Dystre forventninger
I
ngen var i tvil om at bombeflyene ville komme. Forsvarsplanleggingen begynte lenge før krigen, selv om planleggerne ikke hadde noen spesifikk trussel i tankene. Europa var Europa. Om man hadde tidligere erfaringer i bakhodet, kunne det bryte ut krig hvor som helst, når som helst. Storbritannias militære ledere så på verden ut ifra imperiets erfaring fra den forrige krigen, første verdenskrig, med masseslakt av både soldater og sivile og historiens første systematiske flyangrep, gjennomført over England og Skottland med bomber sluppet fra tyske zeppelinere. Det første av disse angrepene inntraff natt til 19. januar 1915, og ble fulgt av mer enn 50 angrep til, med gigantiske luftskip som drev lydløst over det engelske landskapet, slapp 162 tonn bomber og drepte 557 personer.1 Siden den gang hadde bombene blitt større og mer dødbringende, og mer utspekulerte, med tidsforsinkelser og modifikasjoner som gjorde at de hylte på vei ned. Én enorm tysk bombe, et fire meter langt og 1800 kg tungt prosjektil som ble kalt Satan, kunne ødelegge et helt kvartal.2 Flyene som fraktet disse bombene, hadde også blitt større, og raskere, og fløy høyere, og var dermed bedre i stand til å unnvike hjemmefrontens forsvar. Den 10. november 1932 ga Stanley Baldwin, på det tidspunktet visestatsminister, Underhuset et varsel om hva som ventet: «Jeg tror det er bra for mannen i gata å innse at det ikke finnes noen jordisk makt som kan beskytte ham mot å bli bombet. Uansett hva folk måtte si til ham, vil bombeflyet alltid komme seg gjennom.»3 Det eneste effektive forsvaret lå i angrep, sa han, «noe som betyr at dere – hvis dere vil redde dere selv – er nødt til å drepe flere kvinner og barn raskere enn fienden».