Bristepunktet

Bristepunktet

Belinda Bauer

Bristepunktet Oversatt av Guro Dimmen

Belinda Bauer Originalens tittel: Snap Oversatt av Guro Dimmen Copyright © Belinda Bauer 2018 First published in Great Britain in 2018 by Bantam Press an imprint of Transworld Publishers Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 ISBN 978-82-02-64367-6 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Christoph Wilhelm/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min vidunderlige agent, Jane Gregory.

Gratulerer med trettiårsdagen!

Det finnes to typer mennesker i verden.

De som tror at det aldri kunne ha skjedd dem.

Og de som vet at det kommer til å skje …

20. august 1998

Det var så varmt i bilen at setene luktet som om de var i ferd med å smelte. Jack hadde på seg shorts, og hver gang han flyttet på beina, hørtes de ut som når man river av limbånd.

Vinduene var rullet ned, men det var ingen bevegelse i luften. Bare noen små insekter summet rundt, og de lød som tørt papir. Over dem hang det én eneste, frynsete sky, og et usynlig jettfly tegnet en krittaktig strek over den knallblå himmelen.

Svetten rant fra Jacks nakke, og han skjøv opp døren.

«Ikke gjør det!» sa Joy. «Mamma sa at vi skulle bli her!»

«Jeg har tenkt å bli her», sa han. «Jeg prøver bare å kjøle meg ned.»

Det var en rolig ettermiddag og ikke noe særlig trafikk ute på veien, men hver gang en bil passerte, ristet det lett i den gamle Toyotaen.

Da en lastebil kjørte forbi, ristet det heftig i den. «Lukk døren!» sa Joy. Jack lukket døren og uffet seg litt. Joy var alltid så dramatisk. Ni år og hele tiden på nippet til å bryte ut i gråt eller sang eller latter. Hun fikk det som oftest som hun ville.

«Hvor lenge har vi ventet nå?» klaget hun.

Jack så på klokken. Han hadde fått den til bursdagen, da han ble elleve.

Han hadde ønsket seg en PlayStation.

9

«Tjue minutter», sa han.

Det var løgn. Det var nesten en time siden bilen hadde hostet og ristet, trillet ut på veiskulderen og stoppet med et knas. Det betydde at det var over en halvtime siden moren hadde gått for å finne en nødtelefon.

Bli i bilen. Jeg kommer snart.

Hun kom ikke snart – og Jack kjente at han var irritert, slik han ofte ble, fordi mamma ikke var pappa. Pappa ville ha visst hva som var galt med bilen. Han ville ikke ha satt seg ned og vridd om på nøkkelen gang på gang til batteriet ble flatt. Han ville ha hatt med seg en mobil og ikke trengt å traske langs veien for å finne en nødtelefon, som en annen huleboer.

Merry sutret og vred på seg under remmene i bilsetet.

Solen traff henne i ansiktet og gjorde henne urolig.

Joy lente seg frem og ga henne smokken.

«Pokker, det er for varmt», sa Jack.

«Du sa ‘pokker’», sa Joy. «Jeg skal si det til mamma.»

Men hun sa det ikke med sin vanlige overbevisning. Det var for varmt til å være overbevist. Varmt som i en bakerovn.

En stund lekte de «Mitt skip er lastet med». H for himmel, v for vei og e for enger, til de gikk tom for konkrete ting og gikk over til dumheter som d for dustemikkel.

«Gi deg!» sa Joy. Jack holdt på å si: Gi deg, DU! Men så bestemte han seg for å la det være, ettersom han var eldst, og det var han som hadde ansvaret. Det hadde mamma sagt …

Jack har ansvaret. … så i stedet sa han at båten var lastet med s for støv, og kikket oppover veien og prøvde å gjette på hvor langt det var til telefonen, og hvor raskt moren kunne ha klart å gå dit med den trege, gravide vraltingen sin, og hvor lenge hun hadde snakket i telefonen. Han hadde ingen svar, men instinktet fortalte ham at hun hadde vært borte for lenge.

Hun hadde parkert i skyggen av en kort rad med nåletrær, men skyggen hadde krympet til ingenting.

10

Han myste mot den nådeløse solen.

Hvis han bare så en annen vei før han kikket etter henne igjen, kom han til å få øye på henne, der hun kom gående rundt svingen. Han så det for seg. Forsøkte å mane frem bildet. Hvis han bare så en annen vei. For så å kikke tilbake.

Langsomt.

Så var hun der. Der … Men hun var ikke der.

«Hvor er hun?» sa Joy og sparket i setet foran seg. «Hun sa ti minutter, men hun har vært borte i ti timer!»

I forsetet begynte Merry å gråte.

«Se hva du har gjort!» sa Jack og hang over barnesetet og prøvde å berolige Merry. Han ga henne flasken, men hun tok bare én slurk vann før hun spyttet tuten ut av munnen og gjenopptok sutringen.

«Hun hater deg», sa Joy tilfreds, og Jack satte seg tilbake igjen og lot henne prøve, men det skulle vise seg at Merry hatet alle denne dagen, og hun gråt og gråt.

Og gråt.

Merry var to år, men hun gråt fortsatt mye. Jack likte henne ikke noe særlig.

«Kanskje hun trenger en ny bleie», sa Joy stille. «Det ligger en i vesken.»

«Hun gir seg nok snart», sa Jack. Han skiftet ikke bleier.

Ikke Joy heller. Hun nevnte ikke det med bleien igjen – bare bet seg i leppen og stirret på svingen med rynkede bryn.

«Hvor blir det av henne?» gjentok hun – men denne gangen med en stemme som var så sped og skremt at Jack måtte finne på noe, ellers kom han også til å bli redd.

Reddere.

«Vi kan gå og møte henne», sa han plutselig.

«Hva mener du?»

«Bare gå», sa Jack. «Det er ikke så langt. Det sa jo mamma.»

«Hvis det ikke er så langt, hvorfor har hun ikke kommet tilbake, da?»

Jack overhørte spørsmålet og åpnet døren.

11

«Kommer hun ikke til å bli sint på oss for at vi ikke holdt oss her, slik hun ba oss om?»

«Nei. Hun kommer til å bli glad for at vi kommer og ser etter henne.»

Joys øyne ble store og trill runde. «Trenger hun hjelp?»

«Nei!» Underleppen hennes dirret. «Trenger vi hjelp?»

«Nei! Ingen trenger hjelp! Jeg er bare varm og kjeder meg og har lyst til å gjøre noe. Du kan bli med, eller så kan du bli igjen her.»

«Jeg vil ikke være her», sa Joy raskt.

«Så bli med, da», sa Jack.

«Hva med Merry?»

«Hun kan gå.»

«Det vil hun ikke.»

«Så får vi bære henne.»

«Hun er for tung.»

«Jeg kan bære henne.»

«Hva med bilene?» sa Joy og så på de skinnende lysglimtene som suste forbi. Det var ikke så mange av dem, men de kjørte fort. «Det er for farlig», la hun dempet til.

Det var det moren deres hadde sagt da de ville gå sammen med henne til telefonen.

Det er for farlig.

«Kom igjen», sa Jack. «Alt kommer til å ordne seg. Jeg lover.»

Joy bar stellevesken, og Jack bar Merry.

Hun nektet selvfølgelig å gå.

Den stillestående luften virvlet opp og spant rundt hver gang en bil passerte, så klasket den ned i støvet igjen.

De presset seg inntil autovernet. Remsen med bølgende stål var mye bredere enn den så ut fra en hurtiggående bil – den strakte seg fra albuehøyde og nesten helt ned til bretten på Jacks blå fotballshorts. Bakken på den andre siden av autovernet var dekket av langt, sprøtt gress. En bratt skråning endte i et kratt med små trær, så fulgte det et flatt parti.

12

Bakenfor denne flaten lå det noen hekker, og bakenfor hekkene strakte engene seg ut. Gress. Et par sauer. Engene var stort sett tomme, og de nærmeste låvene lå langt unna – små legobygg med bølgeblikktak i det fjerne.

Veiskulderen var bred, men den var ikke tom. Den så alltid tom ut fra bilen, så Jack ble overrasket over å se at den var så full av ting. Colabokser og arbeidshansker og biter av plastrør og kosedyr – en forunderlig samling, og det eneste de hadde til felles, var at de var flatklemte og dekket av det samme finkornede, grå støvet.

«Hva gjør vi hvis en av bilene stopper?» sa Joy. «Burde vi sette oss inn?»

«Selvfølgelig ikke», sa han og fnøs. Alle visste at det å sette seg inn i en fremmed bil var den sikre død.

Joy visste det også og lot til å være beroliget av at broren ikke hadde tenkt å ta noen sjanser.

Jack snudde seg og så på bilen deres. Den glitret i det blendende lyset, men virket allerede langt borte – som en synkende båt ute på det store havet. Så snart den var ute av syne, kom de aldri til å se den igjen.

Eller kanskje det var de som sank …

Merry var tung og virket enda tyngre siden hun var så uhåndterlig og sutrete. Ansiktet hennes var rødt og sammenknepet, og hun vred seg som en ål i Jacks armer.

«Hun får solen i ansiktet», sa han. «Har hun en hatt i den vesken?»

De stoppet, og Joy satte fra seg vesken slik at hun kunne lete gjennom den.

«Nei. Bare en smekke.» Hun viste ham smekken mens hun myste mot ham i den steikende solen. Smekken var gul med en blå and på. Jack la den over Merrys hode, og så roet hun seg litt.

De gikk videre.

«Føttene mine verker.» Joy hadde på seg tåpelige, rosa sandaler med en plastblomst mellom stortåa og den ved siden av.

«Nå er det ikke så langt igjen», sa Jack, selv om han ikke 13

hadde noen anelse om hvor langt det var til noe som helst.

Det var bare noe faren hans alltid sa. Han kastet et blikk over skulderen; nå var bilen deres borte bak svingen.

De var fullstendig alene.

Jack skulle ønske faren hadde vært der. Han kunne ha båret Merry og Joy og stellevesken.

Lett som bare det.

Armene verket, og han satte fra seg Merry og prøvde å få henne til å gå, men det ville hun absolutt ikke, selv om hun kunne. Hun lente seg bakover og gjorde seg helt stiv i kroppen. Han kunne ikke godt slepe henne med seg heller.

Han hadde lyst til å smekke til henne.

I stedet blåste han ut kinnene og tørket svetten av pannen med håndbaken. Så hipset han henne opp igjen og fortsatte.

En lastebil tutet da den drønnet forbi, og smekken fløy av Merrys hode og blafret over autovernet. «Å!»

Joy sto på tærne og strakte seg over autovernet for å få tak i den, men en annen bil for forbi, og smekken danset bort fra toppen av det stive, gule gresset og svevde nedover den bratte skråningen.

«La den være!» sa Jack.

«Men det er den med anda!»

Jack gikk videre, og et øyeblikk senere tok Joy ham igjen.

Hun snudde seg flere ganger og så etter den knallfargede smekken.

«Jeg skulle ønske jeg hadde en iskrem», sa hun.

Jack ignorerte henne, men han skulle også ønske at han hadde en iskrem. En saftis hadde gjort seg. Han var så tørr i munnen. Han lurte på om det var mulig å dø av tørst midt ute i det frodige Devonshire-landskapet.

Det føltes mulig.

Han hatet moren sin. Han hatet henne. Hvorfor kunne de ikke bare ha blitt med henne? Hvorfor sa hun at det ikke kom til å ta lang tid når det tok lang tid?

Når de fant henne, hadde han ikke tenkt å snakke med henne. Til pass for henne! Egentlig burde han bare ta seg ned 14

skråningen, finne en port i en av hekkene, gå til en av gårdene og be om noe å drikke og en telefon.

Ringe faren.

La ham ta ansvaret.

La henne bekymre seg når hun kom tilbake til bilen og oppdaget at de var borte …

Men han gjorde ikke noe av dette.

De nådde et forkrøplet, lite epletre og ble stående i den spraglete skyggen et øyeblikk. Jack satte fra seg Merry med et stønn. Merry satte seg straks ned, med bleien som pute, blant de små, knallfargede fruktene som lå spredt ut over veiskulderen.

«Ikke sett henne på bakken», sa Joy. «Den er møkkete!»

«Det gir jeg blaffen i. Hun veier et tonn.»

«Det gjør denne vesken også.» Joy slapp den ned og plukket et eple fra treet. Det var rødt, men da hun bet forsiktig i det, var det hardt og surt, og hun spyttet det ut på asfalten.

Hun tok en slurk av vannflasken til Merry i stedet, før hun ga den til Jack. De drakk på omgang til den var helt tom.

«Vi burde ha spart litt til Merry», sa Joy. «Nå er det for sent», sa Jack.

Bilene passerte. Ingen stoppet.

«Vi fortsetter», sa Jack.

«Jeg vil ikke», sa Joy. «Det er for varmt.»

«Vi har ikke noe valg. Vi kommer ikke til å finne mamma om vi blir sittende her.»

Joy myste oppover veien. Den var lang og rett, og det var ikke noe tegn til moren eller noen andre på veiskulderen – bare denne glitrende sjøen, som en luftspeiling i ørkenen.

«Jeg vil tilbake.»

Jack tok nøkkelen ut av lommen og rakte den til henne.

«OK», sa han, «her er nøkkelen.»

Joy tok den ikke. Hun kastet et blikk i retning av svingen som nå skjulte bilen, så sukket hun og sa: «Vesken er såååå tung.»

«Sett den igjen, da. Bare ta med en bleie, så mamma kan skifte på henne.»

15

Og så gjorde de det. Joy tok ut en bleie, og Jack kilte bærebagen forsiktig inn i den smale sprekken mellom epletreet og autovernet, så ingen kunne se den, men slik at de kunne finne den igjen når de gikk tilbake til bilen i samlet flokk.

Deretter løftet han opp Merry, og så gikk de videre.

I motsatt kjørefelt senket en blå bil farten. Sjåføren stirret på dem. Jack så en annen vei, og hjertet hamret av ubegrunnet frykt, til bilmotoren ikke lenger kunne høres.

Merry vred seg rundt der hun satt på hoften hans, og så begynte hun å vræle igjen – «Mamma! Mamma!» – mens de lubne armene og de strittende fingrene hennes strakte seg mot bilen deres, som allerede var altfor langt unna til at de kunne snu.

«Mamma er ikke der», sa Jack. «Hun er her borte. Vi skal gå og finne henne nå.»

Merrys vræl dempet seg gradvis, og til slutt la hun armene om halsen på ham og kinnet mot skulderen hans, og sendte ut en mørk og skurrende brummelyd i takt med skrittene hans.

Joy stoppet plutselig: «Hva er det der?»

Foran dem hoppet og spratt noen kråker rundt en blodig klump.

«Jeg vet ikke.»

«Er det noe dødt?»

«Jeg vet ikke.»

Det var noe dødt. Da de kom nærmere, kunne de høre fluene også.

Det var en død rev – flatklemt, men ennå ikke dekket av støv – der de glatte, rosa innvollene vellet frem fra en åpning i den oransje pelsen. Kråkene kjempet om øynene.

Jack orket ikke å se på. Han svelget avsmaken, mens Joy viftet med armene mot kråkene. De flakset bort – men bare en halvmeter – så kom de hoppende tilbake igjen.

«Tsjuuu!» ropte hun. «Tsjuuuuu!»

Men kråkene bare lo rått og fortsatte å sprette rundt henne som en ondskapsfull bande. Hun stormet mot dem.

«JOY!» 16

Jack grep armen hennes, og et illsint tut flerret luften idet en bil ble vrengt til siden for å unngå henne.

Joy så på ham – med øyne som var enorme i det hvite ansiktet hennes, og en munn som dannet en «O» av sjokk.

Så lo de begge to. Høyt og kaklende, akkurat som kråkene. Det var ingen god latter, men de fortsatte likevel, som en simulering av latterkrampe lenge etter at gleden var borte, og ansiktene deres begynte å gjøre vondt.

Plutselig pekte Jack over skulderen til Joy. «Der er telefonen!»

Hundre meter unna sto det en oransje innretning.

De skyndte seg bort fra den døde reven med en fornyet fornemmelse av hast. Jack gikk så raskt at han nesten løp.

Joy grep ham i T-skjorten, som om hun fryktet at hun skulle bli koblet fra det lille toget deres. Jacks armer verket, og svetten sved i øynene hans. Merrys dinglende føtter traff ham i låret, og Joys grep om T-skjorten fikk ham nesten til å miste balansen, men han sakket ikke på farten. Ikke før de var tretti eller førti meter unna telefonen. Da begynte han å se etter moren – på den andre siden av autovernet, nedover bakkene. Og enda lenger, inne blant trærne, borte ved hekkene og på markene bakenfor, på desperat leting etter et tegn.

Kanskje hun hadde falt over eller satt seg ned på den andre siden av autovernet. Kanskje hun så på dem nå som de nærmet seg, og vinket. Ventet på at de skulle få øye på henne. Når han så henne, skulle han vinke tilbake. Han skulle snakke med henne. Selvfølgelig skulle han det! Alt skulle være glemt! Han gledet seg til den lettelsen han skulle føle.

«Hvor er hun?» sa Joy. Jack overhørte henne.

«Jack?»

«Hysj.»

Han skyndte seg videre med rynkede bryn. Ti meter unna telefonen stoppet han.

Det oransje røret hang rett ned fra boksen. Det berørte så 17

vidt toppen av de gule gresstråene. Den spiralformede ledningen rørte ikke på seg.

Jack fikk en veldig dårlig følelse. Dette var helt feil.

Alt, alt var feil.

Joy gikk videre. Hun slapp taket i Jacks skjorte og strøk forbi ham. «Den er ødelagt», sa hun og strakte seg etter røret.

«Ikke rør noe!» ropte han, og hun brøt ut i tårer.

De gikk enda noen hundre meter i den kvelende luften.

Fortsatt var det ingen som stoppet.

Ingen ville bli innblandet.

Folk i biler – familier! – med klimaanlegg og mobiltelefoner og cola kjørte forbi dem, mens Joy hulket dempet, og Jack bar Merry.

Han fortsatte å gå selv om han ikke lenger kunne kjenne beina sine.

Eller hjertet.

Ikke før de var halvveis oppe på avkjøringsrampen sakket en bil på farten og bremset helt på grusen ved siden av dem.

Da stoppet de, skjelvende og forgråtte, utmattede av varme og frykt.

Så fulgte det et langt, glohett øyeblikk av knusktørr tid.

Så knirket det i en bildør, og en politimann steg ut.

2001

Catherine While våknet med et rykk og en følelse av – en visshet om – at det var noen i huset.

«Adam?»

Adam var ikke der. Adam var i Chesterfield. Catherine visste det, for dagen før hadde han sendt henne et postkort med bilde av den lokale busstasjonen og en ironisk kommentar.

Likevel ropte hun enda en gang. «Adam?»

Ingenting. Bare den uhyggelige følelsen av at hun ikke var alene. Gatelyset utenfor vinduet blinket og døde, og et øyeblikk var hun fullstendig blind.

Det føltes … planlagt.

«Adam?» hvisket hun ut i mørket.

«Prrrrrp!»

Catherine hvinte da katten landet på beina hennes.

«Chips, ha deg vekk!»

Hun satte seg opp med et grynt og mange underlige, små rykk under vekten av det som nå opptok hele magen hennes, og så jaget hun katten ned fra sengen.

«Ikke få panikk», sa hun bestemt til magen. «Det var bare katten.»

Adam hadde hatt enda en katt. Den het naturligvis Fish, men den hadde blitt overkjørt av en bil før de møtte hverandre. Catherine hadde sett medfølende på ham da han fortalte om det, men i all hemmelighet hadde hun sett på det som en lettelse. Det holdt å bekymre seg for om den ene kat19

ten kom til å sette seg på ungens ansikt. Chips var et fluffy, hvitt nøste med nydelige blå øyne, men Catherine var ingen katteperson. Ikke at hun var en hundeperson av den grunn – hun hadde aldri hatt kjæledyr av noe slag, ikke engang en gullfisk – men i løpet av de to årene hun og Adam hadde vært sammen, hadde hun lært tilstrekkelig til at hun i alle fall med sikkerhet kunne si at hun ikke var en katteperson.

Det var han. Han var gal etter katten, og katten var gal etter ham, og det var kattehår overalt. Catherine var overbevist om at katter hadde en større hensikt – og var tilsvarende overbevist om at det ikke var å drite i en boks i en krok på kjøkkenet.

Eller å hoppe opp i sengen hennes.

Hun hadde sikkert latt soveromsdøren stå på gløtt, og så hadde Chips sett sitt snitt til nok en gang å hevde sin rett til favorittputen og til å pisse fritt i sokkeskuffene.

Catherine hveste, og Chips sendte henne et blikk over skulderen som sa: Dette skal jeg nok huske, og spankulerte ut av rommet med en arrogant mine.

«Prøv deg», sa Catherine trassig og la seg tilbake på puten.

Chips hadde i alle fall fått henne til å glemme hvor redd hun var.

Catherine foldet hendene over magen – forbløffet og lattermild over hvor annerledes magen hennes var fra alt det hun tidligere hadde ansett som kroppen sin. De første par månedene hadde det ikke vært rare greiene – bare litt mage, av det slaget som man kjapt kvitter seg med etter et par uker på sykkelen. Så hadde den lille kulen blitt stor nok til å kunne vises frem ved å lene seg tilbake og stikke den frem – som når man bærer en potteplante inn fra hagen. Nå som hun var syv måneder på vei, føltes det å komme seg opp fra en stol mer som å løfte en sekk med gjødsel opp på en tralle på hagesenteret.

Hun gledet seg sånn til den dagen barnet ble lagt oppå brystet hennes, rød og rynkete og hylende …

Jeg skal alltid beskytte deg!

20

Det lidenskapelige løftet var ikke noe Catherine hadde uttalt eller egentlig besluttet. Det dukket bare opp, helt ubedt og på helt tilfeldige tidspunkt, rett fra hjertet, på samme måte som hun så for seg at barnet skulle komme rett ut av magen hennes – i en strøm av følelser som ga henne tårer i øynene og ekstra pågangsmot.

Hun tørket tårene med håndroten, sukket og forbannet Chips. Snart kom hun til å trenge all den søvnen hun kunne få, og hun likte ikke å gå glipp av et eneste øyeblikk.

Dr. Samuels hadde bedt henne legge til rette for den ytterste sinnsro for seg selv og det ufødte barnet. Den ytterste sinnsro.

Legen hadde faktisk brukt akkurat disse ordene, og Catherine hadde ledd godt. Men jo lenger ut i graviditeten hun kom, desto tydeligere ble verdien av den ytterste sinnsro for henne, og hun hadde begynt å meditere og tenne lys og lese kiosklitteratur i badekaret. Hun fikk fotmassasje og drakk grønnkålsmoothier, og hun var på fødselsforberedende kurs hver bidige uke. Her rullet hun rundt på ryggen som en bille mens Adam hjalp henne med å puste og presse, og de fniste hjelpeløst sammen, liksomforberedt på det som skulle komme.

Catherine bestemte seg for å lese litt for å bli søvnig igjen. Hun hadde en fristende stabel uleste bøker stående, men hormonene dro henne hele tiden mot Den store navneboken. Det var idiotisk, egentlig. Hun og Adam foretrakk tradisjonelle navn begge to, og navneboken var full av tåpeligheter. Dessuten hadde de på sett og vis allerede bestemt seg: Alice hvis det var en jente, og Frank hvis det var en gutt, etter bestemoren hennes og faren hans. Men selv om hun visste at hun aldri kom til å kalle barnet sitt Bunker eller Crimpelene, følte Catherine seg forpliktet til ikke å overse selv det fjerneste alternativet.

Hun snudde seg for å slå på lampen, men bråstoppet med hånden hengende i løse luften.

Hun hadde hørt en lyd.

Hun klarte ikke å avgjøre akkurat hva det var, eller hvor 21

lyden kom fra, men det hørtes ut som noen som prøvde å være stille.

Noen i huset.

Catherines nakkehår reiste seg som om hun hadde fått et jærtegn.

Hun var trettien år gammel og hadde bodd for seg selv helt frem til hun flyttet inn hos Adam for snart to år siden.

Når man bodde alene og hørte en lyd om natten, tok man ikke dekning under dynen i påvente av at skjebnen skulle stige opp trappen og komme bortover gangen. Når man bodde alene, spratt man opp og fant frem lommelykten, kølla, hårsprayen, og så snek man seg ned for å ta …

Oppvaskmaskinen.

Det var det eneste som noensinne hadde laget en høy nok lyd til å vekke henne.

Men hun hadde ikke satt på oppvaskmaskinen …

Catherine var ikke så godt forberedt som hun hadde vært før i tiden – og hun var mye mer gravid enn hun noensinne hadde vært. Men det var ingen andre her, bare hun. Og derfor svingte hun beina ut av sengen med et undertrykt grynt og kom seg opp.

Hun smøg seg bort til trappeavsatsen og grep vasen i bokhyllen. Den var laget av tykt svensk glass, og hun hadde aldri likt den. Å kaste den på en inntrenger ville være å slå to fluer i en smekk.

Hun trakk pusten dypt, så slo hun på lyset i trappen og ropte: «Du som lusker rundt der nede, du bør se til helvete å komme deg ut! Jeg har ringt til politiet, og jeg er bevæpnet!»

Hun begynte å ta seg nedover trappen mens hun holdt vasen i skulderhøyde og følte seg både skrekkslagen og idiotisk. Da hun kom helt ned, stoppet hun og lyttet igjen.

Ingenting.

Hadde hun tatt feil? Det var i så fall ikke første gang. Å være alene i et hus forstørret alle lyder. Gjorde dem mer skremmende. Hadde hun vært sikker, ville hun faktisk ha ringt til politiet, men det hadde hun ikke – selv om telefonen lå på Adams side av sengen …

22

Hun skiftet grepet om vasen hun holdt i høyre hånd, og beveget seg forsiktig fra rom til rom. Hun ble tøffere for hver døråpning hun passerte. Stuen og spisestuen og kjøkkenet.

Det var ingen der.

Catherine satte fra seg vasen på kjøkkenbordet ved siden av kameraet og telefonen og pustet ut av ren lettelse – glad for at hun hadde tatt feil.

Så stirret hun på kameraet og telefonen. Hun kunne ikke huske å ha lagt dem fra seg på bordet. Hvorfor skulle hun det? Og Adams laptop sto ved siden av dem, men den pleide jo å stå på skrivebordet inne på kontoret – Faen i helvete!

Catherine skjønte det plutselig. Gjenstandene lå på bordet like ved utgangsdøren slik at innbruddstyven kunne ta dem med seg når han gikk! Åndeløs av panikk sjekket hun døren. Den var ulåst! Hun hadde låst den, hun var helt sikker på at hun hadde låst den.

Inntrengeren måtte ha forsvunnet ut gjennom døren da hun ropte – og så hadde han ikke engang tatt seg tid til å ta med byttet!

Hun skyndte seg å låse den igjen; så presset hun ansiktet mot det kalde glasset med hendene rundt øynene for å kunne se ut i natten.

Hun gispet da hun fikk øye på en flytende, svart form som løsrev seg fra husets skygge og smatt gjennom buskene og over gjerdet, som olje.

«Jeg ser deg!» ropte hun. «Jeg ser deg, din jævel!»

Hjertet hamret, men ordene ga henne styrke.

Og så var det over.

Han var der, og så var han borte.

Hun var redd, og så var hun trygg.

Det var over, stripen av kondens som ropet hennes hadde etterlatt på ruten, forsvant langsomt.

Catherine tok et skritt bort fra døren. Beina skalv, og hun måtte sette seg ned og legge en skjelvende hånd på magen.

23

Hun gikk raskt gjennom alle hendelsene – og tankene skvatt frem og tilbake mellom årsak og konsekvens, og mellom det som var, og det som kunne ha vært, til de omsider falt til ro og begynte å fungere normalt igjen.

Det gikk bra med henne.

Det gikk bra med dem.

Det hadde ikke skjedd noe fryktelig. Ingenting hadde blitt tatt.

Det var de to viktigste tingene. Det grunnleggende.

Men så var det det andre. Hun hadde ikke fått panikk.

Hun hadde ikke skreket. Hun hadde ikke gjemt seg under sengen. Hun hadde ikke måttet bli reddet av en mann. Hun hadde vært modig, og hun hadde vært smart.

Catherine hadde nesten glemt hvordan uavhengighet føltes. Nå gikk hun opp trappen med et lite frø av stolthet spirende i brystet.

Hun gikk inn på soverommet og stengte døren omhyggelig etter seg. Så ga hun etter for et enormt lettelsens sukk.

Hun snudde seg mot sengen, og magen hennes knyttet seg så voldsomt at babyen sparket tilbake.

Lampen på nattbordet var slått på.

Den hadde ikke vært på. Hånden hennes hadde stoppet midt i luften, det husket hun godt.

Hun visste at hun ikke hadde slått den på.

I det lille lysfeltet lå det en kniv.

Ikke en kjøkkenkniv.

En ordentlig kniv.

Catherine flyttet på seg uten å gå. Hun kikket ned på kniven.

Et skinnende blad – taggete på den ene siden, buet til en brutal spiss på den andre, og skaftet var som perleaktige skyer speilet i et oljeaktig hav, som innsiden av …

Abalone.

Ordet dukket frem fra et dyp i henne og føltes riktig, selv om hun ikke var sikker på hva abalone var. Det bleke skjellet var så klart, så vakkert at bladet selv umulig kunne være så brutalt som det så ut til? Som fra en stor avstand så 24

Catherine sin egen hånd strekke seg mot kniven og berøre spissen.

Hun gispet da et elektrisk støt bredte seg oppover i armen og nakken hennes og helt opp til issen. Tårene spratt frem, og en bitte liten, rød ball vokste ut av tuppen av pekefingeren hennes. Den skinte som en rubin i en sveitsisk klokke.

Hun stakk fingeren i munnen med et grøss. Og la med ett merke til bursdagskortet.

Blomster i en bøtte. Til datteren min på bursdagen hennes. Moren valgte alltid de verste kortene. En uke etter bursdagen hadde Catherine lagt det sammen med de andre kortene i en skuff inne på gjesterommet.

Men her lå det altså, ved siden av sengen hennes …

Hun følte seg desorientert, som om det var en drøm, eller en tidsforvrengning.

Hun åpnet kortet.

Morens raske underskrift hadde blitt krysset ut, og på den blanke siden var det skriblet en ny beskjed …

Jeg kunne ha drept deg.

August 1998

Det hadde gått en uke.

En uke da alle gikk rundt og hvisket, bortsett fra Merry, som gråt så ofte og så høyt som hun lystet, til en nabo de kalte Tante, men som ikke var det, kom og tok henne med seg: «Bare til Eileen kommer hjem.»

Da hun var dratt, ble det stille i huset, så stille at stillheten ble larmende.

Jack og Joy gikk ikke på skolen, men det var ikke så gøy som det hørtes ut. De spilte kort eller så på tegnefilm med dempet lyd, mellom silhuetter av politifolk som vandret inn og ut av huset som klossete spøkelser. Sjefen for politiet hadde en bart som var en cowboy verdig. «Kall meg Ralph», sa han til dem, men de kalte ham ikke noe, så bare på ham da han gikk ut av og inn i kjøkkenet med papirer og bilder, og sa hemmelige ting til faren deres.

Når de ble sultne, spiste de frokostblanding rett fra pakken. Når de ble tørste, drakk de vann rett fra krana. Når de ble trøtte, lente de seg mot hverandre på sofaen som pingviner i en snøstorm, og sov en underlig, hvileløs søvn og drømte om støvete asfalt og at ingen ville stoppe.

Ingen ville bli involvert.

Fra tid til annen kikket faren deres opp på dem som om han plutselig kom på dem, og sa: «Går det bra med dere to?», og Jack og Joy nikket intenst, for han var så veldig opptatt med politiet og med alle papirene, og hvis de sa at det ikke gikk bra med dem, kunne det kanskje komme en 26

annen Tante, som de ikke engang kjente, og ta dem med seg, akkurat som med Merry.

Avisene kom inn gjennom døren hver eneste morgen. De falt ned på matten med ujevne dunk, som døde fugler fra himmelen.

Alle avisene, hver eneste dag.

Faren deres satt ved kjøkkenbordet og leste og leste som besatt, hvert eneste ord som noensinne var blitt formulert om hva som muligens hadde eller kunne ha skjedd i forbindelse med konas forsvinning – dypt krumbøyd over sidene i et forsøk på å hale enda mer mening ut av dem, mens leppene beveget seg og fingrene ble mørke av avissverte. Han nektet å kaste en eneste avis i tilfelle han hadde oversett noe, og oppbevarte dem alle i en stabel som vokste sjokkerende raskt.

Det var egentlig ikke meningen at Jack og Joy skulle lese avisene, men de snek seg til et glimt fra tid til annen, når faren deres var oppe i andre etasje. Ut ifra vilkårlige bruddstykker skjønte de at søket etter moren fortsatte, og at politiet lette etter spor, men uten særlig suksess.

Onkel Bill kom fra Irland med den stygge kona si, Una. Og mens hun lot som om hun likte barn, satt han på kjøkkenet og betraktet faren deres som lempet hauger av aviser fra den ene enden av rommet til den andre mens han pekte på noen sider her og der og forklarte sine teorier om hva som kunne ha skjedd med kona hans.

Teorier.

Han hadde flere, og Jack var lei av å høre om dem. Alle ble lagt frem i skjelvende, små ordflommer med noe som ikke minnet det aller minste om farens mandige stemme. Og alle tok utgangspunkt i en feil, en misforståelse, en forbisnakkelse som kom til å virke helt åpenbar så snart Eileen kom hjem og forklarte hvor hun hadde vært hele tiden, og så kom alt til å ordne seg.

Jack nynnet høyt slik at han skulle slippe å høre farens patetiske utlegninger.

«Gi deg», sa Joy. 27

Jack nynnet enda høyere.

De kunne ikke gå ut på grunn av alle journalistene som banket på døren og sto på hjørnet like ved puben, eller satt i bilene som sto parkert på rekke og rad bortover i gata.

Og ventet.

«Hva er det de venter på?» spurte Joy da de spilte kort på teppet inne på soverommet hennes.

«Jeg vet ikke», sa Jack, selv om han trodde at han kanskje visste det – og trodde at hun kanskje også gjorde det.

Men hun reiste seg opp fra teppet og åpnet vinduet og ropte ned til dem: «Hva er det dere venter på?»

Ingen ga henne noe svar. Men neste dag sto bildet av henne på forsiden av alle avisene som kom inn gjennom døren.

Overskriften var gjerne «FORLATT JOY».

Det plaget Jack.

Kanskje moren faktisk hadde forlatt dem der på veiskulderen. Kanskje han likevel var for bråkete, og kanskje Joy var for irriterende og Merry altfor masete til at hun orket mer. Kanskje hun ikke engang hadde ringt etter hjelp fra den oransje telefonen. Kanskje hun bare hadde fått nok av småkjeklingen deres, og så hadde hun kjørt inn til siden, gått til de ikke så henne lenger, stukket ut tommelen og haiket til et nytt liv. En rikere ektemann, en bedre bil og det nye barnet, som kom til å få alle lekene og alle klemmene som han og Joy og Merry skulle ha hatt.

Hvis Jack prøvde hardt nok og lenge nok, klarte han å bli så sint på moren at han ga en lang dag i om hun noensinne kom hjem.

Men selv i disse stundene håpet han i all hemmelighet at hun skulle det.

Tre år senere

Cathrine satt med telefonen i hånden frem til neste morgen.

To ganger hadde hun slått Adams nummer, og to ganger hadde hun lagt på før det begynte å ringe. Én gang hadde hun begynt å taste inn nødnummeret, men ikke fullført.

Nå satt hun bare på sengekanten, og Chips hadde lagt seg inntil låret hennes for å varme seg.

Hun var desperat etter å høre Adams stemme og hadde gjennomgått samtalen deres hundre ganger de siste par timene.

«Hallo?» skulle han si litt bryskt, og så skulle hun si et lite hallo, og så skulle hun bryte ut i gråt.

Hun visste at hun kom til å gråte, uansett hvor intenst hun prøvde å la være. Hun fikk tårer i øynene bare ved tanken. Og så kom stemmen hans til å bli til den myke som hun kjente så godt – «Catherine …?» – slik den hadde vært da hun fortalte ham at hun var gravid. Han hadde blitt så glad! Han tvang henne til å legge seg ned på sofaen med det samme. Fnisende og protesterende hadde hun gjort som han sa, og så hadde han gitt henne te og ristet brød og fjernkontrollen før han skyndte seg av gårde til en nattåpen bensinstasjon for å kjøpe kyllingsuppe og multivitaminer og alt det et lite barn muligens kunne trenge. For eksempel bleier, 12–18 måneder, seks krukker med Heinz bananpudding og et fjernstyrt tog som det kom bobler ut av. To dager senere 29

hadde han meldt seg på et førstehjelpskurs spesielt rettet mot spedbarn, og så hadde han byttet ut Golfen med en grusom ertegrønn Volvo med Side Impact Protection System og automatisk barnelås …

Hun kunne ikke fortelle ham om det.

Hun kunne ikke fortelle ham at selv om han hadde gjort alt han kunne for å beskytte henne og barnet, hadde hun virret rundt i huset og skreket ut tomme trusler uten annet enn en vase til å forsvare seg selv og deres ufødte barn med – overfor en inntrenger med kniv.

Som hun hadde sluppet inn!

Hun hadde latt baderomsvinduet stå åpent slik at Chips ikke skulle forstyrre henne hvis han ville ut, selv om Adam hadde sagt at hun ikke måtte gjøre det.

Men det er så varmt! sutret hjernen hennes alltid når han sa det. Og det er så lite og så høyt oppe på veggen! Ingen kan komme seg inn der.

Men noen hadde kommet seg inn der. Luftfriskeren var veltet, og hvis hun skakket litt på hodet, kunne hun se et vagt fotavtrykk på den flislagte, hvite karmen. Utover i de lange mørke timene satt Catherine og prøvde å skjønne hva som hadde skjedd, og hun gjettet på at innbruddstyven hadde kommet seg inn og gått rett ned, hvor han hadde samlet sammen de åpenbare tingene og låst opp bakdøren for å forsikre seg om at han hadde en utvei.

Så hadde han gått opp igjen …

Han måtte ha vært rett bak henne da hun sto øverst i trappen og veivet med vasen og ropte ut tomme trusler.

Catherine skalv.

Hun hadde ikke vært modig, hun hadde vært dumdristig.

Hun innså det nå. Det måtte være den berømmelige tåka!

Mange hadde fortalt henne at graviditeten kunne føre til irrasjonelle avgjørelser, ulogiske valg, og Catherine hadde avvist det som kvinnefiendtlig oppspinn.

Men nå innså hun at hun hadde vært like dum som den dummeste blondinen i en skrekkfilm, hun som ikke ville slå på lyset.

30

Hun hadde utsatt seg selv for fare, og – enda mye, mye verre – hun hadde utsatt deres ufødte barn for fare.

Hvordan skulle hun kunne fortelle Adam det?

Det kunne hun bare ikke. Det ville hun ikke. Han kom til å bli rasende – og med rette. Det ville vært over og ut for den ytterste sinnsro, og alt ville blitt bekymringer og skyldfølelse og økte sikkerhetsforanstaltninger, og Adam kom til å pakke henne inn i en bomullsdott til hun ble kvalt …

Panikken vokste.

1–1– Hun la på. Tenkte gjennom det en gang til. Hva kunne egentlig politiet gjøre? Innbruddstyven hadde ikke tatt noe.

Hadde ikke ødelagt noe. Hun hadde ikke engang sett ham.

Hvis hun ringte politiet, ville hun måtte gjennomleve det hele på nytt – og avdekke sin egen idioti for hele verden – for ingenting. Politiet tok nesten aldri innbruddstyver. Det var noe alle visste. Gazette var full av forbrytelser politiet ikke klarte å oppklare. En innbruddstyv hadde vært på frifot så lenge at de til og med hadde gitt ham et kallenavn: Gullhår – fordi han sov i sengene og spiste maten i de husene han brøt seg inn i. Og hvis politiet ikke klarte å ta ham, tvilte Catherine på at de kom til å jobbe overtid for å ta ham som veltet luftfriskeren hennes. Å ringe politiet kom ikke til å føre til noe annet enn ubehag. Ubehag og spetakkel.

Det var det moren hennes kom til å kalle det. Spetakkel.

Oppstyr og tøys.

Catherine slengte fra seg telefonen og omfavnet magen.

«Vi trenger ikke spetakkel, gjør vi vel, Crimpelene?»

Hun jamret seg over sin egen uflaks. Hun skulle ikke engang ha vært her! Hun og Adam skulle egentlig ha vært bortreist i helgen, i Sidmouth, for å feire bryllupsdagen.

Men husleia måtte betales, og de sparte alt de kunne til ungen kom, så da det åpnet seg en mulighet for å jobbe overtid, hadde de avlyst.

Det gjorde i alle fall ikke saken bedre å oppleve innbrudd 31

og trusler når hun egentlig burde ha våknet til frokost på sengen med utsikt over havet.

Hun kikket ut av vinduet som om utsikten kunne komme til å overraske henne med et mirakel, men det eneste hun så, var Mr. Kents hus på den andre siden av blindgata, dekket av en rosa glød i soloppgangen.

Selv om hun ikke kunne se sjøen, fikk utsikten henne til å føle seg litt bedre. Det hadde vært en fæl natt. Men nå var natten over, og morgengryet farget frykten hennes med en ny og mindre skremmende farge.

Jeg kunne ha drept deg.

Ja, tenkte hun, men du gjorde det ikke, gjorde du vel?

Det var den fortrøstningsfulle sannheten.

Inntrengeren hadde ikke drept henne. Ikke engang da hun hadde stått skjelvende, tykk og ubalansert øverst i trappen med en vase i hånden. Ikke engang da en liten dytt kunne ha sendt henne på hodet ned mot gangen … Likevel hadde han ikke drept henne. Han hadde tvert imot gjort sitt ytterste for å unngå henne, før han hadde forsvunnet ut samme vei som han kom inn.

Det var jo faktisk hun som hadde skremt ham ut av huset!

Kanskje han bare hadde villet ta igjen, skremme henne tilbake …

Catherine blunket.

Det kjentes troverdig. Innbruddstyven, som hadde blitt forhindret av levenet hun laget, hadde kommet med sin egen ondskapsfulle gest tilbake. Lagt igjen kniven og en trussel, i trygg forvissning om at han hadde stjålet trygghetsfølelsen hennes, om ikke verdisakene.

Det var logisk.

Sannsynlig …

Så var det altså slik Catherine begynte å se på det. Slik hun valgte å se på det. Tomt skryt. Det betydde ingenting.

Og hvis det ikke betydde noe, da trengte ingen å vite om det.

Ingenting trengte å forandre seg. Det var det beste for henne, og – mye viktigere – det beste for barnet.

Den ytterste sinnsro.

32

Slik hadde det seg at Catherine While ikke ringte mannen sin og fortalte om innbruddet. Politiet ringte hun heller ikke.

I stedet dekket hun til den skinnende kniven med et lommetørkle og løftet den forsiktig opp, på en armlengdes avstand, som om den kunne detonere i hånden hennes.

Så skjøv hun den helt bakerst i BH-skuffen og brente bursdagskortet i kjøkkenvasken.