Brennende hat av Val McDermid by Cappelen Damm AS

Brennende hat

Val McDermid

Brennende hat Oversatt av Henning Kolstad

Val McDermid Originalens tittel: Insidious Intent Oversatt av Henning Kolstad Copyright © Val McDermid 2017 Published by agreement with Copenhagen Literary Agency ApS, Copenhagen and Gregory and Company Authors’ Agents, London. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-59634-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Sean Garrehy, LBBG Omslagsillustrasjon: Silas Manhood Sats: Type-it AS, SynergyWEB Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne tilegnes professor Dame Sue Black og professor Niamh Nick Daied – for vennskap, skøy og kriminalteknologi.

Et svart tablå av bakvaskelse kommer frem i dagen, men du, doktor, får alt på stell igjen. «On Murder, Considered as One of the Fine Arts» (Second Paper) av Thomas de Quincey

del en

Hvis Kathryn McCormick hadde visst at hun hadde mindre enn tre uker igjen å leve, ville hun kanskje prøvd å glede seg mer over Suzannes bryllup. Men i stedet hadde hun inntatt sin vanlige holdning, resignert skuffelse, og prøvd å ikke virke altfor utrøstelig mens hun glodde på de andre gjestene der de danset som om ingen så dem. Det var akkurat som hver bidige dag på jobben. Kathryn var alltid utenfor der også. Kontorsjeftittelen innebar kanskje ikke mye reell makt, men den var nok til å skille henne fra alle andre. Kathryn følte bestandig at når hun gikk ut på tekjøkkenet for å hente seg en kopp kaffe, stoppet eventuelle samtaler opp eller skvatt kvikt fra det fortrolige til det ubetydelige. Det hadde i grunnen vært tåpelig å tro at det skulle bli annerledes i dag. Hun hadde en gang sett et sitat som traff henne hjemme – definisjonen på sinnssykdom var å gjøre det samme om og om igjen og vente forskjellige resultater. Etter det kriteriet var hun så avgjort sinnssyk. Å sitte i utkanten av en bryllupsfest en lørdagskveld, men vente å være i pratens og oppmerksomhetens smørøye, det var akkurat den typen fast atferd som aldri ga noe annet resultat enn fullkommen beregnelig fiasko. Kathryn lurte seg til å kikke på klokken. Dansen hadde bare pågått en halv time. Men hun opplevde det som mye lenger. Nikki fra regnskapsavdelingen vrikket på hoftene som en stangstripper ansikt til ansikt med Rødtopp-Gerry, 11

som gapte dumt av bare fryd. Anya, Lynne, Mags og Triona i en fiks firkløverformasjon, med albuene mot ribbeina mens de snodde og buktet seg og rugget hodet i takt med musikken. Emily og Oli subbet beina synkront, blikk mot blikk, og smilte til hverandre som idioter. Idioter som antakelig kom til å gå hjem i lag når kvelden var omme. Hun kunne knapt huske sist hun hadde ligget med noen. Hun hadde brutt med Niall for over tre år siden. Men det sved fortsatt som et åpent sår. En kveld hadde han kommet hjem med ram pilsånde og en svak glans av svette i ansiktet. «Jeg er blitt headhuntet til en jobb i Cardiff,» hadde han sagt. «Skal lede min egen designgruppe.» Begeistringen hadde ikke vært til å ta feil av. «Så flott, vennen min.» Kathryn hadde akt seg ned fra krakken ved den åpne kjøkkenløsningen, omfavnet ham og prøvd å stoppe det forskrekkede ropet inne i hodet: «Cardiff? Hva faen skal jeg i Cardiff?» «Stor lønnsøkning også,» hadde Niall sagt, men han sto så underlig stille uten å gjengjelde klemmen. «Oi! Når skal vi flytte, da?» Han frigjorde seg. Noe knøt seg i Kathryn. «Ja, det var akkurat det, Kath.» Han så i gulvet. «Jeg vil dra alene.» Det hang ikke sammen. «Alene, hva mener du med det? Skal du ukependle? For noe tull, jeg kan få meg jobb der nede. Kompetansen min er gangbar andre steder.» Han tok et skritt tilbake. «Nei. Du, det finnes ingen bra måte å si dette på … Jeg trives ikke, har ikke gjort det på en stund, og jeg tror dette er den beste løsningen for oss begge. At jeg flytter ut og begynner på nytt. Vi kan begynne på ny frisk begge to.» Dermed hadde det vært gjort. Nå ja, ikke helt. Det ble gråt og kjefting, og hun hadde skåret skrittet ut av alle Calvin Klein-trusene hans, men han hadde reist likevel. Hun hadde mistet gubben sin, hun hadde mistet verdigheten, og hun hadde mistet hjemmet sitt, for Niall hadde eid halvparten av rekkehuset i den Bradfield-forstaden hun likte så godt, og han hadde forlangt at det skulle selges. Så nå bodde 12

hun i en skuff av en leilighet i en sekstitallsblokk litt for nær der de hadde bodd sammen. Det hadde vært et feilgrep å flytte så nær stedet hun hadde vært lykkelig, huset hun måtte gå forbi for å komme til trikkeholdeplassen hver morgen. Hun hadde prøvd å gå en ti minutters omvei for å unngå stedet, men det hadde vært verre. Et enda hardere slag i ansiktet, på en måte. Nå og da hendte det at paret som eide huset kom ut når hun gikk forbi. Da smilte de litt forlegent og vinket til henne. Siden hadde Kathryn gjort noen forsiktige forsøk på å begynne å gå ut med menn igjen. Hun hadde meldt seg på en nettdatingtjeneste og bladd gjennom mange titalls kandidater. Når hun forestilte seg at hun var sammen med dem, virket ingen av dem det spor aktuelle. En av Nialls gamle arbeidskamerater hadde sendt henne en tekstmelding og bedt henne ut på middag. Det gikk ikke særlig bra. Han hadde åpenbart trodd hun var interessert i et trøsteligg, og ble lite blid da hun ba ham drite og dra. På førtiårsdagen til fetteren sin hadde hun truffet en hyggelig gutt fra NordIrland. Det endte med at de lå sammen, men det ble ingen stormende suksess, og han hadde rømt hjem til Belfast med et brutt løfte om å ringe henne. Det hadde antakelig vært siste gang hun hadde ligget med noen. For femten måneder siden. Og dette skulle være den seksuelle gullalderen hennes. Kathryn kvalte et sukk og tok en ny slurk Sauvignon Blanc. Hun måtte slutte å synes så synd på seg selv. Alle blad hun i sitt liv hadde lest var enige på det punktet – ingenting virket mer frastøtende på en mann enn selvmedlidenhet. «Er det noen som sitter her?» En mannsstemme. Dyp og varm. Kathryn rykket til og bråsnudde seg. Bak henne sto en fremmed med hånden på stolryggen ved siden av. En ganske stilig fremmed også, merket hun seg automatisk mens hun stammet et svar: «Nei. Jo, det var en, men han sitter ikke her lenger.» Kathryn var vant til å vurdere potensielle klienter. En meter og åtti, sånn omtrent, anslo hun. Et sted 13

i trettiårene. Mellombrunt hår, gråsprengt ved tinningene. Fyldige, velformede øyenbryn over lyseblå øyne som rynket seg når han smilte. Slik som nå. Nesa virket litt tjukk rundt neseborene, som om den hadde brukket en gang i tiden og grodd feil. Smilet viste litt skjeve tenner, men like fullt var det et smittende smil. Han slo seg ned ved siden av henne. Dressbukse, blendende hvit skjorte med øverste knapp åpen, blått silkeslips hvor han hadde løsnet knuten. Neglene var rette og manikyrerte, barberingen glatt og håret velklippet. Hun likte en mann som holdt utseendet i orden. Niall hadde alltid vært nøye med det. «Jeg er David,» sa han. «Hører du til brudens eller brudgommens krets?» «Jeg jobber sammen med Suzanne,» sa hun. «Kathryn heter jeg. Med y.» Hun kunne ikke fatte hvorfor hun sa det siste. «Hyggelig, Kathryn med y.» Det var lattermildhet der, men ikke av den spydige typen, følte hun. «Du er en venn av Ed, kanskje?» «Jeg kjenner ham fra femmerfotballen.» Kathryn fniste. «Forloveren gjorde mye ut av det der i talen.» «Det skal være sikkert.» Han kremtet. «Jeg så at du satt for deg selv her borte. Tenkte du kanskje ville ha litt selskap?» «Jeg har ikke noe imot å være for meg selv,» sa hun og angret bemerkningen straks den var ute. «Men ikke misforstå, det er virkelig koselig å treffe deg.» «Jeg har heller ikke noe imot å være for meg selv, men av og til er det fint å prate med en tiltrekkende dame.» Der kom det smilet igjen. «Jeg kan tenke meg at du ikke er så glad i å danse? Derfor skal jeg ikke foreslå at vi sprader ut på dansegulvet.» «Nei, jeg danser ikke så mye.» «Jeg er litt lei av musikken. Foretrekker i grunnen å prate. Har du lyst til å gå bort i baren? Der er det stillere, vi kan prate uten å måtte rope til hverandre.» 14

Kathryn kunne knapt tro det var sant. Ålreit, han var ikke akkurat George Clooney, men han var ren og høflig og tiltrekkende, og selv om det kunne virke merkelig, opptrådte han som om han var interessert i henne. «God idé,» sa Kathryn, hun skjøv stolen tilbake og reiste seg. Da hun tråklet seg frem mellom bordene i retning døra ut av ballsalen sammen med mannen som kalte seg David, la han hånden omsorgsfullt om albuen hennes. Ingen kunne si noe annet enn at Kathryn McCormicks drapsmann var omtenksom.

Kriminalsjef Carol Jordan trakk på seg den kraftige regnjakka og dro en varm lue over sovesveisen. En svart og hvit border collie danset rundt beina på henne, utålmodig etter å komme ut i morgenkulden. Hun knyttet lissene på de solide marsjstøvlene og gikk ut i drivende regn. Hun lukket døra til den ombygde låven stille bak seg og lot låsfallen gli på plass med et dempet knepp. Så la de av sted, kvinne og hund tok seg oppover lia i store sikksakklegg. Konsentrasjonen om marsjen drev kaoset ut av Carols hode en velsignet stund, men det var for påtrengende til å la seg fordrive særlig lenge. Oppringningen kvelden før hadde kommet som lyn fra klar himmel og torpedert ethvert håp om god nattesøvn, og nå ville den fortsatt ikke gi henne fred. Det hadde ikke vært mulig å flykte fra bebreidelsene den bitre stemmen i telefonen hadde rettet mot henne. Etter mange års politiarbeid av det mest dramatiske slag hadde Carol fått mer enn nok å angre på. Alle politifolk hadde opplevd den bitre smaken av nederlag, kloen som grep om hjertet når en måtte levere verdens verste budskap. Saker hvor de ikke hadde klart å skape noen form for trøst for folk som plutselig hadde fått et hull i tilværelsen der en kjær person skulle vært – de sakene sved fortsatt, de fylte henne med en følelse av utilstrekkelighet når hun kjørte bestemte gater, passerte gjennom bestemte landskap, kom til byer hvor hun visste at forferdelige ting hadde skjedd. 16

Alle de tingene var riktignok generiske. Alle politifolk alle steder opplevde slike belastninger hvis de hadde et fnugg av følsomhet for det de gjorde. Men dette var annerledes. Denne siste porsjonen bebreidelser var en personlig byrde. Da hun forlot jobben, politimyndigheten og graden, hadde hun trodd hun kunne unnslippe disse resultatene som vred seg i henne, grep henne som stadig strammere tau. Carols nådeløse jakt på en seriemorder hadde kostet broren og kona hans livet. Hva skulle det være godt for å fortsette? Hun hadde ikke villet vite mer av en jobb som kostet så dyrt. Men andre mennesker hadde visst så altfor godt hvilke strenger de skulle spille på for å lokke henne tilbake til polititjenesten som en møll til en flamme. Den første var kjedsomhet. Hun hadde jobbet et halvt år med å ribbe brorens ombygde låve helt inn til skjelettet og innrede den på nytt. Hun hadde lært det hun trengte av YouTube-videoer og gamle gubber på nærmeste pub. Hun hadde vært besatt av å slette alle spor av det som hadde skjedd der, som om oppussingen kunne få henne til å føle at Michael og Lucys død hadde vært en hallusinasjon. Hun hadde vært nesten ferdig med prosjektet da raseriet endelig svalnet såpass at hun kunne innse hvordan den nye tilværelsen begynte å kjede henne. Hun var etterforsker, ikke byggmester, det var den krasse beskjeden hun hadde fått av mannen som nå sov på gjesterommet hennes. Den andre var ensomhet. Vennskapene til Carol hadde alltid vært uløselig knyttet til jobben. Teamet var familien hennes, og noen av dem hadde tatt seg forbi Carols sperringer og blitt venner av henne. Da hun trakk seg vekk fra det hele, hadde hun skjøvet alle på armlengdes avstand og vel så det. En av naboene, George Nicholas, hadde prøvd å bryte gjennom forsvarsverkene hennes. Snill var han, og han var grunnen til at hun hadde hunden. Flash var avkom av hans egen fårehund, en unormal valp som var redd for sauer. Carol hadde tatt seg av avvikeren, for hun følte at de hørte sammen på et vis. Det hadde George tatt som et sig17

nal om en mulighet for nærmere forbindelse, men han var ikke den Carol ønsket. George kunne aldri bli hjemmet hennes. Men å gå tilbake til politiyrket? Da ville hun komme i ny kontakt med folk som fikk henne til å føle at hun hørte hjemme et annet sted. Den tredje strengen å spille på var stolthet. Det hadde vært Carols fellende svakhet. Den hadde fått henne til å gi etter for et tilbud hun burde avslått, men det fikk hun seg ikke til å gjøre. Stolthet over sine ferdigheter, stolthet over sitt skarpsinn, stolthet over sin evne til å finne svar der ingen andre klarte det. Hun var klar over at hun var god. Hun mente hun var den beste, særlig når hun hadde den rette håndplukkede gruppen rundt seg. Andre ville kanskje oppfattet henne som arrogant, men Carol Jordan visste at hun hadde noe å være arrogant over. Ingen kunne gjøre denne jobben bedre. Hun hadde sine tvil om alle mulige ting, men ikke om sine evner som bas. Og til slutt var det den avgjørende strengen å spille på. Nummer fire var fristelse. De hadde tilbudt henne så mye mer enn bare muligheten til å gå tilbake til arbeidet som hadde vært så givende i mange år, arbeidet som hadde gjort henne til den hun var. De hadde pønsket ut noe nytt, noe strålende smart som kanskje kunne skape en ny fremtid for politiets metoder. Og hun var førstevalget deres til å lede det. Et regionalt mordinnsatsteam – ReMIT – som skulle ta alle brå, voldsrelaterte dødsfall, de styggeste seksuelle overgrepene og de mest avskyelige barnebortførelsene fra seks forskjellige politidistrikt. Det første forsiktige skrittet mot en landsdekkende etat som FBI, kanskje. Hvem annen enn Carol Jordan kunne klare noe slikt? Men hun hadde lagt det store egget før de rakk å spørre henne. En tabbe så sjokkerende tåpelig at eneste redning var en korrupt trådtrekking så dristig at hun aldri i livet burde vurdert å være med på det, særlig ikke så helhjertet som hun hadde gjort det. Hun hadde latt seg blende av tilliten de hadde til dyktigheten hennes, og hun hadde latt seg smigre av at en hedersmann risikerte sitt gode omdømme ved 18

å plassere henne der hun hørte hjemme, og i siste instans var det hennes egen ærgjerrige selvfølelse som ikke ga henne den minste sjanse til å avslå. Og nå hadde hun mer blod på hendene, og ingen andre enn seg selv å klandre. Carol drev kroppen til å gå hardere løs på motbakkene, hun kjørte på til musklene verket og lungene sved. Flash svinset hit og dit i skråningen foran henne, en kaninflokk flyktet plutselig til alle kanter, skitne, hvite halestumper spratt over gresstuene som om noen hadde strødd gamle tennisballer hulter til bulter. Carol lot seg ikke affisere, hun registrerte ingenting rundt seg, oppslukt som hun var av raseriet hun rettet bare mot seg selv. Hva skulle hun gjøre nå? Ett prinsipp hadde hun alltid holdt seg til, og det var å strebe etter rettferdighet. Det hadde ført henne opp i mange mørke situasjoner og tvunget henne til å gjøre ting hun kviet seg for, men det hadde aldri sviktet henne. Hun hadde alltid funnet tilfredshet i å sørge for at forbrytere fikk sin dom. Og når hun følte at hun gjenopprettet en slags likevekt i verden, fant hun også likevekt i sin egen tilværelse. Men i dette tilfellet var det ikke rom for rettferdighet. Hvis Carol innrømmet hvilken sammensvergelse hun hadde deltatt i, ville hun bare bli en liten del av skadene og ødeleggelsene det kom til å utløse. Det ville knekke ReMIT før avdelingen kom ordentlig i gang. Og dermed ville alvorlige forbrytere få bedre sjanser til å slippe unna konsekvensene av sine handlinger. Hun ville ødelegge karrieren til andre etterforskere som hadde satt sin lit til henne. Hun ville sannsynligvis havne i fengsel. Men det verste var at også andre ville havne der. Skylden lå hos henne. Det var hun som hadde blodet på hendene. Det var bare én måte å oppveie det på. Hun måtte gjøre ReMIT til en suksess. Hvis hun kunne gjøre det til et eliteteam som virkelig sørget for arrestasjoner og domfellelser under de mest krevende omstendigheter, hvis de kunne sette drapsmenn bak lås og slå før flere liv gikk unødig tapt, 19

hvis hun spilte en rolle som virkelig telte … I så fall ville hun fortsatt bære skyld for de andre dødsfallene. Men da ville det i alle fall være noe å føre på kreditsiden i regnskapet.

«Jeg er urolig for Torin,» sa kriminaloverkonstabel Paula McIntyre da tenåringsgutten gikk fra bilen og løftet hånden i en lettvint hilsen uten å snu seg. Doktor Elinor Blessing dempet radioen. «Samme her.» Hun hadde gått og tenkt på det i flere dager. Det siste hun hadde i hodet før søvnen grep henne, den første tanken som meldte seg når hun våknet. Tidligere samme morgen hadde hun stønnet over den inntrengende ringetonen fra partnerens iPhone. Hersens katedralklokker. Hvordan kunne en så liten kluns silisium lage så fælt leven? Skulle det fortsette sånn, ville hun ende som akuttens egen Quasimodo. «Paula,» klaget hun søvndrukkent. «Jeg har fri i dag.» Paula McIntyre smøg seg inntil Elinor og kysset henne forsiktig på kinnet. «Vet det. Men jeg må sørge for at både Torin og jeg får en dusj og litt frokost og kommer oss ut døra i tide. Bare sov videre, du. Jeg skal være så stille at du ikke merker meg i det hele tatt.» Elinor gryntet skeptisk. Det skalv i madrassen da Paula hoppet ut av sengen og gikk mot dusjen. I tillegg til den gnagende bekymringen for Torin ble dusjbruset og vifteduren for mye. Det hadde knekket ethvert håp om å dorme av igjen. Elinor aksepterte det uunngåelige og sto opp med et gutturalt stønn. Svøpt i morgenkåpen gikk hun opp trappa til kvistvæ21

relset som var enemerkene til fjortenåringen de hadde tatt ansvar for. Hun banket først, for da de ganske nylig tok Torin til seg, hadde de samvittighetsfullt lest om kunsten å komme velberget fra rollen som tenåringsforeldre. Så stakk hun hodet innenfor døra. «God morgen, Torin,» sa hun flere hakk muntrere enn hun følte seg. «Har du sovet godt?» Gryntet hans minnet ikke så rent lite om hennes egen oppvåkning, men det lå en oktav dypere. «Nå må du opp.» Elinor ventet til et langt, tynt, hårete bein kom frem fra dyna, så gikk hun ned på kjøkkenet igjen. Kaffe. En bolle fersk frukt til Torin. Ristet brød til Paula. To egg klare til å pocheres til Torin, brune bønner allerede på plass i panna. Juice til alle. Alt klart til bruk uten at en behøvde tenke på det. Det var ikke frokosten som opptok henne, men gutten. Han hadde ramlet inn i tilværelsen deres ved en ren tilfeldighet. Ingen av damene hadde følt noen dragning mot morsrollen. Men da moren til Torin ble myrdet, hadde han plent nektet å flytte fra Bradfield og bo hos tanten og bestemoren – fjerne slektninger både i følelser og i avstand. Faren arbeidet i Nordsjøen og hadde ikke stilt nevneverdig opp på mange år. «Jeg må være der jeg har vennene mine,» hadde han fastholdt – hardnakket, men ikke urimelig, etter Elinors oppfatning. Elinors vennskap med Torins mor, sammen med Paulas yrkesmessige rolle i etterforskningen, hadde på et vis ført til at Torin havnet under deres tak og omsorg. De var ikke helt sikre på hvordan det hadde skjedd. Men ingen av dem ville avvise en gutt som hadde mistet sitt faste holdepunkt i livet. Slik ble det til at de utvidet samlivet sitt til å romme en tenåringsgutt. De hadde ikke vært noen selvskreven trio, men i flere måneder lot det til at ordningen funket. Elinor ble forbløffet – og litt urolig, sant å si – over at Torin lot til å takle morens død så bra. En venn av dem, den kliniske psykologen Tony Hill, hadde beroliget henne. «Sorg er individuelt. Noen liker å vise den utad, andre vil helst ha den for seg selv. For enkelte blir sorgen komplisert fordi de hadde 22

et komplisert forhold til avdøde. For andre – som Torin, tydeligvis – er den mer liketil. Han er trist, han har mistet en kjær, men han er ikke grepet av sinne eller bitterhet han ikke kan takle. Dere opplever sikkert plutselige utbrudd som kommer uten noen åpenbar foranledning. Men jeg tror ikke han biter i seg noen skakkjørt reaksjon som han ikke lar dere se.» Så serverte han det skjeve smilet og underminerte seg selv. «Det kan selvfølgelig hende jeg tar fullstendig feil.» Men alt tydet jo på at han hadde hatt rett. Torin og damene hadde tilpasset seg hverandre. Elinor og Paula hadde gjenoppdaget at brettspill kunne være moro, og at det fantes en hel ny generasjon av dem som bare ventet på å bli innkjøpt og spilt. Torin hadde holdt ut filmer han aldri ville trodd var verd å se. Sakte og forsiktig hadde de lært det de behøvde vite om hverandre. Skolearbeidet hans tok seg opp igjen etter den plutselige bølgedalen det hadde havnet i etter sjokket over morens død, og han virket ikke bekymret over at det lakket mot eksamen. Paula hadde vært urolig over at han ikke lot til å ha så mye sosial omgang. På hans alder hadde hun hørt til en gruppe jenter som satt på hverandres rom i timevis og eksperimenterte med sminke, sammenholdt kysseteknikkene til gutta de hadde vært i kontakt med – for Paula hadde ennå ikke greid å forklare sin legning overfor seg selv – og skravlet om alle som ikke var med i den vidunderlige lille kretsen deres. Gutta hadde også godt sammensveisede kompisgrupper, men hun ante ikke hva de pratet om, bortsett fra at det var noe annet. Torins tilværelse var ikke slik. Det hendte han slo seg sammen med kamerater på lørdager og gikk rundt i de dyre designerbutikkene som florerte i gatene bak Bellwether Square, men for det meste ville han visst heller være for seg selv. Riktignok var han aldri langt fra en eller annen skjerm som kunne gi ham en navlestreng. Men Elinor, som hadde sykehuskolleger fra alle mulige bakgrunner og aldersgrupper, forsikret at det var slik tenåringer var nå for tiden. De 23

kommuniserte gjennom selfies og Snapchat, gjennom tagging og Twitter, gjennom bilder på Instagram. Og ganske snart ville det være noe helt annet. Ansikt til ansikt hørte forrige århundre til. Men de to–tre siste ukene hadde noe endret seg. Torin hadde sunket ned i en mutt taushet, det var bare så vidt han reagerte på spørsmålene eller kommentarene deres. Han var blitt klisjeenes gryntende, innesluttede tenåring, han bidro aldri til praten rundt middagsbordet, og han rømte inn på gutterommet så snart han hadde kjørt i seg maten. Da Elinor spurte om han ville snakke om moren, hadde han rykket til som om det var en ørefik hun hadde gitt ham. «Nei,» hadde han sagt og senket de mørke brynene i en skulende mine. «Skulle det være noe å si?» «Jeg lurte på om du savnet henne mer enn ellers,» sa hun uten å la seg merke med fiendtligheten. «Jeg ville bare skuffet henne.» Så hadde han skjøvet stolen tilbake selv om han fortsatt hadde en pizzabit på tallerkenen. «Jeg har lekser.» Og nå innrømmet Paula det Elinor selv hadde vært urolig for. Det var gode grunner til å være urolig for Torin. Mens Paula lirket bilen ut i det trege morgenrushet, valgte Elinor sine ord med omhu. «Jeg tror det er noe som plager ham. Noe mer enn moren, mener jeg. Noe vi ikke kan gjette på, fordi vi aldri har vært borti det selv.» «Hva skal vi gjøre, da?» «Tror du det er noen vits i å snakke med skolen? Kontaktlæreren var ganske hjelpsom etter at Bev døde.» Paula la seg i køen som skulle ta til høyre. «Verd et forsøk. Skal jeg få Tony til å komme og spise middag, så kan vi se om han får løsnet tungebåndet til Torin?» «Det får vi ha i bakhånd til vi står helt fast.» Elinor prøvde å holde motløsheten fra livet. «Kanskje det går på at han er fjorten uten å ha noen mannsperson å snakke med hjemme.» «Han kan snakke med faren på FaceTime når han vil. Jeg tror ikke vi skal hengi oss til selvpisking, Elinor.» Paula vir24

ket krass nå. Elinor håpet det bare kom av at trafikken gikk henne på nervene. «Greit nok. Men …» Paula brøt tausheten. «Men hva?» Skjevt smil fra Elinor. «Carol Jordan sier du er den beste avhørslederen hun noen gang har sett. Men du kan ikke få ham til å åpne seg. Da må det være alvorlig, tror jeg.» Paula ristet på hodet. «Han er ikke en mistenkt person, Elinor. Han er en hormonell tenåringsgutt som har vært gjennom en alvorlig tragedie. Jeg er redd for at han stenger ting inne, ikke for at han skjuler kriminell virksomhet.» Elinor feide det lange, mørke håret vekk fra ansiktet, hun likte følelsen av å ha det løst i stedet for stramt oppbundet i arbeidsfrisyre. «Du har rett,» humret hun. «Der satte du meg på plass. Takk skal du ha, du klarer alltid å roe nervene mine.» Paula fnøs. «Selv om jeg ikke roer mine egne nerver?» «Særlig når jeg aner det lille snevet av tvil som viser at du er menneskelig.» Hun strøk Paula over armen. «Hva har du på tapetet i dag?» «Ja, vi begynner akkurat å komme i full gjenge i ReMIT nå. Saken med nettmobbingen var en tilfeldighet, ikke et oppdrag vi formelt ble tildelt. Så vi får bare vente og se hva som havner på Carols skrivebord. Det gleder jeg meg til.» Elinor smilte. «Det vet jeg.» Hun skiftet stilling i setet og strakte hals for å se så mye hun kunne av veien fremover. «Stopp etter neste lyskryss, så går jeg rett til butikkene derfra. Da slipper du å kjøre rundt kvartalet og bli sittende fast i trafikken på Campion Way.» Paula stoppet, bøyde seg over mot Elinor og ga henne et avskjedskyss. «Det er sikkert bare en bagatell,» sa hun. «I den alderen oppfatter de den minste krøll som verdens undergang. Men de kommer alltid over det.» Hun hørtes sikker ut, men Elinor så tvilen i Paulas blå øyne. Da Elinor gikk gjennom morgenmylderet, tvang hun seg til å ta partnerens ord bokstavelig: «Bare en bagatell». Selv om hun ikke hadde den minste tro på at det var slik.

Det hjalp ikke at Carol hadde lukket ytterdøra nesten lydløst. Tony Hill hadde bodd alene så lenge at han merket små forandringer i omgivelsene selv i søvne. Michael Jordan hadde innredet denne delen av låven som gjestesuite, men han hadde også brukt den til programmeringsstudio, derfor hadde han gjort den så å si lydtett. Men likevel klarte Carol å vekke Tony fra den alltid like lette søvnen da hun gikk ut. En ørliten uro i luften, en svak endring i lydbildet i drømmene hans – hva det enn var, så våknet han og var øyeblikkelig klar over at hun hadde gått ut av bygningen. Han lå der en liten stund og lurte på hvordan de holdt seg i hverandres tilværelse. Begge hadde prøvd å distansere seg fra den andre en og annen gang, men det varte aldri. Og nå var han altså her under Carols tak. Selv om ingen av dem fikk seg til å innrømme det, var han her for å hjelpe henne å vri seg løs fra alkoholens grep, og fordi han var avhengig av henne for å kunne føle at hans egen menneskelighet var ekte og ikke påtatt. Det var derfor han hadde vært der da telefonen ringte med sin mørke beskjed. Han hadde øyeblikkelig skjønt at oppringningen betydde bråk. Carols grå øyne hadde mørknet, og ansiktet ble så stramt at det viste fine rynker han ikke hadde lagt merke til før. Hun hadde dratt en hånd gjennom det tette, lyse håret, og den dempede belysningen i låven viste mer grått enn det hadde vært der noen måneder tidligere. En vond oppdagelse av at aldringen merket henne. Det var rart hvordan disse små øyeblikkene trådte frem i 26

plutselig relieff. Han hadde lagt merke til det med sitt eget ansikt. Det kunne gå måned etter måned uten at noen forandringer meldte seg, men plutselig en morgen kunne han kaste et sideblikk mot speilet og oppdage at de tidligere smilerynkene nå satt permanent preget i hule kinn. Av og til protesterte kroppen når han skulle stå opp. Han husket at Carol lo av ham fordi han lagde det hun kalte «gammelmannslyder» da han reiste seg fra en stol her om dagen. Han hadde aldri tenkt stort på at noen av dem ble eldre, men nå som han var blitt klar over det, visste han at tankene kom til å kretse om fenomenet til han hadde fått klarhet i hva det betydde for ham. Det var psykologenes tunge bør – en jobb man aldri kunne legge fra seg. Nå måtte han finne ut hvordan han kunne hjelpe Carol å holde seg på rett kjøl etter disse siste vanskelighetene. Han kjente henne godt nok til å ane at hun kanskje ville bruke det som en ansporing til å presse seg enda hardere. Selvaktelsen hennes var utvilsomt knyttet til ReMITs suksess like tett som doble DNA-spiraler; de to tingene var fullstendig avhengig av hverandre. Og det var en farlig strategi. For uansett hvor god etterforsker hun var, kunne hun ikke bestemme utfallet av enhver sak. Før han rakk å synke dypere ned i analysen, la han merke til en svak motordur. Den sjeldne trafikken på bygdeveien forbi låven var som regel hørbar bare noen sekunder om gangen, men denne bilen holdt seg i nærheten, og lyden økte i stedet for å avta. De fikk tydeligvis besøk. Tony kastet seg ut av sengen og holdt på å ramle ned i den igjen mens han dro på seg dongeribuksen. Han grep den tjukke islenderen han hadde begynt å bruke om bord i båten og gikk gjennom låvens hovedseksjon i retning ytterdøra; skrittene ble trippende da han merket de kalde steinhellene under føttene. Motoren hadde stoppet, hørte han. Han åpnet da han hørte den dempede lyden av en dyr, tyskprodusert bildør som ble lukket der ute. Men han kjente så altfor godt den mannen som rettet seg opp og snudde seg mot ham. 27

«Hei, John,» sa Tony uten forsøk på å skjule den trøtte resignasjonen han følte. Å få besøk av John Brandon, Carols tidligere politimester, mannen som hadde ført henne tilbake til politiyrket, var ikke så overraskende. Ikke etter nyheten kvelden før. «Du får komme inn.» Brandon kom mot døra; han minnet mer enn noen gang om en fortvilet blodhund. «Uttrykket ditt tyder på at du har hørt det?» Tony trakk seg til side og slapp ham inn. «Hun har mengder av fiender, John. Trodde du virkelig ikke at en av dem ville kaste seg på telefonen?» Brandon sukket. «Dårlig nytt brer seg alltid fort.» Han så seg om, og Tony la merke til hvordan det drevne politiblikket hans registrerte alle detaljer i det nyoppussede huset. De frittliggende bjelkene, den perfekte gipskledningen. Enkel møblering og en kolossal steinpeis full av kubber klare til å tennes. Ingen bilder på veggene ennå, ingen tepper på flisegulvet. Japanske skjermvegger rundt et soveområde, et rett hjørne som Tony visste at det skjulte seg et luksuriøst baderom bak. «Hun har gjort en fin jobb med dette,» sa Brandon. «Det er jo ikke så overraskende.» «Hvor er hun?» «Oppe i lia med hunden. Avreagerer på terrenget.» Brandon satte seg i en av de dype, tweedtrukne sofaene. «Hvem var det som sa fra til henne?» «Kriminalsjef John Franklin fra West Yorkshire. Han fant en viss ondskapsfull glede i det, kan en si.» Bare tanken på Carols lamslåtte uttrykk var nok til å gi Tony et olmt drag i ansiktet. «Det knuste henne nærmest.» Brandon sukket. «Hadde han enda holdt munn.» «Hvorfor det? Dette kunne ikke vært fremstilt på noen måte som ikke ville gitt samme virkning.» «Jeg ville gjerne sagt det til henne selv. Jeg ville forklart at det ikke var hennes skyld. At det som skjedde, faller inn under de utilsiktede konsekvensers lov.» «Hva?» Frustrert dro han fingrene gjennom det mørke 28

krøllehåret. «Du og de mektige vennene dine korrumperte systemet slik at Carols promillesiktelse ble frafalt av formelle årsaker. Men det førte til at også tre andre førere slapp unna. Så satte en av dem seg bak rattet igjen, men denne gangen var han så full at han drepte både seg selv og tre uskyldige i en nattulykke. Og du mener at det kan avfeies som ‘utilsiktede konsekvenser’?» Tony lagde sarkastiske anførselstegn i luften. «Ingen blåser av det. Men hvis noen må bære skylden, er det meg og den gruppen i Justisdepartementet som mente at det var en god idé. Ikke Carol.» Tony ristet irritert på hodet. «Lykke til med å få henne til å se slik på det. Du skal være heldig om hun fortsatt er i stillingen når denne dagen er omme.» Brandon flyttet beklemt på seg og viklet de lange, tynne beina rundt hverandre. «Jeg håpet du kanskje ville hjelpe meg å overbevise henne om at det ikke er noen vits i å si opp nå. Gjort er gjort. ReMIT får helt sikkert inn en fersk sak ganske snart, og da trenger vi henne til å lede staben.» «Jeg har ikke snakket med henne i dag. Men hun gjør det hun mener er best, uansett hva du eller jeg sier, John.» Døra gikk opp mens han sa de ordene, og Flash stormet gjennom rommet. Hun ga Tony et velkomstslikk på låret før hun snudde seg mot Brandon, løftet ørene årvåkent og snuste i luften med fremstrukket hode. «Det gjør hun,» sa Carol og gikk en håndfull skritt mot dem. «Den gangen sa jeg jo til deg at det ikke var lurt å legge seg opp i en rettmessig arrestasjon, John.» «Du strittet ikke noe særlig imot, så vidt jeg husker.» Bemerkningen var et selvforsvar, men tonen var beklagende. Carol sukket. «Du fant mitt svake punkt med stor treffsikkerhet. Og jeg ga etter for fristelser og smiger.» «Det var ikke smiger,» innvendte Brandon. «Du var den beste til å lede ReMIT. Det er du fortsatt.» Carol tok av seg jakka og hengte den på sin faste knagg. «Meget mulig du har rett. Det er derfor jeg drar på jobb nå.» Hun snudde seg mot dem igjen, kaldt raseri lynte i 29

øynene. «Du har gjort noe forferdelig mot meg, John. Fire mennesker har mistet livet fordi du og kompisene dine kom til at jeg trengte renvasking. Du kan gjemme deg bak din egen overbevisning om at du gjorde det rette. Men det kan ikke jeg. Jeg lot meg overtale til å ta jobben i ReMIT av forfengelighet og selvfølelse.» Hun dro hånden gjennom håret og lot det finne igjen sin naturlige fasong etter luesveisen fra turen. «Jeg tillot meg å tro at motivene mine var rene. Men det var de ikke, om jeg skal være helt ærlig. Så jeg blir nødt til å leve med det der på samvittigheten. Nå skammer jeg meg over at jeg gikk med på den snuskete hestehandelen din. Og det eneste jeg kan gjøre som kommer i nærheten av å gjøre dette godt igjen, er å stille opp og gjøre en jobb som kanskje kan redde andre fra å dø.» Tony følte både stolthet og medynk over å høre det hun sa. «Det er ikke så rent lite,» bemerket han lavt. «Fire menneskeliv, John,» sa Carol. «For din egen og alle andres skyld må du bare håpe at ingen finner ut hva som virkelig skjedde i tingretten i Calderdale.»

Paula ble forbauset over å oppdage at hun var den første som kom til kontoret. Vanligvis satt kriminalkonstabel Stacey Chen allerede trygt installert bak sitt beskyttende skjold av seks dataskjermer når resten av staben ankom. Men i dag var det mørkt på hennes eget kontor, der hun praktiserte den digitale etterforskningens svartekunst. Døra var lukket, og Paula regnet med at den var låst. Hun hengte av seg yttertøyet, men før hun rakk å forsyne seg fra stabens avanserte, bønnemalende kaffemaskin, ringte telefonen på Carol Jordans kontor. Døra var åpen. Da Paula tilhørte Carols gamle storsakavsnitt i Bradfield, hadde husregelen vært at ingen oppringning skulle gå ubesvart. Hun skyndte seg gjennom lokalet og rev av røret på fjerde ring. «ReMIT, kriminaloverkonstabel McIntyre,» sa hun. «Er kriminalsjef Jordan der?» En kvinnestemme som ikke presenterte seg, og som hun ikke dro kjensel på. «Hvem snakker jeg med?» «Kriminalinspektør Henderson fra North Yorkshire politidistrikt.» Det var fortsatt såpass få kvinner med den graden at Paula kjente Anne Henderson av omtale. Hun var en av de stillfarne, men livsfarlige. Hun hevet aldri stemmen, men lot seg heller aldri utmanøvrere av noen hun var oppmerksom på. «Bakerst i køen da de delte ut humoristisk sans» hadde 31

vært dommen hun fikk av en overkonstabel i Bradfield som hadde begynt karrieren i North Yorkshire. Paula mente ikke at Henderson behøvde være noen dårlig person av den grunn, men det var ofte svart humor som fikk Storsakavsnittets etterforskere gjennom all den gruen de rutinemessig støtte på. «Dessverre,» sa Paula. «Kriminalsjef Jordan sitter i møte akkurat nå. Kan jeg hjelpe deg? Eller ta imot en beskjed?» «Vi har noe vi tror du kanskje vil se nærmere på,» sa Henderson brått. «Hvordan bærer en seg ad med disse overleveringene?» «Jeg er ikke sikker på saksgangen ennå,» sa Paula. «Men jeg kan tenke meg at kriminalsjef Jordan gjerne vil sende et team til åstedet.» «Det lar seg ikke gjøre.» Hendersons stemme var korthugd, det lå irritasjon i tonen. «Betjentene på stedet regnet ikke dødsfallet som mistenkelig.» «Nei vel? Så de sikret ikke åstedet?» «Det er innviklet. Det beste ville kanskje være om etterforskningslederen her oppe mailer alle opplysninger til dere? Så kan dere kanskje ta det videre derfra?» Paula visste ikke hva hun skulle si. Hva var det rimelig å tro at Carol Jordan ønsket? Hvis de måtte skyte en hvit pinn etter åstedet, ble de nødt til å begynne et annet sted. «Det er antakelig best,» sa hun. «Jeg skal ordne med det. Kriminalsjef Jordan kan ringe meg når hun har tatt en titt, så går vi videre med dette.» Og det var det. Da Paula la på røret, kom Stacey Chen inn på stabsrommet med kriminalkonstabel Karim Hussain i hælene. Stacey virket nedfor, men Karim så like oppglødd ut som en valp med en flunkende ny tennisball. «Hei, skipper,» ropte han. «Skal jeg ordne en kopp til oss alle sammen?» Stacey himlet med øynene og gikk mot sitt eget kontor. «Earl Grey,» mumlet hun og låste opp døra. «Vet det,» sa Karim blidt. «Uten melk, samme farge som Famous Grouse.» En miniatyrflaske av det whiskymerket 32

sto i skapet under vannkokeren til bruk som kvalitetskontroll. «Jeg lærer, Mr. Fawlty.» Han viftet med de vanvittig lange øyenvippene i en parodi på en kokett servitør. Ingen brydde seg om ham. Han trakk på skuldrene og fortsatte å koke te. Bra søsteren ikke kunne se ham nå. Hun ville nok frydet seg over å mobbe den store etterforskeren som var redusert til chai wallah. Paula gikk etter Stacey. «Det er ikke noe i veien, vel?» «Ingen fare med meg. Jeg gjorde det som måtte gjøres.» «Hvordan tok han det?» «Aner ikke. Jeg har blokkert ham på alle sambandsformer.» Stacey slo seg ned bak skjermene; de spøkelsesaktige lysskjærene deres kastet vilkårlige farger på fjeset og den hvite blusen. Uttrykket var tomt og lite imøtekommende. De fleste ville vært henrykt over å kunne bære seg over en ekskjæreste så lumsk som Sam Evans hadde vist seg å være. Men Stacey var ikke de fleste. «Kriminalinspektør Henderson fra North Yorkshire ringte nettopp. De mailer oss opplysningene i en sak.» Staceys smil var bistert. «Bra. Da får vi noe å sette tennene i.» Paula gikk til sin egen plass, glad for kaffen Karim satte foran henne. Hun logget seg på og sjekket ReMITs data i skytjenesten. North Yorkshire hadde ikke kastet bort tiden. Akronymet deres, NYP, sto først i navnet på den eneste mappen under «Haster»-fanen. For første gang hadde ReMIT en sak fra et annet kammer. Det var nå de kunne begynne å vise hva de var gode for. Utpå formiddagen sto den lille staben samlet i en hestesko rundt et par whiteboard-tavler. Kriminalsjef Carol Jordan sto foran dem med forknytte skuldre, armene langs siden og knyttede never. Bortsett fra Karim var det bare kriminalinspektør Kevin Matthews som lyste av energi og arbeidslyst, tenkte Paula. Carol Jordan hadde mørke ringer under øynene, Stacey liknet en overbevisende stand-in for mannen med ljåen, og Tony Hill, deres beste mulighet til å komme 33

noen vei med det de her sto overfor, hadde hatt pannen konstant rynket siden han kom inn ti minutter tidligere. Siste medlem av staben, kriminaloverkonstabel Alvin Ambrose, holdt seg imponerende uttrykksløs. Han sto med armene løst korslagt foran brystet i en «vente og se»-stilling. Det barberte hodet skinte under lysrørene, og i den mørke dressen minnet han om en nattklubbvakt ingen ville våge å legge seg ut med. «Vi har et fullstendig ødelagt åsted,» begynte Carol. «Det er langt fra noen ideell måte å begynne ReMIT-arbeidet på. Men det kan vi ikke la oss stoppe av.» Hun snudde seg og skrev «Kathryn McCormick» med kraftige blokkbokstaver øverst på tavlen. «For tre kvelder siden kjørte en bilist langs en bygdevei fra Swarthdale to Ripon og kom over en brennende bil på en rasteplass. Han fortsatte tjue meter forbi og stoppet, så gikk han og passasjeren tilbake. Brannen raste i kupeen, og de så konturene av en skikkelse i førersetet. Bilisten, en trettiseksårig ingeniør, prøvde å gå bort til vraket. Men han ble drevet tilbake av heten.» Carol skrev «Simon Downey» på tavlen med mindre bokstaver. Under skrev hun «Rowan Calvert». «Rowan ringte brannvesenet mens Simon løp tilbake til bilen sin for å hente brannslukkeren.» Kevin snøftet. «Den hadde vel ikke mer å stille opp enn en fjert i et tordenvær.» «Nettopp,» sa Carol. «Sytten minutter senere, da brannvesenet kom, hadde brannen begynt å avta. Men innsiden av bilen – en Ford Focus – var helt utbrent. Et utbrent skall med et alvorlig forbrent lik i førersetet. Alle trodde at bilen av en eller annen grunn hadde tatt fyr, og at føreren hadde stoppet, men ikke greid å komme seg ut. Konklusjonen ble ulykke, med en svak mulighet for selvmord.» «Så vitnene at føreren prøvde å komme seg ut?» spurte Paula. «De kunne ikke se stort gjennom flammene og røyken, men i forklaringene har de sagt at de så personen gjøre noen krampaktige bevegelser,» sa Carol. 34

«Det er ganske usannsynlig,» mente Kevin. «En så intens brann? Du lever ikke lenge nok til å gjøre noe skikkelig forsøk på å komme ut.» «Men bindevevet trekker seg sammen i brann, ikke sant?» sa Paula tankefull. «Det er sånn brente lik havner i boksestilling. Kanskje vitnene så det skje og trodde det var en spontan bevegelse, ikke virkningen av flammene.» «Antakelig.» Carol tok en rask titt på mappen foran seg og undersøkte hva det sto i utskriften fra North Yorkshire. «Behandlingen av åstedet har tydeligvis vært helt bak mål fra første til siste stund. Et par av rutene på bilen hadde gått i knas eller smeltet i den intense heten, så innsiden av bilen var temmelig oversprøytet med kjemisk skum og vann. Og neste morgen, da bilen hadde kjølnet nok, satte de den på en bergingsbil og kjørte den til brannvesenets lager for nærmere undersøkelse.» «Hva med liket?» spurte Alvin. «Når tok de det ut?» «På lageret. Heldigvis var patologen der og førte oppsyn med uthentingen, ellers er det ikke godt å vite hva som kunne skjedd.» Carol sukket. «Brannetterforskeren begynte ikke med bilen med det samme, for han jobbet allerede med en brannstifting i Harrogate, så bilvraket ble stående i lagerbygningen.» «Hvor hvem som helst antakelig kunne tuklet med den?» «Kanskje ikke hvem som helst, Kevin, men jeg skjønner hva du mener, ja. I og med at de trodde det var en ulykke, ble det ikke prioritert så høyt.» «Hva fikk dem til å skifte oppfatning?» spurte Tony. «Det patologen oppdaget da han foretok likskuet i går kveld. Hva som nå enn skjedde i den bilen, var det ingen ulykke. Ikke noe selvmord heller.» «Hvorfor ikke?» utbrøt Karim uten å tenke seg om. Han la merke til hvordan Kevin og Paula vekslet et lattermildt blikk, hvordan Stacey kjempet mot en himlede mine og hvordan Alvin plutselig så i gulvet. «Fordi myrdede mennesker ikke tar livet av seg,» sa Carol.

Mindre enn en halv time senere var hovedrommet i ReMITs kontorlokaler tomt igjen. Stacey satt på sitt eget kontor med døra lukket mens hun gikk i gang med å følge Kathryn McCormicks elektroniske spor på nettet. Med litt flaks ville Paula og Karim komme tilbake fra husransakelsen hjemme hos offeret med et nettbrett eller en datamaskin som ga dem innpass i Kathryns tilværelse. Men i mellomtiden ville Stacey bruke alle de offisielle tilgangsportalene og uoffisielle bakdørene hun hadde til rådighet og begynne å sette opp grove konturer som et slikt apparat kunne hjelpe henne å fargelegge. På den andre kanten av stabsrommet satt Carol og Tony og betraktet hverandre over skrivebordet bak den lukkede døra til kontoret hennes. Han kjente henne godt nok til å vite at hun holdt følelsene solid innestengt, så solid at hun hadde mer enn nok med å svare på hvordan hun helst ville ha kaffen. Han skulle egentlig vært på sitt eget kontor på Bradfield Moor lukkede mentalsykehus og gitt veiledning til en doktorgradsstudent, men han hadde utsatt timen hennes. I dag aktet han å stå Carol bi i ett og alt, enten hun likte det eller ikke. «Høres ut til at patologen gjorde en skikkelig jobb, om ikke annet,» sa Tony. «Ja, han oppdaget øyeblikkelig det med lungene. Ingen spor av inhalert røyk, ingen svimerker etter innpusting av 36

hete gasser. Så hun var avgjort død før brannen blusset opp.» «Men like fullt kan det ha vært en ulykke, ikke sant? Hun kan ha fått hjerneblødning, sprekk i en aorta-aneurisme eller noe annet momentant, og mistet en tent sigarett. Manglende lungeskader behøver ikke kategorisk utelukke naturlige årsaker, vel?» «Fulgte du ikke med der inne?» Carols tone var skarp og bebreidende. «Unnskyld. Jeg fikk en SMS fra studenten jeg avlyste møtet med i formiddag. Jeg måtte svare på den.» «Skjønner ikke hvorfor du avlyste. Jeg er ingen unge, jeg trenger ingen barnepike til å holde øye med den ene tingen her i verden jeg føler meg kompetent til å gjøre.» Hun hørtes trøtt ut, tonen sto til de mørke ringene under øynene. «Jeg trodde du kanskje ville sette pris på litt støtte.» Carol snøftet. «Det er nettopp det jeg har den gjengen der ute til. Staben min. Uansett hva som skjer, vil de støtte meg.» Tony var ikke sikker på om det var ham eller seg selv Carol prøvde å overbevise. Et altfor ferskt svik – en intern lekkasje til pressen om den frafalte siktelsen mot henne – sved fortsatt. Det hadde skjedd én gang, og vissheten om at det kunne gjenta seg, måtte murre som en dempet bakgrunnsdur i hodet. Og med tanke på det som fortsatt var skjult, ville en ny avsløring bli en sjokkgranat så lydsterk at den kunne komme til å overdøve alt annet hun hadde oppnådd. «Det gjør vi alle,» sa han mildt. «Men de andre har sine egne oppgaver å konsentrere seg om. Jeg har ikke så mye å ta tak i foreløpig, så –» «Nok om det,» avbrøt hun. «Det som utelukket en slik ulykke som du snakker om, var noe patologen oppdaget da han så nærmere etter. Kathryn McCormicks tungebein var brukket i to. Det i seg selv beviser riktignok ikke at hun ble kvalt. Tungebeinet har lett for å ryke i en trafikkulykke, det skjer hvis sikkerhetsbeltet hugger til over strupen. Men det var ingen spor av ulykke eller panikkbremsing her. Stacey 37

dobbeltsjekket bildene North Yorkshire hadde oversendt, og det er ingen bremsespor på rasteplassen, ingenting som vitnet om bråstopp. Og utvendig er bilen uskadd, så vidt vi kan se av bildene. Så det brukne tungebeinet i kombinasjon med de rene lungene gjør det temmelig klart at brannen ble påsatt for å dekke over et drap.» «Da funket det ikke så godt som dekke, skjønner jeg.» «Nei.» Carol lo sarkastisk. «Med den dilla folk har på kriminalteknikk og virkelige forbrytelser nå for tiden, tror alle at de kan nok til å narre oss opp i stry. De har sett TVseriene, de har lest bøkene. Men når de virkelig skal drepe et annet menneske og kvitte seg med liket … Ja, da er det ikke så lett. Da skjærer alt seg, og så begynner de å begå viktige feil.» «Hmm,» mumlet Tony. «Det har du sikkert rett i. De var kjappe med identifiseringen, ikke sant? Var det også patologens verk?» Carol ristet på hodet. «Godt, gammeldags politiarbeid. Nå ja … til en viss grad, i alle fall. Betjentene på åstedet søkte på regnummeret i databasen og fant Kathryn McCormicks navn og adresse i Bradfield. Så måtte en eller annen stakkars jævel ringe rundt til tannlegekontorer og finne det hun hadde brukt. De gjorde tannsammenlikningen tidligere i dag, og den matchet.» «Så identiteten er ikke frigitt?» «Ikke for offentligheten. Vi har ikke sporet opp pårørende ennå.» Carol sukket. «Men det er en snodig sak, dette her.» Tony nikket enig. «De fleste drapsmenn som tar bryet med å prøve å skjule det de har gjort, vil at liket skal forsvinne. Ikke lyse opp himmelen med et mektig bål. Jeg vet det var en bygdevei. Men like fullt ville det ikke vært mulig å vekke mer oppmerksomhet om han hadde gått inn for det.» Han spratt opp av stolen og begynte å gå rundt i det lille rommet mens han snakket. «Prøvde han å forbrenne henne så ettertrykkelig at ingen ville få mistanke om drap? Ville han rett og slett forsikre seg om at hun var død, en makaber 38

form for helgardering? Eller dreide det seg bare om brannen? Var drapet bare et uvesentlig moment, mens brenningen av offeret var det som virkelig pirret ham?» «Eller sørget han bare for å få vekk kriminaltekniske spor?» Tony stoppet, himlet med øynene og mimet dumhet. «Der har du det antakelig. Av og til glemmer jeg at den enkleste forklaringen er den mest sannsynlige.» Han satte seg i stolen igjen. «Hvordan føler du deg?» «Ingen fare,» svarte Carol øyeblikkelig. «Det er alltid bra med meg når jeg jobber, det vet du jo.» Han visste at det var det hun alltid innprentet seg. «Tror du pressen kommer til å finne ut det med –» «Jeg vet ikke, og akkurat nå prøver jeg å la være å tenke på det. Jeg prøver å ikke lure på om John Franklin og kompisene hans i West Yorkshire hater meg nok til å risikere konsekvensene av å lekke saken til pressen. Jeg prøver å la være å forestille meg overskriftene. Og jeg prøver å overbevise meg om at løsningen ikke er vodka i industrielle kvanta.» Hun smilte skjevt. «Så ærlig talt, hvis du har tenkt å leke frimerke på meg i dag, får du kutte ut å mase om det der.» Smilet reddet ham fra panikk. Carols sinne var fortsatt rettet mot henne selv. Det ville selvfølgelig få sine konsekvenser, men nå kunne han i det minste være til stede og hjelpe henne gjennom det verste. «Greit nok,» sa han. «Og hvordan er planene?» «Jeg tenkte jeg kunne ta en tur ut til North Yorkshire. Åstedet vil ikke gi stort av kriminalteknisk verdi, men jeg vil gjerne se det i virkeligheten, ikke bare på videoer og bilder. Og jeg vet du liker å kikke litt rundt og se ting med egne øyne.» «Jeg liker å danne meg et inntrykk av terrenget drapsmannen foretrekker.» Tony reiste seg igjen og tok den brune, medtatte vindjakka. Plagget hadde aldri hatt den ringeste tilknytning til motebildet, noe han tok med knusende ro. Men selv han måtte innrømme at den begynte å passe 39

litt for godt inn blant byens uteliggere. «Synes du jeg trenger en ny ytterjakke?» spurte han Carol da de gikk ut. «Alltid,» sa hun tørt. «La oss stikke innom en sportsbutikk på vei ut av byen.» «Er ikke det litt … fust, synes du?» Carol klukklo mens de ventet på heisen. «Smi mens jernet er varmt. Hvis jeg venter til i morgen, viser det seg bare at den gamle jakka er blitt ditt kjæreste eie, og at du ikke kan tenke deg å skrive en ny profil uten den.» Hun gikk foran ham inn i heisen. Tony svelget kraftig. Kanskje hun ville klare å holde motet oppe likevel.