Beviset by Cappelen Damm AS

Agota Kristof

Beviset Oversatt av Willy Flock

Agota Kristof Originalens tittel: La preuve Oversatt av Willy Flock © Editions du Seuil, 1988 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020

ISBN 978-82-02-61229-0 1. opplag 2020 Denne boken ble først utgitt i 1989 på norsk av Aventura Forlag. Oversettelsen er modernisert av Henninge M. Solberg i samarbeid med redaksjonen. Omslag: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: Volodymyr Burdiak/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Lucas er tilbake i bestemors hus. Han legger seg ned ved hageporten, i skyggen av buskene. Han venter. Et militært kjøretøy stanser foran bygningen til grensevaktene. Noen militære kommer ut og legger et menneske som er pakket inn i en presenning, på bakken. En sersjant går ut av bygningen, gjør tegn til dem, og soldatene fjerner presenningen. Sersjanten sier med pipende stemme: – Det blir faen ikke lett å finne ut hvem det der er! Man må jo være idiot for å forsøke å ta seg over grensen. Og så midt på dagen! En soldat sier: – Folk burde vite at det er umulig. En annen soldat sier: – Folk her vet det. Det er de som kommer andre steder fra, som forsøker seg. Sersjanten sier: – Ja ja, la oss gå og snakke med idioten på den andre siden. Kanskje han vet noe. Lucas går inn i huset. Han setter seg på hjørnebenken på kjøkkenet. Han skjærer brød, setter geitost og en flaske vin på bordet. Det banker på døren. Sersjanten og en soldat kommer inn. 5

Lucas sier: – Jeg regnet med at dere kom. Sett dere. Forsyn dere av vinen og osten. Soldaten sier: – Gjerne det. Han tar brød og ost, Lucas heller i vin til ham. Sersjanten spør: – Så du ventet oss? Hvorfor det? – Jeg hørte eksplosjonen. Etter en eksplosjon kommer de alltid og spør om jeg har sett noen. – Og du har ikke sett noen? – Nei. – Som vanlig. – Ja, som vanlig. Ingen kommer til meg og forteller at de har tenkt å ta seg over grensen. Sersjanten ler. Han forsyner seg av vinen og osten han også: – Du kunne ha sett en eller annen streife omkring i området her eller i skogen. – Jeg har ikke sett noen. – Hvis du hadde sett noen, hadde du sagt fra? – Dersom jeg sa at jeg ville fortelle det, ville du ikke tro meg. Sersjanten ler igjen: – Av og til lurer jeg på hvorfor de kaller deg idiot. – Jeg lurer også på det. Jeg har bare en nervesykdom som skyldes et psykisk trauma jeg fikk som barn under krigen. Soldaten spør: – Hva er det for noe? Hva er det han sier? Lucas forklarer: – Hodet mitt fikk en liten knekk under bombingen. Det skjedde da jeg var liten. Sersjanten sier: 6

– Osten din er veldig god. Takk skal du ha. Bli med oss. Lucas følger etter dem. Sersjanten peker på liket og spør: – Kjenner du denne mannen? Har du sett ham før? Lucas studerer den maltrakterte kroppen til faren: – Han er fullstendig revet i filler. Sersjanten sier: – Man kan også kjenne igjen et menneske på klærne, fottøyet, eller til og med på hendene eller håret. Lucas sier: – Jeg kan iallfall se at han ikke er her fra byen. Klærne hans er ikke herfra. Ingen her i byen går med så elegante klær. Sersjanten sier: – Takk skal du ha. Alt det der vet vi. Vi er ikke idioter, vi heller. Det jeg spør deg om, er om du har truffet ham eller sett ham noe sted? – Nei. Jeg har ikke sett ham noe sted. Men jeg ser at neglene hans er dratt ut. Han har sittet i fengsel. Sersjanten sier: – De torturerer ikke i fengslene våre. Det som er merkelig, er at lommene hans er helt tomme. Ikke engang et fotografi, en nøkkel eller en lommebok. Men han trengte identitetskortet sitt og en passerseddel for å komme seg inn i grensesonen. Lucas sier: – Han har nok kvittet seg med dem i skogen. – Det tror jeg også. Han ønsket ikke å bli gjenkjent. Jeg lurer på hvem han har villet beskytte? Hvis du kommer over noe når du plukker sopp, lar du oss få vite det, ikke sant, Lucas? – Regn med meg, sersjant. Lucas setter seg på benken i hagen, støtter hodet mot den hvite veggen. Solen blender ham. Han lukker øynene: 7

– Hva skal jeg gjøre nå? – Det samme som før. Stå opp om morgenen, gå til sengs om kvelden og gjøre det som trengs for å overleve. – Det kommer til å bli kjedelig. – Kanskje blir det slik hele livet. Lucas vekkes av dyreskrik. Han kommer seg på bena, går for å ta seg av dyrene sine. Han gir grisene, hønene og kaninene mat. Han leter etter geitene ved elvebredden, tar dem med seg, melker dem. Han bærer melken inn på kjøkkenet. Han setter seg på benken i hjørnet og blir sittende der til solen går ned. Da reiser han seg, går ut av huset og vanner hagen. Det er fullmåne. Da han kommer inn på kjøkkenet igjen, spiser han litt ost og drikker vin. Han bøyer seg ut av vinduet og kaster opp. Han rydder etter måltidet, går inn i bestemors rom og åpner vinduet for å lufte. Han setter seg ned foran toalettspeilet og betrakter seg selv. Senere åpner Lucas døren til rommet sitt. Han ser på den store sengen. Han lukker og går inn til byen. Gatene ligger tomme. Lucas går fort. Han stanser foran et opplyst vindu som står åpent. Det er et kjøkken. En familie holder på å spise kveldsmat. Det sitter en mor og tre barn rundt bordet; to gutter og en pike. De spiser potetsuppe. Faren er ikke der. Kanskje er han på arbeid eller i fengsel eller i en leir. Eller han er ikke kommet tilbake fra krigen. Lucas går forbi støyende kafeer hvor han for kort tid siden av og til spilte munnspill. Han går ikke inn, han fortsetter på sin vandring; følger de smale, uopplyste gatene som fører til slottet, så slår han inn på den korte og mørke gaten som ender på kirkegården. Han stopper foran graven til bestefaren og bestemoren sin. Bestemoren døde i fjor som følge av en ny hjerneblødning. 8

Bestefaren døde for lenge siden. Folk i byen fortalte at han var blitt forgiftet av sin kone. Faren til Lucas døde i dag da han forsøkte å komme seg over grensen, og Lucas vil aldri få vite hvor han blir gravlagt. Lucas går hjem. Ved hjelp av et tau klatrer han opp til kvistværelset. Der oppe er det en halmmadrass, et gammelt militærteppe og et skrin. Lucas åpner skrinet, tar fram en stor skrivebok. Han skriver noen setninger i den. Han lukker boken igjen og legger seg ned på madrassen. Over ham henger skjelettene til moren og babyen. Månen lyser på dem gjennom loftsluken. De er festet til en bjelke. Moren og lillesøsteren til Lucas døde for fem år siden. De ble drept av en granat her i hagen til bestemor noen dager før krigen sluttet. Lucas sitter på benken i hagen. Han har lukket øynene. En kjerre som blir trukket av en hest, stanser foran huset. Lyden gjør at Lucas våkner. Joseph, grønnsakhandleren, kommer inn i hagen. Lucas ser på ham: – Hva vil du, Joseph? – Hva jeg vil? Det var markedsdag i dag. Jeg ventet på deg helt til klokken syv. Lucas sier: – Jeg håper du unnskylder meg, Joseph. Jeg glemte hvilken dag det var. Hvis du vil, kan vi skynde oss å laste på varene. – Tuller du? Klokken er to på ettermiddagen. Jeg er ikke kommet for å få varene, men for å høre om du fremdeles er interessert i at jeg selger dem. Hvis ikke må du si fra. For meg er det det samme. Jeg gjør det for å gjøre deg en tjeneste. – Selvfølgelig, Joseph. Jeg glemte ganske enkelt at det var markedsdag. 9

– Det er ikke bare i dag du har glemt det. Du glemte det i forrige uke, og uka før der igjen. Lucas sier: – Tre uker? Det var jeg ikke klar over. Joseph rister på hodet: – Her er det noe som ikke stemmer. Hva har du gjort med grønnsakene og frukten i disse tre ukene? – Ikke noe. Men jeg har vannet hagen hver dag, tror jeg. – Tror du det? La oss se etter. Joseph går til kjøkkenhagen bak huset, og Lucas følger etter ham. Grønnsakhandleren bøyer seg over rekkene av planter og banner: – For helvete! Du har latt alt råtne! Tomatene ligger jo på bakken, disse bønnene er for store, agurkene er gule og jordbærene råtne! Er du blitt gal, eller? Spolere fine varer på denne måten! Du hadde fortjent å bli hengt eller skutt! Ertene dine blir det ikke mer av i år, aprikosene er også ødelagt. Eplene og plommene dine kan ennå reddes. Hent en bøtte! Lucas kommer med bøtta, og Joseph gir seg til å samle opp eplene og plommene som ligger i gresset. Han sier til Lucas: – Ta en bøtte til og plukk opp alt som er råttent. Kanskje eter grisene det. Herregud! Dyrene dine! Joseph skynder seg til hønsegården, Lucas følger etter. Mens han tørker pannen, sier Joseph: – Takk og lov, de er ikke døde. Gi meg en høygaffel så jeg kan gjøre litt rent her. Det er et Guds under at du ikke har glemt å gi dyrene mat! – De lar seg ikke glemme. De gir lyd fra seg når de er sultne. Joseph arbeider i flere timer, Lucas hjelper ham, følger ordrene hans. Da solen er gått ned, går de inn på kjøkkenet. Joseph sier: 10

– Hva faen er dette? Det er den verste lukten jeg har kjent! Hva er det som stinker sånn? Han ser seg omkring og oppdager en stor balje med geitemelk. – Melken er sur. Få den vekk herfra. Hell den i elven. Lucas gjør som han sier. Da han kommer tilbake, har Joseph allerede luftet på kjøkkenet og vasket gulvet. Lucas går ned i kjelleren og kommer opp igjen med en flaske vin og flesk. Joseph sier: – Vi må ha brød til dette. – Det har jeg ikke. Joseph reiser seg uten å si noe og går for å hente brød i kjerra si. – Se her. Jeg kjøpte litt etter markedet. Vi lager ikke brød hjemme lenger, vi. Joseph spiser og drikker. Han spør: – Drikker du ikke? Du spiser ikke lenger heller. Hva er det som skjer, Lucas! – Jeg er sliten. Jeg klarer ikke å spise. – Du er blek under det solbrente ansiktet ditt, og du har bare hud på knoklene. – Det er ingen ting. Det går over. Joseph sier: – Det var det jeg trodde, det er noe som ikke er som det skal i hodet ditt. Det dreier seg vel om en jente. – Nei, det dreier seg ikke om en jente. Joseph blunker: – Jeg vet hvordan ungdom er. Men det gjør meg vondt at en så vakker gutt som deg gir opp på grunn av en jente. Lucas sier: – Det er ikke på grunn av en jente. – Hva er det da? 11

– Jeg aner ikke. – Vet du ikke selv engang? Da burde du gå til legen. – Ikke bekymre deg for meg, Joseph. Det ordner seg. – Det ordner seg, ja! Det sier du som forsømmer hagen din, lar melken surne, som ikke spiser eller drikker, og tror at alt kan fortsette slik! Lucas svarer ikke. Idet Joseph drar, sier han: – Hør her, Lucas. For at du ikke skal glemme når det er markedsdag, kan jeg stå opp en time tidligere enn ellers. Så kommer jeg og vekker deg, og så laster vi på grønnsakene, frukten og dyrene som skal selges. Er det greit? – Ja, takk skal du ha, Joseph. Lucas gir Joseph nok en flaske med vin og følger ham helt til kjerra. Idet Joseph gir hestene et rapp, roper han: – Vær forsiktig, Lucas! Kjærligheten ender av og til med døden. Lucas sitter på benken i hagen. Han har lukket øynene. Da han åpner dem, ser han en liten pike som husker på en gren i kirsebærtreet. Lucas spør: – Hva gjør du her? Hvem er du? Den lille piken hopper ned på bakken, hun fingrer med de rosa båndene rundt flettene sine: – Tante Léonie ber deg gå til sognepresten. Han er helt alene, for tante Léonie kan ikke arbeide lenger. Hun ligger i sengen hjemme, hun står ikke opp mer, hun er altfor gammel. Moren min har ikke tid til å gå til presten, for hun arbeider på fabrikken, og det gjør faren min også. Lucas sier: – Jeg forstår. Hvor gammel er du? 12