opptrådte på i det offentlige rom for å skjule de mer komplekse sannhetene under overflaten – og et navn, resonnerte hun, var bare en liten del av helheten. Så hun var allerede en hun aldri hadde vært før: Katherine Moore. Hun ville kalle seg Kate. Vennlige, sorgløse Kate. I stedet for å være den strenge og alvorlige Katherine. Dette navnet hadde en hyggelig klang: Kate Moore var en som visste hvordan hun skulle kose seg i Europa. I noen dager hadde hun testet ut Katie Moore i hodet, 27


men hadde konkludert med at Katie Moore hørtes ut som en figur fra en barnebok, eller som en heiagjengleder. Kate Moore hadde organisert flyttingen. Hun hadde frosset eller avsluttet eller endret adresse på dusinvis av konti. Hun hadde kjøpt de stygge koffertene. Hun hadde sortert eiendelene deres i de nødvendige tre kategoriene – innsjekket bagasje, flyfrakt, båtfrakt. Hun hadde fylt ut forsendelsespapirer, forsikringspapirer og formelle skjemaer. Og hun hadde klart å bli løst fra arbeidsavtalen sin. Det hadde verken vært enkelt eller fort gjort. Men da uttredelsessamtalene var overstått og de byråkratiske hindrene til sjuende og sist var ryddet av veien, hadde hun lidd seg gjennom en farvelrunde med drinker hjemme hos sjefen sin på Capitol Hill. Selv om hun aldri hadde sluttet i en jobb i hele sitt voksne liv, hadde hun vært med på noen få andre avskjeder opp gjennom årene. Til å begynne med hadde hun vært skuffet over at det ikke skjedde på en eller annen irsk pub, der alle drakk for mye rundt et biljardbord i barstørrelse, som på film. Men folkene fra kontoret hennes kunne selvfølgelig ikke møtes på en bar og drikke. Så de nippet til ølflasker i første etasje i Joes mursteinshus i byen, som Kate, delvis lettet og delvis skuffet, oppdaget at ikke var stort større eller i så mye bedre forfatning enn hennes eget. Hun skålte med kollegene, og to dager senere forlot hun kontinentet. Dette, sa hun til seg selv enda en gang, er min sjanse til å gjenoppfinne meg selv. Jeg skal ikke lenger være en som gjør et dårlig forsøk på å skape seg en lite gjennomtenkt karriere, som gjør et slapt, ad hoc-forsøk på å være forelder, som lever i et ubehagelig forfallent hus i et elendig, ukoselig nabolag i en bitter og konkurransepreget by – et sted hun på alle måter valgte selv da hun dro av sted for å begynne på sitt første college-år, og aldri forlot igjen. Hun var blitt værende i Washington, værende i jobben sin, fordi det ene førte til det andre. Hun hadde ikke gjort noe aktivt med livet sitt, det hadde bare skjedd med henne. Den tyske sjåføren skrudde opp musikken, synthesizer28


preget pop fra 80-tallet. «New Wave!» forkynte han. «Jeg elsker det!» Han trommet fingrene hardt mot rattet, trampet takten med foten mot clutchen og blunket som en gal, klokken ni på morgenen. Amfetamin? Kate snudde seg vekk fra galningen og så ut på det pastorale tyske landskapet som rullet forbi, lave åser og tette skoger og små, kompakte klynger med steinhus, pakket sammen, som for å beskytte seg mot kulden, ordnet i små landsbyer omkranset av enorme marker der kuer gikk og beitet. Nå skal hun starte på nytt. Lansere seg selv. Hun skal endelig bli en kvinne som ikke lyver for mannen sin hele tiden om hva hun driver med, og om hvem hun virkelig er. * «HEI», HADDE KATE sagt med en gang hun kom inn på Joes kontor om morgenen. Denne ene stavelsen var hele innledningen hennes. «Jeg beklager å måtte fortelle deg at jeg har tenkt å si opp.» Joe så opp fra rapporten, gråhvite ark fra en punktmatriseskriver som sannsynligvis sto på et sovjetiskbygd metallskrivebord et eller annet sted nede i Mellom-Amerika. «Mannen min har fått tilbud om en jobb i Europa. I Luxembourg.» Joe hevet det ene øyebrynet. «Og jeg tenkte at vi like godt kunne gripe sjansen.» Denne forklaringen var en grov forenkling, men den hadde den fordelen at den var ærlig. Kate var fast bestemt på å være fullstendig ærlig i denne prosessen. Bortsett fra når det gjaldt ett tema, dersom det skulle bli brakt på bane. Hun var temmelig sikker på at det ville komme, etter hvert. Joe lukket mappen, en solid, blå perm prydet med et utvalg stempler og signaturer og initialer. Det var en metallklammer i siden. Han klappet den igjen. «Hva slags jobb?» «Dexter jobber med elektronisk sikkerhet, for banker.» Joe nikket. «Det er mange banker i Luxembourg», tilføyde hun. 29


Joe smilte svakt. «Han skal jobbe for en av dem.» Det overrasket Kate å oppdage hvor mye hun angret. For hvert sekund som gikk, ble hun mer og mer overbevist om at hun hadde truffet feil valg, men nå krevde æren at hun gjennomførte det. «Tiden er inne for meg, Joe. Jeg har drevet med dette i … jeg vet ikke …» «Lenge.» Angeren var ledsaget av skam, en intrikat form for skam over sin egen stolthet, sin egen manglende evne til å revurdere en dårlig avgjørelse så snart den var tatt. «Ja. Lenge. Og ærlig talt, så er jeg lei. På sett og vis har jeg kjedet meg en stund. Og dette er en stor sjanse for Dexter. For oss. Til å oppleve noe.» «Har du ikke opplevd nok i ditt liv?» «Som familie. Et familieeventyr.» Han nikket kort. «Men egentlig dreier ikke dette seg om meg. Nesten ikke i det hele tatt. Dette dreier seg om Dexter. Om karrieren hans, og om kanskje endelig å tjene litt penger. Og om at vi kan få sjansen til å leve et annet slags liv.» Joes munn åpnet seg en ørliten tanke. Små, gråaktige tenner stakk frem under den buskete, grå barten som syntes å ha blitt limt fast til det askegrå ansiktet hans. For å skape et helhetlig uttrykk hadde Joe også en tendens til å gå med grå dresser. «Er det mulig å snakke deg fra det?» De siste dagene forut for dette, mens Dexter innhentet flere praktiske detaljer, ville svaret sannsynligvis ha vært ja. Eller i hvert fall kanskje, muligens. Men så, natten i forveien, midt på natten, hadde Kate lovet seg selv at hun skulle ta en endelig avgjørelse. Hun hadde satt seg rett opp og ned i sengen klokken fire på natten og vridd hendene, full av kval. I et forsøk på å finne ut hva hun egentlig ønsket. Hun hadde brukt så mye av livet sitt – hele livet, faktisk – på å vurdere et annet spørsmål: Hva var det hun trengte? Men å finne ut hva hun ville var en ganske annen utfordring. 30


Hun kom til den konklusjon at det hun ønsket nå, først og fremst, var å slutte. Spasere ut av dette kontoret for evig og alltid. Forlate denne karrieren for godt. Begynne på et helt nytt kapittel – en helt ny bok – i livet sitt, der hun var en helt annen person. Hun ville ikke nødvendigvis være en kvinne uten jobb, uten faglige oppgaver, men hun ville ikke lenger være en kvinne med denne jobben, denne oppgaven. Så i lyset fra en overskyet og lummer augustmorgen var svaret «Nei, Joe. Jeg beklager.» Joe smilte igjen, mindre og strammere, mer en grimase enn et smil. Hele adferden hans endret seg, bort fra den mellomleder-byråkraten han vanligvis syntes å være, mot den nådeløse krigeren som hun visste at han var. «Nå vel.» Han la den blå mappen til side og erstattet den med laptopen sin. «Du er innforstått med at det må bli en rekke samtaler?» Hun nikket. Selv om det å slutte var noe man aldri snakket om, hadde hun en vag bevissthet om at det verken kom til å være fort gjort eller enkelt å få til. Og hun visste at hun aldri mer kom til å sette sin fot på det to og en halv ganger to og en halv meter store kontoret sitt, aldri mer kom til å spasere inn i denne bygningen. Det personlige materialet hennes kom til å bli sendt til henne med bud. «Og de starter umiddelbart.» Joe åpnet datamaskinen sin. «Vennligst» – han gjorde en håndbevegelse som var både krevende og nedlatende på samme tid, kjevemuskulaturen hans strammet seg og han rynket pannen – «lukk døren.» * DE LA I VEI fra hotellet, gjennom det yrende livet i de trange, brosteinslagte gatene i sentrum, som duppet opp og ned langs de naturlige konturene av den middelalderborgbefestede byen. De passerte monarkens palass, kafeer med uteservering, et stort torg med et bondemarked som bugnet av jordbruksprodukter og blomster. Kate kjente alle kantene og fordypningene i de harde brosteinene gjennom de tynne gummisålene på skoene. En 31


gang i tiden hadde hun brukt mye av livet til å gå i humpete gater i røffe strøk i ukjente byer, en gang i tiden hadde hun hatt det rette fottøyet til den slags. For mer enn femten år siden hadde hun sågar gått på akkurat disse brosteinene. Hun kjente igjen arkaden som knyttet de to hovedtorgene sammen, der hun hadde stanset i sørenden og lurt på om hun var i ferd med å gå i en farlig felle. Hun hadde skygget den algeriske gutten som, viste det seg, var på vei ut for å kjøpe noe så uskyldig som en pannekake. Det var lenge siden nå, og hun hadde hatt yngre føtter den gangen. Nå ville hun komme til å trenge en helt ny kolleksjon med sko som sto til alt det andre nye hun hadde. Barna marsjerte pliktoppfyllende foran foreldrene sine, fordypet i en typisk småguttsamtale av det hemmelige slaget, om Lego-hår. Dexter tok Kates hånd, her midt i byen, på et stort og livlig, europeisk torg der folk drakk og røkte, lo og flørtet. Han kilte henne i håndflaten med tuppen av pekefingeren, en hemmelig invitasjon – et stjålent løfte – om noe senere, alene. Kate kjente at hun rødmet. De satte seg ned ved et brasseribord. I det yrende livet midt ute på det løvrike torget, hadde et timannsband – tenåringer – nettopp telt opp til en kakofoni. Miljøet minnet om mange mexicanske byer som Kate i sin tid hadde slentret omkring i: den åpne plassen omkranset av kafeer og turistbutikker, fastboende i alle aldre – fra gurglende nyfødte til gamle sladrekjerringer som tviholdt i hverandres armer – samlet rundt en musikkpaviljong, der amatørene spilte lokale favoritter, dårlig. Den europeiske kolonialismens store og lange rekkevidde. Kate hadde tilbrakt mest tid i Oaxacas zócalo, som lå en snau kilometer øst for ettromsleiligheten hennes, ved siden av språkskolen der hun tok halvdagskurs for viderekommende, for å mestre dialektene. Hun kledde seg som andre jevnaldrende kvinner, i langt linskjørt og bondebluse, og med håret samlet i et tørkle, slik at en liten – falsk – sommerfugltatovering i nakkegropen kom til syne. Hun smel32


tet sammen med miljøet rundt seg, hang på kafeer, drakk Negra Modelos, bar med seg varene fra 20. november-markedet i handlenett. En kveld var noen bord blitt skjøvet sammen, med et tysk par og noen få amerikanere pluss de nødvendige unge mexicanske mennene som alltid flørtet med damene – de skjøt mye i blinde, disse typene, men av og til traff de blink – da en kjekk, selvsikker fyr spurte om han kunne få slå seg ned sammen med dem. Kate hadde sett ham før, mange ganger. Hun visste hvem han var; det gjorde alle. Navnet hans var Lorenzo Romero. På nært hold var han kjekkere enn hun hadde forventet ut fra bildene. Da det ble klart at han var der for å snakke med Kate, klarte hun nesten ikke å styre sin begeistring. Hun ble stakkåndet og begynte å svette i håndflatene. Hun hadde store problemer med å konsentrere seg om vitsene og insinuasjonene i de kvikke svarene hans, men det spilte ingen rolle. Hun forsto hva som foregikk. Hun lot blusen åpne seg. Hun tok på armen hans, for lenge. Hun tok en siste slurk øl og stålsatte seg. Så lente hun seg mot ham. «Cinqo minutos», sa hun og gjorde et nikk med hodet mot katedralen i nordenden av torget. Han nikket som tegn på at han forsto, og slikket leppene og betraktet henne med ivrige øyne. Spaserturen over plassen tok en hel evighet. Alle småbarna og foreldrene deres hadde gått hjem, og bare de unge voksne, de gamle og turistene var igjen på torget, en blanding av sigarrøyk og marihuana, beruset engelsk slang og kaklende bestemødre. Under trærne, borte fra gatelysene, var det par som klinte og klådde skamløst. Kate kunne ikke tro at hun virkelig gjorde dette. Hun ventet utålmodig på Independencia, ved siden av katedralen, i mørket. Han dukket opp og prøvde å kysse henne. «No.» Hun ristet på hodet. «No aquí.» De gikk stille mot El Llano, parken der det hadde vært en zoologisk hage, men som nå lå forlatt og virket skremmende på Kate når hun var alene. Men hun var ikke alene. 33


Hun smilte til Lorenzo og gikk innover i mørket. Han fulgte etter, et rovdyr som kom for å drepe. Hun tok et dypt, dypt åndedrag. Nå var øyeblikket kommet. Hun svingte rundt en tykk trestamme under et tett løvtak og ventet på at han skulle komme etter, stakk hånden ned i innerlommen på den løstsittende lerretsjakken. Da han kom rundt trestammen i mørket, satte hun munningen i magen på ham og fyrte av to skudd før han i det hele tatt skjønte hva som foregikk. Han falt kraftløs om på bakken. Hun fyrte av en gang til, mot hodet, for sikkerhets skyld. Lorenzo Romero var det første mennesket hun noensinne hadde drept.


3

«Har du sett henne?» spurte den italienske kvinnen. «Den nye amerikaneren?» Kate nippet til en latte og vurderte om hun skulle ha i søtningsmiddel av et eller annet slag. Hun hadde vanskelig for å huske om denne italienske damen het Sonia eller Sophia eller – på et eller annet slags etav-disse-navnene-passer-ikke-inn-aktig vis – Marcella. Det eneste navnet hun var helt sikker på, var navnet til den elegante britiske kvinnen, Claire, som hadde pratet i femten minutter og så forsvunnet. Dessuten slo det ikke Kate at dette spørsmålet kunne være rettet til henne, for det var hun selv som var den nye amerikaneren. Som for å understreke at hun ikke svarte, lot Kate blikket gli granskende over gjenstandene på bordet, på jakt etter noe søtt å ha i kaffen. Det sto en liten keramikkbolle der med hvite sukkerbiter. Og en stor sukkerstrøer av glass med brunt sukker – eller rettere sagt, brunaktig sukker. Det så ikke ut som det sukkeret man brukte når man bakte brownies, hvilket Kate hadde gjort nøyaktig to ganger i sitt liv, til innsamlingsaksjoner på skolen. Det sto en liten stålmugge med dampet melk der også, og en glasskaraffel med udampet. En gang i tiden hadde Kate vært riktig flink til å huske navn; i sin tid hadde hun benyttet mnemotekniske hjelpemidler på religiøst vis. Men nå var det mange år siden hun hadde trent på den slags. 35


Om bare alle hadde kunnet gå med navneskilt hele tiden. Det var en lav, liten boks av hard plast der som inneholdt pappbrikker påført et barokt våpenskjold med en løve og vimpler og kanskje slanger og en sol og en månesigd, og striper, og et borgtårn, pluss en inskripsjon med gotisk skrift som hun ikke klarte å lese fordi den svært så stiliserte, tykke, svarte skriften sto opp ned fra der hun satt. Så hun visste ikke engang hvilket språk det var hun ikke klarte å lese. Det var en serviettholder av stål der, selve serviettene var små og brettet tre ganger, av det slaget som er både tynne og solide på samme tid, hvilket virker helt umulig, men ikke er det. Den siste tiden hadde hun til stadighet tørket snørr bort fra Bens lille nese med disse serviettene, som var å finne overalt. Den lille var blitt forkjølet. Og hun hadde ikke funnet de kjekke lommepakningene med papirlommetørklær som du får kjøpt i så godt som alle slags forretninger i USA, på bensinstasjoner og i storkiosker og supermarkeder, i godteributikker og aviskiosker og på apotek. Apotekene i Luxembourg solgte åpenbart bare medisiner. Spurte du etter papirlommetørklær – hvis du kunne spørre etter papirlommetørklær – ville den strenge damen bak disken sannsynligvis le av deg. Eller det som verre var. De virket fryktelig strenge, alle damene bak alle diskene. Det lå en hvit iPhone der, og en svart iPhone og en blå BlackBerry. En Blueberry. Kate hadde ikke kommet så langt som til å skaffe seg en lokal mobiltelefon ennå, og til tross for at den mumbaiske kundebehandleren i det Colorado-baserte teleselskapet hennes tidligere hadde forsikret henne om det motsatte, fantes det ikke noe retningsnummer, ingen tallkombinasjon, ingen mulighet til å endre nettverksinnstillinger, ikke noen verdens ting hun kunne gjøre som ville sette henne i stand til å ringe, eller motta telefonoppringninger, med sin Taiwan-produserte Virginia-fremskaffede mobiltelefon med fransk design her, i Europa. Det hadde vært enklere da hun hadde andre mennesker til å ta seg av de tekniske aspektene i livet. 36


Men det som åpenbart ikke fantes på dette bordet, var suketter eller noe tilsvarende. Det fantes aldri kunstige søtningsmidler av noe slag på noen bord. «Kunstige søtningsmidler» var ikke noe hun hadde lært å si en français. I hodet konstruerte Kate en fransk setning som var oversatt fra «Finnes det noe å ha i kaffe som likner sukker, men er annerledes?» Hun forsøkte å huske hvorvidt ordet for sukker var et hannkjønns- eller etter hunkjønnsord: forskjellen ville ha innvirkning på uttalen av ordet annerledes. Eller ville det? Hvilket substantiv skulle det adjektivet stå til? Er annerledes i det hele tatt et adjektiv? Men Kate fryktet at «Finnes det noe å ha i kaffe som likner sukker, men er annerledes?» simpelthen lød for idiotisk, så hvilken rolle spilte det om hun uttalte den siste konsonanten i différent/différente eller ikke, for pokker. Ingen i det hele tatt. Det sto selvfølgelig et askebeger på bordet. «Kate?» Den italienske kvinnen så rett på henne. «Har du sett henne? Den nye americana?» Det forfjamset Kate å oppdage at hun snakket til henne. «Nei.» «Jeg tror at den nye amerikanske kvinnen ikke har barn, eller i hvert fall ingen som går på skolen vår, eller så er hun ikke den som frakter barna til skolen eller henter dem», kom det plutselig fra den indiske kvinnen. «Riktig», sa den andre amerikaneren ved bordet. Amber, kanskje? Kelly? Noe sånt. «Men mannen hennes er fryktelig sexy. Høy, mørk, kjekk, full pakke. Ikke sant, Devi?» Inderen fniste med hånden foran munnen og rødmet faktisk. «Å, jeg vet ikke noe om hvorvidt han er kjekk eller ikke, det kan jeg love deg.» Kate var imponert over hvor mange ord denne kvinnen brukte på å få sagt det hun mente. Hun kunne ikke annet enn å lure på hva disse kvinnene hadde sagt om henne og Dexter for to uker siden, da de dukket opp til første skoledag. Hun så seg omkring i den 37


merkelige kafébaren i det store rommet med det lave taket i kjelleren på sportssenteret. I etasjen over hadde barna tennistimer med to engelsktalende svensker som het Nils og Magnus. Den ene var svært høy og den andre middels høy, begge kunne beskrives nøyaktig som høye, blonde, svenske tennisinstruktører. Alle tennisinstruktører her syntes å være svenske. Sverige lå nesten 1 000 kilometer unna. De gjorde dette hver onsdag. Eller de ville komme til å gjøre dette hver onsdag. Eller dette var den andre onsdagen de gjorde dette, og planen var at de skulle fortsette å gjøre det, på onsdager. Kanskje var det allerede blitt en rutine, men hun hadde ganske enkelt ikke innsett det ennå. «Kate, jeg beklager hvis jeg allerede har spurt om dette, så vær så snill og tilgi meg hvis det virker uforskammet, men jeg kan ikke huske om jeg spurte: Hvor lenge har dere tenkt å bli boende i Luxembourg?» Kate så på sin indiske samtalepartner, og deretter på den andre amerikaneren, og så på italieneren. «Hvor lenge?» spurte Kate seg selv for hundrede gang. «Jeg aner ikke.» * «HVOR LENGE KOMMER dere til å bo i Luxembourg?» hadde Adam spurt. Kate hadde nistirret på seg selv i speilet som dekket en hel vegg i det vindusløse forhørsrommet – offisielt kalt et konferanserom, men alle visste bedre – oppe i sjette etasje. Hun strøk en lokk gjenstridig kastanjebrunt hår bak øret. Kate hadde alltid gått med kortklipt hår, fordi det var praktisk, faktisk en nødvendighet, mens hun reiste regelmessig. Selv etter at hun hadde sluttet å reise utenlands, var hun fremdeles en utearbeidende mor som strevde og slet, og kort hår virket fornuftig. Men stort sett var det vanskelig å finne plass til hårklipp på timeplanen, så håret hennes var ofte i hvert fall litt for langt, og det var alltid noen lokker som unnslapp. Som nå. 38


Kinnene hennes virket kvapsete. Kate var høy og slank – knoklete, som noen en gang hadde uttrykt det, ikke spesielt hyggelig, men utvilsomt presist beskrevet – og hun var ikke av det sinnssyke slaget som syntes at hun var tjukk, eller lot som om hun syntes det. Det var bare kinnene som var kvapsete, et ekstra nedheng som betød at hun ikke hadde spist riktig eller trent nok, men sannsynligvis dreide det seg ikke om mer enn en ekstra halvkilo, eller kanskje en kilo. Dessuten var posene under de grågrønne øynene hennes mer merkbare i dag, i det sterke lyset fra lysstoffrørene. Hun hadde sovet dårlig – fryktelig dårlig – og sist natt hadde det vært ekstra ille. Kate så elendig ut. Hun sukket. «Jeg har allerede forklart dette, for to timer siden.» «Ikke for meg», sa Adam. «Så vær så snill og forklar det igjen.» Kate la de lange bena i kors, anklene slo mot hverandre. Bena hadde alltid vært et av hennes største fysiske aktiva. Hun hadde ofte ønsket seg større bryster, eller en mer timeglassformet figur. Men i siste omgang måtte hun innrømme at velformede ben sannsynligvis var det mest praktiske valget blant de bisarre kroppsformene som menn fant tiltrekkende. Store pupper var åpenbart en prøvelse, og det samme gjaldt rumpa, dersom den ikke var liten, hadde den en tendens til å synke ned og bli aldeles redselsfull på kvinner på hennes alder som trente like sjelden som hun gjorde, og ikke kategorisk nektet seg selv å spise iskrem. Kate hadde aldri truffet denne Adam-fyren før, en kranglete, eks-militær type. Men det var ingen overraskelse. Firmaet hennes hadde ti tusener av ansatte rundt om på hele kloden, og tusenvis bare i D.C.-området, spredd rundt om i gudene måtte vite hvor mange bygninger. Det måtte nødvendigvis være en mengde mennesker hun aldri hadde sett. «Min manns kontrakt er på ett år. Så vidt jeg har forstått, er det nokså vanlig.» «Og etter det ene året?» 39


«Da håper vi på at han får fornyet den. Det er også ganske vanlige betingelser for de som bor i utlandet.» «Og hva om kontrakten hans ikke blir fornyet?» Hun kastet et blikk over skulderen på Adam og inn i det store konfrontasjonsspeilet der hun visste at det satt en rekke overordnede og holdt øye med henne på den andre siden. «Jeg vet ikke.» * «GUTTER.» «Men det var Jake. Han –» «Gutter.» «Mamma. Ben tok mitt –» «Gutter! Hold opp! Med en eneste gang!» Så ble det stille i bilen, morgenstillheten etter at en tornado har herjet, og store, gamle trær er blitt revet opp med roten, grener brukket, og takplater blåst vekk. Kate trakk pusten dypt, veldig dypt, i et forsøk på å roe seg, og løsnet dødsgrepet hun hadde om rattet. Var det noe hun ikke holdt ut, så var det denne småkranglingen. «Mamma, jeg har fått en ny bestevenn», sa Ben uten noen som helst foranledning. Stemmen hans var lys og lett og sorgløs. Han brydde seg ikke om at han var blitt kjeftet på for bare femten sekunder siden. Han bar ikke noe nag til moren sin. «Så flott. Hva heter han?» «Jeg vet ikke.» Selvsagt ikke: Små barn vet at det ikke spiller noen rolle hva du kaller en rose. «I rundkjøringen, tar du. Andre. Avkjøring. Og kjører. Ut på. Motorveien. GPS-en snakket til Kate med engelsk overklasseaksent. Fortalte henne hva hun skulle gjøre. «Ut på. Motorveien», hermet Jake i baksetet. «Ut på. Motorveien», med en annen modulering. «Ut på. Motorveien. Mamma, hva er en motorvei?» En gang i tiden hadde Kate gransket kart, hun pleide å elske kart. Hun kunne kjøre hvor som helst, det indre kom40


passet hennes sviktet aldri, hun husket svinger og retninger helt nøyaktig. Men med denne Julie Andrews-aktige GPS-en til å lede henne gjennom hver eneste kurve og nedoverbakke var hun befridd fra å bruke hodet, fra å anstrenge seg. Denne saken var som en kalkulator: raskere og enklere, men den svekket ens egne evner. Kate hadde foreslått nokså halvhjertet at de kunne klare seg uten GPS, men Dexter hadde vært ubøyelig. Retningssansen hans hadde aldri vært god. «En motorvei er en hovedvei», sa Kate med ekstra tålmodig stemme, i et forsøk på å begrave utbruddet sitt og gjøre det godt igjen. Småguttenes godhet smeltet Kates hjerte, som til sammenlikning virket umenneskelig kaldt. Barna fikk henne til å skamme seg over seg selv. Den lave solen blendet henne et øyeblikk idet hun kastet et blikk mot sørvest, på trafikken som kom mot henne i rundkjøringen. «Mamma, er dette en motorvei?» «Nei. Vi kjører snart ut på den, etter rundkjøringen.» «Å. Mamma, hva er en rundkjøring?» «En rundkjøring», sa hun, «er en rund trafikkøy.» Hun hatet rundkjøringer, de sto for henne som en åpen invitasjon til å kollidere. Dessuten var de halvveis anarkistiske. Dessuten følte hun at hun slynget barna sine ut av barnesetene hele tiden, samtidig som hun fikk bæreposene med matvarer til å velte i bagasjerommet. Dunk, og der falt alle grønnsakene ut, cherrytomatene rullet omkring, eplene fikk brune flekker. I Latin-Amerika hadde veiene vært elendige, og kjøremønstret dødbringende. Men da hadde hun aldri hatt barna sine i baksetet. «Mamma, hva er en rund trafikkøy?» De fantes overalt, disse runde trafikkøyene, også de var blitt universelle. Sammen med vindusvriderne, som var helt like, uansett hvor hun kom. Og spyleanordningene på toalettene, som alle var bygd inn i veggen over toalettet. Og de brede lysbryterne, og smijernsgelendrene, og de blank41


polerte steinflisene på gulvene … Hver eneste veggfast gjenstand og alt som fantes av finish, så ut til å ha blitt gitt byggmestrene med en slags enerett, som om noen hadde gitt ordre om at de skulle ha monopol på det. «Dette her», sa hun og forsøkte å ikke bli oppgitt over guttenes mange spørsmål. «Dette er en rund trafikkøy, vennen min. Og her i Luxembourg kaller de det for en rundkjøring.» Hva gjør man med barn, hele tiden? I Washington hadde hun hatt ansvaret for ungene i helgene; førskoler og barnepiken hadde tatt den verste støyten når det gjaldt det daglige ansvaret for barna. Da hadde hun ønsket seg mer tid sammen med dem. Men nå? Nå var det hver dag etter skoletid, hver eneste kveld, hver eneste natt, hver eneste morgen, og hele helgen. Hvordan skulle noen kunne klare å underholde dem uten å tilbringe hele livet liggende på gulvet og leke med Lego? Uten at ungene drepte hverandre, eller lagde et uutholdelig rot, eller drev henne til vanvidd? Nå da hun hadde fått det som hun ville, begynte hun å få sine tvil. Hvilket hadde vært det hun fryktet mest av alt ved hele dette prosjektet. «Mamma, er dette motorveien?» «Ja, vennen min. Dette er motorveien.» Det begynte å blinke på dashbordet. Den innebygde datamaskinen sendte henne jevnlige meldinger på tysk, enormt lange ord, og noen ganger blinket de også, og hun hadde fryktelig vanskelig for å ignorere dem. Det var bare en leiebil; de hadde ennå ikke taklet den oppgaven det var å kjøpe en bil. «Mamma?» «Ja, vennen min?» «Jeg må bæsje.» Hun kastet et blikk på GPS-en: to kilometer til. «Vi er hjemme om noen minutter.» Motorveien tok slutt, og hun befant seg på en vei som gikk langs jernbanen, parallelt med parkerte høyhastighets42


tog, så passerte hun klokketårnet på stasjonen, i hjertet av Gare-distriktet. Nå visste hun hvor hun skulle kjøre. Hun slo av GPS-en, kvittet seg med krykken. Det var den eneste måten å lære på. * «MANNEN DIN ARBEIDET DER i fire år før han begynte i banken?» Adam hadde ikke sett opp fra notatblokken, pennen hang over papiret. «Det stemmer.» «Han sluttet ett år før de ble introdusert på børsen.» «Ja.» «Det der forekommer meg å være, hm, dårlig timing.» «Dexter har aldri vært noen stor finansstrateg.» «Åpenbart ikke. Så han begynte i denne banken. Nøyaktig hva gjorde han der?» «Han jobbet med systemsikkerhet. Arbeidet hans gikk ut på å forsøke å tenke seg til hvordan folk ville forsøke å trenge inn i systemet, og så forhindre det.» «Hvilket system?» «Kontiene. Han beskyttet kontiene.» «Pengene.» «Riktig.» Adam virket tvilende. Kate visste at han – at de alle – var mistenksomme når det gjaldt Dexter og denne flyttingen til Luxembourg. Men det var ikke Kate. Hun hadde gjort hjemmeleksen sin for lenge siden, og Dexter var hevet over mistanke. Det var derfor hun hadde sagt ja til å gifte seg med ham. Men det visste selvsagt ikke de. De skulle selvfølgelig være mistenksomme. Kanskje burde også hun være mistenksom. Men hun hadde lovet seg selv for lenge siden at hun ikke ville være det. «Vet du mye om denne typen arbeid?» spurte Adam. «Så godt som ingenting.» Adam stirret på henne, ventet på en mer utfyllende forklaring. Men hun hadde ikke lyst til å komme med det, ikke 43


høyt. Hun hadde ikke engang lyst til å forklare ham det i tankene. Den grunnleggende sannhet var at hun ikke ønsket å forstå Dexters verden, for hun ville ikke at han skulle forstå hennes. Like for like. Adam var ikke villig til å ta taushet som et svar. «Hvorfor ikke?» «Så lenge vi ikke snakket om arbeidet hans, trengte vi heller ikke å snakke om mitt.» «Og nå?» Kate stirret over bordet på denne mannen, denne fremmede, som spurte henne ut om disse intime detaljene, spørsmål som hun ikke engang stilte seg selv, svar hun ikke ønsket å høre. «Hva nå?» «Nå da du forlater oss, kommer du da til å fortelle ham om arbeidet ditt?»

Profile for Cappelen Damm AS

De landflyktige av Chris Pavone  

Amerikanske Kate Moore flytter fra Washington DC til Luxembourg på grunn av mannens jobb. Hun ser fram til et rolig liv som husmor med spase...

De landflyktige av Chris Pavone  

Amerikanske Kate Moore flytter fra Washington DC til Luxembourg på grunn av mannens jobb. Hun ser fram til et rolig liv som husmor med spase...