De kapable by Cappelen Damm AS

De kapable

Klas Ekman

De kapable Oversatt fra svensk av Einar Blomgren, MNO

Klas Ekman Originalens tittel: De kapabla Oversatt av: Einar Blomgren Copyright © Klas Ekman 2020 Published by agreement with Salomonsson Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71103-0 1. utgave, 1. opplag 2022 Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i Sabon og trykt på 60 g Enso Creamy 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det gikk så fort da tilværelsen raknet. En drøy måned tidligere hadde Annas største problem vært sønnens vanskeligheter, og at hun måtte leve med en kjedelig mann. Nå la hun kroppsdeler i søppelsekker. Etterpå tok hun en kald dusj, og da hun så seg i speilet på badet, ble hun forbauset over at hun så ut akkurat som vanlig. Som om ingenting hadde hendt. Men hun var ikke den samme. Eller var hun først nå blitt seg selv? Hadde alt som hadde hendt, sluppet fram hennes virkelige jeg? Det var en særdeles skremmende tanke.

Kapittel 1

Torsdag 26. september Barnepsykologen klødde seg i skjegget, og tørre hudflak falt ned over den mørke ullgenseren hans. I løpet av møtet var det blitt flere og flere hudflak, og de fikk Anna til å tenke på den første snøen. Det var ikke mange måneder igjen nå, sommeren hadde gått så fort – til tross for at den hadde vært mye kjedeligere enn tidligere år. «Sixten er et veldig følsomt barn,» sa psykologen og så ut som om han nettopp hadde oppnådd en stor innsikt. Hun kunne se at Magnus skar en grimase. Mannen hennes var ikke en som skammet seg over å vise hva han mente, og det var et av de få personlighetstrekkene som hun fremdeles likte ved ham. «Et veldig følsomt barn,» fortsatte barnepsykologen, kastet et raskt blikk ned i notatene sine og betraktet dem deretter i tur og orden over kanten på de fettete brillene sine. Han hadde en søvndyssende stemme. Hvilket språk var det han brøt på? Polsk eller tysk? Han kunne ikke være særlig mye eldre enn Anna. Kanskje yngre. Ikke over førti, iallfall. «Hva kan vi gjøre?» spurte Magnus og dro hånden langsomt gjennom det tykke, grånende håret. «Trygghet. Stabilitet,» sa psykologen, og Anna kjente at det strammet seg i halsen. «Trygghet og stabilitet er uhyre 7

viktig akkurat nå, under både utredningen og behandlingen.» Magnus sukket. Anna begynte å vri på gifteringen, som så ofte når hun ble urolig og stresset. Noen ganger ble Magnus irritert av det, for de hadde giftet seg uten å forlove seg på forhånd, og han tolket Annas fikling med ringen som en passiv-aggressiv påminnelse om at hun bare hadde fått én. Men der tok han feil. I dag satt gifteringen løsere enn vanlig. «Jeg vil si at deres oppgave nå er å eliminere alle unødige uromomenter i tilværelsen,» sa psykologen. «Det er bedre å fokusere på å skape et så rolig miljø som mulig rundt Sixten. Min vurdering er at det kan komme til å gjøre fremtiden enklere for ham. Det kan i hvert fall virke beroligende og forhåpentligvis gjøre det lettere for ham.» «Hva mener du med unødige uromomenter?» spurte Anna. «Jeg mener alt slikt som skaper uro.» «Vi skal ikke flytte, og vi skal ikke skilles eller gjøre noe annet dumt,» sa Magnus som om tanken virket helt absurd for ham. «Det er fullstendig stabilt hjemme.» Psykologen nikket. «Det tror jeg sikkert. Men etter min erfaring blir det lett for mange aktiviteter for en gutt som Sixten. Og kanskje rett og slett for mange relasjoner. Slik det er nå, ville jeg foreslå at dere holder dere til samme rutiner hver dag, for å unngå at han låser seg eller får utbrudd i forbindelse med uventede situasjoner. I hvert fall mens utredningen pågår. Jeg mener det ville være utmerket hvis dere i det neste møtet vårt kanskje kunne gi meg en oversikt over slike unødige uromomenter som dere har fjernet eller tatt en pause fra,» sa han. «En liste?» sa Anna. «Ja, jeg tror det ville være nyttig også for dere selv å tenke over tilværelsen og renske vekk slikt som ikke er nødvendig og som kanskje blir for mye for Sixten. Min vurdering er at 8

han trenger mer ro enn stimulans akkurat nå. Og det ville kanskje være deilig også for dere?» Anna sukket. Dette var ikke bra. «Føler dere at dere er kapable til å gå løs på utfordringene?» spurte psykologen. Anna hadde en mistanke om at tonen hans skulle vise innlevelse. Anna grep pappkruset sitt. Gudskjelov var det litt kaffe igjen på bunnen. Det var da alltids noe. Sixten var bare fem år, men han hadde begynt å oppføre seg mer og mer merkelig etter at en førskolepedagog hadde valgt å slutte sist vår. Det var i barnehagen de merket det først, der personalet hadde reagert på at han trakk seg unna og knapt nok svarte på spørsmål, eller fikk uforklarlige utbrudd. Han hadde alltid vært følsom for lyd, men nå var det enda tydeligere. I forbindelse med leveringen om morgenen skrek han og klynget seg til Anna eller Magnus. Om natten tisset han på seg. Psykologen skiftet sittestilling, og Anna så at han hadde glemt å kneppe buksesmekken. Hun strevde for å feste blikket et annet sted, mens han satt der og snakket om trygghet og barnets utvikling og foreldrestøtte, og kom med forslag som hun allerede hadde googlet seg fram til på en mengde nettsteder for småbarnsforeldre. Slikt som Magnus dessuten hadde fortalt fra studiene. Psykologen sa det hadde vært trivelig å stifte bekjentskap med Sixten, og at han gledet seg til flere møter. «Dessverre blir jeg ikke å treffe i oktober, for jeg skal drive med noe undervisning et annet sted, men jeg er tilbake i november. Så kan dere komme den sjuende i den måneden?» Anna og Magnus sjekket kalendrene sine. «Det går bra,» bekreftet Magnus. «Jeg har ikke noe spesielt den dagen.» «Og jeg kan ta fri,» sa Anna. Psykologen noterte tidspunktet, og så var møtet slutt. 9

«Den jævelen sa ‘stifte bekjentskap med Sixten’,» sa Magnus straks de hadde satt seg i bilen. «Bekjentskap? Hvem bruker det ordet? Jeg synes vi skal ta en annen.» «Tror du det ville bli så annerledes?» spurte hun. «Vi fikk jo faktisk en anbefaling om ham.» «Kan du i det minste sjekke med en annen?» «Han skal være den beste i denne delen av landet. Du kan kanskje ringe hvis du tror du kan finne en som er bedre?» foreslo hun og fikk et sukk til svar. Magnus studerte psykologi og skulle levere et stort gruppearbeid og en hjemmetentamen ti dager senere. Han hadde gjort det klart at han var veldig stresset og opptatt fram til da. Deretter ville det endre seg. Som vanlig. Da kunne han begynne å hjelpe til mye mer. Men Anna visste jo at det ville dukke opp noe nytt, og så ville de krangle, og Magnus ville slå ut med hendene, forbannet. «Livet hendte,» ville han si. Akkurat som alle de andre gangene. Livet sluttet aldri å hende med Magnus. Andre ville kanskje ha sagt noe om elendig planlegging, men Magnus mente alltid at han var et offer for tilfeldighetenes spill. Han festet bilbeltet, og det hørtes ut som en stor anstrengelse. Magnus var blitt småfeit etter at han begynte å studere. Nå så han ut som en typisk førti år gammel småbarnsfar, men han hadde visst ikke merket det selv, for fremdeles gjorde han narr av forfallet hos de andre jevngamle foreldrene. Han pleide å påstå at han var takknemlig for at han ikke var blitt femten år eldre på de siste fem, slik de andre «tjukkasene» var. Anna startet bilen og kjørte ham til stasjonen, der lokaltoget til byen sto og ventet ved perrongen. «Sees i kveld, kjære,» sa Magnus og ga henne et kyss på munnen, før han gikk ut av bilen. Hadde leppene til Magnus alltid føltes så livløse, eller hadde det kommet med tiden, og var det kanskje først nå hun innså det? Nå som hun hadde en annens å sammenligne med? Hun kjørte til det store kjøpesenteret og valgte en parke10

ringslomme så langt vekk fra hovedbygningen som mulig. Folk i denne byen var utrolig late og ville heller snu med uforrettet sak enn å sette bilene bortest på parkeringsplassen. Her kunne hun få sitte i fred, uten at en bekjent ville komme og banke på vinduet som om det var en utrolig tilfeldighet at akkurat de hadde kjørt og handlet på samme tidspunkt på byens eneste kjøpesenter. «For et sammentreff!» skulle alle liksom da utbryte, som om de lot som om de bodde i en ordentlig by og ikke i en forblåst soveby utenfor en mye større. «Ja, verden er liten!» pleide de å si, som om ikke denne kommunen var nærmest minimal sammenlignet med de fleste andre. Når noen spurte, følte mange til og med at de måtte påstå at de bodde i den større byen. Deres egen var så anonym at det ble et oppslag i lokalavisen da et quizprogram på TV hadde stilt et spørsmål om en morenerygg i kommunen. Betegnende nok hadde ingen av deltagerne visst svaret. Hun lente pannen mot rattet og lot tårene komme. Det gjorde nesten vondt, som om tårekanalene var uvant med å bli brukt. Anna gråt over Sixten og hvor høyt hun elsket ham, og over at hun skulle ønske han hadde fått være et sånt vanlig, tullete hundebarn som de andre småguttene i barnehagen hans, de som ikke lot til å ha en eneste tanke i hodet, men bare føk rundt med tunga ut av kjeften og med grønt, selvlysende snørr i seige strenger fra den lille nesa. Hvorfor skulle akkurat Sixten bli følsom? Det førte alltid til ulykke for små gutter. Kunne han ikke ha blitt mer som faren sin? Tårene tok slutt etter en stund, og Anna sjekket utseendet sitt i bakspeilet. Som vanlig ble hun overrasket. Anna hadde vanskelig for å forstå at personen i speilet faktisk var henne. De rynkene burde ikke være der. Og hun hadde fått et strengt drag over munnen som virkelig ikke passet henne. Det hvite i øynene var rødt, og maskaraen klint utover. Hun tok et ark fra tørkerullen i hanskerommet. Det hjalp ikke mye. Hun prøvde forgjeves å komme på noe hun kunne skylde på, slik at kollegene ikke skulle snakke for mye. 11

Hadde de hatt bare Siri, ville alt ha vært mye lettere. Sixtens storesøster var to år eldre. Hun var stabil og sterk og tøff og gikk på en skole ved siden av Sixtens barnehage, noe som gjorde det lettere nå som det var så mye kluss med å levere sønnen der. Siri var akkurat en sånn jente som Anna skulle ønske at hun selv hadde vært da hun var liten. Det kom til å bli en vanskelig og trist helg. For ikke å svikte Sixten ville hun bli nødt til å svikte et annet menneske – og seg selv.

Kapittel 2

Torsdag 26. og fredag 27. september Roger kom vaggende med et brett med shotglass, og kollegene jublet og dunket nevene i bordet inne på puben. Johan følte seg plagsomt edru. Han hadde vært nødt til å vente på en forsinket telefonsamtale med en kunde og kommet dit halvannen time senere enn de andre. Da var de allerede temmelig beruset og hilste på ham så muntert at det føltes truende. Ofte var firmaets «afterwork»-treff siviliserte, men noen ganger gikk de helt av skaftet og førte til rare krisesamtaler. Etter alle disse årene kjente Johan igjen stemningen før en utekveld skar seg fullstendig. «Kom igjen nå, Johan!» ropte Roger. «Shot om kapp. Du tar tre på rappen.» Det var afterwork, men bare på overflaten. Roger var fortsatt sjef. Han delte ut shots til alle i selskapet, og Johan fikk sine tre. «Jeg får ta det litt med ro,» sa Johan, men det likte ikke Roger. Det var noe med den bestemte munnen, den kraftige bøyde nesa og den nesten overdrevent tette hvite hårmanken som fikk Roger til å ligne en rovfugl selv under normale omstendigheter. Nå så han ut som om han var blitt snytt for en markmus. «Men for faen, Johan,» sa Lena. «Hvor ofte går vi ut, hva?» Hun var en kvinne i trettifemårsalderen, med kortklipt 13

hår og med et ansikt som besto av minst sytti prosent panne og resten av trekkene trykket sammen nederst, mellom pannen og den uforholdsmessig store munnen. Sofia, en ny og blek, blond jente som var med i prosjektgruppen, satt taus og så på ham. Hun fikk alltid Johan til å tenke på en veldig skjør, vaiende plante. «Kom igjen nå, for faen,» sa Roger. «Drit i morgendagen. Vi skal feire.» «Johan! Johan!» ropte Lena taktfast og fikk med seg firmaets veteraner, Håkan, Pelle og Björn, som alle hadde på seg sine nesten helt like MC-jakker, selv om det var varmt inne på puben. Med sitt grånende, bakoverstrøkne hår kunne de ha vært trillinger. «Ja ja, det skader kanskje ikke med én,» sa Johan og drakk alle tre. «Øl, øl, øl – pils, pils, pils!» skrek Pelle. Det fantes ikke et eneste rimelig menneske som skrek slikt, men det hadde ikke Pelle fått med seg. Roger ristet på hodet. «Dere er uforbederlige,» sa Roger og trakk fornøyd på en munnvik. Han reiste seg og gikk tilbake til baren. Johan kunne se hvor effektivt Roger puffet unna en annen afterwork-gjeng, som protesterte surt. Få mennesker elsket en afterwork-samling like høyt som Roger, det visste Johan, og ingen andre fikk stå i veien for en vellykket utekveld eller sløse med Rogers tid. Han kom tilbake med noen halvlitere. «Det er IPA, vel?» spurte Björn bekymret. Han mente seg å være firmaets generelle connaisseur. «Selvsagt,» svarte Roger. Selskapet drakk fort. Det var tradisjon. Roger hentet en ny runde, og deretter enda en. Johan la merke til at Lena satt og gransket ham. Hun hadde vært stille ganske lenge, noe som var ytterst uvanlig. Så tok hun en slurk og bøyde seg mot ham over bordet. «Du knuller noen,» sa hun. Johan ble straks varm i kinnene, og Lena kastet seg bakover i den røde båsen og lo. 14

«Jeg visste det!» ropte hun. «Jeg visste det! Jeg kan faen meg se sånt på folk. Jeg er faen meg overnaturlig.» Alle så på Johan. Her skjedde det tydeligvis noe. «Du knuller noen!» ropte Lena. «Fortell!» «Han ser virkelig flau ut,» sa Björn. «Kutt ut,» ba Johan og hatet kinnene sine. «Man ser det på blikket ditt,» sa hun. «Og det er ikke lille Märta! Du har en affære! Det er derfor du har barbert huet og begynt å løpe så mye!» «Johan …» sa Roger og ristet på hodet. Men han smilte. Roger mente at utroskap var et tegn på virilitet. Det la han ikke skjul på, spesielt ikke i slike sammenhenger. Johan tok en stor slurk øl og strøk skummet vekk fra overleppa. «Vi skal skilles,» sa han. «Det er nettopp blitt klart.» Han ventet seg at noen skulle si noe medfølende, men det kom ingen innvendinger. «Good for you,» sa Lena. «She’s a fucking ice queen. Og denne nye friske stilen kler deg.» Sofia satt og vagget fram og tilbake, merkbart beruset. «Du er liksom blitt litt penere,» sa hun. «Vi har snakket om det.» «Jeg skjønner ikke hvorfor du ventet så lenge med å klippe av deg håret,» sa Lena. «Det ble jo dritbra.» «Ja ja, dere har jo ikke barn,» sa Roger. «Det er ingen som kommer i skvis.» Akkurat det hadde vært en del av problemet, kanskje den største grunnen til at ekteskapet hadde dødd så tidlig. De hadde sittet i hvert sitt sofahjørne og sett på Netflix, som om de hadde gjort plass mellom seg til barnet eller barna som aldri kom. «Man har ikke levd før man har vært igjennom minst to skilsmisser,» konstaterte Håkan, som hadde tre ekteskap bak seg, og barn med to av ekskonene. «Hvem er den nye?» spurte Lena. «Du må fortelle.» «Vi trodde aldri du skulle forlate Märta uten å ha truffet en ny,» sa Sofia og lo igjen. 15

Han ble irritert, for det var sant. Det var også ubehagelig å få høre hvor mye de snakket om ham. «Du trenger en øl til,» sa Roger. «Fortell først,» oppfordret Lena. «Det er ingen som dere kjenner,» sa Johan. «Du ljuger!» sa Lena. «Er det hun lille rødhårede på nabokontoret?» «Johan trenger en øl til,» sa Roger. «Men ta en pause, for jeg vil høre alt.» Han gikk til baren. «Det er ikke hun lille rødhårede,» sa Johan. «Kutt ut nå.» «Det er i hvert fall en vi kjenner,» sa Lena. «Vi kan se det på deg.» For å slippe diskusjonen gikk han på toalettet. Han følte seg allerede påtagelig beruset. Shoten hadde slått til, og han sto og svaiet ved det stinkende pissoaret og måtte anstrenge seg til det ytterste for at det ikke skulle skvette på buksene. Etter å ha vasket hendene ble han stående. Hva sa de til hverandre nå? Han hadde alltid prøvd å være tilbakeholden når de spurte om privatlivet hans. Var han så lett å lese? Johan ble liggende i sengen lenge etter at han hadde våknet, redd for å teste de skjelvende bena. Hodepinen var vanskelig å stedfeste, hver eneste del i skallen var i opprør. Antagelig kom han til å spy så snart han sto opp. Til slutt våget han å reise seg og gikk ned mot kjøkkenet, som lå i første etasje i rekkehuset. Märta kikket opp fra morgenavisen med et smil som ikke nådde opp til øynene. Hun hadde på seg kimonoen sin, og det mørke håret var satt opp i en bevisst slurvete knute som var blitt et slags helgesymbol. «Sett deg, du,» sa hun og pekte på en stol. Selv reiste hun seg og gikk til kaffetrakteren og helte opp en stor kopp svart kaffe. Da hun var ferdig, satte hun den foran Johan. «God morgen, kjæreste,» sa hun og ga ham et kyss på kinnet. Det var ren rutine. Han pleide også å kysse henne 16

om morgenen, selv om de hadde bestemt seg for å skille lag. Men han pleide ikke å kalle henne kjæreste lenger. «Hadde dere det moro i går?» spurte Märta. «Det var vel ok,» sa han og prøvde å huske hva som egentlig hadde skjedd. Han trodde nok ikke han hadde noe svart hull i hukommelsen, men hele gjengen hadde bare gnålt om uvesentligheter. Det fantes ingenting som føltes verdt å fortelle om, ikke noe sladder, ingenting. Men han fikk litt vondt i magen da han kom på hva Lena hadde sagt. Og at det hadde kommet ut at han lå med en annen enn Märta. Burde han fortelle henne det? Nei, det føltes unødig grusomt. Og fremfor alt kunne det skape veldig mye trøbbel. «Blir det morsomt med gjensynsfesten i helgen?» spurte Märta. Johan satte kaffen i halsen. Gjensynsfesten hadde vært en av hans dårligere løgner. Han tørket seg rundt munnen og nikket. «Samtidig er man jo en tanke nervøs,» sa han. «Eh. Du er jo en annen nå,» sa Märta. Johan svarte med et smil han håpet så takknemlig ut. Han ville aldri ha gått på en virkelig gjensynsfest, men det lød likevel som et rimelig påskudd. Han kunne enkelt søke opp sine gamle skolekamerater på Facebook, og når han kom hjem, kunne han spøke med hvordan de så ut. Han hadde allerede sjekket bilder av noen av dem, og tidens tann hadde ikke vært snill mot dem, såpass kunne han konstatere. Det var rart at folk som var pene i oppveksten, brydde seg så utrolig lite om utseendet når de ble eldre. Hvis man ble ansett som pen den gangen, ble det kanskje liksom en del av selvbildet, selv om det ikke lenger var tilfellet? Märta forsvant ut av kjøkkenet, og han satt stille og hørte på sildringen mens hun tisset, at hun pusset tennene, og den rare lyden hun lagde når hun skyllet munnen. Det føltes merkelig at han ikke lenger skulle begynne hver morgen med å høre det ritualet, de lydene som alltid ble gjen17

tatt i nøyaktig samme rekkefølge etter at morgenkaffen var drukket. Johan kunne ikke helt bestemme seg for hva han følte for det. Delvis lettelse, men kanskje han likevel kom til å savne det.

Kapittel 3

Lørdag 28. september Anna la armene rundt Johan og presset seg hardt mot kroppen hans. Men omfavnelsen varte bare i noen korte sekunder, for de var blitt enige om å være forsiktige. Det var umulig å vite om en eller annen bekjent var her, uansett hvor usannsynlig det ville være. «Hei, er du her?» sa hun med tilgjort overraskelse. Det lød ikke overbevisende. Alt hun hadde lært i dramatimene på videregående, var som blåst bort. Lukten av ham holdt seg i neseborene. Han luktet svette, blandet med en parfyme hun ikke kjente igjen, men som duftet tungt og mannlig. Parfymen var også det eneste ved ham som var mannlig. For henne luktet den som et forsøk på å skjule mykheten, og det fikk henne til å like ham enda bedre. Johan var uvanlig god til å lytte, det var en viktig del av alt som gjorde ham tiltrekkende. Johan var virkelig ikke Magnus. Og han var i adskillig bedre form. Han løp mye, og hadde skjerpet stilen etter at de traff hverandre første gang. At han hadde barbert bort det tynne håret, var et stort pluss. Lenge sto de slik, midt i resepsjonen, og stirret på hverandre. «Skal vi ta en øl?» spurte Johan. Skulle de ta en øl her, omgitt av så mye folk? Men hun 19

trengte en, uten tvil. Det hadde vært et helvete å komme seg hit. Anna hadde reist hit ut til dette lille drittstedet via diverse omveier. Hjemover kunne hun sitte på med Johan, men hit var hun nødt til å ta seg på egen hånd, for sikkerhets skyld. Hun ville ikke at noen skulle se henne ta plass i Johans bil. På hjemveien kunne han derimot slippe henne av et passende sted, og da ville det være lettere å si at hun hadde fått skyss hjem fra byen. Det var kanskje ikke helt logisk, men hun visste at Magnus ville synes det var mer mistenkelig hvis hun dro av sted med en mann. Egentlig var det vel en unødvendig sikkerhetsmanøver, men slik situasjonen var nå, våget hun ikke å ta noen unødige sjanser. Forsiktighet var av største betydning. Hvis Magnus skulle gå igjennom lommeboka hennes, var det bra å kunne vise at hun faktisk hadde reist til det lille stedet der yogaretreatet skulle finne sted, og bekrefte det med en kvittering for en kaffe og noen energisjokolader. Men det var ikke lett å komme hit ut i ødemarka etterpå. Det medførte et par bussbytter og det som føltes som uendelig kjedelige strekninger langs triste skogsveier. Til og med naturen føltes deppa i akkurat denne delen av landet, mørk og ensformig og kjedelig. «Klart det, vi tar en øl,» sa hun og nikket så overdrevent at hun fikk en masse hår i ansiktet. Hun feide det vekk og smilte mot ham på en måte som forhåpentligvis var forførerisk. Johan bestilte to halvlitere industripils, for de hadde ikke øl fra mikrobryggerier her. Ølet smakte som om det var vannet ut, den spesielle smaken av skvip som uvegerlig fikk Anna til å minnes gamle fyllekuler på hoteller i ungdommen: luciafester, skoleavslutninger og mørke lokaler med metallstoler som var lette å tørke av. Og klining med gutter som det smakte fyll og snus av. De sammenlignet løgnene sine. «Yogahelg. Den var god,» sa Johan. «Gjensynsfest høres vanskeligere ut.» «Märta er ikke sjalu av seg. Hun ville ikke mistenke meg 20

for å gjøre noe sånt som dette. Jeg tror ikke hun regner med at jeg ville klare det,» sa han og tidde noen sekunder. «Og jeg tror ikke hun mener at noen ville ønske å gjøre det med meg.» Anna kom ikke på noe godt svar, så hun bare smilte. Johan var absolutt ikke stygg, men hadde åpenbart aldri forstått det. Han hadde den typen utseende der trekkene ville falle på plass med årene. Enkelte vokste i sitt utseende, og Johan var antagelig et slikt menneske. Skjønnheten ble sosialdemokratisk med årene. Alle så grå og huløyde og slitne ut i deres alder. Anna syntes det var noe befriende ved det. Selv hadde hun ikke lenger noen følelse av å måtte forholde seg til omgivelsenes blikk. Nå ga hun blaffen i hvor på karakterskalaen hun ble plassert av menn hun ikke engang kjente, men bare tilfeldigvis satt ved siden av på lokaltoget. Det stadiet i livet var for lengst passert, og hun kom aldri til å savne det. Johan hadde fortalt at han ikke var så populær som ung. Snille gutter var vel slike man likte rent generelt først i trettifem- eller førtiårsalderen, hadde han sagt. Hun sa det ikke var slik, men han hadde nok delvis rett. Johan ville hun garantert ikke ha vært interessert i tidligere i livet. Men nå var det noe annet. Han var veldig redd for å gjøre eller si noe hun ikke ville like, bekymret og overlykkelig over hennes oppmerksomhet på en og samme gang. Hun tok hånden hans og klemte den, selv om de hadde lovet hverandre å være overdrevent forsiktige denne helgen. «Er alt bra?» spurte Johan. Han så på henne med vidåpne øyne som virket urolige. «Akkurat nå føles det helt perfekt,» sa hun. Anna hadde aldri trodd at det skulle være fullt belegg på hotellet. Hvorfor dro folk hit? Det var tydelig at noen var kristne, for de holdt biblene sine i et fast grep. De lot imidlertid ikke til å være direkte bekymret for hva Herren ville mene om alkoholforbruket deres, selv om den unge og ganske pene presten forgjeves prøvde å formane dem til 21

bare å ta én øl og ikke flere før bibelstudiene. Det var nok ikke lett å være prest. «Kanskje vi skal drikke ut?» sa Anna. «Jeg vil i senga.» Et par middelaldrende menn i rutete skjorter begynte å le høyt ved siden av dem. Anna så på dem og sukket, men Johan ble rød i ansiktet og smilte tåpelig. Han drakk så fort at han satte ølet i halsen, og det kom ut gjennom nesa. De to mennene lo enda mer. Anna syntes det var mest pinlig på hans vegne, der han sto og prøvde å tørke ølet fra overleppa med håndbaken. Hun satte fra seg glasset sitt selv om det ikke var helt tomt. «Kom,» sa hun, grep de to bagene sine og begynte å gå mot heisen. Johan skyndte seg etter, og hun hørte at skoene hans klapret opphisset mot gulvet. Rommet var akkurat så intetsigende som et hotellrom kan være. Et par skittenblå lenestoler, et hvitt bord med reklameblader på, og en gammel men antagelig fortsatt ulest informasjonsbrosjyre om hotellet. De slapp bagene på gulvet og begynte fort å kle av seg. Plaggene ble vrengt og kastet vekk på måfå så de havnet på lenestoler og gulv. Anna fniste litt av at Johans underbukser bulte ut. Hun skulle ønske at dette ble hardt, snuskete, nesten voldsomt, slik at ingen andre tanker kunne trenge inn i hodet hennes. Hun hoppet opp i sengen. Men da hun så ham, begynte det å rykke i underleppa, og hvor hardt hun enn prøvde å slå tankene vekk, var det ikke mulig å stanse tårene. Denne helgen kom til å bli så vanskelig. Det var så mange forhåpninger som skulle knuses. Hun visste ikke hvem hun hadde dårligst samvittighet for, Johan eller seg selv. Sviket gjaldt dem begge. Anna skulle utradere alle sine egne fremtidsdrømmer, drømmene der hun og Johan satt i en felles sofa og drakk vin og pratet på samme måte som hun en gang i tiden hadde kunnet snakke med Magnus. Johan så på henne. Hun kunne se at han helt misforsto tårene hennes og trodde han hadde gjort noe galt. 22

«Nei, nei, alt er perfekt,» sa hun og vinket ham til seg. «Jeg vet ikke hvorfor det ble sånn. Jeg har virkelig lengtet etter deg.» Han krøp opp ved siden av henne i sengen og holdt rundt henne. Det førte til enda en gråtetokt. Hvis hun hadde hatt en pauseknapp, ville hun ha trykket på den nå, stoppet her og nå for alltid, og deretter kastet fjernkontrollen for godt. Stemningen hadde riktignok gått tapt, men hun ville virkelig jobbe for at den skulle komme tilbake. De ustyrlige følelsene hennes skulle ikke få ødelegge dette. Anna strøk bort en tåre med hånden og tvang seg til å le for å lette på stemningen. «Det er vel overgangsalderen,» sa hun, og det fikk i det minste Johan til å trekke på smilebåndet. Hun følte seg fæl og hatet seg selv og livet for at hun måtte gjøre det hun måtte gjøre. Men det var ingen hast. Det verste fikk vente til i morgen. «Hvordan gikk det hos barnepsykologen?» spurte Johan og trakk henne nærmere seg. Anna ga fra seg et tungt sukk ved påminnelsen. «Faen, unnskyld, det var dumt å spørre akkurat nå,» sa han. «Jeg var bare litt urolig.» Johan hadde bygd opp et forhold til barna hennes på avstand. Hun hadde jo snakket så mye om dem, så det var vanskelig å la være. Hun visste at dette med barnløshet var et traume for Johan, og noen ganger var hun redd for å snakke for mye om Siri og Sixten, men hun hadde spurt om han tok seg nær av det, og da sa han nei, han bare likte det. Og han håpet å få treffe dem. «Vi kan snakke om det en annen gang,» sa Anna. «Akkurat nå vil jeg bare ligge sånn og at du skal holde rundt meg.» «Ok. Det var ikke meningen å ødelegge noe.» «Ingen fare. Vi snakker bare ikke mer om det nå.» Hun grøsset av velbehag da han presset kroppen hennes enda nærmere sin. Johans superkraft ville hun aldri våge å avsløre for ham. Han ville selvsagt gjerne føle seg som en sexgud, akkurat som alle menn som hadde vært litt små23

kjedelige i oppveksten. Gudene skulle vite at Anna hadde hatt sin andel av slike i studietiden, før Magnus. Men Johan hadde et nærmest magisk talent for å skape ro i henne. Anna hadde ingen særlig sans for healere og prat om auraer og sånt, men når Johan berørte henne, slapp alle spenninger. Etter bare noen sekunder føltes alt annerledes. Som nå. Hun hadde nesten ikke merket noe til presset over brystet. Det måtte ha vært der i flere dager, for nå var det plutselig mulig å ta dype åndedrag igjen, sånne der luften virkelig kunne fylle hele lungene. Magi. Det fantes ikke noe annet ord for det. Ingen mann hadde noen gang fått Anna til å føle seg behagelig avslappet og trygg når han holdt rundt henne. Det var nesten som da hun første gang hadde trykket Siri og Sixten til brystet og fått den oksytocin-bølgen som var så vanskelig å beskrive, hvordan all den kjærligheten og varmen bare hadde vellet fram på en rent fysisk måte. I Annas tilfelle hadde det vært så kraftig at hun ble livredd for at noe var gått galt i kroppen, og at hun kom til å få en overdose av sine egne hormoner. Hun hadde bedt jordmoren om hjelp, redd for å dø, men kvinnen hadde bare sett alvorlig ut og sagt: «Velkommen til å få oppleve livets aller største mysterium.» «Hva tenker du på?» spurte Johan. Han hørtes bekymret ut. «Du virker liksom litt trist, på en måte.» «Ingenting,» sa hun og krøllet seg sammen mot ham i sengen. «Jeg prøver å ikke tenke i det hele tatt. Bortsett fra å få være her med deg.» «Er det sikkert?» «Helt sikkert.» De lå tause en stund. Anna måtte bite seg i leppa for å holde gråten tilbake. «Er det sikkert at det er ok?» Johan merket alltid at noe skurret. Han kunne nesten lese tausheten hennes. Tidligere hadde Anna ærlig talt trodd at det bare var kvinner som hadde den slags evner, at det kan24

skje var noe som hang sammen med den hvite hjernemassen som var mer utviklet hos kvinner. Eller om massen var grå? En forskjell var det i hvert fall, det hadde til og med Magnus påpekt etter et av grunnkursene i studiet. «Er det meg? Eller var det noe hos den psykologen?» spurte Johan. Både og, tenkte hun, men snudde seg mot ham i sengen. «Det var bare litt problematisk med Sixten,» sa hun. «Bare hold rundt meg sånn en liten stund, så lover jeg at det blir bra.» «Det kan jeg gjøre,» sa han. Anna håpet at hun ville klare å skjerpe seg. Akkurat denne natten skulle bli perfekt. Det hadde hun bestemt seg for. Den var nødt til å bli fantastisk, med tanke på hva som ventet.

Kapittel 4

Søndag 29. september Johan sto utenfor hotellinngangen og røkte en sigarett i solen mens Anna tok en dusj. De skulle ikke kjøre før ved femtiden, og han gjorde alt som sto i hans makt for å nyte disse siste timene. Hvert eneste drag av sigaretten prøvde han å fornemme i hele kroppen. Han hadde til og med tenkt å memorere bilene som passerte på veien. En blå, en rød og en grønn. En svart. Alle hadde en eller annen slags betydning, det kjente han på seg. Så deilig som dette kunne livet være – det gjaldt å huske hver minste detalj slik at den kunne hentes fram fra minnebanken den dagen det var behov for den. Dette var jo begynnelsen på noe helt og holdent nytt. Han hadde riktignok ikke turt å spørre Anna om hvordan det gikk med Magnus, og det var irriterende at hun ikke hadde gjort noe med separasjonen ennå. Men han ville ikke presse henne for mye. Derimot begynte det jo å bli på tide å tenke på bolig, selv om det ikke akkurat var noen vits i å kjøpe egen leilighet og bo i den noen måneder bare for å flytte sammen med Anna etterpå. Men han forsto at hun ville lande et sted med barna, før det ble aktuelt for dem å bygge et liv sammen. Det var det hun hadde sagt. «Det kommer til å bli bra,» sa han for seg selv og merket seg at en bil i sølv metallic passerte. Han skulle bli flinkere til slikt, å legge merke til detaljer. Det skulle bli hans 26

greie fra nå av. Han skulle se de fine småtingene i livet, som hvordan solen gnistret i en passerende bil i sølv metallic, og virkelig sette pris på dem. Overalt fantes det tross alt noe vakkert, og nå som Johan hadde fått en ny sjanse, skulle han bli flinkere til å være oppmerksom på de tingene. Ikke synke ned i selvmedlidenhet og tenke på vanskeligheter, men bli lite grann mer som en glad hippie. Takknemlighetsøvelser og sånt, som Sofia på jobben pleide å snakke om – når hun turte å snakke. Han stumpet røyken i et askebeger som sto plassert et stykke fra inngangen, og bestemte seg for straks å tjuvrøyke en til. Han betraktet det fremdeles som å tjuvrøyke. Märta ville ha blitt forbanna hvis hun så ham. Noen ganger i løpet av formiddagen hadde han sett at Anna sank sammen og så bekymret ut. Det var tydeligvis noe med Sixten som tynget henne. Han visste hvordan hun var, og at det var like bra å vente på henne til hun kunne snakke om det. Hun hadde behov for å bearbeide alt det problematiske, og det syntes han var både sympatisk og et godt tegn for deres framtid sammen. De ville neppe ha konstante og hissige krangler om småting, eller ukontrollerte følelsesutbrudd som han måtte manøvrere seg rundt. Konflikter var ikke noe for Johan. Han følte seg alltid skyldig, som om det var han som hadde gjort noe galt. Anna var et fint menneske. Hun brydde seg om andre. Et ekte, fint menneske, et slikt som det gikk an å snakke med om alt. Absolutt alt. Hun kunne lytte, og han kunne lytte til henne. Märta var ikke særlig god til hverken å lytte eller snakke. Hun var visst fullt opptatt med sitt indre liv og var ikke spesielt interessert i å ha selskap i den tankeverdenen hun som oftest befant seg i, der hun stirret framfor seg i sofaen med et blikk som ikke så. Han lurte på hvordan det var blitt sånn. Hvordan var Märta blitt så gledesløs? Var det hans skyld? Eller var det alle prøverørsforsøkene? En og annen gang hadde han prøvd å snakke med henne om det, og til og med foreslått 27

terapi. Da var hun blitt opprørt og sint, og deretter hadde Johan aldri nevnt det mer. Mørket og kulda hadde trengt inn i det lille rekkehuset, og ingen av de to fremmede som bodde der, syntes å være villig til å løse problemet. Selv hadde han begynt å løpe for å få opp en slags følelse av varme. At han kom i bedre form, hadde ikke gjort Märta mindre kjølig, men selv hadde han kjent at humøret steg. Og så hadde han møtt Anna, akkurat da han hadde begynt å akseptere at kjærlighet og lidenskap var noe som bare andre opplevde, kanskje først og fremst slike som var temmelig ustabile fra begynnelsen, og som ikke kunne beherske følelsene sine i det hele tatt, gale mennesker og folk med diagnoser. Han tok et drag og kjente at det begynte å lukte sigarett av fingrene. Det var ikke godt, men Anna kom neppe til å klage. Johan hadde vanskelig for å forestille seg hvordan det kom til å bli når de flyttet sammen. Ikke så mye hvordan de ville ha det sammen, det kom til å bli bra, men situasjonen med barna. Akkurat den delen føltes litt ubehagelig. Ville han finne seg til rette i rollen som stefar? Hvordan skulle han håndtere Sixten? Ville barna kanskje mislike ham? Tenårene kom kanskje til å bli et mareritt, med to unger som sikkert ville gjøre både Anna og ham ansvarlige for det som hadde hendt. Magnus var nok ikke akkurat noen lek heller. Var Johan klar for dette? Jo, det var han. Anna var perfekt. Det var en sånn intensitet i de mørkebrune, nesten svarte øynene som var enormt tiltrekkende, særlig sammen med den illrøde leppestiften hun gjerne brukte på fester. Den første kvelden de traff hverandre, hadde han syntes at hun så vill ut, noe hun også hadde vært. Begge to hadde vært mer enn småfulle. Det var slik det hadde begynt. Etterpå hadde de tatt kontakt igjen og hatt fylleangst. Så hadde de møtt hverandre igjen. Og igjen. Så skulle de skjerpe seg. Dette gikk jo ikke. Men noe hadde begynt som det ikke var mulig å avslutte. «Du er så god til å stille spørsmål,» hadde hun sagt. Og 28

det var han kanskje, men det kom også av at han ikke hadde så mye å fortelle selv. Ikke sammenlignet med henne. Han hadde aldri vært så lykkelig, og han hadde aldri møtt en kvinne som var så cool. Anna hadde peiling på alt. Hun hadde lest adskillig flere bøker enn ham, hadde sett alle filmer, hadde vært på en masse konserter. Hun hadde prøvd dop, om enn ingen tyngre stoffer. Hun hadde levd et liv han skulle ønske han hadde levd som ung. At hun likevel kunne se noe i ham som hadde gjort henne forelsket, var det største som hadde hendt ham i livet. Han hadde bare følt seg som et glass vann helt til de møttes, unntatt kanskje i begynnelsen med Märta. Men Märta var jo også den første jenta hans, bare det hadde vært berusende. Anna fikk ham til å føle seg mer interessant. Å påstå at hun hadde vekket ham opp fra de døde, var selvsagt latterlig, men sannheten var at Johan syntes det var slik. Hun hadde i hvert fall åpnet noe i ham, en hittil uant livslyst. For første gang hadde han litt håp om et bedre og annerledes liv, og han var forbanna stolt over seg selv for å ha tatt den praten med Märta og satt Prosjekt Johan og Anna i bevegelse. Livet var godt. «Er det lov å be om en røyk?» Det var presten. Johan hadde vært så langt borte i tanker at han ikke hadde merket at mannen nærmet seg. «Be gjør man vel i kirken,» sa Johan og smilte. Presten bare ristet på hodet. Denne morgenen hadde han på seg en skinnjakke som så forbausende rocka ut. Dessuten hadde han en The Cure-T-skjorte. Johan var forbauset over valget. The Cure føltes ikke akkurat som noe kristent band. «Den har jeg aldri hørt før,» sa presten. Johan trakk unnskyldende på skuldrene og holdt fram røykpakken og lighteren. «Ta en, du,» sa han. «Jeg trodde ikke prester røkte.» «Kanskje jeg bare vil møte min skaper litt tidligere?» sa presten og tok en sigarett. «Ville det være så merkelig, slik som verden ser ut nå for tiden?» 29

Han tente sigaretten og blåste en røykring. «Hva gjør dere her?» spurte Johan. «Bibelstudier med villfarne sjeler.» «Det høres spennende ut,» sa Johan. «De fleste er ærlig talt ganske kjedelige. Problemene er ganske tamme, hvis jeg kan si det slik. Typiske middelklasseproblemer som drøvtygges til det absurde.» Presten sendte ham en antydning til et smil. «Det kommer sannelig ikke til å bli så morsomt i himmelen.» «Du burde ha hengt med den andre gjengen. Stordrikkerne,» sa Johan. Presten lo. «Kanskje det,» sa han. «De kunne nok trenge å bli ledet inn på den rette vei. Hva gjør du her selv?» «Synder,» sa Johan og følte seg lite grann provoserende. «Så du holder Gud med arbeid?» spurte presten. «Som om han ikke har nok å gjøre.» «Det kan nok være deilig med små problemer også,» sa presten. «En fin adspredelse.» «Vi har en affære,» sa Johan uten å begripe hvorfor det ramlet ut av ham. Og han håpet på en reaksjon. Men presten bare stirret på sigaretten som om den var en underlig gjenstand han aldri hadde sett før. «Jeg burde slutte,» sa han til seg selv. «En sigarett er vel ingen fare?» undret Johan. «Nå høres du akkurat ut som terapeuten min. Hvor lenge har affæren pågått, da?» sa presten. «En stund,» svarte Johan. «Et års tid.» «Og det har føltes ok?» «Ja, men jeg skal jo skille meg fra kona. Og Anna …» Han følte seg som en sviker da han nevnte navnet hennes, som om han gjennom fleipen med å synde også hadde trukket henne ned, på en måte som hverken hun eller forholdet fortjente. «Altså, hun jeg er her sammen med.» «Hva er det med henne?» «Hun skal også skille seg. Snart.» «Har dere barn?» sa presten. 30

«Bare hun.» «Jeg håper det går bra, da.» Han så bekymret ut, og det irriterte Johan. Hvorfor måtte han spre dårlig stemning og tvil? Folk skilte lag hele tiden. Det var nesten like naturlig som å trenge lesebriller en dag. «Unnskyld,» sa presten, som tydelig hadde merket at Johan ble sur. «Det var ikke meningen å legge en demper på stemningen. Men hvis du noen gang trenger å prate, så har du visittkortet mitt her.» Han rakte over en papirbit som var mer sjaskete og føltes billigere enn dem som Johan selv pleide å bruke, og få, i jobben. Prestens bekymrede fremtoning føltes illevarslende, og Johan ble utilpass. Men hvordan kunne Anna og han være noen form for synd? De elsket hverandre. Akkurat nå oppførte de seg kanskje dårlig, men i det lange løp kunne det vel ikke være særlig skammelig. Av og til ble det sånn. Folk kunne te seg dårlig mot partnerne sine og likevel finne lykken og fortsette å være gode mennesker etterpå, selv om sidespranget betydde dårlig karma. De skulle jo begynne et liv sammen.