Dama til Rune

Dama til Rune

Marianne Teie

Dama til Rune

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-72517-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg er dama til Rune. Jeg er dama til Rune overalt. Her også. Foran denne tunge, mørkebrune hytta i mørket. Jeg er dama til Rune selv om jeg er her. Selv om han fikk meg til å dra.

Mobilen min begynner å ringe på bussen. Jeg skrur av lyden. Ser skjermen lyse blå i halvmørket. Jeg ser at klokka er kvart over fem og vet at det er nå han venter på t-banen.

At han ringer for å spørre om hva vi skal ha til middag. Det er nå han blir irritert over at jeg ikke tar telefonen. Det er tjue minutter til han kjøper frossenpizza fordi vi ikke har bestemt sammen hva vi skal ha til middag. Det er tretti minutter til han kommer hjem og ser at jeg ikke er hjemme. Jeg er ikke en savnet person ennå. Jeg sitter på bussen og ser den siste bakken før jeg skal gå av, og jeg skjerper meg.

På hytteverandaen står den grå benken fortsatt. Den ingen lenger setter inn med olje. Vi kan ikke slike ting, søsteren min og jeg. Dessuten har jeg ikke vært her på tre år. Den dagen stedet kollapser kommer det til å være min skyld. Jeg kan høre bekken bortenfor hytta klukke og min 5

egen pust. Jeg er i dårlig form. Jeg har ikke gått fort. Bare så fort at jeg ville rekke fram før det ble helt mørkt. Det har jeg klart. Jeg kan se den store steinen på myra bortenfor hytta. Det betyr at det ikke er helt natt ennå. Jeg finner nøkkelen under matta og låser opp døra, men går ikke helt inn i hytta. Tar bare vannbøtta og nøkkelen til brønnlokket som henger i gangen og henter vann. Det må gjøres mens man kan se noe. Jeg lyser med mobilen min ned i brønnen for å sjekke at det ikke ligger druknede dyr der. En gang fant bestefaren min en druknet mus som fløt rundt der. Det er derfor vi ikke drikker brønnvannet lenger. Selv ikke etter at det er kokt. Vi bare koker det og vasker oss i det. På vei inn i hytta vibrerer mobilen. Det er Rune som ringer igjen, slik han har gjort siden jeg var på bussen. Han er en fyr man kan stille klokka etter, Rune. Det er noe alle liker ved ham. Nå ringer han med helt jevne mellomrom. Tre minutter mellom hver gang. En liten pause fra han kjøpte pizzaen til han kom hjem. Så litt ekstra ringing når han ser at jeg ikke er hjemme. Snart vil han ringe til noen for å høre om de er sammen med meg eller vet hvor jeg er. Det er vel søsteren min han må ringe. Jeg måtte sende henne en melding for å spørre hvor hun hadde lagt ekstranøkkelen til hytta. Hun lurte på hvorfor jeg ville vite det, men svarte også på spørsmålet mitt, så jeg har ikke sendt henne flere sms-er. Søsteren min forteller sikkert at jeg spurte etter nøkkelen, og Rune kan legge sammen to og to. Det er ikke så mange steder jeg kan være. Han vet det. Så han skjønner at jeg er her, men det er kanskje like greit, for jeg vil ikke bli en savnet person. En sånn som folk deler meldinger om på Facebook. En sånn som alle leter etter. Jeg vil være en person som folk vet hvor er.

6

Jeg tenner lyset i gangen, setter vannbøtta tilbake i vannbøttekroken, låser ytterdøra, skrur på utelampa, går inn i selve hytta, setter sekken på det minste soverommet, går inn i stua og ser at søsteren min har kjøpt en ny sofa. En stor hjørnesofa som er mørkeblå og allerede flekkete og slitt. Jeg vet ikke om jeg liker den. Det føles som om hytta helst skal være på en bestemt måte, og at den skal ha rosemalt mønster på sofaen og armlener av tre. Ikke IKEA-ræl. Det lukter annerledes i hytta også. Før luktet det natur, nå lukter det hubba bubba og tutti frutti, og jeg ser at ungene til søsteren min har lagt igjen godteripapir på peishylla. Søppel. Jeg beholder ytterjakka på, for på veggen henger termometeret, og det er bare sju grader i hytta. Jeg åpner spjeldet, selv om jeg kanskje ikke trenger det for å fyre i ovnen. Jeg husker ikke. Det skriker i pipa da jeg prøver å åpne det, og det er tungt. Luka der oppe åpnes til slutt, og søsteren min har lagt små, fine kubber i kassa ved siden av ovnen sammen med gamle aviser. Jeg kan egentlig ikke fyre. Burde ha lært det nå som jeg er trettitre. De få gangene Rune og jeg har vært her oppe, har jeg latt ham gjøre hele jobben. Han har fremstått som en ekspert da. En som kan kunsten å fyre opp, noe ikke alle andre kan, ifølge ham. Jeg får det til på første forsøk og kan lukke igjen ovnen, og vite at jeg ikke kommer til å fryse. Jeg skrur likevel på noen av varmeovnene.

Det blir kaldt om morgenene. Selv om somrene fryser man her oppe og må ta på seg morgenkåpe eller ha tykk pysj selv på de dagene som blir varme. Mobilen durer igjen, og jeg setter meg i sofaen og prøver å skru den av. Jeg fomler. Jeg fomler til vibrasjonene går gjennom hendene mine og helt opp til hjernen min, og jeg ikke orker mer. Jeg drar mobilen fra hverandre i to deler i stedet og slår den ene delen mot 7

stuebordet til batteriet faller ut. Det er et hakk i bordet fra før. Det gjør ikke noe at jeg lager et til.

Før jeg legger meg finner jeg en vanlig bøtte og tisser i den. Vi er nøye på å skille på bøttene her. Den blå er til brønnvann. De andre bøttene kan brukes til det meste annet. Jeg pleier å tisse i dem på natta. Når det er andre her oppe tør jeg å gå ut i mørket. Da går jeg ikke helt til utedoen, men tisser rett rundt hyttehjørnet. Jeg kjøpte ikke med meg tannbørste, så jeg pusser tennene ved å gni pekefingeren over dem og skraper litt med pekefingerneglen mellom tennene. Jeg får gå til butikken i morgen. Jeg trenger drikkevann og tannbørste, og det tar bare en halvtime å gå dit. De har alt mulig der. Truser også. Jeg får sjekke saldoen først. Dersom jeg ikke har fått noen penger, jeg husker aldri når de kommer inn på kontoen, så får jeg heller kjøpe noen billige truseinnlegg og gå uten underbukse mens den jeg har blir tørr etter vask. Man kan helt fint vaske tøy i brønnvannet. Senga har sengetøy på, så jeg skifter det ikke.

Det må være en av ungene til søsteren min som har sovet der, og det gjør meg ingenting. Jeg kler ikke av meg heller.

Jeg er for trøtt, og jeg vil utnytte det. Sovne så fort jeg kan fra lydene og mørket.

– Hallo? Hallo? Først tror jeg stemmen kommer fra drømmen min. Den handler om en mann som vinker til meg fra en perrong og roper hallo hallo. Jeg vinker tilbake. Så skjønner jeg at det ikke er en drømmemann som roper, men en virkelig mann, og han ikke bare roper. Han banker på hyttedøra.

– Er det noen her? Det er ingen jeg kjenner. Stemmen er fremmed. Jeg vurderer å ikke svare. Jeg hadde ikke planlagt 8

å svare, dersom noen banket på, men jeg hadde ikke planlagt at noen skulle banke på heller. Det banker igjen.

– Hallo? De høres latterlige ut, de halloropene. Så latterlige at jeg ikke blir redd, men står opp for å få slutt på ropingen. Nøkkelen i ytterdøra går greit rundt, men døra må røskes opp, og den går opp med et veldig brak før den slår inn i veggen. Det får skikkelsen der ute til å skvette.

– Ja, hva er det? Mannen er lang og hengslete, ser kort på meg og rekker fram en mobil.

– Mannen din er på telefonen.

– Hva? – Rune, mannen din, er på telefonen. Han vil snakke med deg. Selvfølgelig er Rune på telefonen. Han er ikke typen til å gi seg.

– Han ville sjekke om du har det bra.

– Jeg har det bra.

– Kan du ikke si det til ham? Han løfter mobilen opp på ny. Jeg kan ikke se øynene hans ordentlig i mørket, men jeg antar at de er bedende. Han er minst to meter høy har en pannelugg som henger over øynene. Han er kjekk.

– Du kan si at jeg har det bra, sier jeg. Og lukker døra.

Neste morgen fortoner alt dette med mannen seg som en drøm. Jeg tenker en del på hvem han kan være og hvordan Rune fant ham, men Rune er en effektiv fyr. Han er god til å tenke logisk og løse problemer. Han har sikkert fått vite av søsteren min at jeg spurte om nøkkelen, deretter har han funnet denne hallomannen, og gjort alt i sin makt for at jeg skal ha det bra. Eller i det minste gjort alt for å sjekke at jeg har det bra. Og jeg har det bra. Jeg våkner som en helt ny person. En som er uten en rynke. En som er glatt og hel 9

og pen. Jeg har sovet helt alene på hytta uten å bli skremt fra forstanden, og det gjør at jeg føler at jeg kan klare det meste. Ikke alt, men mer enn jeg kunne dagen før.

Hytta er forferdelig kald. Jeg går med dyna rundt meg inn i stua. Får fyr i ovnen. Bestemmer meg for at det ikke kan være så krise å drikke det brønnvannet etter at det er kokt, så jeg koker det og lager meg litt kaffe med noe pulver jeg finner. Jeg er ikke så glad i kaffe, men det er samtidig noe som passer her. Man skal drikke kaffe på hytta. I kjøkkenskapene er det ikke mye mat. Bare noen pakker med knekkebrød og en pose potetskruer. Jeg legger to knekkebrød på en asjett og tar den og kaffen med meg inn i stua. Det er lys og skarp dag utenfor. Lyset gjør interiøret i hytta innbydende, selv om jeg også ser støvet som lager et grått slør i lufta. Som barn har jeg hatt mange slike kalde morgener i hytta, og det jeg husker best er bestemor som sitter på huk foran ovnen med en slitt ulljakke på og som blåser luft inn i ovnen med munnen. Det var bestemor og bestefars hytte først. Så ble den mammas, og nå er den vår. Mest søsteren min sin, for det er hun som vil være her oppe og som er her hele tiden, men egentlig like mye min. Jeg kan kjenne det nå. At jeg også har noe å gjøre her oppe. Like stor rett. Jeg eier noe. Jeg eier dette.

Nå som dagslyset har kommet ser jeg enda mer søsteren min har endret med hytta, og jeg liker det ikke, hun har alltid vært en fikser. En som maler rom. En som tenker på hva slags lamper hun har i taket, og hvilken tapet som passer best inne på et barnerom. Hun har tydeligvis tenkt her også, og jeg må si at de valgene hun har tatt liker jeg ikke. Det første jeg ser er at hun har fjernet filleryene på gulvet. Bestemors søster hadde vevet dem. De var slitte og blasse, men 10

de lå alltid i gangen, og de var fine å skli på da jeg var liten, men søsteren min er så sikkerhetsorientert at hun antageligvis har tenkt at ungene kan skade seg på de filleryene, til tross for at hun stadig skryter av hvor god kroppsbeherskelse de har, og derfor har hun fjernet dem og lagt på noe stygg filt eller hva det er i stedet, limt den rett på tregulvet, stygg og skogstregrønn. Hun har fjernet tannbørsteglasset mitt også. På hytta har alle hvert sitt plastglass med navnet sitt på, og jeg hadde et som var lyseblått som bestemor hadde merket med snill og skrå skrift, og nå er det ikke noe plastglass med mitt navn på eller bestemors, bare moderne plastglass med kantete former merket med søsteren min og Anders og ungenes navn. De står på rad og rekke på hylla på kjøkkenet. Hylla har hun ikke byttet ut, men derimot har hun tatt det trefatet som hang ved siden av hylla og lagt det ett eller annet sted og erstattet det med en påskekylling i gips som en av de talentfulle ungene hennes har laget. Jeg tar ned gipsfuglen, tenker på å knuse den, men gjør det ikke.

Legger den i stedet i bunnen av kassa med vedkubber og håper at den knuser av seg selv. Eller at noen andre knuser den. Jeg kan ikke gjøre det.

Andre ting dagslyset avslører er en ny og skjev skohylle, en avskyelig saccosekk, eller fatboy kaller man det visst, foran TV-en, og at søsteren min synes barnas tegninger skal få flomme, for det er tegninger overalt. På trekista i stua, på peishylla, oppe på skapet med tallerkener, på bordet under vinduet, og på gulvet og bordet og noen av stolene kan jeg se merker etter fargeblyanter. Bestemor hadde tvunget dem ned på kne for å skrubbe vekk det hele, dersom hun hadde sett noe sånt. Det verste er at det er helt ordinære tegninger. Det er strekmennesker, strekdyr, strekhus, strekstjerner, 11

streksoler, strekbiler, alt som kan tegnes med streker. Det er som om ens egne øyne blir streker også, akkurat som øynene til strekmenneskene, og jeg tar alle tegningene jeg ser og sender dem inn i vedovnen. Hun kommer til å se det med en gang. At jeg har gjort noe med alle de tegningene.

Jeg kan ikke snakke meg bort fra at jeg har fjernet dem, men samme det, tenker jeg. Det skal jeg si til henne. Samme det.

De kan lage hundre nye. De er jo så kreative. Jeg tror ikke de er det. De er høyst ordinære unger. Jeg ville ikke ha vært så stolt av dem som hun er. De kan gå på ski, men det kan de fleste. De kan gå på badet alene, men det kan også de fleste bare de blir store nok. Han eldste tør å ta bussen til byen alene, men man er ikke noe geni av den grunn. Beethoven tok aldri bussen.

Jeg tar bussen til det gamle huset vårt, for dette er fortsatt rekkehuset vårt. Jeg tenker det mens jeg går mot det.

Ser det igjen slik det var da jeg var liten. Da vi stod foran det, mamma, pappa, søsteren min og jeg. Da vi stod foran det, og jeg så at det var grønt. Jeg så at det var grønt, og at det hadde en liten steintrapp og bak huset var det en hage, og jeg tenkte ikke på at det kunne skje ting i den hagen, og vi gikk inn i gangen, og jeg tenkte ikke på at det kunne skje ting i den gangen. Jeg tenkte ikke på noe annet enn rommet jeg skulle få, og som mamma hadde lovet skulle få være blått, at det ikke gjorde noe at jeg var jente, at jenter også kunne ha blå rom. Det sa mamma.

Og pappa sa at jeg kunne få kjøpe meg en ny seng. En seng for store barn, nesten for voksne, så jeg løp inn i gangen, og jeg løp opp trappene, jeg så ikke inn i stua, jeg så ikke døråpningen inn til kjøkkenet, jeg så på trappa, som var dekket av et brunt teppe som moren min senere skulle rive ut. Som hun skulle trekke av i sinne for så å oppdage at det var et annet teppe under, et rødt teppe, og hun rev av det også, men det visste jeg ikke da, for jeg løp videre, og fant tre rom, det ene var størst, og det 13

skulle mamma og pappa ha, men rom nummer to, det nest største, tok jeg. Jeg bare tok det, og søsteren min sa ikke at hun skulle ha det største. For en gangs skyld sa hun ikke det.

Jeg drar ofte tilbake til huset. Står ved hullet i hekken. Sjekker at fasaden og alle veggene fortsatt er grønne. Sjekker at steintrappa på forsiden ikke har smuldret bort. Sjekker at bjørketrærne fortsatt står her. Det gjør de, men gråpæretreet er borte og solbærbusken. Krakken til bestemor er borte, og de som bor der nå har hagemøbler av plast som de tydeligvis vasker og setter bort om vinteren, for de er hvithvite hver sommer. Så hvite som ingenting i livet mitt har vært. Så hvite som en vinter kan bli, eller en sommer.

De har andre gardiner. Korte. Jeg har aldri likt korte gardiner med rysjekant og mønster på. Mamma likte heller ikke det. Borgerlig, sa hun, når bestemor ville henge opp julegardiner og påske- og sommergardiner, og blomstrete gardiner, og så hang mamma opp oransje, lange gardiner, og gjorde alt hjemme hos oss mørkt og rødt og til å leve i. Jeg gjør det samme selv. Leter etter lange og ensfargede gardiner. Henger dem opp, mens søsteren min smiler og stryker julegardinene sine. Vi får være uenige om det, sier hun, når jeg sier at mamma og jeg ikke liker slike gardiner. Det er en av flere ting vi snakker om mange ganger. Det var en av de tingene mamma hadde sterke meninger om, og søsteren min bryr seg lite om, og jeg bryr meg så altfor mye.

Jeg stod i hagen. Så på gråpæretreet. Så skurvepærene som lå rundt rota. Så hver eneste pære. Så og så på dem, og så ikke på naboen som hadde gått inn i huset og som nå kom ut og sa at noen måtte ringe. Som sa at han ikke hadde mobil. Som igjen og igjen sa at noen måtte ringe. Jeg gikk bare forbi ham enda han ville stoppe meg. Jeg gikk forbi ham, inn i gangen, tok opp telefonrøret, ringte til pappa, sa at han måtte komme. Han sa han var opptatt. Jeg avbrøt ham. Det var første gangen jeg gjorde det, og sa at han bare måtte komme. Så la jeg på og gikk ut i hagen igjen.

Så på gråpæretreet. Opp og ned. Svartsvart bark. Grågrå småsmå pærer. Sekunder, minutter, kanskje en halv time, så stod pappa der, og naboen hvisket til ham, og det var andre naboer der også. Ukjente naboer også. Naboer som av og til stod ved postkassene, og naboer som gikk på turstien hver søndag.

Naboen er alltid der. Han henger over hekken. Han ser oss.

Jeg vil ikke at han skal se oss, men han gjør det. Han ser mamma. Han ser søsteren min. Han ser meg. Jeg trekker for gardinene. Alle gardinene. De på stua, de på kjøkkenet, de på soverommene. Mamma skjønner det ikke. Vi har ikke noe å skamme oss over, sier hun, men vi har det. Vi har rotet vårt. Vi har møblene våre. Vi har mamma. Mamma i åpen morgenkåpe som setter seg i sofaen med en sigarett og et knekkebrød uten pålegg. Mamma med telefonen klemt mellom øret og kinnet og som gråter, mens hun snakker med pappa, eller en eller annen tilfeldig venninne, for hun har bare tilfeldige venninner. Det er en sånn person hun er.

Alt er tilfeldig, men naboen er ikke tilfeldig. Han er en klassisk nabo med rake og spade og nypussede glass i brillene sine. Han hilser ved postkassa. Han hilser når jeg smyger meg gjennom hekken. Han hilser på mamma, på søsteren min og meg, og han vet så altfor mye om oss.

Da jeg var liten, syntes jeg mamma var vakker de gangene hun var naken. Nå håper jeg ingen ser henne. Brystene er små, men de henger likevel, og det kan man se fordi hun insisterer på å ikke knytte morgenkåpa. Søsteren min har spurt henne mange ganger om hun ikke kan ta hensyn.

Hensyn til hvem, spør mamma. Til meg, sier søsteren min.

Du har kommet ut av denne kroppen, så du bør tåle å se den, sier mamma, og åpner kåpa enda mer. Naboene da, sier søsteren min. De gir jeg faen i, sier mamma, og åpner ytterdøra og stiller seg bredbeint i åpningen og hoier. Dette gjentar seg mange ganger. Hadde jeg vært søsteren min, så hadde jeg sluttet å mase på mamma, for det er som å trykke på en knapp. Hun burde vite at når hun maser om morgenkåpa, så gjør mamma noe man ikke vil at hun skal gjøre, men søsteren min gjør det likevel. Hun trykker på knapper hele tiden. Jeg er smartere enn søsteren min. Jeg ser hva som virker og hva som ikke virker. Det virker å ikke si noe. Det virker å gi mamma ros. Ros for klærne hun tar på seg. Ros for maten hun lager. Ros for alle bøkene hun har lest. Det hjelper å si at hun er en god mor. Da kan hun klemme meg og hun kan gi meg hundre kroner, og hun kan si at jeg er 18

det kjæreste hun har. Det siste er litt skummelt, for da tør jeg ikke å dø noen gang. Tenker at da blir mamma til ingen, og det er en for stor tanke. En enorm tanke. Søsteren min burde tenkt litt mer på den tanken, når hun sier at mamma er håpløs og umulig og uansvarlig. Du er mulig, sier jeg til mamma. Helt mulig.

Rune og jeg har også naboer. Vi hilser på dem. Rune mest.

Jeg nikker. Jeg vet ikke hva de tenker om meg. Jeg tror jeg vet hva de tenker om Rune. For en stødig fyr, tenker de.

Han er god, han. Det er det de tenker.