Page 1


En avtale med livet


Cecelia Ahern

En avtale med livet Oversatt av Lene Sandvold Evensen


Bazar Forlag AS Jernbanetorget 4A 0154 Oslo www.bazarforlag.com Originaltittel: The Time of my Life Copyright © Cecelia Ahern 2011 www.cecelia-ahern.com © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013 Oversatt fra engelsk av Lene Sandvold Evensen

Omslagsdesign: Laura Noponen Tilrettelegging av design: Carina Holtmon Forfatterfoto: © Barry McCall Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Adobe Garamond 11,2/14,26 pt Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på: 70 g Holmen Book, bulk 1,6 ISBN 978-82-8087-490-0

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


Til min umistelige datter Robin


«Før var du mye … ’myere’. Du har mistet myeheten din.» HATTEMAKEREN TIL ALICE I FILMEN ALICE I EVENTYRLAND (2010)


KAPITTEL ÉN

Kjære Lucy Silchester, Du har fått time mandag 30. mai 2011. Jeg leste ikke resten. Jeg trengte ikke det, jeg visste hvem det var fra. Jeg skjønte det med en gang jeg kom hjem til den lille ettromsleiligheten min etter jobb og så det ligge der på gulvet, midt mellom utgangsdøren og kjøkkenet, på den brente delen av gulvteppet der juletreet hadde falt – og landet – for to år siden, der lysene hadde svidd av teppehårene. Teppet var gammelt og billig, nøysomt valgt ut av den gjerrige gårdeieren, i grå industriull og tilsynelatende nedtrampet av flere føtter enn de «lykkebringende» testiklene til oksemosaikken i Galleria Vittorio Emmanuele II i Milano. Det var samme typen tekstil som i kontorbygningen der jeg jobbet – et mer passende sted, der teppet ikke var ment for nakne føtter, men en evig strøm av skinnende sko på vei fra pult til kopimaskin, kopimaskin til kaffeautomat, kaffeautomat til branntrapp for en smugrøyk, ironisk nok det eneste stedet der brannalarmen ikke fungerte. Jeg hadde vært med på jakten etter det perfekte røykested. Hver gang fienden fant oss, begynte letingen etter et nytt trygt sted. Det nåværende stedet var lett å finne – hundrevis av sneiper på gulvet avslørte det, sneiper som hadde fått livet sugd ut av seg av stressa arbeidstakere før sjelene deres endte flytende rundt på innsiden av lunger, mens skallet deres ble sluppet ned på 9


bakken, tråkket på og forlatt. Dette stedet var mer tilbedt enn noe annet i hele bygningen, mer enn kaffeautomaten, mer enn utgangsdørene klokka 18.00, og ikke minst mer enn stolen foran skrivebordet til Edna Larson – sjefen – som spiste gode hensikter slik en godteriautomat sluker penger uten å spytte ut sjokoladen du har bestilt. Brevet lå der på det skitne, svidde gulvet. En kremfarget konvolutt der navnet mitt sto skrevet med formell svart skrift som ikke etterlot noe rom for tvil, ved siden av et emblem i gull bestående av tre sammenvevde bølger. Livets tre spiraler. Jeg visste hva det var. Jeg hadde allerede mottatt to slike brev og hadde googlet symbolet. Jeg hadde ikke møtt opp til noen av de to timene. Jeg hadde heller ikke ringt det medfølgende telefonnummeret for å avbestille eller endre timene. Jeg hadde oversett brevene, feid dem under teppet – eller, det er det jeg ville ha gjort hvis ikke juletrelysene hadde satt fyr på det – og glemt det. Men jeg hadde ikke egentlig glemt det. Man glemmer aldri sånt som man vet at man ikke burde gjort. Det blir hengende igjen i hodet, surrende rundt som en tyv på jakt etter et nytt sted å bryte seg inn, snikende dramatisk rundt i kamuflasje før det smetter bak en stolpe så fort du snur deg rundt. Eller det blir som et kjent fjes du ikke klarer å se i en folkemengde. En evigvarende Hvor er Willy? i hver krok av bevisstheten din. Det dumme du har gjort, lurer alltid i bakgrunnen. Det var en måned siden jeg hadde oversett brev nummer to, og nå kom dette, med en ny time og ikke ett ord om at jeg hadde uteblitt fra de to forrige. Det var akkurat som moren min; den høflige måten hun lot være å nevne mine fiaskoer på, fikk meg bare til å føle meg enda verre. Jeg holdt den snobbete konvolutten i hjørnet, ytterst mellom tommelen og pekefingeren, og la hodet på skakke for å lese det som sto der. Katten hadde tisset på brevet. Det var egentlig 10


ganske ironisk. Jeg klandret ham ikke. Siden det ikke var lov å ha kjæledyr i blokka der jeg bodde, hadde han ikke noen mulighet til å gå ut og gjøre sitt fornødne. For å dempe den dårlige samvittigheten min hadde jeg dekorert leiligheten med innrammede bilder av verden utenfor: gresset, havet, en postkasse, småsteiner, trafikk, en park, noen katter og Gene Kelly. Sistnevnte var bare for å tilfredsstille mine egne behov, men jeg håpet de andre ville drive bort all lengsel katten måtte ha etter å gå ut. Eller etter å puste inn frisk luft, få venner, bli forelsket. Synge og danse. Ettersom jeg var borte fra åtte om morgenen til åtte om kvelden fem dager i uka – noen ganger kom jeg ikke hjem i det hele tatt – hadde jeg lært ham å gjøre fra seg på papir, slik at han skulle venne seg til kattedoen. Og brevet som lå på gulvet, virket sikkert forvirrende på ham. Jeg så på ham der han beveget seg usikkert rundt i rommet. Han visste at han hadde gjort noe galt. Det lå der og murret i hodet hans, det han visste at han ikke burde ha gjort. Jeg hater katter, men jeg likte denne katten. Jeg kalte ham Herr Pan, etter Peter, den berømte unge gutten som kunne fly. Herr Pan var ikke en gutt som aldri ble eldre, og merkelig nok hadde han ikke evnen til å fly, men de lignet hverandre på en merkelig måte, og navnet kjentes riktig. Jeg hadde funnet ham pipende og fortvilet i en bakgate en kveld. Eller kanskje det var jeg som pep og var fortvilet. Hva jeg gjorde der, skal forbli min egen sak, men det regnet, jeg hadde på meg en beige trenchcoat, og etter å ha druknet savnet etter en perfekt kjæreste i tequila, gjorde jeg mitt aller beste for å lokke frem katten ved å rope «katt!» på en klar, særegen og opprørt Audrey Hepburn-aktig måte. Katten viste seg å være én dag gammel og tvekjønnet. Moren eller eieren, eller begge, hadde forlatt den der. Dyrlegen sa at katten hadde mer mannlig enn kvinnelig anatomi, men likevel føltes det som om det var jeg alene som bestemte kjønnet da jeg valgte navn. Jeg tenkte på det knuste hjertet mitt og på at 11


jeg akkurat hadde gått glipp av en forfremmelse fordi sjefen trodde jeg var gravid – dette skjedde riktignok rett etter ferien og min årlige matorgie på størrelse med en tudorsk bankett, altså på et tidspunkt da jeg hadde lagt bak meg en grusom måned med heftige magekramper. I tillegg tenkte jeg på uteliggeren som hadde tafset på meg på toget en sen kveld, og på at mine mannlig kolleger hadde kalt meg tispe da jeg tvang igjennom min vilje på jobb en gang, og jeg landet på at katten ville få et lettere liv som hannkjønn. Men jeg tror jeg valgte feil. Noen ganger kaller jeg ham Samantha eller Mary eller noe annet feminint, og da ser han på meg med takknemlighet i blikket før han smetter oppi en av de høyhælte skoene mine med et lengselsfullt blikk mot stiletten og hele den verdenen som er blitt tatt fra ham. Men nå snakker jeg meg bort. Tilbake til brevet. Denne gangen var jeg nødt til å møte opp. Det var ingen vei utenom. Jeg kunne ikke bare overse det; jeg hadde ikke noe ønske om å irritere avsenderen enda mer. Men hvem var avsenderen? Jeg holdt det våte arket i hjørnet og la hodet på skakke for å lese. Kjære Lucy Silchester, Du har fått time mandag 30. mai 2011. Med vennlig hilsen Livet Livet. Så klart. Livet mitt trengte meg. Det hadde det vanskelig, og jeg hadde ikke viet det nok oppmerksomhet. Jeg hadde tatt blikket fra ballen, jeg hadde vært opptatt med andre ting: venners liv, jobbgreier, den forfalne og sårt trengende bilen min, sånne ting. Jeg hadde fullstendig oversett livet mitt. Og nå hadde det tatt kontakt med meg, innkalt meg til et møte, og det var bare én ting å gjøre. Jeg måtte gå dit og møte det ansikt til ansikt.


KAPITTEL TO

JEG HADDE HøRT om sånt som dette før, så jeg gjorde ikke noe stort, dramatisk nummer av det. Jeg blir som regel ikke så fryktelig opprørt av ting uansett, sånn er jeg bare. Jeg blir ikke så lett overrasket heller. Jeg tror det er fordi jeg bare regner med at hva som helst kan skje. Det høres kanskje ut som om jeg er religiøs, men jeg er ikke nødvendigvis det heller. La meg si det på en bedre måte: Jeg bare aksepterer det som skjer. Alt. Så selv om det var uvanlig, ble jeg ikke overrasket over at livet mitt skrev til meg. Men det passet meg dårlig. Jeg visste at det kom til å kreve mye oppmerksomhet i tiden fremover, og hvis det hadde falt meg lett, ville jeg aldri fått brevene i utgangspunktet. Jeg hakket løs isen fra kjøleskapsfryseren med en kniv og dro ut en pai med den blåfrosne hånden min. Mens jeg ventet på at mikroovnen skulle plinge, spiste jeg en skive ristet brød. Og så en yoghurt. Så slikket jeg av lokket, siden paien ennå ikke var klar. Jeg bestemte meg for at jeg på grunn av brevet hadde lov til å åpne en flaske billig Pinot Grigio. Jeg hakket bort resten av isen i fryseren, og Herr Pan løp og gjemte seg i en rosa gummistøvel dekorert med hjerter og tørket møkk fra en festival for tre år siden. Jeg tok ut en vinflaske jeg hadde glemt i fryseren – nå en steinhard klump alkohol – og la inn den nye. Jeg skulle ikke glemme denne. Det var den siste flasken jeg hadde igjen i vinkjelleren-skråstrek-hjørneskapet-under-kakeboksen. Hvilket 13


fikk meg til å tenke på kaker og kjeks. Så jeg spiste en dobbel sjokoladekjeks mens jeg ventet. Deretter plinget mikroovnen. Jeg la paien over på tallerkenen: en svær, uappetittlig klump med mos som fortsatt var kald i midten. Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente enda tretti sekunder, så jeg ble stående ved benken og spise de varme kantene. Før hadde jeg lagd mat. Nesten hver dag. Og når jeg ikke gjorde det, gjorde kjæresten min det. Vi likte å lage mat. Vi eide en stor leilighet i en gammel oppusset brødfabrikk, med store stålkarmede vinduer fra gulv til tak og originale mursteinsvegger. Vi hadde åpen kjøkkenløsning og inviterte venner på middag nesten hver helg. Blake elsket å lage mat, han elsket rollen som vert, han elsket å ha venner, til og med familie, på besøk. Han elsket lyden av ti–femten mennesker som lo, pratet, spiste, diskuterte. Han elsket luktene, dampen, de frydefulle «åååh» og «mmm»-ene. Han sto gjerne ved kjøkkenøya og fortalte en velformulert historie mens han skar løk, helte rødvin i en biff bourguignon eller flamberte marengs. Han målte aldri noen ting, han fant bare frem til den perfekte blandingen. Han fant alltid den perfekte blandingen av alt. Han var mat- og reiseskribent, han elsket å reise overalt og smake på alt. Han var eventyrlysten. Vi satt aldri rolig i helgene, vi besteg det ene fjellet etter det andre, om sommeren dro vi til land jeg aldri hadde hørt om. Vi hoppet i fallskjerm to ganger, vi hoppet i strikk tre ganger hver. Han var perfekt. Og så døde han. Jeg bare tuller. Han lever i beste velgående. En dårlig spøk, jeg vet det, men den fikk meg til å le. Nei, han er ikke død. Han er i live. Og fortsatt perfekt. Men jeg gikk fra ham. Han har sitt eget TV-program nå. Han inngikk avtalen om det mens vi fortsatt var sammen. Programmet går på en reisekanal vi pleide å se masse på. Av og til skrur jeg over dit og ser ham 14


gå langs Den kinesiske mur eller sitte i en båt i Thailand mens han spiser en nudelrett. Og etter den glimrende reportasjen ser han alltid inn i kamera med det perfekte fjeset sitt, kledd i de perfekte klærne sine – selv etter en uke med klatring i fjell, driting i skogen og null dusjing – og sier: «Skulle ønske du var her.» Det er det programmet heter. Etter det traumatiske bruddet pleide han å ringe meg og gråte hele tiden. Da fortalte han at programmet het det på grunn av meg, at hver gang han sa det, var det bare ment for meg og ingen andre. Han ville ha meg tilbake. Han ringte hver dag. Så ble det annenhver dag. Etter hvert en gang i uka, og da visste jeg at han hadde kjempet med seg selv for å klare å vente så lenge. Til slutt ringte han ikke mer, men sendte e-poster i stedet. Lange, detaljerte e-poster om hvor han hadde vært, hvordan han hadde det uten meg, men det var så deprimerende og sørgelig at jeg ikke orket å lese dem mer. Jeg sluttet å svare ham. Så ble e-postene kortere. Mindre følelsesladde, mindre detaljerte, men alltid med spørsmål om å treffes, om å bli sammen igjen. Jeg var fristet, så klart, han var jo den perfekte mann. Og det å ha en perfekt, kjekk mann som vil ha deg kan iblant være nok til at du vil ha ham, men det var bare i mine svakeste, mest ensomme øyeblikk jeg tenkte det. Jeg ville ikke ha ham. Det var ikke det at jeg hadde møtt noen andre, det sa jeg til ham igjen og igjen – skjønt, kanskje det hadde vært bedre om jeg hadde latt som om, så ville det vært lettere for ham å gå videre. Jeg ville ikke ha noen andre. Jeg ville faktisk ikke det. Jeg ville bare stoppe opp litt. Jeg ville slutte å gjøre så mye og reise hele tiden. Jeg ville være litt for meg selv. Jeg sa opp jobben og fikk en ny en, til halve lønna, hos en hvitevareprodusent. Vi solgte leiligheten. Jeg begynte å leie ettromsleiligheten, som var mye mindre enn alle andre hjem jeg hadde hatt. Jeg fikk meg katt. Noen vil hevde at jeg stjal den, men uansett: Han/hun er min nå. Jeg besøker familien min når noen holder en pistol mot hodet mitt, jeg henger med de samme vennene de kveldene han ikke er der – ekskjæresten, 15


altså, ikke katten – noe som skjer oftere nå som han reiser hele tiden. Jeg savner ham ikke, men når jeg gjør det, skrur jeg bare på TV-en og ser på ham til jeg føler meg bra igjen. Jeg savner ikke jobben min. Jeg savner pengene litt når jeg ser noe i en butikk eller et blad som jeg kunne tenke meg, men så går jeg bare ut fra butikken eller lukker bladet, og er like fornøyd. Jeg savner ikke reisingen. Jeg savner ikke middagsselskapene. Og jeg er ikke ulykkelig. Jeg er ikke det. Ok, jeg løy. Det var han som gikk fra meg.


KAPITTEL TRE

JEG VAR HALVVEIS nede i vinflasken før jeg hadde bygget opp nok – ikke mot, jeg trengte ikke mot, jeg var jo ikke redd, jeg trengte bare å bry meg. Det tok en halv flaske vin før jeg orket å ringe livet mitt. Så tastet jeg nummeret som sto i brevet. Jeg tok en bit sjokolade mens jeg ventet på at det skulle ringe. Det svarte på første ring, så jeg rakk ikke å tygge, langt mindre svelge, sjokoladen. «Eh, unnskyld,» sa jeg med munnen full. «Jeg har munnen full av sjokolade.» «Det går fint, kjære deg, ta den tiden du trenger,» svarte en munter gammel dame på treg American Pie-sørstatsamerikansk. Jeg tygde fort, svelget og skylte ned sjokoladen med vin. Jeg brekte meg. Jeg rensket stemmen. «Ferdig.» «Hva slags sjokolade var det?» «Galaxy.» «Med luftbobler eller karamell?» «Luftbobler.» «Mmm, den er best. Hva kan jeg hjelpe deg med?» «Jeg har en time på mandag. Navnet mitt er Lucy Silchester.» «Frøken Silchester, ja – jeg har deg i systemet. Passer det klokka ni?» «Ehm, det er ikke derfor jeg ringer. Jeg kan dessverre ikke komme, jeg jobber hele dagen.» 17


Jeg ventet på at hun skulle si Å, så dumme vi er som kaller deg inn en vanlig arbeidsdag, la oss glemme hele greia, men hun gjorde ikke det. «Ja ja, vi kan vel alltids jobbe litt sent. Når slutter du?» «Seks.» «Hva med klokka syv, da?» «Jeg kan ikke, jeg skal ut og spise middag med en venn som har bursdag.» «Men i lunsjen, da? Kunne det passe?» «Jeg må kjøre bilen på verksted.» «Så for å oppsummere: Du kan ikke komme fordi du jobber på dagtid, du må kjøre bilen til verksted i lunsjen, og du skal spise middag med venner på kvelden.» «Ja.» Jeg rynket pannen. «Skriver du det ned?» Jeg hørte tasting i bakgrunnen. Det plaget meg. Det var de som hadde innkalt meg, ikke omvendt. De fikk finne en tid som passet. «Kjære deg,» sa hun med den langsomme aksenten sin – jeg kunne nesten se eplepaien renne fra munnen hennes ned på tastaturet, som så ble ødelagt slik at timen min ble slettet for alltid. «Du kjenner åpenbart ikke systemet vårt så godt.» Hun trakk pusten, og jeg skyndte meg å snakke før de varme eplene begynte å renne igjen. «Gjør folk vanligvis det?» Jeg hadde klart å avlede henne. «Unnskyld?» «Når dere kontakter folk, når Livet innkaller noen til en time,» understreket jeg, «kjenner folk vanligvis til hvordan systemet fungerer?» «Vel,» sa hun på en måte som fikk det til å høres ut som en lang sang, «noen gjør det, og noen gjør kanskje ikke det, men det er derfor jeg er her. Hva om jeg ber ham komme til deg i stedet, ville det vært enklere for deg? Han gjør det hvis jeg ber ham om det.» Jeg tenkte over det, men plutselig slo det meg: «Ham?» 18


Hun lo. «Det overrasker mange, det også.» «Er det alltid menn?» «Nei, ikke alltid, noen ganger er det kvinner.» «Under hvilke omstendigheter er det menn?» «Å, det er helt tilfeldig, søte deg, æ’kke noen spesiell grunn til det. Akkurat som du og jeg ble født som vi ble. Vil det by på problemer?» Jeg tenkte over det. Kunne ikke komme på noen grunn til det. «Nei.» «Når vil du at han skal komme, da?» Hun tastet litt mer. «Hjem til meg? Nei!» skrek jeg inn i telefonen. Herr Pan skvatt, åpnet øynene og så seg rundt, så lukket han dem igjen. «Unnskyld at jeg skrek.» Jeg tok meg sammen. «Han kan ikke komme hit.» «Men jeg synes du sa at det ikke ville by på problemer?» «Jeg mener, det er ikke noe problem at han er mann. Jeg trodde det var det du spurte om.» Hun lo. «Hvorfor skulle jeg spørre om det?» «Jeg vet ikke, jeg. Noen ganger spør de om sånt på spa, hvis man ikke vil ha en mannlig massør …» Hun humret. «Jeg kan garantere at han ikke kommer til å massere en eneste kroppsdel.» Hun fikk kroppsdel til å høres skittent ut. Jeg grøsset. «Bare fortell ham at jeg er lei for det, men han kan ikke komme hjem til meg.» Jeg så meg rundt i den stusslige leiligheten, hvor jeg egentlig syntes det var ganske koselig. Det var mitt sted, min egen lille hule. Det var ikke et sted hvor man kunne ta imot gjester, elskere, naboer, familiemedlemmer eller for den saks skyld brannmenn når teppet tok fyr, men det var mitt, det var bare ment for meg. Og Herr Pan. Jeg satt sammenkrøpet i enden av sofaen, et par skritt fra fotenden av dobbeltsenga. Til høyre for meg hadde jeg kjøkkenbenken og til venstre vinduene. Ved siden av senga lå badet. Det var det hele. Størrelsen på leiligheten plaget meg ikke, jeg var 19


ikke flau over den engang. Det var mer leilighetens tilstand som plaget meg. Gulvet var blitt et slags klesskap. Jeg likte å tenke på eiendelene mine som steiner i en bekk, som små private oaser … noe sånt. Klesskapet i den gamle leiligheten min var større enn den nye ettromsleiligheten i seg selv, så vinduskarmene var nå fulle av sko, og frakker og kjoler hang på gardinstangen som vanlige gardiner. Teppet har jeg allerede beskrevet, og sofaen tok opp all plass i stuen fra vinduskarm til kjøkkenbenk, så det var ikke mulig å gå rundt den, jeg måtte klatre over sofaryggen for å sette meg. Livet mitt kunne ikke besøke meg i dette rotet. Jeg var klar over ironien i det. «Gulvteppene mine skal renses,» sa jeg og sukket som om det var verdens kjedeligste ting som jeg bare ikke orket å tenke på. Jeg løy ikke. Teppene trengte virkelig en rengjøring. «Da kan jeg anbefale Magisk Tepperens,» sa hun kjekt, som om det plutselig ble reklamepause. «Mannen min,» maaaaannen min, «har en uvane med å pusse skoene sine i stuen, og Magisk Tepperens fjerner de svarte skokremflekkene så lett som ingenting, du vil ikke tro det. Han snorker også. Hvis ikke jeg sovner før ham, får jeg ikke et minutts søvn, og da pleier jeg å sitte oppe og se på reklame, og en natt så jeg en mann pusse skoene sine på et hvitt teppe, akkurat som mannen min, det var det som fanget oppmerksomheten min. Det var som om reklamen snakket til meg. Flekken var borte på en, to, tre, så jeg måtte bare ringe dem med en gang. Magisk Tepperens, skriv det ned.» Hun var så intens at jeg fikk lyst til å kjøpe svart skokrem for å teste om det faktisk virket. Jeg lette etter en penn, men helt i tråd med Loven-om-penner-fra-tidenes-morgen var det ingen penn i nærheten når jeg trengte en. Jeg fant en sprittusj, derimot, men ikke noe papir, så jeg skrev rett på gulvteppet. Det virket passende. «Fortell meg heller når du har mulighet til å treffe ham, så slipper vi noe mer frem og tilbake.» Moren min hadde innkalt til familietreff på lørdag. 20


«Vet du hva, jeg skjønner at dette er viktig, å bli innkalt til et møte med selve livet, så selv om jeg har en viktig familiegreie på lørdag, kan jeg godt treffe ham da.» «Å, søte deg, jeg skal notere at du er villig til å droppe en fin dag med dine nære og kjære for å møte ham, men jeg synes nok at du skal tilbringe dagen med familien din. Aldri godt å vite hvor mange flere slike sjanser du får, vet du. Og så kommer du bare hit dagen etter, heller. Høres det greit ut?» Jeg stønnet. Ikke høyt, bare inni meg, dypt inni meg, en lang, smertefull lyd fra et smertefullt sted langt der inne. Og så var avtalen et faktum. Vi skulle møtes på søndag, våre veier skulle møtes, og alt jeg hadde tenkt på som trygt og sikkert ville plutselig skli vekk og forandre seg til noe ugjenkjennelig. Jeg hadde lest om det i et ukeblad, det var et intervju med en dame som hadde møtt livet sitt. Det var før- og etter-bilder av henne, til alle uopplyste lesere som ikke klarte å danne seg egne bilder i hodet. Interessant nok var ikke håret hennes fønet før hun møtte livet sitt, men det var det etterpå; hun hadde ikke på seg noe sminke eller brunkrem før møtet, men det hadde hun etterpå; hun hadde på seg en Mikke Mus-T-skjorte og var fotografert i et grelt lys før møtet, men bar en dus, drapert, asymmetrisk kjole etterpå, og bildet var tatt i et vakkert belyst kjøkken ved siden av en slank vase fylt med sitroner og lime, for å vise hvordan livet åpenbart hadde gjort henne mer glad i sitrusfrukter. Hun hadde på seg briller før møtet og linser etter. Jeg spurte meg selv hvem som hadde forandret henne mest: livet eller ukebladet. Om litt under en uke skulle jeg møte mitt liv. Og mitt liv var en mann. Hvorfor akkurat meg? Jeg følte at livet mitt gikk på skinner. Jeg følte meg bra. Alt i livet mitt var da helt fint. Jeg la meg ned på sofaen og studerte gardinstangen for å finne ut hva jeg skulle ha på meg.

Profile for Cappelen Damm AS

Cecelia Ahern En avtale med livet  

Noen ganger må vi rydde plass til livet ... Lucy Silchester tar livet for gitt. Hun har det travelt med venner, jobb, en gammel bil som stad...

Cecelia Ahern En avtale med livet  

Noen ganger må vi rydde plass til livet ... Lucy Silchester tar livet for gitt. Hun har det travelt med venner, jobb, en gammel bil som stad...