__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Britt Karin Larsen

Berøringen Roman


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-62157-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: SHUTTERSTOCK/DavidTB, SHUTTERSTOCK/patpitchaya Sats: Type-it As, Trondheim 2018 Satt i 10/14,4 pkt. Sabon og trykt på 80 g Enso Creamy 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Brannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sannheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Begynnelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hunden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sulten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skogen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Brevet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ureddheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ordene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lykken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Latteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ballen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fossen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Varsomheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tomheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Løgnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vinden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bildet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Smerten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avhengigheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9 11 16 19 23 25 28 32 35 38 42 50 52 57 68 70 73 76 79 82 87


Begravelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regnet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fargen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sønnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Utsettelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Diktet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skjønnheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Bedrageren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Mørket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Invitasjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hukommelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reisa . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nærheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det farlige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Opprydningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dagbøkene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Drømmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Blomstene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ubehaget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gråten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Grådigheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kirkegården . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kappløpet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Språket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vinteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Katten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kvinneligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Kjærligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

90 98 103 105 111 115 119 126 129 132 135 138 144 150 153 155 160 165 169 175 179 182 184 188 194 200 203 206 212 217


BegjÌret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Berøringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forbryteren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skylden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fienden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Gjenkjennelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lyset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fotografiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hendene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stranda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Det forbudte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Elva . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

222 226 230 236 239 245 249 254 259 262 267 270


Brannen

Lysskjæret over åsen hadde ingenting med soloppgangen å gjøre, selv om folk sa at fuglene trodde det en stund og derfor begynte å synge. Etterpå kom uroen, lyden av vingesvirr og kvister som knakk, av skapninger på flukt fra dette lyset som vokste og larmet og ikke liknet noe annet lys. Det var huset til dikteren som brant, eller ham de kalte dikteren for moro skyld, fordi noen hadde hørt en gammeldags skrivemaskin klapre der inne. Så kom natten med dette lyset og fuglene som ble forstyrret i søvnen og ga seg til å kvitre. Slik kan mennesker også forvirres, bli oppmuntret eller opprørt over noe som ikke er tilfellet og danne et kor av stemmer som roper ting som viser at de har misforstått, at sannheten ennå ikke har gått opp for dem. Alt var nedbrent i løpet av kort tid. Vinden spredte lette skyer av askeflak over skogen, noen av flakene var deler av boksider, ennå med skriften i behold. Vinteren kom tidlig det året og la et dekke over papirene, men om våren la turgåerne veien sin over eiendommen og sparket i asken og undret seg: Kunne ryktet om mange tusen bøker likevel være sant? Var det bøker den ensomme mannen hadde skaffet seg i håp om selv å få formet noe? 9


Nå er jeg her, jeg fikk leid en hytte på campingplassen ved elva. Jeg var her også en gang jeg var yngre, da lå de fleste i telt, og det var bare tre små hytter på campingplassen. Hun som fortalte meg om brannen, hadde, i likhet med meg, vært besøksvenn i et fengsel for en del år siden, der det satt en mann som visstnok skrev på livshistorien sin. Det ble sagt at han senere hadde tatt et nytt navn og bosatt seg på et sted hvor ingen kjente ham. Jeg spurte om hun trodde det kunne være den samme mannen. – Nei, men umulig er det jo ikke. – Fortalte han ingenting om seg selv? – Nei, lite, men jeg fikk inntrykk av at familien hans hadde brutt med ham etter det han hadde gjort. At han følte seg ensom. Og vi snakket av og til om dette med tilgivelse. Han spurte om jeg mente det fantes ting som ikke kunne tilgis. – Hva svarte du da? – Jeg sa vel at jeg ikke trodde det. At det mennesker ikke greide å tilgi, burde kanskje Gud kunne tilgi. – Trodde han på Gud? – Det vet jeg ikke. Hvorfor spør du om alt dette? Kjenner du noen som har sittet inne? – Det kan vel hende. – Å? – Jeg spør jo ikke alle jeg treffer om fortida deres. Og har man sonet, skal man være ferdig med det, er det ikke slik?


Sannheten

I ettermiddag kjørte jeg mot branntomta, men veien inn til tunet var så gjengrodd at jeg ikke våget å kjøre helt inn. Det var lite å se der, bortsett fra pipa og grunnmuren og noen gjenstander av metall som varmen ikke hadde greid å smelte. Etter brannen var det aldri blitt funnet spor av mannen som hadde bodd der, har jeg fått vite. Mannen folk hadde snakket om og ledd av fordi han var så annerledes, som drev med andre ting enn bygdefolket drev med. De snakker om ham ennå, har jeg forstått, om enn kanskje ikke like ofte som før. Føler jeg slektskap med ham fordi skriving også har vært en viktig del av mitt eget liv, og at jeg har fått tåle både gode og vonde ord for denne annerledesheten min? Det er lenge siden lysskjæret forvirret fuglene, lenge siden brannen som skapte det, men ting det knytter seg noe uoppklart til er kanskje vanskelig å glemme, for brannårsaken ble aldri kjent, og han som bodde der, vet man heller ikke hva skjedde med. Nå sitter jeg i campinghytta og forsøker å skrive, men jeg klarer ikke, jeg venter på beskjed om en prøve, de som tar vare på posten min inne i byen har fått vite 11


at brevet skal åpnes og at de skal fortelle meg hva som står. Jeg har en kul i brystet, kanskje må hele brystet fjernes, jeg vil ikke røre ved kulen selv, da blir jeg kvalm, slik er det å røre ved det som er ubehagelig. Jeg har også lest bøker som har fremkalt denne følelsen, men lagt dem vekk så snart jeg har kjent den, så sterkt misliker jeg å føle meg dårlig. Så hva med det jeg selv kanskje kommer til å skrive, kan jeg vite på forhånd hva slags følelser det vil framkalle? Og hva om jeg tar feil, om jeg skriver om noe jeg er overbevist om er riktig, men som kanskje ikke er det? De stakk en nål inn i brystet mitt for å kunne ta prøven, og jeg tenker at en kul som kanskje var fredelig kan bli provosert og aggressiv etter noe slikt, det har jeg hørt kan skje om man prøver å fjerne jursvulster hos hundetisper, at det kan få kreften til å eksplodere. Men det ble gjort, og så fikk jeg vite at det kunne gå flere uker til svaret på prøven kommer, om jeg må opereres eller ikke. Hva skulle jeg gjøre imens? Jobbe videre med andres manuskripter, slik jeg hadde gjort i mange år? Ville jeg greie å konsentrere meg om dem på en måte som var rettferdig overfor forfatterne, når jeg nå hadde dette vonde over meg? Av folk som kjente bygda fikk jeg høre om brannen og mannen som unngikk andre mens han strevde med en fortelling, det kunne være fortellingen om hans eget liv, om noe han hadde gjort en gang som var umulig å tilgi, men som han likevel ville skrive om og kanskje utgi under et annet navn. Jeg vil gjerne finne ut mer om mannen som bygda snakket om og lo av, han som forsøkte å skrive noe han anså 12


som viktig. Hvor viktig kunne det være? Det som er viktig for ett menneske er gjerne uvesentlig og latterlig for et annet, er det derfor to mennesker aldri kan enes, fordi man ikke evner å forstå hva som er viktig for den andre? Kanskje gir vi oss ikke tid til å forsøke engang, fordi vi ikke vil kaste bort tid og krefter på uvesentligheter, samme hvor viktige de kan være for andre. Jeg greier ikke sitte lenge før jeg reiser meg og går til det vesle resepsjonshuset hvor vertinnen er. – Det huset oppe i åsen hvor det bodde en enslig mann, hvor lenge er det siden det brant ned? spør jeg. – Det er vel snart tre år siden. – Og han ble aldri funnet etterpå? – Nei. De var jo redde han var brent inne, men de fant ingen levninger. Og han var en gammel mann, sikkert over åtti. Han kan ha satt over en gryte med mat og gått ut for å hente noe grønt i hagen og glemt den, eller kanskje gått seg vill i skogen … – Da ville han vel blitt funnet i skogen. – Ja. – Men hvert år er det jo noen som forsvinner sporløst. Helst yngre mennesker, riktignok … – Da er de kanskje drept. – Jo … – Men den stakkars minstepensjonisten der oppe som ikke engang hadde råd til ny skrivemaskin, hvem skulle hatt interesse av å drepe ham? – Nei … – Det ble sagt at han savnet havet, der han hadde vokst opp. Så hvorfor valgte han et hus i skogen da? Slikt er det ingen som forstår. Er det noe du har lyst på? 13


Hun nikker mot sjokoladene, mener vel jeg trenger noe ved siden av kveldskaffen. Jeg finner en pose med nøtteblanding som jeg betaler for, og sier: – Han kan ha møtt en kvinne som bare ville bo i skogen? – Ingen så noen gang noen kvinne der. – Nei vel. – Han satt jo bare og skrev, derfor ble han kalt dikteren, selv om han aldri rakk å få ferdig den boka han visstnok holdt på med. Jeg forstår at du også skriver, forresten? Du har jo en mer moderne maskin, men jeg hører godt lyden av den om du lar vinduet stå åpent. Er du journalist? – Nei. – Forfatter, da? – Nei. Men jeg har jobbet for forlag og hjulpet andre med å skrive. Vertinnen ler. – Det er mange som vil ha hjelp til slikt, ja, nå skal jo snart alle skrive bøker! – Kanskje … – Men trenger verden alle bøkene? De handler jo aldri om noe nytt. Men nå skyer det over, jeg har klesvask jeg må ta inn. Blir det skikkelig regn, får du sette en bøtte i kroken ved kjøkkenbenken på hytta, der kan det hende det drypper litt. – Å? – Ja, du fikk jo den eldste hytta, slik du ville. Han som skulle fikse taket nå i vår er ikke dukket opp. Jeg skulle fått vekk litt trær så du kunne hatt utsikt til elva også. – Det gjør ingenting om jeg ikke ser den. Jeg kan bli uro14


lig av elver, særlig om de er så nær at jeg hører lyden av dem. Og kanskje enda mer urolig hvis det regner. – Du mener at du blir redd for flom? Det hender da ikke så ofte her … Forresten, våren rett før huset brant gikk elva nesten opp til hytta du bor i nå, og flere flyttet campingvognene sine fordi de ble redde. Jeg har bilder av den flommen, men jeg tror aldri det kom noe særlig i avisen om den. Kanskje du kunne skrive litt om den, eller om den gangen flommen var så stor at flere gårder ble tatt av den og elva endte med å skifte leie? Det var for lenge siden, men jeg er sannelig ikke sikker på om noen har skrevet om det før.

Profile for Cappelen Damm AS

Berøringen  

Britt Karin Larsen er tilbake med en frittstående og medrivende roman om lengselen etter nærhet og tilhørighet, om det som holdes skjult og...

Berøringen  

Britt Karin Larsen er tilbake med en frittstående og medrivende roman om lengselen etter nærhet og tilhørighet, om det som holdes skjult og...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded