Bollekinn

Page 1



Sara Mesa

Bollekinn Oversatt av Kristina Victoria Vahl


Sara Mesa Originalens tittel: Cara de pan Oversatt fra spansk av Kristina Victoria Vahl © Sara Mesa, 2018 Originally published by Editorial Anagrama S.A.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020

ISBN 978-82-02-62642-6 1. utgave 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Marianne Zaitzow/Affair Omslagsfoto: Jack Jelly/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10,8/14 pkt Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

første del Parken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

andre del Kaféen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 109

Etterord av forfatteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139



første del

Parken



Den første gangen kommer han så uventet på henne at hun skvetter ved synet av ham. Jenta sitter med ryggen lent mot en trestamme mens hun leser et blad da hun hører skrittene som nærmer seg, knasingen av tørre blader som knuses under føttene. Så ser hun ham stående fremfor seg, kanskje litt forlegen, men ikke overrasket over å oppdage henne der hun sitter gjemt bak hekken. Gamlingen ber om unnskyldning – det var ikke meningen å skremme deg! sier han – og etterpå spør han hva hun leser. Men mellom det ene og det andre – mellom unnskyldningen og spørsmålet – gir han jenta tid til å reagere. Dette, svarer hun og viser ham bladet, et jenteblad. Nå vil han kanskje – tenker hun – idet han ser at dette åpenbart ikke er et blad for småjenter, tro at hun er eldre enn hun er, og da lar han være å stille spørsmålet hun frykter – hva gjør du her på denne tiden av døgnet? – selv om gamlingen faktisk nøyer seg med å smile og kikke på bladet, nølende. Først ser det ut som om han har tenkt å ta det – fingrene hans tviler, de strekker seg mot bladet – men beve9


gelsen går i oppløsning, og hånden faller som død ned på den ene siden. Nå ser gamlingen på jenta, på bladet igjen, på jenta, på treet, det lille tilfluktsstedet mellom hekkene, og endelig snakker han, han sier: Hva står det i bladet, hva handler det om. Jenta løfter ryggen fra trestammen, lener seg fremover, mot de korslagte nakne beina sine. Hun har merker på huden etter det tørre gresset, små røde flekker etter alle timene hun har sittet på bakken. Det er jentegreier, sier hun. Greier om musikk og TV-spill, og om filmer og klær, sladder og musikk, sladder om sangere og skuespillere, du vet, livet deres og sånne greier. Jeg forstår meg ikke på slikt, sier han, men ordene hans røper ingenting om bebreidelser eller forakt. Jeg leser også blader, sier han, men mine handler om fugler! Jenta mumler forbauset: Fugler? Når gamlingen sier fugler, tror hun kanskje det er noe annet han mener, og at han hinter til noe. Tanken får henne til å bli mer skeptisk, hun vurderer til og med å stikke av, men gamlingen begynner å snakke igjen, og det han sier, virker oppriktig, troverdig. De handler ikke bare om fugler, forklarer han, men om fjærkre generelt og dyr generelt, de bladene som handler kun om fugler, er ikke så lette å få tak i, og de er dyre! For lenge siden abonnerte han på et blad som ikke finnes lenger, det kom hjem til ham hver uke, og det var der han lærte alt det han kan om fugler, og det er mye! Gamlingen snakker som et barn – med et barns entusiasme og evne til å forsvinne inn i seg selv – og jenta ser undrende på ham. Om morgenen, i denne parken – fortsetter han – er det ikke vanskelig å få øye på en 10


hærfugl, det er til og med stadig mer vanlig å se halsbåndparakitter og tyrkerduer, har hun ikke lagt merke til det? Jenta rister på hodet. Hun vet ikke engang hvordan en vanlig due ser ut, tenker hun, hvordan skal hun da kunne skille den fra en tyrkerdue, hun tenker også: For en rar mann. Hun betrakter ham uten å løfte hodet helt, nedenfra, for han står fremdeles, mens hun sitter. Hun lar blikket flakke over ham, fra topp til tå, de elegante snøreskoene, de lyse dressbuksene, den matchende blazeren – tykk til tross for varmen – den lille ryggsekken han har hengende over skulderen, som overhodet ikke passer til resten av antrekket. Hun iakttar de lubne og fregnete hendene, det lille blonde hodet, brillene med stålinnfatning og barten, håret som står til alle kanter, litt som på en galning. Hun synes han er morsom, men ikke morsom nok til at hun senker skuldrene. Den gamle fortsetter å snakke. Det finnes eksotiske arter man ikke så her før, forklarer han, nye arter som når de tilpasser seg sitt nye miljø, blir en trussel for de endemiske artene – men han strever med å si endemiske, han må gjenta ordet tre ganger for å få det riktig. Han bryr seg ikke om det, han fortsetter, han liker alle arter, de som kommer utenfra og de stedfaste, han bryr seg ikke om hvor de kommer fra, de er virkelig helt ekstraordinære! En liten stund blir han stående og tenke, og det er da ansiktsuttrykket hans endrer seg. Øynene blir runde og store – som om noe går opp for ham – kjeven dirrer lett. Jeg er masete, sier han, og ber om unnskyldning for andre gang. Nei da, sier jenta for å være høflig, men han fortsetter, bedrøvet: Han snak11


ker alltid for mye, og hvis ingen sier ifra, fortsetter han i det uendelige. Han er avhengig av at noen sier ifra, legger han sørgmodig til, han klarer ikke å se det selv! Han ser seg til sidene, bøyer hodet brått og tar farvel med jenta, som hverken vet hva hun skal si eller ta seg til. Da hun ser ham snu seg rundt og bevege seg klossete gjennom hekken, føler hun seg lettet over å være alene igjen, selv om hun tenker at denne mannen likevel ikke lot til å være noe problem, han ligner ikke på de mennene hun har møtt andre ganger, de farlige mennene. På mer eller mindre samme tidspunkt kommer gamlingen tilbake. Nå synes ikke jenta at han er morsom lenger, hun får det for seg at han kanskje spionerer på henne. Likevel oppfører gamlingen seg like beskjedent og respektfullt som dagen før. Han går i de samme klærne, har det samme undrende og blyge uttrykket. Denne gangen spør han om han kan få sette seg en liten stund. Han setter seg så langt unna som skjulestedet tillater: Mellom hekken og treet kan det ikke være mer enn et par meter. Med beina i kryss og hendene på knærne ser han smilende på henne og puster dypt. Leser du ikke i dag? spør han, men han spør slik han kunne spurt om hva som helst, for å bryte stillheten. Hun finner frem en bok fra sekken sin, en av dem hun måtte kjøpe til skolebruk, og holder den frem mot gamlingen, som lener seg frem for å ta den. Liker du den? spør han mens han blar i den. Tja. Det kommer an på. Den er underholdende. Han smiler igjen. Kjeder du deg

12


ofte, eller? Nei, sier hun. Og så legger hun til: helt vanlig, jeg kjeder meg så ofte som det er vanlig å kjede seg. Han har aldri likt å lese. Bare fuglebladene, sier han, eller om natur generelt. Men han klarer ikke å konsentrere seg om romaner. Med en gang han begynner å lese, flyr tankene i en annen retning, ikke fordi han blir distrahert, det er stikk motsatt, han går for mye opp i historien! Han knytter seg til hovedpersonen, eller til en av de andre karakterene og ser for seg at de er ham, eller at han er dem. Han klarer ikke å unngå å endre på handlingen, å se for seg hva han selv ville gjort om han hadde vært der inne, der han velger den ene eller andre veien for seg selv. Noen ganger går han inn i flere karakterer samtidig, og det blir et forferdelig rot. Når det går opp for ham hva han holder på med, leser han uten å få med seg noen ting. Han kan lese flere sider uten å få med seg noe som helst, mens tankene flyter fritt! Skjer ikke det med henne? Jenta trekker på skuldrene. Hun innrømmer at heller ikke hun liker å lese. Så hvorfor har du en bok i sekken? En svarttrost smetter gjennom hekken, den ser dem, men kommer seg fort unna og steller i stand et voldsomt rabalder. Svarttrosten distraherer gamlingen og gir jenta tid til å komme på et svar som er verdig et så dumt spørsmål. Hvorfor har hun en bok i sekken? Hun kommer ikke til å nevne skolen. Gjør hun det, kommer han til å spørre hvilken klasse hun går i og skjønne sammenhengen. Hun kan si at det er en av bøkene til broren hennes. En bok hun har lånt fra rommet hans – noe som er logisk, siden broren har masse bøker, og 13


nå som han ikke er der, kan hun låne så mange hun bare vil. Hun skal til å si akkurat det, at boken tilhører broren hennes, da gamlingen reiser seg, børster gress fra buksene og strekker på armer og bein som om han har vondt i hele kroppen. Huff, klager han, han har ikke lenger kropp til å sitte på bakken som en indianer! Jenta spør seg hvor gammel denne mannen kan være, som uforståelig nok ennå ikke har spurt henne om hvor gammel hun er. Hun har vurdert å bytte gjemmested, men hun finner ikke noe like bra som dette. Selv om stammen er robust og knudrete, har den en glatt uthulning som hun kan lene ryggen behagelig mot. Greinene er fulle av små, silkemyke grønne blader som faller til sidene og danner et slags tilfluktssted med sine flekker av lys og skygge. Jenta må bare gå gjennom hekken der den er mindre tett enn vanlig, en åpning som er akkurat stor nok til å slippe henne gjennom. Når hun først har kommet seg inn dit, mellom hekken og treet, trenger hun bare å sette seg ned for at ingen skal kunne se henne, heller ikke de som går forbi rett i nærheten – så lenge hun ikke stikker ut hodet. Hvis hun må tisse, kan hun gjøre det der, på den ene siden, da er det så godt som sikkert at ingen ser det. Uansett er parken helt tom på den tiden av døgnet. Hun kommer dit halv ni, forhastet og nedfor, mens hun prøver å gå med letthet – med den lettheten hun har sett at eldre jenter, ungdommene, går – med sekken på ryggen, slitte joggesko, hodetelefoner. Hun møter aldri på noen, og det er kun noen få gan14


ger hun ser dem som jobber i parken – på lang avstand, uniformert og opptatt. Klokken elleve spiser hun matpakken, klokken ett blir hun litt døsig – hun planlegger det ikke sånn, det er ganske enkelt varmen midt på dagen som gjør henne søvnig – og klokken to er hun klar for å titte frem igjen og gå hjem. Hun treffer på barna som kommer ut fra den nærmeste barneskolen – barna går hånd i hånd med foreldre eller besteforeldre – men ingen legger merke til henne. Hun er en stor jente i forhold til disse barna, en som er eldre og ikke trenger å bli hentet. Det kan være at det finnes andre flyktninger i parken, det er rad på rad av hekker som kan skjule dem, men hun har ikke klart å finne dem, det er uansett ikke lurt å flakke omkring på mistenkelig vis. De første dagene, i en større, men mer folksom park, ble hun oppsøkt av to menn som stilte mange spørsmål. En av dem tok henne i armen og prøvde å overbevise henne om å bli med ham en tur. Det var også en gammel dame som ville vite hvorfor hun var der, om det ikke var noen som ventet på henne noe sted, og om foreldrene hennes visste om denne utflukten – utflukt, i denne sammenhengen, virket for henne som et overdrevent og ondskapsfullt ordvalg. Jenta bestemte seg for å finne denne andre, roligere og mer avsondrede parken, hvor ingen stilte henne spørsmål. Nå har hun vært på dette tilfluktsstedet i flere dager uten andre avbrytelser enn den gamle, som nå har dukket opp to dager på rad. Men hun sier til seg selv at det at han har kommet hit to dager, ikke betyr at han vil dukke opp hver dag. Selv om han naturligvis gjør det. 15