__MAIN_TEXT__

Page 1


DĂĽrlig karma


DAVID SAFIER

DÃ¥rlig karma Oversatt av Astrid Nordang


Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A 0154 Oslo www.bazarforlag.com

Originaltittel: Mieses Karma Copyright © 2007 by Rowohlt Verlag GmbH, Reinbek bei Hamburg © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2011 Oversatt fra tysk av Astrid Nordang

Omslagsdesign: Stanislas Zygart Tilrettelegging av design: Nic Oxby Omslagsfoto: GK Hart/Vikki Hart/Getty Images, Ed Snowshoe/Getty Images Forfatterfoto: Andrea Diefenbach Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med Minion 11,2/15,3 pt Trykk og innbinding: TBB Slovakia Trykt på: 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-360-6

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Til Marion, Ben og Daniel – dere er mitt nirvana


1. KAPITTEL Dagen jeg døde var virkelig ikke spesielt festlig. Og det skyldtes ikke bare dødsfallet. For å være mer nøyaktig: Døden havnet på en sjetteplass over dagens kjipeste øyeblikk, da den rammet meg med brask og bram. På femteplass kommer øyeblikket da Lilly så på meg med sine søvndrukne øyne og spurte: «Hvorfor kan du ikke være hjemme i dag, mamma? Det er jo bursdagen min!» Da jeg fikk dette spørsmålet, skjøt følgende svar gjennom hodet mitt: «Hadde jeg visst for fem år siden at bursdagen din skulle falle på samme dag som utdelingen av Den tyske TVprisen, ville jeg sørget for at du kom til verden litt før. Med keisersnitt!» I stedet svarte jeg henne med lav stemme: «Jeg er lei meg, skatten min.» Lilly småbet trist i ermet på pysjen med bilde av Pumuckl-figuren, og da jeg ikke lenger holdt ut dette blikket hennes, tilføyde jeg raskt den magiske setningen som får ethvert trist barn til å smile igjen: «Har du lyst til å åpne bursdagsgaven din?» Jeg hadde ennå ikke sett den selv. Det var Alex som måtte skaffe den, alt arbeidet i redaksjonen hadde sørget for at jeg ikke hadde fått handlet noe sted på flere måneder. Ikke at jeg savnet det. Jeg kunne knapt tenke meg noe mer irriterende enn å kaste bort verdifull levetid på å stå i kø i et supermarked. Så trengte jeg 7


da heller ikke å gå noe sted og handle for å få tak i de utallige fine tingene verden har å by på, fra klær til sko til kosmetikk. Dem fikk jeg heldigvis til rådighet som Kim Lange, programleder i Tysklands viktigste politiske talkshow, og da snakker vi bare om de beste merkene. Ifølge Gala var jeg en av de «mest velkledde kvinnene rundt tretti», mens en annen større tabloidavis omtalte meg i noe mindre smigrende ordelag, der ble jeg beskrevet som en «lettere tettbygd brunette med tydelig for tykke lår». Jeg lå i krig med avisa fordi jeg hadde forbudt dem å trykke bilder av familien min. «Her kommer en liten, vidunderlig kvinne som gjerne vil ha gaven sin!» ropte jeg gjennom huset. Og fra hagen tordnet det tilbake: «Da bør den vidunderlige, lille kvinnen se å komme seg ut hit!» Jeg tok hånden til min oppglødde datter og sa til henne: «Men du må ta på deg tøflene.» «Jeg vil ikke,» mumlet Lilly. «Da blir du forkjølt!» formante jeg. Men hun svarte bare: «Jeg ble ikke forkjølt i går. Og da hadde jeg ikke på meg tøflene.» Og før jeg hadde ransakt hjernen for å finne et fornuftig motargument mot denne uforståelige og utilgjengelige barnelogikken, løp Lilly allerede barføtt ut i den morgenduggfriske hagen. Jeg godtok nederlaget og fulgte etter henne mens jeg trakk pusten dypt. Det duftet av snarlig vår, og for tusende gang frydet jeg meg, med en blanding av forbløffelse og stolthet, over å kunne tilby min datter en så kanonbra potsdamervilla med kjempehage, ettersom jeg selv hadde vokst opp i et digert boligkompleks i Berlin. Der hagen stort sett besto av tre blomsterkasser, med henholdsvis geranier, stemorsblomster og sigarettsneiper. Alex ventet på Lilly ved marsvinburet han selv hadde snekret. Med sine trettitre år så han fremdeles fordømt godt ut – som en yngre utgave av Brad Pitt, dog gudskjelov uten dennes lang8


tekkelige soveromsblikk. Jeg ville nok vært helt over meg for utseendet hans, om bare alt hadde vært greit mellom oss. Men forholdet vårt var dessverre like stabilt som situasjonen i Sovjetunionen anno 1989. Og framtidsutsiktene omtrent ditto. Alex hadde problemer med å forsone seg med at han var gift med en suksessrik kvinne, og jeg med å ha en frustrert, hjemmeværende ektemann som dag ut og dag inn måtte ta imot replikkene til de andre mødrene på lekeplassen: «Det er sååå flott at en mann kan ta seg av barna, i stedet for å strebe etter en karriere.» Likeledes innledet vi ofte samtalene våre med: «For deg er jobben viktigere enn oss,» og de endte stadig oftere med: «Nå har du gått over streken, Kim!» Før i tiden ble disse kranglene i det minste etterfulgt av forsoningssex. Nå hadde vi ikke hatt oss på tre måneder. Noe som virkelig var synd, for sexen vår var faktisk alt fra god til svimlende, alt etter dagsformen. Og det sier ikke rent lite, for sexen jeg hadde hatt med de mennene jeg var sammen med før Alex, hadde ikke nettopp gitt meg noen grunn til å ta bølgen. «Her er gaven din, du vakre jenta mi,» sa Alex med et smil og pekte på det mumsende marsvinet i buret sitt. Lilly ropte begeistret: «Et marsvin!» Og jeg utdypet sjokkert faktaopplysningen med: «Et fordømt gravid marsvin!» Mens en lykkelig Lilly tok sitt nye kjæledyr i øyesyn, tok jeg Alex til side. «Det er like før dyret formerer seg,» sa jeg. «Nei, Kim, det er bare litt fyldig,» avfeide han meg med. «Hvor kommer det fra?» «Fra en allmennyttig bondegård,» svarte han frekt. «Hvorfor har du ikke kjøpt det i en dyrebutikk?» «Fordi dyrene der spinner like mye rundt som de TV-folkene dine.» Pang! Den var ment å ramme meg, og det gjorde den da også. 9


Jeg trakk pusten dypt, så på klokken og sa med sammenpressede lepper: «Ikke engang tretti sekunder.» «Hva mener du med ‹tretti sekunder›?» spurte Alex irritert. «Du hadde ikke engang snakket med meg i tretti sekunder, før du måtte bebreide meg for å gå på den utdelingen i dag.» «Jeg bebreider deg ikke, Kim. Jeg setter bare spørsmålstegn ved prioriteringene dine,» svarte han. Episoden opprørte meg noe vanvittig, for aller helst ville jeg jo at han skulle ha vært med meg på den TV-prisutdelingen. Det var tross alt høydepunktet i mitt yrkesaktive liv. Og da hørte vel mannen min til ved min side, for pokker! Men jeg kunne ikke nettopp stille spørsmålstegn ved prioriteringene hans, når de dreide seg om å gjøre det beste ut av Lillys bursdag. Dermed svarte jeg ham surt: «Og det dumme marsvinet er gravid!» Alex tørrvittig tilbake: «Så ta en graviditetstest, da vel,» før han gikk tilbake til buret. Jeg stirret rasende på ham da han tok marsvinet ut av buret og la det i armene til en overlykkelig Lilly. Begge fôret den med løvetann. Og jeg sto ved siden av. Nettopp, på siden, noe som stadig oftere lot til å være stamplassen min i vår vesle familie. Ikke akkurat noe hyggelig sted. Og der jeg sto ved siden av, kom jeg til å tenke tilbake på min egen graviditetstest. Den gang mensen uteble, greide jeg å ignorere det i hele seks dager med en nærmest overmenneskelig fortrengningsevne. Den sjuende dagen spratt jeg opp med et «Faen, faen, faen,» på leppene, løp inn i apoteket og kjøpte en graviditetstest, ilte tilbake til huset, der jeg av lutter nervøsitet greide å miste testen i do, løp tilbake til apoteket, kjøpte en ny test, løp hjem enda en gang, tisset på den lille staven og ventet i et helt minutt. Det lengste minuttet i mitt liv. Et minutt hos tannlegen er lenge. Et minutt med folkemusikk 10


er enda lenger. Men det minuttet som må til for at den idiotiske graviditetstesten skal bestemme seg for om den trenger enda et strøk eller ikke, er verdens tøffeste tålmodighetsprøve. Men enda verre var det å se den andre streken materialisere seg. Jeg vurderte å fjerne det, men greide knapt å tenke tanken. Jeg hadde jo vært vitne til at bestevenninnen min, Nina, hadde gjort det etter Italia-ferien vår, og sett hvor mange kvaler det voldte henne. Det sto helt klart for meg at jeg, selv med all den hardhet jeg hadde lagt meg til som talkshowvertinne, ville være langt dårligere utrustet til å lide samvittighetskvaler enn Nina. Dermed fulgte ni måneder som gjorde meg fryktelig usikker. Og mens jeg jobbet med å holde den verste panikken på avstand, tok Alex ekstremt godt vare på meg og gledet seg vanvittig til barnet skulle komme. Noe som av en eller annen grunn gjorde meg rasende, og som igjen fikk meg til å føle meg enda mer som en ravnemor. I det hele tatt var hele svangerskapsprosessen en abstrakt affære for meg. Jeg så på ultralydbildene og kjente føttene som sparket mot mageskinnet. Men at det faktisk vokste fram et lite menneske i meg, var noe jeg bare klarte å begripe i få, korte øyeblikk av lykke. Det meste av tiden var jeg opptatt med å bekjempe kvalme og hormonsvingninger. Og med å gå på svangerskapskurs, der man skulle «bli kjent med livmoren sin». Seks uker før fødselen sluttet jeg å jobbe og ble liggende på sofaen med en fornemmelse av hvordan en strandet hval måtte ha det. Dagene var seige, og da vannet gikk, ville jeg antakelig ha vært lettet over at alt snart var over, hadde det ikke vært for at jeg sto i kø på supermarkedet. Jeg la meg, slik legen hadde rådet meg til i en slik eventualitet, straks ned på det kalde gulvet. Noe kundene som sto rundt meg 11


kommenterte ved å si ting som: «Er ikke det Kim Lange, programlederen?», «Samme for meg, bare de snart åpner en kasse til!» og «Jammen glad det ikke er jeg som skal tørke bort det svineriet.» Sykebilen kom først etter førtitre minutter, i mellomtiden ga jeg et par autografer og forklarte kassadamen at hun hadde fått et galt bilde av mannlige nyhetsopplesere. («Nei, ikke alle er homser.») Da jeg omsider kom inn på fødeavdelingen, satte den tjuefem timer lange fødselen i gang. Mellom de grusomme veene formante jordmoren meg stadig: «Vær positiv. Hils hver eneste ve velkommen!» Og jeg tenkte i mitt stille sinn: «Overlever jeg dette, skal jeg kverke deg, di dumme ku!» Jeg trodde jeg skulle dø. Uten Alex og hans beroligende væremåte ville jeg nok heller ikke overlevd. Han gjentok om og om igjen med fast røst: «Jeg er hos deg. Alltid!» Og jeg klemte hånden hans så hardt at han ikke greide å bruke den ordentlig på flere uker. (Etterpå avslørte sykepleierskene at de alltid ga karakter til de mennene som var kjærligst mot konene sine i de stressende timene med fødsel. Alex fikk sensasjonelle 9,7. Snittet lå på rundt 2,73.) Da legene etter all denne smerte og kval la den lille – som var helt sammenklemt etter fødselen – Lilly på magen min, var alt det vonde glemt. Jeg hadde ennå ikke fått se henne da legene fremdeles drev og ordnet med meg. Men jeg kjente den myke, rynkete huden. Og dette øyeblikket var det lykkeligste i hele mitt liv. Nå ja, fem år etter sto Lilly foran meg der i hagen, og jeg kunne ikke være med og feire bursdagen hennes fordi jeg måtte reise til TV-prisutdelingen i Köln. Jeg svelget og gikk bort til den vesle datteren min med tungt hjerte, i samme øyeblikk som hun for12


søkte å finne et passende navn til marsvinet («Den skal enten hete Pippi, Dukkeliten eller Barbara»). Jeg ga henne et kyss på kinnet og lovte: «I morgen skal jeg være sammen med deg hele dagen.» Noe Alex kommenterte nedlatende: «Vinner du prisen, kommer morgendagen til å gå med til å gi intervjuer.» «Da kan jeg jo være sammen med Lilly hele mandagen i stedet,» bet jeg fra meg. «Da har du redaksjonsmøte,» kontret Alex. «Da får de bare holde det uten meg.» «Veldig sannsynlig,» sa han med et sarkastisk glis som utløste et dypt ønske i meg om å presse en dynamittkubbe i kjeften på ham. Han toppet det hele med: «Du har aldri tid til jentungen.» Da Lilly hørte det, sa de triste øynene hennes: «Pappa har rett.» Den gikk langt inn i margen på meg. Så dypt at jeg begynte å skjelve. Usikker strøk jeg Lilly over håret og sa: «Jeg lover dyrt og hellig at vi snart skal ha en super dag sammen, du og jeg.» Hun smilte svakt. Alex skulle til å si noe, men jeg stirret så hardt på ham at han revurderte saken. Antakelig leste han dynamittkubbefantasien i blikket mitt. Jeg trykket enda en gang Lilly hardt inntil meg, gikk over terrassen1 og inn i huset, der jeg trakk pusten kraftig og bestilte en taxi til flyplassen. På dette tidspunktet hadde jeg fremdeles ingen anelse om hvor vanskelig det skulle bli å holde løftet jeg hadde gitt Lilly.


2. KAPITTEL På fjerdeplass over dagens kjipeste tidspunkt kommer øyeblikket da jeg så meg selv i speilet på flyplasstoalettet. Det var ikke bare kjipt fordi jeg nok en gang kunne konstatere at jeg hadde enormt mange rynker rundt øynene til en trettitoåring å være. Heller ikke fordi det pistrete håret standhaftig nektet å bli liggende der jeg ville ha det – alt det ville bli rettet opp i løpet av de to timene stylisten min, Lorelei, ville jobbe med meg før prisutdelingen gikk på luften. Øyeblikket var fælt fordi jeg grep meg i å spørre speilbildet om Daniel Kohn ville synes jeg var tiltrekkende. Daniel var også nominert i kategorien «Beste programleder informasjonsprogram», og varemerket hans var et obskønt godt utseende, han var en mørkhåret fyr som i motsetning til de fleste andre av landets programledere hadde en naturlig sjarme. Daniel visste godt hvordan han virket på kvinnene, og brukte det for alt det var verdt. Og hver gang vi dumpet borti hverandre på en eller annen mediafest, så han meg dypt inn i øynene og sa: «Jeg ville gladelig gitt avkall på alle disse kvinnene hvis du oppfylte min bønn.» Setningen hadde selvfølgelig like stor sannhetsgehalt som utsagnet: «Det er flust av rosa elefanter på Sydpolen.» Og likevel ønsket en del av meg å ta det for god fisk. Mens en annen del av meg drømte om å vinne fjernsynsprisen, hvorpå 14


jeg suverent og med et lett triumferende glis ville slentre forbi Daniels bord og ende opp med å ha vill sex med ham på hotellrommet. I timevis. Helt til hotelledelsen sto og hamret på døren fordi et rockeband vegg i vegg hadde beklaget seg over all støyen. Men størstedelen av meg hatet seg selv for det de to første delene tenkte. Endte jeg i køya med Daniel, ville pressen garantert få ferten av en affære, Alex ville kreve skilsmisse og jeg ville stå igjen som en ravnemor og knuse hjertet til min vesle Lilly en gang for alle. Ønsket om å ligge med Daniel ga meg så dårlig samvittighet at jeg ikke ville se meg selv i speilet igjen på tjue år. Raskt vasket jeg hendene, forlot flyplasstoalettet og gikk til gaten. Der hilste Benedikt Carstens på meg med et overstrømmende «Dette er vår dag, Søta!» og knep meg kraftig i kinnet. Carstens som nesten alltid var dresskledd, var min sjefredaktør og mentor. Så å si min personlige mester Yoda, men med en avgjort bedre setningsbygning. Han hadde oppdaget meg i Berliner Radiostation, der jeg hadde jobbet etter studiene. I begynnelsen var jeg bare redaktør i liten skala. Men en søndag hadde programlederen som hadde morgenvakten uteblitt. Han hadde blitt stående foran en tyrkisk dørvakt på en discorunde natten i forveien, og der hadde han lagt ut sin teori vedrørende dennes mor som en skabbete kjøter. Spontant hadde jeg måttet hoppe inn for den varig indisponerte mannen og gå på luften for første gang i mitt liv: «Klokken er seks, god morgen.» Fra det øyeblikket var jeg hektet. Jeg elsket adrenalinkicket når det røde lyset kom på. Jeg hadde funnet min bestemmelse her i verden! Carstens fulgte med på arbeidet mitt i et par måneder, før han omsider oppsøkte meg og sa: «De har den fineste stemmen jeg noensinne har hørt,» og ga meg fluksens jobb i Tysklands mest dynamiske TV-kanal. Det var han som lærte meg hvordan man best presenterer seg foran kamera. Han viste meg også det aller 15


viktigste i denne bransjen: Hvordan man dolker sine kolleger i ryggen. I sistnevnte disiplin modnet jeg takket være hans ledelse til å bli en stormester, i redaksjonen fikk jeg tilnavnet «Hun som går over lik og tramper på dem etterpå». Men hvis det var prisen for å kunne leve ut min bestemmelse, betalte jeg den gladelig. «Ja, dette er vår dag,» sa jeg og smilte anstrengt til Carstens. Han så på meg og spurte: «Er noe galt, Søta?» Da jeg neppe kunne svare: «Ja, jeg vil gjerne ligge med konkurrenten min, Daniel Kohn,» sa jeg bare: «Nei da, alt i orden.» «Ikke skap deg, jeg vet nøyaktig hva som plager deg,» hevdet han. Panikken skjøt opp i meg: Visste han om meg og Daniel Kohn? Hadde han sett hvordan Daniel hadde flørtet med meg på mediemottakelsen i regjeringskontorene? Og at jeg da var blitt like rød i toppen som en kvinne som ble dratt opp på scenen av Robbie Williams? Carstens smilte: «Jeg ville også vært nervøs om jeg var i dine sko. Det er ikke hver dag man blir nominert til en fjernsynspris.» Et sekund var jeg lettet: Det dreide seg ikke om Kohn. Så måtte jeg svelge. Det var sant, jeg var faktisk dyrisk nervøs, men den dårlige samvittigheten overfor Lilly hadde fått meg til å fortrenge det fullstendig hele morgenen. Nå slo nervøsiteten til med full kraft: Kom jeg til å vinne prisen i kveld? Ville de mange kameraene fange det strålende seierssmilet mitt? Eller ville jeg framstå i søndagsavisene som «den lettere tettbygde taperen med tydelig for tykke lår»? Fingrene mine nærmet seg nervøst munnen, og det var så vidt jeg fikk hindret tennene i å bite negler. Da vi ankom Köln, sjekket vi inn på Hyatt, det fasjonable hotellet som alle nominerte til Den tyske fjernsynsprisen var booket inn på. Vel inne på rommet kastet jeg meg ned på sengen, zappet mellom TV-kanalene med ti sekunders mellomrom, endte opp med betal-TV og spurte meg 16


selv: Hvem i helvete gidder å betale tjueto euro for en pornofilm med tittelen Spermdansen? Jeg bestemte meg for ikke å ofre altfor mange grå celler på dette spørsmålet, og heller gå ned i lobbyen for å få meg en av disse beroligende, kinesiske teene som vagt påminner om fiskesuppe. I lobbyen spilte en pianist en så enerverende ballade av Richard Clayderman at jeg forestilte meg hvordan han og jeg ville ta oss ut i en saloon i Ville Vesten: Han mens han spilte sine melodier, og jeg mens jeg organiserte en lynsjemobb. I samme øyeblikk som jeg i tankene var i ferd med å organisere tjære og fjær med gutta mine hos hovsmeden i Dodge City, fikk jeg med ett øye på … Daniel Kohn. Han sto i resepsjonen og sjekket inn, og pulsen min begynte å rase. En del av meg håpet at Kohn skulle få øye på meg. En annen del ba om at han til og med skulle slå seg ned hos meg. Mens den tredje og største delen av meg spurte seg hvordan jeg skulle få de andre, idiotiske, irriterende delene av meg til å tie en gang for alle. Daniel fikk faktisk øye på meg, og han smilte til meg. Den delen av meg som hadde ønsket nettopp det, den danset rundt i en uhemmet glede, hoppet og skrek à la Fred Flint: «Jabba dabba dooh!» Daniel kom bort til meg og slo seg ned ved bordet med et hyggelig «Hei, Kim». Den delen som hadde bedt om det, sluttet seg nå til første del og istemte Oh Happy Day! Idet den tredje delen skulle til å legge inn en protest, ble den overmannet av de to andre delene, som fikk huket tak i den, kneblet den og hysjet hvesende på den: «Hold nå endelig kjeft, din treige festbrems!» «Nervøs for i kveld allerede?» spurte Daniel, og jeg anstrengte meg for å overspille nervøsiteten min for å få fram et mest mulig 17


slagferdig svar. Etter noen lange sekunder sa jeg «nei», og måtte fastslå at dette svaret kom temmelig langt ned på listen over slagferdige kommentarer. Daniel var fortsatt avslappet: «Det trenger du da heller ikke å være, du vinner garantert.» Måten han sa det på var så sjarmerende at jeg nesten mistenkte ham for å mene det oppriktig. Men han var selvfølgelig klippefast overbevist om at han selv ville vinne. «Og når du har vunnet, må vi skåle for deg,» sa han. «Det må vi,» svarte jeg. Et svar som heller ikke tilhørte de mest briljante, på den annen side hadde jeg nettopp greid å sette sammen tre ord på en meningsfull måte. Det var i seg selv et aldri så lite framskritt for suverenitetkriteriet. «Skåler vi for meg også, hvis jeg vinner?» spurte Daniel så. «Selvfølgelig gjør vi det,» svarte jeg med en lett skjelving i stemmen. «Da blir det jo uansett en fantastisk kveld.» Daniel reiste seg tydelig tilfreds – han hadde fått det han ønsket seg – og sa: «Sorry, jeg må av sted. Jeg må fresje meg opp litt.» Jeg så etter ham, så på den flotte baken hans og fantaserte om hvordan han tok seg ut i dusjen. Og ved denne tanken tok jeg meg selv i å bite negler. «Hva har skjedd med neglene dine, de ser jo ut som om de har vært gjennom en hungersnød?» spurte Lorelei, stylisten min, da hun piffet meg opp i hotellets frisørsalong. Ved siden av meg hadde hele bransjens feminine hop samlet seg: skuespillere, programledere og alskens prominente pyntedokker. Ingen av dem var nominert til noen pris, for dem gjaldt det å utmerke seg i «se og bli sett»-konkurransen. Samtlige ønsket meg lykke til, og ingen mente det, selvfølgelig. Like lite som jeg mente det når jeg sa: «Du 18


ser fantastisk ut,» eller «Linjene dine er fabelaktige,» eller: «Du overdriver, nesen din likner overhodet ikke på en helikopterlandingsplass.» Slik drev vi på og ga hverandre hyklerske komplimenter. Helt til Sandra Kölling entret salongen. Sandra så ut som en som hadde kapret fjerdeplassen i en «Sabine Christiansen Look Alike»-konkurranse, og hun var forgjengeren min som programleder i Late Talk. Jeg hadde fått jobben hennes fordi jeg var bedre enn henne. Og fordi jeg jobbet hardere. Og fordi jeg stadig hadde gjort sjefsetasjen oppmerksom på at hun hadde et aldri så lite kokainproblem. Alle i salongen visste at Sandra og jeg hadde dyrket et fiendskap etter mønster av noe man ellers bare finner i amerikanske såpeoperaer. Dermed holdt alle kvinnene i salongen opp med slarvingen og stirret på oss. De forventet en bitter verbalutveksling mellom to hatefulle hyener. Og gledet seg til den. Sandra hveste mot meg: «Er det taperen som er her?» Jeg svarte ikke. I stedet fikserte jeg blikket hennes. Lenge. Hardt. Iskaldt. Romtemperaturen sank minst femten grader. Sandra begynte å skjelve. Jeg fortsatte å stirre på henne. Til hun ikke orket lenger og forlot salongen. Så fortsatte kvinnene sladringen. Lorelei fortsatte å style håret mitt. Og speilbildet smilte fornøyd imot meg. Da Lorelei hadde fullført sitt verk, lå håret mitt perfekt, og bare en arkeolog ville ha kunnet skjelne noen øyenrynker under sminken min. Selv de nedgnagde neglene lå skjult under noen kunstige. Nå manglet bare kjolen, den ville bli levert på rommet mitt hvert øyeblikk nå. Av Versace! Jeg gledet meg som en gal til klesplagget, som kostet mer enn en liten bil, og som Versace selvfølgelig lot meg få låne helt gratis. Jeg hadde prøvd den i en boutique i Berlin, og var fullstendig overbevist om at jeg ville ha kveldens 19


aller fineste kjole: Den hadde en vidunderlig rødfarge, lå mykt på huden, fikk brystene til å se større ut og lårene til å bli smalere – hva mer kunne en kvinne ønske seg av en kjole? Jeg satt forventningsfull på hotellrommet og tenkte stolt at jeg hadde kommet meg langt her i livet: Fra oppveksten i boligkomplekset der man antakelig tok Versace for å være en italiensk fotballspiller, til karrieren som en suksessrik politisk programleder, en som to timer senere muligens ville vinne Den tyske fjernsynsprisen innhyllet i en drøm av en Versace-kjole, som Daniel Kohn ville rive av kroppen hennes om natten for å ha vill sex med henne … I samme øyeblikk ringte mobiltelefonen. Det var Lilly. En tsunami av dårlig samvittighet skylte over meg: Lilly lengtet etter meg. Og der satt jeg og tenkte på å bedra mannen min – faren hennes! Bursdagsfesten var i full gang, og Lilly plapret i vei: «Først hadde vi sekkeløp, så hadde vi eggløp og til slutt hadde vi kakekasting uten kake.» «Kakekasting uten kake?» spurte jeg forvirret. «Vi sprutet ketchup på hverandre … og majones … og kastet spaghetti bolognese,» forklarte hun. Jeg kunne forestille meg de andre mødrenes avmålte begeistring når de kom for å hente barna sine. «Bestemor har også ringt og gratulert meg med dagen,» sa Lilly så, og dermed rant smilet av ansiktet mitt. Jeg hadde ikke latt noe være uprøvd i flere år nå for å holde de ødelagte foreldrene mine utenfor familien vår. Da jeg var på Lillys alder, hadde den døgenikten av en far forlatt oss til fordel for en av sine siste erobringer. Etter det hadde omsetningen i Quick-butikken nede i førsteetasjen i boligkomplekset økt med omtrent tolv prosent årlig, grunnet mors alkoholforbruk. Når hun tok på seg rollen som elskelig bestemor, var det 20


som regel bare for å skvise enda litt mer penger ut av oss enn det månedlige beløpet jeg overførte til kontoen hennes. «Hvordan hadde bestemor det, da?» spurte jeg forsiktig, jeg var redd hun hadde vært full da hun snakket med Lilly. «Hun lallet,» svarte Lilly i en avslappet tone, slik barn gjør som aldri har opplevd bestemoren sin annerledes. Jeg lette etter de riktige ordene, for å forklare henne om lallingen. Men før jeg hadde kommet så langt, skrek Lilly plutselig: «Å, nei!» Jeg fór sammen. «Hva er det?» spurte jeg hektisk, og tusen katastrofescenarier passerte revy. «Han dumme Nils brenner maur med forstørrelsesglasset sitt!»2 Lilly slengte på røret, og jeg trakk pusten dypt. Intet galt hadde skjedd. Vemodig tenkte jeg på min lille datter, og én ting sto klart for meg: Det kom overhodet ikke på tale med en «Rive-Versacekjolen-av-kroppen»-opplevelse for Daniel Kohn i kveld. Jeg vurderte å ringe Alex og takke ham for at Lilly hadde en så fin bursdag. Men jo mer jeg tenkte over det, desto klarere sto det for meg at samtalen ganske sikkert kom til å ende i en krangel. Det var knapt til å tro at vi engang hadde vært lykkelige sammen. Alex og jeg var blitt kjent med hverandre etter den obligatoriske Europa-turen etter videregående. Han var backpacker med mannlig fortegn, jeg backpacker med kvinnelig fortegn. Han elsket å reise rundt i verden, jeg gjorde det mest for å holde venninnen min, Nina, med selskap. Han elsket Venezia, jeg syntes sommerheten, stanken fra kanalene og myggplagen antok bibelske dimensjoner og var uutholdelig. Den første kvelden i Venezia gjorde Nina det hun var best til, der hun sto ved bredden, nemlig å fordreie hodet på italienere med de blonde englekrøllene sine. I mellomtiden drepte jeg mygg 21


på akkord og spurte meg selv om hvordan det gikk an å være så dum å bygge en by halvveis uti vannet. Innimellom avviste jeg testosteronsprengte italienere, som Nina selvfølgelig straks sjekket opp for meg også. En av dem het Salvatore. Han hadde bare kneppet igjen to av de nederste knappene på den hvite skjorten, luktet av billigste after shave og tok mitt «Non, non!» som en oppfordring til å gripe innunder blusen min. Jeg forsvarte meg med en ørefik og et «stronzo!». Jeg var riktignok ikke helt klar over hva det betydde, det var noe jeg hadde snappet opp fra en bannende gondolfører, men det gjorde i hvert fall Salvatore eitrende forbanna. Han truet med å banke meg opp, om jeg ikke holdt kjeft. Jeg sa ikke mer. Han tok tak i blusen min. Panikken og kvalmen steg i meg. Men jeg kunne ikke gjøre noe. Jeg var som lammet av skrekk. Og nettopp idet hånden hans skulle legge seg på brystet mitt, stanset Alex ham. Han dukket opp av intet. Som en ridder hentet ut av et eventyr om evig kjærlighet, som jeg takket være far ikke lenger trodde på. Salvatore lutet seg over ham med en kniv. Han sa også noe på italiensk, og selv om jeg ikke forsto et ord, var tenoren klar nok: Hvis ikke Alex stakk av med det samme, ville han bli stjernen i sin helt egen versjon av Sørgegondolene. Alex, som i mange år hadde trent jiu jitsu, sparket kniven ut av hånden til Salvatore. Så hardt at Salvatore besluttet å stikke halen mellom bena – bokstavelig talt. Mens Nina tilbragte natten med å miste sin presumptive uskyld, satt Alex og jeg ved lagunen og snakket og snakket. Vi likte de samme filmene (Some like it hot, The Naked Gun, Star Wars), vi likte de samme bøkene (Ringenes herre, Den vesle prinsen, Tommy og tigeren), og vi hatet de samme tingene (lærere). Idet sola steg opp over Venezia igjen, sa jeg til ham: «Jeg tror vi er tvillingsjeler,» og Alex svarte: «Jeg tror det ikke, jeg vet det.» 22


Herregud, så feil vi tok! Jeg la mobilen ned i veska igjen og følte meg plutselig så alene i den myke sengen på luksusrommet. Så fryktelig alene. Dette skulle være min store dag, og så var ikke Alex der for å dele den med meg. Og jeg hadde ikke engang lyst til å ringe ham. Med ett sto det klart for meg: Vi elsket ikke lenger hverandre. Ikke det minste. Og dette øyeblikket havnet på tredjeplass i rangeringen av dagens kjipeste øyeblikk.


3. KAPITTEL Da jeg hadde sittet fem minutter slukøret på sengen, banket det på døren. Det var budet som kom med Versace-kjolen. Det store øyeblikket var her. Jeg pakket den forsiktig ut av plastfolien, fast bestemt på å hoppe i taket av glede. Men bena mine var som limt fast til gulvet. Jeg var lamslått. Kjolen var blå! Den skulle ikke være blå, for helvete! Og heller ikke stroppeløs! De idiotene hadde sendt meg gal kjole! Jeg ringte budtjenesten med det samme: «Dette er Kim Lange. Jeg har fått feil kjole.» «Hvordan kan det ha seg?» spurte stemmen i den andre enden av røret. «Det skulle jeg også gjerne likt å vite!» svarte jeg, stemmen min var entydig i øverste toneleie. «Hm …» kom det tilbake, og jeg ventet på at det skulle etterfølges av noe mer. Det gjorde det ikke. «Kanskje De burde se etter i papirene Deres?» foreslo jeg. Med en stemme som ville skåret over glass. «Greit. Skal bli,» kom det tilbake i en kjedsommelig tone. For denne mannen var det andre ting som var viktigere: regnskap, TV, nesepelling. «Om en time skal jeg delta i utdelingen av Den tyske fjernsynsprisen,» presset jeg på. 24


«Den tyske fjernsynsprisen? Har jeg aldri hørt om,» svarte han. «Hør her, jeg er ikke interessert i Deres intellektuelle mangler. Enten ser De etter hvor det er blitt av kjolen min nå med det samme, eller så sørger jeg for at firmaet Deres aldri mer vil få noe oppdrag for TV-bransjen.» «Er vel ikke noen grunn til å hisse seg sånn opp. Jeg ringer snart tilbake,» sa han og la på. «Snart» viste seg å være tjuefem minutter senere. «Beklager så mye, kjolen Deres er i Monte Carlo.» «Monte Carlo!» utbrøt jeg hysterisk. «Monte Carlo,» bekreftet han uten den minste deltakelse. Mannen forklarte meg at kjolen jeg sto med i hånden egentlig var til ledsageren (en høflig omskrivning av call girl) til en soft ware-forhandler. Og nå hadde hun kjolen min. I Monte Carlo. Det var altså overhodet ingen mulighet for å få den i rett tid. Mannen tilbød meg en tilgodelapp som kompensasjon, men det hjalp meg ikke noe videre. Jeg slengte på røret, og forbannet fyren og alle hans utflukter. I ren fortvilelse prøvde jeg på meg den blå kjolen, men måtte til min store fortvilelse konstatere at den unge «ledsagersken» hadde en vesentlig slankere figur enn meg. Jeg så meg selv i speilet, og det jeg så, var at den trange kjolen fikk brystene til å skyte ut, det samme var tilfellet med rumpa. Og skal jeg være ærlig, hadde det noe for seg. Jeg var mer sexy enn noensinne, og kjolen gjorde faktisk lårene mine smalere enn den opprinnelige hadde gjort. Da alternativet besto av et par olabukser og en genser med rullekrage, en krage som takket være Loreleis stussing av håret mitt nå var full av hårstrå, bestemte jeg meg for å bruke kjolen likevel. Med den tilhørende svarte stolaen skulle det nok gå. Jeg måtte bare ikke bevege meg altfor voldsomt. Etter å ha kledd meg, tok jeg heisen ned til hotellobbyen, og 25


virkningen uteble ikke: Alle menn glante på meg. Ingen av dem kastet bort så mye som et sekund på å se på ansiktet mitt. I resepsjonen ventet Carstens, og han var dypt imponert: «Herregud, Søta, denne kjolen tar pusten fra meg.» Jeg kjente kjolen stramme over brystet og presset fram et: «Meg også.» En svart BMW-limousin kom kjørende opp til døren. Sjåføren åpnet døren for meg og holdt den oppe i begge de samfulle minuttene jeg trengte på å få stuet kjoleslepet inn i bilen, så den ikke skulle bli revet opp av en uvøren bevegelse. I kveldsregnet kjørte vi gjennom Köln-Ossendorfs industriområde, som var omtrent like sjarmerende som et post-atomkrig-landskap, og der Coloneum, åstedet for fjernsynsprisen, lå. Jeg så ut på forlatte haller med knuste ruter. Og kjente ensomheten atter strømme gjennom meg. For å bekjempe den plukket jeg opp mobiltelefonen og ringte hjem, men ingen tok telefonen. Bursdagsbarnhordene tok antakelig en siste rundtur gjennom huset som en tornado. Og Alex fyrte dem nok opp med sitt gode humør. Og alle hadde det gøy. Og jeg var ikke der. Jeg følte meg elendig. Bikkjeelendig. Først da limoen ble vinket gjennom tre sperringer og stanset foran den røde løperen, fordrev det stigende adrenalinet mine dystre tanker, for her sto det over to hundre fotografer. Sjåføren åpnet døren for meg, jeg kjempet meg ut av limousinen så fort kjolen tillot det (med andre ord klønete og i sakte kino), og befant meg i det mest strålende blitzregnet jeg noensinne har opplevd. Fotografene skrek: «Her, Kim!», «Se på meg!» og «Så sexy hun er!». Det var helt vilt. Det var opphissende. Det var en rus! Helt til den neste limousinen ankom bak meg. De to hundre objektivene vandret som på kommando fra meg, og fotograferte nå Verona Pooth. Jeg var ute av bildet, og hørte bare: «Her, Verona!», «Se på meg!» og «Så sexy hun er!». 26


Carstens og jeg inntok plassene våre. Snart var showet i gang, og jeg måtte sitte og lytte meg gjennom en rekke hyklerske takketaler, helt til Ulrich Wickert annonserte kategorien for «Beste programleder informasjonsprogram». Endelig! Nå var det i gang! Hjertet begynte å slå heftig. Omtrent slik må jetpiloter kjenne det. Når de bryter lydmuren. Og samtidig blir slynget ut av katapultsetet. Og fastslår at de har glemt fallskjermen. Etter en kort innledning, som jeg var altfor opphisset til å få med meg et ord av, leste Wickert navnene på de nominerte: «Daniel Kohn», «Sandra Maischberger» og «Kim Lange». På lerretene i salen så man oss alle tre i storformat, der alle tre anstrengte seg for å smile avslappet. Den eneste av oss som på overbevisende måte greide det, var Daniel. Wickert fortsatte: «Og vinneren i kategorien for ‹Beste programleder informasjonsprogram› er …». Han åpnet konvolutten og tok en kunstpause. Hjertet raste enda fortere av sted. I rekordtempo. I retning hjertestans. Det var ikke til å holde ut. Til slutt endte Wickert kunstpausen og sa: «Kim Lange!» Det var som om jeg skulle være truffet av et digert hammerslag, uten smertene. Fullstendig euforisk reiste jeg meg og omfavnet Carstens, som nok en gang knep meg i kinnet. Jeg ga meg over til applausen. Det skulle jeg ikke ha gjort. Da ville jeg kanskje ha hørt «krittssj»-lyden. Eller jeg ville spurt meg selv om hvorfor min største fiende Sandra Kölling smilte. Når den hatske fråden egentlig burde ha boblet rundt munnen hennes. Men jeg stusset ikke før jeg hørte den første knisingen på vei opp til scenen. Og den andre. Og den tredje. Stadig flere folk kniste. Sakte, men sikkert vokste all fnisingen til en eneste, unison lattersalve. 27


Jeg stanset opp på det første trappetrinnet og forsto at noe kjentes annerledes. Luftig på et vis. Det strammet heller ikke så mye bak. Jeg tok meg forsiktig til rumpa. Kjolen hadde revnet! Og det var ikke alt: For at kjolen skulle sitte bedre, hadde jeg ikke tatt på truse. Jeg viste med andre ord den nakne rumpa mi til ett tusen fem hundre prominente gjester! Og trettitre fjernsynskameraer! Og dermed seks millioner tilskuere som satt foran fjernsynsapparatene!

Profile for Cappelen Damm AS

David Safier Dårlig karma  

Den vellykkede programlederen Kim Lange får en vask fra en russisk romstasjon i hodet og da hun kommer til seg selv er hun gjenfødt som maur...

David Safier Dårlig karma  

Den vellykkede programlederen Kim Lange får en vask fra en russisk romstasjon i hodet og da hun kommer til seg selv er hun gjenfødt som maur...