Page 1



Magne Hovden

Cirkus


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-62118-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (dame) Patty Maher/Trevillion Images, (bakgrunn og øvrige foto) Shutterstock og iStockPhoto Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

«Only one thing can challenge a dragon’s dominance: another dragon,» lød stemmen fra David Attenborough fra utkanten av en gresslette i Indonesia idet han betraktet to komodovaraner som nærmet seg hverandre. På den andre siden av kloden, i en sofa i Oslo, skrudde Lise Gundersen opp lyden på tv-en og så ham liste seg bakover. Dyrene målte hverandre først og reiste seg på bakbeina i en avventende dans, før alvoret begynte. Glefs med skarpe tenner rev blodige sår i buk, bein og rygg, til den ene innrømte nederlag og lot seg jage bort. Dagen etter følte hun seg som den eneste dragen på sletta. Mannen i femtiårene på den andre siden av konferansebordet hadde allerede tapt kampen. For lenge siden. Og det halve minuttet var i gang. De tretti sekundene med rastløs stillhet mellom høflighetsfrasene og alvoret. Hun studerte ham mens han åpnet en laptop på bordet. Furene i pannen hans gravde seg dypere, før han kikket opp på henne og mønstret et smil: «Som du ser kom jeg hit alene i dag. Ingen advokater.» «Bra.» Et krus var det eneste på bordet foran henne. Dampen fra kaffen fikk henne til å trekke på smilebåndet. «Har du hørt om mannen som havnet i helvete? På vei forbi rykende krater og skrikende syndere i full fyr 5


dro han kjensel på en advokat i het omfavnelse med en vakker kvinne. Urettferdig! klaget han til djevelen.» Finnmarksdialekten skar gjennom og fikk mannen i vitsen til å høres ut som en sjarkfisker. Til hennes frustrasjon hadde den en tendens til å manifesteres av iver, glede, sorg eller sinne, som om hun var besatt av en slags finnmarksdemon med ett mål for øye: å røpe hva hun følte. Hun trakk pusten for å lukke demonkjeften, og fortsatte: «Jeg må pines i all evighet, mens den advokaten får kose seg med en vakker kvinne. Djevelen ristet irritert på hodet og geleidet mannen videre: Du aner ikke hva den kvinnen har gjort. Hun fortjener virkelig straffen. » Et drag av forargelse la seg i øynene til mannen på den andre siden av bordet, men han ristet det av seg og snudde laptopen mot Lise. «Hundreårsjubileet vårt.» På skjermen sto femti smilende mennesker i forskjellige aldre utenfor et industribygg. I midten holdt han stolt opp en kake mot kameraet. «Jeg er her for å overbevise de nye eierne om at Holmen Emballasje kan drives lønnsomt i hundre år til. Minst. Og disse menneskene er grunnen.» Lise holdt blikket hans uten å se på bildet. Han fortsatte: «Disse menneskene har sagt seg villig til å gå ned i lønn. Besparelsene det vil medføre, er betydelige. Og våre lokale underleverandører er åpne for å reforhandle avtalene.» «Men det forandrer dessverre ingenting.» Likegyldigheten i tonefallet hennes ga beklagelsen lite vekt. «Avgjørelsen er allerede tatt, ingenting å gjøre med det nå.» «Se på dem.» Stemmen hans hardnet mens hun fremdeles holdt blikket hans. «Nei, selvfølgelig kan du ikke det. For da hadde du sett at det er ekte folk som ram6


mes. Ekte liv som ødelegges, fordi dere skal gjøre dere feite på vrakrestene.» Skraping mot metall trakk oppmerksomheten hans i retning av vinduet, der en due kikket inn på dem fra karmen utenfor. «Det verste er at du tok imot hyllesten. Med et betryggende smil, på forsiden av lokalavisa: OSLO-FIRMA REDDER EMBALLASJEFABRIKKEN» Duen vendte dem ryggen og lot seg slippe utfor karmen, og han så på Lise igjen. «Men du visste det allerede da. Du visste det før dere i det hele tatt la inn bud, ikke sant? Etter at gribbeklørne deres hadde hamret kalkulatorene varme for å regne ut profitten?» «Forutsetningene har forandret seg siden oppkjøpet, svingningene i markedet, råvareprisene og fallet i kronekursen har …» Han avbrøt henne med en håndbevegelse. «Jeg kom egentlig ikke hit med håp om å få dere til å ombestemme dere.» Plasthengslene på laptopen knirket da han lukket den. «Jeg kom for å se om du klarte å se meg inn i øynene. Og det hadde du ingen problemer med.» Så reiste han seg, puttet laptopen i en ryggsekk ved stolen og gikk mot døra. Før han åpnet den, snudde han seg mot henne. «Hvor lenge har du jobbet her?» «Elleve år.» «Du er i alle fall tjueen gram slankere enn da du begynte.» Lise ble sittende og se spørrende etter ham da han forlot konferanserommet. Så dukket et smilende ansikt opp fra siden av dørkarmen. «Kartonggubben så ikke så himla happy ut.» Rynkene rundt øynene og i pannen røpet at Børge Høylund hadde rundet femti, noe gråheten i det bakoverkjem7


mede håret kvitterte for. Han gikk inn og satte seg på bordkanten ved siden av henne, med armene i kors. «Tjueen gram.» Lise så mot døråpninga. «Hæ?» «Det var det siste han sa før han gikk. At jeg i alle fall er tjueen gram slankere enn da jeg begynte her. Hva mente han med det?» «Sjela di.» Smilet hans ble bredere. «Det var en eller annen amerikansk lege som veide folk like før og like etter at de døde, og kom frem til at de hadde mistet tjueen gram.» «Herlig. Så jeg har ingen sjel.» «Men du har fått forbanna mye penger for den.» Hun så opp på ham og trakk på skuldrene. «Det gikk i alle fall bedre med kartonggubben enn med fyren fra høyfjellshotellet i forrige uke. Voksne menn som trygler og griner, er … noe jeg aldri klarer å venne meg til.» «Man venner seg til alt. Tro meg. Ta imot det fra en som har opplevd hele det miserable spekteret. Håpløshet, sorg, sinne og desperasjon. Heldigvis kom jeg deisende ut av mor mi med en rustning mot slikt. Det preller av.» Han laget rikosjetterende kulebevegelser mot brystkassa med pekefingeren. «Pjong, pjong!» «Herregud.» Bildet av Baby-Børge i rustning på fødestua fikk Lise til å grøsse. «Men det er sant, det er medfødt. Evnen til å ikke ta innover seg andre folks dritt. Og du har den evnen, Lise. Du er iskald. Og det var derfor jeg ansatte deg.» «Ingen sjel og iskald. Jeg får vel varmen i meg når jeg havner i helvete, sammen med advokatene.» Børge lo. «Om ikke annet så kommer du til å reise dit på første klasse. Hvordan går det med leilighetsjakten, forresten?» 8


«Jeg har funnet den perfekte. To hundre kvadrat og takterrasse med jacuzzi. Et palass, men du betaler meg ikke nok.» «Når du blir medeier, så kan du –» Før Børge fikk fullført, dukket en ung mann opp i døråpninga. «Lise, det står en klovn nede i resepsjonen og venter på deg.» Lise så vantro på Børge og tilbake på den unge mannen. Finnmarksdemonen rørte på seg i henne igjen, og gjorde tonefallet hoppende. «Hør her, det er greit at vi har en litt røff tone på kontoret, men du kan ikke gå rundt og kalle besøkende klovner. Det handler om å ha bitte litt respekt for –» «Nei, han er en ekte klovn.» Den unge mannen gikk bort til Lise og holdt et visittkort mot henne. På oransje bakgrunn, over et mobilnummer og mellom fargerike ballonger og overdimensjonerte sko, sto det: FILLIP DARIO – KLOVN. Forvirringen fikk Lise til å smalne øynene, før hun kikket på Børge. «Faen heller, Børge. Jeg er ikke i humør til dette.» Børge så spørrende tilbake på henne. «Kom igjen, bare dropp det der vet-ikke-hva-du-snakker-om-trynet. Det er du som har sendt klovnen, ikke sant? For å oppmuntre meg etter kartonggubben?» «En massør, kanskje. Det kunne jeg ha sendt. Eller en mannlig stripper, som da du landet den kontrakten i mai. Men en klovn? Det er ikke min stil, Lise.» Han kikket bort på den unge mannen. «Om det ikke er en strippeklovn, da. Er han det?» Den unge mannen trakk på skuldrene. «Han har ikke 9


kledd av seg ennå. Men han har ikke på seg klovnedrakt heller.» Lise så på begge to, skulle til å si noe, men reiste seg i stedet og gikk hoderystende ut fra konferanserommet, forbi den unge mannen. Speilet som dekket den ene veggen i heisen, hadde fått seg en trøkk av en tralle for flere måneder siden. Lise speilet seg akkurat der det bulte. Da hun flyttet seg til siden este midjen ut, over kanten av de sorte buksene lignet blusen hvit glasur på en muffinstopp. Den var et resultat av en rekke guilty pleasures. De fleste av dem innebar sjokolade i en eller annen form. Det var hennes måte å belønne seg selv på, etter lange og harde arbeidsdager som nesten uten unntak ble til både ettermiddager og kvelder. Hun betraktet seg selv i speilet, dyttet inn muffinstoppen med pekefingeren. Børge hadde gitt henne et medlemskap på et helsestudio i julegave. Og sagt at helsa var viktig for å kunne gjøre en god jobb. Ikke for å holde seg frisk, men for å kapre klienter. «Man kan ikke stole på tjukke folk, Lise, » hadde han sagt. «Hvordan skal man få klienter til å tro at man kan ta vare på dem, om man ikke klarer å ta vare på seg selv? » Men hun hatet å trene. I stedet kledde hun seg vanligvis i klær som var akkurat romslige nok til å skjule sideflesket. Det smale ansiktet med de markerte kinnbeina under den mørkeblonde panneluggen gjorde at hun slapp unna med det. Samme hvor mye sjokolade hun spiste, var det like smalt. Bestemora hennes hadde en gang sagt at alle kvinnene i familien var slik. «Merk mine ord, Lise. Vi blir ikke feite i trynet i denne slekta.» I tillegg til bestemoras smale ansikt hadde Lise arvet øynene hennes. Så lysegrå at man nesten kunne se gjennom dem. 10


Lise hadde en generell oppfatning av hvordan klovner så ut uten kostyme. Storvokste, småtjukke, deprimerte og alkoholiserte, med tredagersskjegg og isser blanke av svette. Oppfatningen kom fra karakterer i film og på tv. Hun hadde sett klovner i virkeligheten også, på sirkus som barn, men aldri uten kostyme. Og hun hadde aldri likt dem. Mens søsteren hennes nesten ramlet av de harde trebenkene av latter, hadde den overdrevne gestikuleringen, parykkene og de store skoene fått henne til å grøsse og håpe at det snart var akrobatenes tur. Men da heisdørene åpnet seg mot foajeen, var den tom. Ingen småtjukke sivilklovner med isser blanke av svette. Hun strakte ut hånda for å trykke på heisknappen igjen, men stoppet seg selv da hun fikk øye på noe som foregikk på fortauet utenfor de store vinduene. En mann i trettiårene med sort, krøllete hår ned til skuldrene ga en tohundrelapp til en yngre mann. Nysgjerrigheten fikk Lise til å ta noen steg ut fra heisen. Den yngre mannen hadde kun på seg en skitten, opprevet flanellsskjorte. Arrene og furene i ansiktet hans la på langt flere år enn han hadde levd. Med tunge bevegelser tok han imot tohundrelappen, men vaklet litt der han sto, og mannen i trettiårene la hånda på skulderen hans og støttet ham. Rusen var tung i den yngre mannens øyne, idet han tydelig rørt strakte ut hånda og takket. Mannen med krøllene klappet ham på skuldra og så ut til å unnskylde seg, før han gikk mot døra til foajeen. Mannen kom inn og tittet seg rundt. Øynene var mørkebrune, nesten sorte, kinnbeina markerte og helt symmetriske, og haken kraftig. Da han fikk øye på Lise, brøt et vennlig smil ut i det maskuline ansiktet. «Lise? Lise Gundersen?» «Ja. Og du er … klovnen?» 11


«Jeg er Fillip Dario. Sønn av den store Gino Dario, nedstammet fra en lang linje klovner som strekker seg århundrer bakover i tid. En stor og stolt klovnefamilie.» Bildet av klovnefamilien som dannet seg i Lises hode, fikk henne til å trekke på smilebåndet. Klovnefar som mister løsnesa i avisa mens han dupper av i lenestolen etter en lang dag i manesjen, klovnemor som snubler rundt på kjøkkenet i de store skoene og mister kjøttpuddingen i gulvet, klovnebarna ved kjøkkenbordet som spruter vann på hverandres lekser fra knapphullsblomster. Hun ristet bildet ut av hodet. «Det er ingen her som har bestilt en klovn, så jeg tror det må ha skjedd en misforståelse.» «Bestilt? Hva mener du? Jeg er ikke en slik klovn.» Lise betraktet ham noen sekunder. «Ga du en tohundrelapp til han fyren der ute?» «Ja.» Fillip trakk på skuldrene som om det var den mest naturlige ting i verden. «Da er du i alle fall en lettlurt klovn. Mange junkier her i byen. Om du fortsetter sånn kommer du til å være rimelig blakk før du drar tilbake til …» «Sunnmøre. Det er der sirkuset er nå. Og han trengte tohundrelappen mer enn jeg. Jeg vet hvordan det er å … Nok om det.» «Greit, men hva kan jeg hjelpe deg med, da? Hva lurer du på?» «Jeg er dessverre her for å overbringe dårlige nyheter.» Medfølende la han hånda forsiktig på skuldra hennes. «Din onkel er død.» «Er onkel Jo Atle død?» Lise trakk seg et steg bakover. «Men … det er … herregud, jeg så ham jo på Facebook senest i går kveld, med metalldetektoren sin på et jorde i Gudbrandsdalen.» 12


«Nei, ikke ham.» «Men jeg har ingen andre onkler.» «Jo, du har det. Eller hadde. Din onkel Hilmar Fandango.» «Nei, du har nok feil person her. Jeg har aldri hørt om Hilmar … Fandango?» «Fandango er navnet han tok da han startet sirkuset sitt. For førti år siden. Før det het han Gundersen. Som deg. Og som sin bror Oskar.» Det gikk en søkk i Lise da hun hørte sin fars navn. Tunge minner fra ti år tilbake kom til overflaten. Prostatakreften som sakte spiste ham opp. Dødsleiet der amfetaminet i smertepumpa dro ham inn i et mørke hvor ingen kunne nå ham. Hun hadde kommet for sent. En kontrakt måtte sikres i Østfold, og da hun kom frem til Kirkenes, var han allerede borte. Angeren og tanken på at hun ikke fikk sagt farvel, ikke fikk sagt hvor glad hun var i ham, gjorde alt mye vondere. Han hadde vært alenepappa for henne og halvsøsteren Vanja siden Lise og Vanjas mor døde da de var små. Han hadde kompensert ved å være både pappa og mamma. Alltid der for dem, samme hva som sto på. Angeren og savnet hadde vært stort, men hun hadde druknet begge deler i et hav av arbeid. «Går det bra?» Lise ristet av seg minnene og rygget da hun så hånda hans trøstende på vei mot skuldra si. «Ja. Kjempebra. Hvorfor skulle det ikke gå bra? Jeg kjente ham ikke engang. Denne … sirkusfyren.» «Han var direktør.» Stolthet blusset opp i Fillips øyne og gjorde ham rakere i ryggen. «For Cirkus Fandango, som jeg har reist med i femten år. I Norge, Sverige, Danmark og Finland. Din onkel døde etter en forestilling for to dager siden. Hjertet hans var gammelt.» Fil13


lip så ned i gulvet, og stemmen sprakk. «Det ville ikke mer.» «Det må jo sikkert ha vært … trasig for dere. Men du hadde ikke trengt å komme helt hit for å fortelle meg dette? Du kunne jo bare ha ringt?» Den kalde likegyldigheten hennes gjorde stemmen hans hard. «Det var din onkels ønske. Blant sakene i vogna hans fant vi et ark med instrukser om hva han ville vi skulle gjøre når han døde. Det første punktet var å finne deg. For du er den eneste han har igjen av familie. Og han ville at du skulle komme i begravelsen hans. I Hareid, utenfor Ålesund.» «Jeg skjønner greia, men jeg er ikke så stor på begravelser. Og jeg har ikke tid til å dra av gårde uansett.» «Men han var din onkel. Din fars bror. Og du vil ikke engang vise ham den respekt å komme i begravelsen hans?» «Hør her, jeg kjente ikke fyren. Aldri hørt om ham. Og jeg har et møte om fem minutter, men om du gir meg navnet på kirka så skal jeg ordne en krans, eller noe sånt.» Hun begynte å rygge mot heisen «OK?» Fillip ristet vantro på hodet. «Hareid Kirke. Førstkommende lørdag.» «Greit.» Fremme ved heisdøra snudde Lise seg og trykte på knappen. «Men da vil du bli strøket fra testamentet.» Lise snudde seg igjen. «Testamentet?» «Ja. Punkt 2. Om du ikke kommer i begravelsen, vil du bli strøket fra testamentet.»


2

«Hvor mye tror du en sirkusdirektør tjener, Vanja?» Mobilen lå mellom øret og skuldra mens Lise satte seg i sofaen. I den ene hånda holdt hun en sjokolade og i den andre en flaske karamellsaus med havsalt. Etter å ha skviset ut to jevne striper karamellsaus på sjokoladen satte hun flasken på det lave Eames Elliptical-bordet foran seg. Vanja var Lises halvsøster. Men selv om de hadde samme mor, hadde de langt fra samme oppfatning av hva som var fornuftig å bruke pengene sine på. Vanja hadde kalt Lise pling i bollen da hun hadde fått høre at sofabordet hennes kostet tolv tusen fem hundre kroner. Så Lise hadde latt være å nevne prisen på sofaen. Kelvin Giormani, importert fra Italia. Trettini tusen. Lise tok en bit av sjokoladen og ventet på svar. «Skal du endelig bytte jobb?» Vanjas finnmarksdialekt danset i den andre enden. «Skal du endelig slutte å raide stakkars bedrifter for å kjøpe dritdyre snobbemøbler? » «Det hadde du vel likt. Nei, det kom en klovn på kontoret mitt i dag og sa at onkelen min er død. En ekte klovn. Og at –» Vanja avbrøt henne. «Onkel Jo Atle? » «Nei, onkel Hilmar Fandango.» Det ble stille i den 15


andre enden. «Som het Gundersen før. Broren til faren min. Jeg hadde aldri hørt om ham engang før i dag.» «Og en klovn fortalte deg det?» Noen sekunder gikk i stillhet. «Du skjønner hvor kokko alt dette høres ut, ikke sant? » «Onkelen min var sirkusdirektør. Cirkus Fandango. Klovnen jobbet for ham.» «Fandango … Jeg har hørt om det. Tror de var her i Kirkenes for noen år siden.» «Og jeg er nevnt i testamentet hans. Fordi jeg er den eneste familien han har igjen. Så derfor lurer jeg på hvor mye han tjente.» «Når skal testamentet leses opp?» «Etter begravelsen førstkommende lørdag. Og hvis jeg ikke møter opp i den, blir jeg strøket fra testamentet. Så om jeg vil arve, må jeg reise til Hareid, ei bygd på Sunnmøre en plass. Hipp hurra.» «Buhu, stakkars lita. Det er jobben din sin feil. Du vet det, ikke sant? » «Hæ?» «For du var ikke slik før. Så selvsentrert at du ikke engang –» «Ikke begynn med det der pisset igjen.» Finnmarksdialekten var tilbake. «Du var ikke slik for tolv år siden, da du jobbet for luselønn i –» Lise avbrøt henne. «Da ting gikk til helvete og livet mitt var ødelagt, var det kun én person som trodde på meg. Og det var ikke du, Vanja. Det var Børge. Han trodde på meg da alle andre tenkte det verste om meg. Og ga meg en ny sjanse. Så for hundrede forbanna gang, drit i å snakke til meg om da jeg jobbet i Global Giving.» 16


«Greit, greit, jeg er bare bekymret for deg. Fordi jeg er glad i deg.» Sekundene gikk. Lise svelget sjokoladen og forargelsen på samme tid. «Jeg klarer meg fint. Selv om jeg ikke har noen sjel, og er iskald.» «Jeg har aldri sagt at du ikke har noen sjel, eller at du – » «Nei da, bare glem det.» Det hadde blitt mørkt ute. Lise så sitt eget speilbilde i stuevinduet, med sjokoladen på vei mot munnen. Hun holdt sitt eget blikk utfordrende, som om det med Børges stemme sa: «Herregud, Lise. Skjerp deg! Legg ned den sjokoladen! » Så trakk hun på skuldrene og tok en ny bit. «Hvordan går det med Yngve, forresten? Og nordlysbusinessen?» «Bra, det kryr av kinesere her. Vi har kjøpt ti nye skutere. Du burde investere mens du har sjans, istedenfor å kaste bort pengene på fancy møbler. » «Tror jeg blir partner med Børge i stedet. Og om Hilmar Fandango har en feit bankkonto, har jeg kanskje nok til å kjøpe meg inn. Og kjøpe meg ny leilighet også.» «Så trenger du bare å finne drømmemannen å dele den med … eller dama? » Lise himlet med øynene. «Jeg er ikke lesbisk. Hvor mange ganger skal jeg si det? Jeg har bare ikke tid til det styret der.» «Slapp av, du kommer til å møte noen igjen før eller siden.» «Kutt ut. Jeg har møtt mange menn. Bare ingen som jeg vil –» «Sånn var det med meg også. Første gangen jeg traff Yngve, sa han at jeg lignet på prinsesse Leia, og spurte om jeg ville se lyssabelen hans. Hadde du spurt meg den 17


kvelden om jeg kunne forestille meg å tilbringe resten av livet med ham, hadde jeg sagt hell no. Men så ble jeg kjent med ham. Fant ut hvor varm og omtenksom han var, og hvor høyt han elsket meg.» «Herregud, Vanja. Du burde ha din egen samlivsspalte i Norsk Ukeblad.» «Men det jeg prøver å si, er at du må gi noen en sjanse. Slippe dem litt innpå deg og bli bedre kjent med dem. Det kan forandre livet ditt. » Lise streifet sitt eget blikk i stuevinduet igjen, holdt det. «Jeg liker livet mitt slik det er.»


3

Fra et vindusbord i Løve Restaurant i foajeen til Det Norske Teatret studerte Lise tre kvinner på vei ut. De fargerike, uformelle klærne deres sto i kontrast til de forretningskledde folkene i restauranten. Hun la merke til at Børge så spørrende på henne fra den andre siden av bordet, og nikket mot de tre kvinnene som gikk forbi på fortauet. «Sikkert skuespillere.» «Hippier. Selverklærte såkalte kunstnere.» En servitør plasserte en tallerken foran ham. «Rugvaffel med kaldrøykt laks, hjertesalat og lodderogn. Pisket crème fraîche og pepperrot.» Servitøren trakk seg tilbake, og Børge gliste. «Dette er ekte kunst.» Så kikket han over bordet på Lise. «Vi er også kunstnere. Scenen vår er virkeligheten, og publikummet er investorene. Og istedenfor applaus høster vi en helvetes masse penger.» Han trakk seg i skjortekragen med et fornøyd glis. «Og så er vi mye bedre kledd.» Tyggende på en vaffelmunnfull betraktet han Lise, mens hun blåste på den dampende suppa i tallerkenen foran 19


henne. «Det første året du jobbet hos meg, var du faktisk litt av en skuespiller.» «Ja, det var ikke så lett i begynnelsen.» «Husker du platefabrikken i Sør-Trøndelag? Du sto der i kantina og mønstret en knallhard utgave av deg selv foran alle de tre hundre folkene du sendte ut i arbeidsledighet. Samme hvor mye de ropte, bannet og grein, så leet du ikke på et øyelokk. Og i leiebilen på vei til flyplassen etterpå tørket du dine egne tårer. Men du vokste fort fra alt det der. Du hørte på meg, fulgte rådene mine og skjønte at når alt kommer til alt, tenker alle først og fremst på seg selv. Så hvorfor skulle ikke du gjøre det samme? Du har oppnådd mer enn de fleste kan drømme om, og nå er det bare én utgave av deg. Den knallharde. Som stadig blir rikere.» «Jepp.» Hun senket skjeen i suppa. «Hva tror du om sirkusgreiene? Syns du jeg burde reise i begravelsen?» «Definitivt.» «Virkelig? Jeg kjente ham ikke engang. Et gammelt, loslitt sirkus kan vel ikke være mye verdt. Og vi har jo overtakelsen av Heggdal Industrier.» «Jeg holder fortet her, no problemo.» Børge tørket lodderogn fra munnviken og la ned servietten. «Hør her, du vet hvor mye du betyr for firmaet.» Han så henne inn i øynene og la hånda si på hennes. «Hvor mye du betyr for meg. Jeg har alltid sett på deg som min egen datter. Min egen, iskalde Terminator-datter.» Han flirte kort av sin egen morsomhet og slapp hånda hennes. «Du er familie. Familie er det viktigste. Onkelen din var også familie, så ta deg et par dager fri, dra i begravelsen. Så er du tilbake her i god tid før vi skal begrave Heggdal Industrier også.»


4

MF Tidefjord var midtveis over fjorden da Lise fikk øye på bondegården. Flyet hennes hadde landet på Vigra flyplass en time tidligere. Nå sto leiebilen på bildekket, mens hun satt i kafeen og så ut av vinduet, mot våningshuset ved siden av den lille låven omgitt av grønne jorder. En helt vanlig bondegård, men beliggenheten gjorde at hun ikke kunne ta blikket vekk fra den – på kanten av en to hundre meter høy fjellside, som stupte loddrett ned i fjorden. Hun var ikke vant til høye fjell fra oppveksten i Finnmark, der landskapet var flatt og forblåst. Her barrikaderte fjellene alt mellom seg, og det ga henne en klaustrofobisk følelse. Men det massive og voldsomme ved dem var slående vakkert i kontrast til den blikkstille fjorden. «Kan jeg sette meg her?» Lise snudde seg vekk fra vinduet og så inn i de smilende øynene til en gammel dame. Kafeen var full, bortsett fra setet på den andre siden av bordet fra Lise. «Ja, klart det.» Den gamle kvinnen satte seg ned og luktet ut i lufta. «Sveler. Har du smakt dem?» Lise så bort mot skranken, der dampen sto fra en stabel nystekte sveler. «Nei, ikke her. Har spist det i Oslo en gang. Lapper, som det kalles der.» 21