Bjørg Viks vei_Materie.indd 2
19.08.2021 17:32
Bjørg Viks vei_Materie.indd 3
19.08.2021 17:32
Bjørg Viks vei_Materie.indd 4
19.08.2021 17:32
Bjørg Viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 1
19.08.2021 17:32
Bjørg Viks vei_Materie.indd 2
19.08.2021 17:32
LARS VIK
Bjørg Viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 3
19.08.2021 17:32
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forfatter har fått støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken. ISBN 978-82-02-69229-2 1. utgave, 1. opplag 2021 Der intet annet er nevnt, er illustrasjonene fra Bjørg Viks private arkiver. Omslagsdesign: Anna Andrea Vik Aniksdal og Ingeborg Ousland Omslagsfoto: Hans Petter Eliassen (Veggmaleri av Anna Andrea Vik Aniksdal og Sindre Wam) Sats: Ingeborg Ousland Satt i 11 pkt. Minion og trykt på 110 g Amber Graphic 1,21 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2021
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Bjørg Viks vei_Materie.indd 4
19.08.2021 17:32
Innhold prolog: Rødstrupen
9
1. De grågrønne leiegårdene
13
En speider med vinger 26 Nå begynner jeg 31 Døren med stor D 34 Forelskelsens rus 45 Altoppslukende vidunderlig 52 Sånt kan man ikke si 55 Frilanser og student 62 Regnbuen og glorien 69 Bruksgjenstand eller menneske 75
2. Byen ved elva
81
Arkitekt med alpelue 88 Piken og kvinnen 91 – Det må ikke bli for flott 95 Vår tålmodige slagmark 98 Søndag ettermiddag 101 Glede som en fugleflokk 102 En ung kvinnes død 114
Bjørg Viks vei_Materie.indd 5
19.08.2021 17:32
Nødrop fra en myk sofa 116 Hun løsnet til og med hans slips 122 Reisen til Spania 128 Det legendariske året 135 Det grådige hjerte 138 Magma både her og der 147 Familieråd 153 Jørgen Bombasta 156 Romandebutanten 160 Kjellerklubben 164 Et hønsehjernet kjønnsobjekt 167
3. Sirenenes sang
171
Vi vil ligge øverst 175 Den blå referatboka 181 Kvinneakvariet 186 Ikke lyst til å være Bjørg Vik 192 Hurra, det ble en pike! 200 Tidssignalet Sirene 204 Loftet 214 To akter for fem kvinner 217 Middelklassekvinner har også et liv 226 Fortellinger om frihet 230 I nervetråders spinn 237
4. Roligheten
243
Torpet 245 Sorgenfri og en ekstra lunge 251 En håndfull lengsel 257
Bjørg Viks vei_Materie.indd 6
19.08.2021 17:32
Trassige håp 261 Smigrende/mislykket 263 Snart er det høst 266 Bestis Bjørg 272 Porsgrunn min by 278 En gjenglemt petunia 282 Gjerrig og edru 286 Trilogien om Elsi Lund 293 Krevende favntak 307 Reisen til Venezia 311 En ikke varslet katastrofe 314
5. Inne på livstid
325
Roser i et sprukket krus 333 Kvinner som tilgir og tilgir 340 Forholdene tatt i betraktning 342 Oldis Bjørg 343 Fellini på Solkysten 347 Aldring forbudt 352 Innesitteren 356 Søndag ettermiddag 366 Bibliografi 372 Takksigelser 375 Noter 377
Bjørg Viks vei_Materie.indd 7
19.08.2021 17:32
Bjørg Viks vei_Materie.indd 8
19.08.2021 17:32
prolog
Rødstrupen
Onsdag 24. mai 2017 var en strålende dag. På ettermiddagen dro vi til Borgehaven bo- og rehabiliteringssenter i Porsgrunn. Rundt påsketider hadde Bjørg falt og skadet høyre hofte, det var ikke første gang. Nå hadde hun hatt sju ukers rekonvalesens. Denne formiddagen hadde hun vært på kontroll på ortopedisk avdeling i Skien. Men verken kjæresten min Geddy eller jeg kunne finne henne. Bjørg var ikke på rommet sitt, ikke på toalettet, ikke i spisesalen. Vi spør, vi leter. Så oppdager vi henne. Bjørg sitter ute på balkongen i ettermiddagssola og snakker med en av de andre beboerne, hun lyser opp idet hun får øye på oss. Oppsatt, litt bustete hår med gråstenk. Brun av sola, ikke av brunkremen. Hun har på seg et par nyvaskede lilla velurbukser, en rosa jumper, et løst hvitt skjerf er slengt passe skjødesløst om halsen. Vi hilser, klemmer, slår oss ned på balkongen, får kaffe. Hun er rolig og blid. Stemmen er varm, blikket fokusert. Hun forteller vittige anekdoter fra dagliglivet på Borgehaven, meddeler ikke så rent lite stolt at pleierne har sagt at hun er en av de kvikkeste prolog 9
Bjørg Viks vei_Materie.indd 9
19.08.2021 17:32
på avdelingen, ja, i hele huset. Hun har lest ut de bøkene vi hadde med oss forrige gang, og spør om vi kan skaffe noen nye. Geddy og jeg ser på hverandre. Det er flere år siden Bjørg leste ut en roman. Bjørg roter rundt i den svarte håndveska hun alltid har ved sin side, legger på et nytt lag med rosa leppestift. Godt tegn: Forfengeligheten er tilbake. «Maten er slett ikke verst her. Men jeg får bare ett glass vin til aftens, ikke noen utskeielser, nei,» sier Bjørg og ler. Plutselig spør hun hvordan vi har det, og om hvordan det står til med barna våre, og barnebarna? Det er lenge siden hun har stilt den slags spørsmål. Bjørg lytter oppmerksomt mens vi forteller, tenner seg en røyk og nevner i forbifarten at hun burde slutte med det tullet. Jeg svarer at røyking kan hun bare fortsette med for min del, det er andre ting jeg synes hun burde kutte ut. Bjørg blåser bemerkningen bort med et smil og begynner på en ny anekdote om en mann på avdelingen som bare har ett ben. Vi blir på Borgehaven mye lenger enn planlagt. Det er lenge siden vi har hatt det så hyggelig sammen. Bjørg forteller at kontrollen på ortopedisk gikk fint. Ja, bare hun får kreket seg ut av denne hersens rullestolen, skal hun hjem til huset sitt. «Hagen min savner meg nok nå,» smiler hun. Hva er det som har skjedd? Det er akkurat som om vi har fått den gamle mammaen tilbake. Den mammaen hun en gang var. Kanskje dette er vendepunktet? tenkte jeg. Fra nå av vil alt gå bedre. Kloke, tapre Bjørg har skjønt at dette er en ypperlig anledning til å legge om stilen, til å komme seg på fote. Hun kan da ikke unngå å legge merke til hvor mye bedre hun er nå? Hun kan fortsatt ha mange fine år foran seg. Jeg tok feil. Et drøyt halvår etter oppholdet på Borgehaven, 7. januar 2018, en kjølig søndag ettermiddag, sovner Bjørg stille inn i sitt eget hjem, i sin egen seng.
10 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 10
19.08.2021 17:32
Bjørg-Turid. Bjørg. Mor. Mutter. Mamma. Hvem var hun? Hva var det hun ville være? Hvilke veier gikk hun – eller riktigere: Valgte hun å gå? Og hvorfor forsvant hun på slutten – for oss alle? Og hvorfor sa hun flere ganger de siste årene hun levde: «Kan du love meg en ting, Lars, ikke skriv om meg før jeg er død.»
b Dagen etter at Bjørg ble gravlagt, dukket det opp en fugl utenfor huset vårt – en liten, unnselig fugl jeg aldri hadde sett i hagen før. Nesten hjemmevant slo den seg ned utenfor inngangsdøra vår. Jeg sjekket fugleboka og fant ut at det var en rødstrupe – Erithacus rubecula – og at den egentlig er en trekkfugl. Følgelig skulle den ha vært et helt annet sted. Selv om det ble kaldere for hver dag som gikk, kom rødstrupen tilbake hver eneste morgen. Da jeg satte ut vann og brød, forsvant den for godt.
Bjørg Viks vei_Materie.indd 11
19.08.2021 17:32
Bjørg Viks vei_Materie.indd 12
19.08.2021 17:32
1
De grågrønne leiegårdene «Siden sto de unge pikene med nedslått blikk på trikkeholdeplassen, håpet de semskede jakkene og den siste barnevognmodellen beskyttet mot de gamle enkene som visste alt om oss.»
Bjørg Viks vei_Materie.indd 13
19.08.2021 17:32
Bjørg Viks vei_Materie.indd 14
19.08.2021 17:32
«Husk jeg har svensk rallarblod i mine årer,» sa Bjørg alltid. Hun var stolt av den delen av slekta: Men hun var også den som gjerne kunne si: «Takk Gud for at jeg har klatret.»
B
jørgs mormor Inga var opprinnelig fra Flesberg i Numedal, men familien flyttet til Drammen, der faren fikk arbeid som såpekoker. Bjørgs morfar, Karl Martinus Markussen, var murer, han var med på å bygge Fagerborg kirke. Hvordan Inga og Karl møttes, aner jeg ikke, men de fikk tre barn på fire år: Adolf Abraham, Anna Sofie og Lilly Esther. Ved folketellingen i 1900 var de bosatt i Firkanten 11 (Sporveisgata 2D), ti år senere ble familien registrert i Theresesgate 6 og endelig i Ebbelsgate 4 i 1923. Om storebroren Adolf ble det sagt at han var en kunstnersjel, en høvding på Grünerløkka som så litt for dypt i glasset. Adolf ble gift, men var barnløs. Han endte sine dager på Prinds Christian Augusts Minde, også kalt «Prindsen».1 Stillfarende Lilly Esther ble aldri gift. Den energiske og snakkesalige storesøster Anna Sofie begynte å arbeide alt som fjortenåring. En sommerferie ute på Nesodden traff hun en kjekk mørkhåret mann. Sverre Torbjørn Johansen var eldstemann i en søskenflokk på åtte. Faren, Nils Johan Johansson, var rallar og anleggsarbeider fra et torp i Småland i Sverige. Mens han jobbet på anlegg i Norge traff han Hannah, ei bondedatter fra Bærum. Paret slo seg ned på Nesodden, hvor han drev de grågrønne leiegårdene 15
Bjørg Viks vei_Materie.indd 15
19.08.2021 17:32
et lite steinbrudd og arbeidet på anlegg. På den lille gården måtte alle åtte barna jobbe. En av småbrødrene til Sverre fant dynamitt i uthuset og sprengte av seg hånden. Gutten døde mens han ble rodd til sykehuset i Oslo. Moren Hannah sørget så hun ble syk, og døde. Ifølge Bjørg snakket faren nesten aldri om barndommen sin. Men etter en dram sang han gjerne mollstemte taterviser. Sverre hadde en mangfoldig yrkeskarriere før han traff Anna Sofie Markussen. Han hadde vært fyrbøter, sjåfør, badevakt og jobbet på Thunes Mekaniske Verksted før han fikk fast ansettelse som kelner på restaurant. Anna Sofie hadde vikariater som billettselgerske på kommunale kinoer. De giftet seg i 1932, og mens hun gikk gravid var Sverre innblandet i en jaktulykke. Han var på fuglejakt, snublet i en trerot og skjøt seg selv i høyre kne med en haglladning. Etter ulykken svevde han mellom liv og død, lå på sykehus i månedsvis, legene overveide amputasjon. Anna Sofie var høygravid – og helt forstyrret. Deres første barn, Ivar, ble født 15. januar, fem uker for tidlig. Gutten hadde blondt hår og blå øyne som sin mor. Sverres kne var ødelagt for livet, men beinet ble reddet. Ifølge Anna Sofie utviklet Sverre en helt egen måte å gå på, han førte beinet så fint: «Ingen av gjestene på restaurant Schrøder kunne se at Sverre var halt.» Bjørg-Turid kom til verden 2 ½ år etter sin bror, 11. september 1935. Brune øyne som faren, lyse krøller som siden skulle bli mørke. Og det er omtrent det jeg vet. Jeg skulle selvsagt spurt både Bjørg og mormor ut om denne siden av slekta, men det gjorde jeg altså aldri. Bjørg snakket ikke så mye om sin barndom og oppvekst, jeg lurer på om det var fordi hun ville skrive om det. Men det jeg vet, er at nygifte Anna Sofie og Sverre tok en stor sjanse i 1932 da de flyttet inn i en splitter ny og moderne kommunal leiegård2 på hjørnet av Geitmyrsveien og Collettsgate, like ved St. Hanshaugen i Oslo. I denne leiligheten, i tredje etasje i nummer 51, ble de boende så lenge de levde. Begge bar nok på drømmen om noe større, noe eget, men det ble med tanken. Bjørg skulle komme til å skrive en hel del om «de grå16 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 16
19.08.2021 17:32
grønne leiegårdene som tok oss i sin favn». Gårdene, som ligger på grensen mellom øst og vest, ble et geografisk referansepunkt i mange av hennes tekster. Leiligheten Bjørg-Turid og Ivar vokste opp i hadde to rom, kjøkken og bad. Hvilket vil si; et romslig bad med badekar (!) og et kjøkken med utsikt mot diakonisseanstalten «Cathinka Guldberg»3 på venstre side av gangen. Og to mindre stuer på høyre side mot Collettsgate. Begge stuene ble gjort om til soverom om kvelden; ett til de voksne, ett til barna. Men nattens remedier ble stuet vekk med det samme familiemedlemmene var ute av sengene. Nesten-fattigdommen måtte skjules. Da Karl Martinius, Bjørgs morfar, plutselig døde i 1925, satt Inga igjen uten pensjon fra Murernes Pensjonskasse. På et tidspunkt hadde mannen nemlig meldt seg ut av Murernes Union med ordene: «Jeg er murer, ikke sosialist!» Etter hvert måtte derfor Inga flytte inn i den lille leiligheten i Collettsgate, og i flere år tilbrakte Bjørg og Ivars mormor natten på en trekkspillseng på kjøkkenet. På det tidspunkt arbeidet Anna Sofies lillesøster, Esther, i en tobakksbutikk i sentrum. Ekspeditrise var et svært vanlig kvinneyrke. Esther leide et rom i en fornem leilighet ved Frognerparken. En gang i hennes ungdom hadde det skjedd noe med Esther, noe alvorlig, en familiehemmelighet som ikke skulle snakkes om. Esther var en regelmessig gjest i Collettsgate, det var ikke alltid like harmonisk. De to søstrene var svært ulike, som unge ble de kalt Frk Skummet og Frk Nysilt. Mens Anna Sofie elsket å pynte seg og gå ut på byen, inntok Esther rollen som familiens grå mus. Søstrene hadde det med å småkrangle med hverandre. Ivar og Bjørg-Turid kan ikke ha unngått å legge merke til spenningen dem imellom. Et skuldertrekk, et tonefall var nok til å spjære den skjøre freden som rådet. Sverre var en fredsommelig mann, men innimellom rant det over for han også. «Kan ikke dere to holde fred for en gang skyld?» Ivar var Esthers svake punkt, hun forgudet ham. De to hadde et spesielt nært forhold hele livet gjennom, de siste årene de grågrønne leiegårdene 17
Bjørg Viks vei_Materie.indd 17
19.08.2021 17:32
hun levde, feiret hun alltid jul med Ivar og hans familie. Han hadde et bedre forhold til sin tante enn til sin egen mor. Da han døde, gikk det ikke lang tid før Esther sovnet inn. Jeg husker henne som en fjern, litt mystisk dame. Når jeg skal forsøke å sette sammen historien om familien Johansen, kommer jeg ikke utenom de tre bøkene om Elsi Lund. Bjørg la aldri skjul på de sterke selvbiografiske elementene i disse bøkene, men hun insisterte på at de måtte leses som det de var, nemlig romaner. Jeg vet at den første av dem, Små nøkler store rom, opprinnelig ble skrevet i jeg-form. Førsteutkastet lå innelåst i et brannsikkert skap i tolv år, og da Bjørg tok fram manuskriptet sent på åttitallet, gjorde hun om på fortellergrepet. Oppveksthistorien om jenta fra St. Hanshaugen endte opp i tredje person entall, «jeg» ble til Elsi. Det er verken spesielt originalt eller dristig å binde disse romanene til Bjørgs liv: «Elsi er meg i den grad jeg har villet stå fram og i den grad jeg har lykkes med å gjenskape den jentungen jeg tror jeg var.»4 Hun gikk enda lenger i forbindelse med utgivelsen av Små nøkler store rom i Den norske Bokklubben to år senere: «… det er riktig at jeg denne gangen har gått mer direkte inn i mitt eget liv enn noen gang før.»5 Når jeg skal prøve å legge puslespillet om Bjørgs første leveår, kommer jeg ikke utenom disse litterære erindringer om en barndom og oppvekst. Forfatteren sa selv at hun stolte på sin hukommelse – «den personlige sannhets langtrukne solnedgangsskygge». Sitatet av Nabokov står som innledning i den første av de tre bøkene om Elsi. Jeg er klar over farene som ligger i å bruke en skjønnlitterær tekst som biografisk kildemateriale, men i dette tilfelle er fiksjon og virkelighet så nært forbundet at det ikke gir mening å la være. Bjørg formulerte seg slik: «Kanskje noen forfattere kan skrive romaner som er helt og holdent fiksjon – jeg har aldri møtt noen.»6 Bjørg-Turid, eller Tulla, som hun gjerne ble kalt, var ennå ikke fylt fem da krigen brøt ut. I en periode måtte familien flykte fra byen, og bodde hos bekjente på en gård et stykke utenfor Oslo. Mange år før Bjørg skrev om Elsi Lund, holdt hun et kåseri i NRK kalt «Min barndom». Der var krigen et sentralt tema: 18 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 18
19.08.2021 17:32
Det eldste bildet som finnes av Bjørg-Turid Johansen, også kalt Tulla. Antagelig fra 1938.
Bjørg Viks vei_Materie.indd 19
19.08.2021 17:32
Når flyalarmen går om natten, snubler vi ned trappene, alle familiene i oppgangen, i morgenkåper og nikkers, i gensere og slåbroker og frakker. Vi samles på rulla, rommet med den store lakenrullen er tilfluktsrom. Vi står og sitter tett sammen i det hvitkalkede rommet. Barna er pakket inn i ulltepper. Noen har noe varmt på en termos, de voksne spøker og ler litt, ler av gamle fru Henriksen i tredje som har stappet nattkjolen nedi nikkersen, som har alle pengene sine i en skitten liten pose på brystet. Det er liksom et lystig samhold i det lille kjellerrommet. Angsten ser vi nesten ikke. Men inni barnet skjelver det. Er det i natt de bomber gården vår? Er det sant at det blir fred noen gang, og at kongen kommer hjem, eller er det bare noe de voksne har funnet på? Skal det noen gang bli sjokolade og kokosboller og kjærlighet i fruktbutikken? Skal det bli lys i gatene og slutt på de svarte rullegardinene? Og slutt på å bli vekket av hylende flyalarm om natten og være så redd at du ikke får festet strømpene til stroppene?7 Minnet hennes er det ikke noe i veien med. Bjørg tilhørte den type forfatter som hevder de har dårlig fantasi, men god hukommelse. Høsten 1942 begynte Bjørg-Turid Johansen på Ila skole: … og det er spesielle mennesker som bestemmer i landet. En hel liten flokk av jevnaldrende småjenter fra gården skal begynne på skolen, aldri har vi forestilt oss annet enn at vi kommer i samme klasse. Men de spesielle menneskene har funnet på noe lurt, de lager intelligensprøver. Nå sorterer de småguttene og småjentene fra alle leiegårdene. Vi kommer i A og B og C-klasse. Så fikk vi vite det først som sist. Dum, dummere, dummest.8 Etter skolestart fikk elevene noen selsomme oppgaver; de skulle plassere viserne på klokker, legge rundinger og firkanter i spesielle mønster og så videre. Etter juleferien ble alle elevene omplassert i nye klasser. De som hadde høyest poengsum havnet i klasse 1 AP. De utvalgte skulle utdannes til å bli nazistenes fremste kvinner. Denne type klasser var utbredt i Tysk20 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 20
19.08.2021 17:32
land, nå skulle systemet innføres i Norge. Bjørg-Turid Johansen havnet i en slik «eliteklasse».9 Ikke var det noen ordentlig skole heller, den hadde tyskerne tatt. Vi begynte i Menighetshuset, siden var vi i Sanitetsforeningen og på noe som het Eugenia Stiftelse og som hadde en egen sørgmodig barnehjemslukt. Frøken satt i trappen med oss når det var flyalarm. Vi fikk tran på skolen hver morgen. Frøken leste Robinson Crusoe mens vi spiste betasuppe. Hun veide oss sammen med en helsesøster som lette etter lus i hodet på oss. Jeg husker hvor tynne vi var. Noenogtyve magre små jentekropper som fniste i køen foran vekten.10 Etter krigen, da mormor Inga omsider fikk en liten leilighet i Ila Småstuer, ble det litt mer plass i leiligheten i Collettsgate. Men leiegården deres lå litt for nære Akerselva og arbeiderstrøkene på Grünerløkka. Det var mye finere på Majorstuen, mye finere å ta Ullevål Haveby- eller Frognertrikken enn den Tulla tok, den det sto Sagene på. Pengene, eller mangelen på dem, lå som et skydekke over familien, trykkende. Moren fikk hodepine av det og la seg på sofaen med et vått håndkle på pannen. Faren fikk vondt i benet, det var alvorligere. Da var det ikke lenger et skydekke som truet, men selve jorden de gikk på som slo sprekker.11 Klasseskillene var ikke alltid like tydelige, men den lille jenta været forskjellene. Det var nesten ingen i Collettsgate som hadde bil. Bjørg-Turid var ikke blant dem som hadde mange leker, de fleste skaffet hun seg selv: ølbrikker, karamellpapir, tomme konfektesker, prospektkort. Bøker ble en tidlig fascinasjon, hun lærte seg å lese før hun begynte på skolen. Men Anna Sofie mislikte at Bjørg-Turid og Ivar lånte bøker på Deichman bibliotek; hun var redd barna skulle få tuberkulose. Bøker kunne være smittebærere.
b de grågrønne leiegårdene 21
Bjørg Viks vei_Materie.indd 21
19.08.2021 17:32
Jeg treffer Anne-Kari Bervell Eriksen (født Finstad) en kjølig vårdag 2019 i hennes hjem like under Holmenkollbakken. Det slår meg at hun går kledd i akkurat samme type ledige og myke plagg som Bjørg brukte de siste årene. Men Anne-Kari velger rosa der Bjørg ville ha valgt lilla. AnneKari forteller at de to møttes for første gang da de begynte i 1. klasse: «Bjørg-Turid var den pene piken i klassen, med mørke krøller og brune øyne, vi andre så liksom litt bleke ut i forhold til henne. Og så var hun kvikk, rask i hodet. Vi tok følge hjem fra skolen hver dag, og etter hvert ble vi nært knyttet til hverandre. Jeg hadde eget rom, det hadde ikke Bjørg, ofte ble hun med hjem til meg etter skoletid. Vi satt på divanen på det knøttlille rommet mitt, den som var divan om dagen og seng om natta. Vi lo så mye! Moren til Bjørg var veldig kontrollerende og skarp i tunga. En sommer da Sverre og Anna Sofie hadde drukket en del mens Bjørg og jeg spilte badminton, kom fru Johansen, vi kalte henne alltid det, fru Johansen, og så sa hun: – Anne-Kari, nå er du nødt til å vaske deg, for du lukter vondt! Da ble Bjørg sint. – Mor, det har du ikke lov til å si! Det er stygt gjort! Jeg følte at jeg bare var en liten skittklump.» «Hvordan opplevde du forholdet mellom Bjørg og Sverre?» «Bjørg var veldig glad i faren sin. Jeg husker ham som en alvorlig mann, jeg var litt redd ham. Han var så mørk, i hele seg. Og så var han så stille.»
b Bjørg-Turid skjønte tidlig at det var to måter å oppnå anerkjennelse fra moren på – gjennom snillhet og lydighet. Det holdt ikke å kunne løpe fort eller beherske lesekunsten før man begynte på skolen. Den slags gjaldt kun for gutter, de ble akseptert på egne premisser. For en pike gjaldt det, ifølge Anna Sofie, å ikke stikke seg fram, og være lydig og gjøre det man ble bedt om. En pike skulle være snill og tekkelig, eller sagt på en annen måte; hun skulle bli et speilbilde av moren.12 Anna Sofie var utstyrt med en fabelaktig hukommelse. Ifølge Bjørg hadde hun til enhver tid full oversikt over de om lag seksti familiene som 22 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 22
19.08.2021 17:32
Førsteklassing på Ila skole i 1942.
bodde i Collettsgate. Anna Sofie visste hva de het, hva de drev med, hva som feilte dem om de ble syke. Og hun nølte sjelden med å videreformidle sin kunnskap. Barn var det overalt. De lekte i skyggefulle bakgårder, i biltomme gater, mellom trærne på St. Hanshaugen. Anna Sofie hadde alltid vært ei byjente, datteren lærte tidlig å like byen. … en tynn barbent jentunge som løper i sommerhete bygater, hun hadde årvåkenheten små byjenter har som har en stor by å utforske. Hun opplevde øyeblikk av glitrende frihet når hun unnslapp moren og kunne ta seg frem i byen på egen hånd. I byen var hun aldri redd for å gå seg bort. De nye gatene hun fant var vennlige, litt uinteresserte, grå husrekker smilte slitte, sprukne smil, de lignet gamle mennesker, og portrommene luktet som klærne til gamle menn. Parker hun aldri hadde vært i, ventet med kjoler av skygger under trærne, drikkefontener, gress, svaner. Hun kom forbi små fuktige fruktbutikker og brune kaffebutikker, og duftene traff henne i heftige kast og gjorde henne lykkelig.13 de grågrønne leiegårdene 23
Bjørg Viks vei_Materie.indd 23
19.08.2021 17:32
Hjemme ble regningene betalt i tide, stort sett. Sverre måtte i perioder ta alle de ekstravaktene han kunne på restaurant Schrøder i Torggata for å få endene til å møtes. Anna Sofie mente Sverre ikke tålte maten han ble servert på jobben, så Bjørg-Turid ble sendt alene på trikken med varm mat til ham, et oppdrag hun utførte med glede. For henne var Schrøder et eksotisk sted; dørvakt i uniform med gullstriper og gullknapper, glitrende ølkraner, funklende vinflasker. Lenge før sine jevnaldrende fartet lille Tulla byen rundt på egen hånd – med trikk. Morens pliktoppfyllende ærendssvenn nøt den tilliten og friheten som ble henne til del. Det skulle ikke komme til å vare. Sverre var ikke alltid edru når han kom hjem fra restauranten. Forholdet mellom han og Anna Sofie var ikke uten gnisninger. I en av Bjørgs tidlige noveller, «Barndom», er det en sekvens der moren og den unge datteren venter på far: Hun sto i vinduet sammen med moren, vinduet var smalt og det ble trangt for dem begge. Når hun sto på tærne, klarte hun å se over blomsterpottene, men hun så bare dem på det andre fortauet, og ikke dem som skulle inn i gården deres. Hvis hun sto på en stol kunne hun se hele gaten, men det fikk hun ikke lov til. Hun var for stor til å stå på stoler, og så var hun for liten til å se ordentlig uten stol, det var litt juks. – Ikke kleng sånn på meg, sa moren og skubbet til henne, – og pass deg for blomstene. Gaten ble stille. Lenge. Det var nesten ikke mennesker i den. De hørte stemmene fra barna inne i gården, men det var ikke mange stemmer, de var gått inn for å spise middag. – Nå er det nok trikkestans igjen, sa moren, – det hender bestandig i middagstiden. Da er det derfor han ikke kommer hjem, hadde hun liksom sagt, men det var ikke helt til å tro på. Omsider legger jenta seg og sovner, men hun våkner idet faren kommer hjem: 24 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 24
19.08.2021 17:32
Morens stemme. Nå begynte det. Hun kunne ikke høre hva de sa, men faren sa ingenting. Moren fortsatte, snakket høyere. Noen av ordene var til å skjønne nå. – … tenker ikke på oss, sa hun, og: – Hvordan skal dette gå … fortvilet, skammelig er det … vil ikke mer … Det var ord hun hadde hørt før, ord hun kunne, uten helt å forstå dem. Ville ikke mer? Hva var det moren ikke ville mer? Ikke lage mat til han og vente og sånn? Men far måtte da få mat, han som arbeidet hardt hele dagen. Nå snakket hun veldig høyt, ropte visst. – Hører du, jeg vil ikke dette lenger! Nå må det være slutt! Jeg tar ungen og reiser vekk, forstår du? Faren hysjet på henne. – Hun sover, sa moren. – nå skal du høre på meg. Neste gang du kommer sånn, kommer du til tomt hus, forstått? Og vi kommer ikke tilbake, aldri tilbake! Å, mor, du må ikke si sånt, det er farlig, mor, det er stygt! Reise vekk? De kunne da ikke reise fra far? Og hvor skulle de reise hen, da? Vekk – hva var det for slags sted, tro? – Ti stille med det skvalderet, hørte hun faren si, nå snakket han høyt også, – du blir aldri voksen, du med dette reise vekk-tøyset ditt, livet er ikke sånn, skjønner du ikke det!14 Ivar fikk juling av faren hvis han hadde gjort noe galt, det fikk ikke Bjørg-Turid. Hun hadde lært seg hvordan hun skulle manøvrere for å unngå den slags. Men det hendte hun ble låst inne på badet hvis hun hadde gjort noe galt eller ulovlig, det var den verste straff. Ivar og Bjørg-Turid ble begge sendt på søndagsskolen. Hvis de to gikk på kino sammen, måtte Tulla love å ikke gråte hvis de ikke slapp inn. Det var et løfte hun ikke alltid greide å holde. I en periode var Ivar, til morens fortvilelse, sengevæter. Ivar var mager, litt stam. I vennekretsen ble han døpt Loffen, noen av guttene kalte Bjørg-Turid for Loffesøster.
de grågrønne leiegårdene 25
Bjørg Viks vei_Materie.indd 25
19.08.2021 17:32
Broren min startet tidlig sin karriere på Bislett. Først som flaskesamler på og under tribunene, under og etter kampene. Etter hvert avanserte han til pølseselger. Han manøvrerte en svær blikk-kasse på magen, sprutet sennep på pølser og lomper med høyre hånd og vekslet penger med venstre og med raspende stemmeskiftstemme forkynte han sitt enkle budskap: Varme pølser! Varme-pølser-a-De! Et mantra som fremskaffet svette mynter og lysegrønne enkronesedler og saftrøde tokrones. Og en og annen sennepssprut på nærstående skuldre. Jenter fikk aldri sånne jobber. Ikke fikk vi lov til å plukke flasker heller. Det tok seg bare ikke ut, sa mødrene.15
En speider med vinger I arkivet etter Bjørg, nederst i en pappeske, dukker det opp 28 små lysegrå hefter fra Rich. Andvords Papirhandel, det er skolebøkene hennes. Hun har tatt vare på dem alle! En bok i Matematikk, to i Frokostkjøkken og Regnskap, et hefte som åpner med 19 nummererte spørsmål som «Liker du å lese kjærlighetsromaner? Tror du på den store kjærligheten? Har du møtt den?» 23 personer har skrevet svar, mest jenter. Bjørg-Turid svarte selv, til dels motstridende, to ganger. Resten av heftene er fra hennes yndlingsfag, norsk. 24 bøker med gjenfortellinger, intervjuer, stiler. Den eldste teksten, «En rar drøm», ble skrevet høsten 1946. Hva var det som vekket skrivetrangen – også utenfor skolestua? Jeg vokste ikke opp i spesielt litterære omgivelser, tvert imot. Jeg vokste opp i et helt alminnelig hjem, hva nå det måtte være – og vår lesning besto av masse deilige ukeblader, fire ferske duftende ukeblader hver onsdag – for en lykksalighet! Egentlig begynte jeg å skrive før jeg hadde noe forhold til det å lese 26 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 26
19.08.2021 17:32
bøker. I 12–13-årsalderen var jeg en effektiv novelleforfatterinne, faren til en av mine venninner eide noe så eventyrlig som en skrivemaskin – og når han ikke var hjemme lånte vi maskinen og jeg skrev øyeblikkelig en novelle. Jeg fikk ikke mer enn en halvtimes tid på meg, stort lenger hadde ikke mine venninner tålmodighet til å vente på resultatet, men det holdt. Det ble en liten historie – ett eller annet oppkok selvfølgelig, noe fra de deilige ukebladene, fra dagdrømmenes fruktbare hageflekk. Hele tiden var jeg en ivrig brevskriver – og en frenetisk dagbokskriver.16 Men hvor kunne hun sitte i fred hjemme i den lille leiligheten? Den uoppnåelige drømmen var et eget rom. Hun endte opp i kleskottet i gangen, ingen vinduer, en lyspære i taket. Men med dør. Hver eneste dag satte den «frenetiske» dagbokskriveren seg inn i kottet, lukket døren og skrev.
Collettsgate 51 er fortsatt en kommunal leiegård. Familien Johansen bodde i tredje etasje, tredje og fjerde vindu fra venstre.
de grågrønne leiegårdene 27
Bjørg Viks vei_Materie.indd 27
19.08.2021 17:32
Omkring 5. eller 6. klasse starter Bjørg-Turid og seks venninner klubben «Lampefeber», den første av mange klubber hun engasjerte seg i. De møtes hver uke hjemme hos de respektive medlemmene. Ifølge det håndskrevne referatheftet har klubbmøtene et fast og ganske strikt program: 1. Klubbsang. Åpning med klubbsang (armene over kors. Alle oppreist, unntatt formann.): «Klubbånden vi alle har / Hva gjør det da om klubben er rar? / Derfor alle: vær vel møtt! / Smil, vær glad, se ikke rødt!» (mel: Tordenskjold) 2. Formann har ordet. (Form. har en klubbe han forlanger stillhet med.) 3. Alminnelig øving av teaterstykket. 4. Diskusjon mellom medlemmene. (Den som har et tema, sier fra på forhånd, og innleder!) 5. Spisepauser. (medl må selv ta med mat og drikke) 6. Ett kvarters håndarbeide. 7. Fritt ord. (valgpost) 8. Sparing. (25 øre pr møte) Pengene brukes til kino, turer, fester, saker og ting til klubben osv. 9. Klubbavis. (på hvert møte, helst!) 10. Høytlesning (Sekretæren leser, kan avløses av formann) 11. Avslutning. Klubbsang. (samme stilling) Ellers heter det: «Vennskap, orden og god disiplin bør være et lysende motto, for alle innen klubbkretsen. Uten orden og disiplin kommer en ikke langt, enda mindre uten vennskap, som er en selvfølgelig ting. Baktale fører til mye dumt og simpelt, derfor: unngå å baktale. Klubben skal ikke være noe gravsted. Langt ifra! Spøk, moro, og gøy er selvsagt, men ikke for mye! Alt med måte!»17 Håndskriften tyder på at det var Bjørg som skrev sangen, klubbreglene og mesteparten av klubbavisa. Jeg vet hun skrev små teaterstykker som medlemmene oppførte for hverandre, publikum var uønsket.
28 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 28
19.08.2021 17:32
b En av Bjørgs onkler, Fredrik, var en ivrig bokser. Han mente Ivar var for tynn og spedlemmet. Han tok med seg gutten til Turnhallen. Boksingen ble det aldri noe skikk på, men i den hallen oppdaget Ivar turningen, og han ble etter hvert en habil turner. Sverre monterte opp ringer i bjelkene på tørkeloftet i Collettsgate. Ivars favorittøvelse ble svingstang. Broren min var dessuten turner. Lang, tynn og atletisk og med et innbitt vinnerinstinkt. Han syklet eller sprang ned til Pilestredet og Turnhallen sommer som vinter. Han ble forturner, han ble instruktør, han ble konkurranseturner, han var med i store stevner. Et av stevnene var på Bislett en sviende varm sommerdag noen år etter krigen. Mor og jeg satt på tribunen med sola midt imot, jeg hadde nye sandaler i semsket skinn fra Gøteborg. Ikke fiskeskinn, ikke brukte fra Byttesentralen. (…) – Der, sa mor og pekte med sin hvite sommervante, like hvit som mansjettene og kragen på sommerdrakten. – Der kommer de! Og der kom endelig Oslo Turnforening med den flotte fanen, de fire F-ene i korsform: fri, frisk, fro, from. Alle de hvitkledde unge guttene, i trøyer og turnbukser, de kunne minne om lange underbukser, men var mye strammere. Bjørg-Turid fikk aldri se broren sin på toppen av menneskepyramiden på grasmatta på Bislett. Hun fikk akutt solstikk, besvimte og kastet opp på de nye sandalene fra Sverige. Sverre pleide å si at de hadde gang og skap, Anna Sofie foretrakk entré og skjenk. Hun ville gjerne være litt finere enn hun var. På sine eldre dager fortalte hun med dårlig skjult stolthet at hun hadde stemt Høyre hele livet, det var hennes parti, for der regjerte Albert Nordengen, og han var en ekte gentleman. Familien Johansen skulle for all del ikke identifiseres med den arbeidende klasse. «Det rare var jo hvor lite klassebevisste mine foreldre var,» sa Bjørg i de grågrønne leiegårdene 29
Bjørg Viks vei_Materie.indd 29
19.08.2021 17:32
et intervju mange år senere. «Jeg tror den generasjonen var opptatt av å skaffe seg trygghet, begrepet ‘arbeiderklasse’ inneholdt noe truende, liksom. Det var vel tryggere å identifisere seg oppover.»
b En gang oppsøkte jentegjengen, noe nølende, en spåkone som spådde jentenes framtid mot betaling. Da turen kom til Bjørg-Turid, messet hun: «Du. Mange barn, mange penger, mange menn.» Noen av jentene i gjengen sa at Bjørg-Turid var pen. Selv syntes hun at hun hadde for små tenner, med for mange hull. Og så var det noe med nesen. Det syntes Anna Sofie også. «Synd med den nesen din,» sa hun. «Den gjør deg så obsternasig.» I 1948, da Bjørg-Turid var tretten, besvarte hun stilen «Hva vil du helst bli når du blir voksen? Og hvorfor vil du velge det yrket?» En ting har jeg funnet ut, nemlig at journalist må være et både interessant og morsomt fag. Det har jeg ikke noe imot å bli! En skal da helst ha artium. Og så gjelder det naturligvis å bli ansatt i en skikkelig avis eller et blad. Det blir nok en masse slit og slikt, men har en den riktige gløden og interesse for oppgaven sin, så er det bare å gå på med friskt mot og vise hva en (duger til) kan prestere … (…) – en får anledning til å farte litt rundt. I stedet for å være i et kvalmt kontorlokale --- Men slik jeg nå har skrevet om, slik tror jeg det må føles å være journalist fullt ut. Og jeg tror ikke at jeg med det første, forandrer min mening. Læreren kommenterte at «Stilen skjemmes litt av en del språkfeil», karakteren ble G+. I 1948 var Einar Gerhardsen statsminister. Landet skulle gjenoppbygges, det var nok arbeid til alle, for alle menn. Mennene sørget for penger til 30 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 30
19.08.2021 17:32
husholdningen mens kvinnene, en armada av pliktoppfyllende husmødre, regjerte hjemme. Nyvinninger som kjøleskap og vaskemaskin skulle snart gjøre sin inntreden i mange norske hjem. Familien Johansen skaffet seg et moderne kjøleskap, klesvasken ble tatt i fellesarealet i kjelleren. Bare fire prosent av gifte kvinner var i arbeid utenfor hjemmet.
Nå begynner jeg Det personlige arkivet Bjørg etterlot seg var omfattende; jeg visste hun var ryddig, hun var opptatt av «å ha orden i sysakene». Men jeg hadde ingen anelse om at hun hadde bevart sånne mengder materiale av privat karakter. Da jeg tok fatt på denne biografien, måtte det rigges til et eget kontor med rikelig hylleplass for å få oversikt over den betydelige samlingen av ringpermer med Argus-utklipp, pappesker fulle av digre brevbunker holdt sammen av sprø strikk, gulnede kontrakter og håndskrevet korrespondanse, stabler av notisbøker i ulike farger og størrelser. Bankutskrifter, prospektkort, svart-hvitt-fotografier, kalendre, attester, tuberkulinkort. Hun kan ikke ha kastet noe. Og plutselig, i en egen avdeling, dukket hennes dagbøker fra femtitallet opp: Hemmelig dagbok. I denne bok vil jeg fortelle om alt jeg synes har noen betydning i mine opplevelser. Er det noen uvedkommende som skulle få fatt i denne, håper jeg inderlig at denne person har såpass skam i livet at personen ikke begynner å lese i den. Nå begynner jeg.18 Dette var mildt sagt overraskende. Når Bjørg-Turid ikke skrev fortellinger eller besvarte stiloppgaver for seg selv eller andre, skrev hun dagbok. Utførlige rapporter om det som skjedde, dag for dag, i løpet av ferieukene, gjennom sommeren. Hun skriver om hva hun har gjort, hvem hun har vært sammen med, hva de drev med. Men ingen andre måtte lese, dagboka ble gjemt vekk. Et sted de grågrønne leiegårdene 31
Bjørg Viks vei_Materie.indd 31
19.08.2021 17:32
i Elsi Lund framkommer det at det å kunne skrive ned akkurat det en lyster og gjemme ordene for seg selv, står som den største luksus. Den eldste dagboka er fra 1949, Bjørg-Turid er snart fjorten år. Hele framsida er fylt opp med bokstaver: «Adgang forbudt! Dagbok for Bjørg-Turid Johansen». På kolofonsida står det med store blokkbokstaver «VITNET». Til deg, min venn «Vitnet», forteller jeg alt. Jeg lover herved å bare fortelle den rene sannhet. Ingenting her skal bli nedskrevet med vilje, hvis det er løgn. Alle hendelser, sorger, gleder, kjærlighetssorger (hihi!!!) og alt annet vil jeg prøve å få skrevet ned så kort som mulig. Tilgi om det blir litt skrivearbeid. Og så, fra lørdag 18. juni, følger en detaljert dag for dag-rapport om livet til Bjørg-Turid sommeren 1949, om reisen til familien Havrevolds hytte på Sørlandet, om feriedager i Oslo med bestevenninnen Anne-Kari. Jeg liker Anne-Kari veldig godt. Det er kanskje fordi vi kommer så godt overens med hverandre at jeg gjør det. Vi er liksom så like i ett og alt. Vi er naturlige når vi er sammen, ikke noen kruseduller med oss. Dagboksnotatene fortsetter med referat fra hele sommerferien. Hver sommer leide familien Johansen et lite sommerhus av Sverres søster på Solbakken på Nesodden. «Frisk luft og god mat,» sa Sverre, «dere trenger det.» Bjørg-Turid dro gjerne i forveien og bodde hos tanten i hovedhuset til faren fikk ferie. Da han endelig kom med ferja, flyttet alle fire inn i et beskjedent sidehus. Hele livet snakket Bjørg i varme ordelag om Nesodden. Sommeren på Solbakken dukker opp i noveller og romaner. Dagboka fra 1949 inneholder noe mer. Etter alle de personlige betroelsene kommer det på løpende bånd: Fortellingen «Don Juan. Når kvinner elsker» (en romantisk tegneseriehisto32 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 32
19.08.2021 17:32
rie), intervju med en tredjeklassing til klasseavisa, forskjellige ordleker, et synopsis til en tragedie i tre akter om fjortenåringen Arild som ikke vil gå i farens fotspor og bli skomaker: «En gang skal han vise dem det alle sammen, en gang når han fikk bestemme selv!» Og til slutt en liten forbitret fortelling kalt «En kveld i familiens skjød», den handler om en ung jente som blir nektet å gå ut og treffe gjengen på Løkka, mens broren selvsagt får lov til å gå på kino: «… slik var det med gutter. Jeg måtte pent bli hjemme, mens han fikk aldri noen gørr hjemmedag.» Fjortenåringen trekker seg tilbake og skriver sinnet og skuffelsen av seg. Aller bakerst i boka ligger et sammenbrettet ark med sju rosa kyssemerker. Kanskje Bjørg-Turid testet sin første leppestift? På siste side står det med slurvete håndskrift: «Akk og akk hvor livet er besværlig.» Mens jeg jobber meg dypere og dypere inn i arkivmaterialet hennes, er det som om Bjørg hjemsøker meg. Ikke i drømme om natten eller som en diffus, tilstedeværende ånd; det er mer håndfast enn som så.
b Leser du dagbøkene mine, Lars? Jeg har sett alle advarslene du skrev, mamma. Men du leser dem likevel? Var det ikke derfor du tok vare på dem? Jeg syntes ikke godt jeg kunne kaste dem. Ikke etter Elsi Lund-bøkene heller?
de grågrønne leiegårdene 33
Bjørg Viks vei_Materie.indd 33
19.08.2021 17:32
Kanskje særlig ikke da. Det ligger fortsatt binders, tannpirkere og bokmerker av nyere dato rundt omkring i dem. Dagbøkene var til god hjelp da jeg skrev om Elsi. Du sa jo stadig at jeg måtte love å ikke skrive om deg før du var død? Det hørte du på. Skjønte aldri hvorfor du sa det. Jeg hadde jo absolutt ingen planer om å skrive om deg? Og se nå. Jeg skulle ha snakket med deg om flere ting, frittet deg ut, det er så mye jeg ikke vet. Du finner nok ut av det. Men hvordan? Nøklene, Lars. Ikke glem nøklene.
Døren med stor D En bunke løsark med tett blå håndskrift dukker opp i en pappeske, den holdes sammen av en gammel hyssing. «ADGANG FORBUDT» står skrevet med store bokstaver på omslaget:
34 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 34
19.08.2021 17:32
Jeg (navnet mitt står foran) er 14 ½ år, har brune øyne, brunt (mørkt) krøllete hår. 1,65 høy på strømpelesten. 46 kg. Bor i Oslo. Det får være nok slike opplysninger. Jeg går på Hegdehaugen skole i 1ste klasse. Har gått på Ila før. I slutten av februar 1949 skriver Bjørg-Turid for første gang om en gutt: Bjørn ringte. Jeg skulle møte han på et hjørne 7 for så å gå opp til Ebbe og se på isfesten, og dermed berme litt i samme slengen. Vi kom da opp dit. Lisbeth og Erik var der. Jeg fikk hjerteklapp da Nils åpnet døren. Han er dritt kjekk. Foreldrene hans er veldig søte. De var i et annet rom. Vi så alt sammen veldig fint. Etterpå lekte vi litt. Ebbe er veldig kavaler og sånn. Jeg syntes å merke noen lange øyekast fra han, men det var vel bare innbilling. – dessverre. Etterpå gikk vi inn på værelset hans, her drev vi på med en spørsmål-lek. Lisbeth skulle spørre meg, bl.a. om hva som helst. Men hun visste ikke riktig hva hun skulle spørre om. «Spør bare om noe helt idiotisk, da vel,» foreslo Ebbe. «Spør f. eks. Om hun er gærn etter meg, for det er jo helt idiotisk.» Alle lo. «Tenk om jeg svarte ja, da,» sa jeg spøkefullt. «OK. Jeg spør om det, da,» sa Lisbeth. «Er du gærn etter Ebbe?» «Ja!» svarte jeg, høyt og tydelig. Alle lo. Det var flere kvinner i de grågrønne leiegårdene som var billettselgersker på kino, de hadde av og til en fribillett å avse. Absolutt alle filmene blir omtalt og anmeldt i Bjørgs dagbøker. Det gjelder også hestene hun rir på. Hvis Anne-Kari og Bjørg-Turid kjedet seg i skoletimene, laget de små illustrerte fortellinger. Om unge kvinner, med omfangsrikt hår og struttende bryster. Egne dagbøker leste de høyt for hverandre, ikke noe skulle holdes hemmelig. I februar besvarte Bjørg-Turid oppgaven «Gode og dårlige bøker etter min mening»:
de grågrønne leiegårdene 35
Bjørg Viks vei_Materie.indd 35
19.08.2021 17:32
Jeg har lest mange bøker, både gode og dårlige. – Jeg er aldri opprådd for å ha noe å gjøre. For når jeg ikke er opptatt med noe annet, så sørger jeg for å ha noen bøker i nærheten. (…) Bøkene må være underholdende og greie. Slik at en lengter etter å få lest dem ut. Det må også være godt språk i bøkene, så de blir lett forståelige. (…) – Men en forfatter bør alltid være på det rene med at leseren blir utålmodig over for mye uvesentlige detaljer innimellom, og at de venter spent på handlingen. For handlingen har mye å si … etter min mening lærer en noe av de dårlige bøkene og, nemlig aldri å gjenta den samme tabben selv.19 Hvilket blir verdsatt til 5 minus. På et tidspunkt blir det satt opp en enkel lettvegg i huntonitt i den ene stua i Collettsgate. På den måten får de unge «hvert sitt rom». Det blir ingen dør, kun et forheng, men nå kan Bjørg-Turid flytte ut av kleskottet. Hun har fått et slags eget rom, med en liten pult der hun kan sitte i fred – og skrive. En gang i 1949 sendte Bjørg-Turid Takket være festen – et barneskuespill i fire akter til Aschehoug, det refuseres vennlig. Men fortellingen Hva hestene fortalte hverandre gjør i det minste inntrykk på Jenny, som jobber i Allers Familie-journal: «Den lille hestehistorien Deres var riktig fornøyelig, men da vi for tiden har så kolossalt meget barnestoff (…) Får De lyst, så prøv Dem igjen senere.» Den eneste notatboka i A4 format bærer tittelen Altmuligbok og består kun av skuespill: Fest skal det bli! Teatermanuskript i 4 akter. Florence! Enakteren Kjærlighet med det unge ekteparet Lassen, toaktersdramaet De barna, de barna! Og enakteren Offervilje, som slutter med replikken: – Jeg har flybillett til et land langt borte. Ingen vil skjønne annet enn at du begikk selvmord! Ulykkelig kjærlighet, sier de antagelig. Adjø, edle søster.
36 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 36
19.08.2021 17:32
Mye av inspirasjonen og stilen stammer fra ukebladføljetongene. «Denne boken synes jeg du skal lese, Bjørg-Turid!» Engelsklærerinnen på Hegdehaugen skole, Else Lionæs20, la en bok på Bjørg-Turids pult. Lionæs var en myndig, ugift dame i stram silkebluse under blå cardigan, og hun åpnet selve Døren inn til litteraturen med ordene: «Cora Sandel, det er noe for deg.» Bjørgs forfattere fram til da, ved siden av føljetongforfatterinnene i ukebladene, het Evi Bøgenes og Daphne de Maurier. Men da Bjørg leste novellesamlingen En blå sofa av Sandel, ble hun nesten forskrekket. Hun ble grepet av historien om den ulykkelige fru Ludvigsen, gift med møbelsnekkeren, om den fine blå sofaen han hadde på bakrommet på verkstedet. Og alt det begredelige som skjedde på den sofaen. Da damebladet Eva 55 år seinere i 2005 inviterte norske forfattere til å skrive om en dikter som hadde betydd noe spesielt for dem, valgte Bjørg Cora Sandel. Kanskje var det stemmen, fortellerstemmen. Nær, lav, medfølende, suggestiv. Og alle de små tapre hverdagsmenneskene, de såre små skjebner i enkle kår, noen som fant seg til rette der, andre som higet etter noe annet. Ikke at mine kår kunne sammenlignes med en Severine eller en Ludvigsen eller Lort-Katrine. Jeg tror det var landskapet, stemningene, interiørene, været, fargene. Troverdigheten. I ettertid er det ikke vanskelig å se at det er en malerinne som beskriver disse rommene.21 Nøyaktig 40 år før Bjørg-Turid Johansen leste En blå sofa, kom en ung norsk maler ved navn Sara Fabricius over en bok i Paris, La Vagabonde av forfatter og mimekunstner Sidonie Gabrielle Colette. Den ble en åpenbaring for maleren som senere tok navnet Cora Sandel: Jeg leste åndeløst, i ett kjør, og kjente imens de første stingene av lyst, av trang til selv å skrive. Sånn gikk det an å gjøre det, så rett på og uten kruseduller, så fortettet og samtidig naturlig. Sånn kunne stil være, sluttende om stoffet som en hud og enda aldri krampaktig.22 de grågrønne leiegårdene 37
Bjørg Viks vei_Materie.indd 37
19.08.2021 17:32
Jeg liker å tro at Bjørg hadde en lignende opplevelse da hun for første gang leste Cora Sandel. Når det gjelder forholdet mellom liv og litteratur, avslutter Bjørg slik: Mange finner det fristende å sammenligne det som en gang ble notert på små lapper, og fraktet rundt i en koffert, senere håndskrevet eller hakket ned på en skrivemaskin, med levd liv. Jeg syns ikke det er så viktig. Og i respekt for Cora Sandels inderlige ønske om å beskytte sitt privatliv, lar jeg det være. Det er jo bøkene hennes som står der, og stemmen i dem som fortsatt når oss, lavmælt, tydelig, og med en undertone av trass, smerte og lidenskap.23 Trass. Smerte. Lidenskap.
b Mitt inntrykk er at forholdet mellom Bjørg-Turid og Anna Sofie ble stadig mer anspent utover i tenårene. Moren hadde begynt å vokte over henne – den friheten datteren satte så stor pris på bare noen år tidligere, skrumpet inn. Tidlig i Poplene på St. Hanshaugen finnes det en sekvens der fru Lund snoker i sønnen Yngves bukselommer og finner en pakke gummi. Det utarter til en voldsom scene. Elsi går imellom, det er noe hun er blitt en mester i. Faren ruger stum i ørelappstolen, moren hikster på kjøkkenet. Yngve banner så det lyser der de går langs parken. Øynene er blanke av forbitrelse. Helvetes drittkjerring! Skal stikke den lange nesa si borti alt! Ingenting, absolutt ingenting, ikke så mye som en fis får en ha for seg sjæl i den kåken! Elsi går taus ved siden av ham. Yngve smalner i øynene, konsentrerer seg om noe han skimter langt borte. 38 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 38
19.08.2021 17:32
Så fort jeg kan skal jeg flytte hjemmefra. Den dagen jeg flytter, skal bli den lykkeligste i mitt liv!24 Dypt nede i en av Bjørgs arkivkasser finner jeg et langt brev til henne fra den voksne broren der han oppsummerer barndommen i beske ordelag: Jeg kan ihvert fall ikke huske den tidlige barndommen med noen godfølelse. Jeg var et aggressivt barn (det fikk jo du – stakkars merke) og aggresjonen var fast forankret tidlig. Jeg avviste mor tidlig, rundt 5–6– 7-års alderen, tror jeg – og hele livet senere har jeg en dypt følt aggresjon rettet mot henne. Far fikk jeg aldri noen kontakt med – unntaken rent fysisk de gangene det umennesket vi hadde til mor fikk han til å gi meg juling når han kom uvitende, blid og sliten fra jobb.25
b I desember 1949 ble Ivar og Bjørg-Turid konfirmert samtidig. Det var nok både praktiske og økonomiske grunner til den ordningen. Foreldrene, særlig Anna Sofie, hadde spart penger til denne viktige begivenheten i lange tider. Hun var opptatt av kutyme og lot ikke denne enestående anledningen til å imponere gå fra seg. Bjørg-Turid skulle ha en kjole til overhøringen, en annen til selskapet, samt en damekåpe med tilhørende hatt. Ivar skulle ha ny blådress, moren bestemte alt. Ivar mislikte både konfirmasjonen og selskapet, han hadde oppdaget at han ikke lenger trodde på Gud. Både Sverres og Anna Sofies storfamilier ble invitert til det konfirmasjonsselskapet. Det var slett ikke bare en feiring av de unge, det var en feiring av hele den lille familien i Collettsgate. Det skulle bli en fest som skulle proklamere: «Se på oss, vi greier oss, ekteskapet består, barna vokser til, det går oss godt.» Men forberedelsene til dobbelkonfirmasjonen i selskapslokalet Biltmore gikk nok slett ikke knirkefritt. I den andre boka om Elsi, Poplene på St. Hanshaugen, er en konfirmasjon skildret i detalj.
de grågrønne leiegårdene 39
Bjørg Viks vei_Materie.indd 39
19.08.2021 17:32
De har skrevet bordkort, faren strever med talen sin, skjorter er vasket og stivet, skoene pusset, og dagene kryper langsomt mot søndagen. Konfirmasjonssøndagen. Moren ymter noe om at Yngve også burde holde tale. Alle konfirmanter gjorde det, takket foreldrene for et godt hjem. Elsi er for ung, sier moren. Det er naturlig at du gjør det. Yngve blir rasende. Ikke nok med at han er truet til å la seg konfirmere, nå skal han også trues til å holde tale! Aldri! Brøler Yngve. Aldri i livet! Som vanlig forsøker Elsi å være rolig. Rolig, hjelpsom og litt usynlig. Hun glir stille mellom rommene, prøver å hysje når noen roper for høyt eller gjør avvergende bevegelser med hendene. Hun er en støtdemper, en myk pute. Det gjør ikke fullt så vondt nå, som da hun var mindre, angsten og uhyggen som skarpe klør i magen. Nå skyver hun det fra seg, trekker et forheng mellom de andre og seg selv. Hun kan også lukke seg inne på badet, hun kan lukke seg ut av leiligheten, snart kan hun flytte fra alt sammen. Etter flere hjerteattakk klarte ikke lenger mormor Inga å stelle seg selv og fikk plass på Tøyen pleiehjem. Ivar og Bjørg-Turid besøkte henne jevnlig. Bjørg-Turid måtte lese norskstilene sine høyt for henne, Ivar viste fram nyvinningene i herbariet sitt. Før de gikk ville Inga, som var sterkt troende, at barnebarna skulle synge salmer for henne. Sommeren 1950 overtok Bjørg-Turid storebrorens jobb som sigarettselger på friluftskafeen i Frognerparken, og var henrykt over å kunne tjene egne penger. Engelsken hennes var akkurat god nok til å betjene amerikanske turister. Regneegenskapene var en annen sak, hun var konstant bekymret for å gi tilbake feil; Bjørg påsto hele livet at hun led av dyskalkuli. Første dag på jobb i Frognerparken tjente hun 88 kroner inkludert driks, så mye penger hadde hun ikke hatt mellom hendene siden hun ble konfirmert. Samme dag fikk hun også sin første og meget etterlengtede 40 bjørg viks vei
Bjørg Viks vei_Materie.indd 40
19.08.2021 17:32