Broderskapet av John Grisham by Cappelen Damm AS

Broderskapet

John Grisham

Broderskapet Oversatt av Peter Lorentzen

John Grisham Originalens tittel: The Brethren Oversatt av Peter Lorentzen © Opprinnelig utgave 2000 by Belfry Holdings, Inc. Utgitt første gang på norsk av Egmont Hjemmets Bokforlag A/S 2000 Norsk utgave: © N.W. Damm & Søn AS , 2004 © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-36296-6 1. utgave, 1. opplag 2011 Seriedesign: Ingrid Skjæraasen Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I anledning av det ukentlige rettsmøtet var rettsnarren iført sitt sedvanlige antrekk, som besto av en velbrukt, sterkt falmet rødbrun pyjamas og lilla frottétøfler uten sokker i. Han var ikke den eneste innsatte som utførte sin daglige gjøren og laden i pyjamas, men det var ingen andre som dristet seg til å bruke lilla fottøy. Mannen het T. Karl, og en gang i tiden hadde han vært eier av en rekke banker i Boston. Pyjamasen og tøflene var på langt nær så foruroligende som parykken. Den hadde midtskill og veltet seg i bølger ned mot ørene, der de stramme krøllene sprikte i tre retninger og rakk ham til langt ned over skuldrene. Den var lys grå, nesten hvit, og hadde sitt stilmessige forbilde i århundregamle, engelske dommerparykker. En venn utenfor murene hadde funnet den i en butikk på Manhattan, i Greenwich Village, som solgte brukte kostymer. T. Karl bar den med stolthet under rettsmøtene, og til tross for det aparte utseendet var den i årenes løp blitt en del av showet. De øvrige innsatte holdt uansett en viss avstand til T. Karl, om han var iført parykken eller ikke. Han sto bak det vinglete, sammenleggbare bordet i fengselskafeteriaen og hamret med plastkøllen de brukte som dommerklubbe. Han kremtet, og med en ærverdig mine utbasunerte han sin sedvanlige innledning. «Hør, hør, hør. Den usleste føderale retten i North Florida er herved satt. Reis opp.» Ingen rørte seg. Det var i hvert fall ingen som gjorde mine til å reise seg. 30 fanger satt henslengt i svært avslappede 5

positurer på kafeteriastolene. Noen av dem så på rettsnarren, andre skravlet i vei som om han ikke eksisterte. T. Karl fortsatte. «La alle dem som søker rettferdighet, stige frem hit og få på pukkelen.» Ingen lo. Det hadde vært morsomt noen måneder tidligere, da T. Karl prøvde replikken for første gang. Nå var det bare en del av ritualet. Han satte seg forsiktig, og sørget for at lokkene som veltet nedover skuldrene hans, var godt synlige. Så åpnet han en tykk, rød, skinninnbundet bok som utgjorde rettens offisielle protokoll. Han tok vervet sitt svært alvorlig. Tre menn kom inn i rommet fra kjøkkenet. To av dem gikk i sko. En av dem spiste på en kjeks. Han som ikke gikk med sko, hadde dessuten bare legger helt opp til knærne, slik at de spinkle leggene hans var synlige under kappen. Bena var glatte og hårløse, og svært solbrune. På venstre legg hadde han en stor tatovering. Han var fra California. Alle tre gikk i gamle kapper som stammet fra det samme kirkekoret. Kappene var lysegrønne med gullkanter. De var kjøpt i samme butikk som parykken til Karl, og han hadde gitt dem bort som julepresanger. Det var derfor han fikk beholde jobben sin som rettsskriver. Det kom noen stønn og spottende kommentarer fra tilskuerne mens dommerne ruslet over det flislagte gulvet i full mundur og blafrende kapper. De inntok plassene sine bak et langt sammenleggbart bord – i nærheten av T. Karl, men ikke for nær. Så skuet de utover denne ukens forsamling. Den kortvokste, runde karen satt i midten. Joe Roy Spicer var navnet hans, og i mangel av noen bedre var det han som utgjorde tribunalets justitiarius. I sitt tidligere liv hadde dommer Spicer vært fredsdommer i Mississippi, behørig valgt til embetet av befolkningen i den lille kommunen, og han ble satt på båten da FBI tok ham i å skumme overskuddet fra bingovirksomheten i en Shriners-klubb. «Ta plass,» sa han. Det var ikke en sjel som sto oppreist. Dommerne skubbet på de sammenleggbare stolene sine, og ristet på kappene inntil de lå i passende folder rundt 6

dem. Fengselets visedirektør sto ved siden av, og ble behørig oversett av de innsatte. En uniformert vakt sto sammen med ham. Broderskapet holdt møte én gang i uken, med fengselets velsignelse. De behandlet saker, meglet i uoverensstemmelser, avgjorde krangler mellom gutta og hadde i det store og hele vist seg å være en stabiliserende faktor i miljøet. Spicer kikket på sakslisten, et sirlig håndskrevet ark som T. Karl hadde besørget. «Ro i salen,» sa han. Til høyre for ham satt mannen fra California, dommer Finn Yarber, 60 år gammel, som hadde sittet inne i to år nå og hadde fem år igjen av en dom for skatteunndragelse. En vendetta, hevdet han fremdeles hårdnakket overfor enhver som gadd å høre på. Et korstog satt i scene av en republikansk guvernør som hadde klart å samle velgerne til en folkeavstemning for å fjerne dommer Yarber fra delstaten Californias høyesterett. Stridens kjerne var at Yarber var motstander av dødsstraff, og at han var rundhåndet med å innvilge utsettelse av hver eneste henrettelse. Folk ville se blod, og Yarber forhindret det. Republikanerne hisset opp folk, og avstemningen ble en dundrende suksess. De kastet ham på gaten, der han kavet rundt etter beste evne en stund før skattemyndighetene, IRS, begynte å stille spørsmål. Han ble utdannet ved Stanford, tiltalt i Sacramento, dømt i San Francisco og sonet nå dommen i et føderalt fengsel i Florida. Han hadde sittet inne i to år, og Finn hadde ennå ikke klart å legge bitterheten bak seg. Han trodde fremdeles på sin egen uskyld, og drømte stadig om å beseire sine fiender. Men drømmene begynte å blekne. Han tilbrakte mye tid alene i joggeløypa, der han brunet seg i solen og drømte om en annen tilværelse. «Første sak er Schneiter mot Magruder,» forkynte Spicer, som om en større antitrustsak skulle være på trappene. «Schneiter er ikke her,» sa Beech. «Hvor er han?» «På sykestuen. Gallesten igjen. Jeg var nettopp innom der.» 7

Hatlee Beech var det tredje medlemmet av tribunalet. Han tilbrakte det meste av sin tid på sykestuen på grunn av hemoroider, hodepiner eller hovne kjertler. Beech var 56 år gammel, den yngste av de tre, og med ni år igjen av soningen var han overbevist om at han kom til å dø i fengsel. Han hadde vært føderal dommer i East Texas, en hardhudet konservativ mann som kunne sin Bibel og likte å sitere Skriften i retten. Han hadde hatt politiske ambisjoner, en god familie og penger som skrev seg fra hans kones oljelegat. Dessuten hadde han et alkoholproblem som ingen kjente til, før han kjørte på to turgåere i Yellowstone. Begge to døde. Bilen Beech hadde kjørt, tilhørte en ung dame som han ikke var gift med. Hun ble funnet naken i forsetet, og hadde vært for beruset til å stå oppreist. Han fikk tolv års fengsel. Joe Roy Spicer, Finn Yarber og Hatlee Beech. Den usleste retten i North Florida, bedre kjent som Broderskapet ved Trumble, et føderalt fengsel med laveste sikkerhetsnivå. Det fantes ingen gjerder, ingen vakttårn, ingen piggtråd. Hvis man først skal sone, bør man gjøre det føderalt, og helst på et sted som Trumble. «Skal vi gi ham en uteblivelsesdom?» spurte Spicer og kikket på Beech. «Nei. Vi utsetter den til neste uke.» «OK. Han kommer vel ikke til å bli borte for oss.» «Jeg protesterer mot utsettelsen,» sa Magruder, som satt ute blant tilhørerne. «Synd for deg,» sa Spicer. «Saken er utsatt til i neste uke.» Magruder var på bena. «Det er tredje gang denne saken blir utsatt. Jeg er den fornærmede part. Det var jeg som saksøkte ham. Han stikker av til sykestuen før hvert eneste rettsmøte.» «Hva er det dere krangler om?» spurte Spicer. «Sytten dollar og to blader,» sa T. Karl, som gjerne ville bidra med noe. «Såpass?» sa Spicer. For et slikt beløp ville man uansett bli saksøkt i Trumble. 8

Finn Yarber kjedet seg allerede. Han strøk seg over det buskete skjegget med den ene hånden mens han trakk de lange fingerneglene over bordplaten med den andre. Så lagde han knakelyder med tærne. Lyden var overraskende høy, og han presset tærne mot gulvet i en treningsøvelse som gikk alle de tilstedeværende på nervene. I sitt andre liv, da han hadde titler – justitiarius i Californias høyesterett – hadde han ofte pleid å presidere iført skinnsko, og uten sokker, slik at han kunne trene tærne sine under kjedelige, muntlige forhandlinger. «Utsett den,» sa han. «Den som utsetter rettferdighetens gang, gir uretten rang!» forkynte Magruder høytidelig. «Fryktelig morsomt,» sa Beech. «En uke til, så gir vi Schneiter uteblivelsesdom.» «Opplest og vedtatt,» sa Spicer bestemt. T. Karl noterte i protokollen. Magruder satte seg med et bistert uttrykk i ansiktet. Han hadde stevnet Schneiter for rettens usleste instans i form av et énsides sammendrag av anklagene, som ble overlevert til T. Karl. Kun én side. Broderskapet tolererte ikke papirarbeid. Man leverte maksimalt én side, og fikk saken opp. Schneiters svar kom i form av seks sider med skjellsord, som var blitt summarisk strøket av T. Karl. Man holdt seg til enkle regler. Korte partsforklaringer. Ingen bevisopptak. Rettferdighet på stedet, og alle beslutninger var bindende for begge parter hvis de begge underla seg domstolens jurisdiksjon. Ingen ankemuligheter – det var ingen instans å anke til. Vitner ble ikke pålagt å sverge på å si sannheten. Man forventet uten videre at folk ville lyve. Det var tross alt et fengsel. «Hvilken sak er neste?» spurte Spicer. «Det er Whiz-saken,» sa T. Karl etter et øyeblikks nøling. Det ble plutselig stille, men så brøt det ut en voldsom skraping fra plaststolene idet alle skubbet seg forover. De akte seg nærmere og dultet borti hverandre inntil T. Karl syntes det fikk være nok. «Ikke nærmere nå!» De var mindre enn seks meter fra dommerne. 9

«Vi krever sømmelig oppførsel!» proklamerte han. Whiz-saken hadde ligget som en verkebyll i Trumble i flere måneder. Whiz var en ung skurk fra Wall Street som hadde flådd en del rike klienter. Fire millioner dollar var ennå ikke gjort rede for, og ryktene ville ha det til at Whiz hadde stukket pengene unna på en konto i et eller annet skatteparadis, men at han kontrollerte pengene inne fra Trumble. Han hadde seks år igjen å sone, og ville være nesten 40 når han slapp ut. Den alminnelige oppfatning var at han sonet dommen sin stille og rolig i påvente av den store dagen da han kunne vandre ut som en fri og fremdeles ung mann, og fly av sted i et privat jetfly til en strand der pengene lå og ventet på ham. Blant de innsatte ble forestillingene om Whiz’ rikdom stadig mer fantasifulle, delvis fordi Whiz holdt seg for seg selv, og tilbrakte flere timer hver eneste dag med å studere finanstidsskrifter og avanserte grafiske fremstillinger, og han leste dessuten økonomipublikasjoner som ingen andre skjønte noe som helst av. Til og med fengselsdirektøren hadde prøvd å fravriste ham tips om markedsutviklingen. En tidligere advokat ved navn Rook hadde på en eller annen måte klart å knytte kontakt med Whiz, og overtalt ham til å bidra med en smule rådgivning overfor en investeringsklubb som møttes en gang i uken i fengselskapellet. På vegne av klubben gikk Rook nå til sak mot Whiz på grunnlag av det han hevdet var svindel. Rook inntok stolen som var reservert for vitner, og begynte sin fremstilling av saken. De vanlige reglene når det gjaldt prosedyre og bevisførsel var satt til side, slik at man raskt kunne komme frem til sannheten, hvordan den nå enn måtte arte seg. «Jeg gikk altså til Whiz og spurte hva han mente om ValueNow, et nytt internettfirma som jeg hadde lest om i Forbes,» forklarte Rook. «Firmaet skulle børsnoteres med det aller første, og jeg likte forretningsideen. Whiz sa han skulle sjekke firmaet for meg, men tiden gikk uten at jeg hørte noe fra ham. Derfor oppsøkte jeg ham igjen, og sa: 10

’Nå, Whiz, hva med ValueNow?’ Og han sa han trodde det var et bunnsolid selskap, og at aksjekursen ville gå rett til himmels.» «Det har jeg aldri sagt,» innskjøt Whiz raskt. Han satt i den andre enden av rommet, alene, med armene i kors mot stolryggen foran seg. «Jo, det gjorde du.» «Nei!» «Men uansett – jeg dro tilbake til klubben og fortalte dem at Whiz hadde tro på aksjen, så vi bestemte oss for å kjøpe noen aksjer i ValueNow. Men vanlige folk kan ikke kjøpe, fordi det bare skulle selges til utvalgte aksjonærer. Derfor gikk jeg tilbake til Whiz og ba om hjelp. Jeg sa: ’Hør her, Whiz, tror du at du kan trekke litt i trådene hos kompisene dine på Wall Street slik at vi kan få oss noen aksjer i ValueNow?’ Og Whiz sa han mente det skulle la seg gjøre.» «Det er løgn,» sa Whiz. «Stille,» sa dommer Spicer. «Du skal få sjansen til å forklare deg senere.» «Han lyver,» sa Whiz, som om det skulle vært noen regel mot det. Om Whiz hadde penger, var det ingen som kunne gjette seg til det, i hvert fall ikke i fengselet. Cellen hans målte 2,5 gange 3,5 meter, og den var helt naken, bortsett fra bunker med finanstidsskrifter. Ingen stereo, vifte, bøker, sigaretter – ingen av de vanlige eiendelene som nesten alle andre pleide å skaffe seg. Dette bidro bare til å øke rykteflommen. Han ble betraktet som en gnier, en underlig, liten mann som sparte hver penny, og som sikkert plasserte alt sammen i skatteparadiset sitt. «Men i alle fall,» fortsatte Rook, «så bestemte vi oss for å realisere alle våre aktiva og konsolidere.» «Konsolidere?» sa dommer Beech. Rook lød som en porteføljebestyrer med ansvar for milliarder. «Akkurat. Konsolidere. Vi lånte alt vi kunne fra familie og venner, og hadde nærmere tusen dollar.» 11

«Tusen dollar,» gjentok dommer Spicer. Ikke dårlig til innsatte å være. «Hva skjedde så?» «Jeg fortalte Whiz at vi var klare til å handle. Om han kunne skaffe oss aksjene? Dette var på en tirsdag. Tilbudet gikk ut på en fredag. Whiz sa at det ikke var noe problem. Han sa han hadde en kompis hos Goldman Sux eller et eller annet sånt sted som kunne hjelpe oss.» «Det er løgn,» innskjøt Whiz fra den andre siden av rommet. «På onsdagen traff jeg så Whiz i den østre luftegården, og jeg spurte hvordan det gikk med aksjene. Han sa at det ikke var noe problem.» «Det er løgn.» «Jeg har et vitne.» «Hvem da?» spurte dommer Spicer. «Picasso.» Picasso satt bak Rook, sammen med de øvrige seks medlemmene av investeringsklubben. Picasso viftet noe nølende med hånden. «Stemmer dette?» spurte Spicer. «Jepp,» svarte Picasso. «Rook spurte etter aksjene. Whiz sa han skulle skaffe dem. Det var ikke noe problem.» Picasso vitnet i mange saker, og han var blitt tatt i løgn oftere enn de fleste innsatte. «Fortsett,» sa Spicer. «OK. Torsdagen kom, og jeg kunne ikke finne Whiz noe sted. Han gjemte seg for meg.» «Det gjorde jeg ikke.» «På fredagen ble aksjene lagt ut for salg. De ble solgt for tyve dollar per aksje, og det var den prisen vi skulle ha betalt dersom Mr. Wall Street der borte hadde holdt det han lovet. Åpningskursen ble seksti dollar. Det meste av dagen sto den i åtti, og endte på sytti. Planen vår var å selge alt så fort som mulig. Vi kunne ha kjøpt femti aksjer til tyve dollar stykket, solgt dem for åtti, og sittet igjen med en fortjeneste på tre tusen dollar.» Voldsepisoder hørte til sjeldenhetene ved Trumble. Man 12

ville ikke bli drept for 3000 dollar, men man kunne risikere et og annet benbrudd. Whiz hadde vært heldig så langt. Ingen hadde overfalt ham. «Og du mener at Whiz skylder dere den fortjenesten dere gikk glipp av?» spurte tidligere høyesterettsjustitiarius Finn Yarber, som nå satt og plukket seg i øyebrynene. «Det kan du ta deg faen på. Og det som gjør at dette opplegget virkelig stinker, er at Whiz kjøpte aksjer i ValueNow til seg selv.» «Det er løgn, for faen!» sa Whiz. «Språkbruk, mine herrer,» sa dommer Beech. Den sikreste måten å tape en sak hos Broderskapet på var å fornærme Beech med banning og sverting. Ryktene om at Whiz hadde kjøpt aksjene til seg selv, var blitt satt ut av Rook og gjengen hans. Det fantes ingenting som beviste dette, men historien var uimotståelig, og var blitt gjentatt av de fleste innsatte så ofte at den nå ble betraktet som et etablert faktum. Den passet liksom så godt inn. «Var det alt?» spurte Spicer og stirret på Rook. Rook hadde en rekke poenger han ønsket å utdype, men Broderskapet hadde ingen tålmodighet med vidløftige partsinnlegg. Særlig ikke fra eksadvokater som fremdeles gjenopplevde sine glansdager. Det fantes minst fem av dem i Trumble, og det virket som om de var i retten støtt og stadig. «Det er vel det,» sa Rook. «Hva har du å si?» sa Spicer og kikket bort på Whiz. Whiz reiste seg og tok noen skritt mot dommerbordet. Han stirret bort på motparten – Rook og hans gjeng med tapere. Så henvendte han seg til retten. «Hvilke krav stilles til beviser i denne saken?» Dommer Spicer senket umiddelbart blikket og ventet på hjelp. Som fredsdommer hadde han ingen juridisk utdannelse. Han hadde aldri gjort seg ferdig med videregående, og deretter hadde han arbeidet i farens landhandel i 20 år. Det var der stemmene kom fra. Spicer baserte seg på sunn 13

fornuft, som ofte var i strid med jussen. Ethvert spørsmål som dreide seg om juridisk teori, overlot han til sine to kolleger. «De kravene til bevis som vi fremsetter,» sa dommer Beech, som så frem til å diskutere rettsprosedyre med en aksjemegler. «Klare og entydige beviser?» spurte Whiz. «Kan hende, men ikke i denne saken.» «Må man bevise skyld utenfor rimelig tvil?» «Formodentlig ikke.» «Overveiende sannsynlighet?» «Nå begynner du å nærme deg.» «I så fall har de ingen beviser,» sa Whiz, og slo ut med hendene som en dårlig skuespiller i en såpeopera. «Kan du ikke bare fortelle oss din versjon av saken?» sa Beech. «Mer enn gjerne. ValueNow var et typisk internettselskap – masse PR og en masse røde tall i regnskapene. Visst stemmer det at Rook kom til meg, men innen jeg kunne få tatt telefonene mine, var tilbudet gjort opp. Jeg ringte en venn som fortalte at det var umulig å komme i nærheten av aksjene. Selv de store gutta ble utestengt.» «Hvordan kan det skje?» spurte dommer Yarber. Det var stille i rommet. Whiz snakket om penger, og alle hørte på. «Det forekommer stadig vekk med IPO-er. Det står for initial public offerings, og utgjør tilbudet ved første gangs børsnotering av et selskap.» «Vi vet hva en IPO er,» sa Beech. Spicer hadde ikke den ringeste anelse. Man hadde ikke mange av dem på landsbygda i Mississippi. Whiz slappet litt av. Han kunne blende dem med sine kunnskaper, vinne denne fillesaken, gå tilbake til hulen sin og gi blaffen i dem. «ValueNow-IPO-en ble besørget av investeringsbanken Bakin-Kline, et lite selskap i San Francisco. Fem millioner aksjer ble lagt ut for salg. Bakin-Kline hadde i prinsippet for14

håndssolgt aksjene til selskapets beste kunder og bekjente, slik at de fleste store investeringsfirmaene aldri kom på banen. Den slags forekommer hele tiden.» Dommerne og de øvrige innsatte, til og med rettsnarren, lyttet fascinert til hvert ord han sa. Han fortsatte. «Det er tåpelig å tro at en eller annen bevillingsløs dust som sitter i fengsel og leser en gammel utgave av Forbes, skal ha noen mulighet til å få kjøpe for tusen dollar i ValueNow-aksjer.» Der og da virket det unektelig ganske tåpelig. Rook formelig kokte av raseri, mens klubbmedlemmene hans i sitt stille sinn begynte å legge skylden på ham. «Kjøpte du noen av aksjene?» spurte Beech. «Selvfølgelig gjorde jeg ikke det. Jeg kunne ikke engang komme i nærheten av dem. Og dessuten er de fleste high-tech- og online-selskaper finansiert med Monopolpenger. Jeg holder meg unna den slags.» «Hva foretrekker du selv?» spurte Beech raskt, da nysgjerrigheten tok overhånd. «Verdier. Langsiktig planlegging. Jeg har det ikke travelt. Dere innser vel at dette er en tullesak anlagt av karer som er ute etter å tjene noen raske penger.» Han gestikulerte mot Rook, som sank sammen i stolen. Whiz lød fullstendig troverdig og lovlydig. Rooks søksmål var bygd på annenhånds forlydender, spekulasjoner, og ble understøttet av Picasso, en notorisk løgner. «Har du noen vitner?» spurte Spicer. «Jeg trenger ingen,» sa Whiz og satte seg. Hver av de tre dommerne skrev et eller annet på et ark. De juridiske overveielsene var fort unnagjort, og dommene ble avsagt på stedet. Yarber og Beech sendte arkene sine til Spicer, som kunngjorde domsslutningen. «Med to mot én stemme tas saksøktes standpunkt til følge. Saken er avgjort. Hvem er nestemann?» Avgjørelsen var faktisk enstemmig, men alle dommer ble offisielt avsagt med to mot én stemme. Dermed hadde de 15

alle tre en smule spillerom dersom det senere skulle komme til en konfrontasjon med noen av sakens parter. Men Broderskapet var vel ansett ved Trumble. Beslutningene deres var raske, og så rettferdige som forholdene tillot. Faktisk var de forbløffende korrekte i lys av de tvilsomme vitneutsagnene de ofte måtte basere seg på. Spicer hadde presidert over småsaker i årevis, på bakrommet i familiens landhandel. Han kunne avsløre en løgner på femti meters hold. Beech og Yarber hadde tilbrakt sine respektive karrierer i rettssaler, og hadde ingen toleranse for langdryge partsinnlegg, forsinkelser og den slags. «Det var alt for i dag,» rapporterte T. Karl. «Det er ikke flere saker på listen.» «Nåvel. Retten er hevet til i neste uke.» T. Karl spratt opp, og nok en gang danset krøllene om skuldrene på ham. «Retten er hevet,» forkynte han. «Reis opp.» Ingen reiste seg, og ingen rørte seg da Broderskapet forlot rommet. Rook og gjengen hans satt tett sammen og konfererte, og var utvilsomt i gang med planleggingen av sin neste sak. Whiz forsvant raskt. Visedirektøren og vakten snek seg usett ut. Det ukentlige rettsmøtet var et av høydepunktene ved Trumble.

Til tross for at han hadde sittet i Kongressen i 14 år, kjørte Aaron Lake fremdeles sin egen bil rundt om i Washington. Han verken trengte eller ønsket noen sjåfør, assistent eller livvakt. Noen ganger hendte det at en assistent kjørte sammen med ham og tok notater, men stort sett satte Lake pris på å kunne kjøre rolig omkring i D.C. mens han lyttet til klassisk gitar på stereoen. Mange av vennene hans, særlig de som hadde oppnådd status som komitéformann eller nestleder, hadde større biler enn ham. Noen hadde endatil limousiner. Men ikke Lake. Han betraktet det som sløsing med både tid, penger og privatliv. Hvis han noensinne skulle søke et høyere embete, ville han i hvert fall ikke ønske å dra en sjåfør med seg på lasset. Dessuten likte han å være alene. Kontoret hans var et galehus. Han hadde 15 mennesker som føk veggimellom, besvarte telefoner, åpnet saksmapper og sto til tjeneste for folket hjemme i Arizona som hadde sendt ham til Washington. Ytterligere to gjorde ikke annet enn å samle inn penger. Tre assistenter bidro dessuten til å gjøre det trangt i korridorene hans og oppta mer av hans tid enn de fortjente. Han var singel, enkemann, og hadde et koselig, lite rekkehus i Georgetown som han var veldig glad i. Han levde en stille tilværelse, selv om han fra tid til annen deltok ved sosiale tilstelninger som han og hans kone hadde satt pris på i de første årene. Han fulgte The Beltway, ringveien, der trafikken gikk 17

tregt og folk kjørte forsiktig på grunn av et lite snøfall. Han ble raskt sjekket gjennom sikkerhetskontrollen hos CIA i Langley, og var svært fornøyd da han så at en egen parkeringsplass var blitt reservert for ham, sammen med to sivilkledde sikkerhetsvakter. «Mr. Maynard venter på Dem,» sa en av dem alvorlig, idet han åpnet bildøren mens den andre vakten tok dokumentkofferten hans. Makten hadde sine privilegier. Lake hadde aldri før truffet direktøren ved CIA i Langley. De hadde truffet hverandre to ganger på Capitol Hill for flere år siden, den gangen den stakkars fyren kunne komme seg omkring på egen hånd. Teddy Maynard satt nå i rullestol og hadde konstante smerter, og selv senatorer ble kjørt ut til Langley når han hadde behov for å treffe dem. Han hadde ringt Lake et halvt dusin ganger på fjorten år, men Maynard var en meget opptatt mann. Kontakten med mindre betydningsfulle politikere var det som regel medarbeiderne hans som tok seg av. Sikkerhetsbarrierer slo ned på alle kanter mens kongressmedlemmet og eskorten hans beveget seg innover i dypet av CIA-hovedkvarteret. Innen Lake kom frem til Maynards suite, gikk han litt mer rakrygget, og hadde fått et lite snev av bråkjekkhet i ganglaget. Han kunne ikke hjelpe for det. Makten føltes berusende. Teddy Maynard hadde sendt bud etter ham. Inne i rommet, et stort, kvadratisk, vindusløst sted som helt uoffisielt gikk under betegnelsen bunkeren, satt direktøren alene og stirret tomt mot en stor skjerm som viste et stillbilde av ansiktet til kongressmedlem Aaron Lake. Bildet var blitt tatt ganske nylig, på en formell veldedighetstilstelning tre måneder tidligere, der Lake drakk et halvt glass vin, spiste ovnsbakt kylling, men ingen dessert, og kjørte hjem alene slik at han var i seng før klokken elleve. Fotografiet var tiltalende fordi Lake var så pen – lyst, rødt hår nesten helt uten gråstenk. Håret var verken farget eller tonet, han hadde ingen tegn til viker, mørkeblå øyne, kraf18

tig hakeparti og virkelig pene tenner. Han var 53 år gammel og bar alderen med glans. Han trente på en romaskin i en halv time hver dag, og kolesterolverdien hans var ideell. De hadde ikke klart å finne en eneste uvane. Han satte pris på dameselskap, særlig når det var viktig å bli sett med følge. Hans faste venninne var en seksti år gammel enke i Bethesda hvis avdøde mann hadde tjent en formue som lobbyist. Begge foreldrene hans var døde. Hans eneste barn var skolelærer i Santa Fe. Hans kone gjennom 29 år hadde dødd i 1996, av kreft i eggstokkene. Et år senere døde hans 13 år gamle cocker spaniel også, slik at kongressmedlem Aaron Lake virkelig levde alene. Han var katolikk, uten at det betydde noe særlig lenger, og han gikk til messe minst én gang i uken. Teddy trykte på knappen, og ansiktet forsvant fra skjermen. Lake var ukjent utenfor The Beltway, hovedsakelig fordi han hadde holdt egoet sitt i sjakk. Om han hadde ambisjoner om noe høyere embete, holdt han det helt og holdent for seg selv. Navnet hans var blitt nevnt én gang som mulig guvernørkandidat for Arizona, men han var for glad i livet i Washington. Han elsket Georgetown – folkemengdene, anonymiteten, bylivet – gode restauranter, overfylte bokhandler og espressobarer. Han likte teater og musikk, og han og hans avdøde kone hadde aldri gått glipp av noen begivenhet ved Kennedy Center. På Capitol Hill var Lake kjent som en intelligent og hardt arbeidende kongressmann som var veltalende, tvers gjennom ærlig og lojal, og nesten for samvittighetsfull. Fordi hjemmedistriktet hans var tilholdssted for fire store bedrifter med tilknytning til Forsvaret, var han blitt litt av en ekspert på militært utstyr og beredskap. Han var formann for forsvarskomiteen, og det var i den anledning han var blitt kjent med Teddy Maynard. Teddy trykte inn knappen igjen, og Lakes ansikt dukket nok en gang opp på skjermen. Til å være en veteran med 50 år bak seg i etterretningskriger var Teddy sjelden plaget 19

av nervøs mageknip. Han hadde dukket unna kuler, ligget gjemt under broer, frosset i fjellene, forgiftet to tsjekkiske spioner, skutt en forræder i Bonn, lært syv språk, utkjempet den kalde krigen, prøvd å forhindre den neste og hadde hatt flere eventyrlige opplevelser enn ti andre agenter til sammen. Allikevel fikk han mageknip av nervøsitet når han så på det uskyldsrene ansiktet til kongressmedlem Aaron Lake. Han – CIA – skulle gi seg i kast med noe organisasjonen aldri tidligere hadde gjort. De hadde begynt med 100 senatorer, 50 guvernører, 435 kongressmedlemmer, alle de mulige kandidatene, og nå satt de igjen med bare én. Representanten Aaron Lake fra Arizona. Teddy slo over en bryter, og veggen ble blank. Bena hans var dekket med et ullteppe. Han brukte samme antrekk hver eneste dag – en blå V-genser, hvit skjorte og en diskré tversoversløyfe. Han trillet rullestolen sin til et sted like ved døren og gjorde seg klar til å møte kandidaten sin. I løpet av de åtte minuttene man lot Lake vente, ble han servert kaffe, og ble tilbudt en kake som han takket nei til. Han var 1,82 høy, veide 77 kilo og var svært nøye med utseendet sitt. Teddy ville blitt overrasket om han hadde tatt imot kaken. Så vidt de hadde kunnet bringe på det rene, spiste Lake aldri sukker. Aldri. Men kaffen var sterk, og mens han nippet til den, gjennomgikk han visse studier han selv hadde gjennomført. Hensikten med møtet var å diskutere den alarmerende strømmen av artilleri som ble levert til Balkan via svartebørshandel. Lake hadde to rapporter, 80 hele sider med dobbelt linjeavstand, fulle av data som han hadde pugget på til klokken var to om natten. Han var ikke sikker på hvorfor Mr. Maynard ville ha ham ut til Langley for å diskutere slike saker, men han var fast bestemt på at han skulle være godt forberedt. Det summet svakt i et ringeapparat, døren gikk opp, og 20

direktøren for CIA trillet ut. Han var inntullet i et ullteppe, og virket ikke en dag yngre enn sine 74 år. Men håndtrykket hans var fast, sannsynligvis fordi han ble sterk av å dytte seg omkring i rullestolen. Lake fulgte ham tilbake til rommet, og de to universitetsutdannede pitbullene ble igjen for å holde vakt ved døren. De satt overfor hverandre, på hver sin side av et svært langt bord som gikk helt bort til den hvite veggen som fungerte som skjerm. Etter noen korte, innledende bemerkninger trykte Teddy på en knapp, og et ansikt dukket opp på skjermen. En annen knapp dempet lyset i rommet. Lake syntes det var flott – man trykte inn små knapper, og avanserte bilder dukket opp øyeblikkelig. Rommet var utvilsomt utstyrt med så mye elektronisk fiksfakseri at man kunne måle pulsen hans på ti meters avstand. «Ser De hvem det er?» spurte Teddy. «Kanskje. Jeg tror jeg har sett ansiktet før.» «Han heter Natli Chenkov. En tidligere general. Nå er han medlem av det som er igjen av det russiske parlamentet.» «Han blir kalt Natty,» sa Lake stolt. «Det stemmer. En kommunist av den gamle typen, med nære forbindelser til det militære. Usedvanlig intelligent, med enormt ego, store ambisjoner, ingen hemninger, og akkurat nå er han verdens farligste mann.» «Det visste jeg ikke.» Det lød et klikk, og nok et ansikt dukket opp. Ansiktet hadde stenharde trekk under en militær paradelue. «Dette er Jurij Goltsin, nestkommanderende for det som er igjen av den russiske hæren. Chenkov og Goltsin har store planer.» Nok et klikk, og et kart over en del av Russland nord for Moskva dukket opp. «De lagrer store mengder våpen i dette området,» sa Teddy. «Egentlig stjeler de det fra seg selv, ved å plyndre den russiske hæren, men – og enda viktigere – de kjøper våpnene på svartebørsen.» «Hvor får de penger fra?» «Overalt. De bytter olje mot israelske radarer. De smug21

ler narkotika og kjøper kinesiske tanks via Pakistan. Chenkov har nære forbindelser til den russiske mafiaen, og en av dem kjøpte nylig en fabrikk i Malaysia som ikke produserer annet enn militære automatgeværer. Virksomheten er meget omfattende. Chenkov er hjernen. Han har veldig høy IQ, og er sannsynligvis et geni.» Teddy Maynard var et geni, og hvis han tilla andre slike egenskaper, var det i hvert fall nok til å overbevise kongressmedlem Lake. «Hvem har de tenkt å angripe?» Teddy overhørte spørsmålet fordi han ennå ikke var rede til å svare på det. «Der ligger byen Vologda. Den ligger omtrent åtte hundre kilometer øst for Moskva. I forrige uke observerte vi at seksti Vetrover ble transportert til et lager der. Som De sikkert vet er Vetrov en –» «En rakett tilsvarende vår egen Tomahawk krysserrakett, men en drøy halvmeter lengre.» «Nettopp. Medregnet denne siste transporten har de nå flyttet tre hundre av dem inn dit i løpet av nitti dager. Ser De byen Rybinsk, like sørvest for Vologda?» «Den er kjent for plutonium.» «Ja. Tonnevis av plutonium. Nok til å lage ti tusen atomstridshoder. Chenkov, Goltsin og folkene deres kontrollerer hele området.» «Kontrollerer?» «Ja, via et nettverk av lokale mafiafolk og enheter fra hæren. Chenkov har folkene sine på plass.» «Til å gjøre hva?» Teddy trykte inn en knapp på veggen, og skjermen ble blank. Men lysene forble dempet, slik at da han snakket til Lake over bordet, kom stemmen hans fra skyggene mens han selv knapt var synlig. «Kuppet er like om hjørnet, Mr. Lake. Det vi frykter mest av alt, er i ferd med å skje. Alle deler av russisk samfunns- og kulturliv er i oppløsning. Demokratiet er en vits. Kapitalismen er et mareritt. Vi trodde vi kunne McDonaldisere hele landet, og det har vist seg å være en katastrofe. Arbeidere får ikke betalt, men disse er 22

allikevel blant de heldige som har jobb i det hele tatt. Tyve prosent er arbeidsledige. Barn dør på grunn av mangel på medisiner. Det samme gjør mange voksne. Ti prosent av befolkningen er hjemløse. Tyve prosent sulter. Og for hver dag som går, blir situasjonen verre. Landet er blitt plyndret av mafiaen. Vi antar at minst fem hundre milliarder dollar er blitt stjålet eller ført ut av landet. Det er ingen lysning i sikte. Tiden er moden for en sterk mann, en ny diktator som lover å skape stabilitet i samfunnet. Landet formelig skriker etter noen som kan vise lederskap, og Mr. Chenkov har bestemt seg for at det er han som må gjøre det.» «Og han har hæren i ryggen?» «Han har hæren, og det er alt som trengs. Kuppet kommer ikke til å bli blodig, for folket er modne for et kupp. De kommer til å kaste seg i armene på Chenkov. Han vil lede paraden inn på Den røde plass og si at vi, De forente stater, bare kan prøve å stå i veien for ham. Vi vil bli fremstilt som skurkene, slik som i gamle dager.» «Så vi er altså tilbake i den kalde krigen,» sa Lake. Ordene hans nærmest forstummet mot slutten av setningen. «Den kommer ikke til å bli kald i det hele tatt. Chenkov ønsker å ekspandere, og gjenerobre den gamle Sovjetunionen. Han har et desperat behov for penger, så han vil ganske enkelt ta seg til rette i form av land, fabrikker, olje og avlinger. Han kommer til å starte regionale småkriger som han lett kan vinne.» Et nytt kart dukket opp på skjermen. Fase én av den nye verdensordenen ble presentert for Lake. Teddy glemte ikke en stavelse. «Jeg antar at han vil dure gjennom de baltiske statene og velte regjeringene i Estland, Latvia, Litauen osv. Deretter vil han ta for seg den gamle østblokken og inngå avtaler med noen av kommunistene der.» Kongressmannen var målløs mens han så hvordan Russland ekspanderte på kartet. Teddys spådommer virket så sikre og presise. «Hva med kineserne?» spurte Lake. Men Teddy var ikke ferdig med Øst-Europa. Han trykte 23

på knappen, og kartet forandret seg. «Og det er her vi kommer til å bli trukket inn.» «I Polen?» «Jepp. Det skjer hver gang. Polen er nå medlem av NATO, av en eller annen grunn. Tenk Dem det. Polen melder seg inn for å hjelpe oss og Europa. Chenkov befester stillingen innenfor Russlands gamle territorier og kaster sultne blikk vestover. Akkurat som Hitler, bortsett fra at han så mot øst.» «Hvorfor vil han ha Polen?» «Hva skulle Hitler med Polen? Det lå mellom ham og Russland. Han hatet polakkene, og han var rede til å gå til krig. Chenkov gir faen i Polen. Han ønsker bare å kontrollere landet. Og dessuten vil han ødelegge NATO.» «De mener at han er villig til å starte den tredje verdenskrig?» Det ble trykt på knapper; skjermen ble til en vegg igjen; lysene ble slått på. Den audiovisuelle delen av forklaringen var over, og det var på tide å gå i gang med en enda alvorligere samtale. Smerten skjøt gjennom Teddys ben, og han skar en ufrivillig grimase. «Det kan jeg ikke svare på,» sa han. «Vi vet mye, men vi vet ikke hva mannen tenker. Han beveger seg i det stille, plasserer folkene sine der han vil, og gjør seg klar. Men det kommer ikke helt overraskende, som De vet.» «Selvfølgelig ikke. Vi har sett på slike scenarioer i de siste åtte årene, men det har alltid vært håp om at den slags ikke ville skje.» «Det skjer nå, kongressmedlem Lake. Chenkov og Goltsin er i gang med å rydde motstanderne sine av veien i dette øyeblikk.» «Hvordan ser timeplanen ut?» Teddy flyttet seg litt under teppet igjen, og prøvde en annen stilling for å dempe smertene. «Det er vanskelig å si. Hvis han er smart, noe han så avgjort er, vil han vente til det blir opptøyer i gatene. Jeg tror at om ett år fra nå vil Natty Chenkov være den mest berømte person i verden.» 24

«Ett år,» sa Lake til seg selv, som om han nettopp hadde fått opplest sin egen dødsdom. Det ble stille en lang stund mens han grublet over verdens endelikt. Teddy lot ham bare holde på. Teddys mageknip var atskillig bedre nå. Han likte Lake godt. Han var virkelig pen å se på, veltalende og intelligent. De hadde funnet rett mann. Han var valgbar. Etter en liten kaffepause da Teddy måtte ta en telefon – det var til visepresidenten – gjenopptok de den lille konferansen og gikk videre. Kongressmedlemmet var smigret over at Teddy hadde så mye tid å avse til ham. Russerne var i anmarsj, men likevel virket Teddy helt avslappet. «Jeg behøver vel ikke å fortelle Dem hvor håpløst uforberedt våre militære styrker er,» sa han alvorlig. «Uforberedt på hva da? På krig?» «Kanskje. Hvis vi ikke er forberedt, kan det godt hende at det blir krig. Men er vi sterke, vil vi unngå den. Akkurat nå kunne ikke Pentagon gjennomføre det de gjorde i Golfkrigen i 1991.» «Vi er på sytti prosent,» sa Lake med en viss autoritet. Dette var hans spesialfelt. «Sytti prosent vil drive oss til krig, Mr. Lake. En krig vi ikke kan vinne. Chenkov bruker alt han kan stjele av penger på militærmateriell. Vi, derimot, kutter budsjettene og svekker våre militære styrker. Vi ønsker å trykke på knapper og sende av gårde smarte bomber, slik at ikke en dråpe amerikansk blod blir spilt. Chenkov kommer til å ha to millioner sultne soldater, som ivrer etter å kjempe og dø om nødvendig » Et kort øyeblikk følte Lake seg stolt. Han hadde hatt mot til å stemme imot det siste budsjettforslaget fordi det medførte en reduksjon i forsvarsbevilgningene. Velgerne hjemme i Arizona likte det ikke. «Kan De ikke avsløre Chenkov nå?» spurte han. «Nei, absolutt ikke. Vi har utmerkede etterretningsrapporter. Hvis vi reagerer på ham nå, vil han innse at vi vet 25

hva han pønsker på. Det er det gamle spionspillet, Mr. Lake. Det er for tidlig å gjøre ham til et monster.» «Hva er så planen?» spurte Lake freidig. Det var temmelig overmodig å utspørre Teddy om planene hans. Møtet hadde oppfylt sin hensikt. Nok et kongressmedlem var blitt behørig informert. Lake kunne når som helst bli bedt om å gå, slik at en annen komitéformann av et eller annet slag kunne bli vist inn. Men Teddy hadde store planer, og han var ivrig etter å formidle dem. «Det er primærvalg i New Hampshire om to uker. Vi har fire republikanere og tre demokrater som sier akkurat det samme. Ikke en eneste kandidat ønsker å øke forsvarsbevilgningene. Mirakuløst nok har vi overskudd på statsbudsjettet, og alle har hundre ideer om hvordan pengene skal brukes. En gjeng med dustehuer. For bare noen få år siden hadde vi gigantiske budsjettunderskudd, og Kongressen brukte penger fortere enn de lot seg trykke. Nå er det overskudd. De fråtser i godene.» Kongressmedlem Lake vendte seg bort et øyeblikk, men bestemte seg for å la kommentaren passere. «Unnskyld meg.» Teddy skjønte at det lå en fornærmelse i luften. «Kongressen som sådan er helt uansvarlig, men det finnes mange hederlige kongressmedlemmer.» «Det behøver De ikke fortelle meg.» «Men hvorom allting er – hele feltet består av kloner. For to uker siden var det helt andre kandidater som hadde ledelsen. De kaster skitt og dolker hverandre i ryggen bare på grunn av landets førtifjerde største delstat. Det er tåpelig.» Teddy tidde og skar en grimase idet han prøvde å flytte på de ubrukelige bena sine. «Vi trenger en ny kandidat, Mr. Lake, og vi tror at nettopp De er denne nye kandidaten.» Lakes første reaksjon var å kvele en latter, noe han klarte ved å smile og deretter hoste. Han prøvde å ta seg sammen. «Nå spøker De,» sa han. «De vet at jeg ikke spøker, Mr. Lake,» sa Teddy strengt, og Aaron Lake var ikke lenger i tvil om at han var gått i en omhyggelig uttenkt felle. 26

Lake kremtet og fikk omsider fortrengt latterutbruddet. «Greit. La meg få høre.» «Det er svært enkelt. Faktisk er det planens enkelhet som gjør den uimotståelig. De er for sent ute til å kunne delta ved valget i New Hampshire, og det spiller da heller ingen rolle. La resten av gjengen hakke løs på hverandre der. Vent til det er over, og først da overrasker De alle ved å annonsere at De stiller som presidentkandidat. Mange kommer til å spørre: ’Hvem faen er Aaron Lake?’ Og det er helt i orden. Det er nettopp det vi ønsker. De skal snart få svar på spørsmålet. Til å begynne med vil Deres politiske plattform kun bestå av én planke. Og den dreier seg om å bruke penger på militæret. De er en dommedagsprofet, med alskens dystre spådommer når det gjelder vår militære svakhet. De kommer til å få alles oppmerksomhet rettet mot Dem når De går inn for å doble forsvarsbudsjettet.» «Doble det?» «Det virker, ikke sant? De våknet i hvert fall selv. De vil doble forsvarsbudsjettet i løpet av fireårsperioden Deres.» «Men hvorfor det? Vi trenger å bruke mer penger på Forsvaret, men en dobling av budsjettet er vel litt i overkant.» «Ikke hvis vi står overfor en krig, Mr. Lake. En krig der vi trykker på knappene og sender av gårde tusenvis av Tomahawk-missiler til en million dollar stykket. Helsike heller – vi gikk nesten tom for dem i fjor, midt oppe i alt rotet på Balkan. Vi klarer ikke å få tak i nok soldater, gaster eller piloter, Mr. Lake. Dette vet De. Det militære trenger tonnevis av penger for å rekruttere unge menn. Det kniper på alle fronter – soldater, raketter, tanks, fly og hangarskip. Chenkov er i gang med oppbygningen. Det er ikke vi. Vi er fremdeles opptatt av å krympe Forsvaret, og hvis vi fortsetter slik gjennom en presidentperiode til, er vi ferdige.» Stemmen til Teddy ble gradvis sterkere, og da han avsluttet med «er vi ferdige», var det nærmest slik at Aaron Lake kunne kjenne jorden skjelve under bombenedslagene. «Hvor skal pengene komme fra?» spurte han. 27

«Penger til hva da?» «Til Forsvaret.» Teddy fnyste foraktelig. «Fra samme sted som de alltid kommer fra. Må jeg minne Dem på, sir, at vi har overskudd på statsbudsjettet?» «Vi er allerede i gang med å bruke opp overskuddet.» «Selvfølgelig er dere det. Men egentlig behøver De ikke bekymre Dem for pengene, Mr. Lake. Like etter at De annonserer Deres kandidatur, kommer vi til å skremme vettet av det amerikanske folk. Man kommer til å tro at De er halvgal til å begynne med – en eller annen tulling fra Arizona som vil lage enda flere bomber. Men vi skal sette en støkk i dem. Vi skal skape en krise på den andre siden av kloden, og plutselig vil Aaron Lake fremstå som en visjonær. Tidspunktet kommer til å være avgjørende. Holder De en tale og snakker om hvor svakt vi står i Asia, er det få som kommer til å bry seg om det. Men så skaper vi en situasjon der borte som får hele verdens oppmerksomhet, og dermed vil plutselig alle og enhver snakke med Dem. Slik kommer det til å fortsette gjennom hele valgkampen. Vi bygger opp spenningen på vår side. Vi skal sende ut rapporter, skape situasjoner, manipulere mediene og sette Deres motkandidater i forlegenhet. For å være helt ærlig, Mr. Lake, så tror jeg ikke det kommer til å bli så vanskelig.»

Hva arealet angikk, opptok jussbiblioteket nøyaktig en fjerdedel av plassen i hele Trumble-biblioteket. Det lå i et hjørne, atskilt med en vegg i murstein og glass som var smakfullt anlagt der for skattebetalernes regning. Inne i jussbiblioteket sto det hyller med velbrukte bind så tett sammen at en innsatt så vidt hadde plass til å smyge seg frem mellom dem. Rundt veggene var det plassert skrivebord med skrivemaskiner, datautstyr og tilstrekkelig plass til papirarbeid til at rommet kunne minne om biblioteket i et hvilket som helst stort advokatfirma. Broderskapet hersket over jussbiblioteket. Alle innsatte hadde lov til å bruke det, men den uskrevne regelen gikk ut på at man måtte ha tillatelse til å oppholde seg der over lengre tid. Kanskje ikke tillatelse, men man måtte i hvert fall gi beskjed. Dommer Joe Roy Spicer fra Mississippi tjente 40 cent i timen på å feie gulvet og holde orden på skrivebordene og i hyllene. Han tømte også papirkurvene, og ble av de fleste betraktet som litt av en gris når det gjaldt de hverdagslige oppgavene. Dommer Hatlee Beech fra Texas var den offisielle bibliotekaren på jussavdelingen, og med en timelønn på 50 cent var han den høyest gasjerte. Han var uhyre pertentlig når det gjaldt boksamlingen, og kranglet ofte med Spicer om hvordan bøkene burde tas vare på. Dommer Finn Yarber, tidligere dommer i Californias høyesterett, tjente 20 cent i timen som datatekniker. Han mottok den absolutte minstelønn fordi han visste så forsvinnende lite om datamaskiner. 29

På en vanlig dag tilbrakte disse tre mellom seks og åtte timer på jussbiblioteket. Hvis en av de innsatte ved Trumble hadde juridiske problemer, gjorde han ganske enkelt en avtale med et medlem av Broderskapet og stakk innom i hulen deres. Hatlee Beech var ekspert på straffeutmåling og ankesaker. Finn Yarber tok seg av personlige konkurser, skilsmisser og barnebidragssaker. Joe Roy Spicer, som ikke hadde noen formell juridisk utdannelse, hadde egentlig ikke noe spesialfelt. Og det ønsket han ikke heller. Det var han som ledet bedragerivirksomheten deres. Strenge regler hindret Broderskapet i å ta betalt for juridiske tjenester, men strenge regler betydde lite eller intet. De var tross alt dømte forbrytere, og hvis de stille og rolig kunne legge seg opp noen slanter på utsiden, var det ingen som hadde noe imot det. Straffeutmåling var en gullgruve. Omtrent en fjerdedel av de innsatte som ankom Trumble, hadde ikke fått korrekt straffeutmåling. Beech kunne gjennomgå sakspapirene i løpet av et døgn og finne alle smutthullene. En måned tidligere hadde han fått redusert straffen til en mann som var dømt til 15 års fengsel, med fire år. Familien hadde sagt seg villig til å betale, og Broderskapet håvet inn 5000 dollar, noe som var deres største salær til dags dato. Spicer ordnet med en hemmelig innbetaling via advokaten deres i Neptune Beach. Innerst i jussbiblioteket lå et trangt konferanserom. Det lå bak hyllene og var knapt synlig fra selve biblioteket. Det var en glassrute i døren som førte inn dit, men ingen brydde seg med å kikke inn dit. Broderskapet trakk seg tilbake dit når de skulle diskutere ømtålige forretninger. De kalte det «privaten». Spicer hadde nettopp truffet advokaten deres, og hadde mottatt post. Noen virkelig interessante brev. Han lukket døren og trakk en konvolutt opp av en mappe. Han viftet med den slik at Beech og Yarber kunne se den. «Den er gul,» sa han. «Et riktig søtt brev, hva? Det er til Ricky.» «Fra hvem da?» spurte Yarber. 30

«Curtis i Dallas.» «Bankmannen?» spurte Beech opprømt. «Nei. Curtis eier gullsmedbutikker. Hør her.» Spicer brettet ut brevet. Selve arket var også blekgult. Han smilte, kremtet og begynte å lese. «’Kjære Ricky: Ditt brev av åttende januar fikk meg til å gråte. Jeg leste det tre ganger før jeg klarte å legge det fra meg. Stakkars deg! Hvorfor i all verden tvinger de deg til å være der?’» «Hvor er han?» spurte Yarber. «Ricky er tvangsinnlagt på en avvenningsklinikk som hans rike onkel betaler for. Han har vært der i et år, er rusfri og helt restituert. Men disse forferdelige menneskene som driver stedet, vil ikke slippe ham ut før i april, fordi de får tyve tusen dollar i måneden fra den rike onkelen, som egentlig bare vil ha ham innesperret og ikke vil sende ham lommepenger. Husker dere noe av dette?» «Nå, så.» «Du hjalp til med å dikte opp historien. Kan jeg fortsette?» «Gjerne.» Spicer leste videre. «’Jeg er fristet til å dra ned dit og ta et oppgjør med disse onde menneskene selv. Og denne onkelen din – for en drittsekk! Rike folk som ham tror de bare kan sende penger uten å engasjere seg. Som jeg fortalte deg tidligere, var min far ganske velstående, og han var den usleste person jeg noensinne har kjent. Riktignok kjøpte han gjenstander til meg – forgjengelige ting som ikke betydde noe som helst for meg når de var borte. Men han hadde aldri tid til meg. Han var en syk mann, akkurat som onkelen din. Jeg har vedlagt en sjekk på tusen dollar hvis du skulle trenge noe du kan få kjøpt på stedet. Jeg kan knapt vente på å få treffe deg i april. Jeg har allerede fortalt min kone at jeg skal på en internasjonal diamantmesse i Orlando den måneden, og hun har ingen interesse av å bli med meg.’» «I april?» sa Beech. 31

«Jepp. Ricky er overbevist om at han vil bli sluppet ut i april.» «Så søtt,» sa Yarber med et smil. «Og Curtis har kone og barn?» «Curtis er åtteogfemti år gammel, og har tre voksne barn, samt to barnebarn.» «Hvor er sjekken?» spurte Beech. Spicer bladde om og fortsatte på side to. «’Vi må forvisse oss om at du kan treffe meg i Orlando,’» leste han. «’Er du sikker på at du omsider vil bli satt fri i april? Vær så snill å si det. Det går ikke en time uten at jeg tenker på deg. Jeg har bildet av deg liggende skjult i skrivebordsskuffen min, og når jeg ser inn i øynene dine, er jeg sikker på at vi er ment å skulle være sammen.’» «Sykt, sykt, sykt,» sa Beech, som fortsatt smilte. «Og han er fra Texas?» «Jeg er sikker på at det finnes mange søte gutter i Texas,» sa Yarber. «Men ingen i California?» «Resten av brevet er bare søtsuppe,» sa Spicer mens han skumleste. De ville få god tid til å lese det senere. Han holdt frem sjekken på 1000 dollar slik at kollegene kunne se den. Når tiden var inne, ville den bli smuglet ut til advokaten, slik at han kunne sette beløpet inn på den hemmelige kontoen deres. «Når skal vi gå løs på ham?» spurte Yarber. «La oss utveksle et par brev til først. Ricky har behov for å dele litt flere av sorgene sine med ham.» «Kanskje en av vokterne kunne banke ham opp, eller noe sånt,» sa Beech. «De har ikke vakter der,» svarte Spicer. «Det er en designeranstalt for rikinger, ikke sant? De har bare veiledere.» «Men det er et sted der man blir tvangsinnlagt, hva? Det betyr at de har porter og gjerder, og sikkert også en og annen vaktmann. Sett at Ricky ble antastet i dusjen eller garderoben av en eller annen bølle som var ute etter kroppen hans?» 32

«Det kan ikke bli snakk om noe seksualovergrep,» sa Yarber. «Det kan skremme Curtis. Han kan komme til å tro at Ricky har fått en sykdom eller noe sånt.» Og dermed vokste historien i noen minutter mens de diktet opp flere sorger for stakkars Ricky. Bildet av ham hadde de tatt fra oppslagstavlen til en av de andre innsatte, og fått advokaten deres til å mangfoldiggjøre det ved en kopieringsanstalt. Det var nå blitt sendt til mer enn et dusin brevvenner over hele Nord-Amerika. Fotografiet viste en smilende student ved eksamenshøytideligheten, iført marineblå kappe og duskelue. Han holdt vitnemålet i hånden og var en meget pen ung mann. Det ble bestemt at Beech skulle jobbe med den nye historien i noen dager, og så skrive et utkast til det neste brevet de skulle sende til Curtis. Beech var Ricky, og på det daværende tidspunkt skrev den plagede lille oppdiktede gutten sin tåredryppende historie til åtte forskjellige medfølende sjeler. Dommer Yarber var Percy – også han en ung mann som var plassert på institusjon på grunn av narkotikaproblemer, men som nå var rehabilitert og på jakt etter en sjenerøs eldre mann som han kunne tilbringe meningsfylt tid sammen med. Percy hadde fem kroker i vannet, og sveivet dem langsomt inn. Joe Roy Spicer var ikke så flink til å skrive. Han koordinerte opplegget og hjalp til med historiene, sørget for at de ikke inneholdt selvmotsigelser og gikk til møtene med advokaten som kom med posten deres. Dessuten var det han som tok seg av pengene. Han trakk frem nok et brev. «Dette, ærede dommere, er fra Quince.» Det ble brått helt stille i rommet idet Beech og Yarber stirret på brevet. Quince var en velstående bankmann i en liten by i Iowa, ifølge de seks brevene han og Ricky hadde utvekslet. I likhet med de øvrige hadde de funnet ham via kontaktannonsene i homseblader som nå lå gjemt på jussbiblioteket. Han hadde vært den andre de fikk på kroken. 33

Den første ble mistenksom og forsvant. Bildet Quince hadde sendt av seg selv, var tatt ved en innsjø og viste en 51 år gammel mann i bar overkropp, med kulemage, tynne armer og store viker. Han var omgitt av familien sin. Det var et dårlig bilde, og Quince hadde utvilsomt valgt det fordi det kunne bli vanskelig å identifisere ham, hvis noen skulle prøve på det. «Kunne du tenke deg å lese det for oss, Ricky gutten vår?» spurte Spicer, og rakte brevet til Beech, som tok det og kikket på konvolutten. Den var hvit, uten avsender, og adressen var skrevet på maskin. «Har du lest det?» spurte Beech. «Nei. Sett i gang.» Beech trakk brevet langsomt opp av konvolutten. Det var et enkelt, hvitt ark, og innholdet var skrevet med enkel linjeavstand på en gammel skrivemaskin. Han kremtet og begynte å lese. «’Kjære Ricky. Nå er det gjort. Jeg kan nesten ikke tro det, men jeg har altså klart det. Jeg brukte telefonautomat og postanvisning slik at ingenting kan spores tilbake til meg – det tror jeg i hvert fall ikke. Byrået du anbefalte i New York, var glimrende, de var veldig diskré og forekommende. Men skal jeg være ærlig, Ricky, så var jeg vettskremt. Jeg hadde aldri drømt om at jeg noensinne skulle bestille et homsecruise. Og vet du hva? Det ga meg en nesten berusende følelse. Jeg er virkelig stolt av meg selv. Vi har en lugarsuite, til tusen dollar natten, og jeg kan nesten ikke vente.’» Beech tidde og kikket på de andre over lesebrillene som hang halvveis nede på nesen hans. Begge kollegene hans smilte og nøt hvert ord. Han fortsatte. «’Vi setter seil den tiende mars, og jeg har en glimrende idé. Jeg ankommer Miami den niende, så vi kommer ikke til å få god tid til å bli kjent med hverandre. La oss derfor møtes om bord på båten i stedet, i suiten vår. Jeg ankommer først, sjekker inn, legger champagnen på is og så venter jeg på deg. Tror du ikke det blir moro, Ricky? Jeg kan ikke få fulltakket deg. 34

Vær snill å bekrefte dette i et brev til meg med det samme. Ta vare på deg selv, min kjære Ricky. Klem fra Quince.’» «Jeg tror jeg må spy,» sa Spicer, men han lød ikke overbevisende. Det var for mye som måtte gjøres. «La oss gå løs på ham,» sa Beech. De andre sa seg snart enig. «Hvor mye?» spurte Yarber. «Minst hundre tusen,» sa Spicer. «Familien hans har eid banker i to generasjoner. Vi vet at faren hans jobber i banken fremdeles, og vi kan nok trygt gå ut fra at han kommer til å gå fra konseptene hvis gutten hans blir avslørt. Quince har ikke råd til å bli sparket fra familiens pengebinge, så han kommer til å betale det vi ber ham om. Dette er en perfekt situasjon.» Beech noterte allerede. Det samme gjorde Yarber. Spicer begynte å trave frem og tilbake i rommet som en angrepslysten bjørn. Ideene kom sakte, og det samme gjorde formuleringene, retningslinjene og strategien. Men snart begynte brevet å ta form. Mens det ennå var et utkast, leste Beech det høyt. «’Kjære Quince. Mange takk for brevet av fjortende januar. Jeg er virkelig glad for at du fikk bestilt homsecruiset. Men vi har ett problem. Jeg kan dessverre ikke komme, av et par grunner som jeg nå skal informere deg om. For det første kommer jeg ikke til å bli satt fri før om noen år. Jeg sitter i fengsel, og ikke på avvenningsklinikk. Og dessuten er jeg ikke homo. Langt derifra. Jeg har kone og to barn, og akkurat nå har de økonomiske problemer fordi jeg sitter her i fengselet, ute av stand til å underholde dem. Men her kommer du inn i bildet, Quince. Jeg trenger noen av pengene dine. Jeg vil ha hundre tusen dollar. Kall det gjerne hysjhysj-penger. Sender du pengene til meg, skal jeg glemme hele denne historien med Ricky og homsecruiset. Ingen i Bakers, Iowa, kommer til å få vite noe om det. Din kone, dine barn, din far og resten av familien din vil aldri få vite noe om Ricky. Men hvis du ikke sender meg pengene, skal jeg oversvømme den lille byen du bor i, med kopier av brevene dine. 35

Dette kalles utpressing, Quince, og du sitter i klisteret. Det er stygt gjort, ondsinnet og kriminelt, men det gir jeg blaffen i. Jeg trenger pengene, og du har dem.’» Beech tidde og så på de andre to for å få deres bifall. «Det er nydelig,» sa Spicer, som allerede var i gang med å bruke pengene. «Det er virkelig stygt,» sa Yarber. «Men sett at han tar livet av seg?» «Det er temmelig usannsynlig,» sa Beech. De leste brevet nok en gang, og deretter diskuterte de hvorvidt dette var det rette tidspunktet. De nevnte ingenting om at opplegget deres var ulovlig, eller hvilken straff de kunne risikere dersom de ble tatt. Slike diskusjoner var blitt unnagjort flere måneder tidligere, da Joe Roy Spicer overtalte de to andre til å bli med. Risikoen var ubetydelig når den ble veid opp mot den mulige gevinsten. Folk av Quinces kaliber var ikke troende til å gå til politiet og klage på at de ble utsatt for utpressing. Men de hadde ikke klart å tyne noen for penger ennå. De brevvekslet med om lag et dusin mulige ofre, som alle var middelaldrende menn og hadde begått den skjebnesvangre dumhet å svare på følgende enkle annonse: Enslig, hvit mann i 20-årene søker diskré herre i 40- eller 50-årene. Håper vi kan brevveksle. En enkel kontaktannonse med små bokstaver bakerst i et homseblad hadde gitt seksti svar, og Spicer måtte ta den sure jobben med å gå gjennom alt søppelet for å identifisere de rike ofrene. Til å begynne med hadde de opplevd jobben som motbydelig, men etter hvert ble den stadig mer underholdende. Nå var den plutselig blitt et forretningsanliggende, fordi de snart skulle presse en fullstendig uskyldig mann for 100 000 dollar. Advokaten deres ville ta en tredjedel, den vanlige andelen, men ikke desto mindre utgjorde det en frustrerende 36

prosentsats. De hadde ikke noe valg. Han var en helt nødvendig brikke i det kriminelle spillet deres. De arbeidet med brevet til Quince i en time, og deretter bestemte de seg for å sove på det, og lage et endelig utkast dagen etter. Det var kommet nok et brev fra en mann som brukte pseudonymet Hoover. Det var hans andre brev, skrevet til Percy, og han brukte fire lange avsnitt til å bable i vei om fugleobservasjoner. Yarber ville bli nødt til å studere fugler en stund før han kunne skrive tilbake som Percy og tilkjennegi at han var svært interessert i emnet. Hoover var åpenbart skyggeredd. Han avslørte ikke noe av personlig karakter, og det var ingenting som tydet på at han hadde penger. Gi ham litt mer tau, besluttet Broderskapet. Snakk om fugler, og prøv så å vri temaet over på fysisk samvær. Om ikke Hoover tok hintet, og hvis han ikke avslørte noe om sin økonomiske situasjon, ville de kutte ham ut. I fengselsvesenet ble Trumble offisielt omtalt som en leir. Denne betegnelsen innebar at det ikke fantes gjerder rundt området, ingen piggtråd, ingen vakttårn og ingen vakter med rifler som sto klar til å knerte eventuelle rømlinger. En leir var ensbetydende med lavt sikkerhetsnivå, slik at enhver innsatt ganske enkelt kunne gå sin vei hvis han ville. Det satt tusen mann i Trumble, men bare noen få rømte. Stedet var hyggeligere enn de fleste privatskoler. Det var friskluftanlegg på soverommene, en renvasket kafeteria som serverte tre solide måltider om dagen, vektrom, biljard, kort, racquetball, basketball, volleyball, joggeløype, bibliotek, kapell, prester, rådgivere, saksbehandlere og ubegrensede besøksrettigheter. Trumble var det beste soningsfanger kunne håpe på, og alle de innsatte var vurdert som lavrisikofanger. 80 prosent satt inne for narkotikakriminalitet. Omtrent 40 av dem hadde ranet banker uten å skade eller virkelig skremme noen. Resten var hvitsnippforbrytere som hadde gjort seg skyldige i alt fra småsvindel til dr. Floyd, en kirurg hvis 37

praksis hadde svindlet Medicare for 6 millioner dollar over en periode på 20 år. Vold ble ikke tolerert ved Trumble. Trusler hørte til sjeldenhetene. Det var mange regler, og administrasjonen hadde ingen større problemer med å håndheve dem. Hvis man dummet seg ut, ble man sendt bort, til et fengsel med middels sikkerhetsnivå, der det var piggtråd og hardhendte voktere. Fangene ved Trumble var stort sett fornøyd med å oppføre seg ordentlig og telle dagene, på føderalt vis. At noen bedrev storstilt kriminell virksomhet på innsiden var uhørt, inntil Joe Roy Spicer ankom. Før han falt fra maktens tinder, hadde Spicer hørt om Angola-svindelen, oppkalt etter det beryktede statsfengselet i Louisiana. Noen av fangene der hadde til fulle lært seg kunsten å presse homofile for penger, og før de ble tatt, hadde de flådd sine ofre for 700 000 dollar. Spicer kom fra en landkommune nær grensen til Louisiana, og ryktene om Angola-svindelen gikk høyt i hans hjørne av delstaten. Han hadde aldri drømt om at han skulle etterlikne den. Men en morgen våknet han opp i et føderalt fengsel, og han bestemte seg for å flå hver levende sjel han kunne komme tilstrekkelig nær. Han spaserte langs joggeløypa klokken 13.00 hver dag, vanligvis alene, og han hadde alltid med seg en pakke Marlboro. Han hadde ikke røykt på ti år før han ble tatt. Nå røykte han to pakker om dagen. Derfor spaserte han for å kompensere for skadene han påførte lungene sine. I løpet av 34 måneder hadde han tilbakelagt 2000 kilometer. Og han var blitt ni kilo lettere, men det skyldtes sannsynligvis ikke trimmingen, slik han selv likte å tro. Det var nok snarere forbudet mot øl som avstedkom vekttapet. Han hadde spasert og røykt Marlboro i 34 måneder, og hadde 21 måneder igjen. 90 000 av de stjålne bingopengene lå bokstavelig talt begravd i bakgården hans, 800 meter bak huset hans ved siden av et redskapsskjul. Pengene var innkapslet i et lite be38

tonghvelv som hans kone ikke kjente til. Hun hadde hjulpet ham med å bruke opp resten av byttet, til sammen 180 000 dollar. Men FBI hadde bare klart å føre beviser for halvparten av beløpet. De hadde kjøpt Cadillacer og fløyet til Las Vegas, på første klasse fra New Orleans, og der ble de kjørt omkring i kasinolimousiner og plassert i suiter. Hvis han hadde noen drømmer igjen, var én av dem å bli profesjonell spiller, med hovedkvarter i Las Vegas, men kjent og fryktet i kasinoer overalt i verden. Blackjack var yndlingsspillet hans, og til tross for at han hadde tapt en formue, var han fremdeles overbevist om at han kunne vinne over banken i et hvilket som helst kasino. I Karibia fantes det kasinoer som han aldri hadde sett. Asia begynte å virke ganske lovende. Han ville reise verden rundt på første klasse, med eller uten sin kone. Han ville bo i flotte suiter, bestille romservice og terrorisere enhver blackjackgiver som var dum nok til gi ham kort. Han ville ta de 90 000 fra bakgården, legge dem på toppen av sin andel av Angola-svindelen og flytte til Las Vegas. Med eller uten henne. Hun hadde ikke vist seg ved Trumble på fire måneder nå, til tross for at hun tidligere pleide å komme hver tredje uke. Han hadde mareritt om at hun pløyde opp bakgården på jakt etter nedgravde skatter. Han var nesten sikker på at hun ikke visste noe om pengene, men det fantes rom for tvil. Han hadde drukket to kvelder før han ble sendt av sted til fengselet, og hadde sagt et eller annet om de 90 000. Han husket ikke ordene nøyaktig. Uansett hva han prøvde, klarte han ikke å huske hva han hadde fortalt henne. Han tente nok en Marlboro etter halvannen kilometer. Kanskje hun hadde skaffet seg en kjæreste nå. Rita Spicer var en tiltrekkende kvinne. Litt lubben her og der, men 90 000 dollar kunne skjule det meste. Sett at hun og en ny kjæreste hadde funnet pengene og allerede var i gang med å bruke dem? Et av Joe Roys verste tilbakevendende mareritt var en scene fra en dårlig film – Rita og en eller annen ukjent mannsperson som sto ute i regnet med spader i hen39

dene og grov som gale. Han hadde ingen anelse om hvorfor det skulle regne. Men det var alltid natt, midt under et tordenvær. Lynet flerret nattemørket, og han så dem grave seg nærmere og nærmere redskapsskjulet. I en av drømmene han hadde hatt, satt den mystiske kjæresten på en bulldoser og flyttet hauger av jord over hele Spicer-gården mens Rita sto i nærheten og pekte hit og dit med spaden. Joe Roy lengtet etter pengene. Han kunne formelig kjenne kontantene i hendene. Han skulle stjele og presse folk for alt han kom over mens han talte dagene ved Trumble. Deretter ville han grave opp byttet sitt og sette kursen for Vegas. Ingen i hjembyen hans skulle få gleden av å peke på ham og hviske: «Der går gamle Joe Roy. Han er visst sluppet ut av spjelet nå.» Ikke tale om. Han ville leve livet. Med eller uten henne.