Dagbøkene 1996-2018 av Kristian Klausen

Kristian Klausen

Dagbøkene 1996–2018 Roman

Tidligere utgitt: Måltidet i Emmaus, noveller 2008 Globus, roman 2009 Akilles, roman 2011 Mitt liv var et hett bibliotek, roman 2013 Veien til Mekka, roman 2015 Lotusspiserne, noveller 2017 © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018

ISBN 978-82-02-59719-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11,1/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Det begynte som en måte å komme igjennom en vanskelig periode på, å sette ord på tingene, men siden ble det en vane, eller en mani, jeg måtte skrive dagbok hver eneste dag, om så bare noen linjer. Etter det første året med skriving telte jeg 43 grønne notisbøker, som jeg la i en skoeske, og så avbrøt jeg skrivingen fordi jeg hele tiden hadde tenkt: du skriver deg bare ut av akkurat denne krisen, og når du har skrevet deg ut av den, og har kommet deg noenlunde på beina igjen, så avslutter du, for det er noe bisart over å skrive om seg selv hver eneste dag, det kan ikke være sunt i lengden, tenkte jeg den gang, men etter at jeg hadde avsluttet den 43. notisboka, som var grønn og hadde påskriften Andvord (kanskje var det papirbutikken Andvord i Oslo, som nå for lengst er nedlagt, som hadde startet trykkingen av disse notisbøkene?), og jeg hadde lagt den 43. notisboka i skoesken med påskriften Vagabond, for det var et par Vagabond-sko jeg med rimelighet hadde kjøpt den gangen i 1996, for snart tjueto år siden, som hadde ligget i esken, og det gikk noen dager, som ble til uker, kjente jeg en merkverdig lengsel, en tomhet, jeg gikk og la meg om 5

kveldene, ved siden av min samboer Turid Tidemann, og kjente at dagen, uansett hvor innholdsrik eller fin den hadde vært (eller meningsløs og vond), ikke var riktig HEL, ikke var avsluttet, fordi jeg ikke hadde skrevet noe om den. Jeg innså at jeg hadde blitt avhengig av dagbøkene. Noe i selve skrivingens ensomhet og daglige introspeksjon hadde skapt en trygghet i meg. Jeg gikk til en bokhandel og kjøpte en ny notisbok, og skrev i denne notisboka inn en oppsummering av de siste to ukene da jeg ikke hadde skrevet noe som helst, et resyme av de to uskrevne ukene, og så følte jeg en lettelse og en mening.

Og fra da av førte jeg loggbok hver eneste dag, loggbøker som jeg stadig fylte skoesken til randen med, slik at jeg måtte kjøpe nye sko for å få nye skoesker, slik at jeg i klesskapet ved siden av senga, etter noen år, hadde tre eller fire skoesker stående oppå hverandre fulle av dagbøker, etter hvert skrevet i noen lyseblå Andvord-notisbøker, eller leilighetsvis i noen enkle ensfargede oransje notisbøker som var å få kjøpt i tre ulike størrelser i bokhandelen. Årene gikk, jeg skrev og skrev, i noen perioder mindre, i andre perioder mer, og etter hvert ble det upraktisk med skoeskene, jeg skaffet meg en pappeske, og fylte denne med notisbøkene. Jeg merket en annen mani: Det ble ikke lenger nok å skrive i loggbøkene, jeg kjente også et stort behov for å lese i de gamle: det er vel derfor jeg skriver dem, sa jeg til meg selv; du skriver dem vel av en årsak? Hva er årsaken, tenkte jeg ved siden av min samboer Turid i senga, nei, jeg kunne ikke finne noen konkret beveggrunn eller noe ventende mål der framme noe sted, like lite som man planlegger et produkt eller et endepunkt når man danser; når musikken 6

starter og man kaster seg uti dansen, enten alene eller i fylla sammen med andre, er det jo selve gleden over musikken og bevegelsen som teller, ikke hva det skal slutte med (selv om ens biologiske reptilhjerne kanskje ønsker at det hele skal slutte med at man får med seg en kvinne hjem fra dansen eller noe). Sånn var det med skrivingen av loggbøker for meg. Skrivingen var formålsløs.

Den hadde ingen hensikt, annet enn at jeg skrev, og at jeg etter hvert, dette begynte jeg vel med i særlig grad etter det femte året, leste det jeg hadde skrevet. Det ble vanlig at jeg i en ledig stund i løpet av dagen, eller på kvelden, eller rett før jeg gikk til sengs, skrev ned en del ting som hadde skjedd i løpet av dagen, noen tanker, følelser, noe om slekt og samboer, noe om venner, noe om mitt daglige arbeid som bibliotekar, noe om hva jeg hadde lest i avisa den dagen, en bok jeg hadde begynt på, noe om en nabo, noe om været, årstidene, praktiske ting, økonomi, sportsresultater, politikk, og så stakk jeg den ufullførte dagboka inn i jakka, eller i en bokhylle.

Forresten gikk jeg de første årene alltid rundt med loggboka på meg, slik at jeg kunne skrive i den når som helst, jeg forlot aldri hjemmet uten at loggboka lå trygt forankret i innerlomma på skinnjakka om våren eller høsten, eller i vinterjakka hele vinteren, mens sommeren av naturlige værmessige årsaker ofte var en periode da jeg i mindre grad hadde notisboka på min fysiske person hele tiden. Loggbokas plass i innerlomma på høst- og vinterjakker var faktisk en erstatning for et psykofarmaka jeg en stund var nødt til å gå på, noen beroligende piller, som jeg selvsagt hadde i en dosett hjemme, men jeg var så redd for å få panikkanfall et eller annet sted i 7

byen, langt unna pillene, kanskje i en heis eller om bord i Fløibanen, at jeg alltid hadde en angstdempende tablett i jakka, det første året etter det sammenbruddet som var den direkte foranledningen til at jeg i det hele tatt begynte å føre dagbøker, jeg hadde alltid en tablett med Truxal i lomma, teipet diskré utenpå hetta på en kulepenn, slik at jeg kunne gripe pennen, rive av teipen og spise pillen dersom ulykken var ute. Etter en stund sluttet jeg med pillene, jeg var over krisen, likevel gikk jeg rundt med pennen med den ene reservepillen på innerlomma i jakka i et helt år, før jeg turte å kvitte meg med den, og gradvis ble det slik at dagbokas plassering i samme innerlomme gjorde meg trygg, jeg tenkte absurd nok at dersom du likevel skulle få et av disse gamle anfallene dine, kan du gripe dagboka og skrive ned: Nå har jeg anfall, og så vil det hjelpe, men etter et års tid, da jeg helt hadde sluttet med piller, og hadde overvunnet behovet for å gå rundt med en pille teipet til en penn i innerlomma på vinterjakka, eller høstjakka, sluttet jeg helt å få slike anfall eller tilløp til samme, og jeg har ikke hatt dem siden, jeg har bare hatt loggboka liggende der, sammen med en penn uten pille. Hvorom allting er: det ble en vane for meg å grafse ned i den store pappesken når jeg la meg for kvelden, og lese om igjen en gammel logg, for eksempel kunne jeg i september 2007 finne på å lese en logg fra september 1997, for å sammenligne hvordan jeg hadde det da, med hvordan jeg hadde det nå. Turid ble noen ganger litt irritert fordi hun syntes jeg ga loggboka for mye oppmerksomhet, og henne for liten oppmerksomhet, og hun ga også uttrykk for at det var noe mistenkelig over denne loggbokskrivingen min, som om 8

jeg skrev om en hemmelig elskerinne i den, eller hemmelige kommentarer om henne, og det kan jo være at jeg skrev mye hemmelig der, som hadde med damer å gjøre, det stikker jeg ikke under en stol, men så lenge jeg bodde med Turid, var jeg i alle fall fysisk trofast med henne, så hun hadde ikke stort å frykte, men etter hvert kunne hun be meg skru av lampa over senga når jeg lå og leste i en gammel logg, fordi hun ville sove, og da merket jeg at det lå en undertone av sjalusi i stemmen, det hadde vært mye bedre om jeg lå der og leste en bok eller en roman, og gjerne da høstens bestselger fra et av de store forlagene, men det at jeg hele tiden konsulterte min egen skrift, min egen tidligere skriftstemme, mine egne tanker fra tidligere, begynte åpenbart å ete henne, og derfor var det at jeg en periode var såpass taktisk at jeg la loggen (enten den jeg skrev i, eller en gammel, som jeg leste for min forundrings skyld), inne i en tykk bok, slik at det skulle se ut som om jeg leste i en tykk roman, og dermed, når hun kom inn på soverommet, iført bare en nattkjole for å sove (eller kanskje elske) i den natten, opplevde jeg at det drev en mild forsoningsbris gjennom soverommet, fordi hun oppfattet det slik at jeg faktisk hadde begynt å orientere meg utover i verden og leste en roman, endog en roman som mange snakket om, og som hadde vunnet Bokhandlerprisen nettopp det året, hun ble liksom beroliget over at jeg likevel ikke var i drift på Narcissus’ elv inn i meg selv, men leste en alminnelig kjent bok vi sågar kunne diskutere, om så var. Selv om Turid så å si aldri leste bøker, kunne hun ha glede av å diskutere det moralske predikamentet i en roman, eller et tema i en roman, eller noen ytre rykter og fakta om 9

romanens forfatter, etter at hun hadde lest på baksiden av romanen hva den handlet om, eller etter at jeg hadde forklart henne hva den dreide seg om, eller hvem forfatteren var, og hun utstrålte da, gående i nattkjole fra baderommet og bort til dobbeltsenga, kastende et blikk på meg, en viss glede og lettelse, merket jeg meg, over at jeg leste Roy Jacobsen- eller Per Petterson-, eller endog Stephen King-romaner (som var en romantype jeg av en eller annen uforståelig grunn en periode var besatt av, uforståelig siden jeg ellers ikke kunne fordra romaner og noveller med noen form for voldsinnhold eller skrekk), men hun syntes det var mer irriterende, kunne jeg merke, at jeg leste På sporet av den tapte tid, fordi det i tittelen så ut til å ligge en lengsel etter tida før henne, en tapt tid, tenkte hun kanskje, som jeg hele tiden var på sporet av. Derfor tilhørte både På sporet av den tapte tid og mine egne loggbøker en kategori bøker som skapte misstemning mellom oss. Fra 2007 begynte jeg å kjøpe en ny type loggbøker som hadde påskriften Emo og hvis forside og omslag var varmt grått med noen røde liggende rektangler (der jeg ofte skrev navnet på måneden og året loggboka var skrevet i: oktober 2009, januar 2010, og så videre), og denne loggboka holdt jeg det gående med å skrive i, gjennom bruddet mellom Turid og meg, da hun flyttet ut, og kom ut av skapet som lesbisk, og flyttet til Notodden, med sin nye kjæreste Solveig, og deretter fulgte akkurat disse Emo-bøkene meg videre en god stund, da jeg var alene, før jeg gikk over til å begynne å skrive i noen nye, litt tjukkere, notisbøker som var å få kjøpt på Notabene-bokhandelen. Disse Notabeneloggbøkene lignet litt på de langt dyrere Moleskine10

loggbøkene, og jeg syntes jeg gjorde et kupp hver gang jeg hadde kjøpt en slik Notabene-loggbok til 59 kroner, siden disse Notabene-loggbøkene hadde nesten like mange sider som Moleskine-loggbøkene. Jeg bodde da i en kilometers gangavstand fra en Notabene-bokhandel, og etter hvert ble jeg på hils og snakk med de ansatte, siden de visste hva jeg kom innom for å kjøpe, cirka hver åttende eller niende dag, for det var blitt slik at jeg brukte i underkant av 10 dager på å fylle en slik Notabene-logg. De Notabene-ansatte kommenterte kanskje fargen på Notabene-loggboka mi, at jeg akkurat denne dagen hadde valgt en lysegrønn notisbok, kontra den middelhavsblå jeg hadde gått for i forrige uke, og så gikk jeg hjem og skrev av denne passiaren i loggboka. Hele tiden leste jeg med sporadiske mellomrom i de gamle. Men noen ganger kunne jeg være streng mot seg selv, fordi jeg var redd for å bli lei av enkelte år, så jeg tok mine forholdsregler for å unngå dette, for eksempel kunne jeg sortere ut alle år fra 1996 til 2005, og legge dem i en egen eske, og teipe esken godt igjen, og bære esken ned i det lille lagerrommet i kjelleren under der hvor jeg leide leilighet fra 2008 til 2010, i Elsters gate 15 i Drammen, og bestemme meg for ikke å lese noe fra disse årene, på lang, lang tid, kanskje et helt år, for da ville jo disse nedteipede årene begynne å bli mystiske og usynlige, og jeg tenkte med glede på hvor fantastisk det ville bli, den dagen, i en fjern eller nær fremtid, da jeg igjen åpnet denne esken, og atter hadde stevnemøte med akkurat disse glemte årene. Det var også derfor det var så presserende hele tiden å skrive nye dagbøker, kunne jeg for eksempel tenke i 2010, fordi jo flere nye jeg skri11

ver, desto mindre sannsynlig er det at de gamle loggbøkene vil begynne å kjede meg, tenkte jeg. Derfor skrev jeg og holdt meg til Notabene-serien, helt til den dagen kom, i 2013, da Notabene sluttet å produsere disse bøkene, som hadde en fin kvalitet, ti centimeter høye, 96 blad, med stiv perm, og jeg tenkte jo i mitt stille sinn at de selger vel ikke nok av dem, og når det gjaldt min lokale bokhandel, der jeg gikk med 8–10 dagers mellomrom og kjøpte min notisbok, så hadde jeg med all mulig tydelighet merket det snodige faktum at ingen andre kjøpte noen av disse notisbøkene. Da jeg begynte å kjøpe fra de 10–12 stablene med Notabene-notisbøker i ulike farger som lå på et bord innerst i butikken i 2010, la jeg merke til at det var et visst antall i svart, et visst antall i hvitt, en del i grønt, blått og oransje, og noen i brunt, og etter hvert kunne jeg med fullstendig presis sikkerhet vite at nå er det sju hvite igjen, og nå er det tre oransje igjen og nå er det fem blå igjen, og nå er det tre brune igjen, og så bestemte jeg meg for å kjøpe en hvit Notabenebok, og da visste jeg; ok, da er det seks hvite igjen, og hva skjedde? Neste gang jeg var i bokhandelen, var det fortsatt seks hvite igjen, og dersom jeg kjøpte en svart notisbok, og forlot bokhandelen i klar visshet om at det nå var tre svarte Notabene-notisbøker igjen, så kan du banne på at da jeg entret butikken ni dager senere, så var det fortsatt tre svarte igjen. Med andre ord, da en Notabene-ansatt sa til meg i 2013 (en middelaldrende kvinnelig storrøyker, som sto på utsiden av butikken og røyket minst en gang hver time, og som i begynnelsen må ha trodd jeg var en idiot, fordi hun første gang jeg befant meg i bokhandelen, henvendte seg til meg, mellom en 12

av sine røykepauser, med spørsmål om jeg så etter noe spesielt, og da jeg svarte at jeg bare kikket litt, ble hun påtrengende og lurte på om jeg likte krim? Nei! sa jeg bestemt, og det var enden på slike anbefalingssamtaler (til tross for at jeg de kommende årene av og til kunne kjøpe reinspikka krim, og da kikket bokhandlerdamen forundret på meg)), men da jeg altså en dag var innom og kommenterte at det begynte å bli få igjen av disse Notabene-notisbøkene, og lurte på om det kom noen nye, svarte hun at dessverre, det gjorde det ikke, Notabene har sluttet å produsere dem. Da visste jeg allerede med sikkerhet at det var, kanskje med ett eller to tilfellers unntak, utelukkende jeg som hadde kjøpt de kanskje 60–70 notisbøkene som hadde ligget så jomfruelig i sine stabler bare tre år tidligere, i 2010. Og dermed gikk det på den måten at jeg kjøpte og skrev ferdig de siste notisbøkene fra denne bokhandelen, mens butikkdamen med jevne mellomrom stadig anbefalte meg å begynne å kjøpe Moleskine-bøkene, som var å finne i et eget stativ, og som jo var veldig gode og sagnomsuste, men da ble jeg av en eller annen grunn rød i toppen av hennes nærgående henvendelser, og sa en gang som sant var, at jeg syntes det Moleskine-greiene var noe lureri, fordi de kostet 150 kroner, og firmaet prøver å få oss med på at Ernest Hemingway og Pablo Picasso brukte nøyaktig slike Moleskine-bøker til å notere og skisse i, slik det påstås i de små pamflettene som ligger bakerst i boka, inne i en liten lomme, men er det ikke grenser for hvor mye man skal betale for en simpel notisbok? – Jo, men det er god kvalitet, sa bokhandleren. – Er det egentlig så stor forskjell på kvaliteten? sa jeg. Men der skulle jeg 13

senere erfare at damen hadde rett, det er enorm forskjell på kvaliteten, noe jeg oppdaget senere da jeg hadde lagret en rekke av disse Notabene-notisbøkene på et kjølig sted og opplevde at de begynte å vri seg, og at det til og med til min store skrekk datt enkelte ark ut av enkelte bøker, men der og da angikk vår samtale altså hvorvidt et oppegående menneske, sa jeg, skulle la seg lure til å betale 150 kroner for en notisbok. Fikk det ikke være grenser? Jeg forlot Notabene i mitt nabolag og visste at det ikke var mer å hente der: Jeg hadde kjøpt alle notisbøkene i denne Notabene-serien, nå var det slutt, ugjendrivelig. Men jeg var ikke rådløs. Jeg forbinder året 2013 med to ting: en alvorlig langvarig sykdom som slo ut balansenervene mine og gjorde meg ute av stand til å gå ut av huset, en sykdom jeg delvis (konstaterte jeg i ettertid) kom gjennom fordi jeg skrev i notisbøkene, og jeg forbinder 2013 med at jeg dro rundt i fylket til andre Notabene-forhandlere, og kjøpte de siste restene jeg kunne finne av akkurat disse bøkene, for eksempel fant jeg en god bunke gjenværende Notabene-notisbøker i Krokstadelva på Buskerud Storsenter, og jeg tok også toget en dag til Holmestrand, og fant en god slump med de selvsamme notisbøkene, og kjøpte dem, og skrev i dem, men da 2013 ble til 2014, innså jeg at det bare var å bite i gresset. Jeg ble nødt til å finne en ny notisbok-type i nærområdet, som jeg kunne kjøpe på fast basis. Det nyttet ikke å bruke svære summer på togbilletter til fjerne utkanter i håp om fortsatt å finne et forlatt eksemplar av denne serien notisbøker i Ål eller i Nesbyen. Og det var altså i 2014 at jeg kastet inn håndkledet og begynte å kjøpe Moleskine-bøker, som vitterlig er av en ganske fin 14

kvalitet, det er klart, det måtte jeg medgi første gang jeg pakket en Moleskine-bok ut av plastomslaget. Men det skulle bare mangle, når de faktisk koster like mye som en helt ny paperbackroman, tenkte jeg sint. Vel, så var det altså i Moleskine-bøker at jeg skrev ned mine dager de neste årene.

– Det skjedde mange ytre ting i mitt liv, som havnet i dagbøkene, sa jeg nå til redaktøren, jeg møtte en kvinne som var langt eldre enn meg, ved navn Kirsti Sverdrup, og ble hennes elsker, og jeg gjennomførte flere nerveslitende år som bibliotekar, og jeg begynte å skrive noveller, innimellom malte jeg noen små akvareller, og alt er utførlig beskrevet i loggbøkene, og etter at Kirsti Sverdrup-affæren var over, møtte jeg en ny kvinne, Mette Lyngbø, og hun er også utførlig beskrevet, sa jeg, men nå er det slutt, og jeg sitter igjen med 22 års loggbøker, jeg har ikke orket å telle dem, det er kanskje 2000 loggbøker, kanskje flere, som alle er teipet ned i tre pappesker. – Det føles rart, sa jeg, å se de tre pappeskene, med flere runder brun teip rundt, ja ikke bare rart, jeg blir faktisk litt rørt, jeg får en følelse av at dette er kroppen min, og at dersom noe skulle tilstøte disse tre pappeskene med over 2000 loggbøker, så ville jeg tatt det tungt. Jeg kan røpe såpass at jeg nesten alltid får tårer i øynene, dersom jeg åpner en av pappeskene, og grafser ned i esken, og tar med meg en seks–sju logger opp til soverommet, for å lese, det er selve det fysiske som rører meg, at jeg åpner en kropp, slik en kirurg åpner en pasient og ser de infiserte og sykdomsangrepne indre organene, slik har jeg det når jeg åpner disse pappeskene (den første av dem rommet opprinnelig en tjukkas-TV, 15

den andre var en klassisk bananeske, den tredje var en eske det en gang hadde ligget en støvsuger i). Så nede i pappeskene ligger de grønne Andvord-bøkene fra 1996 til 2003, de blå Andvordbøkene fra 2003 til 2006, de oransje notisbøkene i tre størrelser fra alle mulige år, de grå og røde Emo-bøkene fra 2007 til 2010, de mangefargede Notabene-notisbøkene fra 2010 til 2014, og de mangefargede, men helst sorte Moleskine-bøkene fra 2014 til 2017. – Men fra i fjor høst av, sa jeg til redaktøren, følte jeg for en forandring, og gikk da til en hobbybutikk, og fant en fin notisbok-serie fra Tyskland som jeg har begynt å skrive i, som heter Leuctturm. Så hjemme i klesskapet mitt nå har jeg fire nyskrevne Leuctturm-notisbøker, i ulike farger (varmt blått, blekt blått, militærgrønt og solgult). – Min tanke er at det kanskje kunne være mulig å redigere noe ut ifra disse notisbøkene, sa jeg, for jeg har tenkt litt over spørsmålet: Hva er litteratur? Er det det overlagte, godt planlagte plot, eller er det selve nerven og nærværet i skrift? Om vi svarer det siste, at nærvær, nærhet, liv, eller livlighet, er det aller mest sentrale, da lurer jeg på om det kan være partier fra disse dagbøkene som kanskje har nettopp denne formen for liv og nærvær, og at det kunne være mulig å tenke seg en transkripsjon av de aller sterkeste partiene fra noen av notisbøkene, som kunne gis ut direkte, og hva hun tenkte om det? Redaktøren sa da at hun absolutt var enig i tanken, som tanke per se. Etter å ha tenkt seg litt mer om sa hun at Tomas Espedal vel er det beste eksempelet på en forfatter som simpelthen gir ut dagbøkene sine, noe redigert, og så blir det dirrende og sterk litteratur av det. – Men hvilke dagbøker ville du valgt, 16

spurte hun. – Kanskje det beste er, sa jeg, om jeg sender deg en av pappeskene, og så kan du bla og lese litt fritt, og så kan du gjøre deg opp en mening om hva som burde utgis. – Men så har vi det aspektet med hvem du omtaler, sa redaktøren. For jeg går ut ifra at du omtaler både den første samboeren din, og senere elskerinnen Kirsti Sverdrup, og enda senere henne du snakket om, det forholdet som nylig er slutt? – Naturligvis, sa jeg.

– Hvor nært omtaler du dem? spurte redaktøren. – Helt nært. Det er ikke mulig å omtale dem nærmere, sa jeg.

Det finnes ikke tre kvinner på jordkloden som i større grad er sjelelig saumfart enn disse tre. Dagbøkene inneholder verbatim gjengivelse av dialoger, skrevet ned rett etter at dialogene mellom oss hadde funnet sted, og de inneholder de mest nakne psykologiske observasjoner det sto i min makt å gjøre av disse kvinnene, og deres slekt, deres foreldre, søsken, eks-menn, deres jobbkolleger, naboer, venner og venninner. – Og hva med dine kolleger på biblioteket, spurte redaktøren. – De er beskrevet ned i minste detalj, tonesatt av mine antipatier og sporadiske sympatier. – Hva med det seksuelle i dine forhold, sa redaktøren, er det med, i noen grad? – Altså, det er klart det er med, fordi jeg ikke har noe skille, når jeg skriver, mellom det seksuelle, det intime, det trivielle og det hverdagslige. Å beskrive hva jeg spiste til frokost og hva som sto i morgenavisen den 14. mars 2001, er like selvfølgelig som å beskrive at Turid og jeg møttes til en erotisk sammenkomst senere på formiddagen, og da kan det ofte være at jeg sitter og skriver i dagboka: Jeg lurer på om det blir noe sex på Turid og meg, klokka 10, før jeg klokka 12.30 har notert nøyaktig hva hun hadde på 17

seg da hun kom hjem, og hva vi sa til hverandre, og at vi kledde av oss, og at vi første strevde med å få til noe, før det endte opp med en spesifikk stilling, og detaljer rundt hvordan dette gikk, og følelsen etterpå. – Så alt er med?

– Hver minste ting, og vel så det, sa jeg. – Jøss, sa redaktøren. – Men alt har selvsagt ikke litterær verdi, understreket jeg. Tvert imot. Det er nok bare noen ytterst få notisbøker som faktisk har et sånt trøkk og en sånn nødvendighet, og desperasjon og lidelse, og endog øyeblikk av poetisk inspirasjon, at teksten blir løftet til et slikt nivå at vi kan kalle det litteratur, sa jeg. Det er derfor jeg vil at du skal se på en eske, lese en del av notisbøkene, og så komme med en tilbakemelding på hvorvidt noe av det kan bli til en litterært sett god, poetisk utgivelse. Jeg spør om dette, ikke av latskap, men fordi jeg etter den islam-novellesamlingen, som så til de grader vendte seg utover, politisk … – Ja, det var hva jeg vil kalle en idénovellesamling, sa redaktøren … – Så kunne jeg tenke meg å slå an en helt annen tone, og gi ut noe som ligger veldig nært, ikke bare nær hverdagen, men selve det nerve-øyeblikket da det skrevne blir til, det er slike øyeblikk jeg er nysgjerrig på. Men jeg vet ikke helt hvor i dette havet av notisbøker disse øyeblikkene er, sa jeg. Jeg kunne selvsagt ha gått i gjennom notisbøkene på leting etter disse øyeblikkene, og deretter presentert disse øyeblikkene for deg, men sannheten er at jeg har en følelse av at du vil oppleve andre øyeblikk som gode og nødvendige, enn det jeg gjør. – Jo. Du sier noe, sa redaktøren.

Hvor mange bøker er det i en sånn pappeske da? – Vel. Jeg tror det må være cirka 750 notisbøker i hver av de tre pappeskene. – Bra, sa redaktøren, og pekte ut av vinduet 18

mot hjørnet av Kristian Augusts gate; kan du ikke ta min bil (jeg kikket ut av vinduet denne februardagen, ned på en liten rød Audi som sto parkert utenfor Tronsmo), og så kjører du til Drammen og henter en eske, og så kjører du esken tilbake til meg på kontoret, jeg skal jobbe sent i dag, og blir på kontoret til klokka 21. – Jo, det kan jeg gjøre, sa jeg, og dro hjem til Drammen.

Jeg kjørte hjemover i den kompakte røde Audien, passerte Sandvika og Asker i en fykende fart, og tenkte på den knipen jeg satt i for tida: i løpet av de nitten årene jeg hadde jobbet ved Drammensbiblioteket, hadde jeg dessverre stjålet nitten bøker, altså tatt med meg en og annen sjelden bok hjem fra arkivkjelleren, og ikke levert den tilbake. Nå var det blitt oppdaget; jeg var politianmeldt. Nitten bøker på nitten år, tenkte jeg i bilen, det er faktisk ikke så mange, det er én bok i året, det er ingenting. Jeg myste mot trafikken som summet i det motgående kjørefeltet, og tok et øyeblikk av meg mine sterke briller og gned meg i øynene. Mange års lesning i dårlig opplyste rom hadde gjort meg stadig mer svaksynt. Så satte jeg brillene på nesa igjen, og fortsatte oppover mot Liertoppen. Egentlig var jeg overrasket over at boktyveriene i det hele tatt hadde blitt oppdaget, siden nesten ingen bryr seg om skikkelig litteratur lenger. Jeg vet for eksempel ikke hvor mange ganger jeg egenhendig har forhindret makulering av glimrende flotte bøker. En gang stanset jeg biblioteksjefen personlig, da hun kom ned i arkivet og hentet en bunke med Gunnar Lunderomaner og skulle til å brenne dem, i den store ovnen på kontoret sitt, da sa jeg: – Skal du brenne Gunnar Lundes bøker? Hvorpå hun så dumt på meg: – Du har vært i 19

kjelleren for lenge, det er ingen som låner Gunnar Lunde lenger, han skal i ovnen. – Men dette er noen av de fineste bøkene som ble skrevet på 1970-tallet, og så skal du la dem gå samme veien som Johan Borgen og Torborg Nedraas? (som hun tidligere hadde brent) Umistelige Kanskje fins det fine dager, bare hør på positiviteten i tittelen, Kanskje fins det fine dager, og romanens tilforlatelige optimisme skiller seg jo fra de dystre romanene fra hans hånd som skulle komme senere, som denne, sa jeg til henne, Klovnens vakre død, eller denne lille perlen, Liisa fra Finland og andre noveller. Og da hadde biblioteksjefen sluppet bunken ned på arbeidspulten min, og sagt: – Greit, behold dem du, men fjern dem fra kjelleren, de tar opp for mye plass. Vi ønsker å gjøre deler av arealet her nede om til gamingrom for ungdom.

Jeg jobbet mange år oppe i utlånsavdelingen, i det klare dagslyset, men det var nede i arkivkjelleren jeg trivdes best, med å sortere og katalogføre, og derfor ble jeg så glad hver gang vi fikk et sjeldent arkiv-oppdrag: å undersøke en avdød poets boksamling, eller det kunne være en boksamler som etterlot seg en haug med bøker, og arvingene hans ville bare selge alt, men så sto det i den avdødes siste vilje at han testamenterte det hele til biblioteket, og dermed ble det min oppgave å sortere og innlemme alt i magasinet, og da hendte det av og til at jeg kom over et funn, eller; noe som for meg var et funn.

For eksempel en førsteutgave av Thomas Wolfes Of time and the river, fra 1935, en bok jeg var sterkt knyttet til, etter at jeg en gang hadde tatt nattoget til Bergen, redd og kviende meg for å begynne en ny livsfase, og da hadde jeg en billigutgave av Of time and the river med meg 20

på ferden over fjellet, fra Østlandet til Bergen, og mens toget passerte de ensomme forblåste stasjonene i løpet av natta, Nesbyen, Geilo, Finse, Voss, i oktobers mulm og mørke, og jeg følte jordklodens ensomhet i verdensrommet, denne mørke natttogsnatten i mitt unge liv, hadde jeg lest, i en svakt opplyst sittekupé, de første sidene i denne romanen, som handler om oppbruddets melankoli, om å være på reise, om livet som reise, om Eugene Gants farvel til barndomsbyen Virginia og hans ferd mot New York, og jeg fant nytt mot i Of time and the river den natta, om bord i toget, for bare ordet river i tittelen fikk meg til å tenke på elva i hjembyen, savnet etter elva i hjembyen, tanken på at jeg en natt skulle returnere til denne elva i hjembyen, og begynne på nytt, enda en gang. Jeg oppdaget en førsteutgave av Of time and the river i arkivkjelleren ti år senere (da hadde jeg for lengst flyttet tilbake, og bodde med Turid Tidemann på Åssiden), og befant meg i det såkalte magasinet, under jorden, sorterende, katalogførende, hele samlingen der nede, jeg hadde kommet nesten til slutten i de amerikanske utgivelsene i min sortering, til bokstaven W, da jeg fant den, Wolfe, Thomas, og førsteutgaven, av Of time and the river, utgitt på forlaget Charles Scribner’s Sons, med omslaget intakt, tittel og forfatternavn i hvitt, mot en bakgrunn av grønne bølger, som skulle henspille på elva i tittelen, og jeg åpnet den, og bladde i den, og gjenså de setningene som hadde hjulpet meg den gangen om bord i natt-toget til Bergen, og da oppsto tanken: denne må jeg ha, denne er min, bare denne.

Men så ble det jo ikke bare med denne, tenkte jeg i bilen, på vei over brua fra Brakerøya til Strømsø. Snart 21

svingte jeg inn i Griffenfelds gate og parkerte utenfor nummer 17, en gammel og værbitt sveitservilla, der jeg leide andreetasjen. En vintersvart blodbøk i hagen strakk sine greiner mot himmelen, det høyeste treet i hele bydelen. Jeg låste meg inn i huset, tok trappene opp til andre, åpnet min egen dør og gikk gjennom gangen og kjøkkenet inn til stua. Var naboekteparet i første hjemme? Ikke en lyd. De drev et gravsteinutsalg i Tollbugata, og gjorde ellers lite ut av seg.

Jeg dro et utklipp opp av brystlomma, en eldet, brettet anmeldelse av Olav H. Hauges diktsamling Spør vinden, fra 1971, som noen, kanskje en bibliotekar, for snart femti år siden, hadde klippet ut av en avis og lagt inni boka. Anmeldelsen var ledsaget av et foto av poeten, stående foran et epletre i Ulvik i Hardanger. Uansett hvor lidenskapelig forhold jeg har til poesien – jeg har mang en gang vandret alene i skogene og sitert strofer av Hauge eller Wildenvey for meg selv, eller jeg kan bli rørt av en linje av Emerson, jeg kan faktisk ikke høre eller se diktet Days uten å få tårer i øynene, men til tross for dette – er jeg faktisk ikke så opptatt av de opprinnelige transcendentalistene, med Whitman i spissen, ei heller av de store romantikerne, Shelley, Byron, Keats, og med skam å melde heller ikke av deres modernistiske arvtagere eller antagonister, Eliot, Yeats og Pound (Pounds fangenskap etter krigen, som landssviker, i et bur under åpen himmel, i en italiensk fangeleir, i brennhet sol hele dagen, som førte ham inn i en psykisk kollaps, og de cantoene som omhandler dette, interesserer meg), men til tross for at jeg altså trives i alle disses sporadiske selskap, er jeg når det kommer til stykket, mye mer sjelelig for22

bundet med en håndfull obskure amerikanske poeter fra midten av 1900-tallet, og hvorfor? Muligens rett og slett fordi de befinner seg tettere i tid opptil min egen fødsel, og dermed er deres liv og diktning mer relevant, og tettere sammenvevd med meg og min opplevelse av verden, og den tida jeg selv springer ut ifra? Eller er det noe mørkere? For ord som mangler sjel, er himmelen døv, står det i Hamlet. Har jeg ikke tiltro til en poet dersom jeg ikke vet, med sikkerhet, at hans sjel er torturert? Jeg så den brede ryggen på en bok med samlede dikt av Theodore Roethke (1908–63) i en bokhylle i stua. Ingen skrev vakrere florametaforer; oppvokst i et gartneri som han var, Roethkes far var gartner, hans barndom ble et drivhus, men allerede fra unge år utviklet Roethke en schizofreni som fulgte ham hele livet. Når han skriver om blomster, er det ikke romantisk og søtt og klissete, hans geranium er en kjederøykende tynn kvinne som ingen vil elske med. Hans orkideer blir kvinnemunner, men svikefulle; They lean over the path, adder-mouthed, swaying close to the face, coming out, soft and deceptive.

Ofte har jeg lest Roehtkes dikt, og tatt dem med meg ut på mine egne vandringer i naturen, og med myk, lav stemme gjentatt enkelte setninger i et skogholt eller ved elva, spesielt i det som var mitt mest ensomme år: 2014, året etter de erotiske hendelsene med Kirsti Sverdrup; jeg var så taus inni meg, og derfor stanset jeg ofte opp alene gatelangs, eller ved en duvende åker, og sa: I seek my own meekness (spakferdighet); I recover my tenderness by long looking. By midnight I love everything alive.

Eller: The long day dies; I walk the woods alone. Eller da jeg kom til et mørkt parti i skogen, kanskje på etter23

middagen: In a dark time, the eye begins to see, sa jeg da til meg selv, eller dersom jeg gruet meg til å gå et sted, på jobben eller til en sosial sammenheng – hvor ofte hadde ikke følgende setning av Roethke reddet meg? God bless the ground, I shall walk softly there. Dessuten, tenkte jeg og kikket ned igjen på Olav H. Hauge-anmeldelsen jeg sto med i hendene, må Hauge ha vært påvirket av Roethke. Har noen tenkt på det? Roethkes mest kjente diktsamling bar tittelen Words for the wind (1957), det er jo besynderlig likt Spør vinden (1971). Hauge nevner Roethke flere ganger i sine dagbøker. Hauge led også av schizofreni. Hauges far var også gartner. Hauge selv ble gartner.