C.J. Tudor
De andre Oversatt av Guro Dimmen, MNO
C.J. Tudor Originalens tittel: The Other People Oversatt av Guro Dimmen Copyright © C. J. Tudor, 2020 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-65552-5 1. utgave, 1. opplag 2021 «Free Fallin’» Written by Tom Petty & Jeff Lynne © 1989 Gone Gator Music (ASCAP) admin. by Wixen Music UK Ltd. All Rights Reserved. Used by Permission. «Free Fallin’» Words and Music By Jeff Lynne and Tom Petty © 1989, Reproduced by permission of EMI April Music Inc and Sony/ATV Music Publishing Ltd, London W1F 9LD Quotes from the film Withnail & I by courtesy of Handmade Films and © 1986 Handmade Films (1985) Partnership. All rights reserved. Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Adam Graddy Photography/ GettyImages og stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til mamma og pappa. De beste folka.
«Helvete er de andre» Jean-Paul Sartre
Hun sover. En blek jente i et hvitt rom. Omgitt av maskiner. Mekaniske voktere som forankrer den sovende jenta til de levendes verden og hindrer henne i å drive bort på en evig, mørk bølge. Den regelmessige pipingen og lyden av den anstrengte pusten er den sovende jentas eneste vuggesang. Hun hadde elsket musikk en gang. Elsket å synge. Elsket å spille. Hun hadde hørt musikk i alt – fuglene, trærne, havet. Et lite piano står i det ene hjørnet. Lokket er åpent, men tangentene er dekket av et fint lag støv. På toppen av pianoet ligger det et elfenbenshvitt skjell. Den silkemyke, rosa innsiden kan minne om de elegante buene i et øre. Maskinene piper og summer. Skjellet dirrer. Med ett fyller en skarp «C» rommet. Et sted faller en annen jente.
1
Mandag 11. april 2016 M1 i nordgående retning Det var klistremerkene han først la merke til. De var festet i utkanten av bilens bakrute og til støtfangeren: Tut hvis du er kåt. Ikke følg etter meg, jeg har kjørt meg bort. Når man kjører som jeg gjør, bør man tro på Gud. Hornet er ødelagt – se etter fingeren. Ordentlige mannfolk elsker Jesus. Sa vi blandet budskap? Men én ting var i alle fall sikkert: Føreren var en drittsekk. Gabe veddet på at han hadde T-skjorter med påskrift og et bilde hengende på kontoret av en apekatt med hendene over hodet: Du må ikke være gal for å jobbe her, men det hjelper. Han syntes det var godt gjort at sjåføren i det hele tatt klarte å se noe gjennom bakruten. På den annen side fikk de noe å lese, de som sto i kø. For eksempel de som sto i kø akkurat nå. En lang rad med biler sneglet seg gjennom veiarbeidet på M1. Det føltes som om det hadde startet en gang i forrige århundre, og det så ut som om de kunne fortsette langt inn i det neste millenniet. Gabe sukket og trommet med fingrene mot rattet, som om det kunne få trafikken til å bevege seg raskere, eller påkalle en tidsmaskin. Han var snart sent ute. Snart. Ikke helt ennå. Det var fremdeles en mulighet for at han kunne 10
komme seg hjem i tide. Men håpet var ikke særlig stort. Det hadde nesten forsvunnet helt et eller annet sted i nærheten av avkjørsel 19, sammen med sjåførene som hadde vært smarte nok til å prøve lykken med GPS-ene sine og tatt en omkjøring på landeveien. Det som gjorde det enda mer frustrerende, var at han faktisk hadde klart å dra i tide i dag. Det burde ikke ha vært noen sak for ham å være hjemme til klokka halv sju, tidsnok til middagen og til leggingen av Izzy, slik han hadde lovet – lovet – Jenny at han skulle i kveld. «Bare én gang i uken. Det er alt jeg ber om. Én kveld da vi spiser sammen, da du leser en kveldshistorie for datteren din og vi later som om vi er en normal, lykkelig familie.» Det hadde såret ham. Det var akkurat det hun hadde ønsket. Han kunne selvfølgelig ha argumentert med at det var han som hadde gjort Izzy klar til skolen om morgenen, siden Jenny måtte skynde seg ut for å møte en klient. Det var han som hadde trøstet datteren deres og smurt pyriseptsalve på haken hennes da den temperamentsfulle omplasseringskatten (som Jenny hadde adoptert) hadde klort henne. Men det gjorde han ikke. For de var begge klar over at det ikke gjorde opp for alt det han hadde gått glipp av, alle øyeblikkene han ikke hadde vært med på. Jenny var ingen urimelig kvinne. Men når det gjaldt familie, hadde hun veldig klare grenser. Krysset man dem, tok det lang tid før man ble sluppet inn i varmen igjen. Det var en av grunnene til at han elsket henne: den intense hengivenheten hun viste overfor datteren deres. Gabes egen mor hadde vist vodkaen større hengivenhet, og faren hadde han aldri kjent. Gabe hadde sverget på at han skulle være en annen type far, at han alltid skulle være der for den lille jenta si. Og likevel, her sto han altså, bom fast ute på motorveien, og snart var han sent ute. Igjen. Jenny kom ikke til å tilgi ham. Ikke denne gangen. Han ville ikke gruble noe mer over hva det kunne innebære. 11
Han hadde prøvd å ringe henne, men blitt sendt rett til svareren. Og nå var det mindre enn 1 prosent batteri igjen på telefonen. Det betydde at den kom til å dø når som helst, og i dag hadde han selvfølgelig lagt igjen laderen hjemme. Det eneste han kunne gjøre, var å sitte og kjempe mot trangen til å trykke foten ned på gassen og pløye gjennom trafikken. Det eneste han kunne gjøre, var å tromme aggressivt med fingrene mot rattet og stirre på den jævla klistremerkemannen foran seg. Mange av klistremerkene så gamle ut. Falmede og rynkete. Men hele bilen så i grunnen temmelig forhistorisk ut. En gammel Cortina, eller noe lignende. Den var lakket med den fargen som var så populær på nittensyttitallet: en slags møkkete gulltone. Muggen banan. Forurenset solnedgang. Døende sol. Skitne, grå gasser sivet uopphørlig ut av det skjeve eksosrøret. Hele støtfangeren var flekkete av rust. Han så ikke bilmerket noe sted. Det hadde nok falt av, sammen med halvparten av bilskiltet. Bare bokstavene «T» og «N» hang fortsatt på, og det som kunne være en del av et 6- eller et 8-tall. Han rynket brynene. Han var sikker på at dét ikke var lovlig. Den fordømte skranglekassa var neppe trafikksikker engang, eller forsikret, eller kjørt av en godkjent sjåfør. Det var nok lurt å holde litt avstand. Han hadde akkurat begynt å vurdere å bytte fil, da et jenteansikt dukket opp i bakvinduet, perfekt innrammet av de avskallede klistremerkene. Hun så ut som om hun kunne være omtrent fem eller seks år. Rund i ansiktet, rosa i kinnene. Tynt, blondt hår trukket tilbake fra ansiktet og samlet i to høye musefletter. Hans første tanke var at hun burde ha sittet fastspent i et barnesete. Hans andre tanke var: Izzy. Hun stirret på ham. Han sperret opp øynene. Hun åpnet munnen og avdekket en manglende fortann. Han husket hvordan han hadde pakket den inn i mykt papir og stukket den inn under puten hennes, til tannfeen. 12
Hun mimet: «Pappa!» En hånd kom fra forsetet, grep henne i armen og dro henne ned. Ut av syne. Borte. Forsvunnet. Han stirret på det tomme vinduet. Izzy. Umulig. Datteren hans var hjemme, sammen med moren sin. Hun så sikkert på Disney Channel mens Jenny laget middag. Hun kunne ikke sitte i baksetet på en fremmed bil, på vei Gud vet hvor, uten engang å være fastspent i et barnesete. Klistremerkene hindret ham i å se sjåføren. Han kunne bare så vidt skimte toppen av hodet på vedkommende over teksten Tut hvis du er kåt. Faen ta. Han tutet likevel. Så blinket han med lysene. Det var som om bilen satte opp farten litt. Foran ham var strekningen med veiarbeid i ferd med å bli avsluttet, og skiltene med 80 km/t ble erstattet med den nasjonale fartsgrensen på 110. Izzy. Han satte opp farten. Han kjørte en ny Range Rover. Den akselererte raskt. Likevel dro altså den medtatte rusthaugen foran ham ifra. Han tråkket inn gassen enda litt til og så nålen krype forbi 110, 120, 135. Han halte innpå, men så smatt plutselig bilen foran ham inn i midtfilen og passerte flere biler. Gabe fulgte etter og skrudde seg inn foran en svær lastebil. Tutingen holdt på å gjøre ham døv. Hjertet føltes som om det kunne eksplodere ut av brystet på ham når som helst, som jævla Alien. Bilen foran ham tok store sjanser og kjørte i sikksakk gjennom trafikken. Gabe var innesperret av en Ford Focus på den ene siden og en Toyota foran ham. Faen. Han sjekket speilet, byttet til høyrefila og smatt ut foran Toyotaen. En jeep svingte akkurat inn fra venstrefila og unngikk så vidt å treffe panseret hans. Han sto på bremsene. Jeepføreren satte på nødblinken og viste ham fingeren. «Du kan dra til helvete, din jævla idiot!» Rusthaugen lå flere biler foran ham nå. Den kjørte fortsatt i sikksakk, og snart forsvant baklysene i det fjerne. Han klarte ikke å holde tritt. Det var for farlig. 13
Han prøvde dessuten å overbevise seg selv om at han måtte ta feil. Måtte. Det kunne ikke ha vært Izzy. Det var umulig. Hvorfor i all verden skulle hun ha sittet i den bilen? Han var sliten, stresset. Det var mørkt. Det måtte ha vært en annen liten jente som så akkurat ut som Izzy. Akkurat som Izzy. En liten jente som hadde det samme blonde håret i musefletter og manglet den samme fortannen. En liten jente som kalte ham «pappa». Et opplyst skilt dukket opp foran ham: bensinstasjon 1000 m. Han kunne kjøre inn der, ta en telefon, få fred i sjela. Men han var allerede sent ute, så han burde antakelig bare kjøre på. På den annen side: Hva spilte vel et par ekstra minutter for rolle? Avkjørselen nærmet seg. Fortsette? Ta av? Fortsette? Ta av? Izzy. I siste øyeblikk dro han rattet mot venstre, humpet over sperrefeltet og pådro seg enda mer tuting. Han freste opp avkjørselen og inn på bensinstasjonen. Gabe stoppet nesten aldri på bensinstasjoner. Han syntes de var deprimerende, fulle av triste folk som skulle ønske de var et annet sted. Han kastet bort verdifull tid på å haste frem og tilbake, forbi forskjellige utsalgssteder på leting etter en telefonkiosk, som han endelig fant bortgjemt like ved toalettene. Bare den ene. Ingen brukte telefonkiosker nå lenger. Han kastet bort enda mer tid på å lete etter mynter, før han innså at man kunne bruke kort. Han dro kortet ut av lommeboken, stakk det inn og ringte nummeret hjem. Jenny svarte aldri på første ring. Hun var alltid travelt opptatt, holdt alltid på med noe sammen med Izzy. Av og til sa hun at hun skulle ønske at hun hadde hatt åtte par hender. Han skulle være der oftere, tenkte han. Han skulle hjelpe til. «Hallo.» En kvinnestemme. Men ikke Jenny. Ukjent. Hadde han slått galt nummer? Han slo ikke nummeret så ofte nå lenger. Nok en gang på grunn av mobilene. Han sjekket num14
meret i displayet. Det var definitivt fasttelefonnummeret deres. «Hallo?» sa stemmen igjen. «Snakker jeg med Mr. Forman?» «Ja. Jeg er Mr. Forman. Hvem pokker er du?» «Jeg er kriminalbetjent Maddock.» Politiet. De var i huset hans. De svarte på telefonen hans. «Hvor er du, Mr. Forman?» «På M1. Jeg mener, på bensinstasjonen. På vei hjem fra kontoret.» Han bablet. Som om han var skyldig. Men det var jo det han var, ikke sant? Blant annet. «Du må komme hjem, Mr. Forman. Med en gang.» «Hvorfor? Hva er det som skjer? Hva har skjedd?» En lang pause. En svulmende, kvelende stillhet. Den slags stillhet, tenkte han, som renner over av usagte ord. Ord som snart skal komme til å ødelegge livet ditt fullstendig. «Det gjelder kona di … og datteren din.»