Bjørnen av Gard Sveen

Page 1


Bjørnen



Gard Sveen

Bjørnen


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58626-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Dreamstime og Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB Litauen 2018 Satt i 9.9/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g ensolux cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Oktober 2016 Nes, Akershus

Arvid Storholt sto i loftsstua da det ringte på nede. En følelse av plutselig sykdom kom over ham, som om han begynte å få feber. Ringe på nå? Så langt fra folk? Han studerte armbåndsuret, og tenkte at han burde ha kvittet seg med det for lengst. Det minte ham om ting han ikke lenger ønsket å huske. Dørklokka ringte enda en gang, langt der nede i første etasje. Han bøyde seg ned mot den kombinerte landskaps- og stjernekikkerten han hadde satt opp i loftsstua, og studerte den mørke himmelen over det bølgende landskapet på vestsiden av Glomma. «Alexia, kan du åpne?» ropte han. «Ikke så sent», sa hun. Ut fra stemmevolumet å dømme sto hun rett under trappa. Storholt gikk bort til trappehuset, han nærmest ropte ned: «Det er ikke farlig. Det er sikkert bare naboen.» Med naboen mente han bonden på gården, rettere sagt herregården, som lå nesten en kilometer unna. Arvid Storholt hadde kommet over denne såkalte kårboligen på nettet for femten år siden, og kjøpt den usett. Det hendte storbonden selv tok turen over jordene, noen ganger på de underligste tidspunkter, det var som om dette fortsatt var hans hus, selv om han hadde bygd det til datteren, som hadde skilt seg og flyttet til Oslo. «Ja vel», svarte Alexia motvillig. Hun hadde aldri likt seg i Norge; hun merket hvordan 5


folk stirret på ham på det lokale senteret. Nå og da kom gamle kommunister bort til ham, og sa at de støttet det han hadde gjort, at han hadde stått opp mot imperialismen, men de fleste behandlet ham som om han var en spedalsk. Om to uker dro de til huset i Glyfada igjen, og ble der til begynnelsen av april. Han måtte bare ha med seg siste del av høsten i Norge, han hadde tross alt barn og barnebarn her, og de var alle glad i ham, på tross av all fornedrelsen de hadde vært gjennom. Storholt fortsatte å se i kikkerten, men det hadde skyet kraftig over bare den siste halvtimen. Han gikk i stedet over til å følge med på et par biler, frontlyktene som gled forbi på hovedveien, avbrutt av den lange rekka med trær på den andre siden av Glomma, på vei østover mot Kongsvinger. Var det fortida han var på utkikk etter? Et helikopter som ville komme glidende over Glomma med slukkete lys, åpne ild mot vinduet der han sto? Benådet etter åtte år. Han hadde sluppet så forbannet billig unna. Etter soning hadde han bygd seg et aldri så lite forretningsimperium i Hellas, i Russland – ja, i Norge. Så mye som et minutt passerte, kanskje mer. Det var merkverdig stille nede i første etasje. Han burde ha visst bedre enn å kjøpe et så stort hus at han ikke hadde en rimelig grad av oversikt til enhver tid. Føringsoffiseren, Sasha, ville ikke ha likt dette huset, tenkte han. Ikke mange nok fluktmuligheter. Han hadde ikke engang tatt seg bryet med å montere en brannstige i andre etasje. «Alexia?» Ikke noe svar nedenfra. I et øyeblikk av svart samvittighet visste Storholt med seg selv at han hadde bedt Alexia om å åpne fordi han var redd. Forbannet sprøyt, tenkte han sekundet etter. Han forlot kikkerten og gikk med raske skritt mot trappa. Så tok han rolige, men bestemte skritt nedover, trinn for trinn. «Alexia? Svar da, for helvete.» Da han var kommet til bunnen av trappa, ble det åpenbart hvorfor hun ikke hadde svart. 6


Gjennom to åpne dører kunne han se henne ligge i entreen, med ansiktet vendt mot ham, blendende hvitt, som om hun allerede var tømt for blod. Han forsøkte å ta et skritt i retning av henne, men beina ville ikke adlyde. «Du husker hva Sasha alltid sa?» hørte Storholt et sted fra venstre. «At man aldri kan stole på en mann som frivillig sviker sitt eget land?» Storholt ristet forsiktig på hodet, men klarte ikke å snu seg. Han ble stående i den samme fastlåste posisjonen på det afghanske teppet foran trappa. Hånda søkte mot trappeløperen, han klarte å gripe den rett før han falt over ende. Han flyttet blikket fra kona til skoene ved enden av teppet. Deretter så han kniven, en liten kniv, en slik man kunne gjemme i jakkeermet. Først nå så Storholt ansiktet tydelig. «Er det deg?» glapp det ut av ham. «Sasha er snart død, Arvid.» «Død?» sa Storholt, som om det var første gang han hadde tenkt tanken. «Han ba meg komme på et siste besøk.»

7



del 1



Fire måneder tidligere Juni 2016 Enebakk

1 Piotr Woźniak tok et kraftig grep om årene og tenkte at han ville nå fram til Storholmen om et par minutter. Hvis han snudde seg rundt for ofte, ville han knapt orke å ro lenger, men så lenge han holdt blikket på akterenden av robåten, ville det ikke føles fullt så langt til den største av de to holmene i innsjøen Mjær. Det var varmt, langt varmere enn han trodde det kunne bli så langt nord. Og kanskje det var sant, det som ble sagt, at fisken var dårlig i denne varmen. Om han i det hele tatt fikk fisk i kveld. Han holdt fiskestanga fast med foten, slik at den ikke skulle falle i vannet hvis dorgingen hans mot all forventning skulle gi resultater. Husverten hans, Petter Bruvik, på gården en drøy kilometer lenger nord, pleide bare å riste på hodet av ham. «Fisken der nede er ikke spiselig, selv om den er gratis», hadde han sagt første gang Piotr skulle ned til innsjøen i begynnelsen av mai. «Men hvis du skal gjøre det likevel, så tenk på at brasme er full av bein, abbor er kattemat, og du vet hva gjedda gjør?» Piotr hadde bare ristet på hodet og sagt at så lenge fisken var gratis, så kunne han ikke bry seg mindre om hva den forbannete gjeddefisken gjorde eller ikke gjorde. «Gjedda spiser døde mennesker», hadde bonden sagt. «Du tuller?» 11


«Hvorfor tror du de er så store?» hadde bonden sagt. «De er krokodiller, Piotr. Ikke gi sånt til ungen din. Og den sjøormen i Telemark, du har lest om den? Innsjø det også, vet du.» Piotr hadde ledd av ham. Han visste at nordmenn var rare, men disse spøkene til Petter Bruvik kunne bli for mye av det gode. Han hadde holdt på i halvannen time uten å få fisk i den nordlige enden av vannet, der gården lå, og hadde bestemt seg for å følge den sørgående strømmen i den avlange innsjøen for å prøve lykken langs den sørlige bredden, helt inne ved sivet, der vassdraget gikk videre nedover Hobølelva. Etter noen minutter var han framme ved holmen. Idet han la til, ble han grepet av et kort øyeblikks uro. Han fikk det for seg at han ikke likte innsjøer lenger, i hvert fall ikke denne. Vannet var svart og ugjennomtrengelig, og var det ikke svart, så var det brunt og mudrete. Han dro den lille robåten et stykke opp på land, la fiskestanga i bunnen og fortøyde båten i en av furuene som hadde klort seg fast på holmen. Han viftet bort en innpåsliten øyenstikker og betraktet den stille vannflaten. Hvor dypt er det her? Nokså grunt, slo han seg til ro med, og kjente hvor utslitt han var. Han hadde jobbet for en lokal tømrer hele uka, og så, når han kom hjem på ettermiddagene, hjulpet bonden med fjøsstellet. Om nettene – en våken, knapt åtte måneder gammel jente. I en halvtimes tid ble han liggende og halvsove under trærne på holmen. Han bråvåknet av at noen hunder bjeffet kraftig fra gården som lå på østsiden av innsjøen. Den svake vinden måtte ha dreid og brakt lydene med seg. I stad hadde det ikke vært en lyd å høre, bortsett fra det fjerne suset fra bilene som kjørte på riksveien på vestsiden. Spise døde mennesker? Piotr ristet det av seg. For en dust Petter Bruvik var. 12


Piotr var enda varmere enn han hadde vært mens han rodde. Han kledde seg naken, og kjente på vannet med tærne. Forsiktig tråkket han på steinene under vannflaten, før grunnen under ham plutselig forsvant, og han sank ned i svart, kaldt vann. Han dukket under. Da han åpnet øynene, kunne han ikke se mer enn en meter foran seg. Han tok likevel femten svømmetak, telte hvert eneste, bort fra holmen før han dukket opp igjen og gispet etter luft. Da han så ned, kunne han ikke se føttene sine, så lite gjennomskinnelig var vannet i denne innsjøen, der den lå omkranset av mørk skog og åpne jorder. Han bestemte seg for at han hadde kjølt seg nok ned, og svømte tilbake til holmen, raskere enn han hadde tenkt. Frykten for hva som kunne komme opp fra dypet, grep enda en gang tak i ham. Bare én meter igjen, tenkte han og skulle til å gå i land på sørsiden av holmen. Han ombestemte seg og svømte rundt holmen, mot nordsiden, der han hadde fortøyd båten. Da han nesten var framme ved båten, merket han at noe rørte ved beina hans. Han skvatt til og var nær ved å skrike. Huden nuppet seg ved tanken på hva det kunne være. En gjedde som skulle til å bite av ham det aller helligste, slik at han ikke kunne få flere barn. Det var bare stilken til en vannlilje. Han hadde hørt om slikt, folk som hadde svømt i innsjøer og fått beina inn i de lange stilkene, og aldri klart å komme seg løs. Han ble oppmerksom på noen røtter, som hadde vokst fra holmen og under vann, og deretter litt ut i vannet – virket det som. Han flyttet blikket til høyre, lot det løpe langs armen og ned i vannet mot de mørke greinene. Det skarpe kveldslyset etterlot ingen tvil. Han forsøkte å få kroppen til å adlyde, og komme seg så fort som mulig opp på holmen igjen, men det var umulig. Speilbildet av hans eget ansikt i vannflaten gikk til slutt i ett med restene av ansiktet som befant seg under vann. Han 13


trodde en kort stund at han så en lang hårtust henge fast i kraniet, deretter ble vannet helt mørkt. En stor sky skygget for sola. En kvinne, tenkte han.


Sentralarresten, Oslo politikammer Januar 1987

2 Arvid Storholt ble vekket av en skrapende lyd, metall mot metall. Han trodde umiddelbart at det var morgen, men kjente på den numne følelsen i kroppen at han ikke kunne ha sovet mer enn et par timer. Han tok opp armbåndsuret, det sveitsiske i gull, som Sasha hadde gitt ham på 40-årsdagen, enda dyrere enn det han hadde fått noen år før. Han måtte fokusere nok en gang for å klare å se nøyaktig hvor på urskiva de illuminerte viserne befant seg. Kvart over to på natta. Han snudde seg rundt og skulle til å legge seg inntil Beate, men skallet hodet i murveggen. En kort stund hadde han trodd at ingenting av dette hadde skjedd, at det bare var en vond drøm, at han var hjemme i huset på Godlia. Men da han hørte at nøkkelen ble vridd om i låsen på den massive ståldøra, steg det ubeskrivelige ubehaget opp i ham igjen. Ungene skulle på skolen i dag. Nei, det skulle de ikke. De kunne aldri mer gå ut av døra. Hvordan ville livene deres bli? Han fikk ikke lese aviser, ikke høre på radio eller se på tv. Men han visste akkurat hvilket hysteri det måtte være der ute, utenfor disse hvite veggene. I løpet av sekundene som fulgte, gikk alt gjennom hodet hans enda en gang, som om det fantes mer plass igjen der oppe. Det første avhøret hadde vart hvor lenge? Fem timer, seks? Sju, kanskje åtte? Han hadde nesten ikke begrep om tid lenger, selv om han visste at han bare hadde vært arrestert i trettiseks timer. Han hadde valgt å forklare seg uten 15


advokat, innrømmet alt, stikk i strid med det Sasha og Spitskjin hadde lært ham. Han kunne ikke benekte at han hadde sekstifem sikkerhetsgraderte dokumenter i stresskofferten da han ble arrestert på Fornebu, men hva med alle møtene med Sasha, og senere Spitskjin, i Oslo, i Helsinki, i Wien? Hvor dum var det mulig å bli? Og motivet? Han kunne ikke svare noe annet enn at han trodde på et annet samfunnssystem enn kapitalismen. Han hadde blitt kommunist under sine mange solidaritetsbesøk i Hellas, da militærdiktaturet var på sitt verste. Da var det ikke lenger tvil om hva slags regimer USA og den ynkelige marionettstaten Norge støttet, hvor mye lidelse kapitalismen og de feite direktørene i verdens største selskaper påførte folk i den tredje verden, ja selv i Europa – i Spania, i Portugal, i Hellas. Han hadde til og med frivillig innrømmet at russerne rekrutterte ham der nede, i Athen i 1971. Da han kom hjem igjen, ble han oppsøkt av den daværende kulturattacheen ved den sovjetiske ambassaden i Oslo, Aleksander Iljavitsj Maksimov, Sasha blant venner. Man sa simpelthen ikke nei til en begavelse som Sasha. Han hadde sett potensialet i Storholt, en ung studentpolitiker og doktorgradsstipendiat i statsvitenskap, som kanskje en dag ville bli noe stort. Ja vel, tenkte Arvid Storholt. Så hadde han ikke klart å holde kjeft. Det trengte ikke å være en katastrofe. I morgen ville han få oppnevnt en advokat og bli framstilt for varetektsfengsling, og da ville han trekke tilbake alt, hvert eneste ord, og gå tilbake til Sashas og Spitskjins enkle modell: Benekt alt, innrøm ingenting. Han var blitt presset til en tilståelse, han hadde vært i mental ubalanse, verre var det ikke. Celledøra ble åpnet på vidt gap. Arvid Storholt reiste seg opp og ble i samme øyeblikk grepet av frykten han hadde kjent med en gang han ble arrestert: Sasha kommer til å få meg drept. Ikke Spitskjin, han var av en eller annen uforståelig grunn ikke redd for Spitskjin, men Sasha, han kommer til å rive ut hjertet mitt og stappe det ned i halsen på meg. Sasha hadde vokst opp under den tyske beleiringen av Leningrad. Han var fostret opp på 16


avispapir og veggtapet, han hadde snakket om mødre som hadde kvalt sine nyfødte slik at familien kunne spise dem. Han hadde sett det selv, like mye som han hadde sett en mann steke bestemorens lever og sluke den som et utsultet dyr. Skulle en slik mann la en jålete sviker som meg overleve? En som ikke hadde klart å holde kjeft? Et øyeblikk trodde Arvid Storholt at det var nettopp Sasha som sto i døråpningen. Han holdt hånda opp mot det sterke, hvite lyset fra korridoren. Storholt hadde tenkt at så lenge han satt i varetekt, så lenge han var innesperret i arresten, så ville de ikke kunne nå ham. Transportene var det han fryktet mest, at han ville bli skutt av en skarpskytter eller på kloss hold, slik Jack Ruby hadde skutt Lee Harvey Oswald. Hva skulle de nå, om ikke transportere ham? Mannen kom inn i rommet, fulgt av to menn i sivile klær. Han syntes han så skulderhylsteret bule ut under frakken på den ene av dem. «Kle på deg, Storholt.» Han gjenkjente stemmen til Jan Amundsen, mannen som hadde vært med på å arrestere ham på Fornebu. «Du skal få én sjanse til å gå fri.»


Juni 2016 Enebakk

3 Klokka var nesten halv elleve på kvelden den siste onsdagen i juni da Tommy Bergmann svingte inn på parkeringsplassen rett sør for den gamle grensesteinen mellom Akershus og Østfold fylke. Kriminalsjefen i Follo politidistrikt var på ferie, og det var politimesteren selv, Fredrik Reuter, som hadde beordret Tommy til utkanten av politidistriktet. Reuter hadde reddet karrieren hans, sammen med den daværende statsadvokaten, for over ti år siden, og Tommy hadde knapt fri vilje lenger. Han hadde egentlig ferie selv også, men hva skulle han gjøre? Tommy grep den enorme hånda til mannen som hadde ringt politiet, Petter Bruvik, bonde og eiendomsinvestor, ifølge oppslaget Tommy hadde gjort på ham. «Vår lille slaviske venn her leier bryggerhuset av meg», sa han og slo polakken lett i skulderen. Bruvik dro en snusboks ut av bukselomma og begynte å bake en pris. «Går det bra med deg?» spurte Tommy polakken. Den unge mannen trakk på skuldrene, og mumlet noe i retning av «ok». «Han klarer seg nok», sa Petter Bruvik og puttet snusen inn under overleppa. «Vi må vel komme oss over før det blir altfor mørkt», sa han og førte Tommy til båten som lå halvveis trukket opp på land. Tommy tenkte at det ikke var riktig tidspunkt for å undersøke om påhengsmotoren var lovlig å bruke her. Han 18


snudde seg mot vest og så at sola for lengst hadde gått ned bak åskammen. De hadde kanskje en time igjen før det ble helt mørkt. Tommy gikk først i land, så fulgte kriminalteknikeren og Piotr Woźniak. Den unge polakken var nesten blekere enn kroppen som lå i vannet. Tommy hadde sett det aller meste i sitt liv, men måtte innrømme at det var et spesielt syn som møtte ham ute på holmen. Det var knapt noe igjen av mennesket som lå rett under overflaten, rester av klær, tau, og nærmest avrevne flak av noe som en gang hadde vært menneskehud. I kraniet hadde noen merkelige vekster festet seg i noe som måtte ha vært en hårtust. De lange, brune og slimete tentaklene fikk den døde personen til å virke langhåret. «Jeg svømte rett ved siden av», sa Piotr. Tommy nikket og satte seg ned på huk. Et kraftig tau så ut til å være surret rundt kroppen. De få restene av klær fikk ham til å tenke på vinteren, ikke på en slik varm sommerkveld som dette. «Jeg er sikker på at det er en kvinne», sa Piotr. Tommy svarte ikke. Han vendte seg mot lyden av båtmotoren. Deretter snudde han armbåndsuret rundt for å se hva klokka hadde blitt. Lenken på det gamle Seiko-uret var løs, og den vred seg ofte slik at urkassa havnet på undersiden av håndleddet. I sollyset var de tjukke arrene tvers over håndleddet synlige. Da Tommy så opp igjen, møtte han blikket til den unge polakken. Han så på Tommy med en mine han kanskje ville ha beskrevet som forskrekket, men også medfølende. Ikke se sånn på meg, tenkte Tommy. Etter en halvtimes forberedelser fikk de dratt restene av menneskekroppen opp av vannet. Tommy visste ikke hvordan han skulle beskrive henne, dersom noen hadde spurt ham om det. Alt han visste, var at det var en hun, slik polakken hadde antatt, ut fra lengden på 19


kroppen og størrelsen på hoftebeinet. Hun var kledd i noen rester av en saueskinnskåpe. Trodde han. «Det er nok lite oksygen på bunnen av denne sjøen», sa kriminalteknikeren. «Kanskje så godt som ingenting. Forråtnelsen går utrolig sakte da, bunnsedimentet blir som en fryseboks. Hun har ligget her i mange år.» «Nei, hun har blitt revet med av strømmen», sa Petter Bruvik da det var blitt mørkt. Tommy tenkte at han burde ha fått disse to sivilistene bort herfra for lengst, men akkurat denne gårdbrukeren, Bruvik, virket mer oppvakt enn politifolk flest. «Hvorfor tror du det?» sa Tommy. «For det første tror jeg ikke hun er dumpet her, fra denne holmen, det tror vel ikke du heller? Det er altfor åpent her. I verste fall kan man bli sett fra veien eller fra gården der borte, selv om det er langt unna. For det andre må hun ha hatt steiner eller et blylodd festet til kroppen. Hvis ikke ville hun ha flytt opp til overflaten for lengst. Jeg tror hun ble dumpet nærmere nordenden av sjøen. Klærne hennes har gått i oppløsning, tauene løsnet, og for hvert år som har gått, har hun blitt ført med strømmen litt nærmere utløpet av sjøen.» «Ja vel», sa Tommy. Han måtte innrømme at mannen ikke var dum. «Steiner i lommene», sa kriminalteknikeren. «Det som er igjen av lommene, da.» Han sto på knærne over levningene, med et munnbind over kjeften og en batterilykt i venstrehånda. Det var et under at han ikke kastet opp, men han var av en slik karakter og hadde så mye erfaring at han sikkert kunne spist matpakka si i det øyeblikket. «Jeg skal vise deg nøyaktig hvor jeg ville ha dumpet henne», sa Petter Bruvik. Tommy ble med Bruvik tilbake til land. Han satt i baugen og betraktet den opplyste holmen midt ute på innsjøen. Liket av kvinnen måtte ligge der ute til i morgen. La de henne i båten, var det fare for at hun ble mer ødelagt enn 20


hun allerede var. I verste fall kunne hele skjelettet falle fra hverandre. Petter Bruvik kjørte Tommy nordover på veien langs innsjøen. Et par–tre sigøynercaravaner sto parkert ved en rasteplass. Noen hus og to bondegårder var alt Tommy kunne se langs den svingete veien. Etter to krappe svinger sa Petter Bruvik: «Her er gården min.» Han pekte opp til venstre, men Tommy kunne ikke se noe som helst. Bruvik bremset ned kort tid etter, svingte av veien og inn på en liten gresslette som lå ved en bakketopp, en slik som minte Tommy om steder der vikingkonger lå begravd. Åssiden til venstre for dem var tett av skog, men på den siden av veien der de sto, var det jorder i begge retninger. De gikk i utkanten av kornåkeren i fem–seks minutter, helt til de kom til skogen på den andre siden av jordet. De gikk inn i skogen, terrenget steg litt, før det igjen falt ned mot innsjøen. Petter Bruvik gikk helt ned til vannkanten. Sjøen foran ham lå badet i et trolsk lys man bare fant i Norden. En blanding av natt og dag, slikt som gjorde at man kunne lure på om man var våken eller drømte, tenkte Tommy. Ikke en eneste lyd var å høre, ikke engang et svakt sus fra tretoppene over dem. «Et sted her», sa Petter Bruvik lavt. Tommy måtte si seg enig. Landskapet på den andre siden av sjøen så ut til å være bratt og skogkledd. Sjøen var ganske smal akkurat her, et sund ble formet av landskapet, og ikke et lys var å se noe sted. «Hvis hun er blitt dumpet på vinteren, kunne man gått midt ute på sjøen, boret et hull og sluppet henne nedi. Hullet ville fryst igjen i løpet av natta.» De sto i stillhet en stund. Tommy tenkte på den saueskinnskåpa kvinnen hadde hatt 21


på seg. Det var lenge siden slikt var på moten, fra 1970-tallet til et stykke ut på 1980-tallet. Var de ikke veldig dyre også? Han syntes å huske at moren av og til snakket om å kjøpe en slik, men at den kostet for mye. «Er det mye trafikk langs veien her?» sa han. «Nå er det ganske mye, ja. Før var det lite. På dager som denne kunne det sikkert gå en halvtime mellom hver bil. Vi pleide å sykle på riksveien. Kunne sykle lenge i begge retninger uten å møte en bil om sommeren. Om vinteren var det som å være på månen, folketomt.» «Et perfekt sted for omstreifere», sa Tommy. «Det var noe rart her i gamle dager. En del sånne som han leieboeren min», sa Petter Bruvik. Tommy ristet på hodet. Han forsøkte å vifte bort en sverm av mygg og tok et steg til siden uten at det hjalp stort. «Hva mener du? Og hva er ‘gamle dager’?» «1970- og 80-tallet. Jeg snakker om østeuropeere, Bergmann. Bulgarere, tsjekkere, polakker, russere. Jeg vet da faen hva de gjorde her ute, men noe rart var det med dem. De fisket i sjøen, eller lot som om de fisket. De var her om vinteren også noen ganger. Faren min noterte ned bilnumrene på oppdrag fra lensmannen. De østeuropeiske diplomatbilene måtte ha spesialtillatelse for å kjøre mer enn tre mil ut fra Oslo. Dette ligger akkurat på grensa. Vi regnet vel med at det var ufarlig, at de fulgte med på radarstasjonen rett oppi her, ved Bindingsvann, eller jagerflyenes innflygning til Rygge flystasjon. Så lenge de ikke ødela kornet, fikk det passere, som faren min sa.» Tommy gjorde en grimase. Merkelig fyr, tenkte han. «En gang da jeg var liten, og var ute med en venn og en av bikkjene en kald vårnatt, så vi en sovjetisk bil, jeg tror den var sovjetisk, det var i hvert fall en Volga, langt inne i skauen. Det sto en fyr i skinnlue og røykte utenfor bilen. Jeg kan fortsatt huske gloen fra sigaretten hans.» Bruvik pekte over mot den andre siden av riksveien, der åssiden steg skarpt mot måneskinnet. 22


«Det går en skogsbilvei til venstre i svingen der, ikke så langt unna der vi parkerte bilen.» «Hva gjorde dere da dere så bilen?» «Vi prøvde å være så stille som mulig og løp tilbake igjen med bikkja. Hadde ikke lyst til å bli drept. Jeg tenkte at bjeffer bikkja nå, så er vi døde.» «Hvor kommer man hvis man kjører her?» sa Tommy. Han gjorde en bevegelse med armen mot sør, nedover riksveien. «Veien deler seg ved enden av sjøen. Du kan kjøre helt til Stockholm den ene veien, den andre veien kan man kjøre i ring tilbake til Oslo, eller så kan man kjøre sørvestover til Son eller Moss, derfra ut på E6 og ned til Göteborg, du vet.» «Hvor langt er det til Moss?» sa Tommy. «Og Son?» «Tja, førtifem minutter blir det fort. Litt mindre til Son.» Bonden nikket. «Ja, denne veien er perfekt for omstreifere», sa bonden. «Om det er slikt du tenker på.» Med andre ord et utmerket sted å drepe noen, tenkte Tommy. Eller kvitte seg med et lik.


Oslo Januar 1987

4 Jan Amundsen hadde knyttet et skjerf rundt hodet og øynene hans, slik at han ikke kunne se hvor de kjørte. Den eneste sansen Arvid Storholt lot til å ha i behold, var hørselen, men den var ikke til stor hjelp. Alt han hørte, var den knitrende lyden av bildekkene mot den frosne bakken. Han forsøkte å holde orden på hvor de kjørte gjennom de kalde bygatene, men ga snart opp. Høyre, venstre, hva var forskjellen? Han burde ha telt i stedet, for å ta tida, men det var nytteløst. Det eneste han var sikker på, var at de holdt seg nede i byen, og ikke hadde kjørt ut av byen og ut på en av motorveiene. Han messet ordene for seg selv: Én sjanse til å gå fri. Han trodde han visste nøyaktig hva den ene sjansen gikk ut på, og ikke faen om han kom til å ta den. Da bilen stanset, trodde han de hadde kjørt i ring, kanskje i et kvarters tid. Han ble ført ut av bilen. Ut fra lyden skoene hans lagde mot snøen, trodde han at det måtte være femten kuldegrader, minst. Han snublet i noe han antok var en fortauskant, før han nærmest ble slept inn gjennom en dør, inn i et varmt bygg, deretter ned en trapp, bortover en korridor, ned en ny trapp. Til sist ble han forsiktig presset nedover til han traff en stol. 24


Der ble han fortsatt sittende med skjerfet foran øynene. Det verket i skuldrene og nedover begge armene. Han kunne ikke forstå hvorfor de hadde satt håndjern på ham, som om han var en dyrisk morder. Etter noen minutter hørte han en dør bli åpnet et sted til venstre for ham. To hender knyttet raskt opp skjerfet. Arvid Storholt så inn i de blå øynene til Jan Amundsen. En kort stund virket det som om de målte krefter, en ordløs kamp der en av dem ville vinne. Eller nei, tenkte Storholt, der de begge kanskje ville tape. Amundsen nikket til politibetjenten ved siden av ham. Det føltes bokstavelig talt som en befrielse å være uten håndjernene. Han ble ført videre inn i et lite kjellerrom, som minte ham mer om en film han hadde sett en gang, enn noe han trodde han ville opplevd i virkeligheten. Det satt en ukjent mann bak et skrivebord midt i rommet. På høyre side var det satt opp et skjermbrett, et slikt man brukte på sykehus for å gi et minimum av privatliv på flermannsrom. På den enkle rørstolen som sto foran skrivebordet, lå det en fingerklype og fire elektroder. Arvid Storholt fulgte de tynne ledningene som gikk fra sensorene, ned på gulvet og under skjermbrettet. Mannen bak skrivebordet reiste seg opp og møtte blikket hans. Han tok noen skritt fram og grep den svette hånda til Storholt. Faen, tenkte han. Om han hadde vært uforberedt på noe, så var det en forbannet polygraftest. Sasha hadde fortalt ham at CIA de siste årene hadde økt bruken av det som på folkemunne ble kalt løgndetektor, men som i realiteten målte puls, blodgjennomstrømning og svetteaktivitet. Maskinen kunne selvsagt ikke avsløre en løgn, men målte stressnivået ganske så effektivt. Hva mer var det Sasha hadde sagt? Jo, at en person som husket for mange detaljer og ga en 25


for omstendelig forklaring, alltid løy. Det måtte han huske. Så forbannet mye å huske. «Dette er høyst frivillig», sa mannen uten navn. Storholt slapp hånda hans og så først nå gullringen han hadde på ringfingeren, pentagrammet, en femtakket stjerne på svart bunn. Valkyrieringen fra Sjøkrigsskolen. Ansiktet hans var rødsprengt, ånden var flat, som om han hadde tømt en halvflaske Vademecum for å skjule spritlukta. «Så frivillig at jeg slipper å møte til fengslingsmøte i morgen tidlig?» Den navnløse mannen smilte så vidt og gjorde tegn til at Storholt skulle sette seg i stolen. En ung mann kom til syne bak skjermbrettet. Han fjernet sensorene som lå på stolen, og gjorde en bydende bevegelse med hånda, som om det hele dreide seg om et frisørbesøk. Arvid Storholt tenkte at passiviteten hans ble tolket som samtykke, og den unge mannen, som ganske riktig var amerikaner, ba ham om å ta av seg genseren og kneppe opp skjorta. Etter noen minutter hadde den unge amerikaneren barbert brystet til Storholt, plassert elektrodene på brystet og i tillegg festet et slags belte rundt livet på ham. Mannen med valkyrieringen satte seg bak skrivebordet igjen. Han tente en kraftig leselampe, deretter ble taklyset skrudd av. Jan Amundsen kom gående opp på siden av Storholt; han vred på leselampa slik at den lyste rett i ansiktet på Storholt. Når han ikke kunne se de andre, var det som om han var alene i rommet. «Er du klar?» sa Jan Amundsen et sted bak leselampa. «Like klar som Frankenstein», sa Storholt. «Er det ikke slik jeg ser ut?» Ingen i rommet reagerte på morsomheten. Storholt tenkte at humørløshet måtte være et kriterium for å bli ansatt i de hemmelige tjenestene. Og sikkert: lav hvilepuls. Selv kjente han at det suste i ørene, pulsen banket som om han var inne i den siste kilometeren av New York Marathon. 26


«Ta deg god tid», sa Jan Amundsen. «Om det er noe du er usikker på eller ikke husker, sier du bare det.» Storholt nikket og svelget tungt flere ganger. Rommet så ut til å være tomt for drikke, og han ville ikke vise svakhet ved å be om et glass vann. «Da starter vi når pulsen din har kommet ned på normalt nivå», sa Jan Amundsen. Storholt pustet dypt og lukket øynene. Alt han så, var seg selv på Fornebu, hvordan han snudde seg rundt, menneskene som hastet forbi, blikket som låste seg i Jan Amundsens, hvordan Amundsen beveget leppene, ordene som kom fram tilsynelatende flere sekunder forsinket, i bruddstykker, blandet med opprop om en flyavgang til Tromsø. «Byråsjef Arvid Storholt? Kom med oss. Spionasje til fordel for Sovjetunionen.» Følelsen av at «dette skjer ikke» var så overveldende at han hadde måttet ta et støtteskritt for ikke å falle om. «Vi kan like godt begynne», sa Storholt ut i rommet. «Dere forstår vel for faen at jeg ikke kommer til å få hvilepuls av dette her?» «Det er ingen grunn til å hisse seg opp», sa Amundsen. «Vi forstår at situasjonen er vanskelig.» «Bare begynn», sa Storholt. «Kjenner du til navnet Christel Heinze?» sa mannen med valkyrieringen umiddelbart. Spørsmålet kom fullstendig overrumplende på Storholt. Han hadde trodd de ville starte med et par enkle kontrollspørsmål eller påstander, men de hadde dårlig tid. Det var bare noen timer til han måtte framstilles for varetektsfengsling. Storholt forsøkte å finne ut hvordan han kunne vri det faktum at de hadde dårlig tid til sin fordel, men hjernen ville ikke samarbeide. I stedet kjente han hvor trøtt han var, hvor skarpt lyset i ansiktet var, og hvor mye han frøs. Han stirret et øyeblikk ned og så at brystvortene var blitt stive. «Svar», sa mannen. «Kjenner du til navnet Christel Heinze?» Storholt fikk en intens trang til å rive av seg klypa på 27


høyre pekefinger, beltet han hadde rundt magen, og de fire elektrodene på brystet, men klarte å ta seg sammen. «Ja.» «Margaret Meyer?» «Nei.» Han skulle ha gitt høyrearmen sin for å se utslagene på polygrafen, men gjorde ikke annet enn det Sasha hadde sagt til ham. Han svarte med noe han trodde var rolig stemme, og forsøkte å bygge opp en slags indre ro. Hvis det ble for ille, kunne han bare nekte å svare. «Bjørn?» sa mannen med ringen. «Sier det navnet deg noe? Eller Bjørnen?» Arvid Storholt kjente med en gang at halsen strammet seg, det skjedde hver gang han ble nervøs. Og svette hender hadde han alltid vært plagd med, men det kunne han jo ikke si nå, at det var normalt. «Bjørnen?» sa Amundsen tilbake. Han ristet på hodet og forsøkte å trenge tilbake et begynnende smil. «Hva skal det bety?» Det var som om de alle tre, amerikaneren, den navnløse etterretningsmannen med valkyrieringen og Jan Amundsen, ikke trengte å se på grafene som maskinen lagde bak skjermbrettet. De hadde sikkert gått gjennom taket. «La oss gå tilbake til Christel Heinze. Har Maksimov noen gang snakket om henne?» «Nei.» «Er du sikker?» «Ja.» «Hvordan ble dere kjent?» «Vi var begge medlemmer i den sosialdemokratiske studentforeningen, Arbeiderpartiets studentlag. Jeg underviste henne på et sommerkurs, det må ha vært i 1974, tror jeg, det var der vi møttes første gang.» «Hadde dere et seksuelt forhold?» «Hva har dette med saken å gjøre?» «Du svarte ikke på spørsmålet.» «Hvorfor skal jeg svare på det?» 28


Jan Amundsen trådte ut av mørket og stilte seg foran leselampa. «Bare svar.» «Nei. Vi hadde aldri sex. Vi var aldri kjærester.» «Men du var forelsket i henne?» «Nei.» «Vet du hvor hun befinner seg?» «Nei.» «Er hun fortsatt i live?» «Jeg vet ikke.» «Har du kontakt med henne i dag?» Storholt svarte ikke. Amundsen ble stående rett foran ham. «Tror du hun var vår agent?» sa mannen bak skrivebordet, den navnløse. Arvid Storholt forsøkte å få munnen til å adlyde. Hva skulle han svare: Ja? Vet ikke? «Hvor vil dere med dette?» sa han til slutt. «Drepte du henne, Storholt?» «Herregud, nei.» Det ble stille i rommet. «Jeg spør dere igjen: Hvor vil dere med dette?» «Du vet hvor vi vil. Kodenavn Bjørnen», sa den navnløse mannen. «Medvedev. Jeg er sikker på at du vet.» Storholt lukket øynene. Han hørte lyden av en Zippolighter som ble åpnet, kjente bensinlukta, deretter sigarettrøyken. «Fortell meg om Bjørn. Eller Bjørnen. Christel Heinze hadde et forhold til en mann som het Bjørn», sa Jan Amundsen. «Fortalte hun deg noen gang om ham?» Storholt svarte ikke. Han åpnet øynene, men ble bare sittende stille og riste på hodet. «Er det Bjørn som er Bjørnen, Storholt?» Jan Amundsen hadde satt seg ned på huk foran ham, med en tent sigarett i høyrehånda og et påtatt medfølende blikk, som om Storholt var et barn han skulle trøste. Langsomt fjernet han de fire elektrodene Storholt hadde på brys29


tet. Storholt kikket ned på de fire barberte feltene, lyserøde felter blant alt brysthåret. Amundsen dro av ham fingerklypa. «Det har ingen hensikt», sa Amundsen ut i rommet. Stemmen hans var vennlig, som om han forsto at alt Arvid Storholt ville, var å bli snakket til som et normalt menneske. «Du blir bare nervøs av dette, ikke sant?» Storholt nikket ivrig. Han kneppet igjen skjorta, men frøs fortsatt. «Var det Christel Heinze som rekrutterte Bjørnen?» «Nei», svarte Storholt umiddelbart. «Hvorfor skulle hun det? Hun var en flyktning, hun hadde rømt fra familien.» Først sekundet etter forsto han hvilken feil han hadde begått. «Fortell oss om Bjørnen, og vi skal gjøre alt vi kan for å hjelpe deg», sa Jan Amundsen.