Page 1


aksel selmer

Bomvokteren


© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-40950-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Terje Langeggen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 11,9/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1 Bestyreren kjører fort, enda veien er svært smal og humpete. Jeg holder meg fast og lukker øynene der det er bratt og svingete. Plutselig er bommen rett foran oss. Bestyreren svinger bilen ut i grøfta og bråstopper. Bomvokterhytta ligger ikke langt fra veien, den er mindre enn jeg har sett for meg. Det er nesten ikke maling igjen på veggene, men jeg kan se at den har vært rød en gang, nå er den mest grå. Den ligger ved veiens høyeste punkt. Det er to hengelåser og en vanlig dørlås på hyttedøra. Bestyreren finner frem de riktige nøklene fra et stort knippe han har i jakkelomma. Han er rask i bevegelsene. Han dytter hatten sin høyere opp i panna før han åpner døra. Det er han som går inn først. Jeg bærer kofferten og bagen min selv. Det er en liten gang, ei ny dør og så et rom, to vinduer. Det er alt. Et lite spisebord og to stoler ved det ene vinduet, slik at man kan sitte og se ned på veien og bommen. En tresofa med en tynn madrass. Oljelamper. På den ene kortveggen står en seng og en liten kommode med tre skuffer i. Det er sand på gulvet. Fra vedkomfyren går et svart rør opp gjennom taket. Kjøkkenbenken er kort. Ved døra står et skap. Jeg fryser ved tanken på at det er her jeg skal bo de neste månedene. Det hjelper å tenke 5


på at bestefar har bodd her halve året. Foran sofaen har han laget et bord av ei kasse og ei treplate. Han har lagt et rødt tøystykke som duk på bordet. På veggen henger en tegning som jeg har laget til ham en gang. Jeg kan ikke huske at jeg tegnet den, men jeg ser at den er min. Det at bestefar har prøvd å pynte rundt seg, gjør meg trist og glad på samme tid. Jeg skulle ønske han hadde vært her nå. Bestefar sa alltid at han hadde det så koselig i bomvokterhytta. Jeg så for meg et lunt og koselig sted, jeg drømte stadig om å få besøke ham i bomvokterhytta hans. Dette er noe helt annet. Det hadde vært bedre for meg om han hadde fortalt hvordan det egentlig så ut der han holdt til. Den mutte Bestyreren er ingen god omviser i det nye hjemmet mitt. Han står bare rett opp og ned ved døra og ser utålmodig ut. Jeg har ikke lyst til å være her jeg heller. Jeg holder fortsatt i veska mi. Jeg vil hjem igjen. Dette er den første jobben min. Og jeg skal være glad til som har fått meg et lønnet arbeid. Men det var uventet at det var her jeg skulle ende opp. Bestefar var uheldig da han skulle reparere taket vårt, han falt mange meter ned. Nå er han hardt skadet og syk, og ligger til sengs hele tiden. Han kan aldri jobbe mer. Det er bare de som jobber for Bestyreren som får bo i husene han bestemmer over. Bestyreren jobber for Høvdingen. Høvdingen eier alt i Bygda, og så eier han fjellveien fra Bygda og opp til bommen. Jeg skal være bomvokter i stedet for bestefar, så vi ikke blir kastet ut av huset vi leier. Men nå ser jeg at denne jobben kanskje ikke passer for ei som ikke har jobbet før, og 6


ikke har vært på fjellet. Det er noe helt annet å være her, enn å høre bestefar fortelle om bomvokterjobben. De som bruker fjellveien, og passerer gjennom bommen, skal til byen ved havet. Det er mest trafikk i retning havet, har bestefar sagt. Men hva vet jeg. Jeg har levd livet mitt i Bygda. Det er nok for meg. Jeg tenker ikke at jeg må se havet, at det kan være til nytte for meg. Bestemor snakker alltid om at hun gjerne skulle ha sett havet. Enda så gammel som hun er, har hun ikke fått gjort noe med det. Da er det nok ikke så viktig likevel. Vi som kommer fra Bygda, kan ikke bruke havet til noe. De som bor der kan kanskje det. Jeg kan ikke tenke meg at vi bygdefolk blir noe klokere av å få se havet. Det er typisk bestemor å ønske seg noe annet enn det som er. Bestyreren legger tre nøkler på kjøkkenbordet. De er til låsene på ytterdøra. Han dytter hatten sin høyere opp i panna og sier han skal vise meg hvordan jeg tar betaling fra de som skal gjennom bommen, og hvilke billetter de skal ha. Jeg skulle ønske han ville si at jeg kan være med ham ned til Bygda igjen. Prisen står på billettene. I billettveska ligger det vekslepenger. Bestyreren sier han har notert beløpet. Når jeg leverer tilbake veska skal den inneholde den samme summen. De grønne billettene er for biler. De røde for lastebiler og busser. Og for biler som har tilhenger. Det er ikke vanskelig å skjønne i det hele tatt. Jeg visste alt fra før. Bestefar har snakket mye om billettveska og billettene. Billettveska var ny da han begynte i jobben, men den er ikke utslitt. Beste7


far tar godt vare på det han har ansvar for. Bestyreren skal komme annen hver mandag og hente pengene jeg har fått inn, om det passer med de andre forpliktelsene hans. Jeg skal levere ham alt jeg har i veska, minus det faste beløpet som er vekslepenger. Så skal han sjekke om beløpet han da får, passer med antallet billetter som er borte fra billettblokka. Hver billett har sitt eget nummer. Det er høye tall på billettene. Det tyder på at det har vært solgt mange billetter ved denne bommen. Bestefar er den beste bomvokteren man kan tenke seg. Lange dager med billettveska rundt halsen passet ham perfekt. Bestyreren legger flere billettblokker på ei hylle i skapet. Han har tro på at det skal selges mange billetter denne sesongen også. Billettveska henger på en knagg ved døra. Jeg skal ha den med når jeg tar betaling fra bilistene. Det er viktig at jeg ikke løfter opp bommen før jeg har fått betalingen. Bommen låses ikke etter hver passering. Det holder at den lukkes. Bestefar har sagt at det aldri er noen som har prøvd å kjøre gjennom den lukkede bommen. Bestyreren sier at han skal vise meg hva jeg skal gjøre med bommen. Han er en travel mann. Han må videre til andre bestyreroppgaver. Men han vil først se at jeg greier å gjøre den jobben jeg har blitt satt til å gjøre. Bestefar har sagt at man ikke behøver å være spesielt sterk. Det handler om teknikk. Det er nok ikke mange som vet så mye om det å være bomvokter, uten å ha prøvd det, som det jeg gjør. Men likevel er jeg redd jeg er for ung til dette ansvarsfulle arbeidet. Bestyreren må først låse opp bommen. Nøk8


kelen henger i hytta. Bommen er låst med hengelås hele vinteren, selv om det ikke er mulig å kjøre bil her når snøen ligger dyp. Det brøytes ikke. Fjellveien stenger alltid rett før den første snøen faller. Hvem bommen er låst for om vinteren, aner jeg ikke. Fjellveien åpner for sesongen i morgen tidlig. Nå er veien så tørr at den tåler biltrafikk. Det er lenge siden snøen forsvant. Det er ikke Høvdingen som eier veien på den andre siden av bommen. Bestefar har sagt at Høvdingen i mange år har prøvd å få kjøpe den delen av fjellveien også. Den andre eieren har sin bom helt i enden av veien, nesten nede ved byen ved havet. Når en bil kommer opp fra Bygda og stopper ved bommen, tar jeg betaling for at de har brukt veien til Høvdingen. Når det kommer en bil fra den andre siden, tar jeg betaling for at de skal bruke Høvdingens vei. Det virker som en fornuftig ordning. Ingen kan klage på den, uansett hvilken vei de kommer fra. Denne bommen har vært her lengst. Bestefar kan huske at disse veiene ble bygd. Høvdingen har kjøpt veiene av de som bygde dem i gamle dager. Bomvokterens oppgave er å hjelpe alle til å få gjort opp for seg. Den første som kjører fjellveien i år, blir også min første kunde. Jeg gruer meg til jeg ser bilen komme kjørende. Men det er imponerende at noen vet hvor mye det koster å bruke veien deres. Det er egentlig det samme med en potet. Hvordan vet noen hvor mye en potet skal koste? I den siste kassa jeg bar inn fra bilen til Bestyreren har jeg maten min. Den skal vare i to uker. Det finnes ikke 9


mye spiselig her omkring. Bestefar har fortalt at det var både bær og mange slags dyr i fjellet da han var ung. Han visste om harer og forskjellige fugler. Han så rev. Han har alltid likt fjellet. Derfor trivdes han så godt i jobben som bomvokter. For meg er det første gang jeg er på fjellet. Det er ikke noe særlig. Det er kaldt og det blåser. Det er bare grått, og ingen ting å se. Det lukter vått, men ikke som i skogen, som jeg er vant til. Skyene gnir seg inntil fjelltoppene. Enda jeg er nærmere himmelen her enn nede i Bygda, ser jeg ikke noe til den. Jeg tenker at jeg skal bruke litt tid i ettermiddag på å øve meg på å åpne og lukke bommen. De som kommer kjørende skal ikke tro at jeg ikke vet hva det vil si å være bomvokter. De skal slippe å bekymre seg for om jeg vet hva jeg skal gjøre. Jeg skal yte god service og være høflig. Alltid hilse pent, og så avslutte billettsalget med å ønske bilistene god tur videre. Skulle Bestyreren ha vært bomvokter selv, måtte han ha lagt om stilen en god del. Men jeg bør ikke begynne å prate med de som passerer. Om hovedveien, som går gjennom dalen og rundt alle fjellene, plutselig må stenge, blir det fort kø ved bommen på fjellveien. Jeg må huske på at min jobb som bomvokter er å selge billetter, og åpne og lukke bommen på en ryddig og uklanderlig måte. Noe mer enn det skal jeg ikke bry meg om. Jeg er redd jeg ikke har med meg nok tøy. Det er mye kaldere på fjellet enn nede i Bygda. Jeg liker ikke å fryse. Bestyreren sa det blir bra med ei ung dame som bomvakt. Han tror bilistene vil like det. 10


Han viste meg vedstabelen som ligger i uthuset rett bak bomvokterhytta. Den er ikke stor. Det er ikke ordentlig ved, bare noen gamle bygningsmaterialer som er kappet opp. Det er både maling og tapetrester på plankene. Jeg har lyst til å fyre opp i ovnen med en gang, men jeg må ikke glemme at veden skal vare en stund. Den skal først og fremst brukes til å varme mat. Jeg kan ikke stole på at Bestyreren vil fylle opp igjen om jeg går tom for ved. Veden til Bestyreren koster penger. Men jeg er sikker på at det blir varmere i lufta når sommeren kommer. Jeg kan ikke tenke meg annet enn at det blir sommer i fjellet også. Nå er våren så vidt i gang. Selv i Bygda snakket alle om at våren så langt hadde vært uvanlig kjølig. Noe av det beste jeg vet om sommeren er å ligge helt naken på den store, flate steinen jeg har funnet nede ved elva, rett etter at den gjør en stor sving ved brua, og kjenne sola varme. Dit kommer det ingen andre. Jeg har stedet helt for meg selv, det er drømmestedet mitt. Når jeg ligger der med lukkede øyne, drar tankene mine alle mulige steder. Det hender jeg sovner. Folk flest går langs veiene, eller sitter foran huset sitt. Det er også godt å stå med ryggen mot ovnen etter å ha vært ute på vinteren. Jeg har med skjerf. Votter har jeg ikke pakket ned. Jeg både gruer meg og gleder meg til den første bilen stopper foran bommen. Jeg håper jeg greier å si alt i riktig rekkefølge og gi tilbake riktig beløp, hvis de har store penger. Jeg er ikke så vant med penger. Sannsynligvis vil jeg holde varmen hele dagen ved å løpe opp og ned mellom bommen og bomvokter11


hytta. Nå som fjellveien endelig skal åpne etter vinteren, kommer det nok til å bli stor trafikk. Selv om det går en bred og fin vei rundt fjellet, er det mange som liker å kjøre over fjellet også. Det har bestefar fortalt. Man tenker ikke på å pakke votter med i bagasjen når det snart er sommer. Jeg kjenner ikke fjellet. De som kjenner fjellet har kanskje alltid med seg votter når de skal dit. Bestefar har aldri sagt et ord om votter når han har snakket om fjellet og bomvokterjobben. Jeg pakket det jeg selv syntes var fornuftig for fjellet. Det er bestemor som har strikket skjerfet mitt. Hun strikker også gensere og sokker til meg. Jeg har bare to kjoler og to gensere. Egentlig er det rart at noen i det hele tatt bruker fjellveien, når den andre veien rundt fjellet er så fin. Der kan de kjøre fort. Fjellveien er bratt, humpete og smal. Kanskje de som bruker fjellveien skal til et sted i fjellene som jeg ikke har hørt om, og ikke til byen ved havet. Bestefar har ikke brydd seg om hvorfor folk kjører over fjellet. Det som var viktig for ham var at de som brukte veien betalte for seg. Ingen har sagt noe til meg om hvordan en bomvokter skal kle seg. Kjolene mine har jeg arvet av tante. Hun syr dem om slik at de passer til meg. I forhold til tante er jeg ganske spinkel. Men tante sier jeg begynner å se ut som en kvinne. Jeg har strukket meg veldig de siste to årene. Jeg har ikke tenkt over om det har noe å si om jeg blir en spinkel kvinne, eller en kvinne med runde former slik som tante. Hun sier at menn liker former. Menn er ikke viktig for meg. Denne sommeren skal jeg være bomvokter. Det viktigste er 12


at bestefar og bestemor og jeg kan få fortsette å bo i huset. Det har alltid vært slik at man må flytte den dagen man slutter å jobbe for Bestyreren. Husene ble bygget for arbeiderne som jobbet på sagbruket. Leia trekkes fra lønna. Bestefar sier det er dyrt å bo i Bygda. Det er lenge siden det ble stille på sagbruket. Etter brannen er det ikke mange hus igjen, flere av dem holder på å falle sammen. De som ikke jobber for Bestyreren, bor langt til skogs, for seg selv. Den som har bodd hele livet sitt i Bygda, vil ikke flytte ut i skogen. Selv om det blir færre og færre folk i Bygda, kan jeg ikke tenke meg å bo andre steder. Bestefar og bestemor er så gamle at de ikke vil tåle å flytte til skogs. Bestemor, som hele tiden klager over hvor ille det har blitt i Bygda, vil i alle fall finne mye å klage over i den mørke, kalde skogen. Det er ikke bra for helsa hennes at hun klager så mye. Nå som jeg skal passe bommen på fjellet, må hun stelle bestefar helt alene. Det klager hun også over. Jeg øver en stund på bomvokterjobben. Jeg kan ingen ting om dette, annet enn det bestefar har fortalt, og det har vist seg at det ikke alltid stemmer med virkeligheten. De burde ha gitt denne jobben til en som har erfaring og vet hvordan det er å ha ansvar for penger. Jeg reiser meg fra stolen ved kjøkkenbordet og henger billettveska rundt halsen. Så løper jeg ned til bommen, og stopper omtrent der jeg kan tenke meg at bilene kommer til å stoppe. Jeg sier det jeg har planlagt at jeg skal si. Så hever jeg bommen, står noen sekunder, og senker den 13


rolig ned igjen og går opp til hytta. Jeg bestemte meg for å gjøre dette ti ganger. Men det blir bare fem. Da er jeg lei. Dessuten har jeg fått varmen i meg. Jeg vil nok ikke bruke mye mer enn to minutter på å gjennomføre det som kreves, om jeg starter ved kjøkkenbordet. Det er morsomst når jeg legger meg over betongblokka, som er loddet på den korte enden av bommen, og bommen løfter seg. Jeg liker følelsen jeg får nederst i magen. Drikkevann finnes i en bekk mindre enn hundre meter fra hytta. Det er en liten kulp der, med steiner rundt, slik at det går an å ta et raskt bad. Jeg tenker at det er bestefar som har laget den. Jeg lurer på om jeg kommer til å få sove i natt, eller om jeg vil være for spent. Jeg har aldri sovet andre steder enn i huset til bestefar og bestemor, og i huset til tante. Jeg gruer meg til fjellmørket. Fra hytta går det en sti ut på en haug og derfra kan jeg se veien et stykke nedover mot Bygda, også noen av svingene. For å kunne se langt i retning byen ved havet, må jeg gå et par hundre meter langs veien, forbi en sving. Veien skal åpne klokka åtte. Jeg håper det kommer så mange biler at jeg greier å holde varmen hele dagen. Jeg håper også at den første bilen kommer fra Bygda og ikke fra byen ved havet. Resten av ettermiddagen bruker jeg til å gjøre rent i bomvokterhytta etter vinteren. Det trengs. Det har vært mus i kjøkkenbenken. Det ligger et tjukt lag med aske i vedovnen, det er også noe papir der. Det ser ut som om bestefar har vært nødt til å bruke 14


tegningene mine til å fyre opp med. Det er fluelort på vinduene. Det er skittent på gulvet. I skapet står det mange tomme flasker, det var sikkert der bestefar lagret drikkevannet sitt. Jeg henter vann i to bøtter og varmer vaskevann på vedovnen. Bestyreren fortalte i bilen at bestefar ikke hadde vært helt til å stole på forrige sesong. Han hadde nok vært for gammel for denne jobben. Flere bilister har fortalt til Bestyreren at de måtte gå opp i bomvokterhytta og hente bestefar. Da hadde han ligget i sengen. Sannsynligvis var det mange som løftet bommen selv og bare kjørte gjennom uten å betale, siden bestefar ikke kom ut av hytta når de tutet. Bestyreren sa at han hadde tapt mange penger på bestefars slapphet. Bestefar skulle ha fortalt Bestyreren at han ikke følte seg frisk. Han har alltid tidligere gjort jobben sin ordentlig. Bestyreren hadde aldri fått en eneste klage. Men i fjor fikk han flere. Nå var det opp til meg å rette opp igjen inntrykket. Folk vil slutte å bruke fjellveien om ikke bomvokteren er der og gjør jobben sin. Bestyreren kan ikke tape penger på at folk bare åpner bommen selv og kjører videre uten å betale. Det er nok av folk som kan tenke seg denne jobben. Men Bestyreren vil gi meg en mulighet til å vise at jeg er til å stole på. Selv om han ikke liker at bestefar sviktet, vil han ikke være urimelig. Bestefar begynte tross alt hos Høvdingen før Bestyreren gjorde det. For å dekke det tapet Bestyreren har hatt på de uheldige hendelsene med bestefar i fjor, kommer jeg ikke til å få utbetalt lønn de første tre månedene. Halve lønna går alltid til husleie. Nå 15


skal den andre halvdelen gå til å rette opp bestefars dårlige fjorårssesong. Bestyreren sa at han regnet med at jeg skjønte dette. Han hadde vært nødt til å gjøre et anslag, og kom slik fram til en sum som passet med overskuddet fra tre måneders lønn, når husleia var trukket fra. Jeg vet ingen ting om lønn og det å skylde penger. Jeg har aldri fått lønn før. Jeg har ikke behov for penger. Bestefar og bestemor har nok regnet med at de skal få penger av meg, nå som jeg har begynt å jobbe. Men først om tre måneder vil de få penger. Når de får høre hvorfor det er slik, vil de forstå. Bestyreren forklarer seg alltid på en tydelig måte. Vi skal være glad for at vi får gjort opp for bestefars tabber på denne måten. Bestemor vil selvfølgelig bli sur på bestefar, som har satt oss i denne knipa. Men hun har penger på lur. Det har hun alltid. Selv om hun stadig sier at alt er håpløst og vi ikke kommer til å greie oss gjennom enda en vinter, gjør vi det likevel. Vi har alltid hatt mat. Bestefar er ved godt mot. Selv ikke nå, som han ligger i sengen hele tiden og ikke kan røre seg, har han glemt å smile. Nå er det opp til meg å sørge for at vi greier oss. Og bestemor, som har penger gjemt et sted. Jeg aner ikke hvor hun har dem. Men hun har alltid nok til å få tak i mat. Vi har aldri sultet. Men jeg syns det er rart at jeg ikke har fått vite at bestefar var syk mens han jobbet på fjellet. Hytta er hyggeligere nå som mørket har falt på. Jeg har tent oljelampene og fyrt opp i ovnen igjen. Det er kaldt i hytta uten varmen fra vedfyringen. Det 16


blir sannsynligvis varmere i lufta etter hvert som det blir sommer. Det er nå jeg trenger veden. Nede i Bygda fyrer vi nesten aldri om sommeren. Selv om det egentlig er vår, ligner været her oppe på det som er om høsten. Jeg vil ikke fryse den første kvelden jeg skal bo helt for meg selv. Jeg håper at jeg kan få til en avtale med Bestyreren om mer ved når det er tomt i uthuset. Denne vinteren måtte bestefar og bestemor kjøpe ved av Bestyreren for første gang. Før har bestefar alltid ordnet ved selv. Etter at han ødela ryggen da han falt ned fra taket, får han ikke gjort noen ting. Han sover mye. Bestemor sier at han slo hodet sitt også. Det er derfor han sier så lite. Veden til Bestyreren er dyr. Det er stort sett gamle bygningsmaterialer. Bestefar pleide å få lov til å hente ved fra nedfallstrær i skogen uten å betale veldig mye for den. Han dro stokkene frem gjennom snøen. Han kappet dem opp ved veien og siden kjørte han vedskiene hjem til oss med trillebåra, eller på en kjelke. Bestefars ved luktet så godt. Det var viktig for ham at vedhugsten var unnagjort før han begynte i bomvokterjobben om våren. Han måtte også hjelpe Bestyreren med å måke snø foran noen av husene hans gjennom vinteren. Den ene vinteren var bestefar snømåker og vedhugger, den neste lå han i sengen ute av stand til å røre seg. Bestemor sier det er en tragedie. Hun lurer virkelig på hvordan det nå skal gå med oss. Hun sier at hun er sikker på at han har lagt seg til for å dø, at han kommer til å svikte oss. Nå får vi svi for at vi er en så liten familie, sier hun. Det er ingen andre 17


som kan hjelpe oss. I store familier hjelper alle hverandre, mener hun. Jeg lurer på hvor bestemor har lært alt det hun kan om store familier. Siden mine foreldre og onkel døde, har det bare vært oss tre, og så tante da, men hun kommer fra en annen familie. Hun giftet seg med onkel. Det er jeg som vasker og bærer inn ved og steller bestefar. Jeg varmer vann. Jeg ser til hønene og henter eggene. Bestemor lager mat. Dessuten hjelper tante oss med alt som har med klær og gardiner og sengetøy å gjøre. Hun snakker med bestefar for å muntre ham opp. Bestefar smiler når hun snakker. Etter hvert husker han visst også litt. Bestemor strikker. Tante syr. Bestemor sier det ikke er mening med noe, nå som han bare ligger der. Nå må hun gjøre alt alene. Tante er den eneste jeg vet om som synger mens hun jobber. Jeg kan en del av de sangene. Jeg savner tante så jeg får tårer i øynene. Nå som jeg sitter ved kjøkkenbordet og stirrer ut i fjellmørket, synger jeg gjennom de sangene jeg kan huske. Kan jeg ikke teksten, nynner jeg. Det er nesten som om tante er her. Jeg gruer meg mindre til natten nå, som jeg kom på at jeg kan synge. Billettveska henger på knaggen ved døra. Jeg har lagt frem den fineste kjolen min. Jeg skal stå klar ved bommen i god tid før klokka åtte. Tåken ligger tett. Jeg ser ikke bommen fra vinduet i hytta. Det har ingen hensikt å gå ut på utsiktshaugen til bestefar og se etter biler heller. Nå må jeg stå ved bommen hele tiden og vente på dem. Jeg har skjerfet rundt halsen. Jeg har trukket ermene på genseren 18


over hendene. Likevel fryser jeg på fingrene. Jakka er trang når jeg har den tjukke genseren under. Jeg venter på de første bilene. Jeg har stukket hendene inn i armhulene. Jeg er redd fingrene skal være så kalde og stive at jeg ikke får revet av billetten som bilistene skal ha når de har betalt. Kanskje bilistene ikke tør å kjøre fjellveien når sikten er så dårlig som nå. Noen steder går det stupbratt ned på siden. De må i alle fall kjøre sakte. Det er sikkert ikke bare den fine veien som får folk til å kjøre rundt fjellet istedenfor å bruke fjellveien, selv om den er kortere. Det er også den dårlige sikten som er i fjellet. De syns fjellveien er farlig og fjellet for ugjestmildt. I godt vær ville nok de første bilene allerede ha vært her. Selv om jeg ikke fikk sove i natt, føler jeg meg opplagt og klar for å gjøre jobben min. Jeg løper noen runder rundt bommen, og åpner og lukker den noen ganger. Jeg lytter. Det er stille. Jeg hører ikke bekken engang. Tåken stjeler både sikten og lyden. Jeg håper bilistene ser bommen og rekker å stoppe. Bestyreren vil sikkert gi meg skylden om noen kjører inn i bommen og ødelegger den. Bommen hadde vært mer synlig om den var rød, eller gul, istedenfor brun og rusten. Bestefar hadde aldri noen uhell med bommen. Han har aldri sagt noe om tåken heller. Jeg savner kjøkkenet til bestemor, varmen og praten. Jeg tar ti lange skritt bort fra bommen. Så snur jeg meg. Jeg må gå to skritt tilbake igjen for å se at det står en bom der. Jeg må være klar til å skrike stopp når bilene dukker opp. Kommer det biler fra den andre siden, vil jeg ikke rekke å si fra. 19

Profile for Cappelen Damm AS

Bomvokteren av Aksel Selmer  

Bomvokteren lar oss møte ei ung jente som har overtatt jobben som bomvokter etter bestefaren sin. Hun opplever fjellet som kaldt og ugjestmi...

Bomvokteren av Aksel Selmer  

Bomvokteren lar oss møte ei ung jente som har overtatt jobben som bomvokter etter bestefaren sin. Hun opplever fjellet som kaldt og ugjestmi...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded