Banalitetens tyranni

Christian Borch

Banalitetens tyranni

© CAPPELEN DAMM AS 2016 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-50096-2 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsillustrasjon: Hilde Thomsen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10,2/12,6 pkt. Sabon og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold 0 Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

1 Situasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

2 Historien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

32

3 Kynismen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

54

4 Psykologien. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

76

5 Politikken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

95

6 McKinseyismen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 7 Alliansene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 137 8 Finansakrobatene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 9 Tilbakeskrittet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 175 10 Morgendagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196

0 Forord DETTE ER en bok om hvordan en viltvoksende pengekultur fikk herje Europa lenge etter at den burde vært satt under administrasjon. Det er ikke et angrep på konservativ kapitalisme, kall det heller et forsøk på å forsvare den mot videre undergraving av en sosialt ansvarsløs liberalisme. Den politisk-økonomiske kulturen som fikk prege de siste årtiene, er avslørt som lite bærekraftig og alt annet enn aktverdig. Riktignok produserte den vekst, men i stor grad på egne premisser. Politikerne som frontet utviklingen, gav verdens pengeforvaltere frihet til å bestemme betingelsene for sin egen utfoldelse. Det burde de neppe gjort. I løpet av noen tiår, fra 1980 til 2010, fikk markedsoperatørene manipulere samfunnskulturen i sitt eget bilde og kunne dermed sette sitt kommersielle stempel også på tallrike samfunnsoppgaver som ikke har noe med business å gjøre. Vi opplevde at bransjer uten kommersielle motiver hengav seg ukritisk til profittmaksimeringens prinsipper. Konsekvensen ble at markedets banale logikk manifesterte seg som norm for store deler av selve menneskelivet. Så lenge rusen var for oppadgående, gikk det noenlunde bra. Da bakrusen satte inn, gikk det riktig dårlig. Tilstanden har skapt økonomisk vekst, teknologisk 7

fremgang, arbeidsplasser og fremskritt, og har fått opp farten i mange fattige land; i hvert fall har den helt sikkert drevet frem en overdådig produksjon av varer og tjenester som verden antagelig ville hatt det mye bedre uten. Men det har også gjort at styrkeforholdet mellom pengemakten og det demokratiske samfunn er forrykket, i pengemaktens favør. Gjeldskrisen som rammet Europa i 2010, var indirekte en konsekvens av en skakkjørt maktbalanse. Resultatet er at europeerne befinner seg i et interregnum, preget av usikkerhet overfor fremtiden og mistillit til de politiske systemene som skal styre dem inn i den. I krisens stund er vi vitne til at markedsøkonomien har fått sette visjoner og idealer om solidaritet og samarbeid til side. Måten gjeldskrisen er taklet på avslører en urovekkende økonomisk brutalitet. Verdiene fra etterkrigstidens politiske gjenreisningsprosjekt, ivaretakelse av en kollektiv trygghet, er kjørt i grøfta. Det er selvfølgelig grunn til å si at grekere og portugisere, spanjoler og andre har fått som de fortjener. De har gjort mye dumt og har holdt seg med ubrukelige politikere. Men burde ikke både ansvar, midler og konsekvenser vært vurdert i et videre perspektiv? Nå er demokrati og valgte nasjonale myndigheter i praksis satt på gangen, mens rå økonomisk tukt svekker ofrenes evne til å bygge seg selv opp igjen. PROSESSEN UTVIKLET seg skritt for skritt, kledd i retorisk kamuflasjedrakt. I løpet av de bortimot 40 årene jeg var utenriksreporter og nyhetsanker i NRK, ble forholdet mellom styrende og styrte umerkelig utsatt for prosesser som endret selve forståelsen av maktens vesen. Det mest påfallende var at profittmotivet fikk skyve andre verdier ut av debatten. Hyppig bruk av rene salgsklisjeer i den politiske diskurs bidro snart til å banalisere politikkens form, innhold og profil. Politikere og businessfolk så 8

ut som om de var produsert på samme fabrikk – hvilket de til dels også var, etter tallrike runder med en ny generasjon rådgivere som brukte omtrent samme metoder for markedsføring av biler og bleier som politikk. Jeg har ikke tall på hvor ofte jeg har gått ut av Dagsrevyens studio med følelsen av at godt drillete intervjuobjekter har sluppet mellom fingrene mine som våt såpe i et badekar; når jeg endelig tror jeg har fått tak i noe sant, sier det svupp, og så er det ingenting der likevel. Det er dels et problem i seg selv, dels uttrykk for de desintegrerende trekkene ved den materialistiske kulturens karakter. Den preges av at den generelle omgangstonen er spisset inn mot manipulering, salg og profittmaksimering. Metodene overser de mer komplekse sidene av menneskenes følelser og natur. Det mest alvorlige er antagelig tillitssvikten. Den er forsterket av en ny psykologisk sårbarhet i store samfunnssegmenter. Markedskulturen avlet en generasjon av narsissistiske materialister, dårlig forberedt på å takle motgang. Siden 2010 har det i tillegg vokst frem en ny generasjon som ikke har fått tid til å bli egosentriske livsnytere, men heller ikke har andre håp å strekke seg etter; ungdomskullene sør i EU må leve med at det er femti prosent sjanse for at ingen vil ha dem. Vi befinner oss i et interregnum. Men mennesket er en art med enorm tilpasningsevne. I periferien av det styrende politiske sentrum ser vi konturene av nye idealer, nye samarbeidsformer, nye mål. Generasjonen som skal overta roret, er antagelig vaksinert mot den egosentriske materialismen som preget forgjengerne. Det gir grobunn for optimisme. LIKE FØR gjeldskrisen ble til et jordskjelv i Europa, i 2009, gav jeg ut en bok, Sannhetens kår, som til både min og forlagets overraskelse ble liggende tre uker på Dagbla9

dets bestselgerliste og ble trykket i tre opplag før jul. Et par av mine aviskolleger, med og uten munter tversoversløyfe, omtalte den i lett sarkastiske vendinger. De mente at jeg malte fanden på veggen. «Nattsvarte profetier fra NRKjournalist» skrev en av dem. Vel, jeg tok litt feil, men det var altså i stikk motsatt retning av det kritikerne mente: Utviklingen ble mer destruktiv enn noen hadde trodd var mulig. Nå er det stadig grunn til å slå fast at Europa har kjørt seg inn på et blindspor, og at årsakene er de samme som gjorde at fremtiden fortonet seg, om ikke «nattsvart», så i hvert fall ganske uhellsvanger, den gangen for syv år siden. De nedbrytende trekkene er i hvert fall ikke blitt mindre påfallende. Denne boken dreier seg altså om den europeiske situasjon. Jeg har bevisst brukt en del norske forhold som illustrasjon for å bringe stoffet tettere inn på huden for norske lesere. Men disse tilfellene er også representative for trekk i den generelle europeiske utvikling. Norge er et land i Europa – hva enn man måtte mene om den saken. Christian Borch Oslo, februar 2016

1 Situasjonen UTFORDRINGENE HAR veltet inn over Europa de siste årene. Det meste har kommet overraskende, og mange vedtatte sannheter har vaklet under trykket. Selv nøkterne akademikere har begynt å antyde et sammenbrudd i den kjente verdensorden. Finanskrisen har vist seg å være tilnærmet immun mot kjente grep. Redningsaksjonene som var satt i verk med stort alvor og moralske overtoner fra 2010, bygget på kapitalkreftenes banale logikk; de bidro til å opprettholde en slags orden i den forstand at kreditorene fikk penger mens gjeldsofrene måtte svi. Kuren rev bort mye av livsgrunnlaget for store folkegrupper, mennesker som i politisk, sosial og moralsk forstand var helt uten skyld i og ansvar for miseren. Det dreide seg om lønnstakere og småsparere som måtte se forventningene om et liv i trygghet gå opp i røyk. Eurosonen bekreftet i og for seg sitt rykte som historiens største solidaritetsprosjekt. Men metodene som ble satt inn for å redde stumpene, var stemplet på kryss og tvers av én enkelt nasjons kultur. Det ble den sterkeste som avgjorde. EU var i praksis dominert av Berlin, nettopp det EUs politiske overbygninger skulle hindre. Midtveis i 2015 kom den største flyktningstrømmen Europa hadde opplevd siden siste verdenskrig, og reaksjonene avslørte 11

at samholdet og solidariteten mellom de europeiske regjeringene også var mer flyktig enn antatt. Som historien har demonstrert, igjen og igjen: I krisetider har nasjonalismen en ufin tendens til å løfte sitt stygge hode, flekke tenner og snerre mot omgivelsene, hvilket den nå gjorde. Bakteppet for denne uryddige tilstanden er det vi må kunne kalle sammenbruddet i en økonomisk forestilling som hadde fått regjere grunnen altfor lenge, altfor uavhengig og altfor ansvarsløst. Neoliberalismens endimensjonale verdibegreper hadde ført Europa inn i en svimlende dans rundt gullkalven. Så lenge alt gikk bra, var alle fornøyd. I det øyeblikk det ikke gjorde det lenger, var det ingen som riktig visste hva de skulle gjøre. I begynnelsen henfalt de politiske og økonomiske lederne til konvensjonell tenkning. Etter hvert ble det klart at krisen hadde et uhyre komplekst grunnlag, der mange faktorer slo inn samtidig og spilte klassisk teori ut på sidelinjen. Store velgergrupper mistet troen på at europeiske politikere var i stand til å dra de kriserammete økonomiene opp av mudderet. I løpet av få år hadde kjeder av uforklarlige hendelser undergravd sannheter som var fremstilt som urokkelige; ingen politikere hadde greid å fange opp faresignalene. Trygghetsfølelsen punkterte. I tre årtier hadde folk latt seg lulle inn i troen på at livslykke bygger på materielle verdier og at markedet regulerer seg selv. Plutselig var det ikke slik lenger. Sannheten traff velgerne som en bøtte kaldt vann i hodet. Forståelsen av en trygg verden, bygget på en forutsetning om evig europeisk velstand, overlegenhet og naturlig autoritet, slo sprekker. Problemet var i stor grad psykologisk. Det hadde satt seg en uro i ryggraden hos mange europeere, og det hadde skjedd fort. Troen på fremtiden var neppe knust, men den var blitt mer moll-stemt. Det hadde gått opp for folk at mange av gårsdagens forutset12

ninger var skrift i sand. Særlig fikk tilliten til økonomisk oppgang ganske skrinne vekstvilkår. Riktignok begynte noen av de hardest rammete nasjonale økonomiene å vise tegn til bedring. Men kravene om innsparing sto stadig midt i skinnegangen og blokkerte reisen inn i fremtiden. Det var ikke midler å bygge ny virksomhet med, og det vil måtte gå vinter og vår før kriselandene er på gjeldsfrihetens grønne gren igjen, ikke minst fordi det ble stadig tydeligere at veksten ikke vil nå opp i gamle høyder på mange år – om noen gang. Kanskje jeg setter saken på spissen? Mulig, men der sitter den nå engang best. Og ett er i hvert fall sikkert: de siste årtienes ville vekst- og forbrukspolitikk har fortært sitt eget eksistensgrunnlag og korrumpert mye av det sosiale og politiske verdigrunnlaget, moralsk, psykologisk og politisk. Tiden er inne for å heve blikket og snu tankegangen. DET EUROPEISKE virkelighetsbilde er forvirret og kan altså virke trøstesløst. Men dagens styringssystemer har likevel en mer robust omstillingsevne enn gårsdagens. Der økonomiske sammenbrudd og store sosiale forskjeller avlet vold og krig i en ikke så fjern fortid, der har dagens Europa i hvert fall potensielt det som må til for å få en avsporet verden opp på veien igjen før den velter over ende i grøfta. Det er blitt tydelig at den viltvoksende liberalismen fra 1980-årene har hatt dype negative trekk, strukturelt, funksjonelt og fremfor alt moralsk. Men den har også ført til store fremskritt, betydelig bedring av levestandarden og et mindre dramatisk gap mellom den fattige og rike verden. Det faktum at liberalismen har avlet både økende fattigdom i skyggen av sterk vekst, dubiøse kulturer utenfor folkevalgt kontroll, og til slutt traff veggen i form av en viltvoksende gjeldskrise, har vist med krystallklar tyde13

lighet at morgendagens samfunn må bygge på andre politiske verdier. Samtidig er det ikke til å komme fra at de frie kapitalistiske kreftene har ført til fremskritt og en (i grove trekk) vesentlig bedre verden, nettopp fordi de har kunnet utfolde seg i frihet. Kursen fremover vil måtte ligge i skjæringspunktet mellom disse erkjennelsene. Den må bygge på gjenreisning av demokratisk legitimitet og mye strammere kjøreregler, forankret i felles lov og rettspraksis. Varierende nasjonale særtrekk vil alltid eksistere. Men landegrensenes funksjon er endret og kapitalen overskrider de fleste konvensjonelle maktforhold, derfor må også mange av de nye grepene være overnasjonale. Ytre sett kan EU fortone seg som en sandkasse av evig kiv og strid, men under alt bråket ligger det en viktig bærebjelke, nemlig erkjennelsen av en felles skjebne. Unionen er mer en prosess enn en rigid organisasjon, og den evige debatten om nær sagt alt produserer antagelig mer styrke enn svakhet. I et slikt perspektiv blir det bare dumt å snakke om at alt var bedre før. Verden er alltid i forandring, og gårsdagens forutsetninger vil nødvendigvis være uegnet som kart og kompass for fremtiden. Grunnleggende verdier og betingelser lever videre, men systemene må tilpasses nye forutsetninger. EU, som til de grader har måttet prøve, feile, justere kurser, og så prøve igjen, vil nødvendigvis ha utviklet en blanding av motstandskraft, selvkritikk og erfaring som i det minste gir et godt utgangspunkt. Den europeiske utviklingen har også gitt grobunn for nye former for innflytelse. Der de etablerte politiske systemene har redusert sin egen betydning, trer andre grupper inn med alternative premisser. Avhengig av øynene som ser, kan det virke som om ideelle, ikke-offentlige grupper (NGOs) styrker stillingen parallelt med at nasjonale politiske myndigheter blir svekket. Der politikere manøvre14

rer taktisk, svelger kameler, og går på akkord med både prinsipper og løfter for å sikre makt og gjenvalg, der kan interesseorganisasjonene konsentrere seg om innhold og løsninger. Det vekker tillit, særlig i turbulente tider da bestående strukturers troverdighet er blitt heller markspist. Mange gamle partier sliter med sviktende oppslutning, samtidig som politiske bevegelser med spissede, mer eller mindre populistiske programmer suger til seg folkets støtte. Få av de marginale partiene på ytterfløyene har det som trengs for å utgjøre komplette alternativer, men de synliggjør svakhetene i tradisjonell politikk, og dermed blir de en del av bølgen av forandring som vasker inn over landskapet. I denne prosessen spiller interesseorganisasjoner en konstruktiv rolle. De fyller tomrom i det politiske landskapet. Dermed påvirker de både dagsorden og premisser, og det ser ut til å skje i økende tempo. Næringslivets drivkraft er, og har alltid vært, viljen og evnen til å finne løsninger på samfunnets varierende behov og problemer. Virksomheten må gi overskudd, men det er i store trekk selve visjonen om å utrette noe som har drevet verket. Først de siste årtiene er strategier for generering av maksimal profitt blitt opphøyd til primærmotiv, rangert høyere enn selve innholdet, noe som uten videre må kalles en pervertering av ideelle utgangspunkt. Men det er altså klare tilløp til forandring, eller om man vil, utvikling av et mer allment verdigrunnlag. Vi ser signaler om nye holdninger på mange nivåer, mest slående, kanskje, blant dem som kjemper for å gjenreise moral og etiske verdier i bank- og finanssektoren. Det har bygget seg opp en brottsjø av indignasjon over bransjens makt og egosentrerte forvaltning av samfunnenes midler, en indignasjon som er like synlig i næringens egne sirkler som utenfor. Ideelle organisasjoner spiller en avgjørende 15

rolle når det gjelder å avdekke disse forholdene, men de får også støtte av både institusjoner, enkeltpersoner og ledere i offisielle posisjoner. Generasjonsskiftet i dagens Europa blir stadig mer preget av tanker og ideer med rot i en ny virkelighetsforståelse. Perioden fra 1980 til 2010 var gjennomsyret av markedsliberalismen; den skapte en bølge av overflatisk materialisme, en utbredt asosial egosentrisitet og narsissisme. Dette er fremmed for dem som står klare til å overta. Ungdomsgenerasjonene i store deler av Europa er bedre utdannet enn noen tidligere generasjoner. De møter en virkelighet der arbeidslivet ikke vil ha bruk for mer enn drøyt halvparten av dem. De vet at gårsdagens ensidige satsing på høyest mulig profitt og økonomisk vekst ikke er realistisk. Følgelig leter de etter andre verdier, andre måter å fordele godene på, andre oppskrifter for en bedre verden. Dagens og morgendagens unge vil ikke gi seg over til passiv fortvilelse og forbanne en verden som ikke har noe å tilby dem. De gjør som enhver generasjon før dem, griper tøylene for å forme sin egen tid. LEHMAN BROTHERS’ kollaps ble første varsel om svikt i systemer som folk hadde trodd var en del av grunnfjellet. Banken ble grunnlagt av tre foretaksomme tyske brødre i 1850, og ruvet med sine glassfasader og 25 000 ansatte som en av Wall Streets urokkelige bastioner da den røk over ende en het høstdag i 2008. Fra det ene øyeblikk til det neste falt aksjekursen fra 84 dollar til under fire. Snart strømmet en horde velfriserte meglere med hvite skjorter og kostbare slips ut i gåsegang med eiendelene sine i pappkartonger mellom armene. Folk sto fjetret og så på mens skiltet over inngangspartiet, «LEHMAN BROTHERS» i enkle store versaler, ble tatt ned og båret bort. Ifølge hardnakkete rykter hadde bankens toppledere overført fire 16

milliarder kroner til sine private konti kort tid før konkursen. Det var begynnelsen. Finansbransjens mantra om at penger er et samfunnsgode som bare kan utvikle seg hvis det får fungere i absolutt frihet, viste seg å være en illusjon. Siden 1980-årene hadde europeiske politiske ledere gått rett i den fella Kåre Willoch i sin tid advarte mot: «Politikere bør ikke settes til å styre kapitalister. De blir altfor lett blendet av dem.» Det var de åpenbart blitt; de hadde med åpne øyne gitt fra seg myndighet og latt finansmarkedene definere sine egne premisser, alt basert på den forutsetning at kapitalen bærer i seg et gen for sunn og bærekraftig vekst bare den ikke blir buret inne. Men de hadde oversett noen detaljer, blant annet at kapitalens forvaltere må være besjelet av viljen til å ta vare på visse kollektive verdier for at veksten skal bli samfunnsgagnlig, noe de beviselig ikke var, ikke det store flertallet av dem i hvert fall. Bransjens frontfigurer, viste det seg, var ikke drevet av noe som engang lignet på erkjennelse av samfunnsansvar. Etter Lehman tumlet markedene nedoverbakke i retning av en avgrunn. Finanskrisen, som i utgangspunktet var en gjeldskrise, slo knock-out på økonomiene i Hellas og Spania, dengte Irland, Portugal, Frankrike og Italia halvt i svime, og manifesterte seg snart som en generell økonomisk krise med negative forgreninger til de fleste andre land. Det skulle ikke kunne skje, og det fantes heller ingen mental beredskap for å takle situasjonen. I tråd med gjeldende visdom gikk myndighetene ut med krisehjelp til dem som satt med ansvaret, nemlig bankene og andre finansinstitusjoner. Det begynte med sentralbanksjef Ben Bernanke i USA, som på ren refleks gav finansinstitusjonene kunstig åndedrett for å hindre flere sammenbrudd i 2008. Og det fortsatte i eurosonen. Det var sikkert en naturlig reaksjon i tråd med gjeldende vir17

kelighetsforståelse. Men var det veien å gå når vi ser på årsakene til sammenbruddet? «Overhodet ikke», sa professor Joseph Stieglitz, vinner av Nobels minnepris i økonomi. Han satt i NRKs Urixstudio på Marienlyst våren 2014 og slo fast at forsøkene på å redde finanshusene med kunstige kapitalinnsprøytninger, mens gjeldsofrene ble tvunget til å kutte i velferdspakker og helsetjenester, måtte gi katastrofale virkninger. Jeg ble forbauset (og ikke så lite begeistret – journalister blir gjerne det når intervjuobjekter snakker i store bokstaver) da Stieglitz lente seg frem der vi satt foran fire kameraer i Studio 3, og sa noe sånt som at: «Det er bankene som har skapt gjeldskrisen, bankene som ikke så den komme, bankene som ikke greide å stanse den, og bankene som ikke har noen anelse om hva som må gjøres. Og så skal de reddes? Å la lønnstakerne betale byrden for finansinstitusjonenes misgrep er politisk galskap. Dessuten er det dypt umoralsk, ikke minst fordi bankene fortsetter sin ansvarsløse virksomhet og har den frekkhet ufortrødent å belønne seg og sine med bonus og provisjoner som bare kan betegnes som perverse.» Avisenes karikaturtegninger kan være mer effektive enn de skarpest formulerte lederartikler når det gjelder å sette fingeren på skjevheter i samfunnet. En avistegning fra de dager viser en enorm gris som står på hodet i bingen, altfor feit til å få sine egne bein ned på bakken. En griserøkter forer dyret ved å spa mat ned i dyrets gap, mens han ser på leseren og sier trett: «Stapper du nok inn i den ene enden, må det vel før eller siden komme noe fornuftig ut i den andre.» Grisen heter Bank, røkteren Eurozone. JOSEPH STIEGLITZ er ikke den eneste teoretiker som har ropt advarsler ut i det offentlige rom. Finansfolk og politikere har avfeid dem som alarmister. Men de har 18

fått rett. Det ble lønnstakerne og de hjelpetrengende som måtte ta støyten da korthusene veltet. De med private formuer fikk rikelig anledning til å frigjøre seg fra å dele byrdene. Nye sosiale motsetninger flammet opp i de kriserammete landene, og tilliten til de politiske lederne sank som stein i stille skogstjern. Etter hvert som gjeldskrisen raserte flere EU-land, ble også regjeringene omskapt til små trupper av nikkedukker, styrt av usynlige krefter på snoreloftet. Den ruvende EU-troikaen (IMF, Den Europeiske Sentralbanken og EUkommisjonen) gav sine direktiver og forlangte lydighet. Det var en del av avtalen, frelsens bitre forutsetning. De folkevalgte regjeringene ble i praksis umyndiggjort av et hierarki av teknokrater. Økonomene med grå dress og uttrykksløse ansikter snakket i glatte fagøkonomiske termer, uten spor av empati, mens de folkevalgte politikerne gled stille inn i skammens skygge. Embedsmennene fra Brussel hadde ingen legitimitet sett fra ofrenes ståsted. EUROSONEN ER kalt historiens største solidaritetsprosjekt og krisepakkene som ble tilbudt de pressede regjeringene i Athen, Lisboa, Madrid og Dublin var rause og romslige. Men kravene om motytelser for å sette gjeldsofrene i stand til å betale tilbake, var samtidig så bastante at muligheten for å bygge noe nytt, skape ny vekst, nye arbeidsplasser, nærmest ble revet opp med roten; de nasjonale regjeringene satt vingestekket og paralysert igjen i hvert sitt bur. Det var lite de kunne gjøre for å leve opp til mandatet velgerne hadde gitt dem, nemlig å skape bedre samfunn. Kravene til kutt i offentlige utgifter var teknisk sett logiske og markedsøkonomisk naturlige, men i den praktiske verden ble virkningene mye mer dramatiske enn noen hadde forestilt seg. Det tyske ordet for gjeld er Schuld, noe som gav kravene et moralsk impe19

rativ, en dirrende pekefinger under de ulykkelige ofrenes neser. Tiltakene var tømret opp på et fundament av klassiske begreper. Det stengte for erkjennelsen av at verden faktisk er forandret og at en ny virkelighet krever en ny tenkning. Den mest grunnleggende forandringen i spranget fra i går til i dag er antagelig at en globalisert finansnæring har fått kraft og politisk frihet til å forme sine egne arbeidsbetingelser. Med tiltagende selvtillit forvalter den en makt som gjør at den på den ene siden kan unndra seg politisk styring, og på den andre diktere premisser for politikken som styrer markedene. Avviklingen av gårsdagens restriksjoner gjorde at kapitalens forvaltere i økende omfang kunne gjøre hva de ville, uten å måtte ta nevneverdig hensyn til samfunnets behov, mens myndighetenes evne til å ta grep ble redusert. Den andre forandringen er at tilliten til den politiske makten er svekket. Det henger dels sammen med at politikerne ikke lenger har den kontroll velgerne har gitt dem rett og plikt til å utøve, dels med at politikken har endret karakter. Ettersom markedsøkonomien har kommet til å prege språk og verdier, er politikk langt på vei blitt en salgsvare som stadig blir tilpasset markedet. Utøverne bruker moderne markedsføring for å selge seg selv og sine prosjekter. Reklame, PR og medierådgivere vil fremstille objekter, motiver og aktører som mer tillitvekkende enn de faktisk er; det virker til en viss grad, men normale mennesker lar seg ikke lure inn i evigheten, og tillit blir lett forvandlet til mistillit når bedraget overskrider et visst nivå. Ut av denne situasjonen har det oppstått et forhold som virker underlig undervurdert i dagens debatt, nemlig at velgerne oppfatter forholdene helt annerledes enn de blir forklart. Det er et gap mellom retorikken fra eurosonens styrende (og ganske pedantiske) kvinner og menn, og den 20

sultne, ydmykete og ribbete pensjonist i Athens gater. Den kalde logikk i de økonomiske resonnementene angår ikke folk flest; den skaper ikke forståelse for at livet deres er kjørt av sporet og at det ikke var dem selv som satt ved rattet da det skjedde. Et tredje forhold er at velgernes forventninger har endret fokus og innhold. Sosiologer og psykologer mener at en større del av Europas ungdom er oppdratt til narsissisme enn noen gang tidligere; liberalismens hyllest av det personlige forbruk la grunnlag for holdninger som avlet materialistiske verdier uten bærekraft. Som en fersk kontrast til det ser vi konturene av et nytt Europa, der unge generasjoner i de kriserammete landene esler seg til å sette en ny dagsorden. FRAVÆRET AV entydige ansvarsforhold går som en rød tråd gjennom den politiske debatten. For grekerne virket EU-troikaen (EU-kommisjonen, Den europeiske sentralbank, og Pengefondet) som dødens fortropp; i varierende grad oppfatter mange andre den på samme måten. Ifølge en EU-undersøkelse mener 63 prosent av velgerne i de 28 medlemslandene at det er EU som er ansvarlig for krisen, og at EU-troikaen må bære skylden for innskrenkingene i statsbudsjettene, med andre ord at det er EU-troikaen som nådeløst har frontet forvitringen av livsstandarden for millioner av uforskyldte ofre. På den måten utvikler det seg en forestilling om at nasjonene er ofre for en nedbrytende kraft utenfra. Men sannheten er at det er de nasjonale regjeringene som må bære ansvaret for at gjeldskrisen har fått det omfang den har, og de nasjonale regjeringene som til syvende og sist avgjør hva det skal spares inn på, hvilke deler av budsjettene som må skrumpes for å innfri kravene. Dessuten er det de enkelte medlemsland i EU som har gjort unionen til det 21

den er, eller skulle være, et samarbeidsorgan, skapt av og for medlemslandene og deres assosierte, til felles trygghet, fremgang og tilfredshet, gjennom felles beslutninger. Det er altså medlemslandene som i fellesskap bestemmer hvordan unionen skal styres. I løpet av finanskrisen har Tyskland tatt lederrollen i EU. Det skyldes logisk nok at tyskerne har en økonomi som fungerer, men også at landet ledes av en frontfigur som går andre en høy gang når det gjelder lederegenskaper. Angela Merkel har en tyngdekraft som gjør henne til en selvskreven fanebærer i kampen mot krisen; få om noen når henne til anklene i den sammenheng. Samtidig er tysk industri avhengig av vedvarende etterspørsel på eksportmarkedene, følgelig er det et politisk mål å sikre at europeerne er i stand til å kjøpe tyske varer både i dag og i morgen. Det er også svært viktig for Merkel (og med- og motspillerne hennes i Forbundsdagen) at det blir opprettholdt en ufravikelig orden (Ordnung muss sein), at den økonomiske moral forvaltes med nidkjærhet, og at det blir sendt klare signaler til omverdenen om hva som kan og ikke kan godtas. Merkels kalvinistiske holdning har avfødt kritikk i og utenfor Tyskland. Mange liberale intellektuelle mener at hun ødelegger det troverdige image tyskerne møysommelig har bygget opp i etterkrigstiden. «Hun er en skap-Hitler som kjemper for Det Fjerde Riket med eurosonen som sitt private panservåpen», skrev en kritiker i et avisinnlegg. Tysk alleingang har også vært en skrekkvisjon i EU siden den tyske samlingen etter Berlin-murens fall. Når de andre europeiske lederne likevel flokker seg rundt henne, henger det sammen med at Merkel har fortsatt tradisjonen med ikke å kjøre sitt eget løp i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Berlins politikk bygger på en forutsetning om full konsensus, og det får hun stort sett, tross alle innvendin22

ger og motforestillinger. Det er noe av det som underbygger og rettferdiggjør Merkels lederposisjon i EU. CHARLES DE Gaulle er tillagt en spissformulering om systemenes flyktighet: «Det er med politiske teorier som det er med roser og unge piker: de varer så lenge de varer.» Historien gjentar seg ikke, men det er likevel bare fortiden som kan hjelpe nåtidens generasjoner til å forstå seg selv, og historien gir de Gaulle rett. Alt har sin tid. Det klassiske greske demokrati varte ikke mer enn et kvart århundre. Romerriket falt fra hverandre da makten som holdt det sammen degenererte og fjernet seg fra virkeligheten. Habsburgernes keiserrike brøt sammen i møtet med det nye Europa. Den siste store keiser i dynastiet, Franz Joseph, liten og tykk, fryktelig alvorlig, med hårløs isse, snurrebart og enorme kinnskjegg, var til de grader i utakt med sin tid at det nærmest måtte gå galt. Franz Joseph ante ikke at minst halvparten av Wiens befolkning ikke hadde noe sted å bo, folk sov på skift i leide senger. Han ville ikke vite det. Keiseren likte ikke elektrisitet. Så han forbød den. Han likte ikke lyden av skrivemaskiner heller. Så han forbød dem. Franz Joseph hadde ingen motforestillinger. Hans mandat kom rett fra Gud. Franz Josephs særtrekk virker helt hinsides når vi ser dem i historisk perspektiv. Men det er mange pussige trekk ved regimer som har snublet rundt i sine egne ideologier etter ham også. På forskjellige måter har vel nesten alle store riker og politiske eventyr hatt sin begynnelse, sin storhetstid og brå slutt opp gjennom historien. På ett eller annet punkt inntreffer en utvikling som endrer forutsetningene. Når makthaverne ikke ser det og ikke forstår kraften i prosessen, vil de heller ikke kunne tilpasse seg. Da går maktsystemer til grunne – med varierende nivåer av dramatikk. 23