Page 1



Kristin M. Hauge

BREV TIL EN SØNN 5 fortellinger for livet


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-63010-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen, Cappelen Damm AS Omslagsfoto: Trevillion Images Forfatterportrett: Åsmund Holien Mo, Cappelen Damm AS Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord. Diktene/sangene på side 159, 189, 242 og 311 er gjengitt med tillatelse. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


INNHOLD

Kjære gutten min . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

det ekstreme kjønnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 trygve skaug poetens historie La deg selv få starte på nytt. Ofte . . . . . . . . . . . . . . . . 25 hakim lindland-rahimi flyktningens historie Vit hvem du er og vær stolt av din bagasje . . . . . . . . . 79 einar norbakken feltprestens historie Vær tro mot deg selv. Ærlighet varer lengst . . . . . . . . 123 simen andreas henrik knudsen miljøkrigerens historie Du kan gjøre noe lite for noe stort . . . . . . . . . . . . . . . 169


kristine gølin haddal moren til en verdensmester sin historie Ingen kan lykkes alene. Du er avhengig av folk rundt deg . . . . . . . . . . . . . . . 231 Kjære gutten min . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 297 10 råd til en sønn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 301 visste du at … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 303 takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 307 kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309


Kjære gutten min, Jeg satt ved sengen din på Ullevål sykehus og våket over deg, akkurat slik jeg våket over deg den klare marsnatten du kom til verden. Det var nøyaktig syv år siden jeg fødte deg, og nå lå du der som en skygge av deg selv. Den natten du ble født, følte jeg meg som verdens sterkeste, lykkeligste mamma. Jeg var euforisk. Ble kjørt rolig – uten blålys – i ambulanse til Oslo da vannet gikk. Vi fleipet og lo med ambulansepersonellet på vei inn til fødeavdelingen. Jeg fikk akupunkturnåler i hver stortå og din pappa trygt ved kinnet mitt. Jordmoren lærte meg å følge med på smertebølgene og riene. Du var som et rolig, klokt menneske da du kom. Etterpå sa jeg til jordmoren at jeg kunne gjennomført den samme fødselen en gang til, bare jeg fikk en Kvikk Lunsj først. Hun lo og fikk sendt inn et brett med en haug med brødskiver og en liten vimpel med det norske flagget på. Faren din fikk trillet inn en seng ved siden av min, og så lå vi der helt i vårt eget univers og bare så på deg. Gutten vår. Noen ganger har jeg tenkt at dere, barna våre, burde få se 7


og bli minnet om akkurat slike øyeblikk. Vi foreldre burde spille av «minnebåndet» jevnlig gjennom hele oppveksten, slik at dere ser hvor høyt elsket og ønsket dere er. Hvilken ufattelig stor verdi dere har, hvor umistelige dere er. Nå, sju år etter din fødsel, var du så liten og tynn, huden så blek at fregnene nesten var borte. Du luktet ikke søt, varm kanel som du pleide. Du luktet smertestillende, sterile kompresser og penicillin. Armen din hang i en slags fatle, laget i full fart av en sykepleier som rev i stykker et gammelt putetrekk. Syv år. 2555 dager som jeg hadde elsket hvert sekund av, men tatt som en selvfølge. Jeg tenkte på alle Knerten-pinnene, nattaklemmene og dine runde armer rundt nakken. Jeg så deg for meg som 3-åring. Du var hektet på Olsenbanden Junior. Hver lørdag dro du i matbutikken med hatt, flagg, lakksko og en liten koffert. Du pleide å kjøpe oppvaskbørster. Det var pappaen din som ringte meg. Det var fredag ettermiddag, solen skinte på Karl Johan, og jeg satt i et viktig møte på en kafé. Du skulle feire bursdagen din sammen med klassen samme kveld, dagen før selve bursdagen. Alt var nøye planlagt for din første disko-bowling. Vi var i rute for en gangs skyld. Jeg hadde blitt frilans. Avgjørelsen om å si opp fast jobb og 20 års pendlerliv med grytidlige morgener og sene, forsinkede kvelder var tatt et halvt år tidligere. Jeg skulle få større frihet. Se deg mer. Fri meg fra den kvelende, dårlige samvittigheten og bli en mindre stresset, oppfarende og fraværende mamma. «Han har fått en stor stein over seg. Det er alt jeg vet», sa faren din på telefonen. Han kjørte hjemover på E6 så fort han kunne. Stemmen hans hadde et alvor jeg aldri hadde hørt før. 8


Det var som om all væske forsvant fra kroppen min. Blodet rant ikke rundt lenger. Munnen var helt tørr. Jeg forlot møtet som om brannalarmen hadde gått, og løp totalt forvirret rundt i byen for å finne en drosje, åpnet en bildør og sa: «Det er sønnen min. Du må kjøre meg til ham.» I rundkjøringen ved Oslo S ringte jeg skolefritidsordningen. Det var legen i Luftambulansen som svarte. «Han er bevisst. Han snakker til meg og kan stave navnet sitt», sa han rolig. Han ville ikke si mer. Kunne ikke si mer. Ba meg bare kjøre direkte til Ullevål sykehus og møte helikopteret der. Seks minutter senere stod jeg i akuttmottaket. Jeg hadde stotret frem at jeg var mammaen til den lille gutten som snart landet på taket over oss, hadde fått merkelappen «pårørende». Nå stod jeg der med en enorm blyvest som skulle beskytte meg mot røntgenstråler. Jeg skulle få slippes inn i traumerommet, et rom jeg bare hadde lest om etter 22. juli og sett på film. Via små tv-skjermer så jeg at du var på vei fra helikopteret og ned i traumerommet. Der ventet et stort team av leger og sykepleiere på deg. Kjære Gud. Kjære Gud. Kjære Gud. Bønnen uten slutt gikk rundt og rundt i hodet da jeg så deg. Jeg kjente deg nesten ikke igjen. Du var grå, nærmest gjennomsiktig. Nesten sovende. Hodet ditt var så bittelite, og du viste ingen tegn til å kjenne meg igjen. Det var liksom ikke du som lå der. Mens jeg så på, klippet de av deg den nye boblejakka og den tøffe genseren og buksa du hadde fått av tante til jul. Jeg var nærmest paralysert. Så bare instrumenter, legefrakker, hansker og fokuserte øyne over blå munnbind. En av legene tok hånden min og la den over den venstre hånden din. Din høyre hånd lå blodig og med et tydelig åpent brudd på stålbordet, men ingen gjorde noe med den. Jeg fikk lov til å 9


sitte musestille ved hodet ditt, rett under legen som fikk alle til å svare i tur og orden når røntgenbildene ble tatt kroppsdel for kroppsdel; Er det lammelser, brudd, indre skader? Da du plutselig begynte å gråte, rykket det til i ansiktene over munnbindene. «Har du vondt? Hvor har du vondt? Fortell oss.» «Legoen min. To legofigurer i jakken min», hvisket du. Den lille barnestemmen hørtes så oppsiktsvekkende levende ut der inne i alt det sterile og metalliske. En av sykepleierne løp bort til plastposen med de oppklipte klærne. Hun dro forsiktig ut den nye, sorte boblejakken din og åpnet høyre lomme. Helt riktig. To bittesmå legofigurer. «Der er de. Det er visst lego Ninjago. Eller er det Chima? Hva liker du best?» spurte sjefslegen ved hodet mitt. «Ninjago.» Jeg hørte et hikst. Det var mitt. Hodet ditt var i orden. «Han har hatt englevakt», sa en stemme. Jeg vet ikke hvem som sa det først. Kanskje var det mannen i rød uniform fra Luftambulansen som løp forbi meg da jeg ble ført inn på traumerommet. Det var flere som skulle si akkurat de ordene de neste dagene og ukene. Vi fikk vite at du hadde ligget fastklemt i en halvtime under en stein som veide flere hundre kilo. Den falt over deg da du lekte i skogen ved skolen. Du hadde sett en fin stein i en steinrøys og klatret opp for å få tak i den. Ingen kunne vite at den store steinen som lå øverst i røysa, var løs. Fire voksne mennesker kom løpende til, men de klarte ikke å løfte vekk steinen. De forsøkte med tau og spett. Ante ikke om du var klemt helt flat, var livredde for å skade deg mer. De strevde som gale mens du lå der under steinen. Minuttene gikk. Da luftambulansen kom, fikk du kraftig smertestillende 10


av legen, men heller ikke han og redningsmannen kunne få deg løs. Til slutt måtte en brannbil med et hydraulisk verktøy og kompresjonsteknikk løfte steinen vekk. Den erfarne brannmannen sa senere at han aldri hadde sett noe lignende. Foran ham lå en liten gutt under en diger steinblokk. Hodet og armene var frie. Gutten kunne så vidt bevege beina, men ryggen var låst som i en skrustikke. Brannmannen la seg ned og kikket. Han anslo steinens vekt til mellom 500 og 600 kilo. Hvorfor var du ikke klemt flat? Brannmannen så snart hvorfor. Kroppen din var skjermet av noen få, mindre steiner. De skapte akkurat nok rom mellom bakken og steinblokka. Marginene var hårfine. Hadde du falt noen centimeter lengre ut til høyre eller venstre, hadde ingen kunnet hjelpe deg. Du lå på magen hele veien og så ikke hvem som reddet deg eller hvem som snakket rolig med deg mens du lå der fastklemt og ventet. På sykehuset så legene et rødt merke over ryggen din ved bekkenet. Hånden som du trolig tok deg for med da du falt, var blodig fordi du hadde to åpne brudd i tommelen. De neste døgnene ville vise om du hadde indre skader. Om du hadde flere brudd som ennå ikke var oppdaget. Om du ville kunne gå igjen. Jeg våket over deg alene den første natten. Det var viktig at vi sov på skift slik at vi skulle orke dette. Faren din måtte snakke med familie, venner og klassekamerater. En hel bygd ventet bekymret på nyheter. Om noen få timer skulle du våkne for mer smertestillende – og få vite at det var din syvårsdag. At det ikke ble noe av disko-bowlingen som du hadde gledet deg så enormt til. I stedet hadde du fått et helt liv i bursdagsgave. Storesøsteren din hadde laget en medalje til deg. En skin11


nende medalje av sølvfolie og fint, mønstret papir. I de grytidlige morgentimene hadde hun bakt favorittkaken din, blåst opp fargerike ballonger og skrevet ut bilder fra Lego Movie til bursdagskortet. Fra hun kom på sykehuset, satt hun ved sengen din hele tiden. Muntret deg opp, roet deg ned. Skrøt av deg og fortalte små historier. Jeg måtte løpe ut på toalettet i gangen. Synet av dere to sammen fikk meg til å knekke fullstendig. I flere minutter stod jeg der alene, lot søskenkjærligheten kutte meg i biter – og lime meg sammen igjen. I gangen hørte jeg andre barns gråt. Mammaer og pappaer med grå ansikter gled lydløst gjennom dørene, frem og tilbake mellom virkeligheten her ute og sin uvirkelige kamp der inne. Vi kom til å få reise hjem etter hvert. Andre barn måtte bli her. Du glemte aldri stemmen til doktor Terje, han som hadde snakket til deg mens du lå på magen under den store steinen og ikke kunne se ansiktene til dem som reddet deg. Luftambulansen ringte flere måneder senere og inviterte deg til å møte ham. Da hadde du ennå ikke snakket ordentlig om ulykken med noen. Det som hadde skjedd, preget deg. Men møtet med Terje løsnet opp i det vonde. Det han hadde sagt i ditt livs verste, lengste minutter, var sant. Etterpå sa du: «Han sa til meg at det skulle gå bra. Men jeg var ikke sikker på om jeg burde tro på det. For jeg trodde at jeg kom til å dø. Det var godt å snakke med Terje, for da visste jeg at jeg levde.» «Da visste jeg at jeg levde.» De ordene har forfulgt meg i årene som har gått siden. Kanskje er det en egen kunst, har jeg tenkt. Å snakke med folk og være slik at de rundt deg kjenner at de lever, føler hjertet banke. Ikke bare de som har 12


vært i en ulykke som deg, men også de som sliter med livet og hverdagene. De som har en større frykt for å leve enn frykten for å dø. Den som trenger å høre at vi trenger deg. Akkurat deg.