Page 1


Lars Roar Langslet

CHRISTIAN FREDERIK En biografi


© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43809-8 1. utgave, 1. opplag 2014 Denne boken ble første gang utgitt i to bind, Christian Frederik. Del I (1998) og Christian Frederik. Del II (1999), av J.W. Cappelens Forlag as. Omslagsdesign: Bente Cecilie Bergan Omslagsbilde: Christian Frederik (Malt av F.C. Grøger 1813. Rosenborg slott) Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Latvia, 2014 Satt i 10,2/13 pkt. Berling og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

I – Konge av Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Oppvekst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tidlig panorama. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Til Norge, o prins! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stattholder. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regent og opprørsleder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norges konge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nederlaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Norsk ettermæle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Etterskrift om Frederik. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

13 15 33 46 61 88 118 143 159 171

II – Danmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skjøvet på sidelinjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kulturlivet – billedkunsten. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . H.C. Andersen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . N.F.S. Grundtvig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Søren Kierkegaard . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjæringstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Konge av Danmark . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det nasjonale spørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Arvefølgespørsmålet og stormaktene . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forfatningsspørsmålet og de liberale . . . . . . . . . . . . . . . . . . Trykkefriheten – og kongelig pressestøtte. . . . . . . . . . . . . . . Nærbilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Jeg nådde det ikke» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

175 177 203 220 233 245 260 274 288 301 315 329 342 352


Kongen som ingen kjente . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 362 Etterskrift om en statue . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 372 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 378 Personregister. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1


Innledning Christian Frederik har vært en av de mest miskjente skikkelser i norsk historie. Han ble tiljublet som nasjonens redningsmann da han kom til Norge som stattholder, i mai 1813, og ingen historiker har bestridt at han spilte en viktig rolle i 1814 – mirakel-året som gav oss Grunnloven, rammeverket for utviklingen av Norge som en selvstendig, demokratisk rettsstat. 17. mai på Eidsvoll ble han valgt til Norges konge. Men svak norsk innsats i krigen med Sverige på sensommeren ble opplevd som en nasjonal skam, og skylden ble lagt på Christian Frederik. Han hadde bare vært en ‘teaterkonge’, ble det sagt, stor i ord men svak i handling. Hans popularitet hadde vært enorm. Nå sank den som et blylodd. Denne oppfatningen av ham ble utbygget til en nasjonal ‘sannhet’ av Venstres store historiker Ernst Sars, og hos senere historikere av Sarsskolen. Men her kom det inn sterke ideologiske føringer: Grunnlovsverket måtte fremstilles som utbruddet av latente krefter i det norske folk, som omsider våknet opp og tok landets skjebne i sine egne hender. Historikerens tolkninger skulle nemlig tjene ‘nasjonsbyggingen’. Da gav det seg selv at en dansk prins kunne ikke tilkjennes noen hovedrolle i 1814. Hans innsats måtte tvert imot nedvurderes og marginaliseres. Sars-skolen hadde lenge hegemoni som forvalter av vår autoriserte nasjonale historiefremstilling, og preget lærebøkene i skoleverket gjennom generasjoner. Fra min egen skolegang kan jeg ikke huske at Christian Frederik overhodet ble nevnt i de høystemte fortellingene om 1814. I den vanlige 17. mai-retorikken har han også vært anonymisert. Alt det store som året gav oss, skyldtes våre egne, de klarsynte og handlingssterke ‘fedrene på Eidsvoll’. 7


CHRIST IAN FREDER IK

Da jeg i 1990-årene forberedte meg til å skrive Christian Frederiks biografi, oppdaget jeg en helt annen skikkelse: en statsleder av uvanlig format. Etter hvert som jeg studerte dokumentene, fikk jeg en grunnfestet beundring for hans norske innsats. Uten den hadde vi ikke fått noen grunnlov i 1814, og dette vårt annus mirabilis kunne ha endt som et annus horribilis. Selvfølgelig var jeg langtfra den første til å oppdage det. Hos seriøse historikere var rehabiliteringen av Christian Frederik for lengst kommet. Men som kjent varer det ofte forunderlig lenge før deres innsikt får utslag i skolebøker og nasjonal retorikk. Der lever gamle myter uforstyrret videre. Derimot ble jeg den første som skrev en biografi om hele Christian Frederiks livsløp. Da var det viktig for meg å nå et bredt publikum av historieinteresserte, så jeg gav avkall på fotnoter og lignende revirmarkeringer om historikerlauget. Det har jeg holdt fast ved når de to bøkene (fra 1998 og 1999) nå til min store glede kommer i ny utgave som ett bind. I innledningen siterte jeg dengang to av våre fremste historikere på 1814, professorene Knut Mykland og Jens Arup Seip, som hadde gitt hver sitt summariske bilde av Christian Frederik i Norge. Deres ord bør stå ved inngangen også til den reviderte biografien jeg nå legger frem. Først Knut Mykland, i Kampen om Norge 1784-1814 (Cappelens Norgeshistorie, b 9, 1978): «Tross sin ungdom, sin mangel på erfaring, trer den unge Christian Frederik fram som en av de store statsmenn som har sittet ved roret på det norske statsskipet. Jo lenger man arbeider seg inn i tidens arkivsaker, jo mer man fordyper seg i hans store privatarkiv, desto mer gripes man av beundring for hans arbeidskraft og hans statsmannsklokskap. […] Han hadde ingen administrativ erfaring og skulle bli stilt overfor oppgaven å legge grunnlaget for Norges nye sentralforvaltning. Han hadde ingen politisk erfaring og skulle stilles overfor større og vanskeligere politiske spørsmål enn kanskje noen norsk politiker før ham og etter ham. […] Kildematerialet etterlater ingen tvil om at han ikke bare formelt, men også reelt var den ledende politiker på norsk grunn i 1813 og 1814.» Så Jens Arup Seip, i Utsikt over Norges historie I (1974): «Var han et redskap for norske ønsker, en katalysator; eller var det norske folk et redskap for ham? Kildene peker klart i den ret8


INN LEDNIN G

ning at dannelsen av en selvstendig norsk stat var Christian Frederiks verk. […] Den unge prins viste seg å være en statsmann, med smidighet og fasthet i utnyttelsen av midlene og med herredømme over en rekke politiske kunstgrep. Han utnyttet lynsnart sin utgangsstilling. Som stattholder og militær høystbefalende satt han med kontroll over embetsverk og hær. Dette var et kjernepunkt. I det øyeblikk den situasjon inntraff som han hadde sett i møte, hadde han offiserenes og embetsmennenes vante troskap å trekke på, og en lydighetssituasjon som ikke lot seg avvikle over natten. Han slo til, uten å la motforestillinger få tid på seg. […] Uten Christian Frederik intet Eidsvoll.» * Christian Frederik vendte tilbake til Danmark som en slagen mann. Han hadde satset alt, og visste at han hadde reddet det viktigste for Norge – men det var det få andre som innså dengang. Sin norske krone hadde han tapt, men også ære og aktelse hos de fleste nordmenn, og det smertet. Det lindret nok sårene at han ble hyllet som frihetshelt da han kom hjem til Danmark. Men alle sine norske venner mistet han, og skyggen fra hans ‘liberale eventyr’ i Norge lå over ham i alle år videre. I Norge ble han nå nærmest en ikke-person. Og norske historikere har hatt vage forestillinger om hans liv senere i Danmark. Det gikk hele 25 år før han ble dansk konge. Imens holdt den mer og mer reaksjonære Frederik VI ham utenfor seriøst politisk arbeid, og stormaktene, som stod vakt om status quo i Europa, så med stor skepsis på den danske tronarvingen. I 1839 ble han utropt som Christian VIII av Danmark, og den liberale opposisjon i København hadde høye forventninger. Men han skuffet dem. Og danske historikere av den radikale skole har avbildet ham som en blek, bedagelig og kraftløs statsleder, som forgjeves prøvde å gjøre alle til lags. Var han blitt et helt annet menneske? Var den voldsomme energien og strategiske sans som han viste i Norge, fordunstet? Etter hvert som jeg leste meg inn i danske dokumenter og lyttet til danske eksperter, så jeg at bildet var falskt – like falskt som Sars’ karikatur av ham. Energien var i behold, og mange reformer han førte frem, var av hans humane merke. Det er også tydelig at han var innstilt på å gi Danmark en moderne forfatning så snart det ble trygt å ta et så stort skritt. Men 9


CHRIST IAN FREDER IK

de politiske rammevilkår han måtte arbeide under, var på sin vis enda mer innfløkte enn situasjonen i Norge i 1814, og periodevis lammende for kongen. To trekk ved rammevilkårene slo særlig sterkt inn, både i den korte norske kongetiden og i den åtteårige danske. For det første stormaktenes jerngrep. Det var jo deres støtte til Carl Johan som torpederte Christian Frederiks selvstendighetspolitikk i 1814 (men det skal innrømmes at de også presset Carl Johan til å gi Norge rimelige vilkår, bare den danske prinsen dro sin vei!) Jerngrepet var ikke like merkbart i Danmark i 1839. Men vi vet at de holdt landet under intens observasjon, i frykt for det minste tegn til indre uro som kunne true Europas status quo. Og Christian VIII så klart at hvis stabiliteten brast, risikerte Danmark invasjon både fra syd og nord og kunne bli utslettet av Europakartet. Dernest den nasjonale bølgen. I Norge var det Christian Frederik som utløste og inspirerte den, for å underbygge selvstendighetslinjen. Men bølgen slo fryktelig inn over ham selv da avstanden mellom nasjonal retorikk og den grå virkelighet ble altfor synlig i sluttfasen. Den nasjonale bølgen kom annerledes og mer ødeleggende til uttrykk i hans danske kongetid. Christian VIII så det selvsagt som sin høyeste plikt å bevare det som var igjen av den danske helstaten – selve Danmark, og hertugdømmene Slesvig og Holstein med sterk tysk tilknytning. Etter tapet av Norge utgjorde de tyskspråklige hele 40 % av befolkningen. Og uheldigvis var det nettopp ved inngangen til 1840årene at de nasjonale vekkelsene slo inn med voksende kraft – en tysk vekkelse i syd og en dansk i nord. Kongen satset alt på å være megler og forsoner. Men nasjonalismen er alltid en splittende kraft, og jo mer han stod den imot, desto større ble splittelsen. Christian VIII måtte bevege seg i et minefelt. Det frister ikke forstandige folk til de raske sprang fremover. Men radikale historikere har kritisert ham for ikke å våge sprangene. I 1847 var situasjonen omsider så rolig at kongen kunne sette full kraft i forberedelsene av en moderne dansk forfatning. Men døden satte plutselig sluttstrek for hans arbeid, 20. januar 1848. Så brøt februarrevolusjonen ut, og like etter kom den krigen han hadde fryktet, med tysk innmarsj sydpå. I 1849 fikk Danmark sin grunnlov. I løpet av et par år var det meste i Danmarks situasjon radikalt endret, og Chris10


INN LEDNIN G

tian VIII ble snart «Den glemte konge» (som dansk Gyldendal kalte min biografi da den ble oversatt, i 2000.) * Det forundret meg, dengang som i dag, at ingen hadde skrevet biografi om en så fengslende skikkelse. Men det hadde sine grunner. Den viktigste var vel at hans offentlige liv falt i to deler, den norske og den danske – og så kom skilsmissen mellom de to landene han var knyttet til, og satte skiller også i interessen for personen Christian Frederik. Norske historikere har ikke vært interessert i hans danske kongetid, og danske historikere har – med få unntak – vært lite opptatt av hans norske meritter. Desto mer fristende var det å ta fatt på en oppgave som i mangt måtte bli et nybrottsarbeid. Og det gav meg store gleder. I mine to bøker takket jeg dem som hadde vært mine uvurderlige hjelpere og rådgivere – først og fremst Ole Feldbæk og Anders Monrad Møller i Danmark, og en rekke danske og norske eksperter som jeg hadde fruktbar kontakt med: F.J. Billeskov Jansen, Kristof Glamann, Viggo Sjøqvist, Thomas Riis, H.P. Clausen, Klaus Kjølsen, Elias Bredsdorff, Flemming Lundgreen-Nielsen, Bertel Haarder, Joakim Garff og Gertrud With i Danmark; Knut Mykland, Knut Berg, Lars Tangeraas, Anton Fredrik Andresen, Francis Sejersted og Gudmund Stang i Norge. Det meste av min gamle tekst står uendret i nyutgaven. Men jeg har prøvd etter evne å inndekke det som er kommet til av viktig nytt stoff, gjennom en rekke tilføyelser og en del strykninger. Især har jeg – etter råd fra Francis Sejersted – utdypet min noe avvikende tolkning av det angivelige sammenstøtet mellom enevelde-ambisjoner (Christian Frederik) og folkesuverenitetslære (Georg Sverdrup) under det viktige notabelmøtet på Eidsvoll. At Schlegels moderate folkesuverenitetslære var intellektuelt fellesgods både for de ledende norske grunnlovsfedrene og (etter mangt å dømme) for prinsen, bør nå være dokumentert. Det innbyr til nyansering av det bildet som tidligere historikere har tegnet. Mitt syn på dette nøkkelpunktet ville jeg sammenfatte slik: Christian Frederik møtte på Eidsvoll med et akutt behov for å kunne legitimere at han fortsatt var Norges leder og stemme utad i en far11


CHRIST IAN FREDER IK

lig krisetid, og han så ingen annen mulighet for legitimering enn hans arverett etter Kongeloven. Det var dette, og ikke et sterkt ønske om å videreføre eneveldet uten innblanding fra noen ‘folkesuverenitet’, som var prinsens utgangspunkt og dilemma. Dilemmaet fikk den lykkelige løsning at han ble oppfordret til å utrope seg som regent (med hjemmel i Kongeloven!), og avvente kongevalget på Eidsvoll. Som regent ble han den lojale organisator av forberedelsene til grunnlovsarbeidet. Det er ingen tegn på at han prøvde å skyve eneveldets gamle substans inn i det nye konstitusjonelle formverk. Den danske historiker Rasmus Glenthøj har gitt meg verdifulle kommentarer til mine tekstendringer. Også ham skylder jeg en varm takk. Lars Roar Langslet


I

Konge av Norge


Oppvekst I den dansk-norske kongerekken følger Christian på Frederik og Frederik på Christian – sønn etter far i endeløs linje bakover. Men på den tiden da vår historie begynner, er linjen i ferd med å slå knute på seg. Vår Christian Frederik ble født på Christiansborg slott mandag 18. september 1786, som eldste sønn av arveprins Frederik og prinsesse Sophie Frederikke av Mecklenburg-Schwerin. Christian VII (arveprinsens halvbror) satt fortsatt på tronen – offisielt. Men helt siden han etterfulgte sin far, Frederik V i 1766, hadde den nye kongens sinnssykdom vært åpenbar, og andre måtte styre i hans navn. Fasaden ble opprettholdt: Kongen var til stede under møtene i geheimestatsrådet når det en sjelden gang var dokumenter å signere. Men han skjønte lite av det som foregikk, var redusert til en automat som underskrev alt man la foran ham. Christian VIIs epoke ble derfor preget av de sterke bakmenn som holder trådene i noen år, og så blir styrtet. Først i rekken kom diplomaten J.H.E. Bernstorff, som regjerte til 1770. Så var det kongens tyskfødte reiselege J.F. Struensee som ble rikenes eneveldige diktator – og den ulykkelige dronningens elsker. I 1772 ble han styrtet og henrettet. Nå overtok historikeren Ove Høegh-Guldberg (1731–1808), med et samvittighetsfullt, men reaksjonært styre. Han var nær venn av arveprins Frederik, som deltok aktivt i statsstyret i disse årene, men blekt og føyelig, som en marionett for Guldberg, arveprinsens gamle lærer. I 1784 kom det siste statskuppet under Christian VII, og denne gang var det hans egen sønn, kronprins Frederik, som gikk til en vel planlagt aksjon. Kronprinsen var blitt 16 år og skulle møte for første gang som myn15


CHRIST IAN FREDER IK

dig i geheimestatsrådet. Under en seremoni mens tre nyutnevnte statsråder overrakte formularene for sin embetsed, reiste han seg plutselig, avfeiet utnevnelsene og leste opp et dokument som bl.a. slo fast at alle kongelige befalinger heretter måtte kontrasigneres av kronprinsen for å være gyldige. Et øyeblikk satt alle som lammet, og den forvirrede kongen begynte automatisk å undertegne, slik han pleide. Så styrtet arveprinsen til og prøvde å hindre det. Men den sterke unggutten holdt ham unna mens kongen fullførte sin underskrift – og rev så til seg dokumentet. Nå brøt det ut de rene tumulter: Arveprinsen med den syke kongen på slep løp inn i siderommet og låste døren, men da kronprinsen truet med å sprenge den, kom de ut – og ble innviklet i en kort slåsskamp, som endte med full seier for kuppmakerne. Slik begynte kronprinsstyret. Det skulle vare til farens død i 1808, da sønnen ble Frederik VI, som så var konge helt til 1839 – en samlet regjeringstid på hele 55 år. Den mektige Guldberg ble forvist til et amtmannsembete i Århus, og arveprinsen skjøvet ut på den sidelinjen hvor han passet best. Nye og mer reformivrige menn slapp til. Det var den detroniserte arveprinsen som to år etter kuppet, i 1786, kunne glede kongehus og hoff med at han hadde fått en velskapt sønn. Saluttene tordnet, garden blåste fanfarer, og i arveprinsens gemakker ble det holdt en feststemt «kur» (mottagelse). Ti dager senere ble gutten døpt Christian Friderich. Hele kongehuset var til stede ved dåpen, også fasadekongen Christian VII og hans dypt forurettede stemor, enkedronning Juliane Marie, som aldri lot seg forsone med kronprinsens uforskammede statskupp. Idyll i fasaden – men det er lett å skjønne at forholdet mellom de to familiegrener ikke var det hjerteligste. Fasade var det også ved den nyfødte prinsens innlemmelse i den kongelige arvefølgen. For ved hoffet gikk sladderen allerede om hvordan det egentlig hang sammen: Arveprinsens ekteskap hadde vært barnløst i nesten 12 år, men nå hadde det snudd seg til uventet fruktbarhet takket være prinsens virile adjutant Frederik von Blücher, som i rask rekkefølge sørget for flere søsken i familien: prinsessene Juliane Sophie (1788) og Louise Charlotte (1789), og som attpåsleng prins Frederik Ferdinand (1792). Arveprins Frederik må ha kjent til ryktene, som neppe lot seg til16


OP PVEKST

bakevise. Men han gjorde ingen opphevelser. Det passet ham sikkert utmerket at han selv, i motsetning til kronprinsen, greide å skaffe en mannlig arving til den usikre tronfølgen. Dermed var den nyfødte prinsens legitimitet fastslått – ut fra den gamle regel i romerretten: Pater est quem nuptiae demonstrant (faren er den som ekteskapet peker ut). Etter hvert skulle det bli tydelig at det neppe var biologiske bånd mellom far og sønn. Arveprinsen var stygg og uformelig, keitet og kraftløs, uten naturlig verdighet – Christian Frederik ble det motsatte. Det vakre ansiktet med det krøllete mørke håret (krøllene var visst frisørens verk!), den forfinede skikkelsen, den vinnende sjarmen – det var lite som minnet om oldenborgernes velkjente trekk. Deres underbitt hadde han iallfall ikke arvet. Kronprins Frederik fikk etter hvert åtte barn, men bare to døtre vokste opp – og prinsesser stod utenfor den normale arvefølgen. Ennå var han en ung mann, som kunne håpe at det også kom til en prins. Men gradvis svant håpet, og ved arveprins Frederiks død i 1805 måtte regenten motstrebende se sin fetter Christian Frederik som den nærmeste i arvefølgen, og kanskje det eneste håp om at den ikke skulle bli brutt. Denne knuten på oldenborgernes arvelinje kom til å bli enda mer uløselig siden. Som vi skal se, fikk Christian Frederik sønnen Frederik (VII), men han forble barnløs – etter to mislykte ekteskap. Allerede der vår historie begynner, var det altså krisevarsler om at det gamle dynastiet kunne ebbe ut. Det slo ut i full krise siden. For i slike spørsmål dominerte fortsatt de eldgamle forestillinger om at landene var kongenes ‘eiendom’ og måtte gå i arv etter dynastiske regler og privilegier – ikke etter beslutninger i statens egne styringsorganer. Spørsmålet om arvefølgen ble derfor et av de vanskeligste i Christian VIIIs regjeringstid, innvevet som det var i tidens storpolitikk.

En gutt med rike evner og stor sjarm Men om arveprins Frederik blir skildret som en ubetydelig mann i det politiske spill, var han det bestemt ikke på et annet felt som opptok ham sterkt: åndsliv og kunst. Han hadde æresverv som preses i det 17


CHRIST IAN FREDER IK

norske Videnskabernes Selskab («Norges protektor», ble han derfor kalt) og i det danske kunstakademi. Som vi skal se, ble han etterfulgt av Christian Frederik i begge funksjoner. Fremfor alt holdt han et meget selskapelig hus, der ledende personligheter i dansk kunst og vitenskap stadig kom som gjester, blant dem de berømte malerne Nicolai Abildgaard og Jens Juel, og kjente professorer i både naturvitenskap, medisin, jus og humaniora. Den norskfødte juristen Christian Colbjørnsen, kanskje den første som vakte forkjærlighet for Norge i Christian Frederik, var en hyppig gjest i foreldrehjemmet, på Christiansborg slott eller sommerstid på Sorgenfri like utenfor København. Skuespillere leste opp og musikere spilte under festlige sammenkomster hos arveprins Frederik, kunstneriske, vitenskapelige og politiske interesser belivet konversasjonen. Arveprinsen var neppe blant de særlig kyndige i kretsen, men han skapte et miljø som ble viktig. Og den begavede gutten suget til seg inntrykk og ble preget av dem for livet. Kultur og litterær dannelse var for ham både miljøarv og personlig livsform. I så måte kom Christian Frederik til å utvikle seg helt forskjellig fra sin fetter kronprinsen, den senere Frederik VI. Hans altoppslukende lidenskap var militærvesen, eksersis og manøvrer – i tillegg til det pliktoppfyllende strevet med små og store statsanliggender ved skrivepulten og i audienser. Han bar nesten alltid uniform, og trivdes best i barskt selskap med sine lite velsette adjutanter, som folk gav det sarkastiske oppnavnet «røde fjær» (etter fjærpryden på uniformsluene). Dette var begynnelsen av Danmarks kunstneriske «gullalder», og Frederik ville gjerne fremstå som kunstenes sanne velgjører, men hans gløtt inn i deres verden var nærmest pliktøvelser, og det ble sagt at han neppe hadde lest en eneste skjønnlitterær bok. Det fortelles at en aften hadde Frederik VI vært i Det kongelige Theater og sett sin yndlingsskuespiller Knudsen, som spilte full mann så virtuost at latterbølgene skyllet gjennom salongen. I vognen på hjemturen sier kongen bekymret til adjutanten: «Det var da synd med vår venn Knudsen.» «Men Deres Majestet,» svarer adjutanten, «han var jo ikke beruset, han bare spilte det!» «Jojo, men allikevel,» sier kongen. En annen anekdote beretter hva kongen skulle ha sagt til H.C. 18


OP PVEKST

Andersen under en audiens: «Hva nytte er den poesi til? Det er jo dikt alt sammen.» Christian Frederik vokste opp i et ganske annerledes miljø, der de skjønne kunster ble dyrket som åndens høyeste uttrykk, og veiledere til sann menneskelighet. Arveprinsens miljø skilte seg også ut ved å være klart dansksinnet – i en tid da hoffet og kretsen rundt regenten ennå bar videre sterke tyske tradisjoner. Men da må det straks føyes til at på denne tiden var det ikke et enten/eller, mer et spørsmål om hvor tyngdepunktet ble lagt. For den gamle ‘helstaten’ av kongerikene Danmark/Norge og de tysk-danske hertugdømmer og grevskaper i syd utgjorde et overnasjonalt og flerspråklig konglomeratrike, nesten som det samtidige habsburgermonarkiet. Hovedstaden København var – som Wien – en flernasjonal by, der dansk, norsk og tysk hadde levd i symbiose gjennom generasjoner. I de kongelige sirkler ble tysk brukt nesten like meget som dansk (mens fransk var det internasjonale lingua franca når kongelige møttes eller korresponderte). Hoff- og statskalenderen ble trykt på tysk (og vår prins fikk Friderich som sitt annet døpenavn!). Men om vi går til litteraturen, ser vi utslag av den samme tospråklighet: Både Oehlenschläger og Jens Baggesen skrev diktverker også på tysk. Og det vitenskapelige liv var selvsagt sterkt knyttet til Tyskland. Det skulle endre seg i Christian Frederiks levetid: Skillet mellom dansk og tysk ble gradvis trukket skarpere, også som ledd i en ideologisk strid. Om Christian Frederik i oppveksten kan vi si at han hadde både dansk og tysk som sine ‘morsmål’ (moren var jo tyskfødt, familien hadde sterk tysk-tilknytning) – men ‘farsmålet’, det språk som preget miljøet rundt arveprinsen, og den opplæring gutten fikk, var utvilsomt dansk. I dypere forstand enn Frederik VI ble han fra barnsben av forankret i dansk kultur. Moren, Sophie Frederikke, blir skildret som en intelligent og livlig dame, som viste varm omsorg for sine barn. Ekteskapet ble visst både grått og ulykkelig, det var på tidens vis avtalt mellom foreldrene – de to hadde ikke engang sett hverandre før bryllupet, og det første møte med ektemannen må ha vært et sjokk. Det selvhøytidelige hoffmiljøet kjedet henne, men hennes livslyst og glede ved fornøyelser fant andre 19


CHRIST IAN FREDER IK

utløp. Sønnen tok nok meget i arv fra henne. Men hun var svak av helse og døde allerede da han var åtte år – av en lungebetennelse som etter tidens vanvittige legeoppskrifter ble behandlet med standardmiddelet årelating. Opplæringen av sønnen fikk hun derfor liten innflytelse på. Morens død må ha vært et forferdelig slag for den følsomme gutten. Faren var for stiv av vesen til å kunne erstatte den omsorgen som ble så brutalt kuttet ut – og selv om han hadde kunnet, ville det ikke ha sømmet seg for en kongelig far. Flere har antydet at dette slo ut i kontaktproblemer: Bak den belevne og sjarmerende masken forble Christian Frederik i grunnen et ensomt menneske, som hadde vanskelig for å stifte ekte vennskap. Kanskje var jakten på erotiske erobringer, som ble en skjult tråd gjennom hans modne liv, og gav næring til endel sladder, en rastløs søken etter den nærhet han hadde måttet savne. Men avstanden mellom ytre maske og indre liv var også i stil med tidens idealer for kultivert opptreden hos den galante verdensmann: Man skulle bære maske, vise en glatt og vennlig fasade, og holde sine personlige sorger godt skjult under masken, ikke bebyrde sin omgangskrets med dem. Faren tok seg samvittighetsfullt av sønnens oppdragelse og skolegang – i lydhørt samspill med sin gamle lærer og venn Høegh-Guldberg i Århus, som skrev en lang rekke brev om dette til både arveprinsen og den lille gutten. Skolegangen begynte allerede da Christian Frederik var litt over fire år, med en teologiutdannet huslærer ved navn Rønne, som også skrev lærebøker i stave- og lesekunsten og utgav småhistorier for barn. Opplysningstidens temmelig rasjonalistiske kristendomssyn og respekt for solid kunnskap var hans horisont. Men allerede i 1793 kom det til lærere av større kaliber, først og fremst N.J. Schow, teolog og senere professor i filologi, med klassisk-arkeologiske interesser og erfaring fra lange utenlandsopphold – han ble utnevnt til «direktør» for prinsens opplæring, og tok seg av fag som religion, filosofi, historie, dansk og latin. Christian Frederik omtalte ham alltid med stor vennlighet, og søkte hans råd også i voksen alder. Schow hadde ‘moderne’ ideer om pedagogikk: Han var overbevist om at lek og læring måtte gå hånd i hånd, og likte en munter stemning i skolelivet. Friluftsliv og ekskursjoner hørte også med. Bl.a. tok 20


OP PVEKST

han prinsebarna med til havnen i Helsingør så de kunne bli venner med utenlandske sjøfolk – det skulle forebygge «nasjonalstolthet og andre hatefulle fordommer». Zoologen Hans Holten ble prinsens lærer i naturfag, som fikk bred plass i skoleopplegget. Senere kom en rekke timelærere til, i f.eks. astronomi, fysikk, kjemi, matematikk, fransk – og for praktiske ferdigheter som ridning, fektning og dans. I statsrett ble han undervist av den norskfødte Christian Colbjørnsen, som fremstilte eneveldets prinsipper i en utpreget human versjon. Colbjørnsen var av de få norskfødte embetsmenn som nådde toppsjiktet i statsledelsen i København – han hadde vært sentral i landbruksreformene, ble siden høyesterettsdommer og var fra 1807 justitiarius i høyesterett. (En annen norskfødt som kom høyt opp, var Niels Rosenkrantz, Frederik VIs utenriksminister 1810–24.) På Colbjørnsens råd fikk prinsen undervisning i jus av professor Christian Brorson. En annen sentral jus-professor, J.F.W. Schlegel, må han ha lært å kjenne noe senere – vi får høre mer om ham siden. Flere av prinsens lærere hadde røtter i «nyhumanismen», med sitt sentrum i Göttingen. Ifølge dens program gjaldt det å oppdra de unge til allsidig dannelse og kultur, over en bred vifte av naturfag, språk og historie, statskunnskap og politikk i samtiden. Stor vekt ble lagt på arven fra antikken, både den filosofiske, kunstneriske og språklige – særlig latin. Stilistiske evner og veltalenhet (retorikk) måtte innøves gjennom høytlesning, foredrag, samtaler og skriftlige øvelser. Interessen for naturens lover og fenomener ble fremmet ved at elevene fikk bygge opp egne samlinger av mineraler, insekter og planter. Utflukter ut i den frie natur, eller til museer og biblioteker, var også viktige innslag. Aviser måtte leses og diskuteres. Christian Frederik ble satt til å lage referater av samtidige begivenheter hjemme og i utlandet. Guldbergs autoritet var den ruvende skyggen over hele opplæringen. Han hadde vært opptatt av pedagogiske reformer, og hadde mange råd å gi. Alt måtte skje på et trygt grunnlag av sann kristendom og sunn moral – og prinsen burde undervises alene, uten skolekamerater, for slike kunne lett gi usunne impulser «i vår frie og ville tid». Opplegget skulle være humant og kjærlig. Guldberg kunne aldri glemme at kronprinsen var blitt oppdratt etter Struensees tysk-spartanske direktiver, bl.a. ble den arme gutten tvunget til å gå barføtt i iskalde rom på slot21


CHRIST IAN FREDER IK

tet for å bli herdet. Slikt barbari måtte ikke skje med Christian Frederik! I sine brev gir Guldberg prinsen den første innføring i samfunnets anliggender. Konger som kalles store fordi de har ført krig, fortjener ikke vår beundring, deres ære er «besmittet av blod og kjøpt med utallige drepte medmennesker»! De konger som går varsomt frem, velger sine hjelpere med omhu, og fremmer fred og god orden, er langt mer verdt. Beundring skylder man også nasjonens store menn, i både kunst, vitenskap og statsliv – de er få, men såre nødvendige for hele samfunnet, og deres minne bør være kjært for både fyrsten og hans folk. Det var humane vurderinger som Christian Frederik bar i seg siden i livet. De store menn han møtte i hjemmet, bidrog nok sitt til å styrke dem. Guldberg gav også næring til prinsens historieinteresser ved å forære ham sjeldne gamle mynter. Det samme gjorde bestemoren, enkedronning Juliane Marie. Det utløste en samlerlidenskap som fulgte ham livet igjennom, og som bl.a. bar frukt i Christian Frederiks unike myntsamling – den største og fornemste også i vår tids Danmark. Guldberg har sine betraktninger å gi også om forhistorien til de redselsfulle omveltningene som kom med den franske revolusjon i 1789. Han kritiserer både Voltaire og Rousseau for deres ekstremisme, men uten å skjule at de også hadde kvaliteter – og han refser det lastefulle franske hofflivet under Ludvig XVI. Det er av de få gjenklangene vi hører etter sammenbruddet for «l’ancien régime», som skulle utløse så store rystelser i Europa. Når man ser hvor lite inntrykk revolusjonen synes å ha gjort i samtidens Danmark, og hvor fjernt Frankrike må ha virket, får man følelsen av at lille Danmark ennå var en isolert idyll, der bølgeslagene utenfra stoppet ved grensen. Det skulle bli annerledes siden. Også arveprinsen var sterkt opptatt av at gutten fikk god innsikt i historie, og anbefalte Holbergs «kompendium» som passende lærebok. All undervisning måtte foregå på dansk, men ferdigheter i fremmedspråk var selvsagt også viktig. Tysk og engelsk er merkelig nok ikke nevnt i de detaljerte timeplanene han satte opp, men vi vet at Christian Frederik lærte dem godt – trolig ble han den første danske konge som også 22


OP PVEKST

behersket engelsk. Det bidrar sitt til å forklare hans engelske sympatier siden. Det vi ser, er et læreopplegg som virker nesten overraskende moderne og vidsynt, basert på de humanistiske idealer i overgangstiden mellom opplysning og tidlig romantikk. Et typisk trekk var likeverdigheten mellom de humane fag og naturfagene. Den hadde sin filosofiske forankring i troen på at det var den samme åndelige kraft som strømmet gjennom mennesket og naturen. Denne grunntanken i den tidlige romantikk finner vi igjen både hos filosofen Henrich Steffens, dikteren Adam Oehlenschläger og naturforskeren H.C. Ørsted – ledende skikkelser i dansk åndsliv på denne tiden. Og Christian Frederik som elev? Han var åpenbart en meget begavet gutt, uvanlig moden for alderen, med rask oppfattelsesevne og skarp hukommelse, vitebegjærlig, arbeidsom og disiplinert. Interessene var allsidige og ekte – det var neppe noe fag han fikk avsmak for. Hans formuleringsevne var frapperende fra barnsben av, og han utviklet den videre gjennom den dagboken han førte regelmessig alt fra han var tolv år. Gradvis blir tankene der mer ‘voksne’, men tidligere enn vanlig selv for velutrustede barn. Dessuten må han ha hatt en sjarm som fikk andre til å smelte – og spilte nok bevisst på den. Han var vakker, velsoignert, elegant i opptreden. Den vennlige responsen gav ham tidlig stor selvsikkerhet. Men også frihet – han ble bl.a. svært glad i friluftsliv og sport, dans og lystig selskapelighet. Det eneste punkt hvor han kan ha skuffet arveprinsen og Guldberg, gjaldt nok de strengt puritanske normer de prøvde å innprente ham. Guttens livslyst lot seg ikke tukte så lett. Men tiden var overbærende og tolerant. I mai 1803 ble han konfirmert i Frederiksberg slottskirke, sammen med sine to yngre søstre. På ny var hele kongefamilien samlet, og Christian Frederik imponerte alle med sine svar. Han talte høyt, tydelig og langsomt, med en styrke som rørte forsamlingen til tårer. Damene mest – men selv den militære kronprins Frederik var rødøyd av gråt etterpå, og soldatene stod tårevåte på post. Her ser vi nok et interessant trekk ved tidens stil: All stiv etikette og innøvet selvbeherskelse til tross var det helt i sin orden å la tårene strømme i følelsesladede situasjoner, ja det var nær sagt forventet – som uttrykk for ekte samhørighet. Hundre år før ville det ha vært et skam23


CHRIST IAN FREDER IK

fullt stilbrudd at en mann gråt. Nå hadde impulsene fra sentimentalismen i den tidlige romantikk sprengt bresjer i skallet, selv blant kongelige. Det flyter en strøm av tårer gjennom Christian Frederiks historie. Vi skal se flere utslag av det i de senere og mer tragiske avsnitt av hans liv. Han var 16 år ved konfirmasjonen, og bar sin nye generalsuniform med ordensbånd – for allerede i 1797 hadde han fått obersts rang, og i 1802 var han blitt generalmajor, uten ennå å ha noen erfaring med militærlivet. Slik var skikken med prinser i arvefølgen. Men han tolket det også som en kjærkommen gunstbevisning fra kronprinsens side. Kronprins Frederiks holdning til arveprinsens familie var blitt mildere med årene, og også han lot seg imponere av ungguttens evner og sjarm, selv om han var hemmet i å uttrykke slikt, kanskje også litt misunnelig. Nå begynte han å snakke med Christian Frederik nesten som til en voksen. Det gledet gutten sterkt – og skapte forhåpninger om at han heretter skulle bli innviet i statens affærer og endog tatt med på råd. Guldberg helte ham kaldt vann i blodet. Han roste kronprinsens gode egenskaper, men fremhevet med styrke at regjerende fyrster aldri viste noen fortrolighet i statsanliggender overfor yngre prinser. Noe slikt måtte han ikke engang drømme om, men holde klokelig avstand og opptre beskjedent, uten å ytre egne meninger. Det tok han til seg. Men for en så energisk og selvsikker ung mann var det ikke så lett å holde seg i skyggen. Og det skulle ikke gå mange år før trangen til å spille med overvant opptuktelsen. I Christian Frederiks dagbok fra 1804 har vi bevart en av hans sjeldne karakteristikker av sin kongelige fetter. Han siterer den svenske konge: «Det land er heldig og godt regjert som har en konge der hverken utmerker seg ved lærdom eller ved blomstrende vidd, men ved sunn sans.» Og prinsen tilføyer at dette kan «fullkomment anvendes på vår kronprins, som med en stor grad av sunn sans forener megen rettskaffenhet». Men han har nok tenkt at han selv hadde andre verdifulle egenskaper i tillegg.

24


Ekteskap og nederlag Dramatiske ting hadde skjedd allerede i skoletiden. I 1794 brant Christiansborg slott. For syvåringen Christian Frederik må det ha vært et sjokk. Brannen oppstod til overmål i hans eget soveværelse og spredte seg derfra til hele slottskomplekset, som snart var en rykende ruin. Over 70 mennesker omkom (if. Lindvald) – han må ha kjent mange av dem. Ingenting tyder på at noen av familien kom i livsfare. Men prinsens huslærer havnet på hospital. Slottsbranner var ikke en uvanlig hendelse dengang – det elendig isolerte oppvarmingssystemet, med rør rett fra ovnene og gjennom veggene, utgjorde en konstant brannfare. Men den røde hane var en hyppig gjest også i byen for øvrig: Neste år ble København rammet av en storbrann som la hele bydeler øde. Etter Christiansborgs brann ble det raskt ordnet med innflytting av hele kongefamilien på det nye Amalienborg slott, som heretter ble dens faste residens. Palékomplekset var blitt reist med tanke på rike københavnere, men det ble for dyrt for dem. Arveprins Frederik fikk sitt eget palé der, som en relativt avsondret del av det åttekantede anlegget, og satte Nicolai Abildgaard til å forestå ombygging og innredning. (Flere av salene i det som i dag heter Christian VIIIs palé, og bebos av den danske kronprins, er nå blitt restaurert tilbake til hans empire-stil, med sterke og friske farger.) Arveprinsens hoff og stab bestod for det meste av stive gamle menn, som neppe var noe ansporende miljø for gutten. Til gjengjeld fortsatte den generøse selskapeligheten i nye omgivelser og gav store gleder. Christian Frederik oppsøkte kunstlivet også på andre måter: Han musiserte og gikk i opera og teater, særlig var han begeistret for Holberg. Han sjarmerte alle med sin åndfulle konversasjon. «Skjønn som Balder, veltalende som Brage,» sa man om ham. Ett bekjentskap han gjorde i farens salonger, utviklet seg snart til et vennskap som ble avgjørende i Christian Frederiks liv – kanskje det eneste dype vennskap han noen gang fikk: med nordmannen Carsten Anker. Når man tar mål av aldersforskjellen, kan det virke som et underlig forhold, for Anker var hele 40 år da prinsen ble født (gjennomsnitts25


CHRIST IAN FREDER IK

alderen for menn på den tiden var bare 35!). Han kunne altså ha vært hans far, og vel så det. Kanskje var det nettopp hva han på en måte ble, i et ‘far/sønn’-forhold som ble mer og mer hjertelig og fortrolig. Anker bodde dengang fast i København som en av direktørene for det dansk-asiatiske kompani (i tiden 1792–1811), og hadde hus på Kongens Nytorv, der Magasin du Nord nå ligger. Han var en galant, veltalende forretningsmann (men hadde også vært embetsmann), med store vyer og fengende entusiasme. I arveprinsens hus ble han en velsett gjest. Anker følte seg som norsk patriot og solid helstatsborger, enda han hadde bodd utenlands i store deler av livet, og må tidlig ha tent den unge prinsens glød for kongeriket i nord. I 1794 hadde han kjøpt Eidsvold Værk, som skulle bli et viktig sted i begges liv. Med England hadde han særlig gode forbindelser, og tilbrakte over tre år der som forhandler, i avbrekk fra oppholdet i København. Det var gjensidig begeistring: Anker ble betatt av den unge prinsens evner, klokskap og sjarm – og Christian Frederik lyttet til Anker som den store guru og erfarne verdensmann. For gutten ble han alt det faren aldri kunne bli – en fortrolig venn, som viste ham varme og omsorg. Men også arveprinsen satte Anker meget høyt; i et brev til sønnen i 1801 omtaler han ham som «min sanne velgjører», så han må ha vært glad for at prinsen ble knyttet så sterkt til ham. Fra samme år har vi bevart det første brevet Anker skrev til den unge Christian Frederik – under et opphold i London, der han utbrer seg om sine inntrykk som til en klok jevnaldrende. Det knyttet et skjebnebånd som ble viktig for Norge. 1801 ble et dystert år for Danmark. Landet var i krig med England, og 30. mars la den engelske flåten seg illevarslende for anker på reden ved København, beredt til slag. Det kom 2. april, med Lord Nelson som den engelske krigsherre, og endte raskt med nederlag for den dansk-norske flåten. Men byen ble ikke angrepet. Allerede dagen etter kom admiral Nelson til kronprinsen og ble hilst velkommen som seierherre. Christian Frederik var til stede i forgemakket, og beskriver Nelson som «en liten, ei anselig, mager mann, som ligner general Huth». Alltid siden skulle han huske sjøheltens ord om at han aldri hadde opplevd et så modig forsvar som det danske. Den vennlige stilen midt i nederlaget kan forbause – fiendens anfører ble straks invitert til hyggelig taffel, som etter en meget sivilisert 26


OP PVEKST

duell. Bataljen dempet iallfall ikke Christian Frederiks beundring for England, som Anker hadde omtalt så entusiastisk. Men den patriotiske stemning som slaget utløste i Danmark, har nok også gjort inntrykk. Sommeren 1803 fulgte han sin far på en flere måneders reise til Tyskland – det første møte med den store verden. Det skulle få skjebnesvangre følger. Faren søkte behandling for sin skrantende helse ved det fasjonable badestedet Nenndorf, men underveis tok følget inn hos den mecklenburgske familien på slottet Ludwigshof. Der møtte Christian Frederik den to år eldre kusinen Charlotte Frederikke – et livlig, kokett og forkjælent pikebarn, som straks spilte ut hele sin forføreriske sjarm. Det virket: Unggutten ble hodestups forelsket. Det fløy slike gnister i luften at de voksne snart kom med ertelystne hentydninger. Da det danske følget omsider måtte bryte opp, var det tydelig for alle at de to unge følte det svært tungt. «Mitt blod var i kok,» skriver prinsen i dagboken, «jeg kunne ikke opphøre med å gråte.» Det var en besettelse. Hun var bare skjønn! – alle hint om at hun også kunne ha andre og mer tvilsomme egenskaper prellet av. Han var i lidenskapens vold, og skulle vise at han trosset all motstand – slik det sømmet seg for helten i romantikkens kjærlighetsdiktning. Kanskje var det også et ungdommelig rollespill etter en annen av tidens litterære modeller: elskeren som fremfor alt er forelsket i sin egen forelskelse. Faren har sikkert innprentet at gutten var altfor ung, bare 17 – han burde vente, tenke seg grundig om før en så viktig beslutning. Det lange oppholdet i Nenndorf, og siden i Pyrmont og Kassel (på besøk hos fyrsteslekten av Hessen, som også hadde nære kontakter med det danske kongehus) var en kjærkommen sjanse til at han kunne få affæren på avstand og kanskje glemme den helt. Men det hjalp ikke. Hjemme igjen i Danmark om høsten ble nok advarslene satt inn med større kraft. Den livskloke Guldberg rådet ham bestemt til «å være ubunden herre over sitt eget hjerte», og ikke skjenke det til noen i så ung alder. Arveprinsen må ha gjort det klart for ham at et kongelig ekteskap med mecklenburgerne ville bli svært lite velsett i Danmark-Norge, og det i en krisetid da det trengtes sterk oppslutning om kongehuset. 27


CHRIST IAN FREDER IK

Selv hadde han forlengst overlagt med kronprinsregenten at et fremtidig ekteskap mellom Christian Frederik og kronprinsens eldste datter Caroline (som ennå bare var 11 år) ville være en ideell allianse – også som uttrykk for forsoning mellom de to familiegrenene, og stimulans til kongetroskap i hele folket. Hvis det strandet på Christian Frederiks oppsetsighet, ville det såre kronprinsen. Men de må også ha latt ham få vite at Charlotte Frederikke hadde anlegg som kunne drive dem begge i ulykke. Det skulle vise seg siden: Etter alt å dømme var hun på randen av å bli et psykiatrisk kasus. Hennes overstrømmende sjarm kunne plutselig slå over i sinne og hysteri når hun ikke fikk alt som hun ville. Piken var totalt ulikevektig og skiftet stadig sinn – hun kunne ha vært modell for Holbergs «vægelsindede». Dessuten hadde hun et fantasiliv som slo ut i lystløgn, oppdiktede skrekkhistorier som sjokkerte omgivelsene og skapte store forviklinger. Et paranoid drag var også merkbart. Kort sagt: Den unge dame var totalt uegnet til å bli dronning eller frontfigur ved et hoff. Men det prellet av på Christian Frederik. Nå var trassen kommet til – ungguttens stolte avvisning av formynderskap fra en ubetydelig og vek far som han aldri hadde fått varme følelser for. Sommeren 1804 drog far og sønn på ny badereise til Tyskland, for arveprinsens helse var fortsatt dårlig. I Hannover møtte de en annen som skulle bli skjebneskikkelse i Christian Frederiks liv: Napoleons suksessrike marskalk Jean-Baptiste Bernadotte, som var kommandant i byen og holdt hoff der. Arveprinsen ble smigret over den oppmerksomhet han viste dem, men Christian Frederik betror dagboken at Bernadotte lignet «en omløpende italiener i marskalkdrakt». Han mente også det var «slett oppførsel» at Bernadotte ikke deltok selv i den lunsjen han innbød de danske gjestene til. (De skulle møtes på ny 16. mars 1808, like etter Christian VIIs død, i Danmark – men aldri under den voldsomme tvekampen om Norge i 1814 …) Omsider kom de tilbake til Ludwigshof, og Christian Frederik så sin elskede igjen. «Jeg sa henne, som sant er, at ingen dag var gått uten at jeg hadde tenkt på henne.» Hun gjengjeldte hans følelser på en så uhemmet måte at den unge prinsen følte seg litt beklemt – man skulle tross alt ta visse hensyn til etikette og dekorum. Men de andre skjønte 28


OP PVEKST

at det var ingen vei tilbake. Tiden var løpt fra de påtvungne ekteskap, selv i kongelige sirkler; de unge måtte til syvende og sist få avgjøre dette selv. Det bar altså mot forlovelse. Fra København kom kronprinsens skriftlige tillatelse. Han var neppe begeistret, men skal ha sagt at han stolte mer på Christian Frederiks overlegninger «enn på enhver annen av hans alder». Den offisielle kunngjøring ble imidlertid utsatt en tid fordi prinsen var så ung. Arveprinsen skrev til Guldberg: Det ville ha vært bedre om denne reisen hadde vært ugjort. Og hans kammerjunker Frederik von Blücher (som trolig var Christian Frederiks biologiske far) bemerket syrlig at nå var Danmarks og Norges håp om et ekteskap med kronprinsens datter tilintetgjort, men «elskende hjerter bryr seg dessverre ikke om politiske hensyn». 7. desember 1805 døde arveprinsen, midt under forberedelsene av bryllupet. Christian Frederik oppholdt seg da på Ludwigshof. Det virker som dødsfallet ikke gikk innpå ham – han hadde aldri fått noe fortrolig forhold til faren, og nå var forholdet mellom dem blitt enda kjøligere. Det går en historie om andre grunner til at ekteskapet måtte utsettes: Charlotte Frederikke skal ha blitt gravid under Christian Frederiks opphold året før, og en slik skandale måtte for enhver pris skjules. I slutten av august 1805 nedkom hun i dølgsmål med en datter på Pløen i Holstein, der prinsen var stasjonert som general. Piken vokste opp og bodde livet igjennom i Åbenrå, under navnet Fanny Enge, eller «Jomfru Fanny», som fikk ry for å være synsk. Christian VIIIs nokså omtrentlige biograf Aage Heinberg tror på historien, men tilføyer: «Alle nærmere enkeltheter herom er brent eller på annen måte tilintetgjort.» Det er en røverhistorie som aldri er blitt bevist. At bevismaterialet skulle ha blitt brent, er ganske usannsynlig – Christian VIII etterlot seg et enormt arkiv der alt later til å være bevart, dagbøker, regnskaper, konsepter og brev – selv «korrespondanse med og vedr. diverse damer», som er den lokkende overskrift på en av mappene. Langt mer sannsynlig er det nok at hele historien er en oppdiktet myte – av samme slag som den seiglivede myten om at Christian Frederik skulle være H.C. Andersens far. Flere bøker er blitt skrevet for å «bevise» også den histo29


CHRIST IAN FREDER IK

rien, men på et særdeles tynt og spekulativt grunnlag, som fagfolk ikke har tatt alvorlig. Det blir nok igjen for å belegge at Christian Frederiks første ekteskap ble skandaleombrust, og endte så ulykkelig som de fleste andre hadde spådd. Fra høsten 1805 ble Christian Frederik for alvor innviet i militærlivet, gjennom tjenesten ved garnisonen i Pløen. Han oppfylte sine plikter uklanderlig, men heller ikke mer. For han passet ikke til militærliv, var i bunn og grunn et sivilt menneske, med helt andre interesser og smaksidealer enn garnisonens folk. Han kjedet seg. Da bryllupet var unnagjort, på Ludwigshof i juni 1806 – i neddempede former på grunn av arveprinsens død – fikk han sin kone å dele kjedsomheten med. Hun følte seg forvist, og presset på for å komme til København – men kronprinsen nektet, han syntes vel det var tryggest å ha damen på avstand, og ergret seg dessuten over at Christian Frederik viste så liten glød for det militære. Det gjorde ikke saken enklere at prinsessen i april 1807 nedkom med en sønn som døde like etter fødselen. Nå presset Christian Frederik enda sterkere på for at de skulle få flytte til København, men kronprinsen gav korte og irriterte avslag. Han var blitt rammet av flere slike ulykker i sitt eget ekteskap, men hadde alltid satt plikten først. Til slutt måtte han allikevel gi etter og la dem komme. Da var ekteskapet allerede i full krise, som siden utviklet seg til katastrofe. Deres eneste sønn (som skulle bli Frederik VII) ble født i København 6. oktober 1808. I mars samme år var den ulykkelige Christian VII avgått ved døden, og kronprinsen kom omsider på tronen som Frederik VI – men det gjorde ingen stor forskjell, i praksis hadde han jo vært regjerende statsoverhode siden før Christian Frederik ble født. Underveis mens ekteskapskrisen utviklet seg, hadde regenten vist adskillig overbærenhet og hjertelag mot fetteren – mer enn man kunne ha ventet av en så stiv person. Men forholdet ble etter hvert tynnslitt. Han mislikte prinsens elegante og livsnytende livsstil, og kom i stigende tvil om han var sterk og prinsippfast nok til å være konge. Unggutten hadde vært satt på sin første alvorlige prøve, og bestod den ikke. Det skulle prege forholdet mellom dem siden, skjønt med 30


OP PVEKST

adskillige klimasvingninger underveis – noen dyp fortrolighet eller hjertelighet ble det aldri. De tilhørte to forskjellige verdener. Men med enda større uro så den nye kongen hvordan gemalinnen utfoldet seg – i et gjennomsiktig bymiljø der selv småtterier kunne utløse sladder. Og dessverre: det var slett ikke småtterier hun satte i scene. Siden betrodde Christian Frederik seg til Carsten Anker: «Ofte gav hennes nervesvake legeme helt efter for den heftighet og lidenskap som bemektiget seg hennes sinn; hun mistet bevisstheten under slike anfall, som ofte ble utløst av de rene bagateller. Alltid måtte jeg være eftergivende mot henne, tilgi henne, bare for å få husfred.» Men det mest uutholdelige var at hun hadde fått den «grille» å flørte intenst med snart den ene, snart den annen kavaler, for å gjøre ektemannen sjalu – kanskje også som straff for de små romanser hun ikke uten grunn mistenkte ham for. Christian Frederik hatet scener og holdt seg meget borte, men i hjemmet ble dagliglivet en uendelig pine. Høsten 1809 sprakk boblen. Hele byen visste nå at Charlotte Frederikke hadde innledet et hett forhold til en omreisende sveitsisk sanger og eventyrer, Edouard du Puy, og bølgene gikk høyt. Målet var fullt for kongen, som fryktet skandalisering av hele kongehuset. Med fast hånd drev han igjennom skilsmissen, hadde ingen tro på prinsessens gråtkvalte forsikringer om at nå skulle hun forbedre seg. Hun ble forvist til Altona (som lå under den danske krone). Carsten Anker, som var prinsens nærmeste hjelper under den pinefulle avviklingen, fulgte henne dit. Deretter måtte hun på kongens ordre bosette seg i Horsens. Siden i livet flyttet hun til Roma, ble katolikk, og har fått sitt gravsted på en romersk kirkegård, under den danske ambassades ansvar. Kanskje har hun drømt om å gå i dronning Christinas fotspor og bli like berømt som henne. Historien er som skåret ut av en såpeopera, med alle dens banale ingredienser. Men for to unge mennesker ble den en tragedie, som aldri sluttet helt å pine dem. Når vi gjenforteller den så bredt, er det fordi den også fikk sine konsekvenser for prinsens offentlige liv. Den begavede og selvsikre prinsen hadde alltid levet på solsiden, i glad forvissning om at alt lyktes for ham. Nå hadde han opplevd sitt livs første store nederlag – selvforskyldt, av en ungdommelig uforstand og 31


CHRIST IAN FREDER IK

trassighet som han alltid siden skulle angre. Han følte seg fornedret og latterliggjort. Han hadde satt forholdet til kongen på spill, og svekket mange venners tiltro og respekt. Siden skulle sønnens – tronarvingens – adferd forlenge pinen fra det mislykte ekteskapet, med stadige påminnelser om at han hadde arvet adskillig av sin mors verste anlegg, og påfallende lite av farens begavelse og interesser. Det la en skygge over hele Christian Frederiks liv. Den vinnende og tilsynelatende så livslystne prinsen bar på en mørk hemmelighet, og lukket seg om den. Men det herdet ham, gjorde ham gradvis sterkere og mer omtenksom. Tragedien hadde merket ham. Men han var innstilt på å vise all verden at han ikke lot seg knekke.


Tidlig panorama Vi har valgt å følge Christian Frederiks oppvekst under et nærsynt perspektiv, med fokus på hovedaktørene, deres omgivelser og miljø. Slik ser jo verden ut på det alderstrinnet – nær og hjemmekjent. Nå er det på tide å kaste noen streiflys over den større verden som gradvis åpnet seg, og som han måtte forholde seg til da han ble moden mann. København var sentrum i hans unge liv – slik byen også var det ubestridte sentrum i den vidstrakte dansk-norske ‘helstaten’. Den strakte seg helt fra det nordligste av Norge, med de gamle bilandene Island, Færøyene og Grønland (som dengang var halvglemte annekser i fjerne havområder) – og like ned til Altona og Elben lengst i syd, yttergrensene for oldenborgernes dansk-tyske domene: hertugdømmene Slesvig og Holstein. Dertil kom noen bittesmå eksotiske kolonier under den danske krone, især Trankebar (i India) og tre vestindiske øyer (i Mellomamerika). Men Danmark var kjernelandet. Et gigantisk landområde! Men sårbart, for det var oppspaltet både geografisk og kulturelt, med lange innbyrdes avstander; og særlig den åpne sydflanken mot Tyskland var ytterst vanskelig å forsvare. Før hadde havet vært den sikreste veien mellom landene, og den dansknorske flåten var et mektig middel til å holde den åpen. Men nå ble sjøveien truet av blokader og sperringer i skjerpede konflikter mellom stormaktene, og forbindelsene over land ble desto viktigere. Der var helstaten enda mer utsatt. Det kunne merkes at Danmark-Norge forlengst var blitt redusert til en sekundærstat i europeisk sammenheng, og en kasteball for de store konflikter. Hovedmålet måtte derfor være å styre utenom slike konflikter, gjennom en forsiktig balansegang basert på nøytralitet. Det lyktes 33


CHRIST IAN FREDER IK

ganske godt i kronprinsregimets første fase, mens Christian Frederik vokste opp. I København var det fortsatt idyll, og bare få merket at verden utenfor var i full omveltning. Et par andre byer i helstaten hadde også særlig vekt. Kiel, som lå under den danske krone, var ennå en søvnig liten provinsby, men lå så strategisk til at den snart skulle vokse til en av Nordeuropas viktigste havnebyer. Den norske handels- og skipsfartsbyen Bergen (med noe under 20 000 innbyggere) var også et viktig knutepunkt, selv om den strategiske betydning var liten. Men byene i selve Danmark var små og provinsielle. Hovedstaden København var så avgjort rikenes metropol. Der holdt hele sentraladministrasjonen til, universitetet, den militære toppledelse, de sentrale organer for finansvesen og handel; der var hovedbasen for den dansk-norske flåten (et flertall av mannskapene var norske!); der lå rikets kulturinstitusjoner; der blomstret debatten, åndslivet, den mer eller mindre «opplyste borgerlige offentlighet». Alt annet var provins. Slik skulle det også være. Regimet hadde drevet en bevisst sentralisering for å samle alle viktige tråder i København, og så med mistenksomhet på «separatistiske» ambisjoner i provinsene. Det var ingen sterke miljøer som kunne avle slike ambisjoner. Kristiania (i dag Oslo) hadde rundt 8000 innbyggere. Odense, Danmarks neststørste by, hadde bare vel 5000. Ved århundreskiftet rommet København en befolkning på ca. 100 000. Men de bodde inneklemt av Christian IVs gamle befestninger rundt byen (bastioner med brede, gresslagte voller på toppen, steile vollgraver utenfor), enda København nå hadde fått 5–6 ganger så mange innbyggere. Det var bare fire byporter, hvor all innfart på dagtid ble kontrollert og avkrevet avgift. Om natten lå de fire portnøklene vel forvart i regentens eget skrivekammer! Livet innenfor murene var livlig og broget. Slott og andre paradebygninger i verdige omgivelser var på plass, brede gater og vakre parker, men også et mylder av inneklemte 3–5 etasjes småhus langs snirklede veiter og streder, med butikker, verksteder, kneiper og losjier, i en kaotisk byplan (om et slikt ord overhodet kan brukes). Dessuten var det mange husdyr innenfor murene – især melkekuer, som ble foret med mask fra de mange brennevinsbrenneriene, og stod halvfulle på trange 34


TIDLIG PANOR AMA

båser i uthus og underetasjer. Vollene var et yndet område for spaserturer om kvelden. Utenfor bymurene, i demarkasjonsområdet, var det bare tillatt å bygge enkle trehus, så de raskt kunne rives når akutte forsvarsbehov gjorde det nødvendig. København var allerede sentrum for Danmarks gryende «gullalder», med en intellektuell og kunstnerisk utfoldelse som står i eventyrlig kontrast til smålandspreget. Hovedstaden hadde forlengst utviklet en urban kultur som ansporet meningsbrytninger og driftig borgerånd.

Danmark I provinsen var det mer dødt. Danmark var fortsatt preget av en ensidig og gammeldags jordbruksøkonomi, med et mylder av storgods og småbruk, og en bondestand som ennå hadde lav politisk bevissthet, knuget som den var av strevet for det daglige brød. Adelen dominerte, i både embetsverk og landbruk, men borgerskapet, som drev handel og begynnende industri, var i fremgang. Den første fasen av kronprinsstyret tok preg av sterk reformvirksomhet, først og fremst takket være A.P. Bernstorff (1735–97) – en av de betydeligste statsmenn i helstatens historie. Særlig viktig var «landboreformene»: Store jordarealer ble solgt til selveie, pliktarbeid (hoveri) ved herregårdene opphørte, stavnsbåndet (plikten til å forbli bofast på hjemstedet) ble avskaffet. Det var en storstilet frigjøringsprosess i bondesamfunnet, i flukt med milde strømdrag fra tidens liberalisme, som også utløste de første skritt for å avvikle den strenge statskontroll med økonomien under det gamle merkantilistiske system: Tollskranker ble fjernet eller dempet, monopoler opphevet, fri handel og næringsvirksomhet stimulert. En humanisering av samfunnet fulgte også med: Ytringsfriheten ble videre, straffer for kriminalitet mildere. Christian Frederik ble dypt preget av dette liberale klima. Fra ung alder var han opptatt av ytringsfrihet, human straffepleie, politiske rettigheter. 35


CHRIST IAN FREDER IK

Det politiske system var «det opplyste enevelde». Kronprinsregenten hadde i prinsippet all makt i sin hånd. I praksis delte han den lenge med andre – samvittighetsfulle og erfarne rådgivere. Men etter hvert som han ble mer erfaren selv, samlet han makten i sin person. Under møter visste man ofte at han allerede hadde bestemt seg – og iallfall at det var han alene som bestemte. Store og små saker passerte hans skrivebord i en endeløs strøm, hans flid og utholdenhet kjente ingen grenser. Den horisont han vurderte ut fra, var nok mer begrenset, selv om overveielsene var både rasjonelle og omhyggelige. Med årene ble han en meget konservativ herre, irritert over de fleste nye påfunn. Fra Frederik VI har vi det klassiske motto for en selvbevisst enehersker: Vi alene vide. Han skrev det ikke akkurat slik, men mente det nok. Allikevel ble han en folkekjær konge – ukunstlet, uten store fakter eller retorisk eleganse, en ‘jevn’ mann som kunne finne de riktige ord i viktige situasjoner, og som folk satte høyt for hans ærlighet og pliktfølelse. Kongetroskap var en viktig del av samfunnets felles verdigrunnlag. Og en opposisjon av tyngde mot eneveldet som system kom først i Christian VIIIs kongetid. For eneveldet var jo styreform i de aller fleste europeiske land på denne tiden, det virket urokkelig som selve skaperordenen, og ble dessuten oppfattet som et progressivt system – i motsetning til de ødeleggende rivninger mellom kongemakt og adel i tidligere tider. Men i 1700-tallets intellektuelle klima, med voksende liberale strømninger, kunne ikke den absolutte kongemakt begrunnes lenger med at kongen var Guds salvede enehersker i samfunnet, og at folket var kongens eiendom. Etter den dekadente absolutismen i Europa på 15- og 1600-tallet fikk naturretten sin renessanse, men nå satt i rasjonalistisk system – og dens påstand hadde alltid vært at både konger og undersåtter er underlagt visse naturgitte rettsnormer, som enhver sivilisert stat må legge til grunn. Med naturretten fulgte også den gamle doktrinen om at folket er basis for suvereniteten, og der det har delegert makten til en fyrste, plikter han å styre i pakt med folkets interesser. Også i Danmark-Norge ble enevolds-systemet nå modernisert og mildnet til den form som kalles «opinionsstyrt enevelde». Den statsrettslige teorien det bygget på, fikk en autoritativ utforming i profes36


TIDLIG PANOR AMA

sor J.F.W. Schlegels Naturret (i bokform 1798), som han doserte for generasjoner av danske og norske jus-studenter i København. Ideen om folkesuverenitet stod sentralt også i hans lære: Suvereniteten tilhører folket, men gjennom en kontrakt har det overført hele makten til kongen og hans rettmessige etterfølgere. (‘Kontrakt’ var her ment som en tankefigur, ikke en påstand om at det skjedde slik engang i historien.) Til gjengjeld var det underforstått i kontrakten at kongen plikter å styre i pakt med den opplyste folkevilje og folkets interesser, og sikre borgernes frihet. Hvis han ikke gjør det, er han en despot som kan utløse opprør. Folket kan ikke tilbakekalle den overdratte makten. Kongen kan derimot frasi seg suvereniteten (gi avkall på tronen), men da går den tilbake til folket: «Til andre end Folket kan han ikke overdrage den…» (§ 276). Det er altså rettsstridig å overlevere et land til et annet som krigsbytte. Det var akkurat det som skulle bli Norges situasjon i 1814. I praksis var det i deler av 1700-tallet utstrakt frihet til å hevde sine meninger og fremme sine klager, og en høy grad av rettssikkerhet. Øvrigheten hadde nytte av å få vite hva som rørte seg i folket, og skulle jo vise lydhørhet for opinionen. Kronprinsen kunne nok irritere seg kraftig over skrivefrekkheten, men takket være Bernstorffs liberale holdning ble det sjelden grepet inn. Den kongelige landsfader var åpen for at alle som hadde viktige saker på hjertet, kunne komme til ham i audiens. En av ukens dager var avsatt til slike uavtalte møter – et mønster som Christian Frederik skulle føre videre, og som i noe endret form har overlevd i Danmark til denne dag. Når det gjaldt personlig frihet, lå Danmark-Norge langt foran nesten alle andre europeiske land på den tiden, bare England var vel et hestehode lenger fremme (men der var til gjengjeld klasseskillene enda dypere, og avstanden fra folk til monark enorm). Utad førte kronprinsen og A.P. Bernstorff en meget forsiktig og omhyggelig nøytralitetslinje for å holde Danmark-Norge utenfor storpolitikkens farlige konflikter i siste del av 1700-tallet. Også det lyktes for dem. Og takket være freden hjemme og krigene ute kunne danske og norske forretningsmenn tjene svært gode penger. Konjunkturene var i lange perioder meget gunstige, og inntektene steg. Men bølgene etter den franske revolusjon slo inn i 1790-årene også i Danmark, skjønt i mer dempet form enn i mange andre land på kon37


CHRIST IAN FREDER IK

tinentet. Den ultraradikale doktrinen om folkesuverenitet, som ble forkynt av Rousseau og revolusjonens førere, fikk gjenklang hos flere kjente kritikere, som anså eneveldet som prinsipielt forkastelig. Deler av borgerskapet ble gradvis radikalisert. Men kongemakten slo tilbake med landsforvisning av noen få kjente opposisjonelle. I 1799 ble det innført vesentlige innsnevringer i trykkefriheten, og i 1807 brevsensur. Det brygget altså opp til konflikt mellom en liberal opposisjon og en mer og mer forstokket regent, som ble skremt av de nye signaler.

Norge Frederik VI kjente Norge fra to lange besøk der i 1788, i de sydlige deler av landet, men med en avstikker helt til Trondhjem. Han fulgte nøye med i norske forhold, og det er ingen tvil om at «de brave nordmænd» hadde en viktig plass i hans hjerte. Nordmennenes kongetroskap var da også grunnfestet – kanskje aller mest hos bøndene, som nok kunne reise sterke klagemål mot futer og andre kongelige embetsmenn, men som stolte på at bare de drog til «han far» i København, ville han høre på dem og ordne opp. Det hadde de erfaring for: Under bondeuroen i 1780-årene var deres utsendinger blitt varmt mottatt av regenten, og myndighetene i København hadde vist en klart bondevennlig holdning. Sosialt sett var Norge meget forskjellig fra Danmark. Landet hadde en svært spinkel innfødt adel og få storgods. Det brede folkeflertallet, bøndene, var for det meste selveiere, med adskillig handlekraft når deres interesser ble krenket, men uten trang til å blande seg i større politiske saker. De fleste embetsmennene var norskfødte, men med utdannelse fra København og sterk lojalitetsfølelse overfor helstaten og kongen. En driftig men ennå fåtallig forretningsstand med vide samfunnsinteresser var kanskje det mest dynamiske element i befolkningen. Økonomisk var også forskjellene fra Danmark store. Norge hadde på mange måter en mer moderne og mangesidig økonomi. Jordbruket dominerte også her, men i vekslende kombinasjoner med fiske og skogsdrift, og bøndene var leverandører av trevirke og kull til den rela38


TIDLIG PANOR AMA

tivt blomstrende gruvedriften (sølv, kobber og jern). Skipsfart og handel spilte også en viktig rolle. De liberale reformene som kom under Bernstorff, fikk gunstige utslag også i Norge. Det gamle kornmonopolet ble avviklet like før kronprins Frederiks besøk, til allmenn lettelse. Og høykonjunkturene på slutten av 1700-tallet førte til «jobbetid» i økonomien. Norge var dessuten begunstiget med lavere skatter enn Danmark. Men politisk sett var Norge provins. Det nettverket av norske forvaltningsorganer som var blitt bygget opp under Christian IV og hans stattholder Hannibal Sehested, i de kriserammede 1640-årene, ble definitivt avviklet etter 1720. Landet hadde ikke lenger sin egen stattholder, og selv høyesterett var felles for de to kongerikene, med sete i København. Norge fremstod ikke som en separat administrativ enhet i helstaten, men mer som en samling stift, amt og militærdistrikter under direkte styring fra hovedstaden. Før 1800 hadde ingen nordmann noen gang oppnådd å bli utnevnt til medlem av geheimestatsrådet (det hadde derimot flere holsteinere – og utlendinger av særlig tysk bakgrunn). Ingen av de høyeste embetene i statsstyret i København var blitt gitt til nordmenn. Men som professor Ole Feldbæk har påpekt: Det skyldtes neppe bevisst diskriminering, snarere at toppembetene tradisjonelt ble rekruttert fra det jordeiende aristokrati, som nesten ikke fantes i Norge. Etter hvert skapte det nok en viss murring blant de få som hadde ambisjoner. Men eneveldet som styreform stod trolig enda sterkere i Norge enn i Danmark, både i embetsstanden og de brede lag av befolkningen. De norske miljøene var for snevre og provinsielle til å utvikle noen opposisjon. Det var især hos noen ledende menn i handelsborgerskapet at det oppstod misnøye med det sentraliserte og trege administrative systemet i København, og kritikk av regentens utenrikspolitikk, som skadet Norges økonomiske interesser – men det slo ikke ut i åpne krav om avskaffelse av eneveldet. Og unionen av de to rikene var ikke bare akseptert som et faktum, men likefrem populær hos de fleste. Folk følte seg vel med den. De internasjonalt orienterte visste at den hadde gitt oss større frihet (og lavere skatter!) enn de fleste land nøt godt av. Noen få med stort fremsyn (især den unge grev Wedel, som vi får høre mer om siden) begynte nok å spekulere om ikke union med Sverige kunne gi større muligheter for norsk selvstendighet. Men de aller fleste 39


CHRIST IAN FREDER IK

følte at union med Danmark var langt bedre enn å komme under erkefienden Sverige. Nasjonalismen hadde ennå ikke brutt ut i Europa. Den nasjonalfølelsen som begynte å ulme blant norskfødte i akademiske elitegrupper på slutten av 1700-tallet (bl.a. Norske Selskab i København), bør snarere kalles patriotisme – «et hemmelig trekk til stedet» (Johan Nordahl Brun), en skjerpet bevissthet om røtter og regional bakgrunn, og stolthet over norsk historie og egenart, som en særlig identitet innenfor helstaten. Det var en holdning som meget vel lot seg kombinere med full lojalitet mot både kongehus og helstat, og som nesten aldri ble gitt brodd mot unionen. Men den fikk uttrykk i en tidvis skarp misnøye med at Norge ikke ble innvilget institusjoner som dets status og fremtidige behov tilsa – først og fremst et eget universitet og en egen bank. Disse kravene ble reist gang på gang – bankkravet især av det østlandske handelspatrisiat, universitetskravet av de ledende embetsmenn. Gang på gang ble de avvist av regenten, som ante spirer til nasjonal separatisme. Men noen uro i folket ledet ikke avslagene til. Og som Knut Mykland har påvist: Frem mot 1807 virker det som om all misnøye fordampet også i elitemiljøene – især som følge av Bernstorffs populære reformpolitikk. På denne tiden stod altså oldenborgermonarkiet like sterkt i Norge som i Danmark. Misnøye med den gamle unionen var et sekterisk fenomen i deler av den fåtallige norske overklassen. Da den britiske utenriksminister George Canning i 1808 innlot seg i spekulasjoner om Norge burde gjøres til en selvstendig stat, rapporterte den britiske minister i Stockholm tilbake at det var overhodet ingen oppslutning om en slik idé i Norge. Det var antagelig riktig – langt riktigere enn de hemmelige svenske rapportene om utbredt sympati i den norske befolkning for å komme under svensk styre. Men de dramatiske omslagene i europeisk politikk skulle snart kullkaste perspektivene, og utløse kriser som ledet til den dansknorske helstatens undergang.

40

Profile for Cappelen Damm AS

Christian Frederik av Lars Roar Langslet  

I 2014 er det 200-årsjubileum for grunnloven. Vi åpner feiringen med biografien om mannen som sto bak det hele. Christian Frederik er en av...

Christian Frederik av Lars Roar Langslet  

I 2014 er det 200-årsjubileum for grunnloven. Vi åpner feiringen med biografien om mannen som sto bak det hele. Christian Frederik er en av...