KRITIKERROS TIL LEE CHILD: «Child er en mesterlig spenningshåndverker som sjonglerer mange plott på en gang, og mange kroker som leseren biter på, igjen og igjen (...) Best av alt, dette er en sjelden serieroman som også kan leses som en enkeltstående bok. Alt du trenger å vite om Jack Reacher finnes på disse sidene. Og det er stor sjanse for at du vil oppsøke nye Reacher-eventyr i samme sekund som du blir ferdig.» Entertainment Weekly «Lee Childs bøker er umulige å legge fra seg (...) man blir rett og slett avhengig av dem.» Independent on Sunday «Lee Childs helteskikkelse Jack Reacher er blitt så populær at han fremstår som en moderne, omreisende amerikansk frelser.» Berit Kobro, VG «Childs bøker er både vanedannende og bemerkelsesverdig feilfrie, og han er en ekspert i å skru opp spenningen mens han deler ut ulike former for spesifikk informasjon.» Los Angeles Times «Child har på en eller annen måte klart å smi den hellige gral: En ny og troverdig helt (...) For en bragd det er å gi oss Child-avhengige et nytt og hypnotisk skudd, når vi trodde alle heltene allerede var diktet opp.» Observer «Lee Childs Jack Reacher-bøker er blant de mest populære krimromanene akkurat nå – de er stor underholdning og super-nervepirrende.» Heat Magazine «Gjør deg selv en tjeneste – bli avhengig av disse bøkene.» Cleveland Plain Dealer
«Jack Reacher er den kuleste tilbakevendende seriehelten i omløp.» Entertainment Weekly «Beundres bredt av andre forfattere som en mesterhåndverker innenfor actionthrilleren.» Wall Street Journal «Lee Child er selve idolet i dagens amerikanske spenningslitteratur.» Los Angeles Times
CV – JACK REACHER FORNAVN: Jack MELLOMNAVN: Ingen ETTERNAVN: Reacher FØDT: 29. oktober VITALE MÅL: Høyde: 1,95 m, vekt: 100–113 kg, brystvidde 127 cm, 3XL jakke HÅRFARGE: Skittenblondt ØYENFARGE: Isblå SPESIELLE KJENNETEGN: Arr i venstre øyekrok, arr på overleppen UTDANNING: Militærets skoler i Europa og Østen; West Point Militærakademi TJENESTE: 13 år som militærpoliti; CO i 110. divisjon, degradert fra major til kaptein i 1990, dimmet med majors grad i 1997. MILITÆRE UTMERKELSER: Høyeste grad: Silver Star, Defense Superior Service Medal, Legion of Merit. Mellomste grad: Soldatmedaljen, Bronze Star, Purpurhjertet. Laveste grad: «Søppelmedaljer» ADRESSE: Ukjent FAMILIE: Mor: Josephine Moutier Reacher, fransk, død 1990. Aktiv i den franske motstandsbevegelsen. Far: US Marine-soldat, død. Tjenestegjorde i Korea og Vietnam. Bror: Joe Reacher, død, tjenestegjorde fem år i USAs militære etterretningstjeneste, økonomiavsnittet. SÆRLIGE EVNER: Ekspert på håndvåpen, spesialist på alle bærbare våpen og i nærkamp. SPRÅK: Flytende engelsk og fransk, brukbar spansk. HAR IKKE: Førerkort, kredittkort, trygd (vil ikke ha det), selvangivelse (vil ikke levere), noen å stå til ansvar for.
HAR DU LEST ALLE? SYNDEBUKK
FIENDEN
Jack Reacher går av bussen i en liten by i Georgia. Og havner i det lokale fengselet for et mord han ikke begikk.
Under Reachers tid i hæren blir en general funnet død mens Reacher har vakt.
FELLEN
ETT SKUDD
Reacher er låst inne i en varebil med en kvinne som hevder å være fra FBI. Og fraktes tvers over Amerika til et helt nytt land.
En ensom snikskytter skyter og dreper fem mennesker i en by i Midtvesten. Men den anklagede sier: «Skaff meg Reacher.»
SLAKTEREN
HARDT MOT HARDT
Reacher graver svømmebassenger i Key West når en detektiv dukker opp med en del spørsmål. Så ender detektiven opp død.
En kaffe i en travel New York-gate leder til et væpnet oppgjør fem hundre mil unna, på landet i Norfolk.
GJESTEN
REACHERS HEVN
To nakne kvinner blir funnet døde i et badekar fylt av maling. Begge er ofre for en mann som er helt lik Reacher.
En av Reachers kompiser blir funnet død i ørkenen i California, og Reacher må sette sammen sin gamle enhet fra hæren igjen.
HAIKEREN
INGENTING Å TAPE
I heten i Texas møter Reacher en ung kvinne med en mann som er i fengsel. Når han slippes ut, vil han drepe henne.
Reacher krysser grensen mellom en by ved navn Hope og en by ved navn Despair.
UTEN SVIK En kvinne fra Washington ber Reacher om hjelp. Jobben hennes? Å beskytte visepresidenten.
LIVVAKTEN En kidnapping i Boston. En purk dør. Har Reacher mistet sin fornemmelse for rett og galt?
DET ØYET IKKE SER På New Yorks undergrunnsbane teller Reacher ned de tolv tegnene på en selvmordsbomber.
61 TIMER I iskalde Sør-Dakota får Reacher haik på en buss med kurs mot problemer.
Lee Child
GJESTEN
Oversatt av Carl Bernhard Kjelstrup
Lee Child Originalens tittel: The visitor Oversatt av Carl Bernhard Kjelstrup Opprinnelig utgave: Copyright © Lee Child, 2000 Norsk utgave: © N.W. Damm & Sønn AS, 2006 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41196-1 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: www.henrysteadman.com Omslagsfoto: Corbis / NTB Scanpix Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Ingen er så blind som den som nekter å se.» John Heywood 1497-1580 Engelsk dikter, dramatiker og musiker, redaktør av Proverbs in the English Tongue (1546). Sir Thomas Moores, Henrik VIIIs og Maria Is yndling, bestefar til John Donne.
1 Folk sier at kunnskap er makt. Jo mer kunnskap, desto større makt. Tenk deg at du visste alle vinnertallene i Lotto. Ikke gjettet dem eller drømte dem, men virkelig visste hvilke tall som ville vinne. Hva ville du gjort da? Du ville løpe til kommisjonæren og fylle ut lottokupongen. Og du ville vunnet. Det samme på børsen. Tenk deg at du visste hvilke aksjer som ville gå rett opp? Her er det ikke snakk om en mistanke eller en magefølelse. Det er ikke snakk om en tendens eller et prosentspill, ikke om et rykte eller et tips. Det er viten. Virkelig ekte viten. Tenk deg at du hadde det? Hva ville du gjøre da? Jo, du ville ringe megleren din. Du ville kjøpt. Senere ville du selge, og du ville vært rik. Det samme gjelder for fotball, hesteveddeløp, hva som helst. Fotball, hockey, neste års baseballfinale. En hvilken som helst idrett, så lenge du kunne forutse resultatet. Og du ville vinne, ikke snakk om annet. Det samme med Oscar- og Nobelprisutdelingen, eller vinterens første snøfall. Det samme gjelder alt. Det samme gjelder drap. Anta at du ville drepe noen. På forhånd måtte du vite hvordan du skulle gjøre det. Den delen er ikke så vanskelig. Det er mange måter å gjøre det på. Noen er bedre enn andre. De fleste har ulemper. Derfor bruker du den kunnskapen du har, og finner opp en ny måte. Du tenker og tenker 9
og tenker, og du kommer frem til den perfekte fremgangsmåten. Du legger stor vekt på situasjonen, for den perfekte fremgangsmåten er ikke enkel, og grundige forberedelser er meget viktig. Men disse tingene er bare blåbær for deg. Du har ingen problemer med grundig planlegging. Ingen problemer i det hele tatt. Hvordan kunne du ha det, med din intelligens? Etter all treningen du har gjennomgått? Du vet at de store problemene kommer etterpå. Hvordan sikrer du deg mot å bli tatt? Jo, du bruker kunnskapen du har. Hvordan politiet arbeider, vet du bedre enn de fleste. Du har sett dem i aksjon mange ganger, noen ganger på nært hold. Du vet hva de ser etter. Derfor etterlater du ikke noe de kan finne. Du går gjennom alt i hodet, meget nøyaktig og meget grundig. Like nøye som du ville skrive ned lottotallene som ville gjøre deg rik. Folk sier at kunnskap er makt. Jo mer kunnskap, desto større makt. Det gjør deg til omtrent den mektigste i verden. Når det gjelder å drepe folk. Og slippe ustraffet unna. Livet er fullt av beslutninger, vurderinger og antagelser, og man blir så vant til å gjøre dem at man fortsetter selv når det strengt tatt ikke er nødvendig. Man begynner å forestille seg ulike scenarier og lure på hva man ville gjøre med en annens problemer hvis de var ens egne. Det blir en vane. Det var en vane Jack Reacher hadde i rikt monn, og det var derfor han satt alene ved bordet i en restaurant og stirret på ryggen til to karer som satt sju meter unna. Han lurte på om det ville være nok å advare dem, eller om han ville bli nødt til å brekke armene deres. Det var et spørsmål om dynamikk. I utgangspunktet betydde byens dynamikk at en helt ny italiensk restaurant i Tribeca, lik den Reacher satt i nå, ville være ganske tom helt til mateksperten i New York Times skrev om den, eller en spaltist fra Observer så en eller annen kjendis der inne to kvelder på rad. 10
Men ingen av delene hadde hendt ennå, stedet var fortsatt lite besøkt, og det gjorde det til en perfekt plass for en ensom fyr som ville spise i nærheten av leiligheten til kjæresten mens hun jobbet overtid på kontoret. Byens dynamikk. Den gjorde det nødvendig for Reacher å være der inne. Den gjorde det også nødvendig for de to karene han holdt øye med å være der. For byens dynamikk betydde at et hvilket som helst nytt og lovende forretningsforetak før eller senere ville få besøk av noen som representerte en som ville ha sine 300 dollar i uken for ikke å sende karene sine inn og rasere stedet. De to fyrene Reacher holdt øye med, sto borte ved baren og snakket rolig med innehaveren. Baren var en unnselig disk på et par meter, som sto skrått over hjørnet av rommet. Det var egentlig ikke en bar noen skulle sitte og drikke ved. Den var bare noe å se på, et sted å ha brennevinsflaskene. De sto tre i dybden på glasshyller foran et sandblåst speil. Kassaapparatet og kredittkortmaskinen sto på den nederste hyllen. Eieren var en liten, nervøs fyr. Han hadde rygget inn i kroken og sto med ryggen presset opp mot kassaapparatet. Han holdt armene foldet hardt og defensivt over brystet. Reacher kunne se øynene hans. De utstrålte noe midt mellom vantro og panikk og flakket rundt omkring i rommet. Det var et kvadratisk rom på litt over 300 kvadratmeter, høyloftet med et tak som sikkert var seks eller sju meter over gulvet. Det var laget av presset tinn som var sandblåst til en matt glød. Bygningen var mer enn 100 år gammel, og rommet var antagelig blitt brukt til ulike formål gjennom årene. Det hadde kanskje vært en fabrikk i utgangspunktet. Vinduene var iallfall store nok og mange nok til å gi lys til en slags industribedrift den gangen byen bare var fem etasjer høy. Etter det hadde det kanskje vært en forretning. Kanskje til og med et utstillingslokale for biler. Det var stort nok til det. Nå var det en italiensk restaurant. Ikke en med rødrutete bordduker og mors hjemmelagde sauser, men et sted der det var investert 300 000 dollar i lys avantgardeinnredning, der et måltid 11
besto av sju–åtte håndlagde ravioliputer på en stor tallerken. Reacher hadde spist der ti ganger på de fire ukene restauranten hadde vært åpen, og han hadde alltid vært sulten når gikk derfra. Men kvaliteten var så god at han fortalte folk om stedet, og det sa virkelig noe, for Reacher var ingen gourmet. Stedet ble kalt Mostros, som betydde monstre på italiensk, så vidt han visste. Han var usikker på hva navnet refererte til. Iallfall ikke størrelsen på måltidene. Men det hadde en slags klang, og hele stedet, med lyse lønnetremøbler, hvite vegger og matte aluminiumslister, var ganske tiltalende. De som jobbet der, opptrådte elskverdig og selvsikkert. Hele operaer ble spilt gjennom høytalere plassert høyt oppe på veggene. Etter Reachers ukyndige skjønn satt han nå og så begynnelsen på noe som ville bli stort. Men renommeet spredde seg tydeligvis ganske langsomt. Den ekstra avantgardedekoren gjorde at det var greit å ha bare tjue bord i det store rommet, men de gangene han hadde spist der, hadde aldri mer enn tre av dem vært opptatt. En gang hadde han vært den eneste gjesten i de nitti minuttene han hadde sittet der. I kveld var det bare ett par der til middag, fem bord unna ham. De satt tvers overfor hverandre ved bordet, med profilene vendt mot ham. Mannen var middels høy og blond. Han hadde lys bart, lysebrun dress og brune sko. Kvinnen var tynn og mørk, kledd i skjørt og jakke. En attachékoffert sto lent opp mot bordbenet ved siden av den høyre foten hennes. De var begge midt i trettiårene og så trette, slitne og litt sjuskete ut. De slappet av sammen uten å være avhengig av å snakke hele tiden. Men de to fyrene ved baren snakket. Det var sikkert. De lente overkroppene frem og snakket fort og overbevisende hardt. Innehaveren sto ved kassaapparatet og lente seg like godt bakover som de forover. Det var som om alle tre befant seg i en storm som blåste gjennom rommet. De to fyrene var langt større enn mellomstore. De var kledd i helt like mørke ulljakker, som ga dem bredde og fylde. Reacher kunne se ansiktene 12
deres i det matte speilet bak brennevinsflaskene. Olivenfarget hud og mørke øyne. Ikke italienere. Syrere eller libanesere, kanskje; den arabiske aggressiviteten luket ut av dem etter en generasjons levetid i Amerika. De var opptatt med å fremheve det ene poenget etter det andre. Fyren til høyre gjorde en feiende bevegelse med hånden. Det var lett å se at den skulle forestille en flaggermus som pløyde seg gjennom flaskene på hyllen. Så begynte hånden å hugge opp og ned. Fyren demonstrerte hvordan hyllene kunne knuses. Ett slag kunne knuse dem alle, fra toppen og ned, forklarte han. Innehaveren begynte å bli blek. Han kikket sidelengs på hyllene sine. Fyren til venstre trakk opp jakkeermet, prikket på klokken og snudde seg for å gå. Kompisen hans rettet seg opp og fulgte etter. Han lot hånden subbe over det nærmeste bordet og rev ned en tallerken. Den knustes mot det flislagte gulvet, høyt og grelt mot operaen som fløt i luften. Den lyse mannen og den mørke kvinnen satt stille og så bort. De to fyrene gikk langsomt frem til døren, med hodene selvsikkert hevet. Reacher så etter dem helt til de var ute på fortauet. Eieren kom frem fra baren, knelte ned og feide sammen glasskårene med fingertuppene. «Er alt i orden?» ropte Reacher til ham. Straks han hadde sagt det, visste han hvor dumt det lød. Eieren trakk bare på skuldrene og la ansiktet i generelt bedrøvede folder og samlet glasskårene i en haug på gulvet. Reacher akte seg ut av stolen og gikk bort til ham. Han la servietten sin på gulvet ved siden av ham og begynte å legge glasskårene på den. Paret fem bord unna holdt øye med ham. «Når kommer de tilbake?» spurte Reacher. «Om en time,» svarte mannen. «Hvor mye vil de ha?» Mannen trakk på skuldrene og smilte bittert. «Jeg får et åpningstilbud,» sa han. «To hundre i uken, som øker til fire når det begynner å gå bra.» «Kommer du til å betale?» Eieren la nok en gang ansiktet i triste folder. «Hvis jeg vil 13
holde åpent, må jeg vel det, men det blir vanskelig om jeg skal betale dem to hundre i uken.» Den lyse fyren og den mørke kvinnen stirret inn i den motsatte veggen, men de lyttet. Operaen gikk over i en mollstemt arie, og divaen begynte på den med lav og vemodig stemme. «Hvem var de?» spurte Reacher lavt. «Ikke italienere,» sa eieren. «Bare noen rasshøl.» «Kan jeg låne telefonen din?» Mannen nikket. «Vet du om en forretning for kontorartikler som er åpen sent?» spurte Reacher. «På Broadway, to kvartaler unna,» svarte innehaveren. «Hvordan det? Har du forretninger du må ta deg av?» Reacher nikket. «Ja, forretninger,» sa han. Han reiste seg og gikk inn bak baren. Det sto en ny telefon ved siden av boken for bordbestillinger. Boken så ut som om den aldri hadde vært åpnet. Han løftet av røret og tastet et nummer, ventet to ring til den ble besvart halvannen kilometer unna og førti etasjer over ham. «Hallo?» sa hun. «Hei, Jodie,» sa han. «Hei, Reacher, står til?» «Er du snart ferdig?» Han hørte at hun sukket. «Nei, dette tar hele natten,» sa hun. «Komplisert juss, og de vil helst ha en vurdering i går. Beklager.» «Det gjør ingenting,» sa han. «Jeg har noe å gjøre. Etter det regner jeg med å dra tilbake til Garrison.» «Ja vel, ta vare på deg selv,» sa hun. «Jeg elsker deg.» Han hørte raslingen av dokumenter, og så ble forbindelsen brutt. Han la på røret og gikk tilbake til bordet sitt, la igjen førti dollar under kaffeskålen og satte kurs for døren. «Lykke til,» ropte han. Fyren på gulvet nikket, og paret ved bordet så etter ham da 14
han gikk. Han brettet opp kragen og gikk ut på fortauet. Det var mørkt, og kvelden var hustrig. Det dannet seg små tåkeringer rundt gatelysene. Han gikk østover til Broadway og lot blikket vandre over neonlysene på jakt etter forretningen med kontorartikler. Butikken var trang, og det sto ting priset med store, stjerneformede, selvlysende kort. Alt var på tilbud, og det passet Reacher godt. Han kjøpte en liten etiketteringsmaskin og en tube superlim. Deretter trakk han jakken beskyttende rundt seg og satte kursen nordover mot Jodies leilighet. Den firehjulsdrevne bilen hans sto parkert under bygningen hun bodde i. Han kjørte opp rampen, svingte sørover på Broadway og deretter vestover for å komme tilbake til restauranten. Han saktnet farten og kikket inn gjennom de store vinduene. Lysene skinte på hvite vegger og lyst tre. Ingen gjester. Alle bordene var tomme, og innehaveren satt på en stol bak baren. Reacher kjørte rundt kvartalet og parkerte ulovlig i utkanten av smuget som førte ned til kjøkkendørene. Han slo av motoren og lysene, og satte seg til å vente. Byens dynamikk. De sterke terroriserer de svake. De fortsetter på samme måte som de alltid har gjort, helt til de støter på noen som er sterkere og har en vilkårlig personlig grunn til å stoppe dem. En som Reacher. Han hadde ingen reell grunn til å hjelpe en fyr han nesten ikke kjente. Det var ingen logikk involvert. Ingen agenda. Akkurat nå, i en by med sju millioner sjeler, var det sikkert hundrevis av sterke mennesker som skadet svake; kanskje til og med tusenvis. Han hadde ikke tenkt å lete seg frem til alle og hadde heller ikke tenkt å starte noe felttog, men han hadde heller ikke til hensikt å la noe skje rett under nesen hans. Han kunne ikke bare snu ryggen til. Det hadde han aldri gjort. Han tok etiketteringsmaskinen opp av lommen. Å skremme de to fyrene var bare halve jobben. Det som betydde noe, var hvem de trodde sto for skremmingen. En bekymret borger som alene forsvarte en restauranteiers rettigheter, ville de ikke bry seg om, uansett hvor effektiv den bekymrede borgeren var i 15
utgangspunktet. Ingen er redd for et enslig individ, for et enslig individ kan overvinnes med overmakt. Uansett vil et slikt individ før eller senere enten dø, flytte eller miste interessen. En organisasjon, derimot, gjør et langt større inntrykk. Han smilte, så ned på maskinen og begynte å finne ut hvordan den virket. Han testet den ved å skrive sitt eget navn, kløp av teipen og studerte resultatet. Reacher. Sju bokstaver stemplet gjennom en tre centimeter lang, hvit og blå plastremse. Det ville gjøre den første fyrens etikett omtrent femten centimeter lang, og tolv, kanskje tretten på den andre. Ideelt. Han smilte igjen, klikket og stemplet og la de ferdige remsene på setet ved siden av seg. De hadde lim under et papir på baksiden, men han trengte noe bedre enn det, og det var derfor han hadde kjøpt superlimet. Han skrudde av korken på den lille tuben og stakk hull på aluminiumsspissen med nålen som fulgte med. Han skrudde på korken igjen og la tuben og remsene i lommen. Deretter steg han ut av bilen og stilte seg i skyggen for å vente. Byens dynamikk. Moren hans hadde vært redd for byer. Det hadde vært en del av utdanningen hans. Hun hadde sagt at byer er farlige steder. De er fulle av tøffe og skremmende typer. Som gutt var han ganske tøff selv, men som tenåring hadde han gått rundt og trodd at hun kanskje hadde rett. Folk i bygatene var redde, hemmelighetsfulle og defensive. De holdt seg på avstand, krysset gaten for å slippe og komme i nærheten av ham. De gjorde det så iøynefallende at han ble overbevist om at han hadde slike skremmende typer rett bak seg eller ved siden av seg. Men plutselig gikk det opp for ham: Det er jeg som er den skremmende typen. Det er meg de er redde for. Det var en åpenbarelse. Han så speilbildet sitt i butikkvinduer og forsto hvordan det kunne ha seg. Da han var femten, hadde han sluttet å vokse, da var han allerede nesten to meter høy og veide hundre kilo. En kjempe. Som de fleste tenåringer på den tiden, gikk han kledd som en boms. Advarselen moren hadde prentet inn i ham, hadde gitt ham et tomt blikk og uttrykks16
løst ansikt. De er redde for meg. Det moret ham, men når han smilte holdt folk seg enda lenger unna. Fra den gangen og videre fremover, visste han at byene var akkurat som alle andre steder, og for hvert eneste bymenneske han måtte være redd for, var det 999 andre som var mye reddere for ham. Denne erkjennelsen brukte han taktisk, og den rolige selvsikkerheten han la i gangen og blikket, tredoblet den effekten han hadde på folk. Byens dynamikk. Da klokken nærmet seg hel time, gikk han ut av skyggene og stilte seg på hjørnet, lente seg opp mot restaurantens mursteinsvegg og ventet. Han kunne så vidt høre operaen gjennom vinduet ved siden av seg. Bilene hoppet og spratt over hull i gaten. Det lå en bar på motsatt hjørne, og luftrenseren spydde ut røyk som la seg som et teppe rundt neonskiltet. Det var kaldt, og folk skyndte seg forbi med kragene trukket godt opp rundt ansiktet. Han holdt hendene i lommen, lente seg på den ene skulderen og holdt øye med trafikken som kom imot ham. De to fyrene kom tilbake nøyaktig på klokkeslettet de hadde sagt, i en svart Mercedes sedan, som de parkerte et kvartal unna, med motor og lys slått av, og steg ut av bilen. Mens de lange frakkene deres blafret i vinden, åpnet de bakdørene og tok ut hvert sitt balltre. De stakk dem under frakkene, smelte igjen dørene og så seg rundt før de begynte å gå. De beveget seg lett. Store, selvsikre typer. Reacher skjøv seg ut fra veggen og gikk dem i møte idet de kom opp på fortauet. «Inn i smuget, gutter,» sa han. På nært hold var de imponerende nok. Sammen fylte de rollen. De var unge, antagelig i slutten av tjueårene. De hadde det tette polsteret som ikke er bare muskler, men som virker nesten like godt. Tyrenakker, silkeslips, skjorter og dresser som ikke var kjøpt på postordre. Balltrærne holdt de opp ned på venstre side under frakkene, med et fast grep gjennom fôret i lommene. «Hvem i helvete er du?» sa fyren til høyre. 17
Reacher så på ham. Den første som snakker, er gjerne den dominerende delen av et partnerskap, og når det er to, angriper du lederen først. «Hvem i helvete er du?» gjentok fyren. Reacher tok et skritt til venstre og snudde seg en tanke, blokkerte fortauet og tvang dem mot smuget. «Forretningsføreren,» sa han. «Hvis dere vil ha betalt, så er det jeg som kan ordne det for dere.» Fyren nølte. Så nikket han. «Greit, men glem smuget. Vi gjør det innendørs.» Reacher ristet på hodet. «Det er ulogisk, min venn. Vi betaler dere for å holde dere ute av restauranten, og det fra og med nå. Forstått?» «Har du pengene?» «Selvfølgelig,» sa Reacher. «200 dollar.» Han gikk foran dem inn i smuget. Dampen strømmet ut mot ham gjennom luftelukene fra kjøkkenet. Det luktet italiensk mat. Knasingen av søppel og grus under føttene ga gjenlyd i smuget. Han stanset og snudde seg, som utålmodig og uforstående til at de nølte med å følge ham. De sto i silhuett mot det røde trafikklyset i gaten og kikket på ham og hverandre, og til slutt gikk de fremover skulder ved skulder. Inn i smuget. De virket trygge nok. Store, selvsikre fyrer med køller under frakkene, to mot én. Reacher ventet et øyeblikk før han gikk inn i den diagonale stripen mellom lys og skygge. Der stanset han igjen. Gikk litt tilbake som om han ville at de skulle gå forbi ham. Som en høflighet. De subbet fremover. Kom nærmere. Han slo albuen i tinningen til fyren på høyre side. Det var nok av biologiske grunner til å gjøre det. Et menneskes hode er som regel hardere enn en persons hånd. Hvis du slår en mann i hodet med neven, er det som regel neven det går verst utover. Albuen er bedre. Og siden av hodet er bedre enn pannen eller bakhodet. En menneskehjerne tåler et ti ganger så hardt trykk i pannen eller bakhodet som den gjør i tinningen. En slags komplisert, evolusjonær grunn. Derfor ble det albuen 18
mot tinningen. Det var et kort, hardt slag, dyktig utført, men fyren ble stående på skjelvende ben et langt sekund. Så slapp han balltreet. Det skled ned på innsiden av frakken hans og traff bakken med et dunk. Reacher slo til igjen. Med den samme albuen. På samme siden av hodet. Med den samme snerten. Fyren gikk ned som om en fallem skulle ha åpnet seg under føttene hans. Den andre fyren var nesten med på notene. Først fikk han den høyre hånden på balltreet, deretter den venstre. Han fikk det klar av frakken og begynte å svinge det, men han gjorde den feilen nesten alle gjør. Han svingte det altfor langt tilbake, og i altfor lav høyde. Han hadde tydeligvis tenkt seg et solid slag mot Reachers mellomgulv. Det var to feil ved denne fremgangsmåten. For det første tar det tid å hente et slag helt bakfra, for det andre er det lett å forsvare seg mot et slag mot mellomgulvet. Det er bedre å sikte etter hodet eller knærne. Den beste måten å forsvare seg mot et kølleslag på, er ved å gå nært inn på motstanderen, og det så raskt som mulig. Kraften i slaget kommer fra vekten av balltreet og farten slaget er utført med. En matematisk beregning. Tyngde ganger hastighet gir moment. Du kan ikke gjøre noe med tyngden. Det kommer til å veie nøyaktig det samme hvor det enn befinner seg. Trikset er med andre ord å gjøre noe med hastigheten. Du må komme deg nær innpå motstanderen når balltreet nærmer seg, mens det ennå er i den første fasen av fartsøkningen. Det er derfor et langt svingslag ikke er særlig lurt. Jo lengre slaget er, desto lengre tid tar det å få det fremover igjen. Desto mer tid gir du bort. Reacher var ikke mer enn en snau halvmeter unna da slaget kom. Han holdt blikket på buen og grep balltreet med begge hender; lavt nede foran magen. Det er ingen kraft i et kølleslag fra en avstand på bare halv meter; ikke annet enn en harmløs smekk i håndflatene. Momentet fyren legger i slaget blir til et våpen som kan brukes mot ham. Reacher svingte balltreet videre og fikk fyren ut av balanse. Han sparket ut mot 19
mannens ankler, rev balltreet løs og støtte til ham med enden. Et støt er den beste måten. Ikke svingslag. Fyren gikk rett i kne og skallet hodet i restaurantveggen. Reacher sparket ham rundt på ryggen, bøyde seg ned og presset kølla mot halsen hans. Mens han holdt kølla på plass med venstre fot, gikk han gjennom mannens lommer. Han fant en automatpistol, en tykk lommebok og en mobiltelefon. «Hvem kommer du fra?» spurte han. «Petrosian,» gispet fyren. Navnet sa ikke Reacher noe. Han hadde hørt om en russisk sjakkspiller ved navn Petrosian. Og en nazigeneral med samme navn. Men ingen av dem drev med pengeutpressing i New York City. Han smilte vantro. «Petrosian?» sa han. «Det må være en spøk.» Han lot stemmen dryppe av hån som om Petrosian befant seg så langt nede på listen over brysomme rivaler Reacher var satt til å ta seg av at han nærmest var usynlig. «Du fleiper med oss, ikke sant?» sa han. «Petrosian? Er han helt gal?» Den første fyren rørte på seg. Armene og bena hans kjempet for å få feste. Reacher tråkket hardt på balltreet et øyeblikk, før han rykket det vekk fra den andre fyrens hals og dunket til den første midt i skallen. Han hadde kølla tilbake på plass innen halvannet sekund. Fyr nummer to begynte å hive etter pusten under vekten mot halsen hans. Den første lå nå helt slapp på bakken. Ikke som på film. Etter et slag i skallen er det ingen som fortsetter å kjempe. De er isteden syke, svimle og kvalme i en uke. Kan så vidt stå oppreist. «Vi har en beskjed til Petrosian,» sa Reacher lavt. «Hva er beskjeden?» gispet fyr nummer to. Reacher smilte igjen. «Du er,» sa han. Han stakk hånden i lommen etter plastremser og lim. «Ligg helt stille,» sa han. Fyren lå helt stille. Han flyttet hånden opp og tok seg til 20
halsen, men det var også alt. Reacher rev papiret av baksiden på en av remsene, la på godt med superlim og presset den hard mot fyrens panne. Deretter strøk han fingeren over den et par ganger. På remsen sto det: Mostros har allerede beskyttelse. «Ligg stille,» sa han igjen. Han tok med seg balltreet og vendte seg mot den første fyren, grep ham i håret og fikk ansiktet hans opp mot seg. Av med beskyttelseshinnen, på med limet og ned på pannen. På denne remsen sto det: Prøv dere ikke på vårt territorium. Han gikk gjennom mannens lommer og fant nøyaktig det samme som i den andres: En pistol, en lommebok og en mobil. I tillegg fant han nøklene til Mercedesen. Han ventet til fyren begynte å røre på seg igjen før han kastet et blikk på den andre fyren. Han var i ferd med å komme seg opp på knærne, mens han klorte løs på remsen i pannen. «Den lar seg ikke fjerne,» ropte Reacher. «Ikke uten at du får med deg halvparten av huden. Gå nå og gi våre varmeste hilsener til Petrosian, og deretter til sykehuset.» Han vendte hodet igjen, klemte ut resten av limet i den første fyrens håndflater, presset hendene hans sammen og telte til ti. Kjemiske håndjern. Han halte fyren på bena etter kragen, og holdt ham oppreist til han hadde lært seg å stå igjen. Deretter kastet han bilnøklene bort til den andre fyren. «Du er visst utpekt til sjåfør,» sa han. «Og nå kan dere forsvinne.» Fyren bare sto der, med øynene flakkende til høyre og venstre. Reacher ristet på hodet. «Ikke tenk på det engang,» sa han. «Ellers river jeg ørene av deg og tvinger deg til å ete dem. Og kom ikke tilbake hit heller. Aldri. For da kommer de til å sende noen som er mye verre enn meg. Akkurat nå er jeg den beste kompisen du har, skjønner du det?» Fyren stirret, men til slutt nikket han forsiktig. «Kom dere av gårde,» sa Reacher. Fyren med de sammenlimte hendene hadde vanskeligheter 21
med å røre seg. Han var helt utenfor. Den andre hadde problemer med å hjelpe ham. Det var ingen ledig arm å holde i. Han vurderte problemet et øyeblikk, før han dukket under de sammenlimte hendene og la fyren over ryggen. Han ravet av sted og stanset i utgangen av smuget; en silhuett mot lyset fra gaten. Han bøyde seg fremover, heiste vekten høyere opp på skuldrene og forsvant av syne. Pistolene var M9 Berettaer, standardvåpen i det militære. Reacher hadde båret et identisk våpen i tretten lange år. Serienummeret på en Beretta befinner seg på aluminiumsrammen, rett under der navnet Pietro Beretta er inngravert. Nummeret på begge våpnene var filt bort. Noen hadde brukt en rundfil og filt fra løpet og mot avtrekkerbøylen. Ingen dyktig utført jobb. Begge magasinene var fylt med blanke parabellumpatroner. Reacher tok pistolene fra hverandre og kastet løpene, sluttstykkene og patronene i containeren. Deretter la han rammene på bakken og sparket sand og skitt over dem, før han trakk i avtrekkeren flere ganger, helt til mekanismen ikke lenger virket. Så kastet han også dem i containeren. Telefonene knuste han med et av balltrærne og lot bitene ligge der de lå. I lommebøkene lå det kredittkort, førerkort og kontanter. Kanskje 200 dollar totalt. Han rullet kontantene sammen og stakk dem i lommen. Resten sparket han bort i en krok. Deretter rettet han seg opp og gikk ut på fortauet. Han smilte mens han kikket bortover gaten. Ingen tegn til den svarte Mercedesen. Den var borte. Han gikk inn i den tomme restauranten igjen. Orkesteret spilte og en tenor forberedte seg på en heroisk høy tone. Eieren satt i dype tanker bak baren. Han så opp. Tenoren traff tonen, og fiolinene, celloene og bratsjene fulgte opp bak ham. Reacher skrelte en tier av den stjålne seddelrullen og la den på baren. «For tallerkenen de knuste,» sa han. «De ombestemte seg.» Innehaveren så på tieren uten å si noe. Reacher vendte om på hælen og gikk ut på fortauet igjen. På den andre siden av gaten så han paret fra restauranten. De sto på fortauet og iakt22
tok ham. Den lyse typen med barten og den mørke kvinnen med attachékofferten. De sto bare der, hutrende i frakkene sine og iakttok ham. Han gikk til firehjulstrekkeren sin og åpnet døren. Kløv inn og startet. Han kastet et blikk over skulderen for å beregne trafikken. De to sto fortsatt og så etter ham. Han svingte ut i trafikken og ga gass. Da han var kommet et kvartal unna, kikket han i speilet og så den mørke kvinnen gå ned fra fortauet. Hun strakte hals og så etter ham. Så flommet neonlyset over henne, og han kunne ikke lenger se henne.
23
2 Garrison ligger ved østbredden av Hudsonelven i Putnam fylke, omtrent ni mil langs landeveien fra Tribeca. På sene høstkvelder var ikke trafikken noe problem. Med én bompengestopp og øde motorveier kan gjennomsnittshastigheten være så høy en våger, men Reacher kjørte forsiktig. Han var uvant med å kjøre faste turer fra A til B. Han var til og med uvant med å ha A eller B. Han følte seg som en fremmed i etablerte omgivelser, og i likhet med enhver fremmed var han opptatt av å holde seg unna bråk. Derfor kjørte han langsomt nok til ikke å bli lagt merke til og lot de sene pendlerne i deres raske sedaner kjøre forbi ham både på høyre og venstre side. De ni milene tok ham én time og sytten minutter. Gaten han kjørte på, lå i et sparsomt bebodd område og var derfor ikke opplyst. Det var en voldsom kontrast til de sterkt belyste bygatene. Han svingte inn i innkjørselen sin. Lyset fra frontlyktene feide over plantene på begge sider av asfaltdekket. Løvet begynte å bli tørt og gult, og så uvirkelig ut i det skarpe lyset. Han kjørte rundt den siste svingen, og frontlyset svingte mot garasjedøren og de to bilene utenfor, som sto med fronten mot ham. Han bråstoppet idet lysene deres ble tent og totalt blendet ham. Samtidig kastet speilet hans et skarpt gjenskinn fra lys bak ham. Han dukket unna lyset og så at det kom noen løpende mot ham fra siden. De kraftige lommelyktene spjæret mørket. Han vred på hodet og så to biler med fulle lys 24
bremse opp bak seg. Folk hoppet ut og løp mot ham. Bilen hans var innestengt i en ring av kraftig lys. De hadde skytevåpen og mørke vester utenpå jakkene. De omringet bilen hans. Han så at noen av lommelyktene var surret fast til løpene på haglgevær. Tåken kom drivende opp fra elven, men lyset fra lommelyktene skar gjennom den i horisontale mønstre. En skikkelse nærmet seg bilen hans. En hevet hånd banket på ruten ved siden av hodet hans. Hånden åpnet seg. Det var en liten hånd, blek og slank, en kvinnehånd. En lommelykt ble rettet mot den, og han kunne se den holdt et skilt. Skiltet var formet som et skjold. Det var gyllent. En gullørn var preget inn øverst. Lommelykten kom nærmere, og Reacher kunne lese hva som sto på skiltet: Federal Bureau of Investigation. US Department of Justice. Kvinnen presset skiltet mot vinduet. Det berørte glasset med et kaldt, metallisk klikk. Hun ropte inn til ham. Han hørte stemmen hennes fra mørket utenfor. «Slå av motoren,» ropte hun. Reacher kunne ikke se noe annet enn lyset som var rettet mot ham. Han slo av motoren og hørte ikke annet enn knasing av rastløse støvler i innkjørselen. «Legg begge hendene på rattet,» ropte kvinnen. Han gjorde som hun sa og ble sittende stille, vendte bare på hodet for å holde øye med døren. Den ble åpnet fra utsiden, og da lyset kom på, gjenkjente han den mørke kvinnen fra restauranten. Den blonde fyren med barten sto rett bak henne. Hun hadde FBI-skiltet i den ene hånden og pistol i den andre. Pistolen var rettet mot hodet hans. «Ut av bilen,» sa hun. «Pent og rolig.» Hun trakk seg tilbake, men pistolen fulgte hodebevegelsene hans. Han vred seg rundt og svingte bena ut. Han nølte et øyeblikk, med den ene hånden på rattet og den andre på seteryggen. Han kunne se et halvt dusin menn foran seg i lyset fra frontlykter. Det ville være andre bak ham. Kanskje enda flere nærmere huset. Kanskje også ved utgangen av innkjørselen. Kvinnen tok et skritt tilbake. Han steg ut foran henne. 25
«Snu deg,» sa hun. «Legg begge hendene på biltaket.» Han gjorde som han fikk beskjed om. Metallet var kaldt under hendene hans, sleipt og fuktig av rim og tåke. Han kjente hender på alle deler av kroppen. De tok lommeboken i jakken hans og de stjålne pengene fra bukselommen. Noen bøyde seg inn i førerhuset og tok ut bilnøklene. «Gå til bilen,» sa kvinnen. Hun pekte med skiltet. Han snudde seg og så frontlykter gjennom tåken. En av bilene utenfor garasjen. Han gikk mot den. Han hørte en stemme bak seg som ropte: «Gå gjennom bilen.» En fyr i mørkeblå skuddsikker vest ventet ved bilen utenfor garasjen. Han åpnet bakdøren og trakk seg tilbake. Kvinnens attachékoffert sto i baksetet. Han satte seg inn ved siden av den. Fyren i vesten smelte igjen døren etter ham, samtidig som den motsatte døren gikk opp og kvinnen satte seg inn. Jakken hennes var åpen, og han kunne se blusen og drakten under den. Skjørtet var svart og kort. Han kunne høre raslingen av nylon og se pistolen som fortsatt var rettet mot hodet hans. Frontdøren gikk opp og den blonde fyren satte et kne i setet, lente seg over og grep kofferten. Reacher kunne se de lyse hårene på håndleddet hans, reimen til en klokke. Fyren åpnet kofferten og tok ut en bunke papirer. Han lyste på dem med en lommelykt. Reacher så tett skrift, og sitt eget navn i store bokstaver øverst på den første siden. «Ransakingsordre,» sa kvinnen til ham. «For huset ditt.» Den blonde fyren trakk seg ut og smelte døren igjen. Det ble stille i bilen. Reacher hørte fottrinn gjennom tåken. De ble svakere. Et kort øyeblikk ble kvinnen opplyst av lysskinnet utenfra. Hun løftet hånden og slo på taklyset. Det var varmt og gult. Hun satt sidelengs med ryggen til døren, med knærne mot ham og pistolhånden hvilende på seteryggen. Pistolen lå støtt i hånden hennes, rettet mot ham. Det var en SIG-Sauer, stor, effektiv og dyr. «Hold plattføttene dine på gulvet,» sa hun. Reacher nikket, visste hva hun ville. Han lente ryggen mot 26
sin egen dør og stakk føttene under forsetet. Det gjorde at han ble sittende i en ubekvem stilling, og ikke ville få tid nok til å foreta seg noe før hun blåste hodet av ham. «Hold hendene der jeg kan se dem,» sa hun. Han rettet ut armene, la hendene rundt nakkestøtten på setet foran seg og hvilte haken mot skulderen. Han kikket sidelengs på SIG-Saueren. Den lå fortsatt støtt som fjell. Fingeren hennes var krummet rundt avtrekkeren. Bakenfor var ansiktet hennes. «Nå skal du bare sitte stille,» sa hun. Ansiktet hennes var uttrykksløst. «Du spør ikke om hva dette gjelder,» sa hun. Det gjelder ikke det som skjedde for én time og sytten minutter siden, sa han til seg selv. Aldri i verden om de hadde kunnet organisere alt dette på så kort tid. Han holdt kjeft og satt helt stille. Den hvite knoken på kvinnens avtrekkerfinger bekymret ham. Uhell kan skje. «Vil du ikke vite hva dette gjelder?» spurte hun. Han så på henne med uttrykksløst ansikt. Ingen håndjern, tenkte han. Hvorfor ikke? Kvinnen trakk på skuldrene. Gjør som du vil, mente hun å uttrykke. Ansiktet hennes var blitt en stirrende maske. Det var ikke noe vakkert ansikt, men det var interessant. En del karakter å lese i det. Hun var midt i trettiårene, som ikke er mye, men hun hadde rynker i huden, som om hun drev med animerte uttrykk. Sikkert flere grimaser enn smil, tenkte han. Håret hennes var kullsvart, men tynt. Han kunne se hodebunnen hennes. Den var hvit. Det ga henne et trett, sykelig utseende. Men øynene hennes var klare. Hun kikket forbi ham, gjennom bilvinduet og ut i mørket, der mennene hennes holdt på i huset hans. Hun smilte. Fortennene var skjeve. Den høyre var skråstilt og overlappet den venstre litt. En interessant munn. Det innebar en slags avgjørelse. Foreldrene hennes hadde ikke fått rettet på feilen, heller ikke hun selv senere, selv om hun sikkert hadde hatt muligheten, men hun hadde bestemt seg for ikke 27
å gjøre noe med naturen. Sikkert det rette valget. Det gjorde ansiktet hennes særegent. Ga det karakter. Hun var slank under den tunge jakken. Det var en svart jakke som matchet skjørtet med en løs, fløtefarget bluse over små bryster. Blusen så ut til å være av polyester og hadde vært vasket mange ganger. Den var stukket ned i skjørtet. Hun satt sidelengs, og skjørtet lå halvveis oppe rundt lårene hennes. Leggene var tynne og harde under svart nylon. Knærne hennes var presset sammen, men det var en åpning mellom lårene. «Vil du vennligst slutte med det?» sa hun. Stemmen hennes var blitt kald, og pistolen beveget seg. «Slutte med hva?» spurte Reacher. «Med å glo på bena mine.» Han flyttet blikket opp til ansiktet hennes. «Når noen retter en pistol mot meg, har jeg rett til å sjekke dem fra hode til fot, synes du ikke det?» «Du liker å gjøre det.» «Liker hva?» «Å glo på kvinner.» Han trakk på skuldrene. «Bedre enn å se på mange andre ting, synes jeg.» Pistolen flyttet seg nærmere. «Dette er ikke morsomt, rasshøl. Jeg liker ikke at du glor på meg på den måten.» Han stirret på henne. «På hvilken måte ser jeg på deg?» spurte han. «Det vet du godt selv.» Han ristet på hodet. «Nei, det gjør jeg ikke,» sa han. «Som om du gjør tilnærmelser,» sa hun. «Du er avskyelig, vet du det?» Han hørte forakten i stemmen hennes og stirret på det tynne håret, rynkene, fortennene og den harde, uttørkede kroppen i den latterlig billige forretningskvinneuniformen. «Tror du jeg gjør tilnærmelser til deg?» «Gjør du ikke? Ville du ikke likt det?» 28
Han ristet på hodet igjen. «Ikke så lenge det er nok bikkjer i gatene,» sa han. De satt i fiendtlig stillhet i nesten tjue minutter. Så kom den sandfargede fyren med barten tilbake og ålte seg inn i passasjersetet foran. Døren på førersiden gikk opp, og en annen mann steg inn. Han hadde nøkler i hånden. Han kikket i speilet til kvinnen nikket, så startet han opp og kjørte forbi Reachers bil og ut mot veien. «Får jeg ta en telefon?» spurte Reacher. «Eller er det noe FBI ikke tillater?» Den sandfargede fyren stirret rett fremfor seg. «En eller annen gang i løpet av 24 timer,» sa han. «Vi skal sørge for at du ikke blir nektet dine rettigheter.» Kvinnen holdt SIG-Sauerløpet nær Reachers hode hele veien tilbake til Manhattan, ni raske mil gjennom tåken og mørket.
29