Dødens codex av Gert Nygårdshaug

Page 1


Gert Nygårdshaug

Dødens codex


Utgitt første gang i 1990 av Solum Forlag A/S © J.W. Cappelens Forlag AS, 1994 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56783-5 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Foto: iStockphoto / Shutterstock / Marius Renberg Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

1. Fredric Drum studerer Det joniske hav uten glede, mens han lengter etter sin kjæreste og en god flaske Barbaresco DOCG ................................................

9

2. Han benekter ethvert kjennskap til den calabriske falken, nyter et glass «Taurasi Riserva 1982» og faller i dype tanker ................................................ 28 3. Fredric Drum gir duftene navn, han kan se inn i solen uten å nyse og han mottar en nøkkel ........... 45 4. Et dykk ned i hermetikken, farvel til signore Loppo og Fredric Drum følger et lys i mørket................. 63 5. Han hilser Stor-inkvisitoren, mottar en senil gjest og hører Empedesius-søstrenes himmelske sang i det fjerne ............................................................... 84 6. Fredric Drum ser en sint, fransk fot stampe i sanden, han hører om blodbøtten og kjenner søt lukt fra «Presten» ......................................................... 106 7. Han mottar et brev liggende, tenker på fugleklør i sand og oppdager plutselig sangvinikernes vugge..................................................................... 123 8. En organist mumler latin, Fredric Drum teller døde 5


dyr, åpner en eske sardiner og møter en rubensk engel på veien ....................................................... 140 9. Fredric Drum nyter en «Calabria Castello Umbro 1983», hilser på Vergil og Ovid og noteres til syv på Richters skala ................................................. 158 10. En hotellvert klipper hår og skjegg, Fredric Drum ser engler med basuner og han propper ørene med talg ...................................................................... 176 11. Han ordner en polstret dør, tråkker på det tiende trinnet og danser vakkert i Harmonium .............. 193 12. Fredric Drum tar fire runder på torget, ser Umbro i flasken, starter eggesankingen og smiler mot Sophia ................................................................. 216

6




1. Fredric Drum studerer Det joniske hav uten glede, mens han lengter etter sin kjæreste og en god flaske Barbaresco DOCG.

Han satte seg fortumlet opp. Kikket rundt seg. To hundre meter under ham, nesten loddrett ned, var Det joniske hav. Bak seg hadde han en steil klippevegg, rødbrun med grønne spetter. Hyllen han befant seg på, var dekket av tykke lag med stivt, brunt gress. Derfor hadde han altså ikke slått seg i fallet. Han hadde landet mykt og uten mén. Fredric Drum nøs kraftig fire ganger, reiste seg opp og børstet jord og sand fra klærne. Hva i all verden var det som var skjedd? Han rekapitulerte lynsnart de siste fem minuttenes uvirkelige hendelser: Han hadde sittet langt foran i bussen, kofferten plassert mellom beina, og med stor iver og glede hadde han betraktet det calabriske landskapet mens bussen nærmet seg målet; den lille byen Ofanes ikke langt fra Crotone. Han fulgte med på kartet, og ventet kanskje Ofanes rundt neste sving, da bussen ble stoppet av tre politimenn. De fire andre passasjerene, en eldre kvinne, to tenåringer og en pater med bredbremmet hatt, trakk på skuldrene og mumlet noe om kontroll. To av politimennene hadde kommet inn i bussen og snakket rivende fort italiensk med sjåføren, som nikket og pekte på Fredric Drum. Og før han fikk åpnet munnen til protest og uttalt ordet abbaglio, feiltagelse, hadde de trukket ham ut av bussen, skjøvet ham ut i veikanten og drevet ham over et 9


lite jorde mot kanten av en bratt skråning som tydeligvis vendte ut mot havet. Uten et ord, uten et spørsmål, hadde de dyttet ham nedover skråningen, slik at han trillet hjelpeløst nedover kast i kast før han forsvant over kanten til stupet. Men stupet var ikke høyt, og han landet mykt og greit her på denne hyllen. Han hadde ikke rukket å bli redd. Her satt han altså nå, langt syd i Italia, i Calabria, på en fjellhylle med god utsikt utover Det joniske hav, som en annen hekkende fugl. Og her kunne han komme til å ruge lenge; ned kom han neppe, og heller ikke opp. Hyllen var på størrelse med et middels stuegulv. Klokken var kvart på seks om ettermiddagen, det var siste dag i juli og solen sto allerede lavt på himmelen. Geneviéve sto sikkert på bussholdeplassen i Ofanes og skjønte ingenting. Geneviéve, kjæresten, som han ikke hadde sett på tre år. Han klorte løs en passende stein fra fjellveggen og kylte utover. Han så ikke at den tok vannflaten. Deretter ropte han høyt og tydelig over mot det greske fastlandet som måtte ligge der ute et sted i horisonten: «Argabiel! Kuabris, Defrabax, Docrabax, Taculbain, Himesor, Jupiter, Tor og Tykje!» Ved påkallelsen av alle disse urettferdighetens guder, fikk han bukt med den verste frustrasjonen over tingenes tilstand. Deretter satte han seg med ryggen inn til fjellsiden og begynte å tenke. Mordforsøk. Han hadde vært utsatt for et opplagt mordforsøk. Tre italienske politifolk hadde uten ord grepet ham og forsøkt å kaste ham i havet. Var det slik calabriske myndigheter behandlet sine turister? At de, når de så sitt snitt og var i lune til det, slengte intetanende besøkende på sjøen? Var det en slags makaber tradisjon de hadde her nede, og som det slett ikke sto noe å lese om i turistbrosjyrene? 10


Kontroll, hadde hans fire medpassasjerer mumlet. Det var sannelig litt av en kontroll. Camogli. I morgen, første august, var det offisiell festdag her i distriktet visste han; camogli. De feiret Madonna Stella Mari med lys og vann. Eksakt hvordan denne feiringen gikk for seg, ante han ikke stort om, bortsett fra at politiet tydeligvis startet det hele med å slenge en uskyldig fremmed på havet. En vakker og beundringsverdig skikk. «Tull!» sa han høyt og reiste seg igjen. Anbefalte seg overfor nok et halvt dusin eksotiske og troløse guder uten at han fikk noe spesielt svar. Å rope her, var som å rope inn i en kjempemessig osteklokke. Lyden forsvant nesten før den var kommet ut over leppene. Han begynte å undersøke hyllen systematisk. Det var flere utspring rundt ham, og han så at nesten uansett hvor han hadde falt, så ville han ha landet på en eller annen hylle. Også nedenfor ham var det mange hyller, og med litt dristighet ville han muligens ha kunnet komme seg femtiseksti meter nedover mot vannflaten. Men hva skulle han der? Det var opp han måtte. Men det lot til å være umulig. Fjellveggen var riktignok bare knappe tre meter, men uten fremspring eller sprekker. Visste politifolkene at det var mange hyller nedenfor skråningen? Eller trodde de at stupet gikk rett ned i havet? De kunne tro eller vite hva som helst; uansett hadde de begått en gjerning hinsides all vedtatt etikk. Faktum var faktum. Hvor mye han enn vurderte og undersøkte, så ville han ikke ved egen hjelp makte å komme seg opp. Ikke engang fjellklatreren og nasjonalhelten Bernardo Rossi ville ha klart det uten utstyr. Oppgitt la han seg ned i gresset og stirret inn i den lyseblå himmelen. Det måtte være en gedigen feiltagelse. Han visste at det foregikk mye rart på disse breddegrader; han var ikke så langt fra Sicilia der mafiaen drev sin gjøren og laden og 11


behersket irrganger som det ikke var forunt vanlige mennesker å kjenne. Og mafiaens metoder, de som var synlige, var som regel rett på sak, uten unødvendig prat. Og det hadde sannelig vært heller sparsomt med informativ kommunikasjon mellom ham og politifolkene de sekundene de hadde vært i kontakt. Opplagt! De hadde tatt ham for en eller annen dommer-jypling som skulle snuse opp i deres interne affærer, og så hadde de gjort kort prosess. Politifolkene var sikkert mafia-medlemmer på utkikk etter dommer-jyplinger. Fredric Drum hadde hørt at dommere var et høyt skattet mål for mafiaens kuler og kniver. Men de hadde vel måttet se at han var utlending, relativt lys som han var? Ikke for det, de kunne vel ha trodd han var piemonteser som gjerne var lyse og sarte i huden. Hvor forbauset og triste ville de ikke da bli når de undersøkte kofferten hans nærmere, og kunne lese på merkelappen: «Fredric Drum, Norvegia.» Kofferten hans. Han følte seg trist. Sto Geneviéve nå og betraktet kofferten hans der på buss-stasjonen, så kofferten som var blitt lempet av bussen, men ingen Fredric? Inne i kofferten lå gavene til henne, et nydelig håndsmidd samisk gullsmykke og en flaske utsøkt vin fra Piemonte-distriktet; en «Castello di Neive, Barbaresco DOCG 1971». Neive, neve, sne; sneslottet, et vakkert navn på en vin, særlig når giveren var norsk. Han heiste seg opp på albuene, urolig. Det joniske hav strakk seg endeløst utover, stille, grønt; uten en båt. Såpass mye hadde Fredric Drum etterhvert lært av livet, og de underlige tildragelsene han hadde vært blandet inn i, at svært lite var misforståelser og tilfeldigheter. Altfor ofte lå det en grusom, ond og beregnende Plan bak, en Plan som spant sine tråder med dødelig nøyaktighet. Fredric Drum hadde definitivt ristet av seg de siste rester av godtroenhet og mildhet overfor det bedrageriske skinn 12


som kaltes «tilfeldigheter». Derfor var den uroen han følte nå berettiget. Inntil det motsatte var grundig bevist, aktet han å følge Talmuds anvisninger om tilværelsens innhold: «Hvis øyet kunne se de demonene som befolker universet, ville det bli umulig å eksistere.» Han lukket øynene, og tenkte nøye gjennom sin egen situasjon. Fredric Drum. Femogtredve. Ungkar, trofast mot en pike han hadde møtt for over tre år siden og som hadde vært alvorlig syk, men som nå var på bedringens vei takket være mirakuløs behandling. Han var medeier i den etterhvert berømte lille restauranten «Kasserollen» som han og kompanjongen Tob, Torbjørn Tinderdal, drev i Frognerveien i Oslo. «Kasserollen» var eneste norske restaurant med to stjerner i Michelin-guiden. Han var lidenskapelig opptatt av gode viner og hadde etterhvert opparbeidet seg status som en av Norges fremste vineksperter. Denne lett dekadente og jappepregete interessen ble i fullt monn oppveiet av et særlig kritisk og delvis opposisjonelt samfunnssyn; minst fire ganger hadde han f.eks. deltatt i Blitz-demonstrasjoner. Tob og han drev «Kasserollen» uten profittakkumuleringens uedle motiver, og delte overskuddet likt med kokkelærlinger, hospitanter og ekstrahjelp. De hadde vin av typen «Chateau Palmer 1975» på vinkartet til en pris av kr. 750,-, til konkurrerende etablissementers store fortvilelse. Og ettersom Norge kvalitativt sett hadde verdens beste tilgang og utvalg i råvarer til matlagning, og hverken Tob eller Fredric så noen grenser for fantasien, var det ikke mer enn naturlig at det entusiastiske kjøkkenet ble honorert med stjerner i Michelin-guiden. Fredric Drums interesser gikk imidlertid langt utover v i n og eksklusive matretter: De siste årene hadde han vakt oppsikt og opparbeidet seg en betydelig posisjon innenfor de vitenskapskretser som beskjeftiget seg med urkulturers 13


språk og symboler. Fredric Drum var dechiffrerings-ekspert. Etter å ha løst minoemes merkelige Linear B-skrift og tilbakevist den ventriske tolkningen, ble han ofte konsultert av forskere som hadde viklet seg inn i et uløselig problem. Han hadde tatt en rekke språkfag ved universitetet og drev for tiden og syslet med en doktoravhandling om piktogrammer, preruneære symboler og en komparativ behandling av urfolkene på nordkalottens billedskrift. En kontroversiell avhandling. Det var tre grunner til at han befant seg i Italia akkurat nå: For det første skulle han teste italiensk vin til oppkjøp for restauranten. For det andre hadde han fått en særlig interessant henvendelse fra en viss professor Donato d'Angelo angående visse uforståelige partier i en ellers ganske klar tekst i den såkalte Codex Ofanes; pergamentruller gravet frem fra de nylig oppdagede ruinene ved Ofanes. Og sist, men ikke minst: Han skulle endelig få treffe igjen Geneviéve, som befant seg på den berømte klinikken til dr. Vitollo Umbro som pussig nok også lå i Ofanes, bare et steinkast unna de nylig utgravde ruinene. Slike sammentreff satte Fredric Drum stor pris på. Nå var han ikke lenger helt sikker på om slike sammentreff var bare av det gode. Han befant seg visstnok like ved Ofanes. Men hans posisjon var svært lite gunstig. Om et par timer ville det være stummende mørkt. Han ropte. Ga blaffen i osteklokke-effekten og ropte. Ropte til han var så hes i målet at han godt kunne bli tatt for en brunstig calabrisk geitebukk. Han var sulten. Det romlet i magen hans. Og han var tørst, veldig tørst. Som om ikke disse plagene var tilstrekkelige, oppdaget han at hyllen han befant seg på var bebodd fra før. Millioner av små maur krydde rundt ham og på ham. Han sprang opp og børstet og slo av seg det meste, men de hadde allerede funnet veien under skjorten hans og langt 14


oppetter beina. Han hadde maur i håret, på halsen, overalt. Det verste var at de bet seg fast når de skjønte at de ikke var velkomne til å utforske hans legeme som de ville. Dette kom til å bli en trivelig natt. Det var ikke akkurat slik han hadde forestilt seg den første natten i Italia. Det gode humøret som Fredric hadde omgitt seg med de siste ukene, var nå definitivt borte. * Det hadde startet så fint. Tre særdeles oppmuntrende brev hadde dumpet ned i postkassen hans. Det første hadde kommet for nesten en måned siden. Det var fra Institutt for praktisk og teoretisk fysikk ved Cambridge-universitetet i England. Det lød slik: «Kjære herr Fredric Drum. Etter Deres anmodning og med dr. Stephen Pratts anbefaling, har vi foretatt grundige spektrografiske analyser av krystall-objekt med form som en nøyaktig femtakket stjerne, diameter fire centimeter, tykkelse tolv millimeter. De foreløpige undersøkelser viser interessante fenomener hva angår interferens; strålebrytningen følger et mønster som i visse henseender er uforutsigbart. Likeledes synes det å oppstå en akkumulasjon av energi i deler av objektet under spesielle lysforhold: De gjentatte brytninger i forskjellige vinkler, uten at lysstrålene unnslipper, minner i forbausende grad om det som skjer i en rubin-laser. Vi vil derfor få be om å få beholde tilsendte objekt til videre undersøkelse enda en tid, for å få kartlagt de lover for foton-bevegelser som synes å være tilstede. Med vennlig hilsen dr. James Wilson, asc. f.f.» 15


I flere år hadde Fredric undret seg over en krystallstjerne han hadde funnet i sanden på en strand på Yucatàn-halvøya i Mexico, ikke langt fra et maya-tempel. Dette smykket, eller amuletten, hadde Fredric båret med seg overalt, og han hadde, uten å bli overtroisk, en bestemt følelse av at denne krystallstjernen hadde en forunderlig evne til å påvirke enten ham eller omgivelsene. Nå hadde han endelig tatt skrittet og sendt den til undersøkelse. Men han følte seg naken uten det glatte, varme krystallet i bukselommen. Det andre brevet hadde kommet bare noen dager etterpå. Det var poststemplet i Italia, og bar Roma-universitetets tunge segl og inskripsjoner. Det var sendt rekommandert, og inneholdt foruten et brev fra professor Donato d'Angelo, et kopi av et fragment fra Ofanes-codexen. Hovedinnholdet i brevet lød slik: «Signore professor (!) Fredric Drum. De anbefales herved av . . . (her følger en oppramsing av kjente navn og institusjoner innen klassisk arkeologi, etterfulgt av en rekke høflighetsfraser) . . . til en vurdering av visse avsnitt i CODEX OFANES som virker hermetisk. Uten nordmennene Laksdal og Johanessen fra Universitetet i Bergen, og deres epokegjørende metode for åpning av gamle pergamentruller, ville CODEX OFANES neppe blitt tilgjengelig. Vi tilbyr Dem derfor et opphold her nede til in situ-undersøkelser, om De vil gjøre et forsøk på tyding av aktuelle avsnitt i codexen . . . (Deretter en rekke høflighetsfraser, samt anvisninger av praktisk art) . . . Med høyaktelse(!) dr. Donato d'Angelo» 16


Fredric Drum følte seg sterkt beæret. I dagene som fulgte etter dette brevet, kunne Tob konstatere en viss fraværenhet når det gjaldt kompanjongens arbeid over grytene i «Kasserollen», og rett som det var kunne han mumle uforståelige ord og uttrykk. Fredric bestemte seg da for å ta et par ukers ferie og dra til Italia. Reisen ble ytterligere påskyndet da brev nummer tre kom. Det var fra Geneviéve. Fredric hadde truffet Geneviéve i Frankrike, St. Emilion, for noen år siden under svært spesielle omstendigheter. Fredric ble viklet inn i en tragedie med forgiftede viner, og Geneviéve, som var datter av en kjent slottseier og studerte oenologi i Bordeaux, ble utsatt for en hevnaksjon og forgiftet. Resultatet av forgiftningen var tragisk: Piken fikk en slags hjernelammelse, og mistet evnen til å kommunisere med omverdenen. Hun ble sendt til en rekke sykehus, og en viss langsom forbedring skjedde uten helt store resultater. Geneviéve Brissons tilfelle ble ansett som håpløst, inntil hennes far kom i kontakt med doktor Umbro, en verdenskjent italiensk spesialist på afasi og autisme. Han hadde tatt i bruk lyd- og musikkterapi, og resultatene var formidable. Det ble sagt at de reneste miraklene skjedde på signor Vitollo Umbros klinikk i Ofanes. Også Geneviéve opplevde miraklet: Etter noen uker ved klinikken, kunne hun føre fornuftige samtaler med sine nærmeste, hun lo og hun smilte. Doktor Umbro mente hun skulle bli helt frisk. Hun hadde aldri glemt Fredric. Og brevene hun jevnlig sendte, ble mer og mer innholdsrike; i det siste brevet hadde hun likegodt invitert Fredric nedover, eller som hun skrev: «. . . jeg husker deg som om det skulle vært i går, og jeg lengter etter å treffe deg til noen gode dager her i solfylte Syd-Italia. Så kunne vi kanskje nyte 17


en god vin sammen? Det er tre år siden sist, og du har vært hos meg i mørket hele tiden.» Fredric hadde nesten felt en tåre over dette brevet, så glad var han blitt. Geneviéves skjebne hadde ligget som en skygge over ham de siste årene. Nå skulle denne skyggen endelig fordrives. 31. juli om morgenen hadde han tatt flyet fra Fornebu til Roma. Reist videre med innenlandsfly til Catanzaro. Ventet noen timer, sitrende av spenning etter det etterlengtede møtet, og så endelig, lokalbussen til Ofanes – nesten til Ofanes. * Fredric Drum knøt seg av fortvilelse. Han kunne komme til å råtne på denne berghyllen, til slutt ville han dø av sult og tørst og så ville mauren spise ham til knoklene lå tørre og bleke i solen. Det var blitt skumt. Han undersøkte lommene sine. Innholdet var temmelig magert: Lommeboken med reisesjekker og lire. Koffertnøkkelen. En adresselapp til diverse vinforhandlere i distriktet. En engangslighter av merket «Bic». To plater sukkerfri tyggegummi. En knapp av ukjent opprinnelse. Det var det hele. Han brølte, breket, utover Det joniske hav: «Hellige Voktere av denne Mørkets Bergvegg! Nordens jotner og æser vil ta en grusom hevn! Tarpeus og Aegeus forpinte sjeler, kom og heis meg opp! Opp, opp, opp! Daidalos og Ikaros, lån meg vinger! Labrys og Ankh, gi meg tegn, tegn, tegn!» Ropene falt ned til havflaten som opptrevlete filler. Han vrengte av seg skjorten og slo den tom for maur. Gikk til angrep på det glatte berget med neglene uten at han kom en desimeter opp. 18


Mørket tetnet til rundt ham og luften ble fylt av den monotone sangen fra milliarder av usynlige sikader, sammen med det jevne suset fra havet. «Rolig, Fredric, rolig nå. Tenk avbalansert og fornuftig. Du har vært i lignende situasjoner før, og det har da gått bra? Tenk på «Kasserollen», tenk på alle de lekre rettene Tob står og lager nå, kjenner du lukten?» Han forsøkte å følge den indre stemmens råd, men også den var i ferd med å svike ham. Den ledet ham til et matfat som ikke var innen rekkevidde. Hva ville Tob ha sagt om han var her? Tob, vennen, livsfilosofen; den dypsindige. Han ville ha pusset sine runde apotekerbriller og sagt: «Ingenting som er meningsløst kan ha meningsløsheten som utgang. Det har historien vist gjentatte ganger.» Trøstens ord. Dette var meningsløshet i høyeste potens. Derfor kunne det altså ikke ende meningsløst? Han speidet etter lys ute på havet. Ingen lys. Det var lite han kunne gjøre. Det var mørkt, stummende mørkt, og han fant seg en plass innerst ved bergveggen. Lot maur være maur. De fikk bare krype og kravle og undersøke det nye univers som var dumpet ned på deres hylle. Han måtte ha døset av. Da han myste mot viserne på armbåndsuret, viste de halv fire. Snart morgen. Han reiste seg, støl og skjelven og stirret inn i mørket, utover havet. En kjølig bris virket lindrende, og han var ikke fullt så tørst nå som i går kveld. Han sto bom stille og stirret rett fremfor seg. En halv time, en time, to timer, tre timer. Da så han strimer av purpur spre seg over himmelen i øst. Han beveget seg ikke før solen dukket opp fra havet. En sinnsyk plan hadde stivnet til i tankene hans disse timene. Han kunne vel kanskje greie å klatre helt ned til havflaten, og så kunne han legge på svøm langs land helt til bergveggen, klippene sluttet? 19


Nå, da dagslyset kom for fullt, krøp han ytterst ut på kanten av hyllen og kikket nedover. Med en viss fare for beinbrudd kunne han komme seg fra hylle til hylle halvveis ned til havet. Men da var det slutt. Etter hva han kunne se, var de siste femti-seksti metrene et loddrett stup. Det betydde den sikre død å hoppe i havet fra en slik høyde. Likevel, med dagslyset kom optimismen. Mauren hadde ikke plaget ham noe særlig i nattens løp, og selv om huden var rødprikket her og der etter bitt, var det til å leve med. En ny plan var under oppseiling; Fredric Drum ga ikke opp så lett. Han begynte systematisk å rive opp gress. Tykke lag og digre hauger la han til side. Endelig kom han ned til fjellet. Og her fant han det han søkte etter: Kantete, spisse steiner av en viss størrelse. Han begynte å bearbeide fjellveggen med steinene. Først et hakk nesten meteren oppe, til fotfeste. Han hamret og slo, dengte og knuste stein, det slo gnister og luktet svidd. Etter to timer hadde han et hakk som såvidt ga plass for tærne hans. Utpint av sult og tørst måtte han legge seg rett ned for å hvile en stund. Han hvilte en halv time, før han startet opp igjen. Denne gangen forsøkte han et hakk så høyt oppe som han kunne nå. Etterhvert ble det en liten grop der også, stor nok til at han kunne klore seg fast. Så steg han opp i det første hakket med venstrefoten og heiste seg opp. Nå hang han et lite stykke oppe i fjellveggen. Strakk han høyre hånd så høyt som han maktet, var han cirka en meter fra kanten og redningen. Da klokken var halv tre på ettermiddagen, hadde Fredric tre hakk i bergveggen. Ett til høyrefoten, ett til venstrefoten og ett til en hånd. Han var fullstendig utmattet og måtte hvile lenge. Det verste arbeidet gjensto. Nå måtte han nemlig stå i hakkene sine oppe i bergveggen mens han hamret ut et 20


nytt feste lenger oppe. Det var en umulig arbeidssituasjon. Han falt ned hele tiden, og fikk ingen tyngde bak slagene. Det ble bare riper. Klokken seks ga han opp. Han hadde ikke flere krefter. Tom i blikket la han seg rett ut. Solbrent og med sprukne, tørre lepper hvisket han halvveis i ørske et par dusin navn på kjente og spesielt ettertraktede viner. Dessuten repeterte han uten følelse «Kasserollens» meny fra dagen før han dro. * Codex Ofanes. På flyet hadde Fredric tatt seg tid til å tenke grundig over det lille han visste om disse antikke skriftene. Historien var relativt ny. For noen år siden hadde to nordmenn nærmest blitt nasjonalhelter i Italia. Det dreiet seg om de to forskerne Laksdal og Johanessen fra Bergen. De hadde utviklet og testet en metode som gjorde det mulig å ta fra hverandre, åpne gamle papyrusruller som i utgangspunktet var nærmets forkullet av elde. På en finurlig måte greide disse to å åpne, slik at skriften ble synlig, papyrus som arkeologer tidligere ville ha ansett for ødelagt og tapt. Da ruinene rundt Ofanes ble gravd frem, ble det i et kammer funnet store mengder forkullede papyrus-ruller. Nordmennene ble tilkalt, og sensasjonen var et faktum.

21


Meget dyktig åpnet de rullene. Og skriften som kom til syne var delvis gresk, delvis latinsk. Rullene stammet fra tidsrommet 200-300 år e. Kr. Ved tyding viste det seg at det var snakk om filosofiske utlegninger, filosofisk historie og beskrivelse av forskjellige skoler innen antikkens tankeverden. De nye opplysningene som kom frem, var så vidtrekkende, at store deler av antikkens filosofihistorie måtte skrives om. Laksdal og Johanessen figurerte på førstesidene i italienske aviser og ble feiret med pomp og prakt. I norske aviser sto det en liten artikkel i Aftenposten, og et litt større oppslag i Bergens Tidende. Tekstene i Ofanes-papyrusen, var ifølge professor Donato d'Angelo, for en stor del lette å tyde. Men et fragment, skrevet på gresk, inneholdt en tekst som var helt spesiell. Ordene, hver for seg, var greie nok, men innholdet, sammenhengen, var dunkel. d'Angelo hellet til teorien om at det her dreiet seg om det mørkeste og mest ukjente kapitlet i gresk filosofitradisjon: Den hermetiske filosofien. Det hadde lenge versert teorier blant forskere av antikkens filosofi, om at det kunne ha vært visse skoler som stammet fra pythagoreerne som utviklet en magisk, en hemmelig, lukket filosofi som etterhvert fikk stor innflytelse. Det fantes en del indisier, men ingen klare bevis. Teoriene om en hermetisk filosofi ble ansett som spekulative. Inntil nå. Ofanes-codexen inneholdt lange partier som var svært underlige. Fredric Drum leste disse opplysningene fra Donato d'Angelo med stor interesse. Med seg på turen hadde han et anseelig utvalg av bøker om antikkens tankeretninger som han etterhvert aktet å fordype seg i. På flyet var han i hovedsak beskjeftiget med kopien, det lille fragmentet som hadde fulgt med brevet. Den greske teksten hadde han tydet uten vanskeligheter. Den var riktignok dunkel, men 22


ordene hver for seg var det liten tvil om. Det underlige var at det midt inne i teksten, uten noen forklaring, plutselig dukket opp tegn, en skrift, som var totalt fremmed. Fredric hadde aldri sett noe lignende før. Han hadde kjent en sitrende spenning da han så disse merkelige tegnene. Hvilket budskap lå det i dem? Lot de seg tyde? I en skrivebok, spesielt beregnet på dette oppdraget, hadde han foreløpig skrevet en oversettelse av den tydbare teksten. Codex Ofanes, Fragment 233 XII, lød slik: «. . . Damippos oppstilte like mange fakler som (det var) i Odeion før Apaturiefesten; det skulle være slik Simmias disippel Croton Vise befalte fratriene. Ermeticas segl, med Hefaistos, Hekate og Persephones inskripsjoner skjuler Den Hellige, Allerhelligste Cylotians budskap slik det i Dødens Rituale blir fremført, og slik det er: . . . (Her følger fire linjer med underlige tegn, hermetisk skrift?) . . . Ermetica Chiron har sagt (det) slik er Dødens Hvisken for våre troløse i de landlige dionysier. Synedrium er Umbilicus Telluris (latin her?) slik Odeion vokter Harmoniene (til) evig tid . . .» Fredric Drum gledet seg. Han gledet seg virkelig til å ta fatt på dette arbeidet. Og med Geneviéve Brisson frisk ved sin side, ville ingen vanskeligheter være uoverkommelig. Slik hadde han tenkt før flyet landet i Catanzaro. * Ingen vanskeligheter. Fredric lå i en halvdøs og fablet. Det kravlet maur over ansiktet hans; inne i nesen, ørene og øyegropen. Han enset det ikke. Enset ikke at det hadde begynt å mørkne, og 23


at det langt ute på havet, som prikker, hadde samlet seg en mengde små båter. Det var fiskere. Men akkurat i dag skulle de ikke fiske. I dag var det første august. Camogli. Festen til ære for Madonna Stella Mari. Fredric bråvåknet ved at han nøs kraftig. Han fortsatte å nyse maur, mens han reiste seg opp i sittende stilling. Det var nesten mørkt, og han holdt på å synke sammen igjen av mismot over tanken på nok en natt her på hyllen. «Vann», breket han hest for å prøve sin egen stemme. Han stirret utover havet. Gned seg i øynene og glodde. Danset det lysende prikker for øynene hans? Nei, de danset ikke, de sto stille. Et dusin lysende prikker. Ute på havet. Var det lys ute på havet? Han reiste seg helt opp og sjanglet ut mot kanten av hyllen. Blunket ut mot mørket. Det var lys; det måtte være båter der ute. Båter! Nå så han det helt tydelig: Det var en rekke lys, de vugget frem og tilbake på bølgene, det var ild; det var båter med levende ild i. Først skjønte han ingen ting. Båter med levende ild? Var det hellenerne som kom for å erobre tilbake Calabria? Hadde han sovnet, dødd, og våknet opp igjen i antikken? Fredric Drum klarnet sin medtatte hjerne og skjønte etterhvert at det han så ikke var annet enn en prosesjon av båter som skulle innlede, eller muligens avslutte feiringen av camogli. Det var slik det foregikk, det hadde han lest. De sendte båter ut på havet denne dagen, båter med levende ild. De kom sikkert fra de nærliggende fiskerlandsbyene, ti, tyve, kanskje tredve lys var det der ute. Nå ble det fart i Fredric Drum. Underlig nok greide han å plystre en melodi over de sprukne leppene; «Seemann, komm bald wieder», mens han slet løs digre hauger av tørt gress fra bakken omkring seg. En del hadde han fra før, fra letingen etter steiner. Nå 24


samlet han en dynge med gress ytterst ute på kanten av hyllen og satte fyr på. Lighteren fungerte heldigvis. Snart veltet det tykk, gul røyk opp og flammene steg flere meter til værs. Fredric hostet og nøs og danset en vill dans bak bålet. Skyggen på fjellveggen ville være synlig på kilometers avstand, og de som så dette måtte bli skremt fra vettet. Ånder som danset i fjellveggen! Han roet seg ned og forsøkte å tenke fornuftig. Stilte seg opp like bak bålet, slik at skyggen på fjellet ble en tre meter høy Fredric Drum. Så holdt han den ene hånden frem og tegnet skyggebokstaver i luften: Sakte, og om og om igjen tegnet han nøyaktige sirkler og buer: SOS. Bare de ikke var overtroiske! Bare de ikke trodde det var et tegn, et mirakel de så der oppe i klippeveggen høyt over havet! At de så syner; en nattlig hildring som resultat av overdreven camogli-feiring. Fiskere, tenkte Fredric, fiskere er fornuftige mennesker. Han la mer gress på bålet og fortsatte å tegne SOS. Han så seg plutselig som den han var: Han var i antikken, han var i Platons hule, han var en skygge, han var idolae, en idé, et bilde på noe som eksisterte uavhengig av sanseverdenen. Han var rett og slett Idolae Drum! Bak ham, på fjellveggen, var Idolae Drum. Men foran bålet sto Fredric Drum, den virkelige, den ekte, som ifølge Platon ikke var sansbar. Han håpet virkelig at han var sansbar. At fiskerne ikke hadde leste for mye Platon, og kom til den filosofisk noe tvilsomme konklusjonen at det var skyggen i fjellveggen som var virkeligheten. SOS. SOS. Han fortsatte å skrive SOS helt til bålet var brent ned, til det ikke fantes mer gress på hyllen. Spent stirret Fredric inn i mørket, ut mot båtene, som han ikke hadde kunnet se mens bålet flammet. De var borte. Det var mørkt ute på havet. 25


Han kikket på klokken. Den viste noen minutter over ni. Hvor lenge hadde han holdt på med skygge-semaforeringen? Ti minutter, en halv time, en time? Han var blind, blendet, tidløs og stum. Båtene var borte. Hadde de sett noe, hadde de skjønt at et menneske befant seg i den ytterste nød? Hvor var de blitt av? Hadde det i det hele tatt vært båter der ute med levende mennesker i? Hadde han enda hatt noenting å gripe fatt i, noe konkret, noe som ga håp; som kunne fortelle at den absurde situasjonens lidelser snart skulle forvandles til skjønn og lindrende vandring mellom marmorsøyler under buete hvelvinger i Afrodites tempel, der krukker av vin sto oppstilt langs veggene, og duft av myrra og balsam skapte velvære og ro i sinnet? Der Den Onde Plan, kabbalistene, Mørkets Riddere, satanistene. De Lange Knivers Fedre, Oksemennesket, Labyrintenes Titaner og excorsistene var fordrevet ned i kjellerens avgrunner og erstattet med danserinnenes tamburiner. De Gode Mødres Søte Frukter, syrinxens milde toner, bacchanalenes kjøkkensjef og sommelier, med Den Hvite Ilds Varme og Den Store Sengs Dundyner. Krystallstjernen. Hadde han enda hatt krystallstjemen i lommen. Han var naken. Han satt, halvveis lå inne ved bergveggen. Sov ikke. Var ikke våken. Frøs ikke. Var ikke varm. Han var ingenting, jo, han var inne i en skyggeverden. Der skulle han danse med Geneviéve helt til solen sto opp. Så skulle de fly utover havet, sveve over bølgene. Tre politimenn dyttet ham utfor skråningen og stupet. De fraktet ham opp igjen. Dyttet ham utfor. Han trillet og falt. Ble halt opp igjen. Puffet. Trillet. Falt. Opp. Dyttet. Ned. Opp. Falt. Opp. Ned. Opp. Ned. Tre politimenn smilte. Han var steinen. Sisyfos-steinen. Som trillet. Opp. 26


Ned. Opp. Ned. Titanene smilte, den trehodede titanen med uniform. De lo, alle hodene lo hver gang han trillet og falt. Fredric reiste seg opp med et rykk. Han var våt av svette og tungen var hovnet opp til dobbelt størrelse i munnen. Han hørte en lyd. En sterk lyd! Det var en dur; den var voldsom og det tordnet i ørene hans. Da så han det: En skarp lyskjegle feiet over bergveggen like til høyre for ham; lyset kom fra et helikopter som hang tyve, tredve meter utenfor i luften. Han så det tydelig, det var hvitt, og det var et stort rødt kors på halepartiet. Ingen hallusinatoriske engler. Et ekte helikopter. Han sto stille. Løftet den ene hånden forsiktig. De så ham ikke. Han sto i mørket. Lyskjeglen var over ham, under, på siden. Så plutselig ble han blendet av det sterke lyset, og han falt tilbake på hyllen. I helikopteret ble det ropt, fektet og gestikulert. «La! Un signore! Corda, rapido!» Han så tauet som ble firt ned til hyllen fra helikopteret. Han skjønte systemet. Uten problemer festet han seg selv til selen, og sjekket remmene to ganger før han vinket klart. Så ble han heist opp. De dro ham inn gjennom luken. La ham på en slags båre. Fredric pekte på en flaske. Han drakk. Spumante. Og kastet opp. Drakk mer spumante og smilte. De snakket i munnen på hverandre og spurte om alt. Fredric ristet på hodet og lukket øynene. Så reiste han seg halvveis opp og sa lavt, men tydelig: «Signores. Mi scusi. Grazie. Kan dere være så vennlige å frakte meg til Ofanes. Politistasjonen. Per favore». Noen få minutter senere, klokken kvart på to om natten, landet redningshelikopteret på det øde torvet i den knøttlille byen Ofanes, like ved politistasjonen. Fredric gikk ved egen hjelp ut av helikopteret, rett bort til døren og banket på. Det svarte innenfor. 27