Cecelia Ahern PS: Jeg elsker deg! by Cappelen Damm AS

: Jeg elsker deg!

Cecelia Ahern

Bazar Forlag AS Storgata 22 Postboks 2023 Vika 0125 OSLO www.bazarforlag.com Originaltittel: PS, I Love You © Cecelia Ahern, 2004 Oversatt fra engelsk av Sølvi Marie Jacobsen © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2004 1. opplag, 2007 Tilrettelegging av omslagsdesign: Nic Oxby Forsidefoto: © Nordisk Film og Summit Entertainment 2008 Forfatterfoto: © Doris Poklekowski Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med Adobe Garamond 10,4/13 pt Trykk: WS Bookwell, Finland ISBN: 978-82-8087-044-5

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjon for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter og fengsel.

[

]

OLLY HOLDT DEN BLÅ BOMULLSGENSEREN opp mot ansiktet, og den velkjente duften sendte et støt gjennom henne. En lammende sorgfølelse samlet seg i magen hennes og dro i hjertestrengene. Det prikket opp langs nakken, og klumpen i halsen kjentes som om den skulle kvele henne. Panikken fikk overtaket. Bortsett fra den lave summingen fra kjøleskapet var huset tyst. Hun var alene. Magesyren steg opp i munnen på henne, og hun løp inn på badet, hvor hun falt på kne foran toalettskålen. Gerry var borte og ville aldri komme tilbake. Det var virkeligheten. Hun ville aldri mer kunne føre fingrene sine gjennom det myke håret hans, aldri mer dele en hemmelig morsomhet over bordet når de var i middagsselskap, aldri mer gråte på skulderen hans når hun kom hjem fra en tøff dag på jobben og bare trengte en klem; kom aldri mer til å dele seng med ham, ikke bli vekket av nyseanfallene hans om morgenen, aldri le så intenst sammen med ham igjen at hun fikk vondt i magen, aldri mer krangle med ham om hvem sin tur det var til å stå opp og skru av taklyset på soverommet. Alt som var igjen, var et knippe minner og et bilde av ansiktet hans som ble mer og mer diffust for hver dag som gikk. Planen deres hadde vært enkel. De skulle holde sammen resten av livet. En plan som alle i deres omgangskrets mente

var mulig å gjennomføre. De var bestevenner, elskende og sjelefrender, skjebnebestemt for hverandre, det syntes alle. Men slik tilfellet var, hadde skjebnen på grådig vis bestemt seg for en annen kurs. Slutten hadde kommet altfor tidlig. Gerry hadde klaget over migrene i noen dager da han gikk med på Hollys oppfordring om å oppsøke lege. Dette skjedde i lunsjpausen en onsdag. Legen trodde det skyldtes stress eller utmattelse og at han i verste fall ville bli nødt til å begynne med briller. Gerry hadde ikke vært fornøyd med den konklusjonen. Han likte ikke tanken på å skulle bruke briller. Han trengte ikke bekymre seg, siden det viste seg at det ikke var øynene som var årsaken til problemet. Det var svulsten som vokste i hjernen hans. Holly trakk ned, og mens hun dirret i kroppen på grunn av de kalde gulvflisene, dro hun seg skjelvende opp på beina. Han ble tretti år gammel. Han hadde ikke vært verdens sunneste og friskeste mann, men han hadde da vært frisk nok til å … ja, leve et normalt liv. Da han var på sitt sykeste, hadde han tappert fleipet med at han ikke skulle ha levd så forsiktig. Skulle ha tatt mer dop, skulle ha drukket mer, skulle ha reist mer, skulle ha hoppet ut av fly mens han vokset leggene … listen hans ble stadig lengre. Selv når han lo av sine egne forslag, kunne Holly tyde sorgen i blikket hans. Sorg over ting han aldri hadde tatt seg tid til å gjøre, stedene han aldri fikk se, og sorg over alle fremtidige opplevelser som ikke ville bli ham til del. Var det noe i livet deres sammen som han savnet? Holly var ikke i tvil om at han elsket henne, men hun var redd for at han følte han hadde kastet bort dyrebar tid på henne. Å bli eldre var noe han desperat ønsket å oppleve, det var ikke lenger noe uunngåelig som han ikke higet særlig etter. Så umodne de hadde vært som ikke hadde sett på det å eldes 6

som en prestasjon og en utfordring. Å bli eldre var noe begge to sterkt hadde ønsket å slippe. Holly drev fra rom til rom mens hun hulket fram store salte tårer. Øynene var røde og såre, og det virket ikke som om denne natten noen gang ville ta slutt. Ingen av rommene i huset ga henne trøst eller lindring. Alt som møtte henne, var uønsket stillhet mens hun gikk der og stirret på møblene. Hun ønsket at sofaen skulle åpne armene sine mot henne, men selv den ignorerte henne. Gerry ville ikke vært glad for å se dette, tenkte hun. Hun trakk pusten dypt og forsøkte å forstå. Nei, Gerry ville vært langt fra glad for å se meg sånn. Som de fleste nettene i de siste ukene sovnet ikke Holly før i de tidlige morgentimene, og hun sov urolig. Hver dag våknet hun i en vond stilling oppi et eller annet møbel, i dag var det på sofaen. Nok en gang var det en telefon fra en bekymret venn eller et familiemedlem som vekket henne. De trodde sannsynligvis at alt hun gjorde, var å sove. Hvor var telefonene fra dem når hun apatisk som en zombie vandret rundt i huset på leting etter … etter hva? Hva var det hun ventet å finne? «Hallo?» svarte hun søvndrukken. Stemmen hennes var hes etter alle tårene, men det var lenge siden hun hadde sluttet å prøve å holde masken. Bestevennen hennes var borte, og det var ikke noen som forsto at verken sminke, frisk luft eller shopping i ubegrensede mengder ville kunne fylle tomrommet i hjertet hennes. «Å, beklager, jenta mi, vekket jeg deg?» lød den bekymrede stemmen til Hollys mor i den andre enden. Alltid den samme samtalen. Hver morgen ringte moren for å høre om hun hadde klart seg alene gjennom natten. Alltid redd for å 7

vekke henne, men alltid lettet over å høre at hun pustet, trygg i vissheten om at datteren hadde stått imot nattens skrømt. «Nei da, jeg lå bare og slumret. Alt i orden.» Alltid samme svar. «Faren din og Declan har gått ut, og da tenkte jeg på deg, vennen min.» Hvorfor fikk den beroligende, medfølende stemmen tårene til å velle opp i øynene hennes? Hun kunne se for seg morens bekymrede ansikt: øyebrynene trukket sammen, pannen rynket av engstelse. Men det gjorde ikke Holly rolig. Det fikk henne til å huske hvorfor de var bekymret, og at det skulle de ikke vært nødt til å være. Alt skulle vært normalt. Gerry skulle vært her ved siden av henne, skulle himlet med øynene og prøvd å få henne til å le mens moren skravlet i vei. Ofte hadde Holly måttet gi røret til Gerry fordi latterkrampene var blitt for sterke. Da hadde han bablet i vei mens han overså Holly som hoppet rundt i sengen mens hun skar grimaser og oppførte idiotiske dansebevegelser bare for å ta revansj. Det lyktes henne sjelden. Hun sa «m-hm» og «ja» gjennom samtalen, lyttet, men hørte ikke et ord. «Det er en flott dag, Holly. Det ville gjøre underverker å gå en tur. Få litt frisk luft.» «M-hm, ja, det tror jeg sikkert.» Der var det igjen – frisk luft, angivelig løsningen på alle hennes problemer. «Kanskje jeg skal stikke innom en tur etterpå så vi kan få oss en prat.» «Nei takk, mamma, jeg har det helt fint.» Det ble stille i den andre enden. «Ja vel, da … Slå på tråden hvis du ombestemmer deg. Jeg har ingen planer for dagen.» «Greit.» 8

Ny taushet på linjen. «Da så. Pass på deg selv, da, vennen min.» «Det skal jeg.» Holly skulle til å legge på røret da hun hørte morens stemme igjen. «Det glemte jeg nesten, Holly. Den konvolutten til deg er her ennå, den jeg fortalte deg om, husker du? Den ligger på kjøkkenbordet. Du burde kanskje hente den, den har vært her i flere uker, og det kan jo være noe viktig i den.» «Det tviler jeg på. Det er sikkert bare et kondolansekort.» «Nei, det tror jeg ikke, jenta mi. Den er adressert til deg, og over navnet ditt står det … Vent litt mens jeg henter den …» Telefonrøret ble lagt ned, fulgt av lyden av hæler mot gulvflisene og bort til bordet, stoler som skrapte mot gulvet, fottrinn som lød høyere, røret som ble løftet opp … «Er du der ennå?» «Ja da.» «Øverst står det ’Listen’. Jeg skjønner ikke hva det skal bety, jenta mi. Men det er kanskje verdt å ta en …» Telefonrøret glapp ut av hånden på Holly.

[

]

« KRU AV LYSET, GERRY!» Holly fniste mens hun så på at mannen hennes kledde av seg foran henne. Han danset rundt i rommet i en striptease-oppvisning, kneppet sakte opp den hvite bomullsskjorten med lange, slanke fingrer. Han hevet det venstre øyebrynet mot Holly og lot skjorten gli av skuldrene, fanget den med sin høyre hånd og svingte den rundt over hodet. Holly fniste igjen. «Skru av lyset? Og gå glipp av det her, mener du?» smilte han utfordrende mens han spilte musklene. Han var ikke noen innbilsk mann, men han hadde mye å være stolt av. Kroppen hans var sterk og senete. De lange beina var muskuløse etter mange timers trening i helsestudio. Han var ikke noen høy mann, men med sine én meter og syttito var han høy nok til at Holly følte seg beskyttet når han sto ved siden av hennes én meter og sekstifem lange kropp. Men aller best likte hun at når hun slo armene rundt ham, rakk hodet hennes ham til rett under haken, og da kunne hun kjenne pusten hans som forsiktig blåste inn i håret og kilte hodebunnen hennes. Hjertet hennes gjorde et hopp da han trakk ned boksershortsene, fanget dem med tåspissene og sparket dem til Holly, som fikk dem på hodet. «Ja, det er iallfall mørkere under her,» lo hun. Han klarte 10

alltid å få henne til å le. Når hun kom sliten og sint hjem fra jobb, var han bestandig forståelsesfull og tok seg tid til å lytte til klagene hennes. De kranglet sjelden, men når de gjorde det, dreide det seg om tåpelige saker som fikk dem til å le av det hele senere. Som hvem som hadde latt utelyset stå på hele dagen, eller hvem som hadde glemt å stille vekkerklokken til å ringe. Gerry avsluttet stripteasen og stupte ned i sengen. Han krøp opp ved siden av henne og stakk de iskalde føttene sine under leggene hennes for å varme seg. «Aaaaa! Gerry, beina dine er som istapper!» Holly visste at denne stillingen betydde at han ikke hadde tenkt å rikke seg en millimeter. «Gerry,» sa Holly advarende. «Holly,» hermet han. «Har du ikke glemt noe?» «Nei, ikke som jeg kan huske,» svarte han med ertende stemme. «Lyset?» «Å ja, lyset,» sa han søvnig og lot som om han snorket høyt. «Gerry!» «Det var jeg som måtte stå opp og skru det av i går, hvis jeg ikke husker feil.» «Ja, men du sto rett ved siden av bryteren for bare noen sekunder siden!» «Ja … for bare noen sekunder siden,» gjentok han søvnig. Holly sukket. Hun kunne ikke fordra å stå opp fra sengen igjen når hun lå varmt og godt, for å trå ned på det kalde tregulvet og etterpå famle seg fram i mørket til sengen igjen. Hun smattet med tungen. «Jeg kan ikke gjøre det hver gang, Hol. En dag er jeg kanskje ikke her lenger, og hva skal du gjøre da?» «Få den nye mannen min til å gjøre det,» sa hun for11

nærmet mens hun så godt hun kunne forsøkte å sparke bort beina hans. «Ha!» «Eller bare huske på å gjøre det selv før jeg legger meg i sengen.» Gerry snøftet. «Store utsikter til at det skjer, min kjære. Jeg må nok sette en lapp på bryteren før jeg blir borte, sånn at du skal huske å gjøre det.» «Så hensynsfullt av deg, men jeg vil heller at du setter av alle pengene dine til meg.» «Og en lapp på sentralfyren,» fortsatte han. «Ha-ha.» «Og på melkekartongen.» «Du er virkelig morsom, Gerry.» «Å ja, og så på vinduene sånn at du ikke åpner dem og utløser alarmen om morgenen.» «Hør her, hvis du mener jeg er så hjelpeløs uten deg, hvorfor lager du ikke en liste som du legger ved testamentet ditt med punkter over ting som jeg må gjøre?» «Ikke noen dårlig idé,» lo han. «Ja vel, greit da, så skal jeg skru av det forbaskede lyset.» Holly steg motvillig ut av sengen, skar en grimase idet hun tro ned på det iskalde gulvet, og skrudde av lyset. Hun strakte armene ut foran seg i mørket og begynte sakte å finne veien tilbake til sengen. «Hallo?!!! Gikk du deg vill, Holly? Er det noen der, der, der, der?» ropte Gerry ut i det svarte rommet. «Ja, jeg er her – aurauraurau!» klynket hun da hun slo tåen mot sengebeinet. «Faen, faen, faen, helvete, faen, din dritt, møkk, faenskap!» Gerry snøftet av latter og lo under dynen. «Nummer to på listen min: Se opp for sengebein …» 12

«Å, klapp igjen, Gerry, og slutt å ha det så forbasket moro,» glefset Holly til ham mens hun gned på den vonde foten. «Vil du at jeg skal blåse på?» spurte han. «Nei, ligg unna,» sa Holly med lidende stemme. «Hvis jeg bare kan få stukket dem inn under her, så de kan bli varme …» «Aaaa! Herregud, de er jo iskalde!» «Hi-hi-hi,» hadde hun ledd. Så sånn var det fleipen om Listen hadde begynt. Det var en tullete og enkel idé som snart ble delt med Sharon og John McCarthy, de beste vennene deres. Det var John som hadde kommet bort til Holly i korridoren på skolen da de bare var fjorten år gamle og mumlet de berømte ordene: «Kompisen min lurer på om du vil være sammen med ham.» Etter flere dagers endeløse diskusjoner og mange krisemøter med venninnene sine hadde Holly til slutt sagt ja. «Å, gjør det da vel, Holly,» hadde Sharon mast, «han er så morsom, og i det minste har han ikke trynet fullt av kviser sånn som John.» Som Holly misunte Sharon nå. Sharon og John hadde giftet seg samme året som Holly og Gerry. Holly hadde vært den yngste i gjengen med sine tjuetre år, de andre var tjuefire. Noen sa hun var for ung, og mente at i den alderen burde hun heller reise verden rundt og ha det gøy. I stedet reiste hun og Gerry verden rundt sammen. Det var mye bedre på den måten, for når de ikke var, vel, sammen, syntes Holly det var som om hun manglet vitale organer. Bryllupsdagen hadde ikke vært den beste dagen i livet hennes. Hun hadde som andre jenter drømt om et eventyrbryllup da hun var liten, med prinsessekjole og vakkert solskinnsvær, at det fant sted i romantiske omgivelser hvor 13

hun var omgitt av alle som hun var glad i og satte pris på. Hun hadde forestilt seg at festen kom til å være den mest fantastiske kvelden hun ville oppleve, og så for seg at hun danset sammen med alle vennene sine mens hun ble beundret av alle, og at de fikk henne til å føle seg spesiell. Virkeligheten ble en helt annen. Hun ble vekket hjemme i huset til familien sin av rop som «jeg finner ikke slipset mitt!» (faren) og «håret mitt ser helt jævlig ut» (moren) og den beste replikken av dem alle: «Jeg ser ut som en jævla hval! Ikke tale om at jeg går i det forbaskede bryllupet når jeg ser sånn ut. Jeg kommer til å bli rosa! Se hvordan jeg ser ut, mamma! Holly får finne en annen brudepike, for jeg skal faen ikke gå. Hei! Gi meg tilbake den fordømte hårtørkeren, Jack, jeg er ikke ferdig ennå!!» (Den uforglemmelige uttalelsen kom fra hennes yngre søster Ciara, som hadde for vane å få hysteriske anfall og nekte å gå ut av huset fordi hun, ifølge henne selv, ikke hadde noe å ha på seg til tross for at klesskapet holdt på å briste. For tiden bodde hun et eller annet sted i Australia sammen med mennesker de ikke kjente, og det eneste familien hørte fra henne, kom gjennom e-post sånn cirka annenhver uke.) Familien til Holly brukte resten av formiddagen på å overbevise Ciara om at hun var verdens vakreste. Imens kledde Holly på seg uten et ord mens hun følte seg elendig. Ciara gikk til slutt med på å forlate huset etter at faren, som normalt var en stille og rolig mann, hadde brølt av sine lungers fulle kraft og til alles store forbauselse: «Dette er for faen Hollys dag, ikke din! Og du skal gå i dette bryllupet og more deg, og når Holly kommer ned trappen skal du si til henne at hun er nydelig, og nå vil jeg ikke høre et pip til fra deg resten av dagen!» Så da Holly kom ned trappen, lød det «ååå» og «nææ» fra 14

alle som sto der, mens Ciara, som så ut som en tiåring som nettopp hadde fått juling, så på henne med tårevåte øyne og skjelvende underleppe og sa: «Du er nydelig, Holly.» Samtlige sju familiemedlemmer trengte seg sammen i limousinen. Holly, foreldrene, de tre brødrene hennes og Ciara, og der satt de i skrekkslagen taushet hele veien til kirken. Dagen sto for henne som et uskarpt bilde nå. Hun hadde bare så vidt hatt tid til å snakke med Gerry, for de ble dratt i hver sin retning for å hilse på grandtante Betty fra et eller annet sted i ødemarken, som hun ikke hadde sett siden hun ble født, og for å møte grandonkel Toby fra Amerika, som ingen hadde snakket om noen gang, men som plutselig var et veldig viktig medlem av familien. Og ingen hadde fortalt henne at det skulle bli så slitsomt. Da kvelden kom, var Holly øm i kinnmusklene etter å ha smilt til alle fotografene, og føttene hennes holdt på å ta livet av henne etter en hel dag på farten i komplett upraktiske små sko som ikke var laget for å gå med. Hun ønsket inderlig å kunne sette seg ned ved det store bordet der vennene hennes satt. De hadde brølt av latter hele kvelden, og det var tydelig at de hadde det kjempemorsomt. Godt for dem, tenkte hun. Men så snart Holly hadde trådt over terskelen til bryllupssuiten sammen med Gerry, var dagens plager glemt, og poenget med det hele sto klart for henne. Igjen trillet tårene ned over kinnene til Holly, og det gikk opp for henne at hun nok en gang satt og dagdrømte. Hun satt stiv som en pinne på sofaen, fremdeles med telefonrøret ved siden av seg. Det virket som om tiden bare gikk uten at hun la merke til det, hun visste knapt hva klokken var, eller hvilken dag det var. Hun hadde en følelse av å leve på siden av seg selv, nummen overfor alt unntatt smerten i hjertet, i beinmargen, i hodet. Hun var bare så trøtt … Magen hen15

nes knurret, og det gikk opp for henne at hun ikke kunne huske når hun hadde spist sist. Var det i går? Hun subbet ut på kjøkkenet i Gerrys slåbrok og med de rosa favoritt-tøflene sine, Disco Diva’ene som Gerry hadde kjøpt til henne forrige jul. Hun var hans Disco Diva, pleide han å si. Alltid den første ut på dansegulvet, alltid den siste som dro fra klubben. Hæ, hvor var den jenta nå? Hun åpnet kjøleskapet og stirret på de tomme hyllene. Bare grønnsaker og jogurt som for lengst var gått ut på dato, og som bidro til en fæl stank i skapet. Det var ikke noe mat å spise. Hun smilte oppgitt da hun ristet på melkekartongen. Tom. Den tredje tingen på listen. Til jul for to år siden hadde Holly dratt på shopping med Sharon for å kjøpe en kjole til det årlige ballet de pleide å gå på på Burlington Hotell. Shopping med Sharon var bestandig et farlig foretagende, og John og Gerry hadde fleipet om at de nok en gang ville måtte lide seg gjennom julen uten noen presanger på grunn av jentenes handlemani. Og de tok ikke feil. Jentene hadde omtalt dem som «våre stakkars neglisjerte ektemenn». Den julen hadde Holly brukt et uanstendig beløp på Brown Thomas på den flotteste hvite kjolen hun noensinne hadde sett. «Faen, Sharon, dette kommer til å svi et digert hull i lomma mi,» hadde Holly skyldbevisst sagt, bitt seg i leppen og latt fingrene gli over det myke stoffet. «Ååå, ikke tenk på det, Gerry kan lappe hullet for deg,» svarte Sharon og lo sin karakteristiske latter. «Og slutt å kalle meg ’Faen Sharon’. Hver gang vi drar og handler, kaller du meg det. Hvis du ikke er forsiktig, kan det hende at jeg blir fornærmet. Kjøp den helsikes greia, Holly. Det er jo jul, tiden for å være sjenerøs og alt det der.» 16

«Herregud, du er så djevelsk, Sharon. Jeg kommer ikke til å gå og handle sammen med deg mer. Kjolen koster sånn omtrent halve månedslønnen min. Hvordan skal jeg greie meg den andre halvparten av måneden?» «Vil du spise eller se flott ut, Holly?» Var det egentlig noe å fundere over? «Jeg tar den,» sa Holly opprømt til ekspeditøren. Kjolen hadde dyp utringning og fremhevet Hollys spede brystparti perfekt, og splitten i siden viste fram de slanke beina hennes. Gerry hadde ikke klart å ta blikket fra henne. Men det var ikke fordi hun så så flott ut. Han kunne bare ikke begripe hvordan en så minimal tøyremse kunne koste så mange penger. Da de var kommet til ballet, inntok frøken Disco Diva for mye alkoholholdig drikke og presterte å ødelegge kjolen ved å søle rødvin nedover forstykket. Holly forsøkte, men mislyktes i å holde tårene tilbake, mens mennene ved bordet dritings informerte sine partnere om at nummer femtifire på listen forbød dem å drikke rødvin når de hadde på seg dyre hvite kjoler. Det ble der og da besluttet at melk var den foretrukne drinken, siden det ikke ville synes dersom melk ble sølt på dyre hvite kjoler. Senere, da Gerry veltet halvliteren sin, og innholdet dryppet ned fra bordkanten i fanget på Holly, kunngjorde hun gråtende, men alvorlig til dem rundt bordet (og noen av dem i nærheten): «Regl numr femtifem plisten: kjøp aldri – aldri dyrhvitkjole.» Så ble det vedtatt, og Sharon våknet fra koma et eller annet sted under bordet for å applaudere og tilby moralsk støtte. En skål ble utbrakt (etter at en forskrekket servitør hadde kommet med brettet fullt av melkeglass) til Hollys ære og til hennes dype bidrag til listen. «Jeg er lei for det som skjedde med den dyr’hvit’kjol’ndin, Holly,» 17

hadde John hikket før han ramlet ut av taxien og slepte Sharon med seg inn i huset. Var det mulig at Gerry hadde holdt løftet sitt og skrevet en liste til henne før han døde? Hun hadde tilbrakt hvert sekund av døgnet sammen med ham helt fram til det siste. Han hadde aldri nevnt noen liste, og hun hadde heller ikke sett noe som kunne tyde på at han skrev en slik. Nei, Holly, ta deg sammen og slutt å være dum. Hun ønsket så desperat å få ham tilbake at hun innbilte seg de villeste ting. Han hadde ikke laget noen liste. Eller hadde han?

[

Tre

]

OLLY GIKK GJENNOM en eng med tigerliljer. Vinden blåste svakt og fikk de silkemyke kronbladene til å kile fingertuppene hennes der hun skred mellom de lange klargrønne gresstråene. Jorden var myk og ettergivende mot de bare føttene, og kroppen var så lett at hun nærmest fløt på overflaten av den svampaktige bakken. På alle kanter plystret fuglene glade melodier mens de gjorde det fugler gjør. Solen var så klar på den skyfrie himmelen at hun måtte skygge for øynene, og for hvert vindpust som strøk over ansiktet, fylte den søte duften av tigerliljer nesen hennes. Hun kjente seg så … lykkelig, så fri. En følelse som var uvant for henne nå for tiden. Med ett ble himmelen mørk idet den karibiske solen hennes forsvant bak en truende grå sky. Vinden økte i styrke, og luften ble kjøligere. Rundt henne virvlet kronbladene fra tigerliljene i en vill runddans og gjorde det vanskelig for henne å se. Bakken, som før hadde vært som å gå på svamp, ble erstattet med skarpe småstein som skar inn i huden og skrapte opp beina hennes for hvert skritt. Fuglene hadde sluttet å synge og satt i stedet på greinene sine og stirret tomt ut i luften. Noe var galt, og hun var redd. Foran seg i det fjerne kunne hun se en grå stein midt i det høye gresset. Hun ville løpe tilbake til de vakre blomstene, men hun var nødt til å finne ut hva hun hadde fremfor seg.

Da hun snek seg nærmere, hørte hun Bang! Bang! Bang! Hun satte opp farten og løp fort over de skarpe steinene og sylkvasse gresstråene som skar inn i armer og bein. Hun falt på kne foran den grå støtten og slapp løs et smerteskrik da det gikk opp for henne hva det var. Graven til Gerry. Bang! Bang! Bang! Han forsøkte å slå seg ut! Han ropte navnet hennes, hun kunne høre ham! Holly ble rykket ut av søvnen av høylytt banking på døren. «Holly! Holly! Jeg vet at du er der inne. Slipp meg inn, vær så snill!» Bang! Bang! Bang! Forvirret og i halvsøvne kom Holly seg bort til døren, hvor hun fant en desperat Sharon. «Herregud! Hva driver du på med? Jeg har banket på døren din i en evighet!» Holly tittet ut av døråpningen, ennå ikke helt ved sine fulle fem. Det var lyst og litt kjølig, altså var det morgen. «Har du ikke tenkt å slippe meg inn, da?» «Jo da, Sharon, unnskyld. Jeg lå og småsov på sofaen.» «Herregud, Hol, du ser ikke bra ut.» Sharon så nøye på ansiktet hennes før hun ga henne en stor klem. «Å jøsses, tusen takk.» Holly himlet med øynene og snudde seg for å lukke døren. Sharon pleide ikke å gå rundt grøten, men det var en av grunnene til at Holly var så glad i henne, hun satte pris på ærligheten. Det var også grunnen til at Holly ikke hadde dratt på besøk til Sharon på en måneds tid. Hun hadde ikke lyst til å høre sannheten. Hun hadde ikke lyst til å høre at hun måtte gå videre i livet, hun ville bare … å, hun visste ikke hva hun ville. Hun var fornøyd med å føle seg elendig. På et eller annet vis føltes det riktig. «Herregud, så tung luft det er her inne. Når åpnet du sist et vindu?» Sharon marsjerte rundt i huset og åpnet vinduer mens hun plukket med seg tomme kopper og tallerkener. Hun tok dem med seg inn på kjøkkenet, hvor 20

hun satte dem i oppvaskmaskinen før hun fortsatte oppryddingsjobben. «Nei, du trenger ikke gjøre det, Sharon,» protesterte Holly så vidt. «Jeg skal ta det …» «Når da? Til neste år? Jeg gidder ikke se på at du lever i en svinesti mens vi later som om vi ikke legger merke til det. Kan du ikke heller gå opp og ta deg en dusj, så tar vi en kopp te når du er ferdig.» En dusj. Når hadde hun i det hele tatt vasket seg sist? Sharon hadde rett, hun måtte se kvalm ut med det fettete håret med mørke røtter og iført skitten slåbrok. Slåbroken til Gerry. Men det var et klesplagg hun ikke hadde tenkt å vaske. Hun ville at den skulle være nøyaktig sånn som Gerry hadde etterlatt den. Dessverre var duften hans begynt å forsvinne og i stedet bli erstattet av hennes egen umiskjennelige og ikke altfor gode kroppslukt. «Ja vel, men det er ikke mer melk igjen. Jeg har ikke fått somlet meg til …» Holly ble flau over hvor lite hun hadde brydd seg om både huset og seg selv. Ikke tale om at hun ville la Sharon få se inn i kjøleskapet, for da ville hun garantert få henne innlagt. «Simsalabim!» sang Sharon og holdt opp en handlepose som Holly ikke hadde lagt merke til at hun hadde hatt med seg. «Ikke tenk på det, jeg har fikset det. Det ser ikke ut til at du har spist på flere uker.» «Takk, Sharon.» En klump vokste i halsen hennes, og tårer vellet opp i øynene. Venninnen var så snill. «Stopp! Ingen tårer er tillatt i dag! Bare latter og moro og generell lykksalighet. Nå kommer du deg i dusjen!» Holly kjente seg nesten som menneske igjen da hun kom ned. Hun hadde på seg en blå joggedress og hadde latt det 21

lange blonde håret (som nå var brunt ved hårfestet) falle løst ned over skuldrene. Alle vinduene i første etasje sto på vidt gap, og den friske luften feiet gjennom hodet på henne. Det kjentes som om den skubbet bort alle de negative tankene og angsten hennes. Hun lo ved tanken på at kanskje moren hennes hadde rett allikevel. Holly skvatt ut av tankeflukten og trakk et overrasket sukk da hun så seg rundt i huset. Hun kunne ikke ha brukt mer enn en halvtime, men Sharon hadde rukket å rydde opp og tørke støv, støvsuge og riste puter, vaske og spraye med luftrenser i alle rommene. Hun gikk etter lyden hun kunne høre fra kjøkkenet, og der sto Sharon og skrubbet gassringene på komfyren. Benkeplatene glinset, armaturen på vasken og tørkebrettet skinte. «Sharon, du er en engel! Jeg kan ikke tro at du har gjort så mye! Og på så kort tid!» «Ha! Du har vært borte i over en time. Jeg begynte å lure på om du hadde rent ut gjennom sluket. Du kunne det, så tynn som du er blitt.» Hun så granskende på Holly fra topp til tå. En time? Igjen hadde dagdrømmeriene hennes tatt over kontrollen. «Jeg kjøpte bare noen grønnsaker og litt frukt, og det er ost og jogurt der inne, og melk selvfølgelig. Jeg vet ikke hvor du pleier å ha pasta og hermetikk, så jeg satte det bare der borte. Å, og det ligger noen mikrobølgeretter i fryseren. Det skulle holde for en liten stund, men sånn som du ser ut, kan det være nok for et helt år. Hvor mange kilo har du gått ned?» Holly så nedover kroppen sin. Baken på joggebuksen hang langt nedenfor rumpa, og selv om hun hadde strammet snoren i livet så hardt hun kunne, hang den langt nede på hoftene. Hun hadde ikke lagt merke til vekttapet i det hele tatt. Hun kom til seg selv igjen ved lyden av Sharons stemme. 22

«Det er noen kjeks der som du kan spise til teen. Jammy Dodgers, dem du liker best.» Det var alt som skulle til. Det ble for mye for Holly. Jammy Dodgers var dråpen. Hun kjente at tårene begynte å trille. «Å, Sharon,» hulket hun, «tusen takk. Du er så snill mot meg, og jeg har vært en så dårlig, så innmari dårlig venninne. En skikkelig hurpe!» Hun satte seg ved bordet og grep Sharon i hånden. «Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg.» Sharon satt rett overfor henne uten å si et ord, lot henne få fortsette. Det var dette Holly hadde grudd seg til, å bryte sammen foran andre for et godt ord. Men hun følte seg ikke forlegen nå. Sharon satt bare tålmodig og nippet til teen sin og holdt henne i hånden som om det var helt normalt. Litt etter litt stoppet tåreflommen. «Tusen takk.» «Jeg er din beste venninne, Hol. Hvis ikke jeg hjelper deg, hvem skal gjøre det da?» sa Sharon og trykte hånden hennes mens hun smilte oppmuntrende. «Jeg burde vel hjelpe meg selv.» «Pøh!» spyttet Sharon og viftet avfeiende med hånden. «Når du er rede til det. Ikke bry deg om dem som sier at du må finne tilbake til normalen på en måned eller to. Å sørge er uansett en del av det å hjelpe seg selv.» Hun sa alltid de riktige tingene. «Ja, og det har jeg jo drevet mye med. Jeg er helt utsørget.» «Det kan du ikke være!» sa Sharon, tilgjort sjokkert. «Og det bare to måneder etter at mannen din ble lagt i graven.» «Å, hold opp! Det kommer til å bli mye av den slags fra folk, tror du ikke?» «Muligens, men drit i dem. Det finnes verre synder enn å finne veien tilbake til lykken i livet.» «Det stemmer vel, det.» 23

«Lov meg at du spiser.» «Det lover jeg.» «Takk for at du stakk innom, Sharon. Jeg syntes det var koselig å prate,» sa Holly og klemte takknemlig venninnen, som hadde tatt seg fri fra jobben for å være sammen med henne. «Jeg føler meg bedre allerede.» «Du vet at det hjelper å være sammen med andre mennesker, Hol. Venner og familie kan støtte deg. Nei, når jeg tenker meg om, stemmer det kanskje ikke for din familie,» tullet hun, «men vi andre kan det iallfall.» «Å, jeg vet det. Jeg skjønner det nå. Jeg trodde at jeg skulle greie det på egen hånd, men det gjør jeg ikke.» «Lov meg at du stikker innom. Kom deg i det minste ut av huset en gang iblant.» «Lover.» Holly himlet med øynene. «Du begynner å høres ut som moren min.» «Å, vi passer bare på deg, alle sammen. Ok, ser deg snart,» sa Sharon og kysset henne på kinnet. «Og spis!» la hun til og stakk en finger inn i ribbeina hennes. De hadde brukt dagen på å le og tulle om gamle dager, så hadde de grått, fulgt av mer latter, så flere tårer. Å snakke med Sharon hadde gitt henne et nytt perspektiv. Holly hadde ikke tenkt over at Sharon og John hadde mistet sin beste venn, de også, at foreldrene hadde mistet svigersønnen, og at Gerrys foreldre hadde mistet sin eneste sønn. Hun hadde vært for opptatt med å tenke på seg selv. Det hadde kjentes godt å være sammen med et levende menneske i stedet for å dvele ved fortidens gjenferd. I morgen var det en ny dag, og hun hadde til hensikt å starte den med å hente konvolutten.

[

Fire

]

OLLY FIKK EN GOD START PÅ FREDAGEN ved å stå opp tidlig. Selv om hun hadde gått og lagt seg full av optimisme og glad ved tanken på det som lå foran henne, ble hun på ny slått av den beske erkjennelsen av hvor vanskelig hvert skritt ville være. Som vanlig våknet hun til et tyst hus i en tom seng, men det var skjedd én stor endring. For første gang på over to måneder hadde hun våknet uten hjelp fra telefonen. Hun sorterte tankene sine, slik hun gjorde hver morgen, og godtok at drømmene om at hun og Gerry var sammen, var akkurat det – drømmer. Hun dusjet og fikk på seg behagelige klær, yndlingsolabuksene, joggesko og babyrosa T-skjorte. Sharon hadde hatt rett med hensyn til vekten, de en gang trange olabuksene holdt seg så vidt oppe selv om hun brukte belte. Hun skar en grimase til speilbildet sitt. Hun var stygg. Hun hadde svarte ringer under øynene, leppene var sprukne og opptygde og håret var et katastrofeområde. Det første hun måtte gjøre, var å legge turen innom frisøren sin og håpe at de hadde mulighet til å ta henne innimellom de andre kundene. «Herrejeeesus, Holly!» ropte Leo, frisøren hennes. «Hvordan er det du ser ut! Unna vei, folkens! Unna vei! Jeg har en dame her som befinner seg i kritisk tilstand!» Han blunket til henne og fortsatte med å dytte unna folk

som sto i veien. Han trakk ut en stol for henne og skubbet henne ned i den. «Tusen takk, Leo. Jeg føler meg virkelig deilig nå,» mumlet Holly mens hun forsøkte å skjule det rødbetefargede ansiktet sitt. «Vel, det har du ingen grunn til, du er gått helt i oppløsning. Lag den vanlige blandingen for meg, Sandra. Du henter folien, Colin. Og Tania, du henter tryllevesken min oppe. Si til Paul at han kan glemme lunsjpause i dag, han må ta seg av kunden min klokken tolv.» Leo ga ordrer til alle og enhver. Hendene hans flagret vilt, som om han skulle til å utføre akuttkirurgisk inngrep. Og kanskje var det nettopp det han skulle. «Unnskyld, Leo. Det var ikke meningen å lage rot i dagen din.» «Jo da, selvfølgelig var det dét, hvorfor ville du ellers komme stormende inn hit ved lunsjtid på en fredag uten avtale. For å bidra til verdensfreden?» Holly bet seg skyldbetynget i underleppen. «Nææ, men jeg ville ikke gjøre det for noen andre enn deg.» «Tusen takk.» «Hvordan har du hatt det?» Han hvilte den magre smale baken sin på benken rett overfor Holly. Leo måtte være rundt femti år gammel, men huden hans var så feilfri og håret var selvsagt så perfekt at han ikke så ut som en dag over trettifem. Det honningfargede håret matchet den honningfargede huden, og han kledde seg alltid perfekt. Han kunne virkelig kunsten å få en kvinne til å føle seg elendig. «Fælt.» «M-hm, sånn ser du ut også.» 26

«Tusen takk.» «Mja, når du spaserer ut herfra, kommer du iallfall til å ha orden på én ting. Jeg fikser hår, ikke hjerter.» Holly smilte takknemlig over hans snodige måte å vise forståelse på. «Men herrejeeesus, Holly, så du ordet ’magiker’ eller ’frisør’ på døren til salongen da du kom inn? Du skulle ha sett hvordan damen som kom hit tidligere i dag, så ut! Gammel røy i småfugldrakt. Ikke langt unna seksti, tipper jeg. Ga meg et blad med Jennifer Aniston på forsiden. ’Jeg vil se ut som henne,’ sa hun.» Holly lo av imitasjonen hans. Ansiktsuttrykkene og håndbevegelsene stemte med fortellingen. «’Herrejeeesus,’ sier jeg. ’Jeg er frisør, ikke plastisk kirurg. Den eneste måten du kan se sånn ut på, er om du river ut bildet og stifter det til hodet ditt.’» «Nei! Leo, du sa ikke det til henne?» Munnen til Holly måpte av forskrekkelse. «Selvfølgelig gjorde jeg det! Hun trengte å få høre det, og skulle ikke jeg hjelpe henne? Komme dansende inn her kledd som en tenåring. Hun så ikke ut!» «Men hva sa hun?» Holly tørket lattertårene bort fra øynene. Hun hadde ikke ledd slik på flere måneder. «Jeg bladde gjennom ukebladet hennes og fant et nydelig bilde av Joan Collins. Sa at dette var helt i hennes gate. Hun virket fornøyd med det.» «Hun var sikkert for livredd til å våge å si til deg at hun syntes det var grusomt, Leo!» «Å, det samme kan det være. Jeg har nok av venner.» «Skjønner ikke hvorfor,» lo Holly. «Sitt stille,» beordret Leo. Med ett var Leo blitt dønn alvorlig, og leppene hans var presset konsentrert sammen 27

mens han laget skill i Hollys hår før det skulle farges. Det var alt som skulle til for å få Holly til å le igjen. «Å, slutt da, Holly,» sa Leo frustrert. «Jeg kan ikke noe for det, Leo, du fikk meg til å starte, og nå greier jeg ikke å stoppe!» Leo sluttet med det han holdt på med, og så på henne med et lurt blikk. «Jeg har alltid ment at du var kandidat til galehuset. Ingen hører på meg.» Hun lo enda mer. «Å, unnskyld, Leo. Jeg skjønner ikke hva som feiler meg, jeg greier bare ikke å slutte å le.» Magen til Holly verket fordi hun lo så mye, og hun var oppmerksom på de nysgjerrige blikkene hun fikk, men klarte likevel ikke å slutte. Det var som om alle lattersalvene hun hadde gått glipp av de siste månedene, kom rullende ut av henne, alle på én gang. Leo sluttet å jobbe og gikk rundt henne og bort til speilet, hvor han igjen satte seg på benken og så på henne. «Du trenger ikke si unnskyld, Holly, le så mye du vil, du vet at det sies at det gjør godt for hjertet å le.» «Jeg har ikke ledd så mye på evigheter,» fniste hun. «Vel, du har ikke hatt mye å le av, tipper jeg,» smilte han melankolsk. Leo hadde vært glad i Gerry, han også. De hadde ertet hverandre når de møttes, men de hadde begge visst at det bare var fleip, og satte egentlig stor pris på hverandre. Leo ristet av seg tankene, rusket i håret til Holly og plantet et kyss på hodet hennes. «Men du kommer til å få det fint igjen, Holly Kennedy,» forsikret han. «Tusen takk, Leo,» sa hun og roet seg ned, rørt over omtanken hans. Han fortsatte å ordne med håret hennes, la ansiktet i morsomme, konsentrerte folder. Holly fniste igjen. «Å, du kan le nå, Holly, men vent til jeg ved et uhell gir deg stripete hår. Da skal vi se hvem som ler.» 28

«Hvordan går det med Jamie?» spurte Holly, som ville skifte samtaleemne før hun blamerte seg selv igjen. «Han dumpet meg,» sa Leo og pumpet aggressivt med foten på pedalen til stolen og sendte Holly høyere og høyere opp i været, noe som samtidig fikk henne til å hoppe ukontrollert i stolen. «Å-å-å. Leo, så-å-å tri-i-i-st. De-e-re to pa-a-sset så-å-å godt sa-a-a-mmen.» Han sluttet å pumpe og gjorde et opphold. «Ja, men vi paa-sser ikke så godt sammen nå, frøken. Jeg tror han har funnet en annen. Nok om det. Jeg skal bruke to nyanser blondt på håret ditt, en gyllen farge og den samme blonde som du hadde før. Ellers vil håret få den messingfargen som utelukkende er forbeholdt prostituerte.» «Å, Leo, det synes jeg er trist. Hvis han har noe vett i det hele tatt, kommer det til å gå opp for ham hva han går glipp av.» «Jeg tror ikke han har noe vett. Det er to måneder siden vi skilte lag, og han har ikke innsett det ennå. Eller så har han det og synes det er fantastisk. Jeg er drittlei, jeg har fått nok av menn. Jeg tror jeg skal bli hetero.» «Men, Leo, da, det er det dummeste jeg har hørt …» Holly spratt fornøyd ut av salongen. Nå som ikke Gerry gikk ved siden av henne, var det en del menn som kikket på henne. Det var uvant for henne og fikk henne til å føle seg så utilpass at hun skyndte seg til trygge omgivelser i form av bilen og forberedte seg på turen hjem til foreldrene. Så langt gikk dagen i dag bra. Det hadde vært et smart valg å oppsøke Leo. Selv om han ikke hadde det helt topp selv, anstrengte han seg for å få henne til å le. Holly skulle ikke glemme det. Hun kjørte inn mot fortauskanten utenfor huset til for29

eldrene i Portmarnock og trakk pusten dypt inn. Til morens overraskelse hadde Holly ringt tidlig om morgenen for å avtale tid for å komme på besøk. Klokken var halv fire nå, og Holly satt i bilen utenfor med sommerfugler i magen. Bortsett fra foreldrenes besøk de to siste månedene hadde Holly knapt brukt noe tid på familien. Hun hadde ikke lyst til at alle skulle være opptatt av henne, ville ikke ha nærgående spørsmål om hvordan hun følte seg, eller hva hun hadde tenkt å gjøre. Men nå var tiden kommet for å stikke hull på angstbyllen. Det var tross alt familien hennes. Foreldrenes hus lå tvers overfor Portmarnock-stranden, det blå flagget signaliserte at den var ren. Hun parkerte bilen og stirret over gaten og ut på sjøen. Hun hadde bodd her fra hun ble født, til den dagen hun flyttet ut for å bo sammen med Gerry. Hun hadde elsket å våkne til lyden av bølgene som slo mot svabergene, og måkenes opprømte skrik. Det var fantastisk å ha stranden rett utenfor huset, særlig om sommeren. Sharon hadde bodd rett om hjørnet, og på de varmeste dagene hadde jentene tatt på seg sitt flotteste sommertøy og speidet med våkne øyne for å finne de kjekkeste guttene. Holly og Sharon var hverandres rake motsetninger. Sharon hadde brunt hår, lys hud og store bryster. Holly hadde blondt hår, blek hud og små bryster. Sharon var utadvendt og ropte til guttene og inviterte dem bort til seg. Holly satt stille og flørtet med blikket, satte øynene i den utvalgte gutten og rikket dem ikke før han la merke til henne. Holly og Sharon hadde ikke forandret seg stort siden den gang. Hun hadde ikke tenkt å bli lenge, bare slå av en liten prat og hente konvolutten som hun hadde avgjort muligens kunne være fra Gerry. Hun var sliten av å gruble over hva som kunne være i den, så hun hadde bestemt seg for å få en 30

slutt på sin selvpåførte tortur. Hun tok et dypt åndedrag, ringte på dørklokken og satte opp et stort smil. «Hei, jenta mi! Kom inn, kom inn!» sa moren med det imøtekommende, kjærlige ansiktet som fikk Holly til å ville kysse henne hver eneste gang hun så henne. «Hei, mamma. Hvordan står det til?» Holly gikk inn i huset og kjente hvor beroligende de gammelkjære luktene virket. «Er du alene hjemme?» «Ja, faren din har gått ut med Declan for å kjøpe maling til rommet hans.» «Ikke si at du og pappa fremdeles betaler alt for ham?» «Vel, det kan hende at faren din gjør det, men jeg gjør det neimen ikke. Han har kveldsjobb nå, så han har i det minste lommepenger for tiden. Men vi ser ikke en penny bli brukt til noe her i huset.» Hun lo litt og gikk foran Holly inn på kjøkkenet, hvor hun satte over kjelen. Declan var Hollys yngste bror og minsten i familien, så moren og faren hennes følte at de måtte skjemme ham bort fremdeles. Men du skulle sett «minsten» deres: Declan var et tjueto år gammelt «barn» som studerte filmproduksjon ved college, og som til enhver tid hadde et videokamera i hånden. «Hva slags jobb har han nå, da?» Moren himlet med øynene. «Han spiller i et eller annet band. The Orgasmic Fish tror jeg de kaller seg, eller noe i den duren. Jeg er syk av å høre om gruppen, Holly. Hvis han bare én gang til babler i vei om hvem som var til stede på konserten, og som lovte å gi dem kontrakt, og om hvor berømte de kommer til å bli, går jeg fra vettet.» «Å, stakkars Deco. Ikke bekymre deg, han finner nok snart på noe.» «Jeg vet det, og det er nesten komisk, for av alle de gode 31

ungene mine er det ham jeg bekymrer meg minst for. Han kommer til å få det til.» De tok med seg krusene sine inn i stuen og satte seg til rette foran fjernsynsapparatet. «Du ser flott ut, vennen min. Jeg liker håret ditt veldig godt. Tror du Leo kunne ta seg av håret mitt, eller er jeg for gammel for frisyrene hans?» «Vel, så lenge du ikke vil ha samme frisyre som Jennifer Aniston, skulle det gå helt greit.» Holly fortalte om damen i frisørsalongen, og begge lo så de knakk sammen. «Men jeg vil ikke se ut som Joan Collins, så jeg får la være å gå til ham, da.» «Det kan være et klokt valg.» «Fått napp på noen jobb ennå?» Stemmen til moren var nøytral, men Holly forsto at hun var ivrig etter å finne det ut. «Nei, ikke ennå, mamma. For å være ærlig så vet jeg ikke engang hva jeg har lyst til å gjøre.» «Det gjør du rett i,» nikket moren. «Ta den tiden du trenger, og tenk deg om, ellers ender du opp i en jobb du ikke kan fordra, slik som forrige gang.» Det overrasket Holly å høre dette. Selv om familien opp gjennom årene alltid hadde støttet henne, ble hun allikevel rørt over hvor langt kjærligheten deres strakte seg. Den forrige jobben til Holly hadde vært som sekretær for en uforsonlig liten slimål på et advokatkontor. Hun hadde vært nødt til å si opp stillingen da den lille drittsekken ikke kunne begripe at hun trengte å være borte fra jobben for å være sammen med sin døende ektemann. Nå måtte hun ut og jakte på en ny. En ny jobb, altså. For øyeblikket virket det helt uoverkommelig å skulle gå på jobb hver dag. Holly og moren slappet av, snakket og pratet litt i noen timer før Holly endelig fikk samlet mot til å be om konvolutten. 32

«Å, selvfølgelig, jenta mi, jeg hadde helt glemt den. Jeg håper ikke det er noe viktig, den har vært her så lenge.» «Det finner jeg fort ut av.» De sa ha det, og Holly kunne ikke komme raskt nok ut av huset. Hun satte seg ytterst på gresskanten med utsikt over den gylne sanden og sjøen, og Holly lot fingrene gli over konvolutten. Moren hadde ikke beskrevet den særlig godt, for det var ikke noen konvolutt, men en tykk, brun pakke. Adressen var skrevet med maskin på en klistrelapp, så hun hadde ikke mulighet til å gjette hvem avsenderen var. Og over adressen sto ett ord i fet og tykk skrift – LISTEN. Magen hennes slo kollbøtte. Hvis den ikke var fra Gerry, da måtte Holly endelig akseptere det faktum at han var borte, fullstendig borte fra livet hennes, og hun måtte begynne å forestille seg en tilværelse uten ham. Hvis den var fra ham, ville den samme fremtiden vente henne, men hun ville i det minste ha en frisk erindring med seg. En erindring som ville måtte vare hele livet hennes. Med skjelvende fingrer løsnet hun forsiktig forseglingen på pakken. Hun snudde den på hodet og ristet ut innholdet. Ut kom ti atskilte små konvolutter, slike som du gjerne finner på blomsterbuketter. Hver av dem hadde et månedsnavn skrevet på forsiden. Hjertet hennes hoppet over noen slag da hun så den velkjente håndskriften på et løst ark under haugen med konvolutter. Det var fra Gerry.

[

Fem

]

OLLY HOLDT PUSTEN,

og med tårer i øynene og hamrende hjerte leste hun den kjente håndskriften og visste at personen som hadde satt seg ned og skrevet til henne, aldri mer ville komme til å gjøre det igjen. Hun lot fingrene gli over ordene, visste at det siste mennesket som hadde tatt på arket, var ham.

Min elskede Holly! Jeg vet ikke hvor du er, eller nøyaktig når du får lese dette. Jeg håper bare at du har det bra og er i fin form når brevet kommer til deg. Det er ikke lenge siden du hvisket til meg at du ikke ville klare deg alene. Men det kan du, Holly. Du er sterk og tapper, og du kan komme deg gjennom dette. Vi opplevde gode tider sammen, og du gjorde livet mitt … du utgjorde livet mitt. Jeg angrer ingenting og har ingen savn. Men jeg er bare et kapittel i livet ditt, det vil komme mange etter dette. Ikke glem våre minneverdige øyeblikk, men vær så snill, ikke vær redd for å skape nye. Takk for at du gjorde meg den æren å bli min kone. Jeg er evig takknemlig for alt du har vært for meg. Når du måtte trenge meg, så vit at jeg er med deg. Jeg vil alltid elske deg, Din ektemann og beste venn Gerry 34

PS: Jeg lovte deg en liste, og her er den. Konvoluttene må åpnes når merkelappen sier det, og innholdet må følges. Og husk at jeg passer på deg, så jeg kommer til å vite … Holly brøt sammen, sorgen og savnet flommet gjennom henne. Allikevel følte hun seg samtidig lettet, lettet fordi Gerry på en måte ville være sammen med henne en liten stund til. Hun bladde gjennom bunken med små hvite konvolutter og lette gjennom månedene. Det var april nå. Hun hadde gått glipp av mars, så hun plukket forsiktig fram den rette konvolutten. Hun åpnet den sakte, ville nyte hvert øyeblikk. Inni lå et lite kort med Gerrys håndskrift. Det sto:

Spar deg selv noen blåmerker og kjøp en nattbordlampe! PS: Jeg elsker deg … Tårene ble til latter da det gikk opp for henne at Gerry var tilbake! Holly leste brevet fra ham om og om igjen i et forsøk på å mane ham tilbake til livet. Til slutt, da hun ikke lenger greide å se ordene hans gjennom tårene, så hun ut over sjøen. Hun hadde alltid funnet sjøen så beroligende, og selv som barn hadde hun pleid å løpe ut og over gaten når hun var opprørt og trengte å tenke. Foreldrene hennes visste at når hun ble borte fra huset, ville de finne henne her ved sjøen. Hun lukket øynene og pustet inn og ut i takt med de myke sukkene fra bølgene. Det var som om sjøen tok dype åndedrag, trakk vannet inn når den inhalerte og blåste alt opp på stranden igjen når den pustet ut. Hun fortsatte å puste sammen med vannet og kjente at pulsen gikk saktere etter som hun ble roligere. Hun tenkte på hvordan hun hadde ligget ved siden av Gerry de siste dagene hans og lyttet til at 35

han pustet. Hun hadde vært livredd for å gå fra ham for å åpne døren, for å lage noe å spise til ham eller for å gå på do, i tilfelle det var tidspunktet han valgte for å forlate henne. Når hun kom tilbake til sengen, satt hun som en statue i angstfylt stillhet mens hun lyttet for å høre at han pustet, og lette etter tegn på at brystet hans hevet og senket seg. Men han hadde alltid greid å klamre seg fast til livet. Han hadde forbløffet legene med sin styrke og livsvilje. Gerry var ikke villig til å gi tapt uten kamp. Han beholdt det gode humøret sitt til siste stund. Han var så svak og stemmen så lav, men Holly hadde lært å tyde det nye språket hans slik en mor forstår bablingen til et barn som er i ferd med å lære seg å snakke. De fniste og lo sammen til sent på kveld, og andre kvelder holdt de rundt hverandre og gråt. Holly var sterk for ham gjennom hele prosessen, for den nye jobben hennes var å være til stede for ham når han måtte trenge det. Når hun så seg tilbake, forsto hun at hun hadde trengt ham mer enn han trengte henne. Hun hadde behov for å bli trengt så hun ikke kjente det som om hun sto passiv ved siden av, ute av stand til å gjøre noe som helst. Den andre februar klokken fire om natten hadde Holly holdt Gerry hardt i hånden og smilt støttende til ham da han trakk sitt siste åndedrag og lukket øynene. Hun ville ikke at han skulle være redd, og hun ville ikke at han skulle tro hun var redd, for akkurat i det øyeblikket var hun ikke det. Hun kjente lettelse, lettelse over at smertene hans var slutt, og lettelse fordi hun var der sammen med ham og var vitne til den fredfylte avslutningen på livet hans. Hun følte seg privilegert som hadde kjent ham, fått elske ham, og som var blitt elsket av ham. Og det var en lettelse å vite at det siste han så, var ansiktet hennes som smilte mot ham, som ga ham støtte, og som lot ham forstå at det var i orden at han ga slipp på livet. 36

Minnene fra dagene som fulgte, fløt i hverandre. Hun hadde holdt seg opptatt med å gjøre i stand til begravelsen og med å møte og snakke med familien hans og gamle skolekamerater som hun ikke hadde sett på årevis. Hun hadde vært så stø og rolig gjennom det hele fordi hun følte at hun endelig greide å tenke klart. Hun var bare takknemlig for at månedene med lidelse var over for hans del. Det falt henne ikke inn å kjenne sinnet eller bitterheten som hun nå følte på grunn av det livet som ble tatt fra henne. Følelsen meldte seg ikke før hun gikk for å hente ektemannens dødsattest. Og denne følelsen gjorde en storslagen entré. Da hun satt der i det overfylte venteværelset på legekontoret hun tilhørte, og ventet på at nummeret hennes skulle bli ropt opp, funderte hun på hvorfor Gerrys tid på jorden hadde vært så kort. Hun satt klemt mellom et ungt og et eldre par. Bildet på det hun og Gerry hadde vært, og et glimt inn i en fremtid de kunne ha fått. Og plutselig hadde det virket så urettferdig. Hun følte seg most mellom skuldrene til fortiden og sin tapte fremtid, og hun kjente seg kvalt. Det gikk opp for henne at hun ikke burde ha befunnet seg der. Ingen av vennene trengte å være der. Ingen i familien trengte å være der. Faktisk trengte de aller fleste i verden ikke å være i den situasjonen som hun befant seg i. Det virket ikke rettferdig. Fordi det ikke var rettferdig. Da hun hadde lagt fram offisielle bevis på at mannen var død, til banken og forsikringsselskapet, som om ansiktsuttrykket hennes ikke var bevis godt nok, dro Holly hjem til redet sitt og låste seg inne fra resten av verden, som besto av hundrevis av minner om det livet hun en gang hadde vært 37

en del av. Det livet hun hadde vært glad i. Så hvorfor hadde hun fått et annet, et som var mye verre når det kom til stykket? Det var for to måneder siden, og hun hadde ikke gått ut av huset før i dag. Og hvilken velkomst hun hadde fått, tenkte hun mens hun smilende så ned på konvoluttene. Gerry var tilbake. Holly greide nesten ikke å stagge iveren da hun med skjelvende fingrer i rasende fart slo nummeret til Sharon. Etter å ha ringt feil noen ganger, fikk hun endelig roet seg ned og klarte å konsentrere seg om å slå riktig nummer. «Sharon!» skrålte hun med det samme røret ble tatt av. «Du gjetter det aldri! Å, herregud, jeg kan ikke tro det!» «Æ, nei … det er John, men jeg skal hente henne.» En veldig bekymret John hastet av sted for å hente Sharon. «Hva, hva, hva?» pustet en svært andpusten Sharon. «Hva er i veien? Er alt i orden med deg?» «Ja, jeg har det fint!» Holly fniste hysterisk, visste ikke om hun skulle le eller gråte, og hadde plutselig glemt hvordan hun satte sammen ord til en setning. John fulgte med mens Sharon satte seg ved kjøkkenbordet og så forvirret ut og av all kraft forsøkte å få mening ut av Hollys babling i den andre enden av røret. Det var noe om at Mrs. Kennedy hadde gitt Holly en brun konvolutt med en nattbordlampe i. Alt var svært forvirrende. «Stopp!» ropte Sharon og overrasket både Holly og John. «Jeg skjønner ikke et ord av det du sier, så vær så snill,» Sharon uttalte hvert ord sakte, «sett ned tempoet, pust dypt og begynn fra begynnelsen, og bruk helst ord fra det engelske språket.» Med ett hørte hun lave hulk fra den andre enden. 38

«Å, Sharon,» sa Holly lavt og hakkete, «han laget en liste til meg. Gerry skrev en liste til meg.» Sharon stivnet i stolen mens hun fordøyde informasjonen. John så at kona sperret øynene opp, og han trakk raskt ut en stol, satte seg ved siden av henne og la hodet sitt mot telefonen slik at han også kunne høre hva som ble sagt. «Hør her, Holly. Jeg vil at du skal komme hit så fort og så trygt som du bare kan.» Hun gjorde en ny pause og dasket Johns hode bort som om han var en flue, slik at hun kunne konsentrere seg om det hun nettopp hadde hørt. «Dette er … gode nyheter?» John reiste seg fornærmet fra bordet og begynte å trave fram og tilbake over kjøkkengulvet mens han forsøkte å gjette seg til hva det kunne dreie seg om. «Ja, det er det, Sharon,» gråt Holly. «Det er det virkelig.» «Ja vel, kom bort hit, så kan vi snakke om det.» «Greit.» Sharon la på og satt komplett urørlig. «Hva? Hva er det?» spurte John, ute av stand til å holde ut å måtte stå utenfor denne åpenbart viktige hendelsen. «Å, beklager, gutten min. Holly er på vei hit. Hun … æææ … hun sa at, æææ …» «Hva? For himmelens skyld, hva?» «Hun sa at Gerry hadde skrevet en liste til henne.» John stirret på henne, studerte ansiktet hennes og forsøkte å avgjøre om hun var alvorlig. Sharons bekymrede blå øyne stirret tilbake på ham, og det gikk opp for ham at det var hun. Han satte seg ved siden av henne ved bordet igjen, og de ble sittende stille og stirre inn i veggen, begge i egne tanker.

[

Seks

J «

]

ØSS,» VAR ALT SHARON OG JOHN klarte å si da alle tre satt ved kjøkkenbordet og stirret på innholdet i pakken som Holly hadde tømt ut som bevis. Samtalen lå på minstenivå i flere minutter mens de forsøkte å finne ut hva de følte. Den forløp omtrent som dette: «Men hvordan greide han å …» «Men vi så ikke at han … vel … Herregud.» «Når tror du han … tja, han var vel alene noen ganger …» Holly og Sharon satt bare og så på hverandre, mens John stotret og stammet seg gjennom tankene om når, hvor og hvordan hans dødssyke venn hadde greid å gjennomføre denne gesten alene uten at noen hadde oppdaget det. «Jøss,» gjentok han til slutt da han kom til konklusjonen at Gerry faktisk hadde greid det. Han hadde gjort alt sammen alene. «Jeg skjønner hva du mener,» sa Holly. «Så dere visste overhodet ingenting?» «Tja, jeg vet ikke om du mener det samme, Holly, men på meg virker det opplagt at John er hjernen bak det hele,» sa Sharon ironisk. «Ha-ha,» svarte John tørt. «Vel, han holdt iallfall det han lovte, ikke sant?» John så på begge jentene med et smil. «Det gjorde han jammen,» sa Holly stille.

«Er alt i orden med deg, Holly? Jeg mener, hva føler du egentlig om dette, det må jo være … snålt,» spurte Sharon igjen, tydelig bekymret. «Jeg føler meg helt fin.» Holly var ettertenksom. «Faktisk synes jeg det er det beste som kunne ha skjedd akkurat nå! Det er rart, synes jeg, hvor overrasket vi er, med tanke på hvor mye vi snakket om denne listen. Det jeg mener, er at jeg skulle ha ventet å få den.» «Jo da, men vi trodde ikke at vi noen gang skulle bli nødt til å lage en!» sa John. «Men hvorfor ikke?» spurte Holly. «Det var jo det som var begrunnelsen for den i første omgang. For å kunne hjelpe dine kjære etter at du er borte.» «Jeg tror Gerry var den eneste som tok ideen på alvor.» «Gerry er den eneste av oss som er borte, Sharon, så hvem vet hvor alvorlig vi andre ville ha tatt den.» Det ble stille. «Vel, la oss se nærmere på den, da,» kviknet John til, plutselig begynte han å synes det var morsomt. «Hvor mange konvolutter er det?» «Æææ … det er ti,» telte Sharon og ga seg over til den nye oppgaven deres. «Ja ha, og hvilke måneder dreier det seg om?» spurte John. Holly ryddet opp i bunken. «Det er mars, som er den om lampen, og som jeg allerede har åpnet. April, mai, juni, juli, august, september, oktober, november og desember.» «Så det er én beskjed for hver måned som er igjen av året,» sa Sharon sakte, ennå i egne tanker. De satt alle og tenkte det samme, at Gerry hadde planlagt dette da han visste at han ikke kom til å leve ut februar. Alle tre brukte noen øyeblikk på å la det sige inn over seg, og til slutt så Holly på vennene 41

sine med et lykkelig uttrykk. Hva det enn var Gerry hadde planlagt for henne, så kom det til å bli interessant. Allerede hadde det lykkes ham å få henne til å føle seg tilnærmet normal igjen. Da hun lo sammen med John og Sharon og de gjettet på hva konvoluttene inneholdt, var det nesten som om han var der sammen med dem. «Vent litt!» sa John veldig alvorlig. «Hva?» De blå øynene hans glitret. «Det er april nå, og du har ikke åpnet den ennå.» «Å, det glemte jeg helt! Å nei, skal jeg gjøre det nå?» «Sett i gang,» oppfordret Sharon. Holly plukket opp konvolutten og begynte å åpne den sakte. Det var bare åtte til å åpne etter denne, og hun ville verdsette hvert sekund før det bare ble til et hvilket som helst minne. Hun trakk ut det lille kortet.

En Disco Diva må alltid ta seg godt ut. Gå ut og kjøp et flott antrekk, for du kommer til å trenge det neste måned! PS: Jeg elsker deg … «Oi oi,» sang John og Sharon oppildnet, «han er i det mystiske hjørnet.»