Engler & demoner
Dan Brown
Engler & demoner Oversatt av Peter A. Lorentzen
Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4 A Postboks 1174 Sentrum 0107 OSLO Telefon 24 14 48 00 Faks 24 14 48 01 www.bazarforlag.com Originaltittel: Angels & Demons Første gang utgitt av Pocket Books, New York 2000 All Rights Reserved © 2000 Dan Brown Utgitt etter avtale med Sanford J. Greenburger Associations Inc. og Ann-Christine Danielsson Agency © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2004 Denne utgave, 2006 Oversatt av Peter A. Lorentzen Omslagsdesign: Lene Stangebye Geving Ambigramdesign: John Langdon Omslagsfoto: Owen Franken/CORBIS/SCANPIX Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 10,2/13,2 pkt Trykk og innbinding: Bookwell ISBN-10: 82-8087-184-5 ISBN-13: 978-82-8087-184-8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
Til Blythe . . .
Kjære leser, Takk for at du har gjort Da Vinci-koden til en bestselger. Boken du nå holder i hendene, danner opptakten til Da Vinci-koden og forteller historien om symbolforskeren Robert Langdons eventyr i Vatikanstaten ett år før hans skjebnesvangre besøk i Louvre. Det var i Engler & demoner jeg først skapte Langdonskikkelsen og ga etter for hans lidenskap for kunst, symbolikk, koder, hemmelige organisasjoner og gråsonen mellom det gode og det onde. Jeg tror at gåtene i Engler & demoner vil fascinere deg på samme måte som gåtene i Da Vincis malerier. Historien inneholder en rekke gåter, spennende historisk materiale, dramatiske situasjoner og uventede utviklinger, med andre ord noe for enhver smak. Jeg håper virkelig at du vil sette like stor pris på å lese min første roman om Robert Langdon som jeg satte pris på å skrive den. Med varme hilsener og takk
Fakta Verdens største forskningsinstitutt – det sveitsiske Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire (CERN) – lyktes nylig i å produsere de første partiklene med antimaterie. Antimaterie er identisk med fysisk materie, bortsett fra at den består av partikler med elektrisk ladning som er motsatt av den man finner i vanlig materie. Antimaterie er den kraftigste energikilden vi kjenner. Den avgir energi med hundre prosent effektivitet (atomspalting gir halvannen prosent effektivitet). Antimaterie skaper ingen forurensning eller stråling, og en dråpe kunne forsyne New York med nok energi for en hel dag. Det er imidlertid én hake ved det hele … Antimaterie er uhyre ustabil. Den antennes ved kontakt med absolutt hva som helst … til og med luft. Ett gram antimaterie inneholder like mye energi som en atombombe på tyve kilotonn – på størrelse med den som ble sluppet over Hiroshima. Inntil ganske nylig er antimaterie bare blitt produsert i svært små mengder (et par atomer av gangen). CERN har imidlertid gjort banebrytende fremskritt med sin nye Antiproton Decelerator – et avansert produksjonsanlegg for antimaterie. Anlegget skal kunne produsere antimaterie i vesentlig større mengder. Ett spørsmål melder seg ubønnhørlig: Vil denne uhyre flyktige substansen redde verden, eller vil den bli brukt til å skape det mest dødbringende våpen noensinne?
Forfatterens bemerkninger Alle henvisninger til kunstverk, gravplasser, tunneler og arkitektur i Roma er i overensstemmelse med virkeligheten (det samme gjelder deres beliggenhet). De kan betraktes den dag i dag. Illuminati-broderskapet er også virkelig.
1. 2. 3. 4. 5. 6. 7.
Peterskirken Petersplassen Det sixtinske kapell Borgia-plassen Pavens kontor Vatikanmuseet Sveitsergardens kontor
8. 9. 10. 11. 12. 13. 14.
Helikopterlufthavn Vatikanhagene Il Passetto Belvedere-plassen Hovedpostkontoret Vatikanets audienshall Regjeringspalasset
Innledning Fysikeren Leonardo Vetra kjente lukten av brent kjøtt og visste at det var hans eget. Han stirret redselslagen opp på den mørke, ruvende skikkelsen. «Hva er det du vil?» «La chiave,» svarte den grove stemmen. «Koden.» «Men … jeg kan ikke –» Inntrengeren brukte vekten sin igjen og presset den hvitglødende gjenstanden dypere ned i brystet på Vetra. Det freste i stekt vev. Vetra skrek av smerte. «Det finnes ingen kode!» Han merket at han var i ferd med å miste bevisstheten. Inntrengeren skulte olmt ned på ham. «Ne avevo paura. Jeg var redd for det.» Vetra kjempet imot, men mørket senket seg raskt over ham. Hans eneste trøst var at angriperen aldri ville få tak i det han var ute etter. Et øyeblikk senere trakk imidlertid skikkelsen frem en kniv og førte den helt ned til Vetras ansikt. Knivbladet skinte urørlig. Forsiktig. Kirurgisk. «For Guds skyld!» skrek Vetra, men det var for sent.
Kapittel 1 Fra en av de øverste avsatsene på pyramiden i Giza lød en ung kvinnes latter, og stemmen hennes ljomet idet hun ropte til ham: «Fort deg da, Robert! Jeg burde hatt vett nok til å gifte meg med en yngre mann!» Smilet hennes var fortryllende. Han strevde for å holde følge, men bena kjentes tunge som bly. «Vent,» ropte han bønnfallende. «Vær så snill …» Mens han karet seg oppover, begynte han å se uklart. Det tordnet for ørene. Jeg må ta henne igjen! Men da han kikket opp, var kvinnen forsvunnet. I hennes sted sto en gammel mann med råtten tanngard. Mannen stirret ned på ham og vrengte leppene i en ensom grimase. Så utstøtte han et forpint skrik som ga gjenlyd i ørkenen. Robert Langdon våknet med et rykk fra marerittet. Telefonen ved siden av sengen ringte. Han løftet av røret, halvt i ørske. «Hallo?» «Jeg vil gjerne snakke med Robert Langdon,» sa en mannsstemme. Langdon satte seg opp i den tomme sengen og prøvde å få styr på tankene. «Robert Langdon … det er meg.» Han myste mot digitaluret. Det viste 05.18. «Jeg må treffe deg umiddelbart.» «Hvem snakker jeg med?» «Navnet mitt er Maximilian Kohler. Jeg er fysiker. Mitt felt er elementærpartikler.» 15
«Hvafornoe?» Langdon klarte knapt å fokusere blikket. «Er du sikker på at du har kommet til den rette Langdon?» «Du er professor i religiøs ikonologi ved Harvard-universitetet. Du har skrevet tre bøker om symbolsk semiotikk, og –» «Vet du hva klokken er?» «Jeg ber så meget om unnskyldning, men jeg har noe du absolutt må se nærmere på. Jeg kan ikke diskutere det i telefonen.» Langdon utstøtte et megetsigende stønn. Han hadde opplevd lignende situasjoner før. En av ulempene ved å skrive bøker om religiøse symboler var oppringningene fra fanatikere som ville ha ham til å bekrefte deres seneste tegn fra Gud. Det var knapt en måned siden en stripteasedanser fra Oklahoma hadde lovet Langdon hans livs sexopplevelse dersom han ville fly ned og bekrefte ektheten til et korslignende mønster som var oppstått på lakenet hennes. Langdon omtalte fenomenet som likkledet fra Tulsa. «Hvordan fikk du tak i telefonnummeret mitt?» Langdon prøvde å være høflig, tidspunktet til tross. «På nettstedet til boken din.» Langdon rynket pannen. Han var helt sikker på at hjemmenummeret hans ikke sto oppført på nettstedet. Det mannen sa, var åpenbart løgn. «Jeg må treffe deg,» insisterte mannen. «Jeg betaler godt.» Nå ble Langdon sint for alvor. «Jeg beklager, men jeg har virkelig –» «Hvis du drar med det samme, kan du være her innen –» «Jeg har overhodet ikke tenkt meg noe sted! Klokken er fem om morgenen!» Langdon la på røret og dumpet ned i sengen. Han lukket øynene og prøvde etter beste evne å sovne igjen. Det nyttet ikke. Drømmen sto som risset i erin16
dringen hans. Motvillig tok han på seg slåbroken og gikk nedenunder. Robert Langdon ruslet barbent gjennom den folketomme viktorianske villaen sin i Massachusetts mens han nippet til sitt sedvanlige botemiddel mot søvnløshet – et krus med rykende varm Nesquik. Aprilmånen skinte inn gjennom karnappvinduene og sendte lekne strimer av lys over de orientalske teppene. Langdons kolleger pleide ofte å spøke med at huset hans minnet mer om et antropologisk museum enn et hjem. Hyllene bugnet av religiøse kunstgjenstander fra hele verden – en ekuba fra Ghana, et gullkors fra Spania og et kykladisk gudebilde fra øyene i Egeerhavet. Han hadde til og med en sjelden, vevet boccus fra Borneo, en ung krigers symbol for evig ungdom. Langdon satte seg på en messingbeslått kiste, som en gang i tiden hadde tilhørt en maharaja, mens han nøt varmen fra sjokoladedrikken. I det samme fikk han øye på sitt eget speilbilde i karnappvinduet. Skikkelsen han så, var forvrengt og blek … som et gjenferd. Et aldrende gjenferd, tenkte han idet han fikk en bitter påminnelse om at hans ungdommelige sinn levde i et forgjengelig skall. Selv om han ikke var direkte flott å se på i klassisk forstand, hadde Langdon i en alder av 40 år det hans kvinnelige kolleger omtalte som en «lærd sjarm» – tykt brunt hår med gråstenk, et gjennomtrengende blått blikk, fascinerende dyp stemme og det ubekymrede smilet til en tidligere toppidrettsutøver på universitetsnivå. Han hadde vært på A-laget i stuping gjennom hele studietiden og hadde fremdeles en svømmers fysikk. Han holdt den 1,80 meter lange kroppen i glimrende form ved å svømme 50 lengder i universitetets basseng hver eneste dag. 17
Langdons venner hadde alltid betraktet ham som noe av en gåte – de kunne ikke riktig avgjøre hvilket århundre han hørte hjemme i. I helgene kunne man finne ham iført jeans på universitetsplassen mens han diskuterte datagrafikk eller religionshistorie med studenter; andre ganger fant man bilder av ham, iført Harris-tweed og brokadevest, i snobbete kunsttidsskrifter i anledning av at han var blitt invitert til å holde foredrag ved åpningen av en ny museumsutstilling. Til tross for at han var en streng lærer og tilhenger av hard disiplin, var Langdon den første til å hylle det han kalte «den tapte kunsten simpelthen å ha det moro». Han dyrket fritidssysler med en smittsom fanatisme som hadde fått studentene til å akseptere ham som en av deres egne. På universitetet bar han tilnavnet «Delfinen», og det henspilte både på hans omgjengelige vesen og hans legendariske evne til å stupe ut i et basseng og utmanøvrere hele motpartens lag i en vannpolokamp. Mens Langdon satt alene og stirret åndsfraværende ut i mørket, ble stillheten brutt nok en gang idet faksmaskinen begynte å ringe. Langdon var for trett til å bli sint; i stedet presset han frem en oppgitt latter. Guds tjenere, tenkte han. De har ventet på sin Messias i to tusen år, men fremdeles er de pokker så standhaftige. Med den tomme koppen i hånden gikk han oppgitt tilbake til kjøkkenet og fortsatte med langsomme skritt til hjemmekontoret, som var kledd med eikepanel. I innkurven på faksmaskinen lå det et ark. Han sukket, plukket arket opp og kikket på det. Kvalmen vellet opp i ham med det samme. Bildet på arket viste et lik. Den døde kroppen var kledd naken, og hodet var vridd slik at ansiktet vendte bakover. Et fryktelig brannsår dekket offerets bryst. Mannen var blitt 18
brennemerket … ett enkelt ord var svidd inn på brystet hans. Det var et ord som Langdon kjente godt. Svært godt. Han stirret på de sirlige bokstavene med vantro blikk.
«Illuminati,» stammet han mens hjertet hamret i brystet. Det er ikke mulig … I sakte kino, av frykt for hva han ville få se, dreide Langdon arket 180 grader. Han betraktet ordet opp ned. Han mistet pusten et øyeblikk. Det var som å bli truffet av en lastebil. Langdon kunne knapt tro sine egne øyne og dreide på arket igjen. Han leste brennemerket riktig vei og deretter opp ned nok en gang. «Illuminati,» hvisket han. Langdon var lamslått og sank sammen i en stol. Han ble sittende noen sekunder i total forvirring, før blikket hans gradvis ble trukket mot det blinkende, røde lyset på faksmaskinen. Vedkommende som hadde sendt faksen, var fremdeles på linjen … og ventet på å få snakke med ham. Langdon ble sittende og stirre på det røde lyset en lang stund. Så strakte han seg frem og løftet av røret med skjelvende hender.
Kapittel 2 «Har jeg din fulle oppmerksomhet nå?» spurte stemmen da Langdon omsider løftet av røret. «Ja, sir, det kan du banne på. Noe imot å forklare deg?» «Jeg prøvde å fortelle det i sted.» Stemmen lød avmålt, nærmest mekanisk. «Jeg er fysiker. Jeg driver en forskningsinstitusjon. Det er begått et mord her. Du så selv liket.» «Hvordan fant du frem til meg?» Langdon klarte knapt å fokusere blikket. Tanken på bildet fra faksen raste fremdeles rundt i hodet hans. «Det har jeg allerede fortalt deg. På Internett. Hjemmesiden til boken din, The Art of the Illuminati.» Langdon prøvde å samle tankene. Boken hans var så å si ukjent i brede kretser, men den hadde fått en stor tilhengerskare på nettet. Like fullt var mannens forklaring helt absurd. «Den siden inneholder ingen kontaktinformasjon,» kontret Langdon. «Det er jeg helt sikker på.» «Jeg har folk her på laboratoriet som er svært dyktige når det gjelder å fremskaffe brukerinformasjon fra web-en.» Langdon var skeptisk. «Dere vet visst veldig mye om weben på dette laboratoriet deres.» «Skulle bare mangle,» svarte mannen tvert. «Det var vi som oppfant den.» Noe i stemmen hans overbeviste Langdon om at dette ikke var noen spøk. «Jeg må treffe deg,» insisterte mannen. «Dette er ikke noe vi kan diskutere over telefon. Laboratoriet mitt ligger bare en times flytur fra Boston.» 20
Langdon sto i det halvmørke hjemmekontoret sitt og gransket telefaksen han holdt i hånden. Bildet gjorde et overveldende inntrykk og var kanskje århundrets epigrafiske funn. I hvert fall bekreftet dette ene symbolet berettigelsen av ti års forskning for hans egen del. «Det haster.» Mannen ga seg ikke. Langdon stirret stivt på brennemerket. Illuminati, leste han, igjen og igjen. Arbeidet hans hadde alltid vært basert på symbolikkens motstykker til fossiler – historiske dokumenter og eldgamle rykter – men bildet han holdt i hånden, hørte nåtiden til. Presens. Han følte seg som en paleontolog som plutselig står ansikt til ansikt med en levende dinosaurus. «Jeg har tatt meg den frihet å sende et fly for å hente deg,» fortsatte stemmen. «Det ankommer Boston om tyve minutter.» Langdon kjente at han ble tørr i munnen. En times flytur… «Jeg håper ikke du tar det ille opp,» sa stemmen. «Jeg trenger din hjelp. Her.» Langdon stirret på telefaksen nok en gang – en eldgammel myte var bekreftet, sort på hvitt. Tanken på hva dette kunne innebære, var skremmende. Han kikket åndsfraværende ut gjennom karnappvinduet. Det første skjær av grålysning bredte seg mellom bjerketrærne i bakgården hans, men utsikten virket liksom fremmed denne morgenen. En underlig kombinasjon av redsel og opprømthet fylte sinnet hans. Langdon visste at han ikke hadde noe valg. «Du vinner,» sa han. «Fortell meg hvor jeg finner flyet.»
Kapittel 3 Flere tusen kilometer unna møttes to menn. Det store rommet var mørkt. Middelaldersk. Av stein. «Benvenuto,» sa sjefen. Han satt i skyggen, ute av syne. «Lyktes du?» «Si,» svarte den mørke skikkelsen. «Perfettamente.» Ordene var harde som steinveggene rundt dem. «Og det vil ikke bli reist tvil om hvem som står bak?» «Overhodet ikke.» «Glimrende. Har du det jeg ba om?» Drapsmannens øyne glitret, sorte som olje. Han tok frem en tung elektronisk innretning og plasserte den på bordet. Mannen i skyggen virket svært godt fornøyd. «Du har gjort en god jobb.» «Det er en ære å kunne tjene broderskapet,» sa drapsmannen. «Fase to innledes om kort tid. Du må hvile deg. I natt forandrer vi verden.»
Kapittel 4 Robert Langdons Saab 900S kom susende ut av Callahantunnelen på østsiden av Boston havn, like ved avkjøringen til Logan Airport. Langdon sjekket veibeskrivelsen han hadde fått og fant Aviation Road, hvor han tok til venstre forbi den gamle Eastern Airlines-bygningen. Noen hundre meter lenger fremme tårnet en svær hangar i mørket. På veggen var det malt et stort firetall. Han svingte inn på parkeringsplassen og steg ut av bilen. En rundkinnet mann i blå flygerdress kom rundt hjørnet av bygningen. «Robert Langdon?» ropte han. Mannens stemme lød vennlig. Han hadde en dialekt som Langdon ikke klarte å plassere. «Det er meg,» sa Langdon idet han låste bilen sin. «Perfekt timing,» sa mannen. «Jeg landet nettopp. Bare følg meg.» Idet han rundet bygningen, kjente Langdon at han var anspent. Han var slett ikke vant til kryptiske telefonoppringninger og hemmelige møter med fremmede. All den tid han ikke visste hva som ventet ham, hadde han iført seg det vanlige undervisningsantrekket sitt – kakibukser, høyhalset genser og en Harris-tweedjakke. Mens de gikk, tenkte han på telefaksen som lå i jakkelommen. Fremdeles hadde han vanskelig for å tro at bildet kunne avbilde noe som hørte virkeligheten til. Det var som om piloten fornemmet Langdons uro. «Du har vel ikke problemer med å fly eller noe sånt?» 23
«Overhodet ikke,» svarte Langdon. En flytur kan jeg alltids klare. Brennemerkede lik har jeg derimot store problemer med. Mannen førte Langdon langs siden av hangaren. Omsider rundet de hjørnet og kunne se rullebanen. Langdon bråstoppet og ble stående og måpe ved synet av flyet som sto parkert foran dem. «Skal vi fly med det der?» Mannen flirte. «Stilig, ikke sant?» Langdon ble stående og stirre. «Stilig? Hva faen er det?» Flyet som sto foran dem, var enormt. Det kunne minne litt om en romferge, bortsett fra at toppen var høvlet ned slik at flyet så helt flatt ut. Mer enn noe annet minnet det om en gigantisk kile. Langdons første tanke var at det hele måtte være en drøm. Maskinen var tilsynelatende like flygedyktig som en Buick. Vingene var så å si ikke-eksisterende – bare to korte finner langt bak på flykroppen. Et par skråstilte sideror stakk så vidt opp fra akterseksjonen. Resten av flyet var skrog – omtrent 60 meter langt – helt uten vinduer, bare skrog. «250 tonn med full tank,» forkynte piloten, lik en far som skryter av sitt nyfødte barn. «Går på slush-hydrogen. Kledningen er en titanmatrise med fibere av silisiumkarbid. Forholdet mellom trykk og vekt er 20:1. De fleste jetfly ligger på 7:1. Direktøren må være pokker så ivrig etter å treffe deg. Han pleier ikke å sende gromflyet for å hente folk.» «Mener du å påstå at denne dingsen kan fly?» spurte Langdon. Piloten smilte. «Det kan du banne på.» Han førte Langdon over rullebanen mot flyet. «Jeg er klar over at utseendet er ganske oppsiktsvekkende, men man kan like godt venne seg til det. Om fem år vil man ikke se andre fly enn disse – de kalles HSCT – High Speed Civil Transport. Laboratoriet vårt var blant de første til å anskaffe seg ett.» 24
Det må være litt av et laboratorium, tenkte Langdon. «Dette er en prototyp av Boeing X-33,» fortsatte piloten, «men det finnes flere dusin andre – The National Aero Space Plane, russerne har Scramjet, britene har HOTOL. Fremtiden er her allerede, den bruker bare litt tid på å nå offentligheten. Det er bare å vinke farvel til tradisjonelle jetfly.» Langdon stirret skeptisk på farkosten. «Jeg tror jeg vil foretrekke tradisjonelle fly.» Piloten slo ut med hånden mot leideren. «Stig på, Mr. Langdon – trå forsiktig i trappen.» Noen minutter senere var Langdon plassert på første rad i den tomme kabinen. Piloten hjalp ham med å feste setebeltet før han forsvant forover i flyet. Selve kabinen lignet til forveksling på interiøret i et vanlig stort passasjerfly. Den eneste forskjellen var at det ikke fantes vinduer, og det gjorde Langdon urolig. I mesteparten av sitt liv hadde han vært plaget av en mild form for klaustrofobi, forårsaket av en barndomsopplevelse han aldri helt var kommet over. Langdons frykt for lukkede rom hemmet ham egentlig ikke, men frykten hadde alltid vært en kilde til frustrasjon. Den hadde en tendens til å dukke opp i ulike sammenhenger. Han passet på å unngå sportslig aktivitet i innelukkede rom, slik som squash og racquetball, og han hadde gladelig betalt en liten formue for det viktorianske huset med luftige rom og stor takhøyde, til tross for at langt rimeligere boliger var tilgjengelige via universitetet. Langdon hadde ofte hatt en mistanke om at hans dragning mot kunstens verden allerede som ung gutt hadde sammenheng med museenes store, åpne rom. Under ham våknet motorene til liv med et brøl og sendte 25
en dyp skjelving gjennom skroget. Langdon svelget tungt og ventet. Han merket at flyet begynte å takse langs rullebanen. Fra høyttalerne over ham strømmet lav countrymusikk. En telefon på veggen ved siden av ham pep to ganger. Langdon løftet av røret. «Hallo?» «Komfortabelt, Mr. Langdon?» «Ikke i det hele tatt.» «Bare slapp av. Vi er fremme om en time.» «Og hvor ligger egentlig dette stedet?» spurte Langdon idet han innså at han ikke ante hvor de var på vei. «Genève,» svarte piloten og ruset motorene. «Laboratoriet ligger i Genève.» «Genève,» gjentok Langdon og følte seg litt lettere til mote. «Nord i delstaten New York. Jeg har faktisk slektninger som bor i nærheten av Seneca Lake. Jeg var ikke klar over at det fantes noe fysikklaboratorium i Genève.» Piloten lo. «Ikke Genève i New York, Mr. Langdon. Genève i Sveits.» Det tok flere sekunder før sammenhengen gikk opp for ham. «Sveits?» Langdon kjente at pulsen økte. «Jeg syntes du sa at laboratoriet bare var en times flytur unna!» «Det stemmer, Mr. Langdon.» Piloten humret. «Dette flyet gjør Mach 15.»
Kapittel 5 I en travel gate i Europa snodde drapsmannen seg frem gjennom folkemengden. Han var en sterk mann. Mørk og potent. Forbløffende rask. Musklene var fremdeles stive på grunn av spenningen som oppsto i forbindelse med møtet. Det gikk bra, sa han til seg selv. Selv om oppdragsgiveren aldri hadde avslørt ansiktet sitt, følte drapsmannen seg hedret ved å være i mannens nærhet. Var det virkelig bare 15 dager siden oppdragsgiveren først hadde tatt kontakt med ham? Drapsmannen husket fremdeles hvert ord av telefonsamtalen … «Mitt navn er Janus,» sa mannen som ringte. «Vi er frender, på sett og vis. Vi har en felles fiende. Jeg hører dine tjenester er til leie.» «Det kommer an på hvem du representerer,» svarte drapsmannen. Stemmen i telefonen fortalte det. «Skal dette være en spøk?» «Du har hørt navnet vårt, skjønner jeg,» sa mannen. «Selvfølgelig. Broderskapet er legendarisk.» «Men likefullt tviler du altså på at jeg er den jeg utgir meg for.» «Alle vet at broderskapet døde ut for lenge siden.» «Et listig knep. Farligst av fiender er den som ingen frykter.» Drapsmannen var skeptisk. «Så broderskapet lever videre?» «Dypere under jorden enn noensinne. Våre røtter infil27
trerer alt du ser … til og med den ukrenkelige festningen til vår argeste fiende.» «Umulig. De er usårbare.» «Vår innflytelse når svært langt.» «Ingen når så langt.» «Om kort tid vil du være sikker i din tro. En ugjendrivelig demonstrasjon av broderskapets makt har allerede funnet sted. En enkelt handling av forræderi og et endelig bevis.» «Hva har dere gjort?» Stemmen i telefonen besvarte spørsmålet. Drapsmannen gjorde store øyne. «En umulig oppgave.» Neste dag hadde aviser over hele verden den samme overskriften. Drapsmannen ble sikker i troen. Nå, 15 dager senere, fantes det ikke lenger et snev av tvil i drapsmannens hjerte. Broderskapet lever videre, tenkte han. I natt vil de stå frem og åpenbare sin makt. Mens han tok seg frem gjennom gatene, glitret de sorte øynene hans av forventning. Et av historiens hemmeligste og mest fryktede broderskap hadde henvendt seg til ham og bedt om hans tjenester. De har gjort et klokt valg, tenkte han. Det eneste som kunne overgå hans omdømme for diskresjon, var ryktene om hans morderiske ferdigheter. Så langt hadde han tjent dem usedvanlig vel. Han hadde gjennomført drapet og levert gjenstanden til Janus slik han var blitt bedt om. Nå var det opp til Janus å bruke sin makt og sørge for at gjenstanden ble plassert der den skulle. Plasseringen … Drapsmannen spekulerte på hvordan det kunne være mulig for Janus å løse en så svimlende oppgave. Mannen hadde åpenbart forbindelser på innsiden. Broderskapets makt var tilsynelatende grenseløs. 28
Janus, tenkte drapsmannen. Åpenbart et kodenavn. Han lurte på om det kunne henspille på den romerske guden med to ansikter … eller kanskje til Saturns måne? Det spilte ingen rolle for ham. Janus var åpenbart umåtelig mektig. Det hadde han bevist hinsides enhver tvil. Mens drapsmannen gikk, forestilte han seg at hans forfedre smilte ned til ham. I dag kjempet han deres kamp, han sloss mot den samme fienden de hadde slåss mot i århundrer, så langt tilbake som til det ellevte århundret … da fiendens korsfarerhærer hadde plyndret hans land, voldtatt og drept hans folk, erklært dem som urene og skjendet deres templer og guder. Hans forfedre hadde samlet en liten, men dødbringende hær for å forsvare seg. Hæren ble kjent over hele landet som voktere – dyktige bødler som streifet omkring og slaktet enhver fiende de kom over. De ble berømte, ikke bare for rovmordene, men også fordi de feiret sine drap ved å hengi seg til sanseløs beruselse ved bruk av narkotika. Stoffet de foretrakk, var et kraftig rusmiddel som de kalte hashish. Etter hvert som skrekkhistoriene om deres virksomhet ble viden kjent, begynte folk å omtale dem med ett enkelt ord – hassassin – som bokstavelig talt betyr «tilhengere av hasjisj». Navnet hassassin ble ensbetydende med død i nesten alle verdens språk. Ordet var fremdeles i bruk, selv i moderne engelsk … men i likhet med kunsten å drepe hadde også ordet utviklet seg. Det ble nå uttalt assassin; det engelske ordet for snikmorder.
Kapittel 6 64 minutter var gått da en forfjamset og lettere luftsyk Robert Langdon gikk ned leideren og ut på flyplassområdet som lå badet i solskinn. En frisk bris fikk slagene på tweedjakken hans til å blafre. Det føltes herlig å komme ut under åpen himmel. Han myste mot de frodige, grønne dalsidene som strakte seg mot de snøkledde fjelltoppene som omkranset dem. Jeg drømmer, sa han til seg selv. Jeg kommer snart til å våkne. «Velkommen til Sveits,» ropte piloten for å overdøve brølet fra flyets HEDM-motorer som måtte kjøles gradvis ned før de ble stoppet. Langdon så på klokken. Den viste 07.07. «Du har krysset seks tidssoner,» sa piloten forekommende. «Den er litt over 13.00, lokal tid.» Langdon stilte klokken. «Hvordan føler du deg?» «Som om jeg skulle ha spist isopor.» Langdon gned seg på magen. Piloten nikket. «Høydesyke. Vi var oppe i 60 000 fot. Der er man 30 prosent lettere. Du kan være glad vi bare tok en snartur over dammen. Skulle vi flydd til Tokyo, ville jeg tatt henne helt opp – 160 kilometer, og da får innvollene virkelig kjørt seg.» Langdon nikket matt og priste seg lykkelig. Alt tatt i betraktning hadde flyturen fortonet seg som ganske nor30
mal. Bortsett fra en radbrekkende akselerasjon idet de tok av, hadde bevegelsene i flyet vært omtrent som i vanlige fly – litt turbulens fra tid til annen, enkelte trykkforandringer mens de vant høyde, men ingenting som skulle tilsi at de raste av sted i en hastighet av ufattelige 17 600 kilometer i timen. En gruppe teknikere hastet ut for å ta seg av flyet. Piloten førte Langdon med seg til parkeringsplassen ved siden av kontrolltårnet hvor en sort Peugeot sedan sto klar. Snart kjørte de i stor fart langs veien som snodde seg gjennom dalen. En klynge av bygninger kunne så vidt skimtes i det fjerne. Utenfor bilvinduene flimret de grønne åkerlappene forbi. Langdon stirret vantro på speedometernålen som hadde lagt seg til ro rundt 170 kilometer i timen. Hva er det med denne fyren og fart? tenkte han. «Fem kilometer til laboratoriet,» sa piloten. «Jeg skal få deg dit på to minutter.» Langdon lette forgjeves etter sikkerhetsbeltet. Hvorfor ikke heller bruke tre minutter og komme levende frem? Bilen raste videre. «Liker du Reba?» spurte piloten idet han stakk en kassett inn i spilleren. Et øyeblikk senere ble bilen fylt av en kvinnestemme. «Du er bare redd for å være alene …» Der tar du feil, tenkte Langdon åndsfraværende. Hans kvinnelige kolleger pleide ofte å erte ham med at ansamlingen av gamle kunstgjenstander i huset hans bare var et lett gjennomskuelig forsøk på å fylle et ellers tomt hjem, et hjem som etter deres mening formelig skrek etter en kvinnes tilstedeværelse. Langdon avfeide dem spøkefullt ved å minne om at han allerede hadde tre kjærester: symbolsk semiotikk, vannpolo og ungkarstilværelsen. Sistnevnte ga ham frihet 31
til å reise verden rundt, sove så lenge han ville om morgenen og nyte rolige kvelder hjemme med en konjakk og en god bok. «Vi er som et lite bysamfunn,» sa piloten og rev Langdon ut av dagdrømmen. «Det er ikke bare laboratorier. Vi har supermarkeder og sykehus; til og med vår egen kino.» Langdon nikket stumt og betraktet bygningene som reiste seg over et stort område foran dem. «Du er kanskje ikke klar over det,» sa piloten, «men vi har faktisk verdens største maskin her.» «Sier du det?» Langdon så seg omkring. «Du kan ikke se maskinen herfra.» Piloten smilte. «Den ligger seks etasjer under bakkenivå.» Langdon rakk ikke å be om noen nærmere forklaring. Uten advarsel tråkket piloten hardt på bremsene. Bilen stoppet på stive hjul utenfor en pansret vaktstue. Langdon leste teksten på skiltet foran dem. SÉCURITÉ. ARRÊTEZ. En bølge av panikk veltet over ham idet han skjønte hvor han befant seg. «Herregud! Jeg har ikke tatt med meg passet mitt!» «Pass er slett ikke nødvendig,» beroliget sjåføren ham. «Vi har en stående avtale med de sveitsiske myndighetene.» Langdon var målløs. Han så at sjåføren rakte vaktmannen et ID-kort. Vakten dro det gjennom en elektronisk leser som sjekket kortet og opplysningene det inneholdt. Det blinket grønt i en lampe. «Passasjerens navn?» «Robert Langdon,» svarte sjåføren. «Og han skal besøke …?» «Direktøren.» Vaktmannen hevet øyebrynene. Han snudde seg og gransket en dataliste for å kontrollere at opplysningene på skjer32
men stemte. Så kom han tilbake til luken. «Håper De får et hyggelig opphold, Mr. Langdon.» Bilen skjøt fart igjen og akselererte ytterligere 200 meter gjennom en stor rundkjøring som førte frem til anleggets hovedinngang. Foran dem tårnet en rektangelformet, hypermoderne konstruksjon i glass og stål. Langdon betraktet fascinert bygningens gjennomsiktige design. Han hadde alltid vært lidenskapelig opptatt av arkitektur. «Glasskatedralen,» forkynte sjåføren. «Er det en kirke?» «Nei, langt ifra. En kirke er omtrent det eneste vi ikke har. Her er det fysikken som er religion. Du kan misbruke Guds navn så mye du vil,» humret han, «bare du ikke sier noe stygt om kvarker eller mesoner.» Langdon stirret forundret fremfor seg mens sjåføren svingte bilen rundt og stoppet foran den store glassbygningen. Kvarker og mesoner? Ingen passkontroll? Flyturer i Mach 15? Hvem faen ER disse menneskene? Svaret var gravert inn i den store granittblokken ved inngangen: (CERN) Conseil Européen pour la Recherche Nucléaire «Atomforskning?» utbrøt Langdon, temmelig sikker på at han hadde forstått innskriften. Sjåføren svarte ikke. Han hadde lent seg frem og var opptatt med å skru på kassettspilleren. «Avstigning på høyre side. Direktøren møter deg ved inngangen.» I det samme la Langdon merke til en skikkelse i rullestol som kom ut av bygningen. Mannen så ut til å være i begynnelsen av sekstiårene; radmager og helt skallet, med et mar33
kert og kraftig hakeparti. Han var iført hvit laboratoriefrakk, og de sorte skoene hans var godt plantet på fothvilerne på rullestolen. Selv på avstand virket øynene hans livløse – som to grå steiner. «Er det ham?» spurte Langdon. Sjåføren kikket opp. «Nei, har du sett!» Han vendte seg mot Langdon med et illevarslende smil. «Når man snakker om fanden …» Langdon følte seg temmelig usikker på hva han hadde i vente idet han steg ut av bilen. Mannen i rullestolen akselererte raskt mot Langdon og rakte frem en klam hånd. «Mr. Langdon? Vi snakket sammen i telefonen. Mitt navn er Maximilian Kohler.»
Kapittel 7 Maximilian Kohler, CERNs generaldirektør, ble i dølgsmål omtalt som der König – kongen. Tilnavnet skyldtes snarere frykt enn ærbødighet for mannen som hersket over sitt rike fra en trone med fire hjul. Til tross for at svært få kjente ham personlig, var den grufulle historien om hvordan han havnet i rullestolen, allment kjent i CERN-miljøet. Det var knapt noen som klandret ham for å være bitter, ei heller fordi han viet seg fullt og helt til vitenskapen. Langdon hadde bare vært sammen med Kohler i noen sekunder før han fornemmet at direktøren var en mann som holdt en viss avstand. Langdon måtte nærmest jogge for å holde følge med Kohlers elektriske rullestol idet den for lydløst mot inngangen. Langdon hadde aldri sett noen lignende rullestol før. Den var utstyrt med en masse elektronisk utstyr, blant annet en telefon med flere linjer, en avansert personsøker, en dataskjerm og et lite videokamera i klipsfeste. Kong Kohlers mobile kommandosentral. Langdon fulgte etter, gjennom en dør som gled opp av seg selv, og kom inn i CERNs digre vestibyle. Glasskatedralen, tenkte Langdon og hevet blikket mot himmelen. Over ham glitret det blålige glasstaket i ettermiddagssolen. Lysstrålene formet geometriske mønstre i luften og ga rommet et storslagent preg. Skarpe skygger falt i strimer ned langs de hvite veggflisene til marmorgulvet. Luften virket 35
ren, nærmest steril. En og annen forsker hastet forbi, og fottrinnene deres ga gjenlyd i det store rommet. «Vennligst følg meg, Mr. Langdon.» Stemmen hans minnet om stemmen til en datamaskin. Aksenten var stiv og presis, i likhet med de stramme ansiktstrekkene. Kohler hostet og tørket seg om munnen med et hvitt lommetørkle mens han rettet det kalde grå blikket mot Langdon. «Fort deg, er du snill.» Rullestolen formelig bykset over det flislagte gulvet. Langdon fulgte etter, og de beveget seg gjennom uttallige korridorer som forgrenet seg fra det store atriet. I hver eneste korridor var det travel aktivitet. Vitenskapsfolkene som fikk øye på Kohler, så overrasket ut, og de betraktet Langdon som om de lurte på hvem han kunne være. Direktøren pleide øyensynlig ikke å møte gjester personlig. «Det er nesten pinlig å innrømme,» dristet Langdon seg til å si for å få i gang en samtale, «men jeg har aldri hørt om CERN før.» «Ikke overraskende,» svarte Kohler kontant. «Amerikanere flest ser ikke på Europa som noen verdensleder innen naturvitenskapelig forskning. I deres øyne er vi ikke annet enn et sjarmerende shoppingdistrikt – en ganske pussig forestilling med tanke på hvor folk som Einstein, Galileo og Newton kom fra.» Langdon visste ikke riktig hva han skulle si. Han trakk telefaksen opp fra lommen. «Denne mannen på bildet, kan du –» Kohler avbrøt ham med en brå håndbevegelse. «Ikke her, er du snill. Jeg fører deg til ham nå.» Han holdt hånden frem. «Jeg bør kanskje ta den.» Langdon rakte ham faksen og fulgte taust etter. Kohler svingte skarpt til venstre, og de kom inn i en bred 36
korridor hvor veggene var prydet med en rekke priser og æresbevisninger. Det var særlig én stor plakett som dominerte samlingen. Langdon senket farten for å lese innskriften på bronseplaketten idet de passerte. ARS ELECTRONICA-PRISEN
for kulturell nyskapning i den digitale tidsalder tildeles Tim Berners Lee og CERN for oppfinnelsen av WORLDWIDE WEB Det var som pokker, tenkte Langdon idet han leste teksten. Det var altså ingen spøk. Langdon hadde alltid betraktet weben som en amerikansk oppfinnelse, men så var han da heller ingen ekspert. Hans kunnskaper på området begrenset seg til hjemmesiden for boken hans samt at han fra tid til annen koblet seg til nettet med sin gamle Macintosh for å utforske Louvre eller Prado-museet. «Web-en,» sa Kohler, før han hostet og tørket seg om munnen nok en gang, «ble til som et datanettverk her på huset. Det satte forskere fra forskjellige avdelinger i stand til å dele sine daglige resultater med hverandre – men resten av verden er naturligvis overbevist om at web-en er amerikansk teknologi.» Langdon fulgte ham innover i korridoren. «Hvorfor ikke sørge for å oppklare misforståelsen?» Kohler trakk på skuldrene, tilsynelatende uinteressert. «En ubetydelig feiloppfatning av en ubetydelig teknologi. CERN er noe langt større enn en global sammenkobling av datamaskiner. Vitenskapsfolkene våre frembringer mirakler nesten daglig.» Langdon stirret spørrende på Kohler. «Mirakler?» Ordet 37
«mirakel» var så avgjort ikke en del av vokabularet i Fairchild-bygningen, som rommet Harvards naturvitenskapelige fakultet. Mirakler hørte hjemme på det teologiske fakultetet. «Du lyder skeptisk,» sa Kohler. «Jeg trodde du var ekspert på religiøse symboler. Tror du ikke på mirakler?» «Jeg har ikke noen definitiv oppfatning med hensyn til mirakler,» sa Langdon. I hvert fall ikke til de som måtte forekomme på laboratorier. «Mirakel var kanskje ikke det rette ordet. Jeg prøvde bare å snakke ditt språk.» «Mitt språk?» Langdon følte seg plutselig ille til mote. «Jeg vil nødig skuffe deg, men jeg studerer religiøs symbolikk – jeg er akademiker, ikke prest.» Kohler senket farten brått, og da han snudde seg, var blikket hans litt mildere. «Naturligvis. Så naivt av meg. Man behøver ikke å ha kreft for å kunne analysere symptomene.» Langdon hadde aldri før hørt det formulert akkurat slik. Idet de fortsatte bortover i korridoren, nikket Kohler anerkjennende. «Jeg har en følelse av at du og jeg kommer til å forstå hverandre utmerket, Mr. Langdon.» Langdon var langt fra overbevist. Idet de to mennene hastet videre, kunne Langdon fornemme en dyp rumling foran dem. Støyen ble kraftigere for hvert skritt de tok, og ga gjenlyd mellom veggene. Det virket som om den kom fra enden av korridoren foran dem. «Hva er det?» spurte Langdon omsider. Han måtte rope for å bli hørt. Det føltes som om de nærmet seg en aktiv vulkan. «Fritt fall-siloen,» svarte Kohler. Den hule stemmen hans skar gjennom luften uten at han behøvde å anstrenge seg. Han bød ikke på noen nærmere forklaring. Langdon lot være å spørre. Han var utslitt, og det virket 38
ikke som om Maximilian Kohler var ute etter å vinne noen pris for gjestfrihet. Langdon minnet seg selv på hvorfor han var her. Illuminati. Han antok at det fantes et lik et eller annet sted i dette gigantiske anlegget, og at liket var brennemerket med et symbol han nettopp hadde tilbakelagt nærmere 5 000 kilometer for å få se. Idet de nærmet seg enden av korridoren, ble rumlingen nærmest øredøvende, og Langdon kunne kjenne vibrasjonene gjennom skosålene. De rundet et hjørne, og et observasjonspunkt dukket opp på høyre hånd. Fire store vinduer med tykt glass var felt inn i den buede veggen. Langdon stoppet og kikket gjennom en av rutene. Professor Robert Langdon hadde sett mye rart i sitt liv, men dette var uten tvil det rareste. Han blunket noen ganger og lurte på om han så syner. På den andre siden av glasset lå et enormt, sirkelformet kammer. Inne i kammeret svevde tre personer omkring som om de var vektløse. En av dem vinket til ham og slo en salto i løse luften. Herregud, tenkte han, jeg er havnet i eventyrland. Gulvet i rommet var en slags rist, som en gigantisk hønsenetting. Under risten kunne man skimte en diger, virvlende propell. «Fritt fall-siloen,» gjentok Kohler, som hadde stoppet for å vente på ham. «Det er som å hoppe fra et fly, men innendørs. Fungerer bra mot stress. En vertikal vindtunnel.» Langdon stirret forbløffet inn i siloen. En av dem som svevde rundt der inne, en temmelig overvektig kvinne, manøvrerte seg nærmere vinduet. Luftstrømmen rev og slet i henne, men hun smilte og hilste Langdon ved å holde tommelen i været. Han smilte forsiktig og gjengjeldte hilsenen mens han lurte på om damen visste at det dreide seg om et eldgammelt fallossymbol for maskulin virilitet. 39
Langdon la merke til at den tykke damen var alene om å ha på seg en slags fallskjerm i miniatyr. Tøystykket blafret over henne som et leketøy. «Hva er den lille fallskjermen til?» spurte Langdon og vendte seg mot Kohler. «Den må da være mindre enn én meter i diameter?» «Friksjon,» svarte Kohler. «Den reduserer aerodynamikken hennes, slik at viften kan løfte henne.» Han rettet blikket innover i korridoren. «Luftmotstanden i en snau kvadratmeter vil redusere farten på et legeme i fritt fall med nesten 20 prosent.» Langdon nikket åndsfraværende. Han hadde ingen anelse om at denne opplysningen skulle redde livet hans samme kveld, i et annet land, hundrevis av kilometer unna.
Kapittel 8 Da Kohler og Langdon kom ut i det skarpe sollyset på baksiden av CERNs hovedbygning, syntes Langdon det var som å komme hjem igjen. Synet som møtte ham, minnet veldig om prestisjeuniversitetene på østkysten av USA. En gressbakke førte ned til en slette der lønnetrær prydet de åpne plassene mellom hybelhus som var knyttet sammen med gangveier. Akademisk utseende mennesker med stabler av bøker mellom hendene hastet ut og inn av bygningene. Universitetsstemningen ble ytterligere forsterket av to langhårede hippier som sto på en av plenene og sendte en frisbee frem og tilbake seg imellom mens Mahlers fjerde symfoni strømmet ut fra et av vinduene i det nærmeste hybelhuset. «Her innlosjerer vi forskerne våre,» forklarte Kohler idet han styrte rullestolen nedover bakken mot bygningene. «Vi har mer enn tre tusen fysikere her. CERN sysselsetter alene mer enn halvparten av verdens kjernefysikere – de lyseste hodene i verden – tyskere, japanere, italienere, hollendere. Fysikerne våre representerer mer enn 500 forskjellige universiteter og 60 nasjonaliteter.» Langdon var forbløffet. «Hvordan klarer de å kommunisere med hverandre?» «På engelsk, selvfølgelig. Det er vitenskapens universalspråk.» Langdon hadde alltid forstått det dit hen at matematikken var vitenskapens universalspråk, men han var for sliten til å 41
gi seg i kast med noen diskusjon. Han fulgte pliktskyldigst etter Kohler nedover gangveien. Da de var halvveis nede, kom en ung mann joggende forbi dem. På T-skjorten hans sto det: IKKE FET? IKKE VERDIG! Langdon stirret uforstående etter ham. «Fet?» «Felles Enhetlig Teori,» svarte Kohler. «Teorien om alt.» «Skjønner,» sa Langdon uten å skjønne noe som helst. «Har du greie på kjernefysikk, Mr. Langdon?» Langdon trakk på skuldrene. «Jeg er rimelig orientert om generell fysikk – fallende legemer og den slags.» Hans årelange erfaring som stuper hadde gitt ham en dyp respekt for gravitasjonskraften. «Kjernefysikk dreier seg om atomer, ikke sant?» Kohler rystet på hodet. «Atomer er som planeter i forhold til det vi driver med. Vår interesse er viet atomets kjerne – den består av elementer som utgjør én titusendel av hele atomet.» Han hostet igjen og lød slett ikke frisk. «Forskerne ved CERN prøver å finne svar på spørsmålene vi mennesker har stilt oss siden tidenes morgen. Hvor kommer vi fra? Hva er vi laget av?» «Og disse svarene kan man altså finne på et fysikklaboratorium?» «Overrasker det deg?» «Ja. Dette dreier seg vel om åndelige spørsmål?» «Alle spørsmål har en gang vært åndelige, Mr. Langdon. Åndelighet og religion er alltid blitt brukt til å fylle hullene i vitenskapen. Soloppgang og solnedgang ble for eksempel tilskrevet guden Helios og en brennende vogn. Jordskjelv og flodbølger var uttrykk for Poseidons vrede. Vitenskapen har nå bevist at dette dreide seg om falske guder. Snart vil alle guder være avslørt som falske. Vitenskapen har nå funnet svar på nesten alle de spørsmål mennesket kan stille seg. Det 42
er bare noen få spørsmål igjen, og de er av den esoteriske sorten. Hvor kommer vi fra? Hva er meningen med livet og universet?» Langdon var forbløffet. «Dette er altså spørsmålene som CERN prøver å finne svarene på?» «Riktig. Dette er spørsmålene vi finner svarene på.» Langdon tidde mens de tok seg frem gjennom boligområdet. Plutselig kom en frisbee seilende gjennom luften og landet på gangveien foran dem. Kohler ignorerte den og trillet videre. En stemme ropte til dem ute fra den åpne plassen mellom bygningene. «S’il vous plaît!» Langdon snudde seg og fikk øye på en eldre, hvithåret mann iført genser med COLLEGE PARIS på brystet. Mannen vinket til ham. Langdon plukket opp frisbeen og sendte den elegant tilbake. Den gamle mannen tok imot med én finger og roterte skjenebrettet et par ganger før han slynget det over skulderen mot partneren sin. «Merci!» ropte han til Langdon. «Gratulerer,» sa Kohler da Langdon omsider innhentet ham. «Du har nettopp kastet frisbee med en nobelprisvinner. Georges Charpak, mannen som oppfant The Multiwire Proportional Chamber.» Langdon nikket. Det må være min lykkedag. Det tok ytterligere tre minutter å komme dit de skulle – et stort, velstelt hybelhus som lå i en lund av popler. Sammenlignet med de andre husene virket dette nærmest luksuriøst. På steinskiltet ved inngangen var det gravert BYGNING C. Et fantasifullt navn, tenkte Langdon. Til tross for det sterile navnet appellerte imidlertid byg43
ning C til Langdons arkitektoniske sans – den tradisjonelle utformingen ga konstruksjonen et solid preg. Bygningen hadde en rød mursteinsfasade som ble brutt av en sirlig utsmykket balustrade, og den var omgitt av omhyggelig klippede symmetriske hekker. Da de to mennene beveget seg opp langs den steinsatte gangveien mot døren, passerte de under en portal med to marmorsøyler. En eller annen hadde plassert en gul klistrelapp på den ene av søylene. DENNE SØYLEN ER IONISK
Fysikergraffiti? tenkte Langdon idet han betraktet søylen og humret for seg selv. «Det er en lettelse å se at selv geniale fysikere tar feil iblant.» Kohler vendte seg mot ham. «Hva mener du?» «Vedkommende som skrev den lappen, tok feil. Han eller hun mener vel at søylen er jonisk, men det er den ikke. Joniske søyler har samme tykkelse i hele sin høyde, mens denne smalner av oppover. Den er dorisk – den greske varianten. Det er mange som ikke kjenner forskjellen.» Kohler smilte ikke. «Det som står på lappen, er ment som en spøk, Mr. Langdon. Ionisk betyr at den inneholder ioner – elektrisk ladede partikler. De fleste gjenstander inneholder ioner.» Langdon kastet et blikk tilbake på søylen og gremmet seg. Langdon følte seg fremdeles litt flau da han steg ut av heisen i bygningens øverste etasje. Han fulgte Kohler gjennom en pent dekorert korridor i fransk kolonistil, med en divan i kirsebærtre, en stor gulvvase i porselen og snirklete treutskjæringer. 44
«Vi prøver å gjøre det komfortabelt for de av våre vitenskapsfolk som er her på åremål,» forklarte Kohler. Tydeligvis, tenkte Langdon. «Så mannen det var bilde av på telefaksen, bodde her oppe? Han tilhørte bokstavelig talt toppsjiktet av deres ansatte?» «Nettopp,» sa Kohler. «Han dukket ikke opp til et møte med meg i morges og svarte ikke da jeg prøvde personsøkeren hans. Jeg kom opp hit for å se etter ham og fant ham død på stuegulvet.» Langdon kjente at han grøsset idet det gikk opp for ham at han snart ville få se et lik. Magen hans hadde aldri vært spesielt sterk. Det var en svakhet han oppdaget som ung student da læreren fortalte dem at Leonardo da Vinci hadde skaffet seg sin ekspertise på menneskekroppens anatomi ved å grave opp lik og dissekere dem. Kohler førte an mot den eneste døren, som lå i enden av korridoren. «Penthousesuiten, som dere kaller det,» forkynte Kohler og tørket en svettedråpe fra pannen. Langdon betraktet den tunge eikedøren foran dem og leste navneskiltet. LEONARDO VETRA «Leonardo Vetra,» sa Kohler, «ville ha fylt 58 år i neste uke. Han var en av vår tids mest fremragende vitenskapsmenn. Hans bortgang utgjør et stort tap for vitenskapen.» Et øyeblikk mente Langdon å fornemme et snev av følelse i Kohlers harde ansiktstrekk, men det forsvant like raskt som det kom til syne. Kohler stakk hånden i lommen og begynte å granske nøklene på en stor nøkkelring. Langdon fikk med ett en merkelig innskytelse. Bygningen virket folketom. «Hvor er alle sammen?» spurte han. Man45
gelen på aktivitet var overraskende, tatt i betraktning at de var på vei inn til åstedet for et drap. «Alle beboerne er på sine respektive laboratorier,» svarte Kohler idet han fant den rette nøkkelen. «Jeg mener politiet,» sa Langdon. «Er de allerede dratt?» Kohler nølte, med nøkkelen halvveis mot låsen. «Politiet?» Langdon møtte direktørens blikk. «Ja, du sendte meg bildet av en mann som var blitt myrdet. Du må da ha kontaktet politiet?» «Nei, det har jeg slett ikke.» «Hva?» Kohler fikk et skarpt glimt i de grå øynene. «Situasjonen er komplisert, Mr. Langdon.» Langdon følte en gryende uro. «Men … det må da være andre som vet hva som er skjedd?» «Ja. Leonardos adoptivdatter. Hun er også fysiker her ved CERN. Hun og faren deler laboratorium. De er partnere. Miss Vetra har vært bortreist på feltarbeid denne uken. Jeg har informert henne om farens død, og hun er nå på vei tilbake hit.» «Men en mann er blitt myrd…» «En formell etterforskning vil bli gjennomført,» sa Kohler bestemt. «Den kommer imidlertid sikkert til å medføre en ransaking av Vetras laboratorium, et lokale som både han og hans datter betrakter som høyst privat. Etterforskningen får derfor vente inntil miss Vetra er ankommet. Jeg føler at jeg skylder henne å utvise i hvert fall et minimum av diskresjon.» Kohler vred om nøkkelen. Idet døren gled opp, slo et gufs av iskald luft ut i korridoren og traff Langdon i ansiktet. Han vaklet forbløffet bakover. Han stirret over terskelen til en totalt fremmed verden. 46
Leiligheten var fylt av en tykk, hvit tåke. Disen drev i røykaktige virvler mellom møblene og ga rommet et nesten ugjennomskinnelig skjær. «Hva i all …» stammet Langdon. «Et freonkjølesystem,» svarte Kohler. «Jeg kjølte ned leiligheten for å bevare liket.» Langdon kneppet tweedjakken for å holde kulden ute. Jeg er i eventyrlandet Oz, tenkte han, og jeg har glemt mine magiske tøfler.
Kapittel 9 Liket på gulvet foran Langdon var et heslig syn. Den døde kroppen til Leonardo Vetra lå på ryggen, ribbet for klær, med blågrå hud. Nakkevirvlene stakk ut der de var blitt knekt, og hodet var vridd slik at ansiktet lå presset mot gulvet, ute av syne. Mannen lå i en frossen dam av sin egen urin, og håret rundt det innskrumpede kjønnsorganet minnet om et frossent spindelvev. Langdon måtte kjempe mot en bølge av kvalme som vellet opp i ham idet han senket blikket mot offerets brystkasse. Langdon hadde sett det symmetriske såret et dusin ganger på telefaksen, men likevel gjorde det uendelig mye sterkere inntrykk å se brennemerket i virkeligheten. Den oppsvulmede, svidde huden var perfekt profilert, og symbolet var feilfritt utformet. Langdon lurte på om de intense kuldegysningene som herjet kroppen hans, skyldtes kjøleanlegget eller hans totale forbløffelse ved tanken på konsekvensene av det han nå så foran seg. Hjertet hamret i brystet på ham idet han gikk
rundt liket og leste ordet opp ned. Nok en gang ble han slått av formens geniale symmetri. Symbolet virket enda mer ufattelig når han så det foran seg. 48
«Mr. Langdon?» Langdon hørte ikke stemmen som snakket til ham. Han var i en annen verden … sin egen verden, sitt rette element; en verden der historie, myter og fakta støtte sammen og la beslag på alle hans sanser. Tankene kvernet i hodet på ham. «Mr. Langdon?» Kohler stirret forventningsfullt på ham. Langdon kastet ikke så mye som et blikk på direktøren. All hans oppmerksomhet var rettet mot liket på gulvet. «Hvor mye vet du allerede?» «Bare det jeg har hatt tid til å lese på hjemmesiden din. Ordet Illuminati betyr ’de opplyste’. Det er navnet på et eller annet eldgammelt broderskap.» Langdon nikket. «Hadde du hørt navnet før?» «Ikke før jeg så brennemerket på Mr. Vetra.» «Og deretter søkte du etter det på web-en?» «Ja.» «Der fikk du sikkert hundrevis av treff.» «Tusenvis,» sa Kohler. «Nettstedet ditt utmerket seg ved at det inneholdt henvisninger til Harvard, Oxford, en velrenommert forlegger samt en liste med relaterte publikasjoner. Som vitenskapsmann har jeg fått erfare at verdien av informasjon står og faller på kilden. Dine referanser virket troverdige.» Langdons blikk var fremdeles som naglet til liket. Kohler sa ikke mer. Han bare stirret fremfor seg mens han tydeligvis ventet på at Langdon skulle kaste lys over det merkelige skuet de hadde foran seg. Omsider hevet Langdon blikket og så seg rundt i den iskalde leiligheten. «Kanskje vi skal diskutere dette på et litt varmere sted?» «Dette rommet er da greit nok.» Det virket ikke som om Kohler enset kulden. «Vi snakker om det her.» 49
Langdon rynket pannen. Historien om Illuminati var slett ikke enkelt fortalt. Jeg kommer til å fryse i hjel mens jeg prøver å fortelle den. Nok en gang falt blikket hans på brennemerket, og igjen følte han noe i retning av ærefrykt. Selv om fortellingen om Illuminati-tegnet var en legende blant symbolforskere, hadde ingen akademiker noensinne sett det. Gamle dokumenter beskrev symbolet som et ambigram – der ambi betyr «begge» – et uttrykk for at det kunne leses begge veier. Til tross for at ambigrammer forekom relativt hyppig i symbolikken – svastika, yin og yang, jødestjernen, likearmede kors – virket ideen om at et ord kunne formes som et ambigram, helt absurd. Moderne symbolforskere hadde i årevis prøvd å finne en fullkomment symmetrisk gjengivelse av ordet «Illuminati», men var kommet sørgelig til kort. Akademikere flest holdt symbolets eksistens for en ren myte å være. «Hvem er Illuminati?» ville Kohler vite. Ja, si det, tenkte Langdon og tok fatt på beretningen. «Så langt tilbake som historien rekker, har det eksistert en dyp kløft mellom vitenskap og religion,» forklarte Langdon. «Frimodige vitenskapsmenn som Kopernikus –» «Ble myrdet,» innskjøt Kohler. «Myrdet av kirken fordi de fremsatte vitenskapelige sannheter. Religionens representanter har alltid bekjempet vitenskapsfolk.» «Ja, men på 1500-tallet var det en gruppe i Roma som gikk til motangrep på kirken. Noen av Italias mest kunnskapsrike menn – fysikere, matematikere, astronomer – begynte å møtes i hemmelighet for å dele sin bekymring over kirkens feilaktige lære. De fryktet at kirkens monopol på ’sannhet’ var en trussel mot akademisk opplysning verden 50
over. De grunnla historiens første vitenskapelige ekspertpanel og ga seg selv navnet ’de opplyste’.» «Illuminati.» «Ja,» sa Langdon. «Europas klokeste hoder … viet til søken etter vitenskapelig sannhet.» Kohler tidde. «Den katolske kirken iverksatte naturligvis en nådeløs klappjakt på Illuminati. Vitenskapsfolkene måtte ty til ekstreme former for hemmeligholdelse for å kunne føle seg trygge. Ryktene spredde seg allikevel blant akademikerne, og Illuminati-broderskapet vokste. Snart omfattet det akademikere fra hele Europa. Vitenskapsfolkene møttes regelmessig i Roma, på et strengt hemmelig sted som de kalte Illuminasjonskirken.» Kohler hostet og skiftet stilling i stolen. «Mange av Illuminatis medlemmer ønsket å bekjempe kirkens tyranni med voldelige midler, men den høyest aktede blant dem klarte å overtale dem til å la være. Han var pasifist i tillegg til å være en av historiens mest berømte vitenskapsmenn.» Langdon var sikker på at Kohler ville dra kjensel på navnet. Selv folk uten akademisk bakgrunn kjente den ulykksalige skjebnen til astronomen som var blitt arrestert og nær henrettet av kirken fordi han hevdet at solen, og ikke jorden, var solsystemets sentrum. Til tross for at han fremla ugjendrivelig vitenskapelig materiale, fikk astronomen streng straff for å antyde at Gud hadde plassert mennesket noe annet sted enn i sentrum av sitt guddommelige univers. «Mannen het Galileo Galilei,» sa Langdon. Kohler hevet blikket. «Galileo?» «Ja. Galileo var en Illuminatus. Og dessuten var han en from katolikk. Han prøvde å mildne kirkens holdning til 51
vitenskap ved å hevde at vitenskapen ikke underminerte Guds eksistens, men snarere underbygget den. Han skrev en gang at når han stirret opp på de roterende planetene gjennom teleskopet sitt, kunne han lytte til Guds stemme i sfærenes musikk. Han hevdet at vitenskap og religion ikke var fiender, men allierte – to forskjellige språk som fortalte den samme historien, en historie om symmetri og balanse … himmel og helvete, natt og dag, varmt og kaldt.» Langdon tidde et øyeblikk og stampet med føttene for å holde varmen. Kohler ble bare sittende i rullestolen og stirre fremfor seg. «Dessverre,» la Langdon til, «hadde ikke kirken noe ønske om å forene vitenskap og religion.» «Selvfølgelig hadde den ikke det,» avbrøt Kohler. «En slik forening ville ha vært i strid med kirkens påstand om å være den eneste vei til Gud. Derfor anklaget kirken Galileo for kjetteri, fant ham skyldig og plasserte ham i permanent husarrest. Jeg er godt bevandret i vitenskapshistorie, Mr. Langdon, men dette ligger mange århundrer tilbake i tid. Hva har det med Leonardo Vetra å gjøre?» Her er vi ved tusenkronersspørsmålet, tenkte Langdon og gikk rett på sak. «Arrestasjonen av Galileo skapte uro og forvirring blant medlemmene av Illuminati. Feil ble begått, og kirken avslørte identiteten til fire av medlemmene, som ble pågrepet og forhørt. Men de fire vitenskapsfolkene røpet ingenting … ikke engang under tortur.» «Tortur?» Langdon nikket. «De ble brennemerket. På brystet. Med korsets tegn.» Kohler gjorde store øyne og kastet et nervøst blikk bort på liket av Vetra. 52
«Deretter ble vitenskapsfolkene brutalt myrdet og likene slengt ut i Romas gater som en advarsel til dem som gikk med tanker om å slutte seg til Illuminati. Kirken kom dem stadig nærmere inn på livet, så de gjenlevende medlemmene av Illuminati rømte Italia.» Langdon tidde et øyeblikk for å understreke poenget sitt. Han stirret rett inn i Kohlers livløse øyne. «Illuminati gikk under jorden og kom i kontakt med andre grupper som også flyktet på grunn av kirkens utrenskninger – mystikere, alkymister, okkultister, muslimer, jøder. I årenes løp begynte Illuminati å ta til seg nye medlemmer. Et nytt Illuminati ble til. Et mørkere Illuminati. Et dypt antikristent Illuminati. Broderskapet vokste seg mektig, gjorde bruk av mystiske riter og fulgte ekstreme regler for hemmeligholdelse. Man sverget på at broderskapet én dag skulle gjenoppstå og hevne seg på den katolske kirke. Organisasjonens makt vokste inntil kirken på et tidspunkt betraktet den som kristenhetens farligste enkeltmotstander. Vatikanet stemplet broderskapet som Shaitan.» «Shaitan?» «Det er et islamsk begrep. Det betyr ’motstander’ … Guds motstander. Kirken valgte et islamsk uttrykk fordi religionen ble betraktet som uren.» Langdon nølte. «Shaitan er opphav til et ord vi bruker i dag … Satan.» En bekymret mine gled over Kohlers ansikt. Langdon ble dyster i stemmen. «Mr. Kohler, jeg vet ikke hvordan dette merket dukket opp på mannens bryst … eller hvorfor … men det du ser foran deg, er det lenge forsvunne symbolet for verdens eldste og mektigste sataniske kult.»
Kapittel 10 Bakgaten var smal og folketom. Hassassinen gikk med raske skritt nå, og de sorte øynene hans var fylte av forventning. Mens han nærmet seg bestemmelsesstedet, lød avskjedsordene til Janus fremdeles i hodet på ham. Fase to innledes om kort tid. Du må hvile deg. Hassassinen smilte selvtilfreds. Han hadde vært våken hele natten, men søvn var det siste han tenkte på. Søvn var for de svake. Han var en kriger, slik hans forfedre hadde vært, og hans folk sov aldri når et slag først var i gang. Dette slaget var så avgjort i gang, og han hadde fått æren av å la det første blodet flyte. Nå hadde han to timer til å feire sin triumf før han måtte tilbake til arbeidet. Søvn? Det finnes langt bedre måter å slappe av på … Han hadde en appetitt på hedonistiske utskeielser som var gått i arv gjennom generasjoner. Hans forfedre hadde hengitt seg til hasjisj, men selv foretrakk han en annen form for nytelse. Han var stolt av kroppen sin – en veltrimmet drapsmaskin som han, til tross for sin herkomst, nektet å forurense med narkotiske stoffer. Han hadde utviklet en avhengighet som var mer styrkende enn narkotika … en langt sunnere og mer tilfredsstillende belønning. Hassassinen kjente forventningen vokse i sitt indre og hastet gjennom bakgaten. Han kom frem til den umerkede døren og ringte på. Slåen ble trukket bort fra et kikkehull, og to milde brune øyne stirret granskende på ham. Så gled døren opp. «Velkommen,» sa den velkledde kvinnen. Hun førte ham 54
inn i en smakfullt møblert stue med dempet belysning. Luften anget av kostbar parfyme og moskus. «Ta den tiden du trenger.» Hun rakte ham et fotoalbum. «Ring på meg når du har bestemt deg,» sa hun og trakk seg diskré tilbake. Hassassinen smilte. Da han satte seg på den behagelige divanen og la fotoalbumet til rette på fanget, følte han begjæret vokse. Selv om hans folk ikke feiret jul, innbilte han seg at det var slik kristne barn hadde det når de satt foran en haug med julepresanger og endelig skulle finne ut hvilke herligheter de inneholdt. Han åpnet albumet og gransket fotografiene. Et helt livs seksuelle fantasier møtte blikket hans. Marisa. En italiensk gudinne. Fyrig. En ung Sophia Loren. Sachiko. En japansk geisha. Smidig. Uten tvil talentfull. Kanara. En forbløffende sort åpenbaring. Muskuløs. Eksotisk. Han gjennomgikk hele albumet to ganger. Så tok han avgjørelsen og trykket inn en knapp på bordet ved siden av seg. Kvinnen som hadde ønsket ham velkommen, dukket opp igjen. Han viste henne hvem han hadde valgt. Hun smilte. «Følg meg.» Etter å ha ordnet det økonomiske, tok kvinnen en telefon og snakket med dempet stemme. Hun ventet i noen minutter og førte ham så oppover en buet marmortrapp til en overdådig dekorert korridor. «Det er den gylne døren innerst,» sa hun. «Du har dyr smak.» Skulle bare mangle, tenkte han. Jeg er en connaisseur. Hassassinen beveget seg gjennom korridoren lik en panter som ser frem til et etterlengtet måltid. Da han kom til døren, smilte han for seg selv. Den sto allerede på gløtt … som for å ønske ham velkommen inn. Et lett dytt, og døren gled opp uten en lyd. 55
Synet som møtte ham, bekreftet at han hadde gjort et godt valg. Hun var akkurat slik han hadde bedt om … naken, på ryggen, med armene bundet til sengestolpene med tykke fløyelsbånd. Han gikk bort til sengen og strøk en mørk finger over det elfenbenshvite underlivet hennes. Jeg drepte i går kveld, tenkte han. Du er min belønning.