Gjennom juleferien kjempet jeg fortsatt mot, og motsto standhaftig trangen til å starte jakten på historien om de fem djevlene fra min ungdoms krigshelvete. Men jeg ble stadig oftere hjemsøkt av fortidens marerittopplevelser mens jeg sov, og tenkte stadig oftere på mine minner om dem mens jeg var våken. I kveld sto jeg her alene ved siden av bildene av Ole Martin, mens fyrverkeriet lyste opp nabolaget utenfor. Da hadde jeg forstått at spørsmålet ikke var om jeg i det nye året ville starte min jakt på sannheten om fortiden, men når jeg ville gjøre det – og hvor det ville lede meg.