Camino Island by Cappelen Damm AS

Camino Island

John Grisham

Camino Island Oversatt av Truls Holst Kopperud

John Grisham Originalens tittel: Camino Island Oversatt av Truls Holst Kopperud Copyright © 2017 by Belfry Holdings, Inc. All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-58741-3 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Shutterstock (Aaronejbull87) Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Renée Takk for historien jeg fikk

FØRSTE KAPITTEL

KUPPET 1. Svindleren lånte navnet Neville Manchin fra en virkelig professor i amerikansk litteratur som jobbet ved Portland State University og snart skulle studere til en doktorgrad ved Stanford. I henvendelsen, som var skrevet på et perfekt forfalsket brevark fra fakultetet, hevdet «professor Manchin» at han var en gryende forsker av F. Scott Fitzgeralds verker og derfor hadde interesse av å se på den store forfatterens «manuskripter og papirer» i forbindelse med sin forestående reise til østkysten. Brevet var stilet til dr. Jeffrey Brown, direktør for manuskriptseksjonen ved avdelingen for sjeldne bøker og boksamlinger, som befant seg i Firestone-biblioteket ved Princeton University. Det ankom som ett av en håndfull, ble behørig sortert og ledet videre, og havnet etter hvert på skrivebordet til Ed Folk, en yrkesbibliotekar på juniornivå, som blant mange ensformige plikter også hadde i oppgave å foreta en bakgrunnssjekk av personen som hadde sendt brevet. Ed mottok flere av disse brevene hver uke; de var alle i bunn og grunn likelydende og kom fra selverklærte spesialister og eksperter, men nå og da også fra en ekte forsker. I året som var gått, hadde Ed godkjent og skrevet inn 7

190 slike personer ved biblioteket. De kom fra alle verdenshjørner og meldte seg storøyde og ydmyke som pilegrimer i møte med en helgengrav. I sitt trettifjerde år bak det samme skrivebordet hadde Ed tatt imot samtlige. Og det tok aldri slutt. F. Scott Fitzgerald fortsatte å fascinere. Pågangen var like intens nå som for tre tiår siden. Ed hadde nå begynt å undre seg over hva det kunne være ved den store forfatterens liv og virke som ikke var blitt grublet over, omfattende gransket og skrevet avhandlinger om. For ikke lenge siden hadde en av de virkelige forskerne fortalt Ed at det var gitt ut minst hundre bøker og offentliggjort over ti tusen vitenskapelige artikler om Fitzgerald som menneske, som forfatter, verkene han hadde begått, og om den spinngale kona hans. Og så drakk han seg i hjel i en alder av førtifire! Hva om han hadde levd til han ble gammel og hadde fortsatt å skrive? Ed ville trengt en assistent, muligens to, kanskje en hel stab. Men Ed var svært klar over at en tidlig død ofte utløste heder i ettertid (for ikke å snakke om større royalties). Etter noen dager fikk Ed endelig tatt seg av brevet fra professor Manchin. En rask kikk i bibliotekets register avslørte at det dreide seg om en ny person, en ny anmodning. Noen av de gamle i tralten hadde besøkt Princeton så ofte at de rett og slett ringte nummeret hans og sa: «Hei, Ed, jeg stikker innom neste tirsdag.» Noe Ed syntes var helt greit. Men slik var det ikke med Manchin. Ed slo opp hjemmesiden til Portland State University og fant mannen. En bacheloreksamen ved University of Oregon, en mastergrad fra UCLA, hjelpelærer på tredje året. Fotoet av ham viste en relativt ordinært utseende ung mann på kanskje trettifem, 8

med et skjegg som trolig var midlertidig, og smale, uinnfattede briller. I brevet hadde professor Manchin bedt den som kom til å besvare henvendelsen, om gjøre det per e-post, og han hadde oppgitt en privat G-mail-adresse. Han skrev at han sjelden sjekket e-posten på universitetet. Ed tenkte: «Det er bare fordi du er en ubetydelig hjelpelærer og sannsynligvis ikke engang har eget kontor.» Han tenkte ofte slike tanker, men hans yrkesstolthet forbød ham naturligvis å ytre slike ting til andre. Neste dag sendte han for sikkerhets skyld et svar til adressen ved Portland State University. Han takket professor Manchin for brevet og inviterte ham til Princeton. Han spurte om cirka når besøket ville finne sted, og nevnte enkelte av bestemmelsene som gjaldt Fitzgerald-samlingen. Det var mange av dem, og han foreslo at professor Manchin burde studere dem nærmere på bibliotekets hjemmeside. Svaret kom automatisk og informerte Ed om at Manchin var borte fra kontoret i noen dager. En av Manchins samarbeidspartnere hadde brutt seg akkurat langt nok inn i serveren ved Portland State til å manipulere engelskfakultetets e-postregister – en enkel jobb for en garvet hacker. Både han og svindleren visste umiddelbart at Ed hadde svart. Tja, vi får nå se, tenkte Ed. Dagen etter sendte han den samme meldingen til professor Manchins private G-mailadresse. Før timen var gått, svarte Manchin med entusiastiske takksigelser og uttrykte at han knapt kunne vente med å komme, og så videre. Overstrømmende fortalte han videre at han hadde gransket bibliotekets hjemmeside, studert de digitale Fitzgerald-arkivene i timevis, i flere år vært eier av flerbindsverket med faksimiletrykk av den store forfatterens første, håndskrevne romanutkast, samt at han var 9

spesielt interessert i de kritiske anmeldelsene av den første romanen, This Side of Paradise. Akkurat, ja, sa Ed. Han hadde sett det før. Alt sammen. Fyren forsøkte å imponere ham allerede før han hadde kommet, noe som på ingen måte var uvanlig.

2. F. Scott Fitzgerald begynte ved Princeton University høsten 1913. I en alder av seksten år drømte han om å skrive den store amerikanske romanen og hadde på det tidspunktet faktisk begynt å arbeide med en tidlig versjon av This Side of Paradise. Han sluttet fire år senere og meldte seg til krigstjeneste i Hæren, men krigen sluttet før han ble utplassert. Hans klassiske verk, The Great Gatsby, ble utgitt i 1925, men vant ikke popularitet før etter hans død. Han slet med økonomien under hele karrieren, og i 1940 jobbet han i Hollywood, der han produserte middelmådige filmmanus mens både helsen og kreativiteten forfalt. Den 21. desember samme år døde han av slag som følge av flere års betydelig alkoholmisbruk. Det var i 1950 at Scottie, hans datter og eneste barn, donerte farens originalmanuskripter, notater og brev – «papirene» hans – til Firestone-biblioteket ved Princeton University. De fem romanene hans var håndskrevet på billig papir som dårlig tålte tidens tann. Bibliotekledelsen innså raskt at det ville være uklokt å la forskere få fysisk tilgang til dem. Kopier av høy kvalitet ble fremskaffet, og originalene ble låst ned i et sikret kjellerhvelv der luftkvaliteten, lysforholdene og temperaturen ble nøye kontrollert. I årenes løp var de blitt flyttet på bare et fåtall ganger. 10

3. Mannen som utga seg for å være professor Neville Manchin, ankom Princeton på en vakker høstdag tidlig i oktober. Han ble vist veien til avdelingen for sjeldne bøker og boksamlinger, der han hilste på Ed Folk, som henviste ham til en annen bibliotekarassistent; denne gransket og tok kopi av Manchins førerkort, som var utstedt i Oregon. Det var naturligvis en forfalskning, men den var perfekt utført. Falskneren, som var identisk med hackeren, var blitt opplært i CIA og hadde en lang fortid bak seg i den private spionasjebransjens uklare farvann. Et innbrudd i dataanlegget ved et universitet bød knapt på utfordringer. Professor Manchin ble deretter tatt bilde av og utstyrt med et sikkerhetskort, som måtte bæres synlig til enhver tid. Han fulgte etter bibliotekarassistenten opp i andre etasje til et stort rom med to langbord og innfellbare stålskuffer langs veggene, samtlige var låst. Manchin merket seg minst fire høyt plasserte overvåkingskameraer i hjørnene; dette var kameraer som med hensikt var synlige. Han hadde en mistanke om at det fantes andre som var godt gjemt. Han prøvde å småprate med bibliotekarassistenten, som ikke var videre snakkesalig. Han spurte for spøk om han kunne få se originalmanuset til This Side of Paradise. Assistenten flirte selvtilfreds og sa at det ikke var mulig. «Har du noen gang sett originalene?» spurte Manchin. «Bare én gang.» Det ble en pause da Manchin ventet på mer, men til slutt spurte han: «Og ved hvilken anledning var det?» «Jo, det var altså en berømt forsker som ønsket å se dem. Vi fulgte ham ned i hvelvet og lot ham få kikke. Men han 11

rørte ikke ved papirene. Kun sjefbibliotekaren kan gjøre det, og bare når han har på seg spesialhansker.» «Naturligvis. Nei, vi får sette i gang.» Assistenten åpnet to av de store skuffene, begge var merket «This Side of Paradise», og dro frem tykke, ekstra store protokoller. Han sa: «Disse rommer anmeldelsene av boken etter at den kom ut første gang. Vi har mange andre prøver på senere anmeldelser.» «Perfekt,» sa Manchin og flirte. Han åpnet dokumentvesken, tok ut en notatblokk og virket klar til å gå løs på alt som var lagt frem på bordet. En halv time senere, da Manchin satt dypt konsentrert og arbeidet, unnskyldte bibliotekarassistenten seg og forsvant. På grunn av kameraene så Manchin aldri opp fra arbeidet. Etter hvert fikk han behov for å finne et toalett, og vandret av sted. Han tok feil retning her, og det samme igjen der, gikk seg vill og listet seg gjennom avdelingen for samlinger uten å søke øyekontakt med noen. Det var plassert overvåkingskameraer overalt. Han tvilte på at noen satt og fulgte med på opptakene akkurat nå, men de kunne helt sikkert hentes frem hvis det ble nødvendig. Han fant en heis, unnlot å ta den, brukte trappen ved siden av i stedet. Første etasje nedenfor tilsvarte første etasje. Nedenfor den igjen stanset trappen ved K2 (Kjeller 2) og en stor, tykk dør med teksten «Kun nødutgang» malt på med kraftige bokstaver. Et sifferpanel var plassert ved siden av døren, og et skilt varslet om at en alarm ville bli utløst dersom døren ble forsøkt åpnet «uten nødvendig tillatelse». To overvåkingskameraer holdt øye med døren og området rundt den. Manchin rygget tilbake og gikk den samme ruten tilbake igjen. Da han kom inn igjen i arbeidsrommet, sto assisten12

ten og ventet på ham. «Er alt i orden, professor Manchin?» spurte han. «Ja da, har bare litt urolig mage. Jeg håper ikke det er smittsomt.» Assistenten forsvant med det samme, men Manchin ble værende hele dagen mens han trakk frem informasjon fra skuffene av stål og leste gamle kritikker som overhodet ikke interesserte ham. Flere ganger bega han seg ut på vandring for å snuse rundt, observere, ta mål og lære seg alt utenat.

4. Manchin vendte tilbake tre uker senere uten å gjøre noe forsøk på å utgi seg for å være professor. Han var glattbarbert, håret var lysebrunt som sand, han bar falske briller med rød innfatning, og han var utstyrt med et falskt studiekort med foto. Hvis noen spurte ham, noe han absolutt ikke ventet seg, gikk dekkhistorien ut på at han var mastergradsstudent fra Iowa. I sitt virkelige liv het han Mark, og yrket hans, om man kunne kalle det det, var profesjonell tyv. Rådyre og omhyggelig planlagte engangsraid i verdensklasse, særlig rettet mot kunst- og antikvitetssamlere som i desperasjon var villige til å betale løsepenger for å få gjenstandene tilbake. Banden hans omfattet fem personer; anføreren het Denny, en tidligere elitesoldat som slo seg på kriminalitet da han fikk sparken i Hæren. Denny var hittil ikke blitt tatt for noe og hadde følgelig ikke noe rulleblad; det samme gjaldt for øvrig Mark. To av de andre hadde imidlertid det. Trey var blitt dømt to ganger og hadde flyktet to ganger, sist fra et føderalt fengsel i Ohio. Det var der han hadde truffet Jerry, en småtjuv med sans for kunst, som nå var ute på 13

prøve. Det var en annen kunsttyv han en gang kjente, en cellekompis som skulle sitte inne lenge, som først hadde fortalt Jerry om Fitzgerald-manuskriptene. Omstendighetene var perfekte. Det fantes bare fem manuskripter, alle var håndskrevne, og de ble oppbevart på samme sted. For Princeton var de uerstattelige. Bandens femte medlem foretrakk å jobbe hjemmefra. Ahmed var hacker, falskner, skaper av alle slags illusjoner, men han var for nervøs til å gå rundt med våpen og den slags. Han jobbet fra leiligheten sin i Buffalo og var aldri hverken blitt knepet eller anholdt. Han etterlot seg ingen spor. Hans fem prosent av utbyttet ble avregnet fra bruttobeløpet. De øvrige fire delte resten likt. Da klokken var ni tirsdag kveld, befant Denny, Mark og Jerry seg inne i Firestone-biblioteket, der de utga seg for å være mastergradsstudenter og holdt øye med klokken. De falske studiekortene hadde fungert perfekt, ingen hadde så mye som hevet på øyebrynene. Denny fant skjulestedet sitt på et dametoalett i tredje etasje. Han løsnet på en takplate over toalettskålen, slengte opp ryggsekken og ga seg til å vente der oppe, hvor det var både varmt og trangt. Mark dirket opp låsen på døren inn til driftssentralen på første kjellernivå og lyttet etter lyden av sirener. Han hørte ingen; det gjorde heller ikke Ahmed, som med letthet hadde brutt seg inn i universitetets sikringssystemer. Mark gikk i gang med å demontere drivstofftilførselen til universitetets generator, som skulle slå inn i tilfelle strømbrudd. Jerry fant seg et sted på en leseplass som sto skjult bak hyller med bøker som ingen hadde rørt på flere tiår. Trey slentret omkring på universitetsområdet. Han var kledd som en student, slepte rundt på en ryggsekk og gikk 14

omkring og så seg ut steder der han kunne plassere bombene. Biblioteket stengte ved midnatt. De fire bandemedlemmene, pluss Ahmed i leiligheten i Buffalo, hadde radiokontakt med hverandre. Denny, som var sjefen, meldte klokken 00.15 at alt utviklet seg som planlagt. Klokken 00.20 gikk Trey, fremdeles kledd som student og med omfangsrik ryggsekk, inn internatinngangen på McCarren-colleget i hjertet av universitetsområdet. Han så de samme overvåkingskameraene han hadde sett uken i forveien. Han gikk den ubevoktede trappen opp til andre etasje, snek seg inn på et toalett og låste seg inne i en av båsene. Klokken 00.40 stakk han hånden i ryggsekken og tok opp en sylindrisk beholder av metall på størrelse med en boks mineralvann. Han innstilte tidsbryteren og gjemte den bak toalettskålen. Han forlot rommet og gikk opp i tredje etasje, der han plasserte ytterligere en bombe i et tomt dusjavlukke. Klokken 00.45 fant han en halvmørk korridor i internatets andre etasje og slengte tilfeldig fra seg en remse med ti kinaputter innover i gangen. Da han stormet ned trappen, dundret eksplosjonene gjennom stillheten. Noen sekunder senere ble begge røykbombene utløst, og tykke skyer av stinkende røyk spredte seg gjennom korridorene. Da Trey forlot bygningen, hørte han de første panikkartede skrikene. Han smatt inn bak noen busker like ved, dro frem en engangstelefon, ringte Princetons nødtelefon og serverte en gruoppvekkende melding: «Det er en fyr med våpen i andre etasje i McCarren. Han løsner skudd!» Røyken drev ut av et vindu i andre etasje. Jerry, som satt på den mørklagte leseplassen i biblioteket, foretok en tilsvarende oppringning. Kort tid etter ble det ringt overaltfra 15

etter hvert som panikken festet grepet over universitetsområdet. Alle amerikanske colleger har utførlige instrukser om hvordan man skal håndtere situasjoner der det opptrer en som «aktivt løsner skudd», men ingen ønsker å ta dem i bruk. Det gikk noen lamslåtte sekunder før personen på vakt klarte å få trykket på de riktige knappene, men da hun først gjorde det, begynte sirenene å hyle. Alle ved Princeton – studenter, professorer, administrasjonspersonell og ansatte – ble varslet på SMS og e-post. Samtlige dører måtte lukkes og låses. Alle bygninger måtte sikres. Jerry ringte universitetets nødtelefon enda en gang og meldte at to studenter var blitt skutt. Røyken veltet ut av McCarren-internatet. Trey slengte enda tre røykbomber fra seg i søppelkasser her og der. Noen studenter løp gjennom røyken fra den ene bygningen til den andre, usikre på hvor det var trygt å oppholde seg. Princetons vaktmannskaper og byens politi raste i full fart frem til åstedet, tett fulgt av seks brannbiler. Deretter kom ambulansene. Den første av etter hvert mange patruljebiler fra delstatspolitiet i New Jersey meldte sin ankomst. Trey satte fra seg ryggsekken utenfor døren til en av kontorbygningene og ringte nødsentralen for å fortelle hvor mistenkelig den så ut. Tidsbryteren på den siste røykbomben var innstilt på detonasjon om ti minutter, omtrent samtidig med at bombeekspertene stirret på den fra langt hold. Klokken 01.05 meldte Trey seg på sambandet: «Det er fullstendig panikk her. Røyk overalt. Tjukt av purk. Sett i gang.» «Slå av strømmen,» svarte Denny. I Buffalo satt Ahmed i full beredskap og nippet til 16

sterk te. Kjapt fant han veien gjennom sikringspanelet, gikk inn i matrisen for strømfordelingen og kuttet tilførselen ikke bare til Firestone-biblioteket, men også til seks–sju nærliggende bygninger. Mark, nå iført nattsynsbriller, slo for sikkerhets skyld av hovedstrømtilførselen inne i driftssentralen. Han ventet og holdt pusten, men rettet ryggen og pustet lettet ut da reservegeneratoren ikke startet. Strømbruddet utløste alarmer i det sentrale overvåkingsrommet i universitetets nødsentralkompleks, men ingen brydde seg om det. Det befant seg en som aktivt løsnet skudd på området. Ingen hadde tid til å bekymre seg om andre alarmer. Jerry hadde tilbrakt to netter inne på biblioteket i forrige uke, og var trygg på at det ikke var utplassert vakter inne i bygningen når den var stengt. Det kom en uniformert vakt gjennom bygningen et par ganger hver natt, lyste på dører med lommelykt, men stanset aldri. En patruljebil kjørte også sine runder, men den hadde nok å gjøre med å ta seg av fulle studenter. Universitetet var stort sett som alle andre steder – øde og forlatt mellom klokken 01.00 og 08.00. Men denne natten befant Princeton seg midt i en panikkartet nødssituasjon der Amerikas flotteste ungdom ble skutt på. Trey rapporterte til banden at det totale kaos rådet: Purk virret omkring, folk fra innsatsstyrken iførte seg utstyr, det hylte i sirener, sprakte i sambandsradioer og blinket som besatt i en million røde og blå utrykningslys. Røyken lå som tåke over trærne. Et helikopter hang i luften et eller annet sted i nærheten. Det totale kaosrådet. Denny, Jerry og Mark løp sammenkrøket gjennom mørket og ned trappen til kjelleren under avdelingen for spe17

sielle samlinger. Alle var iført nattsynsbriller og hadde kraftige hodelykter festet rundt hodet. De bar på hver sin tunge ryggsekk, og Jerry slepte med seg en pakksekk fra Hæren som han hadde gjemt på biblioteket for to netter siden. Nederst på tredje og siste kjellernivå stanset de foran en tykk ståldør, blendet av overvåkingskameraene og ventet på Ahmeds mirakelkunster. Rolig arbeidet han seg gjennom bibliotekets alarmsystem og koblet ut de fire sensorene i døren. Det lød et tydelig klikk. Denny presset ned dørhåndtaket og dro opp døren. Innenfor fant de et trangt lite avlukke med enda to dører av stål. Mark lyste opp i taket med en lommelykt og fikk øye på nok et kamera. «Der,» sa han. «Det er bare ett.» Jerry, som var den høyeste av dem og målte én nitti, fant frem en liten boks med sort lakk og sprayet kameralinsen. Denny så på de to andre og sa: «Vil dere slå krone og mynt?» «Hva ser dere nå?» spurte Ahmed i Buffalo. «To identiske ståldører,» svarte Denny. «Jeg ser ikke noe mer innenfor, folkens,» svarte Ahmed. «Det er ikke noe i systemet innenfor den første døren. Det er bare å begynne å skjære.» Ut av pakksekken trakk Jerry to femti centimeter lange stålflasker, den ene fylt med oksygen, den andre med acetylen. Denny plasserte seg foran døren på venstre side, tente skjærebrenneren med en gnistgiver og begynte å varme opp et område femten centimeter over låsen og dørhåndtaket. Etter få sekunder begynte gnistene å sprute. I mellomtiden hadde Trey slentret bort fra kaoset rundt McCarren-internatet og sto skjult av mørket på den andre siden av gaten for biblioteket. Flere sirener kom hylende 18

etter hvert som flere utrykningskjøretøyer dukket opp. Flappende lyd av helikoptre hørtes over området, men Trey kunne ikke se dem. Rundt ham var selv gatelysene mørklagt. Det var ikke en levende sjel å se ved bibliotekbygningen. Alle var opptatt et helt annet sted. «Alt er rolig utenfor biblioteket,» meldte han. «Er det noen fremgang der nede?» «Vi skjærer nå,» lød det konsise svaret fra Mark. Alle de fem i banden visste at småprat ikke burde forekomme. Langsomt og med stor dyktighet skar Denny seg gjennom metallet med spissen av en flamme som holdt åtte hundre graders oksygenstimulert varme. Minuttene gikk mens smeltet metall dryppet ned på gulvet og røde og gule gnister freste rundt dem. På et tidspunkt sa Denny: «Den er en tomme tykk.» Han fullførte den øvre siden av kvadratet og fortsatte skjæringen nitti grader rett nedover. Arbeidet tok tid, minuttene gikk, spenningen steg, men de bevarte roen. Jerry og Mark satt på huk bak Denny og fulgte hver bevegelse han gjorde. Da det nedre, horisontale kuttet var ferdig, tok Denny tak i dørhåndtaket og ristet det. Det løsnet, men hang fast i et eller annet. «Det er en bolt,» sa han. «Jeg må skjære over den.» Fem minutter senere lot døren seg åpne. Ahmed, som satt i beredskap ved pc-en, fikk ingen unormale meldinger fra bibliotekets sikkerhetssystem. «Ser ingenting her,» sa han. Denny, Mark og Jerry gikk inn i rommet, som straks føltes smekkfullt. Et smalt bord, maks seksti centimeter bredt, sto midt i rommet, som var cirka tre meter langt. Fire store treskuffer sto langs veggene på begge sider. Mark, dirkespesialisten, vippet opp nattsynsbrillene, justerte hodelykten og gransket en av låsene. Han ristet på hodet og sa: «Forbauser 19

meg ikke. Det er kombinasjonslåser, trolig med datastyrte koder som endres hver dag. De er umulige å dirke opp. Vi må bore.» «Da gjør vi det,» sa Denny. «Sett i gang mens jeg skjærer opp den andre døren.» Jerry dro frem en atten millimeters batteridrevet drill med kraftige håndtak på begge sider. Han plasserte boret mot låsen, og han og Mark la så mye vekt bak som de kunne. Drillen hylte, og boret skled av messingen, som i utgangspunktet virket ugjennomtrengelig. Men så begynte sponene å løsne, først ett, så ett til, og da mennene la full vekt på håndtakene, åt boret seg stadig dypere inn i metallet. Men da boret brøt igjennom, ville skuffen fortsatt ikke opp. Mark klarte å presse et tynt brekkjern inn i sprekken over låsen og bendte av alle krefter. Trekarmen ga etter og sprakk, og skuffen gled opp. Innholdet besto av en arkivboks med sorte hjørner; den målte femtifem ganger førti centimeter og var snaue ti centimeter dyp. «Forsiktig,» sa Jerry idet Mark åpnet boksen og løftet ut en tynn bok med stive permer. Mark leste langsomt: «Samlede dikt av Dolph McKenzie. Nettopp det jeg alltid har ønsket meg.» «Hvem faen er det?» «Veit ikke, men vi er’ke her for å lese dikt.» Denny kikket inn bak dem og sa: «Greit, men det er bare å fortsette. Det er sju skuffer til her. Og det er like før den andre døren går opp.» De vendte tilbake til slitet, mens Trey satt fredelig på en parkbenk på den andre siden av gaten og røkte en sigarett mens han gjentatte ganger kikket på klokken. Kaoset foran internatet var like intenst, men det kom ikke til å vare evig. 20

Skuff nummer to og tre i det første rommet viste seg å inneholde flere sjeldne bøker av forfattere som var ukjente for banden. Da Denny hadde skåret seg inn i rom nummer to, ba han Jerry og Mark komme med drillen. Dette rommet hadde også åtte skuffer, tilsynelatende identiske med dem i det første rommet. Klokken 02.15 meldte Trey seg og rapporterte at området fremdeles var avsperret, men at det hadde begynt å samle seg nysgjerrige studenter på plenen foran McCarren-internatet for å se på det som foregikk. Politi med megafoner hadde beordret dem tilbake til rommene deres, men de var for mange å holde styr på. Minst to nyhetshelikoptre svevde over området og gjorde ting mer kompliserte. Han fulgte CNNs sending på smarttelefonen og kunne bekrefte at hendelsene ved Princeton var hovedoppslaget. En forstyrret reporter «på åstedet» snakket hele tiden om «et ubekreftet antall døde», og klarte å formidle et inntrykk av at utallige studenter var blitt skutt av «minst én attentatmann». «Minst én attentatmann?» mumlet Trey. Krever ikke alle skyteepisoder minst én attentatmann? Denny, Mark og Jerry diskuterte ideen om å åpne skuffene ved hjelp av skjærebrenneren, men bestemte seg for å la være, i hvert fall foreløpig. Brannfaren var for stor, og manuskriptene ville være til liten nytte om de ble skadet. I stedet dro Denny frem en seksmillimeters drill og begynte å bore. Mark og Jerry fortsatte som før med den store maskinen. Den første skuffen i det andre rommet viste seg å inneholde bunker av tynt papir med håndskrevne dikt av en annen for lengst glemt poet, en de aldri hadde hørt om, men likevel hatet intenst. Klokken 02.30 meldte CNN at to studenter var bekreftet 21

døde, og at minst to til var skadet. Ordet «massakre» ble introdusert.

5. Da andre etasje i McCarren var blitt sikret, la politiet merke til noe som syntes å være rester av kinaputter. Tomme røykbombebokser ble lokalisert på toalettet og i dusjavlukket. Treys hensatte ryggsekk ble åpnet av en bombegruppe, og den tomme boksen ble fjernet. Klokken 03.10 nevnte lederen for innsatsstyrken ordet «fantestrek», men adrenalinnivået var ennå så høyt at ingen kom på ordet «avledningsmanøver». Resten av McCarren-internatet ble raskt erklært som trygt område, og samtlige studenter ble gjort rede for. Universitetsområdet var fremdeles avstengt, en tilstand som kom til å vare i timevis mens alle nærliggende bygninger ble gjennomsøkt.

6. Klokken 03.30 meldte Trey seg. «Ting begynner å falle til ro her ute. Tre timer er gått, karer. Hvordan går det med boringa?» «Langsomt,» lød Dennys lakoniske svar. Arbeidet inne i hvelvet gikk så absolutt langsomt, men med stor besluttsomhet. De første fire åpne skuffene avslørte flere gamle manuskripter, noen skrevet for hånd, andre på maskin; alle stammet de fra viktige forfattere som for øyeblikket var svært uviktige. De fant endelig gull i den femte skuffen da Denny løftet ut en arkivboks identisk med 22

de andre. Varsomt åpnet han den. På en innholdsliste som biblioteket hadde lagt ved, sto det: «Originalt, håndskrevet manuskript til The Beautiful and Damned – F. Scott Fitzgerald.» «Bingo,» sa Denny uanfektet. Han løftet ut enda to arkivbokser fra den femte skuffen og plasserte dem forsiktig på det smale bordet før han åpnet dem. Innholdet viste seg å være originalmanuskriptene til Tender is the Night og The Last Tycoon. Ahmed, som fortsatt satt som klistret til pc-en og nå inntok en energidrikk med høyt koffeininnhold, hørte de vakre ordene: «Greit, gutter, vi har tre av fem. Gatsby er også her et sted sammen med Paradise.» Trey spurte: «Tar det lang tid?» «Tjue minutter,» svarte Denny. «Hent varevognen.» Trey ruslet bedagelig tvers over gaten, blandet seg med mengden av skuelystne, og betraktet et øyeblikk den lille hæren av politifolk som vandret rundt overalt. De hverken løp, dukket ned, søkte dekning eller lå bak biler med skarpladde våpen. Faren var helt klart over selv om området fortsatt var fullt av blinkende lys. Trey ruslet videre, gikk en snau kilometer, forlot universitetsområdet og stanset først ved John Street, der han satte seg inn i en hvit varevogn med teksten «Princeton University Printing» på begge fordørene. Det var bil nummer 12, hva nå det betydde, og den var svært lik en tilsvarende varevogn Trey hadde tatt bilde av en uke tidligere. Han kjørte den inn på universitetsområdet, tok veien utenom oppstyret foran McCarren, og parkerte den ved en lasterampe bak biblioteket. «Bilen er på plass,» rapporterte han. «Vi åpner akkurat nå skuff nummer seks,» svarte Denny. 23

Nettopp da Jerry og Mark vippet opp brillene og flyttet lyktene nærmere bordet, åpnet Denny arkivboksen. På innholdslisten sto det: «Originalt håndskrevet manuskript til The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald.» «Bingo» gjentok han rolig. «Her har vi Gatsby, den gamle rakkeren.» «Fabelaktig,» sa Mark, selv om de klarte å dempe sin begeistring. Jerry hentet ut den aller siste arkivboksen i skuffen. I den lå manuskriptet til This Side of Paradise, Fitzgeralds første roman, utgitt i 1920. «Vi har alle fem,» sa Denny behersket. «Nå stikker vi.» Jerry pakket sammen drillene, skjærebrenneren, flaskene med oksygen og acetylen samt brekkjernene. Da han bøyde seg for å løfte opp pakksekken, støtte han borti det ødelagte treverket i skuff nummer tre og rev opp en flenge på venstre håndledd. Den spente stemningen gjorde at han knapt registrerte det; han gnidde bare kort på den idet han hektet av seg ryggsekken. Denny og Mark plasserte omhyggelig de uvurderlige manuskriptene i de tre ryggsekkene. Tyvene skyndte seg ut av hvelvet med utstyret og tyvegodset og pilte opp trappene til etasjen på bakkenivå. De forlot biblioteket gjennom en sideinngang like ved lasterampen; den lå skjult mot innsyn bak en lang og kraftig hekk. De hoppet inn gjennom bakdørene på bilen, og Trey svingte ut fra lasterampen. I samme øyeblikk passerte han to av universitetets sikkerhetsvakter i en patruljebil. Han hilste tilfeldig med hånden, de reagerte ikke. Trey noterte tiden, klokken var 03.42. Han meldte: «Alt i orden, vi forlater universitetet nå sammen med Mr. Gatsby og vennene hans.»

7. Strømstansen påvirket diverse alarmer i de berørte bygningene. Da klokken var blitt 04.00, hadde en elektroingeniør jobbet seg gjennom collegets strømfordelingssystem og funnet feilen. Strømmen kom tilbake i samtlige bygninger unntatt i biblioteket. Det tok dem ti minutter å finne ut hva som hadde forårsaket alarmen. Men innen den tid hadde banden stanset ved et billig motell rett ved Interstate 265 i nærheten av Philadelphia. Trey parkerte varevognen i ly bak en trailer, ute av syne for det enslige kameraet som overvåket parkeringsplassen. Mark fant frem en sprayboks med hvit maling og fjernet teksten «Princeton University Printing» på begge fordørene på bilen. I et rom der han og Trey hadde sovet natten i forveien, skiftet karene kjapt klær og iførte seg jaktantrekk, mens alt de hadde brukt under selve ranet – jeans, joggesko, gensere og sorte hansker – ble stappet ned i en annen pakksekk. Ute på badet kikket Jerry nærmere på flengen på venstre håndledd. Han hadde holdt tommelen presset mot den mens de kjørte; nå så han at det blødde mer enn han hadde trodd. Han tørket det rent med et badehåndkle og funderte frem og tilbake på om han skulle nevne det for de andre. Ikke nå, kanskje senere. Lydløst fjernet de alt av utstyr fra motellrommet, slukket alle lys og bega seg av sted. Mark og Jerry tok plass i en pickup – en snobbete club cab som Denny hadde leaset og selv kjørte – og de fulgte etter Trey med varevognen ut fra parkeringsplassen, ut på veien og etter hvert inn på motorveien. De streifet forstedene nord for Philadelphia og tok av på ordinære landeveier som førte dem stadig len25

ger ut på landsbygden i Pennsylvania. I nærheten av Quakertown fant de en bygdevei de hadde sett seg ut, og fulgte den i snaue to kilometer før den fortsatte med grusdekke. Det var ikke et hus å se noe sted. Trey parkerte varevognen i en smal fjellkløft, fjernet nummerskiltene de hadde stjålet tidligere, helte noen liter bensin over bagene deres, som inneholdt verktøy, mobiltelefoner, radioutstyr og klær, og tente en fyrstikk. Flammene sto høyt etter få sekunder, og da de kjørte fra stedet i pickupen, var de sikre på at de hadde ødelagt alle tenkelige beviser. Manuskriptene lå trygt plassert i en bag på baksetet i bilen mellom Trey og Mark. Dagslyset kom langsomt krypende over åssidene, men ingen sa noe. Alle fire bare så på alt de passerte, hvilket ikke var svært mye. En tilfeldig bil som passerte i motsatt retning, en bonde som gikk til låven uten å interessere seg for biltrafikken, en gammel kvinne som slapp katten inn fra terrassen. I utkanten av Bethlehem tok de inn på Interstate 78 og fortsatte vestover. Denny holdt seg godt under fartsgrensen. De hadde ikke sett en eneste politibil siden de dro fra Princeton-universitetet. De stanset ved et hurtigmatutsalg og kjøpte kyllingsandwicher og kaffe, før de tok inn på Interstate 81 og satte kursen nordover mot området rundt Scranton.

8. De første to FBI-agentene ankom Firestone-biblioteket like etter klokken 07.00. De ble brifet av sikkerhetsvaktene på området og av bypolitiet i Princeton. De tok en kikk på åstedet og anbefalte på det sterkeste at biblioteket måtte 26

stenge på ubestemt tid. Etterforskere og kriminalteknikere fra avdelingskontoret i Trenton var allerede på vei til skolen. Universitetsdirektøren hadde nettopp kommet hjem til sin bolig inne på området etter en svært lang natt, da han mottok melding om at noe svært verdifullt var savnet. Han skyndte seg til biblioteket, der han ble tatt imot av sjefbibliotekaren pluss representanter for FBI og bypolitiet. Sammen traff de beslutningen om å legge lokk på hendelsene så lenge det var mulig. Sjefen for FBIs avdeling for oppsporing av sjeldne gjenstander var på vei til åstedet, og han var av den oppfatning at tyvene raskt ville ta kontakt med biblioteket og foreslå en handel. Publikumsinteressen, som kom til å velte inn over dem, ville bare gjøre ting enda mer komplisert.

9. Feiringen var blitt utsatt til de fire jegerne var kommet frem til stedet langt inne i Pocono-fjellene. Denny hadde leid den lille teltformede hytta så lenge jaktsesongen varte; han hadde lagt ut for leien med penger han ville få refundert når de hadde mottatt oppgjøret, og hadde selv bodd på stedet i to måneder. Av de fire var det bare Jerry som hadde fast adresse. Han hadde leid en liten leilighet sammen med kjæresten i Rochester, New York. Trey var en rømling som hadde vært på flukt nesten hele sitt voksne liv. Mark bodde nå og da hos en ekskone i nærheten av Baltimore, men det var det på ingen måte mulig å bevise. Alle fire hadde flere typer falske identitetskort, inkludert pass som kunne lure en hvilken som helst passkontrollør. 27

Tre flasker billig champagne lå i kjøleskapet. Denny åpnet en av dem, skjenket i fire tilfeldige kaffekopper og utbrøt hjertelig: «Skål, gutter, og gratulerer. Vi klarte det!» De tre flaskene forsvant på en halv time, og de slitne jegerne begynte å duppe av. Manuskriptene, som fremdeles lå i arkivboksene fra hvelvet, var blitt stablet som skulle de vært gullbarrer i et våpenskap i et annet rom, der de skulle ligge de neste dagene mens Denny og Trey passet på dem. I morgen skulle Jerry og Mark begi seg hjemover, slitne som de var etter å ha jaktet på rådyr ute i skogen en hel uke.

10. Mens Jerry sov, var føderalmyndighetenes vrede i ferd med å senke seg over ham med full tyngde. En FBI-tekniker la merke til en liten flekk på et av trinnene i trappen som førte ned til og opp fra hvelvet i biblioteket. Hun tenkte, korrekt nok, at det dreide seg om en bloddråpe, og at den ikke hadde ligget der lenge nok til å ha blitt mørkerød, nesten sort av farge. Hun sikret seg dråpen, nevnte det hele for sjefen sin, og dermed ble prøven sendt i all hast til en FBI-lab i Philadelphia. En DNA-test ble gjennomført umiddelbart, og resultatet ble matet inn i den nasjonale databanken. På under én time ble det funnet et sammenfall i Massachusetts: en Gerald A. Steengarden, en prøveløslatt fange som for sju år siden ble dømt for å ha stjålet malerier fra en kunsthandler i Boston. En analytikergruppe jobbet intenst for å finne spor etter Mr. Steengarden. Over hele landet var det minst fem av dem. Fire ble raskt sjekket ut. En ransakingsordre på leiligheten, samt utskrifter av mobiltelefon- og kredittkort28

bruken til den femte Mr. Steengarden, ble raskt skaffet til veie. Da Jerry våknet opp etter en lang, god lur langt inne i Pocono-fjellene, holdt FBI allerede oppsikt med leiligheten i Rochester. Man hadde bestemt seg for ikke å troppe opp med en arrestordre, men i stedet vente og se. Kanskje ville Mr. Steengarden føre dem på sporet av de øvrige. Ved Princeton lagde man en liste over hvilke studenter som hadde benyttet biblioteket den siste uken. ID-kortene registrerte besøk ved et hvilket som helst bibliotek på området. De falske kortene lyste lang vei, for i universitetssammenheng blir ikke falske ID-kort brukt for å snike seg inn på biblioteker, men for å kjøpe alkohol når man egentlig er for ung. Før det ble lunsj, hadde FBI fremskaffet tydelige bilder av Denny, Jerry og Mark, selv om disse for øyeblikket var av mindre betydning. Alle var grundig forkledd. I avdelingen for sjeldne bøker og boksamlinger fikk gamle Ed Folk en rakett i baken for første gang på flere tiår. Omgitt av FBI-agenter kastet han seg ut i kontroll av innloggingsregisteret og sjekk av overvåkingsfotoene av de siste gjestene i biblioteket. Samtlige ble ringt til å for verifisere besøket, og da professor Neville Manchin ved Portland State University snakket med FBI, kunne han forsikre dem at han aldri hadde satt sin fot i nærheten av Princeton University. FBI satt på et tydelig bilde av Mark, selv om de på det tidspunktet ikke visste hva han egentlig het. Mindre enn tolv timer etter at det vellykkede kuppet var et faktum, satt førti FBI-agenter dypt konsentrert og gransket videoopptak og analyserte data.

11. Sent på ettermiddagen samlet de fire jegerne seg rundt et kortbord og åpnet noen øl. Denny satte praten i gang og lot den gå om temaer de hadde vært igjennom minst hundre ganger. Kuppet var gjennomført, det ble en suksess, men forbrytelser etterlot seg alltid spor. Det blir alltid gjort feil, og klarer du å se halvparten av dem, er du genial. De falske ID-kortene ville snart bli avslørt og dissekert. Purken ville skjønne at de hadde snoket rundt i biblioteket i dagevis før de slo til. Hvem visste hvor mange fellende videoopptak det fantes? Det kunne bli funnet fibre fra klærne, såleavtrykk fra skoene, og så videre. De var sikre på at de ikke hadde etterlatt seg fingeravtrykk, men muligheten for det var alltid til stede. De fire var garvede tyver, og de visste alt dette. Det lille plasteret på Jerrys venstre håndledd hadde ingen lagt merke til, og han hadde også bestemt seg for å overse det. Han hadde overbevist seg selv om at det ikke hadde noen betydning. Mark fant frem fire enheter som så nøyaktig ut som Apples iPhone 5, komplett med selskapets logo, men telefoner var det ikke. En slik enhet gikk under navnet «SatTrak» og var en sporingsenhet knyttet til et satellittsystem med umiddelbar dekning overalt i verden. Det fungerte ikke som mobilnettverkene, så det var umulig for politiet både å spore dem opp eller tjuvlytte på sambandet. Mark forklarte, enda en gang, at det var av største betydning at de fire, pluss Ahmed, opprettholdt konstant kontakt med hverandre de neste ukene fremover. Det var Ahmed som hadde skaffet enhetene fra en av sine mange kilder. De 30

hadde ingen av og på-bryter, men i stedet en innlagt, tresifret kode som gjorde enheten aktiv. Deretter nyttet hver bruker sitt eget femsifrede passord for å få tilgang. To ganger daglig, klokken 08.00 og 20.00, skulle de fem kontakte hverandre med enhetene og avgi den enkle meldingen: «Klart.» For sen avmelding var utilgivelig og kunne få katastrofale følger. En forsinkelse betydde at Sat-Trak-enheten, og særlig brukeren av den, på en eller annen måte hadde fått problemer. En forsinkelse på femten minutter utløste plan B, som gikk ut på at Denny og Trey skulle ta med seg manuskriptene og flytte dem til et annet trygt skjulested. Hvis enten Denny eller Trey unnlot å melde seg, skulle hele operasjonen, eller det som var igjen av den, avlyses. Jerry, Mark og Ahmed måtte straks reise fra landet. Dårlig nytt skulle formidles med den enkle avmeldingen: «Rødt.» Det betydde, uten at noen trengte å spørre eller kaste bort tid, at (1) et eller annet hadde gått galt, at (2) manuskriptene hvis mulig måtte flyttes til et tredje skjulested, og at (3) det bare var å forlate landet så raskt som overhodet mulig. Om noen ble tatt av purken, forventet man taushet. De fem hadde lært navnene på familiemedlemmer og adressene deres utenat for å sikre total lojalitet overfor saken og hverandre. Represalier var garantert. Ingen ville si noe. Aldri noensinne. Til tross for de illevarslende forberedelsene var stemningen god og nesten preget av feiring. De hadde gjennomført en avansert forbrytelse og foretatt en perfekt flukt. Trey, som hadde flyktet fra fengsel flere ganger, nøt å fortelle om sine egne bragder. Han hadde lyktes fordi han 31

hadde hatt en plan etter hver flukt. Fanger flest brukte ikke tiden til annet enn å tenke på å komme seg ut. Det samme gjaldt forbrytelser. Man bruker dager og uker på å planlegge og forberede, og når alt er unnagjort, er man usikker på hva som så skal skje. De trengte en plan. Men de klarte ikke å bli enige om noen plan. Denny og Mark foretrakk en kjapp løsning som innebar å ta kontakt med Princeton i løpet av en ukes tid med krav om løsepenger. De ville bli kvitt manuskriptene, trengte ikke å bekymre seg for å flytte dem eller beskytte dem, og de ville få kontantene de trengte. Jerry og Trey, som hadde lengre erfaring, hadde sansen for en langsom tilnærming. La støvet legge seg, la hverdagen vende tilbake mens rykter spredte seg langs skjulte kanaler, la det gå en stund, slik at de kunne være sikre på at de ikke var blant de mistenkte. Princeton var ikke den eneste mulige kjøperen. Det fantes da så visst andre. Diskusjonene var lange og ofte opphetete, men ble også stadig avbrutt av fleip og latter og en evig strøm av øl. Endelig samlet de seg om en foreløpig plan. Jerry og Mark skulle dra hjem neste morgen – Jerry til Rochester, Mark til Baltimore via Rochester. De skulle holde lav profil og lytte til nyhetene en ukes tid og selvsagt melde seg for resten av banden to ganger daglig. Denny og Trey skulle ta seg av manuskriptene og om en ukes tid flytte dem til det andre sikre stedet, en billig leilighet i et lurvete strøk i Allentown, Pennsylvania. Der skulle de etter ti dager treffe igjen Jerry og Mark, og de fire skulle meisle ut den endelige planen. I mellomtiden ville Mark kontakte en mulig mellommann 32

han kjente, en lyssky aktør i en dunkel verden der det ble omsatt stjålet kunst og sjeldenheter. Lavmælt og med bransjens stammespråk skulle han la det bli kjent at han visste noe om Fitzgerald-manuskriptene. Men mer skulle det ikke bli sagt før de møttes igjen.

12. Carole, kvinnen som bodde i Jerrys leilighet, gikk ut alene klokken 16.30. Hun ble skygget til en dagligvareforretning et par kvartaler unna. Det ble tatt en kjapp avgjørelse om ikke å ta seg inn i leiligheten, ikke på daværende tidspunkt. Det var for mange naboer i nærheten. Ett ord fra en av dem kunne ha røpet hele overvåkingsopplegget. Carole hadde ingen anelse om hvor nøye de holdt oppsyn med henne. Mens hun handlet, plasserte FBI-agenter to sporingsenheter på innsiden av støtfangeren på bilen hennes. Enda to agenter – kvinner iført joggedress – gransket det hun kjøpte (som var helt uinteressant). Da hun sendte en SMS til sin mor, ble tekstinnholdet lest og arkivert. Da hun ringte en venninne, lyttet agentene til hvert eneste ord. Da hun stakk innom en bar, traff hun en agent iført jeans som tilbød seg å spandere en drink på henne. Da hun kom hjem igjen like etter klokken 21.00, betraktet, filmet og arkiverte man hvert eneste skritt hun tok.