Belinda Bauer
Bristepunktet Oversatt av Guro Dimmen
Belinda Bauer Originalens tittel: Snap Oversatt av Guro Dimmen Copyright © Belinda Bauer 2018 First published in Great Britain in 2018 by Bantam Press an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-61668-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Christoph Wilhelm/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Til min vidunderlige agent, Jane Gregory. Gratulerer med trettiårsdagen!
Det finnes to typer mennesker i verden. De som tror at det aldri kunne ha skjedd dem. Og de som vet at det kommer til å skje …
20. august 1998
Det var så varmt i bilen at setene luktet som om de var i ferd med å smelte. Jack hadde på seg shorts, og hver gang han flyttet på beina, hørtes de ut som når man river av limbånd. Vinduene var rullet ned, men det var ingen bevegelse i luften. Bare noen små insekter summet rundt, og de lød som tørt papir. Over dem hang det én eneste, frynsete sky, og et usynlig jettfly tegnet en krittaktig strek over den knallblå himmelen. Svetten rant fra Jacks nakke, og han skjøv opp døren. «Ikke gjør det!» sa Joy. «Mamma sa at vi skulle bli her!» «Jeg har tenkt å bli her», sa han. «Jeg prøver bare å kjøle meg ned.» Det var en rolig ettermiddag og ikke noe særlig trafikk ute på veien, men hver gang en bil passerte, ristet det lett i den gamle Toyotaen. Da en lastebil kjørte forbi, ristet det heftig i den. «Lukk døren!» sa Joy. Jack lukket døren og uffet seg litt. Joy var alltid så dramatisk. Ni år og hele tiden på nippet til å bryte ut i gråt eller sang eller latter. Hun fikk det som oftest som hun ville. «Hvor lenge har vi ventet nå?» klaget hun. Jack så på klokken. Han hadde fått den til bursdagen, da han ble elleve. Han hadde ønsket seg en PlayStation. 9
«Tjue minutter», sa han. Det var løgn. Det var nesten en time siden bilen hadde hostet og ristet, trillet ut på veiskulderen og stoppet med et knas. Det betydde at det var over en halvtime siden moren hadde gått for å finne en nødtelefon. Bli i bilen. Jeg kommer snart. Hun kom ikke snart – og Jack kjente at han var irritert, slik han ofte ble, fordi mamma ikke var pappa. Pappa ville ha visst hva som var galt med bilen. Han ville ikke ha satt seg ned og vridd om på nøkkelen gang på gang til batteriet ble flatt. Han ville ha hatt med seg en mobil og ikke trengt å traske langs veien for å finne en nødtelefon, som en annen huleboer. Merry sutret og vred på seg under remmene i bilsetet. Solen traff henne i ansiktet og gjorde henne urolig. Joy lente seg frem og ga henne smokken. «Pokker, det er for varmt», sa Jack. «Du sa ‘pokker’», sa Joy. «Jeg skal si det til mamma.» Men hun sa det ikke med sin vanlige overbevisning. Det var for varmt til å være overbevist. Varmt som i en bakerovn. En stund lekte de «Mitt skip er lastet med». H for himmel, v for vei og e for enger, til de gikk tom for konkrete ting og gikk over til dumheter som d for dustemikkel. «Gi deg!» sa Joy. Jack holdt på å si: Gi deg, DU! Men så bestemte han seg for å la det være, ettersom han var eldst, og det var han som hadde ansvaret. Det hadde mamma sagt … Jack har ansvaret. … så i stedet sa han at båten var lastet med s for støv, og kikket oppover veien og prøvde å gjette på hvor langt det var til telefonen, og hvor raskt moren kunne ha klart å gå dit med den trege, gravide vraltingen sin, og hvor lenge hun hadde snakket i telefonen. Han hadde ingen svar, men instinktet fortalte ham at hun hadde vært borte for lenge. Hun hadde parkert i skyggen av en kort rad med nåletrær, men skyggen hadde krympet til ingenting. 10
Han myste mot den nådeløse solen. Hvis han bare så en annen vei før han kikket etter henne igjen, kom han til å få øye på henne, der hun kom gående rundt svingen. Han så det for seg. Forsøkte å mane frem bildet. Hvis han bare så en annen vei. For så å kikke tilbake. Langsomt. Så var hun der. Der … Men hun var ikke der. «Hvor er hun?» sa Joy og sparket i setet foran seg. «Hun sa ti minutter, men hun har vært borte i ti timer!» I forsetet begynte Merry å gråte. «Se hva du har gjort!» sa Jack og hang over barnesetet og prøvde å berolige Merry. Han ga henne flasken, men hun tok bare én slurk vann før hun spyttet tuten ut av munnen og gjenopptok sutringen. «Hun hater deg», sa Joy tilfreds, og Jack satte seg tilbake igjen og lot henne prøve, men det skulle vise seg at Merry hatet alle denne dagen, og hun gråt og gråt. Og gråt. Merry var to år, men hun gråt fortsatt mye. Jack likte henne ikke noe særlig. «Kanskje hun trenger en ny bleie», sa Joy stille. «Det ligger en i vesken.» «Hun gir seg nok snart», sa Jack. Han skiftet ikke bleier. Ikke Joy heller. Hun nevnte ikke det med bleien igjen – bare bet seg i leppen og stirret på svingen med rynkede bryn. «Hvor blir det av henne?» gjentok hun – men denne gangen med en stemme som var så sped og skremt at Jack måtte finne på noe, ellers kom han også til å bli redd. Reddere. «Vi kan gå og møte henne», sa han plutselig. «Hva mener du?» «Bare gå», sa Jack. «Det er ikke så langt. Det sa jo mamma.» «Hvis det ikke er så langt, hvorfor har hun ikke kommet tilbake, da?» Jack overhørte spørsmålet og åpnet døren. 11
«Kommer hun ikke til å bli sint på oss for at vi ikke holdt oss her, slik hun ba oss om?» «Nei. Hun kommer til å bli glad for at vi kommer og ser etter henne.» Joys øyne ble store og trill runde. «Trenger hun hjelp?» «Nei!» Underleppen hennes dirret. «Trenger vi hjelp?» «Nei! Ingen trenger hjelp! Jeg er bare varm og kjeder meg og har lyst til å gjøre noe. Du kan bli med, eller så kan du bli igjen her.» «Jeg vil ikke være her», sa Joy raskt. «Så bli med, da», sa Jack. «Hva med Merry?» «Hun kan gå.» «Det vil hun ikke.» «Så får vi bære henne.» «Hun er for tung.» «Jeg kan bære henne.» «Hva med bilene?» sa Joy og så på de skinnende lysglimtene som suste forbi. Det var ikke så mange av dem, men de kjørte fort. «Det er for farlig», la hun dempet til. Det var det moren deres hadde sagt da de ville gå sammen med henne til telefonen. Det er for farlig. «Kom igjen», sa Jack. «Alt kommer til å ordne seg. Jeg lover.» Joy bar stellevesken, og Jack bar Merry. Hun nektet selvfølgelig å gå. Den stillestående luften virvlet opp og spant rundt hver gang en bil passerte, så klasket den ned i støvet igjen. De presset seg inntil autovernet. Remsen med bølgende stål var mye bredere enn den så ut fra en hurtiggående bil – den strakte seg fra albuehøyde og nesten helt ned til bretten på Jacks blå fotballshorts. Bakken på den andre siden av autovernet var dekket av langt, sprøtt gress. En bratt skråning endte i et kratt med små trær, så fulgte det et flatt parti. 12
Bakenfor denne flaten lå det noen hekker, og bakenfor hekkene strakte engene seg ut. Gress. Et par sauer. Engene var stort sett tomme, og de nærmeste låvene lå langt unna – små legobygg med bølgeblikktak i det fjerne. Veiskulderen var bred, men den var ikke tom. Den så alltid tom ut fra bilen, så Jack ble overrasket over å se at den var så full av ting. Colabokser og arbeidshansker og biter av plastrør og kosedyr – en forunderlig samling, og det eneste de hadde til felles, var at de var flatklemte og dekket av det samme finkornede, grå støvet. «Hva gjør vi hvis en av bilene stopper?» sa Joy. «Burde vi sette oss inn?» «Selvfølgelig ikke», sa han og fnøs. Alle visste at det å sette seg inn i en fremmed bil var den sikre død. Joy visste det også og lot til å være beroliget av at broren ikke hadde tenkt å ta noen sjanser. Jack snudde seg og så på bilen deres. Den glitret i det blendende lyset, men virket allerede langt borte – som en synkende båt ute på det store havet. Så snart den var ute av syne, kom de aldri til å se den igjen. Eller kanskje det var de som sank … Merry var tung og virket enda tyngre siden hun var så uhåndterlig og sutrete. Ansiktet hennes var rødt og sammenknepet, og hun vred seg som en ål i Jacks armer. «Hun får solen i ansiktet», sa han. «Har hun en hatt i den vesken?» De stoppet, og Joy satte fra seg vesken slik at hun kunne lete gjennom den. «Nei. Bare en smekke.» Hun viste ham smekken mens hun myste mot ham i den steikende solen. Smekken var gul med en blå and på. Jack la den over Merrys hode, og så roet hun seg litt. De gikk videre. «Føttene mine verker.» Joy hadde på seg tåpelige, rosa sandaler med en plastblomst mellom stortåa og den ved siden av. «Nå er det ikke så langt igjen», sa Jack, selv om han ikke 13
hadde noen anelse om hvor langt det var til noe som helst. Det var bare noe faren hans alltid sa. Han kastet et blikk over skulderen; nå var bilen deres borte bak svingen. De var fullstendig alene. Jack skulle ønske faren hadde vært der. Han kunne ha båret Merry og Joy og stellevesken. Lett som bare det. Armene verket, og han satte fra seg Merry og prøvde å få henne til å gå, men det ville hun absolutt ikke, selv om hun kunne. Hun lente seg bakover og gjorde seg helt stiv i kroppen. Han kunne ikke godt slepe henne med seg heller. Han hadde lyst til å smekke til henne. I stedet blåste han ut kinnene og tørket svetten av pannen med håndbaken. Så hipset han henne opp igjen og fortsatte. En lastebil tutet da den drønnet forbi, og smekken fløy av Merrys hode og blafret over autovernet. «Å!» Joy sto på tærne og strakte seg over autovernet for å få tak i den, men en annen bil for forbi, og smekken danset bort fra toppen av det stive, gule gresset og svevde nedover den bratte skråningen. «La den være!» sa Jack. «Men det er den med anda!» Jack gikk videre, og et øyeblikk senere tok Joy ham igjen. Hun snudde seg flere ganger og så etter den knallfargede smekken. «Jeg skulle ønske jeg hadde en iskrem», sa hun. Jack ignorerte henne, men han skulle også ønske at han hadde en iskrem. En saftis hadde gjort seg. Han var så tørr i munnen. Han lurte på om det var mulig å dø av tørst midt ute i det frodige Devonshire-landskapet. Det føltes mulig. Han hatet moren sin. Han hatet henne. Hvorfor kunne de ikke bare ha blitt med henne? Hvorfor sa hun at det ikke kom til å ta lang tid når det tok lang tid? Når de fant henne, hadde han ikke tenkt å snakke med henne. Til pass for henne! Egentlig burde han bare ta seg ned 14
skråningen, finne en port i en av hekkene, gå til en av gårdene og be om noe å drikke og en telefon. Ringe faren. La ham ta ansvaret. La henne bekymre seg når hun kom tilbake til bilen og oppdaget at de var borte … Men han gjorde ikke noe av dette. De nådde et forkrøplet, lite epletre og ble stående i den spraglete skyggen et øyeblikk. Jack satte fra seg Merry med et stønn. Merry satte seg straks ned, med bleien som pute, blant de små, knallfargede fruktene som lå spredt ut over veiskulderen. «Ikke sett henne på bakken», sa Joy. «Den er møkkete!» «Det gir jeg blaffen i. Hun veier et tonn.» «Det gjør denne vesken også.» Joy slapp den ned og plukket et eple fra treet. Det var rødt, men da hun bet forsiktig i det, var det hardt og surt, og hun spyttet det ut på asfalten. Hun tok en slurk av vannflasken til Merry i stedet, før hun ga den til Jack. De drakk på omgang til den var helt tom. «Vi burde ha spart litt til Merry», sa Joy. «Nå er det for sent», sa Jack. Bilene passerte. Ingen stoppet. «Vi fortsetter», sa Jack. «Jeg vil ikke», sa Joy. «Det er for varmt.» «Vi har ikke noe valg. Vi kommer ikke til å finne mamma om vi blir sittende her.» Joy myste oppover veien. Den var lang og rett, og det var ikke noe tegn til moren eller noen andre på veiskulderen – bare denne glitrende sjøen, som en luftspeiling i ørkenen. «Jeg vil tilbake.» Jack tok nøkkelen ut av lommen og rakte den til henne. «OK», sa han, «her er nøkkelen.» Joy tok den ikke. Hun kastet et blikk i retning av svingen som nå skjulte bilen, så sukket hun og sa: «Vesken er såååå tung.» «Sett den igjen, da. Bare ta med en bleie, så mamma kan skifte på henne.» 15
Og så gjorde de det. Joy tok ut en bleie, og Jack kilte bærebagen forsiktig inn i den smale sprekken mellom epletreet og autovernet, så ingen kunne se den, men slik at de kunne finne den igjen når de gikk tilbake til bilen i samlet flokk. Deretter løftet han opp Merry, og så gikk de videre. I motsatt kjørefelt senket en blå bil farten. Sjåføren stirret på dem. Jack så en annen vei, og hjertet hamret av ubegrunnet frykt, til bilmotoren ikke lenger kunne høres. Merry vred seg rundt der hun satt på hoften hans, og så begynte hun å vræle igjen – «Mamma! Mamma!» – mens de lubne armene og de strittende fingrene hennes strakte seg mot bilen deres, som allerede var altfor langt unna til at de kunne snu. «Mamma er ikke der», sa Jack. «Hun er her borte. Vi skal gå og finne henne nå.» Merrys vræl dempet seg gradvis, og til slutt la hun armene om halsen på ham og kinnet mot skulderen hans, og sendte ut en mørk og skurrende brummelyd i takt med skrittene hans. Joy stoppet plutselig: «Hva er det der?» Foran dem hoppet og spratt noen kråker rundt en blodig klump. «Jeg vet ikke.» «Er det noe dødt?» «Jeg vet ikke.» Det var noe dødt. Da de kom nærmere, kunne de høre fluene også. Det var en død rev – flatklemt, men ennå ikke dekket av støv – der de glatte, rosa innvollene vellet frem fra en åpning i den oransje pelsen. Kråkene kjempet om øynene. Jack orket ikke å se på. Han svelget avsmaken, mens Joy viftet med armene mot kråkene. De flakset bort – men bare en halvmeter – så kom de hoppende tilbake igjen. «Tsjuuu!» ropte hun. «Tsjuuuuu!» Men kråkene bare lo rått og fortsatte å sprette rundt henne som en ondskapsfull bande. Hun stormet mot dem. «JOY!» 16
Jack grep armen hennes, og et illsint tut flerret luften idet en bil ble vrengt til siden for å unngå henne. Joy så på ham – med øyne som var enorme i det hvite ansiktet hennes, og en munn som dannet en «O» av sjokk. Så lo de begge to. Høyt og kaklende, akkurat som kråkene. Det var ingen god latter, men de fortsatte likevel, som en simulering av latterkrampe lenge etter at gleden var borte, og ansiktene deres begynte å gjøre vondt. Plutselig pekte Jack over skulderen til Joy. «Der er telefonen!» Hundre meter unna sto det en oransje innretning. De skyndte seg bort fra den døde reven med en fornyet fornemmelse av hast. Jack gikk så raskt at han nesten løp. Joy grep ham i T-skjorten, som om hun fryktet at hun skulle bli koblet fra det lille toget deres. Jacks armer verket, og svetten sved i øynene hans. Merrys dinglende føtter traff ham i låret, og Joys grep om T-skjorten fikk ham nesten til å miste balansen, men han sakket ikke på farten. Ikke før de var tretti eller førti meter unna telefonen. Da begynte han å se etter moren – på den andre siden av autovernet, nedover bakkene. Og enda lenger, inne blant trærne, borte ved hekkene og på markene bakenfor, på desperat leting etter et tegn. Kanskje hun hadde falt over eller satt seg ned på den andre siden av autovernet. Kanskje hun så på dem nå som de nærmet seg, og vinket. Ventet på at de skulle få øye på henne. Når han så henne, skulle han vinke tilbake. Han skulle snakke med henne. Selvfølgelig skulle han det! Alt skulle være glemt! Han gledet seg til den lettelsen han skulle føle. «Hvor er hun?» sa Joy. Jack overhørte henne. «Jack?» «Hysj.» Han skyndte seg videre med rynkede bryn. Ti meter unna telefonen stoppet han. Det oransje røret hang rett ned fra boksen. Det berørte så 17
vidt toppen av de gule gresstråene. Den spiralformede ledningen rørte ikke på seg. Jack fikk en veldig dårlig følelse. Dette var helt feil. Alt, alt var feil. Joy gikk videre. Hun slapp taket i Jacks skjorte og strøk forbi ham. «Den er ødelagt», sa hun og strakte seg etter røret. «Ikke rør noe!» ropte han, og hun brøt ut i tårer. De gikk enda noen hundre meter i den kvelende luften. Fortsatt var det ingen som stoppet. Ingen ville bli innblandet. Folk i biler – familier! – med klimaanlegg og mobiltelefoner og cola kjørte forbi dem, mens Joy hulket dempet, og Jack bar Merry. Han fortsatte å gå selv om han ikke lenger kunne kjenne beina sine. Eller hjertet. Ikke før de var halvveis oppe på avkjøringsrampen sakket en bil på farten og bremset helt på grusen ved siden av dem. Da stoppet de, skjelvende og forgråtte, utmattede av varme og frykt. Så fulgte det et langt, glohett øyeblikk av knusktørr tid. Så knirket det i en bildør, og en politimann steg ut.