Boken med glemte navn

Page 1



Boken med glemte navn



Kristin Harmel

Boken med glemte navn Oversatt av Benedicta Windt-Val, MNO


Kristin Harmel Originalens tittel: The Book of Lost Names Oversatt av Benedicta Windt-Val © 2020 by Kristin Harmel Lietz Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-68794-6 1. utgave, 1. opplag 2021 Utdrag fra Tom Sawyers bedrifter, Aschehoug & Co. 1929, oversatt av Egil Hjorth-Jenssen Omslagsdesign: Chelsea Mcguckin Omslagsfoto: Nikolina Petolas / Trevillion images (Paris bakgrunn); Ildiko Neer / Trevillion images (dame); Getty images (bok) Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Swan Valley-søstrene mine – Wendy, Allison, Alyson, Emily og Linda – som forstår, slik bare forfattere og lesere virkelig er i stand til, at bøker former skjebnen. Og til bibliotekarer og bokselgere overalt, som sørger for at de bøkene som har makt til å forandre liv, havner i hendene på de menneskene som trenger dem mest.



Kapittel 1

Mai 2005 Det er lørdag morgen, og jeg er halvveis gjennom skiftet mitt på det offentlige biblioteket i Winter Park da jeg får øye på den. Den boken jeg sist så for mer enn seksti år siden. Den boken jeg trodde var forsvunnet for alltid. Den boken som betydde alt for meg. Den lyser mot meg fra et fotografi i New York Times, som noen har latt ligge oppslått på innleveringsskranken. Verden blir helt stille rundt meg da jeg griper avisen, og hånden min skjelver nesten like mye som den gjorde den siste gangen jeg holdt boken. «Det er ikke mulig,» hvisker jeg. Jeg stirrer på bildet. En mann i syttiårene ser tilbake på meg. Det snøhvite håret er tynt og pistrete, de utstående øynene bak de tykke brilleglassene får meg til å tenke på en frosk. «Seksti år etter at annen verdenskrig sluttet, forsøker en tysk bibliotekar å gjenforene bøker som ble tatt som krigsbytte, med de rettmessige eierne,» erklærer overskriften, og jeg føler trang til å skrike ut til mannen på bildet at jeg er den rettmessige eieren av den boken han står med – det falmede, skinninnbundne bindet som flasser nederst i høyre hjørne, boken med den forgylte ryggen og tittelen Epîtres et Évangiles. Den tilhører meg – og Rémy, en mann som døde for lenge siden, en mann jeg har sverget på at jeg aldri ville tenke på igjen. 7


Men han har uansett vært i tankene mine denne uken, til tross for at jeg har gjort mitt beste for å unngå det. I morgen, den 8. mai, skal verden feire sekstiårsdagen for freden i Europa. Med alle disse unge nyhetsoppleserne som snakker så alvorlig om krigen, som om de på noen måte skulle kunne forstå det som skjedde, er det umulig å unngå å tenke på Rémy, å la være å tenke på den tiden vi tilbrakte sammen den gangen, for ikke å snakke om de menneskene vi reddet, og den måten alt endte på. Selv om sønnen min hevder at jeg er heldig som har en så skarp hukommelse i min alder, medfører det faktisk både fordeler og ulemper. For det meste lengter jeg bare etter å glemme. Jeg skyver fra meg de ubudne tankene på Rémy og konsentrerer meg om artikkelen. Mannen på fotografiet er Otto Kühn, en bibliotekar fra Zentral- und Landesbibliothek i Berlin, som har gjort det til sin livsoppgave å returnere bøker nazistene tilranet seg. Det finnes åpenbart mer enn en million slike bøker bare i boksamlingen i hans bibliotek, men det er den han viser frem på fotografiet – min bok – som etter hans eget utsagn holder ham våken om natten. «Denne religiøse teksten,» har Kühn sagt til journalisten, «er min favoritt blant de mange mysteriene som fyller hyllene her. Den ble utgitt i Paris i 1732, og det er en svært sjelden bok, men det er ikke det som gjør den så spesiell. Den er unik fordi den inneholder et fascinerende puslespill, en slags kode. Hvem har den tilhørt? Hva forteller koden? Hvordan havnet den i tyskernes hender under krigen? Det er disse spørsmålene som hjemsøker meg.» Øynene mine fylles av tårer, tårer som ikke har noen rett til å være der. Jeg tørker dem bort, sint på meg selv fordi jeg fremdeles er så emosjonell etter alle disse årene. «Det må sannelig være hyggelig å bli hjemsøkt av spørsmål i stedet for gjenferd,» sier jeg lavt til bildet av Kühn. «Eh, Mrs. Abrams? Snakker du til den avisen?» Jeg blir revet ut av minnenes tåke av stemmen til Jenny Fish, bibliotekets nestsjef. Hun er den typen som klager 8


over alt – og som tilsynelatende benytter enhver anledning til å antyde at jeg kanskje burde tenke på å gå av med pensjon snart, ettersom jeg tross alt er seksogåtti år. Hun ser alltid så mistenksomt på meg, som om det rett og slett er umulig for henne å tro at jeg fremdeles kan ha lyst til å arbeide her, i min alder. Hun forstår ikke hva det vil si å elske bøker så lidenskapelig at man ville dø uten dem, at man ganske enkelt ville slutte å puste, slutte å eksistere. Jeg for min del er ute av stand til å fatte hvorfor hun i det hele tatt har valgt å bli bibliotekar. «Ja, Jenny, det gjør jeg faktisk,» svarer jeg, uten å se opp. «I så fall er det kanskje best at du ikke gjør det i påsyn av brukerne våre.» Hun sier det uten snev av ironi. «De kunne komme til å tro at du er senil.» Hun eier ikke sans for humor. «Takk, Jenny. Rådene dine er alltid så nyttige.» Hun nikker alvorlig. Tilsynelatende er hun heller ikke i stand til å fatte at en som ser ut slik som meg – liten, hvithåret, bestemoraktig – kan være ironisk. Men i dag har jeg ikke tid til overs for henne. Det eneste jeg tenker på, er boken. Den boken som rommet så mange hemmeligheter. Den boken som ble frarøvet meg før jeg rakk å finne ut om den inneholdt det ene svaret jeg hadde et så brennende behov for å få. Og nå, bare en flyreise unna, er det en mann som har den nøkkelen som kan låse opp alt. «Våger jeg?» mumler jeg til fotografiet av Otto Kühn. Jeg besvarer mitt eget spørsmål før tvilen rekker å krype frem. «Jeg må. Såpass skylder jeg barna.» «Mrs. Abrams?» Det er Jenny igjen – hun bruker etternavnet mitt, selv om jeg har sagt minst tusen ganger at hun bare skal kalle meg Eva, på samme måte som hun bruker fornavnene til de yngre bibliotekarene. Men akk, i hennes øyne er jeg ikke annet enn en gammel dame. Belønningen for at man har marsjert frem gjennom tiårene, er at man gradvis viskes ut av omverdenen. 9


«Ja, Jenny?» Nå ser jeg omsider opp på henne. «Har du behov for å gå hjem?» Jeg mistenker at hun sier det i trygg forvissning om at jeg skal avslå tilbudet. Hun smiler selvtilfreds, overbevist om at hun har demonstrert sin overlegenhet. «Kanskje få ro til å samle deg litt?» Derfor er det en stor fornøyelse for meg å se henne rett inn i øynene, smile og si: «Ja, Jenny, mange takk for det. Jeg tror faktisk jeg tar imot det tilbudet.» Jeg tar med meg avisen og går min vei. Med det samme jeg kommer hjem til huset mitt – en hyggelig liten enebolig bare fem minutters spasertur fra biblioteket – logger jeg meg på pc-en min. Ja, jeg har en pc. Og ja, jeg vet hvordan jeg skal bruke den. Sønnen min, Ben, har lagt seg til en dårlig vane med å uttale databegreper langsomt og tydelig når jeg er i nærheten – som om bare tanken på moderne teknologi kan bli for mye for meg. Men egentlig kan jeg vel ikke bebreide ham, ikke så veldig, i hvert fall. Da Ben ble født, var det gått åtte år siden krigen sluttet, og jeg hadde lagt Frankrike – og den personen jeg hadde vært tidligere – langt bak meg. Ben kjente meg bare som bibliotekar og husmor, en kvinne som av og til snublet litt i det engelske språket. På et eller annet tidspunkt langs veien fikk han den misforståtte oppfatningen at jeg er et enkelt og ukomplisert menneske. Hva ville han si hvis han kjente til sannheten? Det er min feil, ettersom jeg aldri har fortalt ham den, ettersom jeg aldri har gjort noe for å rette opp feiltagelsen. Men når man blir vant til å gjemme seg trygt og godt innenfor et beskyttende skall, er det vanskeligere enn man skulle tro å tre frem og si: «I virkeligheten, folkens, er det denne personen jeg er.» Kanskje jeg også var redd for at Bens far, min ektemann, Louis, ville forlate meg hvis han ble klar over at jeg var en helt annen enn den personen jeg ønsket at han skulle se. Han forlot meg uansett – han døde av kreft i bukspyttkjertelen for ti år siden – og selv om jeg har savnet selskapet 10


hans, har jeg også gjort den forunderlige oppdagelsen at jeg antagelig kunne ha klart meg uten ham mye tidligere. Jeg går til nettsidene til flyselskapet Delta – av gammel vane, antar jeg, siden Louis ofte reiste i forretningsøyemed og hadde opparbeidet seg gode bonuspoeng der. Prisene er skyhøye, men jeg har mer enn nok på sparekontoen. Klokken nærmer seg tolv, og det går et fly om tre timer, og et annet med avgang klokken 21.35 i kveld, med en mellomlanding i Amsterdam i morgen, og med ankomst Berlin like før fire i morgen ettermiddag. Jeg klikker meg rett inn og bestiller en billett til kveldsflyet. Det er noe svært poetisk ved tanken på at jeg kommer til Berlin på dagen seksti år etter at tyskerne undertegnet en betingelsesløs overgivelse til de allierte nettopp i den byen. Det går et grøss gjennom meg, og jeg vet ikke om det skyldes frykt eller spenning. Jeg må pakke, men før jeg gjør det, må jeg ringe til Ben. Han kommer ikke til å forstå, men kanskje det omsider er på tide at det går opp for ham at moren hans ikke er så tafatt og fredsommelig som han alltid har trodd at hun er.


Kapittel 2

Juli 1942 Himmelen over Sorbonne Bibliotek i femte arrondissement i Paris var grå og svanger med regn, luften var tung og tett. Eva Traube sto rett utenfor hovedinngangen og forbannet fuktigheten. Selv om hun ikke hadde noe speil å se seg i, visste hun at det mørke, skulderlange håret hennes allerede hadde doblet volumet sitt og fikk henne til å se ut som en sopp. Ikke at det spilte noen rolle – det eneste folk ville legge merke til, var den sekstaggete gule stjernen som var sydd fast på venstre side av strikkejakken hennes. Den utvisket alle andre vesentlige sider ved henne – identiteten hennes som datter, venn og anglofil doktorgradskandidat i engelsk litteratur. For de aller fleste i Paris var hun ikke noe annet enn en jøde. Hun grøsset og kjente at det gikk kaldt gjennom henne. Himmelen virket illevarslende, som om den visste noe hun ikke hadde fått kjennskap til ennå. Skumringen som fulgte med det tette, grå skydekket, var nesten som en slags legemliggjørelse av det mørket som hadde senket seg over selve byen. Courage, ville faren hennes si. Fransken hans var fremdeles litt gebrokken, med spor av polsk aksent. Opp med hodet. Tyskerne kan bare plage oss hvis vi lar dem få lov til det. Men optimismen hans var urealistisk. Det var ingenting som kunne hindre tyskerne i å plage Frankrikes jøder så 12


mye og så ofte de bare ville, enten Eva og foreldrene hennes samtykket i det eller ei. Hun så opp mot himmelen igjen og vurderte situasjonen. Hun hadde planlagt å gå hjem for å unngå metroen og de nye forskriftene – jøder fikk bare lov til å oppholde seg i den bakerste, uutholdelig varme vognen der det nesten var umulig å puste – men hvis regnet plutselig begynte å hølje ned, var det kanskje å foretrekke tross alt. «Ah, mon petit rat de bibliothèque.» En dyp stemme rett bak Eva rev henne ut av funderingene. Hun visste hvem det var før hun snudde seg, for hun kjente bare én person som brukte «min lille bokorm» som kjælenavn på henne. «Bonjour, Joseph,» sa hun stivt. Hun merket at rødmen steg opp i kinnene hennes, og hun var flau over at hun følte seg så tiltrukket av ham. Joseph Pelletier var en av de få andre studentene ved engelskavdelingen som bar den gule stjernen – men til forskjell fra henne var han bare halvt jødisk, og ikke praktiserende. Han var høy og bredskuldret, med tykt, mørkt hår og lyseblå øyne. Han så ut som en filmstjerne, en oppfatning hun visste at hun delte med mange av jentene på instituttet – til og med de katolske, selv om foreldrene deres aldri ville tillate at de ble kurtisert av en jøde. Ikke at Joseph fremsto som typen til å kurtisere noen. Det var mye mer sannsynlig at han ville forføre deg i et skyggefullt hjørne av biblioteket og sette deg i ekstase før han forlot deg. «Det er da fælt så tankefull du ser ut, vesla,» sa han smilende og kysset Eva på begge kinnene som hilsen. Moren hans hadde kjent hennes mor siden før hun ble født, og han hadde en egen evne til å få henne til å føle at hun fremdeles var det lille barnet hun hadde vært første gang hun traff ham – selv om hun nå var treogtyve, og han hele seksogtyve. «Jeg bare funderer på om det kommer til å begynne å regne,» sa hun og trakk seg vekk fra ham før han rakk å legge merke til at den fysiske kontakten hadde fått henne til å rødme enda mer. 13


«Eva.» Måten han sa navnet hennes på, fikk hjertet hennes til å hoppe over et slag. Da hun våget seg til å se på ham igjen, hadde øynene hans fått et foruroligende uttrykk. «Jeg kom hit for å se etter deg.» «Hvorfor det?» I brøkdelen av et sekund håpet hun at svaret ville være: For å ta deg med ut til middag. Men det var fullstendig idiotisk. Hvor skulle de gå, i så fall? Alt var stengt for mennesker som bar stjernen. Han bøyde seg frem. «For å advare deg. Det går rykter om at noe er i gjære. En voldsom razzia, innen fredag.» Pusten hans var varm mot øret hennes. «De har så mange som tyve tusen utenlandsfødte jøder på listen.» «Tyve tusen? Det er umulig.» «Umulig? Nei. Vennene mine har svært pålitelige kilder.» «Vennene dine?» Hun holdt blikket hans fast. Hun hadde hørt om motstandsbevegelsen, selvfølgelig, mennesker som arbeidet for å undergrave nazistene her i Paris. Var det dette han siktet til? Hvem ville ellers ha kjennskap til noe slikt? «Hvordan kan du være så sikker på at de har rett?» «Hvordan kan du være så sikker på at de ikke har det? Jeg tror det er best at du og foreldrene dine går i dekning de neste dagene, som en sikkerhetsforanstaltning.» «I dekning?» Faren hennes reparerte skrivemaskiner, moren arbeidet deltid som syerske. De hadde knapt nok penger til å betale for leiligheten de bodde i, for ikke å snakke om et skjulested. «Kanskje vi skulle ta inn på Hôtel Ritz, da?» «Dette er ikke noen spøk, Eva.» «Jeg misliker tyskerne like mye som du gjør, Joseph, men tyve tusen mennesker? Jeg nekter å tro det.» «Bare vær forsiktig, vesla.» I det øyeblikket åpnet himmelens sluser seg. Joseph ble feid vekk med regnet og forsvant i et hav av paraplyer på det fonteneflankerte fortauet som førte vekk fra biblioteket. Eva bannet lavt for seg selv. Regndråper pisket mot brolegningen og gjorde den sleip som olje i halvlyset denne sene 14


ettermiddagen, og da hun pilte ned trinnene i retning av rue des Écoles, ble hun gjennomvåt i løpet av et øyeblikk. Hun forsøkte å trekke jakken opp over hodet for å beskytte seg mot skybruddet, men det eneste hun oppnådde med det, var at den gule stjernen, som var like stor som håndflaten hennes, havnet midt foran. «Skitne jøde,» mumlet en mann idet han passerte henne med ansiktet skjult under paraplyen. Nei. Eva ville ikke ta metroen i dag. I stedet trakk hun pusten dypt og begynte å løpe i retning av elven, bortover mot den enorme, himmelstrebende bygningen som var Notre-Dame, hjemover. «Hvordan var det på biblioteket i dag?» Evas far satt ved enden av det lille bordet deres mens moren, med et falmet tørkle om håret og den kraftige skikkelsen innhyllet i en slitt bomullskjole, øste opp tynn potetsuppe, først i hans tallerken, deretter i Evas. De var blitt overrumplet av regnet alle tre, og nå hang genserne deres til tørk rett innenfor det åpne vinduet, med de gule stjernene vendt mot dem, som tre små soldater oppmarsjert på rekke og rad for å overvåke dem i taushet. «Det var fint.» Eva ventet til moren hadde satt seg, før hun tok en liten skjefull av den smakløse maten. «Jeg skjønner ikke hvorfor du insisterer på å fortsette å dra dit,» sa moren. Hun smakte på suppen og rynket på nesen. «De kommer aldri til å la deg fullføre studiene.» «Men det kommer til å bli annerledes, mamusia. Det er jeg sikker på.» «Din generasjon og den optimismen deres,» sukket moren. «Eva har rett, Faiga. Tyskerne kan ikke opprettholde disse reguleringene i all evighet. De er jo helt meningsløse.» Farens ansikt lyste opp i et smil som de alle tre visste var falskt. «Takk, tatuś.» Eva og foreldrene hennes brukte fremdeles de polske kjælenavnene på hverandre, selv om Eva, som 15


var født i Paris, aldri hadde satt sine ben i foreldrenes hjemland. «Og hvordan var arbeidet ditt i dag?» Faren så ned i suppen. «Monsieur Goujon vet ikke hvor mye lenger han kan fortsette å betale meg. Vi må kanskje …» Blikket hans flakket bort på Faiga og videre til Eva. «Vi må kanskje reise fra Paris. Hvis jeg mister jobben min, har jeg ikke lenger noen mulighet til å skape meg et levebrød her.» Eva hadde visst at dette øyeblikket ville komme, men likevel traff det henne som et slag i magen. Hvis de reiste fra Paris, ville hun aldri komme tilbake til Sorbonne igjen, det visste hun – da ville hun aldri få fullført den doktorgraden i engelsk hun hadde arbeidet så hardt for. Farens ansettelsesforhold hadde stått i fare i lang tid, helt siden tyskerne systematisk begynte å luke ut jøder fra det franske samfunnet. Han hadde ord på seg for å være den beste skrivemaskin- og stensilmaskinreparatøren i Paris, og det hadde reddet ham i første omgang, men han fikk ikke lenger lov til å arbeide inne i noen av regjeringskontorene. Monsieur Goujon, den gamle sjefen hans, hadde hatt medfølelse med ham, og han betalte ham for arbeid som ble utført utenom ordrebøkene. Flesteparten av disse oppdragene utførte han her hjemme i leiligheten. Akkurat for øyeblikket sto det elleve skrivemaskiner i ulike stadier av demontering inne i stuen og vitnet om at han hadde mange og lange timers arbeid foran seg. Eva trakk pusten dypt og forsøkte å hente frem et glimt av optimisme. «Kanskje det ville være til det beste om vi reiste herfra, tatuś.» Han blunket mot henne, og moren ble taus. «Til det beste, słoneczko?» Faren hadde alltid kalt henne det – lille sol – og hun lurte på om han så den bitre ironien i det nå, slik hun gjorde. For når det kom til stykket, var jo ikke solen annet enn en gul stjerne … «Du skjønner, jeg traff på Joseph Pelletier i dag –» «Å – Joseph!» avbrøt moren og la håndflatene mot kinnene som en forelsket jentunge. «Han er slik en kjekk ung 16


mann. Har han omsider invitert deg ut på et stevnemøte? Jeg har alltid håpet at det skulle bli et par av dere to.» «Nei, mamusia, det var ikke noe slikt vi snakket om.» Eva vekslet blikk med faren. Muligheten for å finne en passende ung mann til Eva lot til å oppta en latterlig stor del av morens tanker – som om det ikke skulle være annet å bekymre seg for nå, midt under en krig. «Nei, han oppsøkte meg faktisk for å fortelle meg noe. Han har hørt rykter om at så mange som tyve tusen utenlandsfødte jøder kan bli arrestert under razziaer i løpet av de neste dagene.» Moren rynket pannen. «Men det er jo en latterlig påstand. Hva i all verden skulle de gjøre med tyve tusen av oss?» «Det var akkurat det jeg også sa.» Eva kastet et blikk bort på faren, som ennå ikke hadde sagt noe. «Tatuś?» «Det er utvilsomt skremmende å høre,» sa han etter en lang pause. Ordene kom langsomt og veloverveid. «Skjønt Joseph er vel kanskje typen til å utbrodere tingene litt.» «Nei, det tror jeg ikke. Han er slik en hyggelig ung mann,» sa moren øyeblikkelig. «Faiga, han har gjort Eva bekymret, og i hvilken hensikt? Så han kan bruse med fjærene for henne og vise henne at han har gode kontakter? En anstendig fyr burde ikke føle behov for å gjøre noe slikt.» Faren snudde seg mot Eva igjen. «Słoneczko, jeg vil ikke lukke ørene for det Joseph sa. Og jeg er enig i at det er noe i emning. Men jeg har hørt mange forskjellige rykter denne måneden, og dette er det mest hårreisende av dem. Tyve tusen? Det er ikke mulig.» «Men likevel, tatuś – tenk om han har rett?» Faren reiste seg fra bordet og kom tilbake litt senere med en liten pamflett. Han rakte den til Eva, og hun leste raskt igjennom den. Gjør alle nødvendige forberedelser til å gå i dekning … Bekjemp politiet … Forsøk å flykte … «Hva er dette?» spurte hun forskrekket og rakte den videre til moren. «Den ble stukket inn under døren i går,» sa faren. «Hvorfor har du ikke fortalt oss om den? Det lyder som en advarsel, akkurat som det Joseph sa.» 17


Han ristet langsomt på hodet. «Dette er ikke den første, Eva. Tyskerne kontrollerer oss like mye ved hjelp av frykt som med våpnene sine. Hvis vi kryper i skjul hver gang vi hører en av disse falske advarslene, vinner de jo – ikke sant? Da klarer de å stjele trygghetsfølelsen vår, trivselen vår. Jeg nekter å gå med på det.» «Og uansett har vi ikke gjort noe galt,» innskjøt moren. «Vi er produktive borgere.» «Jeg er ikke så sikker på at det vil ha noen betydning når det kommer til stykket.» Faren bøyde seg frem og klappet Eva på hånden. Så strøk han sin kone over kinnet. «Men foreløpig lider vi ingen nød. Så la oss spise nå, før suppen blir kald.» Men Eva hadde for lengst mistet appetitten, og hun skjøv potetbitene formålsløst frem og tilbake i suppeskålen, full av bange anelser som farens ord ikke klarte å mane bort. Senere samme kveld, etter at moren hadde gått og lagt seg, kom faren inn til Eva mens hun satt i det lille biblioteket ved siden av stuen, der hyllene var stablet fulle av alle de bøkene de begge satte så høyt. Han hadde lært henne å bli glad i å lese, en av de største gavene en forelder kunne gi et barn, og på den måten hadde han åpnet verden for henne. De fleste kvelder satt hun og faren her inne og leste i vennskapelig taushet, men nå var Eva for urolig til å kunne konsentrere seg. I stedet satt hun på divanen og tegnet i en notisbok, en nervøs vane hun hadde hatt helt siden barndommen, da hun alltid hadde følt seg mer avslappet når hun tegnet skisser av mennesker og ting rundt seg. «Słoneczko,» sa han mildt. Hun så opp fra en detaljert tegning av den beskjedne lysekronen i taket. «Jeg trodde du hadde lagt deg, tatuś.» «Jeg fikk ikke sove.» Han kom bort og satte seg ved siden av henne. «Det er noe jeg må fortelle deg. Hvis tyskerne kommer for å hente moren din og meg, vil jeg at du skal dra rett til monsieur Goujon. Med en gang.» Eva så forbauset på ham. «Men du sa at du ikke trodde på Joseph.» 18


«Jeg gjør ikke det. Men det skjer fryktelige ting her hele tiden. Det ville være tåpelig av meg å late som de ikke kan ramme oss også. Men du, słoneczko, du burde være trygg. Du er fransk. Hvis vi blir tatt, må du flykte før alt blir enda verre.» «Tatuś –» «Kom deg over til den frie sonen, og så sant det er mulig, videre inn i Sveits, for der er du helt trygg. Vent der til krigen er over. Vi kommer tilbake til deg.» Med ett følte hun seg helt lammet av sorg. Den frie sonen? Grensen til den halvdelen av landet som nazistene hadde gått med på å la franskmennene beholde, lå mange kilometer sør for Paris. Og Sveits kunne like gjerne ha tilhørt en annen verden. «Hvorfor kan vi ikke dra alle tre? Nå, med en gang?» «Fordi vi ville være altfor iøynefallende, Eva. Jeg vil bare at du skal være forberedt når den dagen kommer da du kanskje blir nødt til å dra. Du må ha dokumenter som ikke identifiserer deg som jødisk. Monsieur Goujon vil hjelpe deg.» Hun følte det som om pusten ble slått ut av henne. «Har du allerede snakket med ham?» «Ja, og jeg har betalt ham, Eva. Alt jeg hadde av oppsparte midler. Han ga meg sitt ord. Han har tilgang til alt han trenger for å lage et sett falske papirer til deg. Det vil være nok til å få deg ut av Paris.» Hun blunket tårene tilbake. «Jeg vil ikke dra uten dere, tatuś.» Han grep hendene hennes. «Du må gjøre dette, Eva! Lov meg at du gjør som jeg sier, hvis og når den dagen kommer.» «Men …» «Jeg vil at du skal gi meg ditt ord på det. Jeg kan ikke overleve hvis jeg ikke er trygg på at du også gjør alt du kan for å holde deg i live.» Hun så ham inn i øynene. «Jeg lover. Men tatuś, vi har fortsatt tid, ikke sant? Tid til å finne et annet sted som gjør det mulig for oss å dra til den frie sonen sammen?» 19


«Selvfølgelig, słoneczko. Selvfølgelig.» Men blikket hans vek unna. Da han omsider så på henne igjen, var øynene hans fulle av mørk fortvilelse, og Eva visste at han ikke trodde på det han selv sa. Den første bankingen kom to døgn senere, da klokken akkurat hadde passert fire om morgenen. Eva hadde sovet i rykk og napp og drømt om ildsprutende drager som omringet et slott, og da hun ble revet ut av søvnen, ble hun stiv av redsel. Joseph hadde rett. De har kommet. Hun hørte faren bevege seg gjennom leiligheten med rolige, stødige skritt. «Tatuś!» ropte hun, grep morgenkåpen og stakk føttene ned i de slitte lærstøvlene hun hadde plassert ved siden av sengen hver eneste kveld det siste året, i tilfelle hun skulle bli nødt til å flykte. Hva mer ville hun trenge hvis tyskerne var kommet for å hente dem? Burde hun pakke en reiseveske? Hadde hun tid til det? Hvorfor hadde hun ikke hørt på Joseph? «Vær så snill, tatuś!» ropte hun da farens skritt stanset. Hun ville be ham om å vente, stanse tiden, fryse fast et siste øyeblikk i den verdenen hun kjente, men hun fant ikke ordene, så i stedet smøg hun seg ut av rommet sitt og inn i stuen. Hun kom akkurat tidsnok til å se ham åpne døren. Eva trakk morgenkåpen tettere rundt seg og ventet på at tyskerne, som garantert nå sto ute på den andre siden av døren, skulle begynne å bjeffe frem kommandoer. Men i stedet hørte hun en kvinnestemme, og hun så at farens skuldre sank litt ned idet han trakk seg til siden. Et øyeblikk senere kom han inn i stuen sammen med madame Fontain, naboen deres i den andre enden av gangen. Ansiktet hennes var helt fortrukket. «Tatuś?» spurte Eva, og han snudde seg mot henne. «Var det ikke tyskerne?» «Nei, słoneczko.» Ansiktet hans var ennå preget av bekymring, og Eva visste at han hadde vært like redd som henne. «Madame Fontains mor er blitt syk. Hun lurte på 20


om du eller din mor ville komme og være hos døtrene hennes mens hun følger moren til docteur Patenaudes leilighet.» «Simone og Colette sover ennå, så det blir ingen problemer med dem,» forsikret madame Fontain, men uten å se på henne. «De er bare to og fire år gamle.» «Ja. Jeg vet hvor gamle de er,» sa Eva stivt. Så sent som dagen før hadde hun støtt på de to jentene nede på gårdsplassen. Hun hadde bøyd seg ned for å si hei til dem, og den eldste, Colette, hadde begynt å skravle muntert om sommerfugler og epler. Da hadde madame Fontain plutselig dukket opp som lyn fra klar himmel og dratt med seg barna i full fart. Idet de forsvant rundt hjørnet, hadde Eva hørt henne lekse opp for dem om hvor farlig det var å ha noe med jøder å gjøre. «Jeg forsøkte å banke på i de andre leilighetene, men det var ingen som ville lukke opp for meg. Vær så snill. Jeg ville ikke spørre hvis det ikke var nødvendig.» «Selvfølgelig skal vi passe døtrene dine.» Moren til Eva kom ut fra soverommet, allerede påkledd i en enkel bomullskjole og strikkejakke. «Det er det man har naboer til. Eva blir med meg – ikke sant, vennen min?» «Jo, mamusia, selvfølgelig.» Faren til jentene var ved fronten, og de hadde ingen andre. «Kle på deg, Eva, skynd deg.» Moren snudde seg mot madame Fontain igjen. «Bare gå. Ikke vær engstelig. Vi skal ta oss godt av småjentene.» «Takk,» sa madame Fontain, men hun ville fortsatt ikke se ordentlig på dem. «Jeg kommer tilbake så fort jeg kan.» Hun la en nøkkel i hånden til Evas mor og gikk før de rakk å si noe mer. Eva dro på seg den samme kjolen som hun hadde brukt dagen før, og glattet over håret før hun gikk inn til foreldrene i stuen igjen. «Dere vet hvordan madame Fontain ser på jøder, ikke sant?» Hun kunne ikke la være å spørre. «Halve Paris tenker og føler på samme måte,» sa moren trett. «Men hvis vi lar oss påvirke av det, gir vi dem makt 21


til å gjøre oss usynlige. Vi kan ikke tillate det, Eva. Det kan vi ikke.» «Jeg vet det.» Eva sukket og ga faren et kyss på kinnet. «Gå og legg deg igjen, tatuś. Mamusia og jeg klarer oss fint.» «Flink jente.» Han strøk henne over kinnet. «Ta godt vare på moren din.» Han ga sin kone et kyss og lukket døren etter dem da de gikk ut i oppgangen. De hørte klikket fra låsen bak seg. To timer senere sov Colette og Simone fortsatt trygt i sengene sine. Moren hadde sovnet på sofaen i madame Fontains stue, og Eva var i ferd med å døse av da hun bråvåknet av støy ute i oppgangen. Det første bleke lyset ved daggry sivet allerede inn under kanten på de svarte blendingsgardinene. Kanskje madame Fontain og moren hennes var kommet tilbake? Hun reiste seg forsiktig for ikke å forstyrre moren, listet seg ut til ytterdøren og så ut gjennom kikkhullet. Det hun hadde forventet å se, var madame Fontain som fomlet med nøklene sine – men det hun virkelig så, fikk henne til å gispe og trekke seg forskrekket bakover. Hun skalv over hele kroppen da hun tvang seg til å bøye seg frem og se en gang til. Tre franske politimenn sto litt lenger borte i gangen, utenfor døren til deres egen leilighet. Den samme støyen som hadde vekket henne, lød på nytt – det var en uniformert konstabel som hamret på døren deres. Nei, tatuś! skrek Eva inne i seg. Ikke lukk opp! Men døren til leiligheten gled opp, og faren kom ut, kledd i sin beste dress, og med den gule stjernen perfekt festet på venstre side av jakken. En av politimennene sto med en bunke papirer i hånden. Han sa noe til faren, men Eva klarte ikke å oppfatte ordene. Hun bet seg så hardt i leppen at hun kjente smaken av blod, og presset øret mot døren. «Hvor er din kone?» spurte den ene politimannen med dyp stemme. En av de andre to skjøv tatuś til side og forsvant inn i leiligheten. 22


«Min kone?» Farens stemme lød underlig rolig. «Faiga Traube, åtteogførti år, født i 1894 i Kraków i Polen.» Mannens stemme var stram og utålmodig. «Ja, selvfølgelig. Hun er ute og tar seg av barna til en syk venn.» «Hvor? Hva er adressen?» «Det vet jeg dessverre ikke.» «Når er hun ventet tilbake, da?» «Jeg er ikke sikker på det heller.» Eva hørte at de to politifolkene snakket mumlende sammen. Den tredje av dem kom ut fra leiligheten igjen og ristet på hodet. «Og hva med datteren din?» Den første politimannen snakket igjen, betydelig mer irritert nå. «Eva Traube? Treogtyve år gammel?» «Hun er sammen med moren sin.» Farens tonefall var plutselig iskaldt. «Men hun er født her i Frankrike. Det er ingen grunn til å plage henne.» «Hun står på listen vår.» «I så fall er det feil på listen.» «Vi tar aldri feil.» «Tror dere virkelig at det er noe ved dette som er riktig?» svarte faren, og for første gang hevet han stemmen. Eva hørte lyden av et slag og et høyt gisp. Hun satte øyet mot kikkhullet igjen og så at faren holdt seg for nesen. En av politimennene hadde slått ham. Eva knyttet nevene. Tårene sved i øynene på henne da hun la øret inn mot døren igjen. «Ingen flere uforskammetheter, takk. Du blir med oss nå,» sa mannen. «Ellers kan vi med glede skyte deg på flekken, her og nå, dersom du foretrekker det. Én jøde mindre på toget, det har ingen betydning for meg.» Eva kvalte et utbrudd. «La meg bare pakke en veske,» sa faren. «Å, du behøver ikke å engste deg for verdisakene dine – vi kommer tilbake etter dem senere.» Da faren ikke svarte, så Eva ut gjennom kikkhullet igjen, akkurat tidsnok til å se faren lukke døren etter seg. Han 23


kastet et blikk over skulderen i retning av madame Fontains leilighet. Visste han at hun sto der og fulgte med? At hun hadde hørt alt sammen? Men det spilte ingen rolle. Faren var borte før hun rakk å blunke, og et øyeblikk senere hørte hun inngangsdøren nede lukke seg med et høyt smell. Lyden hadde noe endelig over seg. Eva skyndte seg bort til vinduet, trakk blendingsgardinet til side og stirret ned på gaten, som var tettpakket av de mørke lastebilene til politiet. En sverm av uniformerte menn førte menn, kvinner og barn ut fra husene deres. Noen så forvirret ut, andre var sinte, og noen gråt. Eva gjenkjente familien Bibrowska – moren Ana, faren Max og barna deres, Henri og Aline, som bare var smårollinger ennå – og ekteparet Krosberg, et eldre par som bodde rett over gaten, og som alltid vinket til henne når hun dro av sted til universitetet om morgenen. Eva holdt hånden for munnen for å dempe gråten da hun så faren bli dyttet bort mot en lastebil. En hånd dukket frem fra lasteplanet og dro ham inn. Like før han forsvant, så han opp mot bygningen, og Eva la håndflaten mot det kjølige glasset. Han nikket, og Eva var sikker på at han hadde sett henne, sikker på at han visste at den lille håndbevegelsen hennes var et løfte om at hun ville ta vare på moren til han kom tilbake. «Eva?» Morens stemme var hes og søvndrukken i det mørke rommet bak henne. «Hva i all verden holder du på med?» Eva så lastebilene kjøre av sted før hun snudde seg mot moren. «Tatuś er borte,» hvisket hun. «Politiet …» Hun klarte ikke å avslutte setningen. «Hva?» Moren spratt opp fra sofaen og sjanglet ut i gangen. «Hvor? Vi må jo dra etter ham! Hvorfor vekket du meg ikke, Eva?» Ordene var halvkvalte, og hun begynte å tukle med låsene på ytterdøren. Men hendene skalv, og Eva rakk å fange henne opp da hun sank ned mot gulvet med hele kroppen skakende av gråt. «Hvorfor, Eva? Hvorfor stanset du dem ikke? Hva har du gjort?» 24


Eva kjente en bølge av dårlig samvittighet. «Mamusia,» sa hun mildt og strøk moren over ryggen. «De kom for å hente deg også. Og meg.» Moren hikstet. «Det er ikke mulig. Du er fransk.» «Jeg er jøde. Det er det eneste som betyr noe.» En høy, forskremt barnestemme ropte inne fra jentenes soverom. «Maman? Hvor er du, maman?» Det var den eldste av barna, Colette, som hadde våknet. Mamusia så forpint opp på Eva. «Vi er nødt til å dra etter faren din,» hvisket hun, grep Evas hender og holdt dem som i en skrustikke. «Vi må redde ham.» «Ikke ennå,» sa Eva fast. Colette ropte på moren sin igjen. «Først må vi finne ut hvordan vi kan redde oss selv.»


Kapittel 3

En time senere var det blitt helt lyst, og med dagslyset fulgte et taust kaos. Gaten nedenfor vinduene til familien Fontain var full av mennesker, men det kom knapt en lyd der nedenfra. Naboene sto sammen i klynger og hvisket – ingen av dem bar gule stjerner. Jødene i Marais-distriktet var forsvunnet i løpet av natten. «Vi må dra og lete etter faren din,» sa Evas mor om og om igjen. Hun hadde slått armene om seg selv og satt og rugget frem og tilbake på sofaen i madame Fontains stue. De to små jentene satt på gulvet og stirret storøyd på henne, fremdeles kledd i nattkjoler. Eva tok seg kraftig sammen, pustet dypt inn og snudde seg vekk fra vinduet. Hun gikk bort til barna, satte seg på huk mellom dem og la den ene armen rundt Colette og den andre rundt Simone. «Vi skal ikke dra noe sted,» sa hun med tvungen munterhet mens hun klemte skuldrene til de to jentene. «Ikke før moren deres kommer hjem.» «Når kommer maman?» hvisket Colette. Det var tydelig at hun merket frykten i rommet, selv om hun ikke kunne forstå den. «Snart, vennen min,» sa Eva og presset frem et smil. «Det er ingenting å være engstelig for.» «Men hvorfor er madame Traube så redd?» Eva kikket bort på moren, som var blek som en ustekt bagett. «Hun er ikke redd,» sa hun i et tonefall som var 26


bestemt nok til å fange morens oppmerksomhet. Moren så opp uten egentlig å oppfatte noe av det som foregikk rundt henne, og Eva fortsatte: «Hun føler seg bare ikke helt frisk. Gjør du vel, mamusia?» Moren svarte fremdeles ikke. Colette studerte Evas ansikt et øyeblikk, og så slappet hun merkbart av. «Skal jeg hente noe som kan få henne til å føle seg bedre?» «Det synes jeg er en strålende idé, Colette. Kanskje du kan ta med deg Simone også?» Colette nikket alvorlig, grep lillesøsterens hånd og leide henne med seg inn på barnerommet. Med en gang jentene hadde gått, snudde Eva seg mot moren. «Du er nødt til å ta deg sammen.» «Men faren din …» «Er borte,» sa Eva fast, selv om hun ikke klarte å holde skjelvingen ute av stemmen. Frykt fant alltid en vei inn gjennom sprekkene. «Vi skal tenke ut en god plan for hvordan vi skal få ham løslatt. Det lover jeg. Men vi kan ikke gjøre noe som helst hvis vi også blir arrestert.» «Men –» «Vær så snill, mamusia. Jeg må bare finne ut hvordan –» «Madame Traube?» Colettes stemme skar inn i den lavmælte samtalen deres, og da de snudde seg, så de fireåringen stå i døråpningen med en papirkrone på hodet og en liten metalltiara i hånden. Hun holdt frem tiaraen. «Når jeg er lei meg, liker jeg ofte å kle meg ut. Hvis du vil, kan du være prinsessen, så kan jeg være dronningen.» «Kle deg ut?» Moren til Eva så helt forvirret ut. «Det er en lek der du leker at du er noen du ikke er på ordentlig,» forklarte Colette og rynket pannen. «Vet du ikke hva det er å kle seg ut, madame Traube?» Moren svarte ikke, men Eva følte det som om noen hadde tent en lyspære inne i hodet hennes. «Jo, naturligvis,» mumlet hun og merket at hjertet begynte å slå fortere. Hun tenkte på det faren hadde sagt om monsieur Goujon. Hvis farens sjef hadde fått betalt for å hjelpe henne, kunne han sikkert gjøre noe for moren også. Hun og moren måtte rett 27


og slett bli to helt andre mennesker, i hvert fall på papiret – en utkledningslek med den høyest tenkelige innsatsen. «Mademoiselle Traube? Vil du også være med på leken?» Eva satte seg på kne foran den vesle jenta. «Nei, Colette, men du har nettopp gitt meg en helt fantastisk idé. Vil du være så snill å passe på madame Traube for meg?» Hun så bort på moren og fortsatte: «Hvis madame Fontain kommer hjem, må du bare bli her i leiligheten, mamusia – uansett hva hun sier. Jeg kommer tilbake så snart jeg kan.» «Men hvor skal du?» «Jeg skal oppsøke noen som kan hjelpe oss.» Eva famlet seg gjennom mørket inne i deres egen leilighet, takknemlig for det sparsomme dagslyset som sivet inn på sidene av blendingsgardinene – nok til at hun kunne skjelne omrisset av møblene. Hun kjente rommene så godt at hun antagelig kunne ta seg frem gjennom dem i stummende mørke under normale omstendigheter, men nå svirret alle mulige tanker rundt i hodet på henne, og hun våget ikke å stole på seg selv. Og hun stolte heller ikke på at ikke naboene ville angi henne hvis de hørte at hun beveget seg rundt i en leilighet som egentlig burde være tom. Var det en av dem som hadde meldt fra om familien hennes? Det var for så vidt logisk nok at navnene til foreldrene hennes, som begge hadde emigrert hit fra Polen da de var i begynnelsen av tyveårene, skulle stå på listen over dem som skulle deporteres til arbeidsleirene – Josephs skjebnesvangre advarsel hadde dreid seg om utenlandsfødte jøder. Men hvem hadde føyd navnet hennes til listen? Noen som ønsket at hun også skulle forsvinne, så familiens leilighet ble ledig? Familien Traube hadde bodd her i over tyve år, og det lot seg ikke benekte at det var en av de beste leilighetene i bygget, dobbelt så stor som de fleste av de andre leilighetene. Kunne sjalusi og grådighet ha forvandlet en nabo til en angiver? Eva skjøv fra seg de mørke tankene. Hun hadde ikke tid 28


til å kjenne på sinne og bitterhet ennå. Akkurat nå måtte hun konsentrere seg om å få moren trygt ut av Paris. Etter razziaen kunne de selvsagt ikke gå rundt med den gule stjernen på brystet lenger, men det ville være enda farligere hvis de bare lot være å ta den på. I samme sekund som de våget seg ut, kunne de risikere å støte på en fransk politimann eller en tysk soldat som ville se papirene deres, og da ville de øyeblikkelig bli arrestert fordi de hadde lagt igjen stjernene hjemme. Nei, de måtte forvandle seg fullt og helt til andre personer, og nøkkelen til å klare det lå i skrivemaskinene som sto inne i stuen deres, tause, store og tunge. Hun ville ta med seg en av dem tilbake til monsieur Goujon og bruke den som inngangsbillett til kontoret hans. Faren hadde sagt at den gamle sjefen hans hadde lovet å lage falske dokumenter til henne – nå måtte hun overtale ham til å gjøre det samme for moren. Det var det eneste håpet deres. Eva beveget seg lydløst inn på foreldrenes soverom. Der fant hun frem tre av morens beste kjoler, flere bluser og skjørt, et ekstra par sko og en tykk kåpe, selv om juliværet var kvelende varmt. Men hvem visste hvor lenge de kom til å være borte? Hun la alle plaggene pent sammen og plasserte dem i den slitte lærkofferten deres. Inne på sitt eget soverom fant hun frem tre kjoler, et par bukser, et skjørt, noen bluser, en kåpe og et par støvler og fikk dem på plass i kofferten. Så tok hun sitt eget identitetskort, som var stemplet med ordet JUIVE i store, fete bokstaver. Morens kort var enda verre, for det utpekte henne som utenlandsfødt jøde med et forbud mot å reise. Hun lukket kofferten og gikk inn i stuen. Her la hun en av skrivemaskinene ned i den tilhørende kofferten og stakk de to identitetskortene inn under den. Kanskje monsieur Goujon ville få bruk for dem når han skulle utarbeide de falske dokumentene. Hun lot den ferdigpakkede kofferten stå igjen i leiligheten og lukket og låste døren etter seg. Så begynte hun å gå ned trappen med hodet bøyd og fingrene så hardt knuget 29


rundt håndtaket på skrivemaskinkofferten at knokene hvitnet. Det var en stor risiko forbundet med å våge seg ut uten stjernen, men hun satset på at politiet var for travelt opptatt med å arrestere andre jøder til å legge merke til henne – spesielt hvis hun gikk fort og bestemt, som om hun visste hvor hun skulle. Det var da vel ingen jøde som ville begi seg rett inn i hjertet av Paris med en skrivemaskin og et selvsikkert smil? Det tok Eva tyve minutter å spasere så avslappet som mulig til den andre siden av Seinen, til Île de la Cité, der den himmelstrebende bygningen som rommet préfecture de police, byens politihovedkvarter og administrative hovedsete, lå. Det var her faren hennes hadde arbeidet før de første antijødiske forordningene kom, og det var helt sikkert her nattens omfattende razzia var blitt dirigert fra. Hun gikk rett inn i løvens hule, men hun hadde ingen andre muligheter. Hun holdt hodet høyt hevet og kastet et raskt blikk bort på tvillingtårnene til Notre-Dame, som ruvet rett bak henne. Mens hun uten å nøle åpnet døren til prefekturet og marsjerte inn, lurte hun på hvordan politisjefene som arbeidet her hver dag, og som skuffet jøder av sted som om de skulle være gårsdagens avfall, kunne utføre slike onde gjerninger i skyggen av et gudshus. «Mademoiselle?» En stemme fra venstre fikk henne til å skvette til idet døren lukket seg bak henne. Hun snudde seg og svelget hardt da hun oppdaget at det var en tysk soldat som sto der og stirret på henne. «Oui, monsieur?» Hun kjente at hun både skalv og svettet. Men han så bare sliten ut, ikke mistenksom. «Hvor skal De?» spurte han med kraftig tysk aksent. Eva nølte, og han gransket henne fra topp til tå – spesielt var han opptatt av brystene hennes som presset mot kjolestoffet. Da blikket omsider vendte tilbake til ansiktet hennes, visste hun hvordan hun skulle håndtere dette. Hun trakk pusten dypt og sendte ham sitt mest sjarme30


rende smil mens hun blafret med øyevippene. «Jeg var ikke klar over hvor flotte disse uniformene er på nært hold – alle de perfekte foldene!» Han ble rød i ansiktet, og hun skyndte seg å fortsette: «Jeg skal levere denne skrivemaskinen på vegne av min far. Han reparerer dem, forstår De, men han er syk, og jeg har fått beskjed om at det er behov for den i dag.» Hun holdt pusten mens tyskeren, som ikke kunne være mer enn en atten–nitten år, studerte henne. Hvis han ba om å få se papirene hennes, eller bestemte seg for å lete igjennom skrivemaskinkofferten, ville det bety slutten for henne. «Hvem skal De treffe?» «Monsieur Goujon, oppe i annen etasje.» «Vet De hvor kontoret hans er?» «Ja visst, jeg har vært der mange ganger før.» Det var sant nok. Mens hun var i tenårene, lenge før tyskerne hadde arrivert, hadde Eva ofte vært med faren på jobben i skoleferiene. Hun var fascinert av alle stemplene og pennene og maskinene, og monsieur Goujon hadde ofte gitt henne en bunke ark og en blyant så hun hadde noe å beskjeftige seg med mens faren puslet med skrivemaskinene. Hun hadde vært glad i å tegne, og hun var blitt flink til det også, flink nok til at monsieur Goujon hadde sagt til faren at hun burde vurdere å skape seg en karriere som kunstner. Men tegning hadde aldri vært en lidenskap for henne på samme måte som ord var det, og hun sa til faren at selv om man var god i noe, trengte man ikke nødvendigvis å vie hele livet sitt til det. Faren hadde ledd og svart at hun måtte prise seg lykkelig over at hun hadde et slikt talent. En vakker dag, sa han, vil du vite å verdsette Guds gaver. «Bare gå opp, De,» sa den unge tyskeren, og nå lutet skuldrene hans av tretthet igjen. Eva var allerede på vei mot trappen. «Merci!» ropte hun over skulderen. Hjertet hennes hamret fremdeles da hun kom opp i annen etasje og åpnet døren til monsieur Goujons kontor uten å banke på først. Han satt ved skrivebordet, og da han så 31


opp, ble øynene store og overraskede under de buskete, grå brynene. Eva skyndte seg å lukke døren etter seg. «Eva Traube?» utbrøt han og blunket mot henne som om hun skulle være et gjenferd. Håret hans var blitt nesten helt hvitt siden hun så ham sist, og han så minst ti år eldre ut enn faren hennes, selv om hun visste at de var omtrent like gamle. De mørke ringene under øynene var fremtredende, og kinnene hang, som om de ikke lenger hadde krefter til å holde seg på høyde med resten av ansiktet. «Du store min, det må være flere år siden sist jeg så deg.» «Tilgi at jeg trenger meg på, monsieur Goujon.» Han reiste seg og ga henne en klem. «Jeg hørte om razziaene, og jeg tenkte kanskje –» Hun avbrøt ham. «Far ble arrestert,» sa hun så rolig hun kunne. «Mor og jeg sto også på listen deres, men til alt hell var vi ikke i leiligheten da de kom.» Fargen forsvant fra ansiktet til monsieur Goujon, og han tok et skritt bakover. «Å, kjære.» «Vi har ikke mye tid, monsieur. Jeg trenger Deres hjelp. Far sa at han hadde snakket med Dem og ordnet alt sammen. Han sa at De kunne lage falske papirer til meg. Mor og jeg er nødt til å komme oss vekk fra Paris så fort som overhodet mulig.» Monsieur Goujons øyne gled ned til skrivemaskinen hun bar på, og videre til døren bak henne. Langt om lenge rettet han blikket mot henne igjen. Leppene var presset fast sammen. «Men hva kan jeg gjøre? Jeg lovet ham bare at jeg ville hjelpe deg, ikke moren din.» «Jeg kan ikke la henne bli igjen her. Ikke tale om.» «Hun snakker med aksent, Eva, og hun har et typisk jødisk utseende. Det ville være altfor risikabelt. Hun ville helt sikkert bli tatt. Og hvis hun da skulle angi meg …» «De kan da umulig nekte å hjelpe oss!» Panikken som hadde tatt kvelertak på Eva, begynte å gli over i sinne. «Far arbeidet for Dem i mange år, ikke sant? Han var pålitelig og vennlig.» Monsieur Goujon rynket pannen, og i et par sekunder så 32


det nesten ut som han var på gråten. «Jeg vil gjerne hjelpe deg, Eva, men hvis jeg skulle bli tatt i å forfalske papirer, og da særlig for en polskfødt jøde …» «Da ville De bli arrestert og kanskje henrettet. Jeg vet det.» Eva tok et skritt nærmere og senket stemmen. «Jeg vet hva jeg ber Dem om, monsieur Goujon. Men den eneste sjansen vi har, er å komme oss over til den frie sonen, og når vi har fått til det, kan jeg pønske ut en måte å komme tilbake og hente faren min på.» «J-jeg kan ikke gjøre det du ber meg om.» Han så bort. «Jeg har kone og barn å tenke på, og jeg –» «Far stolte på Dem. Han ga Dem de siste sparepengene sine.» Han trakk pusten dypt, men sa ingenting. «Vær så snill, monsieur.» Hun ventet til han så på henne igjen. «Jeg bønnfaller Dem.» Langt om lenge sukket han. «Jeg skal gi deg noen identitetskort som ikke er utfylt, Eva. Og noen reisetillatelser. Det er alt jeg kan gjøre. Du har alltid vært litt av en kunstner, jeg husker det.» «Mener … mener De at jeg skal utføre forfalskningene?» Det var ikke noe problem å sette inn de personlige opplysningene – navn, fødested, fødselsdato – men hvordan skulle hun klare å få til resten? «Men De lovet faren min å gjøre det, monsieur Goujon!» Han overhørte protestene hennes og fortsatte å snakke med en stemme så lav at den knapt nok var hørbar. «Jeg skal prøve å finne noen tusjpenner til deg med samme farger som stemplene. Jeg tror det ligger noen i skapet med kontorrekvisitter. Men du kan ikke bli her. Og hvis noen skulle finne ut hva du har gjort, kommer jeg til å benekte ethvert kjennskap til det. Da vil jeg påstå at du må ha stjålet dokumentene.» «Men –» begynte Eva idet han strøk forbi henne og forsvant ut gjennom døren til kontoret. Hun sto der og nesten hev etter pusten mens hun overveide mulighetene sine. Burde hun insistere, tigge og be ham om hjelp? Hun hadde 33


aldri forsøkt seg på noe i nærheten av det han hadde foreslått. Etter noen minutter kom han tilbake med en liten konvolutt. «Her. Det burde være alt du trenger. Bruk de ekte dokumentene dine som mal, og se om du kan finne noen gamle fotografier du kan klippe til så de passer på identitetskortene – bildene på de gamle kortene er antagelig stemplet med rødt blekk som ikke kan fjernes. Jeg har lagt ved en kansellert reisetillatelse også, så du kan se hvordan den skal være når den er riktig utfylt. Du og moren din må ha en hver for å komme over til den frie sonen. Jeg har også funnet frem et tomt bevis på innvilget statsborgerskap til moren din, for å forklare aksenten hennes, og en tom fødselsattest til deg. Det burde ikke være noe problem å fylle ut dem.» «Men jeg vet ikke hvordan –» «Stikk dette inn under skrivemaskinen,» fortsatte han og overkjørte alle innvendingene hennes idet han tok fra henne skrivemaskinkofferten, plasserte den på skrivebordet og åpnet den. Han løftet ut skrivemaskinen, la inn konvolutten og en stiftemaskin, plasserte skrivemaskinen på toppen og lukket kofferten igjen. Han rakte den til henne. «Gå ut herfra som om du vet hvor du skal. De kommer ikke til å stoppe deg, men hvis det skulle skje, skal du bare late som om du er fortørnet. De fleste av soldatene her er unge gutter som bare later som om de er tøffe.» Hun klemte hardt om håndtaket på kofferten. «Monsieur Goujon, jeg er ingen dokumentforfalsker. Dette er virkelig helt umulig!» «Det er alt jeg kan få til. Hva var det faren din pleide å si til deg? At det kunstneriske talentet ditt var en gave fra Gud? Vel, nå har du fått en sjanse til å bruke denne gaven.» Minst tusen spørsmål svirret rundt i hodet på henne, men det ene som til slutt presset seg frem, var: «Men … hvor skal vi dra?» Han betraktet henne i noe som virket som en evighet. «Min kones fetter har snakket om en by som heter Aurig34


non, rundt åtti kilometer sør for Vichy.» Han snakket fort nå. «Jeg har hørt at de har barn i dekning der og hjelper dem over til Sveits. Kanskje de vil gjøre det samme for deg og moren din.» «Aurignon?» Hun hadde aldri hørt om stedet. «Og det ligger i nærheten av Vichy?» Denne spabyen var blitt uløselig flettet sammen med marionettregjeringen til statsminister Philippe Pétain – det krydde sikkert av nazister der. «Aurignon er en bitte liten by som ligger inne mellom åsene, ved foten av noen gamle vulkaner. Det er ingen strategiske fordeler ved stedet, ingen grunn til at tyskerne skulle ha noen interesse av byen. Derfor er den et perfekt skjulested. Gå nå, Eva, og ikke se deg tilbake. Lykke til med alt sammen. Jeg har gjort alt jeg kan for deg.» Han snudde ryggen til henne så fort at hun nesten begynte å lure på om hun hadde drømt hele samtalen. «Merci, monsieur Goujon.» Hun bøyde hodet, forlot kontoret hans og marsjerte selvsikkert ned trappen. Hver eneste muskel i kroppen var anspent, og smilet var som frosset fast til ansiktet hennes. Den unge tyskeren sto fremdeles nede ved døren, og blikket hans smalnet litt da han fikk øye på henne. «Jeg trodde De kom for å levere den skrivemaskinen?» påpekte han og stilte seg foran henne. «Dette er en annen maskin som trenger overhaling,» sa hun rolig. Hun blafret litt med vippene igjen. «Og jeg må komme meg av gårde.» «Hvorfor har De det så travelt?» Blikket hans hvilte skamløst på brystene hennes igjen, som om hun var noe han kunne forsyne seg av, noe han hadde rett til å eie. Hun tvang seg til å bevare roen og smilte enda bredere. «Vi har så mye å gjøre, forstår De. Jeg kan tenke meg at det er ekstra travelt her på grunn av alle arrestasjonene i natt.» Tyskeren nikket, men rynkene i pannen forsvant ikke. «De får bare det de fortjener, skal jeg si Dem.» Hun følte seg plutselig kvalm. «Unnskyld?» 35


«Jødene. Jeg vet at mange oppfatter disse arrestasjonene som grusomme, men de menneskene er virkelig en trussel.» «Jaha,» sa Eva og begynte å bevege seg igjen. «Jeg for min del håper at alt det utøyet som forurenser den flotte byen vår, vil få akkurat det de fortjener om ikke så altfor lenge.» Tyskeren nikket entusiastisk. «Så sant, så sant, mademoiselle. Hør her – hvis De er interessert, er vi en gjeng som møtes klokken fem de fleste dager på en kafé i Latinerkvarteret – Le Petit Pont, heter den. Jeg kunne spandere noe å drikke på Dem …» «Det var da en storslått invitasjon. Kanskje jeg dukker opp.» Han strålte mot henne. «Det ville glede meg meget.» Hun vinket adjø til ham, og denne gangen var smilet hennes ekte, for hun visste at med litt flaks ville hun og moren allerede sitte på toget sørover når denne tyskeren fikk den første ølseidelen på bordet foran seg.