__MAIN_TEXT__

Page 1


Kim Leine

Dansk standard Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-63954-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslag: Simon Lilholt / Imperiet Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort. (Johannes’ üpenbaring 12:12)


1

Mitt navn er E. E er den mest brukte bokstaven i alfabetet. Det er så å si E i alt, som man sier. Jeg er hverken gammel eller ung, hverken tykk eller tynn, hverken høy eller lav, håret er lysebrunt, eller snarere mørkeblondt (var en svipp på toalettet og sjekket det), jeg bruker størrelse 43 i sko og 44 i støvler. Jeg bruker ikke briller, men merker etter hvert at jeg holder på å bli litt langsynt. Det går nesten ikke an å bli mer normal. Jeg forsvinner nærmest i mengden. Det liker jeg å tenke på: at jeg forsvinner i mengden. Hvis man forestiller seg et bilde av en folkemengde, et foto fra byen for eksempel av, la oss si en politisk demonstrasjon, ville du ikke kunne peke meg ut. Ingen særlige kjennetegn. Politiet ville ikke ha en sjanse. Jeg er så godt som usynlig. Det har tatt meg mange år å nå hit. Jeg jobber inne i byen, i firmaet Dansk standard, hvor jeg har en alminnelig kontorjobb. Firmaet har spesialisert seg på å standardisere verden, eller i det minste landet, for at alt skal gli litt lettere og passe bedre sammen. Vi samarbeider med tilsvarende firmaer i andre land, for det er selvfølgelig nødvendig med en internasjonal standard for å fremme handel og kommunikasjon over grensene. Du har kanskje 7


ikke hørt om oss? Det er det heller ingen grunn til. Vi skilter ikke med vår eksistens og er ikke et kommersielt foretagende. Vi foretrekker anonymitet. Vi virker i det skjulte. Men jeg kan love deg at hvis vi ikke fantes, kom du til å merke det hver eneste dag. Kaos ville råde, biler kræsje, bygninger kollapse, broer være livsfarlige å krysse. Folk ville komme til skade, til og med bli drept. Hele samfunnet ville destabiliseres. Og stabilitet er selve grunnlaget for vårt velordnede, demokratiske system. Så send oss gjerne en vennlig tanke neste gang du går ut en dør. Uten oss ble selv en tur til butikken en risikabel affære, og byen ville bli en krigssone. Allting blir bredere, allting blir høyere, dypere, tyngre. Mennesket ekspanderer. Men rommet vi ekspanderer i, fortsetter å være det samme. Derfor er det av avgjørende betydning å ha en standard. Her er det jeg kommer på banen med målebånd og vekt. Jeg måler verden, jeg veier den, og jeg måler og veier de tingene som er i verden, deretter stikker jeg ut retningslinjer for å få verden og tingene i den til å passe med hverandre, så godt det lar seg gjøre. Men massen av mennesket og av de tingene som mennesket omgir seg med, øker år for år, standarden overskrides igjen og igjen, og nye standarder må fastsettes. Dansk standard kommer derfor alltid til å ha nok å gjøre. Men et sted der ute ligger den endelige standarden på lur, den som vår begrensede verden selv setter, og hva skal vi så stille opp? Jeg går ut fra at vi før eller siden vil kolonisere andre planeter. Så kommer standardene til å få helt nye rammer, og vi kan begynne på nytt. Det blir en ny gullalder for oss her på Dansk standard. Men til det skjer, er det Dansk standards oppgave å sørge for at menneskets ubendige trang til eks8


pansjon ikke bikker over og løper løpsk slik at den overskrider det vi i firmaet kaller «den implosive bruddlinjen», «the tipping point», nemlig det punktet hvor verden blir for full til å kunne romme seg selv og derfor revner, maler seg selv i stykker og ganske enkelt faller fra hverandre. Jeg har arbeidet her i noen år. Det var kanskje ikke det jeg drømte om da jeg var ung og gikk på universitetet. Jeg hadde sikkert store ambisjoner om å utføre noe betydningsfullt, bli berømt og anerkjent, bli lykkelig? Ærlig talt husker jeg ikke hva jeg drømte om den gangen. Jeg husker knapt nok studietiden. Men sannheten er at jeg er godt fornøyd med den plassen jeg har fått her i livet. Jeg føler at jeg utgjør en forskjell. Og det er særlig tilfredsstillende å vite at jeg gjør det i smug, i hemmelighet. Når jeg går rundt i byen, kan jeg fryde meg over å se hvor lett alt flyter, uten at folk vet at det, i hvert fall til dels, skyldes min innsats. Det fyller meg med en stille glede som er langt mer verdifull enn berømmelse og store bragder. Man kan nesten si at det gjør meg trygg, selv om jeg selvfølgelig er klar over at dette er en fullstendig illusorisk følelse. I går sa fru Strahm, sektretæren min, da hun kom inn på kontoret mitt: Du er visst en luring, du, E? Du går bare rundt med et stort glis, som om livet er en tv-serie i hundre episoder og det er du som er latterboksen. Ha-ha, lo jeg forsiktig for at jeg ikke skulle fremstå som hoven, og dermed bruke min posisjon som leder til å ydmyke henne. Den var god, fru Strahm. Hva er det egentlig for en hemmelighet vi går og gjemmer på? fortsatte hun, oppmuntret av den positive responsen. Vi er kanskje forelsket? Eller har vi kanskje vunnet i tipping? 9


Kanskje vi er på vei til en tropeøy med en pengesekk og en lekker blondine? Ha-ha, lo jeg igjen og ristet på hodet i falsk morskap. Så gikk hun, og det var noe hoverende med ryggen hennes. Jeg tørket svetten av pannen og kjente en iling nedover ryggen. Jeg ble selvfølgelig veldig oppskaket over dette uventede angrepet fra en underordnet. Enten må hun være utrolig frekk, tenkte jeg, eller så hadde hun ganske enkelt rett. Jeg skyndte meg ut på toalettet for å se meg i speilet. Men da var smilet fordampet. Det var ikke noe smil å se på det fjeset. Ikke så mye som skyggen av et. Fru Strahm hadde med andre ord sett feil. Eller løyet. Det ville jeg gå ut og fortelle henne her og nå. Jeg vasket ansiktet og ordnet håret, jeg gjorde blikket mitt skarpt og strammet slipsknuten. Jeg ville si denne kvinnen et sannhetens ord eller to, kanskje til og med i påhør av de andre sekretærene, altså en offentlig overhaling. Jeg skulle sannelig lese henne teksten, tenkte jeg. Men så ble jeg i tvil. En nagende tvil som pilte rundt i mitt sinns krinkelkroker som en ilder og støtte den våte snuten mot min hypothalamus. Og nå så jeg at munnen min trakk seg litt sammen, og leppene strammet seg i speilet. Ikke i et smil, men tvert imot i en grimase som uttrykte uvilje, for ikke å si frykt og fortvilelse. Hva nå, tenkte jeg, mens jeg så meg i øynene i speilet, hvis hun sa det i ond mening? Hva nå hvis hun vil meg til livs, få meg sparket eller degradert til en lavere stilling i firmaet, eller bare stille meg i dårlig lys hos mine kollegaer, og til syvende og sist hos direksjonen, og på den måten tråkke på meg for selv å komme seg opp? Den slags onde mennesker finnes i alle firmaer. Jeg kjente at slipsknuten strammet kvelende og løsnet den igjen, løftet haken og snappet etter pusten. Jeg følte 10


hvordan svetten perlet på overleppen og tenkte at slik kan jeg jo ikke vise meg på kontoret, så jeg rev enda et ark av papirholderen og tørket meg grundig, prøvde å massere litt frisk farge inn i kinnene. Så rettet jeg på håret igjen og glattet det med hendene slik at det la seg tett inntil hodebunnen. Jeg har en frodig hårvekst, bølget, litt uregjerlig. Jeg gjorde så godt jeg kunne for å få nervene under kontroll. Men frykten og fortvilelsen fortsatte å gnage. Jeg håper ikke det blir en personalsak ut av dette. Men hun kan jo ikke anklage meg for å smile, i hvert fall ikke offisielt. Det ville ende med at hun, fru Strahm, ble uglesett og latterliggjort og kanskje startet en nedadgående spiral som gjorde at hun ble nødt til å se seg om etter nytt arbeid. Det skal ikke mye til for at den skrøpelige balansen som er vårt liv, bikker over og raser sammen som det korthuset det i virkeligheten er. Ja, riktig nok har det berømte tårnet i Pisa stått der og sprikt i en nesten skamløs vinkel i flere hundre år etter hvert. Men det er også unntaket. Det er vel tross alt ikke blitt forbudt å smile, så vidt jeg vet. Hun kan kanskje ha sådd kimen til en beskyldning om at jeg ikke tar jobben min på alvor. Men jeg tror ikke jeg er slik. Det ville være en helt ny måte å se meg selv på, speil eller ikke speil. Jeg ønsker å vite hvem jeg er, og å være den jeg vet jeg er, og å vite det osv. i en kontinuerlig logisk rekke. Det må da være en menneskerett å slippe å få sitt eget speilbilde anklaget på den måten. Jeg vil faktisk kalle det trakassering. Eller voksenmobbing. Det er i vinden for tiden, og det har også vært på tapetet her i firmaet. Men det skal mye til for å få direksjonen til å anerkjenne det, skjønner jeg. Det er noe man må ordne i minnelighet. Jeg vil tro at det nettopp er den holdningen som gjør at problemet vokser seg større. 11


Jeg gjorde hva jeg kunne for å gi ansiktet et høytidelig og seriøst og også utilnærmelig uttrykk, og gikk med avmålte, kanskje litt forsiktige, skritt tilbake, forbi bordet til fru Strahm, bort til avlukket mitt og var i det hele tatt veldig bevisst på hvordan jeg fremsto. Jeg stakk hodet opp over glassveggen og så meg raskt rundt mens jeg lot som jeg bare ville kaste et blikk ut av vinduet. Det var ingen som kikket opp eller fulgte meg med blikket, i hvert fall ikke så vidt jeg kunne se, det virket som om alle medarbeiderne ville gi inntrykk av at de ikke hadde lagt merke til meg i det hele tatt, og denne diskresjonen var jeg dem takknemlig for. Fru Strahm stirret bare inn i skjermen sin, nippet til en kopp kaffe og mumlet noe for seg selv. Det blå lyset falt likgrelt over ansiktet hennes og fikk henne til å ligne på noe som hadde blitt gravd opp av jorden. Det hadde jeg lyst til å fortelle henne, men selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Nå har det gått et par dager siden det skjedde: En ny form for engstelse har sneket seg inn i livet mitt. Og samtidig er den bare så altfor kjent. Som en gammel fiende man trodde man hadde kvittet seg med, en som har tråkket en ettertrykkelig og med vilje på tærne før, og så ut av det blå spaserer forbi på åpen gate med et hoverende flir. Man kjenner jorden skjelve under føttene og vet at man ikke kan løpe og gjemme seg. Når som helst venter jeg å få en beskjed fra ledelsen, holdt i den vanlige hyperkorrekte stilen til firmaet: «Det er kommet oss for øre at De …» … har smilt? Selvfølgelig ikke. Men noe annet. Noe verre. Noe ennå usagt som ligger og tikker sin ubønnhørlige nedtelling i systemet et sted. Jeg vet at hvis jeg får en slik beskjed, vil min tid i firmaet være over. Og det burde 12


jeg vel i og for seg ikke være så redd for. Det finnes jo andre ting man kan ta seg til her i livet enn å arbeide på et kontor. Men det er jeg. Egg og sursild til lunsj. En kopp kaffe. Jeg så ikke fru Strahm. Hun holdt vel lav profil. Satt og godtet seg bak skjermen sin, sugde på den lille revestreken som et syrlig drops. Jeg spiste alene. Jeg spiser helst alene. Det har jeg alltid gjort. Det er noe intimt og flaut over det å spise. Nå i ettermiddag, for under en time siden, var det i gang igjen. Jeg snakket med en sekretær, Henriette, en av de aller laveste på rangstigen her på kontoret siden hun både er yngst og sist ansatt og ikke særlig pen. Det kan man ikke si. Men man kan tenke det. Og å skrive er å tenke. Rart hår, fettete briller, en stor munn som har en tendens til å vrenge seg utover i uskjønne og malplasserte flir, blek, kvisete hud, ansiktet liksom en utflytende deig som har stått for lenge til heving og som forsøker å få kontroll på de frastøtende elementene den uheldigvis består av. Jeg ga henne en forsiktig, men helt berettiget irettesettelse. Det var selvfølgelig ikke noen skrape, snarere en vennlig formaning. Det er alltid så vanskelig å finne den rette tonen når man skal irettesette en underordnet. Jeg skulle ønske jeg hadde en underordnet til å gjøre det for meg, men da måtte jeg selvfølgelig gi denne personen kjeft for sine forseelser og så videre. Man vil jo helst ikke fremstå som en sur mann. Det er ikke sunt for arbeidsmiljøet. I den beste av alle verdener ville jeg helst fremstå som en slags farsfigur for medarbeiderne mine. Men det kommer nok aldri til å skje, i hvert fall ikke sett i lys av hvordan denne historien utviklet seg. Saken var den at jeg knep denne Henriette i å sitte og lese noe på nettet som tydeligvis ikke hadde det minste med 13


arbeidet å gjøre. Jeg så bilder av kvinner med store mager, nyfødte barn, barnevogner. Det var tydelig at hun lekte med tanken på å stifte familie. Kanskje hun allerede var i full gang med å bli gravid, og dermed underminere sin karriere her i firmaet, for i Dansk standard har vi riktig nok en familiepolitikk som ligger helt på linje med resten av vårt moderne samfunn, men den bitre sannhet er jo, og det vet alle, at enten velger man firmaet, eller man velger familien. Henriette var så oppslukt i sin beundring av en høygravid kvinnes helt nakne og grotesk store mage at hun ikke la merke til at jeg sto rett bak henne og kikket over skulderen hennes. Jeg kremtet forsiktig, og hun skvatt og gjorde et hopp i stolen og ga fra seg et lite hvin. Er du ikke kjent med vår politikk om internettbruk i arbeidstiden? spurte jeg. Jeg benyttet meg av et vennlig-ironisk tonefall: Hvis alle satt og kikket på tykke mager, hvor tror du da vi ville ende? Det var bare fordi jeg har en sak om utstyr til gravide, sa hun. Hva er det for slags utstyr? Støttekorsett, sa hun, og jeg skjønte straks at det bare var noe hun slengte ut i mangel av noe bedre. I Dansk standard? Støttekorsett? Virkelig? Ja, nettopp, sa hun og så freidig opp på meg og lagde et lite smell med leppene der en rosa boble vokste frem og sprakk og etterlot en kjemisk lukt av jordbær. Tygger du tyggegummi? sa jeg med ekte bestyrtelse. Er du ikke klar over at det er forbudt? Ja, ja, unnskyld, da, sa hun og spyttet klysen ut i hånden og kastet den i papirkurven. Ikke der, sa jeg. Den er kun til papir. Makulatoren går i 14

Profile for Cappelen Damm AS

Dansk standard  

Dansk standard er en grøsser om et søskenpar som blir hjemsøkt av fortiden – en mørk og marerittaktig fortelling om gjengangere og ondskapen...

Dansk standard  

Dansk standard er en grøsser om et søskenpar som blir hjemsøkt av fortiden – en mørk og marerittaktig fortelling om gjengangere og ondskapen...