Bernard Cornwell Jarlene fra nord

JARLENE FRA NORD

Bernard

Cornwell JARLENE FRA NORD ROMAN

Oversatt av Bård Kranstad, MNO

Bazar Forlag AS Stortingsgata 22 Postboks 2023 Vika 0125 Oslo

Originaltittel: Lords of the North Copyright © Bernard Cornwell 2006 © Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2009 Oversatt fra engelsk av Bård Kranstad, MNO Omslagsfoto: © Getty Images Omslagsdesign: HarperCollins Publishers Ltd. 2006 Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: Kelly Campbell Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med Meridien 10,5/14 Trykk og innbinding: TBB, Slovakia Trykt på Ensolux Cream, 70 g, bulk 1,8 ISBN 978-82-8087-283-8

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Tilegnet Ed Breslin

… Com on wanre niht scriðan sceadugenga Ut fra den lyse natten kommer skyggevandreren skridende BEOWULF-KVADET

e

Tu

Cumbraland

ed

Bebbanburg

nordsjøen Ha d

ri an s

M ur

T id e

Cair Ligualid

GyruUm Dunholm

Cetreht Synningthwait Thresk

Eoferwich H

u

mb

Northumbria

Mercia

East Anglia

Lundene

Wess

ex

Wintaceaster

e r

Eoferwich

Innhold

Stedsnavn 11 FØRSTE DEL

Trellkongen 15 ANDRE DEL

Det røde skipet 163 TREDJE DEL

Skyggevandrer 261 Historisk merknad 363

Stedsnavn Stavingen av stedsnavn i det angelsaksiske England var en inkonsekvent affære, og uenigheten rådet, også om selve navnene.

Derfor ble London skrevet som Lundonia, Lundenberg, Lundenne, Lundene, Lundenwic, Lundenceaster og Lundres. Noen lesere vil utvilsomt foretrekke andre versjoner av navnene oppstilt nedenfor, men jeg har i hovedsak brukt den stavemåten jeg har funnet i Oxford Dictionary of English Place-Names, brukt under eller tettest opp til kong Alfreds regjeringstid fra 871 til 899 e.Kr., men selv den løsningen er ikke fullstendig sikker. I år 956 ble Hayling Island skrevet både som Heilingcigae og Hæglingaiggæ. Jeg har heller ikke vært konsekvent selv; jeg har foretrukket det moderne navnet England i stedet for Engaland, og jeg har brukt Northumbria i stedet for Norðhymbralond for å unngå antagelsen om at det gamle kongerikets grenser er identiske med grensene i det moderne Englands County of Northumberland. I likhet med selve stavemåtene er med andre ord også denne listen upålitelig.

Alclyt Baðum Bebbanburg Berroscire Cair Ligualid Cetreht Cippanhamm Contwaraburg Cumbraland

Bishop Auckland Bath, Avon Bamburgh Castle, Northumberland Berkshire Carlisle, Cumbria Catterick, Yorkshire Chippenham, Wiltshire Canterbury, Kent Cumbria 11

Cuncacester Cynuit Defnascir Dornwaraceaster Dunholm Dyflin Dærentmora Eoferwic Ethandun Exanceaster Fifhaden Gleawecestre Gyruum Haithabu Hamptonscir Heagostealdes Hedene Hocchale Horn Hrepandune Kenet Lindisfarena Lundene Onhripum Pedredan Readingum Sceapig Scireburnan Snotengaham Strath Clota Sumorsæte Suth Seaxa Synningthwait Temes Thornsæta

Chester-le-Street, County Durham Cynuit Hillfort ved Cannington, Somerset Devonshire Dorchester, Dorset Durham, County Durham Dublin, Irland Dartmoor, Devon York (også kalt Jorvik av danene) Edington, Wiltshire Exeter, Devon Fyfield, Gloucestershire Gloucester, Gloucestershire Jarrow, County Durham Hedeby, handelsby i det sørlige Danmark Hampshire Hexham, Northumberland Eden, Cumbria Houghall, County Durham Hofn, Island Repton, Derbyshire Kennet-elven Lindisfarne, Northumberland London Ripon, Yorkshire Parrett-elven Reading, Berkshire Isle of Sheppey, Kent Sherborne, Dorset Nottingham, Nottinghamshire Strathclyde Somerset Sussex (sør-saksere) Swinithwaite, Yorkshire Themsen Dorset 12

Thresk Tine Tuede Wiire Wiltun Wiltunscir Wintanceaster Æthelingæg

Thirsk, Yorkshire Tyne-elven Tweed-elven Wear-elven Wilton, Wiltshire Wiltshire Winchester, Hampshire Athelney, Somerset

FØRSTE DEL

Trellkongen

Jeg ville ha mørke. Det var halvmåne den sommernatten, og den drev stadig fram mellom skyene og gjorde meg urolig. Jeg ville ha mørke.

Jeg hadde båret to lærsekker opp til den lille åskammen som dannet nordgrensen for eiendommen min. Min eiendom.

Fifhaden het den og var kong Alfreds belønning for tjenesten jeg gjorde ham i Ethandun, der vi knuste en danehær i den lange grønne lia. Det sto skjoldborg mot skjoldborg, og da slaget var over, var Alfred igjen konge. Danene var overvunnet og Wessex levde, og jeg må kunne si at jeg ytte min skjerv og vel så det. Kvinnen min var død, vennen min var død, jeg ble såret av et spyd i det høyre låret – og belønningen jeg fikk, var Fifhaden.

Fem huder. Det er det navnet betyr. Fem huder! Det var knapt mark nok på gården til å brødfø de fire trellfamiliene som dyrket jorda, klippet sauene og fanget fisk i ruser i Kenetelven. Andre menn fikk store eiendommer, og Kirken ble belønnet med prektige skoger og vidstrakte beiter, mens jeg fikk fem huder. Jeg avskydde Alfred. Han var en ussel, from og knipen konge som ikke stolte på meg fordi jeg ikke var kristen, fordi jeg kom nordfra, og fordi jeg ga ham kongeriket tilbake i Ethandun. Og som belønning fikk jeg Fifhaden. Den lusehunden.

Derfor bar jeg de to sekkene opp til åskammen som sauene hadde snaubeitet. Ovdigre grå kampesteiner lå strødd utover landskapet. Det skinte hvitt i dem hver gang månen slapp 17

unna skydottene. Jeg satte meg på huk ved en av de svære blokkene, og Hild knelte ved siden av meg.

Hun var kvinnen min. Hun hadde vært nonne i Cippanhamm, men så erobret danene byen og brukte henne som hore. Nå var hun sammen med meg. Av og til på nattestid kunne jeg høre henne be, og bønnene hennes var ikke stort annet enn tårer og fortvilelse. Jeg regnet med at hun kom til å vende tilbake til guden sin før eller senere, men foreløpig var jeg som en frihavn for henne. «Hva venter vi på?» spurte hun.

Jeg holdt en finger foran leppene for å få henne til å tie.

Hun kikket bort på meg. Hun hadde langt ansikt, store øyne og gyllent hår under et lite skaut. Jeg syntes det var for galt at en slik kvinne skulle være nonne, men Alfred ville selvfølgelig ha henne tilbake til klosteret. Det var derfor jeg lot henne bli hos meg. For å ergre ham. Den lusehunden.

Jeg ventet for å være sikker på at ingen så oss. Det var lite sannsynlig at noen skulle se oss, for folk liker ikke å vandre ute i natten der grufulle vesener sniker seg omkring. Hild knuget hendene om krusifikset sitt, men jeg hadde det bra i mørket. Helt fra tidlig barndom av hadde jeg lært meg å elske mørket. Jeg var en sceadugengan, en skyggevandrer, en slik skapning som andre mennesker frykter.

Jeg ventet lenge, helt til jeg var sikker på at det ikke fantes andre der oppe på åskammen, så trakk jeg Vepsebrodden – det korte sverdet mitt – skar ut et firkantet torvstykke og la det til side. Deretter tok jeg til å grave i bakken og dynget jorda over kappen min. Klingen støtte stadig mot kalkstein og flint, og jeg visste at det ville bli hakk i Vepsebrodden av det, men jeg fortsatte å grave helt til jeg hadde laget et hull som var stort nok til at et barn kunne begraves i det. Vi la de to lærsekkene i hullet. Det var skatten min. Sølvet og gullet mitt, formuen min, og jeg ville ikke la meg tynge av den. Jeg eide fem huder, to sverd, en ringbrynje et skjold, en hjelm, en hest og en mager nonne, men jeg hadde ingen menn til å vokte skatten, så jeg måtte gjemme den i stedet. Jeg beholdt ikke mer enn fem sølv18

mynter, resten lot jeg jorda ta vare på. Vi dekket til hullet og trampet ned den løse jorda, og så la vi torvstykket tilbake. Jeg ventet til månen seilte ut fra en sky før jeg gransket torven og kom til at ingen kunne se at noen hadde gravd der. Jeg merket meg stedet og prentet det inn i minnet etter de nærmeste kampesteinene. Når jeg en dag fikk mulighet til å beskytte skatten, skulle jeg komme tilbake og hente den. Hild stirret på skattegraven. «Alfred sier at du må bli her,» sa hun.

«Alfred kan pisse seg selv nedetter strupen,» sa jeg, «og jeg håper den lusehunden blir kvalt og dør av det.» Han kom trolig til å dø snart nok, for han var en sykelig mann. Han var bare tjueni år gammel, åtte år eldre enn meg, men så ut som han nærmet seg de femti, og jeg tviler på om noen av oss ville gitt ham mer enn et par–tre år å leve. Han sutret støtt og stadig over magesmerter eller løp til skitehullet eller skalv av feber.

Hild rørte ved torven der skatten lå begravd. «Betyr dette at vi skal komme tilbake til Wessex?» spurte hun.

«Det betyr at ikke noe menneske reiser gjennom fiendeland med en skatt,» sa jeg. «Den ligger tryggere her, og hvis vi overlever, kommer vi og henter den. Og hvis jeg dør, henter du den.» Hun sa ikke noe, og så bar vi jorda som var blitt til overs på kappen, ned til elven og kastet den i vannet.

Neste morgen tok vi hestene våre og red østover. Vi skulle til Lundene, for alle veier begynner i Lundene. Det var skjebnen som drev meg. Året var 878, jeg var tjueett år gammel og trodde at sverdene mine kunne vinne hele verden for meg.

Jeg var Uhtred av Bebbanburg, mannen som drepte Ubbe Lodbrokson på stranden og rev Svein av Kvithesten ut av salen i Ethandun. Jeg var mannen som hadde gitt Alfred kongeriket tilbake, og jeg hatet ham. Derfor ville jeg bort fra ham. Min vei var sverdveien, og den skulle føre meg hjem. Jeg ville dra nordpå.

19

Lundene er den gjeveste byen på hele den britiske øya, og jeg har alltid elsket de forfalne husene og de myldrende smugene der, men Hild og jeg ble bare værende i to dager. Vi tok inn på et saksisk vertshus i den nye bydelen vest for de forvitrede romerske murene. Byen var en del av Mercia på den tiden, og danene hadde en garnison der. Ølstuene var fulle av handelsmenn, utlendinger og styresmenn, og det var en handelsmann som het Torkild som tilbød oss plass i skipet hans opp til Northumbria. Jeg fortalte ham at navnet mitt var Ragnarson, noe han ikke trodde på, men heller ikke spurte om, og han lot oss bli med for to sølvmynter og muskelkraften min ved en av årene. Jeg var sakser, men ble fostret opp av danene, så jeg snakket deres tungemål, og Torkild tok det for gitt at jeg var dansk. Av den fine hjelmen min, ringbrynjen og de to sverdene kunne han se at jeg var kriger, og han må ha hatt en mistanke om at jeg hadde flyktet fra den overvunne hæren, men det brydde han seg fint lite om. En del handelsmenn brukte bare treller ved årene, men Torkild mente at de kunne skape vansker, så han brukte frie menn.

Vi dro ut mens det ebbet, skipet var fylt til ripa med ruller med lintøy, frankisk olje, beverskinn, hauger med fine saler og lærsekker fylt med kostelig spisskummen og sennep. Så snart vi kom vekk fra byen og ut til det brede elveoset til Temesen, var vi i Øst-Anglia, men vi fikk ikke sett stort av det kongeriket, for den første natten ség det inn en lumsk tåke fra havet, og den ble hengende i dagevis. Noen morgener kunne vi ikke komme oss videre i det hele tatt, og selv når været var tålelig bra, våget vi oss ikke særlig langt fra kysten. Jeg hadde villet seile hjem fordi det var raskere enn å reise over land, men i stedet sneglet vi oss fram den ene tåkete mila etter den andre, gjennom et virvar av mudderbanker, viker og forræderske strømmer. Vi stanset hver kveld, fant en ankerplass eller et sted der vi kunne fortøye skipet, og ble værende i en gudsforlatt østanglisk marsk fordi et stavnbord sprang lekk og skipet ikke kunne øses raskt nok. Vi ble derfor tvunget til 20

å hale skipet opp på en gjørmete strand og sette det i stand.

Da skipet var tettet, hadde været slått om, og sola skinte på et tåkefritt hav. Vi rodde nordover, men stanset fortsatt hver kveld. Vi så en ti–tolv andre skip, alle var lengre og slankere enn Torkilds farkost. De var danske krigsskip, og alle var på vei nordover. Jeg regnet med at det var flyktninger fra Guthrums beseirede hær på vei hjem til Danmark eller kanskje Frisland, eller hvor det nå måtte være lettere bytte å få tak i enn i Alfreds Wessex.

Torkild var en lang, dyster mann som trodde han var trettifem år gammel. Han flettet det gråsprengte håret sitt i lange tjafser. Det rakk ham til midjen. På armene manglet han ringene som vitner om krigernes mot. «Jeg har aldri vært noen kriger,» innrømmet han. «Jeg ble oppfostret som handelsmann, har alltid vært handelsmann, og når jeg dør, kommer sønnen min til å fortsette med handel.»

«Bor du i Eoferwic?» spurte jeg.

«Nei, i Lundene. Men jeg har et lagerhus i Eoferwic. Det er et bra sted å kjøpe saueskinn.»

«Er det fremdeles Ricsig som hersker der?» spurte jeg.

Han ristet på hodet. «Ricsig har vært død i to år. Det er en som heter Egbert som sitter på tronen nå.»

«Det var en konge som het Egbert i Eoferwic da jeg var barn.»

«Dette er sønnen eller sønnesønnen. Eller kanskje fetteren?

Han er sakser, i hvert fall.»

«Men hvem er det som egentlig regjerer i Northumbria?»

«Det er naturligvis oss,» sa han, og mente danene. Danene satte ofte en temmet sakser på tronen i landene de erobret, og uansett hvem Egbert var, var han utvilsomt en slik båndhund av en konge. Han ga et skinn av lovlighet til de danske erobrerne, men den virkelige herskeren var Ivarr jarl, danen som eide størstedelen av jorda omkring byen. «Han heter Ivarr Ivarson,» fortalte Torkild med et snev av stolthet i røsten, «og faren hans var Ivar Lodbrokson.»

21

«Jeg kjente Ivar Lodbrokson,» sa jeg.

Jeg tviler på om Torkild trodde på meg, men det var sant.

Ivar Lodbrokson var en grusom krigsherre, han var mager og knoklete, rå og skremmende, men han var en venn av Ragnar jarl, mannen som oppfostret meg. Han var bror til Ubbe, mannen jeg drepte ved sjøen. «Det er Ivarr som sitter med den egentlige makten i Northumbria,» fortalte Torkild meg, «men ikke i dalen ved Wiire-elven. Der er det Kjartan som hersker.»

Torkild rørte ved torshammeren da han sa Kjartans navn. «Nå blir han kalt Kjartan den grusomme,» sa han, «og sønnen hans er enda verre.»

«Sven,» sa jeg surt. Jeg kjente Kjartan og Sven. De var fiendene mine.

«Sven den enøyde,» sa Torkild med et grin, og rørte ved torshammeren igjen, som om han ville drive bort ondskapen som hang ved navnene han nettopp hadde uttalt. «Og nord for dem igjen,» sa han, «er det Ælfric av Bebbanburg som styrer.»

Jeg kjente ham også. Ælfric av Bebbanburg var onkelen min, og han hadde stjålet landet mitt, men jeg lot som om jeg ikke kjente til det navnet. «Ælfric?» spurte jeg. «Er han også sakser?»

«Sakser, ja,» svarte Torkild. «Men borgen hans er for sterk for oss,» la han til, som en forklaring på hvordan en saksisk adelsmann fikk lov til å bli i Northumbria. «Han gjør heller ikke noe som krenker oss.»

«Er han en venn av danene?»

«Han er ingen fiende,» sa han. «Det er de tre som er de største herrene: Ivarr, Kjartan og Ælfric. Men på den andre siden av åsene i Cumbraland? Ingen vet hva som foregår der.»

Han mente vestkysten av Northumbria, som vender ut mot Irskesjøen. «Det var en dansk stormann i Cumbraland,» fortsatte han. «Hardicnut het han, men jeg har hørt at han ble drept under en krangel. Og nå?» Han trakk på skuldrene.

Så det var Northumbria, et kongerike med stormenn som kaptes seg imellom, og ingen av dem hadde noen grunn til å 22

være særlig glad i meg. To av dem hadde helst sett meg død.

Men det var hjemmet mitt, jeg hadde en plikt å gjøre der, og det var derfor jeg fulgte sverdveien.

Det var blodhevnens plikt. Feiden hadde tatt til fem år i forveien da Kjartan og mennene hans kom til Ragnar jarls hall i ly av natten. De brente ned hallen og myrdet dem som prøvde å unnslippe flammene. Ragnar oppfostret meg, jeg elsket ham som en far, og drapet var ennå ikke hevnet. Han hadde en sønn som også het Ragnar, og han var vennen min, men Ragnar Ragnarson kunne ikke ta hevn nå, for han ble holdt som gissel i Wessex. Derfor måtte jeg dra nordover. Jeg skulle spore opp Kjartan og drepe ham. Og jeg skulle drepe sønnen hans, Sven den enøyde, som hadde tatt Ragnars datter til fange. Var Tyra fremdeles i live? Jeg visste ikke. Jeg visste bare at jeg hadde sverget å hevne Ragnar den eldres død.

Mens jeg satt og halte i Torkilds åre, hendte det jeg tenkte at det var tåpelig av meg å reise hjem siden jeg hadde så mange fiender i Northumbria, men skjebnen drev meg, og jeg fikk en klump i halsen da vi omsider nådde fram til Humber-elvens brede os.

Det var ikke annet å se der enn en flat, gjørmete strand som vi fikk et glimt av gjennom regnet. Vierkrattet på grunnene viste oss hvor det lå skjulte bekkefar, og store tepper av fingertare og blæretang duvet i det grå vannet. Dette var elven som førte inn til Northumbria, og der og da visste jeg at jeg hadde tatt den riktige avgjørelsen. Her var hjemmet mitt. Ikke Wessex med sine frodigere enger og lavere koller. Wessex var temmet, tøylet av konge og kirke, men her oppe fløy gjessene fritt i den kalde luften.

«Er det her du bor?» spurte Hild etter hvert som elven smalnet.

«Landet mitt ligger langt mot nord,» sa jeg til henne. «Der borte ligger Mercia,» sa jeg og pekte på den sørlige elvebredden. «Og der ligger Northumbria.» Jeg pekte den andre veien.

«Northumbria strekker seg helt opp til barbarenes land.»

23

«Barbarene?»

«Skottene,» sa jeg og spyttet over relingen. Før danene kom, var det skottene som var våre verste fiender, med sine stadige plyndretokter inn i vårt land, men som oss var også de blitt angrepet av nordboene, og det gjorde dem til en mindre trussel, selv om det ikke hindret dem helt.

Vi rodde oppover Ouse, og sangene våre fulgte åretakene mens vi gled av sted under pil og or, forbi enger og skog, og nå som vi hadde kommet inn i Northumbria, tok Torkild det utskårne hundehodet ned fra forstavnen så det snerrende beistet ikke skulle skremme åndene i landet. Og under en blek himmel kom vi den kvelden fram til Eoferwic, den viktigste byen i Northumbria og stedet der faren min ble slaktet ned og jeg ble foreldreløs. Der møtte jeg også Ragnar den eldre som oppfostret meg og skjenket meg kjærligheten til danene.

Jeg rodde ikke da vi nærmet oss byen, for jeg hadde sittet ved åren hele dagen, og Torkild hadde avløst meg, så jeg sto i forstavnen og stirret på røyken som steg opp fra takene i byen.

Jeg kastet et blikk ned på elven og fikk øye på det første liket.

Det var en gutt, kanskje ti eller elleve år gammel, og han var naken, bortsett fra en fille om livet. Han hadde fått strupen kuttet, men det store såret var blodløst nå fordi Ouse hadde vasket det rent. Det lange, lyse håret fløt som tare under vannet.

Vi så enda to flytende lik, og da var vi kommet nær nok til å se at det sto menn på vollene rundt byen, altfor mange menn – menn med spyd og skjold – og det sto flere menn ved bryggene langs elven, menn i brynjer, menn som fulgte oss nøye med blikket, menn med trukne sverd. Torkild ropte ut en ordre, og årene ble løftet. Vannet dryppet fra de urørlige årebladene. Skipet vendte i strømmen, og jeg hørte skrik innefra byen.

Jeg var kommet hjem.

1 Torkild lot skipet drive hundre skritt nedstrøms, så støtte han baugen inn på bredden, like ved et piletre. Han hoppet i land og knyttet en selskinnsreim om stammen for å fortøye skipet.

Og så, med et fryktsomt blikk på de væpnede mennene som sto og fulgte med oppe på bredden, kløv han raskt om bord igjen. «Du!» sa han, og pekte på meg. «Du går og finner ut hva det er som foregår her.»

«Her er det uro,» sa jeg. «Trenger du å vite mer?»

«Jeg må vite hva som har skjedd med lagerhuset mitt,» sa han med et nikk mot de væpnede mennene, «og jeg har ikke lyst til å spørre dem. Så du kan gjøre det i stedet.»

Han valgte meg fordi jeg var kriger, og fordi han ikke kom til å sørge over meg hvis jeg døde. De fleste av roerne kunne kjempe, de og, men han unngikk alltid strid dersom det var mulig, for blodsutgytelse og handel går dårlig sammen. De væpnede mennene kom gående nedover bredden nå. Det var seks stykker av dem. De nærmet seg svært forsiktig, for Torkild hadde dobbelt så mange menn i baugen, og alle disse sjømennene var væpnet med økser og spyd.

Jeg trakk brynjen over hodet, pakket ut den staselige ulvehodehjelmen jeg erobret fra et daneskip utenfor kysten av Wales, spente på meg Slangeånden og Vepsebrodden, og kledd til strid hoppet jeg i land som en kløne. Jeg skled på den bratte elveskrenten, grep etter neslene på bredden for å holde meg på beina, og mens jeg bannet fordi jeg brant meg, fikk jeg kravlet meg opp på stien. Jeg hadde vært her før, for dette var den 25

brede elvevangen der faren min ledet angrepet på Eoferwic.

Jeg tok på meg hjelmen og ropte til Torkild at han skulle kaste skjoldet mitt på land. Det gjorde han, og idet jeg skulle til å gå mot de seks karene som nå sto og så på meg med sverd i hånd, hoppet også Hild i land. «Du skulle holdt deg i skipet,» sa jeg.

«Ikke uten deg,» sa hun. Hun bar på den ene lærsekken vår, der vi ikke hadde stort annet enn et skift hver, en kniv og et bryne. «Hvem er de?» spurte hun. Hun mente de seks mennene som fortsatt var femti skritt unna og ikke hadde noe hastverk med å komme nærmere.

«Vi får finne ut av det,» sa jeg og trakk Slangeånden.

Skyggene var lange, og røyken fra matbålene i byen var fiolett og gyllen i skumringslyset. Kornkråkene fløy mot redene sine, og i det fjerne så jeg kyr på vei hjem til kveldsmelkingen. Jeg gikk mot de seks mennene. Jeg hadde brynje, jeg hadde skjold og to sverd, jeg bar armringer og en hjelm som var like mye verdt som tre fine ringbrynjer, og ved synet av meg stanset de tre karene. De stilte seg tett sammen og ventet på meg. Alle seks hadde trukket sverdet, men jeg la merke til at to av dem bar krusifikser om halsen, og derfor antok jeg at de var saksere. «Når en mann kommer hjem, regner han ikke med å bli møtt av sverd,» ropte jeg til dem på engelsk tungemål.

To av dem var eldre karer, kanskje i trettiårene, og begge hadde tjukt skjegg og var kledd i brynje. De fire andre hadde på seg lærharnisk og var yngre, bare sytten eller atten år, og sverdene virket like uvante for dem som et ploghåndtak ville gjort i mine. De trodde sikkert at jeg var dane, siden jeg kom i land fra et dansk skip, og de måtte jo vite at seks av dem var nok til å drepe én dane. Men de visste også at en krigerdane i full mundur trolig kom til å drepe minst to av dem før han selv døde, og derfor ble de lettet da jeg snakket engelsk tungemål til dem. Forbløffet ble de også. «Hvem er du?» ropte en av de eldre karene.

Jeg svarte ikke, bare fortsatte å gå mot dem. Hvis de hadde 26

bestemt seg for å angripe meg, hadde jeg blitt nødt til å flykte som en kujon eller dø. Men trygg på meg selv gikk jeg mot dem med senket skjold og Slangeånden subbende mot det høye gresset. De oppfattet uviljen min mot å svare som storaktighet, men når sant skal sies var jeg forvirret. Jeg hadde tenkt å kalle meg noe helt annet enn det jeg egentlig heter, for jeg ville ikke at Kjartan eller den svikefulle onkelen min skulle få greie på at jeg var kommet tilbake til Northumbria. Men navnet mitt hadde også en viss tyngde, og jeg kjente en toskete trang til å bruke det for å sette frykt i dem. Heldigvis fikk jeg brått et innfall. «Jeg er Steapa av Defnascir,» erklærte jeg, og i fall de ikke skulle kjenne Steapas navn i Northumbria, tilføyde jeg blærete: «Jeg er mannen som sendte Svein av Kvithesten til sitt evige hjem i jorda.»

Han som hadde spurt meg om hva jeg het, tok et skritt bakover. «Er du Steapa? Steapa som er i Alfreds tjeneste?»

«Ja, det er jeg.»

«Herre,» sa han og senket sverdet. En av ungguttene rørte ved krusifikset sitt og bøyde kne. En tredje stakk sverdet i sliren, og resten av dem kom til at det var klokt, og gjorde det samme.

«Hvem er dere?» spurte jeg.

«Vi er i kong Egberts tjeneste,» sa en av de eldre karene.

«Hva med de døde?» spurte jeg og pekte på elven, der enda et avkledd lik kom flytende og dreide sakte rundt i strømmen.

«Hvem er de?»

«Daner, herre.»

«Dreper dere daner her?»

«Det er Guds vilje, herre,» svarte han.

Jeg gjorde en håndbevegelse mot Torkilds skip. «Han der er dansk, men han er også min venn. Vil dere drepe ham også?»

«Vi kjenner Torkild, herre,» sa mannen. «Hvis han kommer i fred, skal han få leve.»

«Hva med meg?» ville jeg vite. «Hva vil dere gjøre med meg?»

27

«Kongen vil sikkert treffe deg, herre. Han vil nok gjøre ære på deg for nedslaktingen av danene.»

«Denne nedslaktingen?» spurte jeg hånlig og pekte med Slangeånden på enda et lik som kom flytende nedover elven.

«Han vil gjøre ære på deg på grunn av seieren over Guthrum, herre. Er det sant?»

«Ja, det er sant,» sa jeg. «Jeg var der.» Så snudde jeg meg, stakk Slangeånden i sliren og ga Torkild et tegn. Han løsnet fortøyningen og rodde oppover elven. Jeg ropte til ham ut over vannet og fortalte at Egberts saksere hadde gjort opprør mot danene, men at disse mennene lovet å la ham være i fred hvis han kom i vennskap.

«Hva ville du gjort hvis du var meg?» ropte Torkild tilbake.

Mennene hans rodde med små åretak for å holde skipet stille i strømmen.

«Dra nedover elven igjen,» ropte jeg på dansk tungemål. «Få tak i noen sverddaner og vent til du får rede på hva som skjer.»

«Hva med deg?» spurte han.

«Jeg blir her,» sa jeg.

Han gravde litt i en pung og kastet noe inn til meg. Det glimtet i det svinnende dagslyset og forsvant mellom smørblomstene som gjorde den tussmørke enga gul.

Så vendte han skipet, noe som var en vrien manøver, for skipet var nesten like langt som Ouse var bred, men han klarte det med stor dyktighet, og så førte årene ham nedover elven og ut av livet mitt. Senere fikk jeg rede på at Torkilds lagerhus var blitt plyndret, den enarmede danen som voktet huset, var blitt drept og datteren hans voldtatt, så rådet jeg ga, var vel verdt sølvmynten han slengte inn til meg.

«Sendte du ham vekk?» spurte en av de skjeggete karene meg ergerlig.

«Jeg sa jo at han var en venn.» Jeg bøyde meg og fant mynten i det høye gresset. «Hvem har fortalt deg om Alfreds seier?» spurte jeg.

«Det kom en prest hit, herre,» sa han. «Han fortalte det.»

28

«En prest?»

«Ja, fra Wessex, herre. Helt fra Wessex. Han hadde med et bud fra kong Alfred.»

Jeg burde ha skjønt at Alfred ville at nyheten om seieren over Guthrum skulle spre seg gjennom alle de saksiske delene av England. Det viste seg at han hadde sendt ut prester overalt hvor det bodde saksere, og prestene fortalte at Wessex hadde seiret, og at det var Gud og helgenene hans som hadde skjenket dem den seieren. En av disse prestene ble sendt til kong Egbert i Eoferwic – han kom til byen dagen før meg – og det var da denne toskeskapen hadde tatt til.

Presten kom til hest, med prestekjolen i en bylt bak på salen, og han hadde ridd fra det ene saksiske hus til det andre gjennom Mercia, som danene holdt. De merciske sakserne hjalp ham ved å utstyre ham med friske hester hver dag og loset ham forbi de største danske garnisonene, til han kom til hovedstaden i Northumbria og kunne overbringe kong Egbert den gode nyheten om at vestsakserne hadde seiret over den store danehæren. Men det de northumbriske sakserne likte enda bedre, var den hårreisende påstanden om at sankt Cuthbert hadde åpenbart seg for Alfred i en drøm og vist ham hvordan han skulle oppnå seier. Drømmen skulle ha kommet til Alfred i løpet av vinteren etter det store nederlaget, da en håndfull saksiske flyktninger gjemte seg for de erobrende danene. Historien om drømmen var rettet mot Egberts saksere som en jaktpil, for det var ingen helgen som var så avholdt her oppe nord for Humber som sankt Cuthbert. Cuthbert var Northumbrias viktigste helgen, den helligste kristne som noensinne hadde levd i landet, og det fantes ikke et eneste fromt saksisk hjem der det ikke ble bedt til ham hver dag. Forestillingen om at det var Nord-Englands egen glorverdige helgen som hadde hjulpet Wessex med å overvinne danene, drev vettet ut av kong Egberts hode, som åkerrikser som flykter fra slåttekarene. Han var i sin fulle rett til å glede seg over Alfreds seier.

Det var liten tvil om at han ikke likte å herske på danenes 29

nåde, men det han skulle ha gjort, var å takke presten som brakte budet, og deretter sperret ham inne som en hund i en hundegård for å stanse kjeften på ham. I stedet ga han Wulfhere, erkebiskopen i byen, ordre om å holde en takkegudstjeneste i den største kirken. Wulfhere var ingen tosk, så han pådro seg plutselig en febersykdom og red ut på bygda for å komme seg. Men et fjols av en prest som het Hrothweard overtok oppdraget. Han holdt en flammende, gjallende preken i den store kirken i Eoferwic og påsto at sankt Cuthbert hadde steget ned fra himmelen for å lede vestsakserne til seier. Den tåpelige løgnhistorien hadde overbevist sakserne i Eoferwic om at Gud og sankt Cuthbert snart skulle befri deres eget land fra danene. Og da hadde nedslaktingen begynt.

Jeg fikk vite alt dette mens vi gikk inn til byen. Jeg fikk også rede på at det hadde stått færre enn hundre danske krigere i Eoferwic. Resten hadde reist nordover anført av Ivarr jarl for å nedkjempe en skotsk hær som hadde krysset grensen. Et slikt angrep hadde ikke funnet sted i manns minne, men skottene i sør hadde fått en ny konge som hadde sverget å gjøre Eoferwic til sin nye hovedstad, og derfor hadde altså Ivarr tatt med seg hæren sin nordover for å gi fyren en lærepenge.

Det var Ivarr som var den egentlige herskeren i søndre Northumbria. Hvis han hadde ønsket å kalle seg konge, var det ingen som kunne ha hindret ham i det, men det var mer formålstjenlig å ha en føyelig sakser på tronen til å inndrive skatter og holde resten av sakserne i ro. I mellomtiden kunne Ivarr gjøre det familien hans var best til, nemlig å krige. Han var en Lodbrok, og de skrøt av at ingen mannlig Lodbrok noensinne hadde dødd på sotteseng. De døde i kamp, med sverdet i hånd.

Ivarrs far og en av onklene hans døde i Irland, mens Ubbe, den tredje Lodbrok-broren, falt for mitt sverd i Cynuit. Nå marsjerte Ivarr, den siste sverddanen i en stridslysten familie, mot skottene, og han hadde sverget på at han skulle ta med seg kongen deres til Eoferwic i trellelenker.

Jeg trodde ikke at det fantes noen sakser ved sine fulle fem 30

som ville finne på å gjøre opprør mot Ivarr, for han hadde ord på seg for å være like nådeløs som faren sin. Men Alfreds seier og påstanden om at det var sankt Cuthbert som sto bak den, var gnisten som hadde tent galskapen i Eoferwic, og ilden fikk næring fra fader Hrothweards preken. Han brølte at Gud, sankt Cuthbert og himmelens hærskarer ville komme for å drive danene ut av Northumbria, og det at jeg kom til byen, gjorde bare galskapen verre. «Gud har sendt deg,» sa karene som først hadde møtt meg, om og om igjen. De ropte til folk at det var jeg som hadde drept Svein, og da vi kom fram til slottet, hadde Hild og jeg en liten folkemengde i hælene etter at vi hadde trengt oss fram gjennom de trange gatene som fortsatt var stenket med daneblod.

Jeg hadde vært i slottet i Eoferwic før. Det var en romersk bygning av fin, lys stein med digre søyler som holdt oppe et tegltekket tak. Nå var det lappet med sotsvart halm. Det var fliser på gulvene, og en gang i tiden hadde det vært bilder av romerske guder på dem, men de fleste var blitt revet opp, og de som var igjen, var for det meste dekket med siv stenket med blod etter gårsdagen. Det stinket som et slaktehus i den store hallen, og det var tett med røyk der fra de blussende faklene som lyste opp den digre salen.

Den nye kong Egbert viste seg å være den gamle kong Egberts nevø og hadde det samme innfule og gretne oppsynet som onkelen. Han virket engstelig da han steg opp på plattingen i enden av hallen, og det var ikke rart, for den forrykte presten Hrothweard hadde satt i gang en malstrøm, og Egbert måtte skjønne at Ivarrs daner kom til å ta hevn. Likevel hadde undersåttene hans latt seg rive med, og de var overbevist om at Alfreds seier var et jærtegn som varslet nordboenes endelige nederlag. Det at jeg kom, ble sett som enda et tegn fra himmelen. De skjøv meg fram, og nyheten om at jeg var kommet, ble ropt til kongen. Han virket forvirret, og enda mer forvirret ble han da en annen stemme, en velkjent stemme, ropte navnet mitt: «Uhtred! Uhtred!»

31

Jeg lette etter mannen bak stemmen og så at det var fader Willibald. «Uhtred!» ropte han igjen, og han var jublende glad over å se meg. Egbert så på meg med rynket panne, og så så han på Willibald. «Uhtred!» sa presten, overså kongen og gikk bort og omfavnet meg.

Fader Willibald var en god venn og en bra mann. Han var vestsakser og hadde vært skipsprest for Alfreds flåte, og skjebnen ville det slik at det var han som ble sendt nordpå for å gi de northumbriske sakserne den gode nyheten om Ethandun.

Støyen i hallen la seg. Egbert prøvde å få grep om omstendighetene. «Ditt navn er …» sa han, og kom til at han ikke visste hva jeg het.

«Steapa!» ropte en av karene som fulgte oss inn til byen.

«Uhtred!» erklærte Willibald med tindrende øyne.

«Jeg er Uhtred av Bebbanburg,» måtte jeg innrømme. Jeg kunne ikke fortsette lenger med bedraget.

«Mannen som drepte Ubbe Lodbrokson!» forkynte Willibald og prøvde å løfte den høyre hånden min i været for å vise at jeg var en seierherre. «Og mannen som fikk Svein av Kvithesten i bakken i Ethandun.»

Om to dager ville Kjartan den grusomme få rede på at jeg var i Northumbria, og om tre dager ville onkel Ælfric få vite at jeg var kommet. Hadde jeg hatt noe vett i skallen, ville jeg tatt med meg Hild, trengt meg ut av hallen og reist sørover like raskt som erkebiskop Wulfhere forsvant fra Eoferwic.

«Var du med i slaget ved Ethandun?» spurte Egbert.

«Ja, det var jeg, herre.»

«Hva skjedde der?»

De hadde allerede hørt historien om slaget av fader Willibald, men det var en prests versjon som var full av bønner og mirakler. Jeg ga dem det de ville høre, nemlig en krigers fortelling om døde daner og sverdhogg, og hele tiden var det en prest med flammende øyne og flokete skjegg som avbrøt meg med hallelujarop. Jeg antok at det var fader Hrothweard, presten som hadde oppildnet Eoferwic til blodbadet. Han var ung, 32

ikke stort eldre enn meg, med kraftig røst og en medfødt myndighet som fikk ekstra styrke av den glødende iveren. Hvert hallelujarop ble framført med en byge av spytt, og jeg hadde ikke før skildret hvordan de overvunne danene strømmet ned fra den brede hellingen fra toppen av Ethandun, før fader Hrothweard løp fram og begynte å preke til forsamlingen.

«Dette er Uhtred!» ropte han og stakk en finger i den brynjekledde siden min. «Uhtred av Northumbria, Uhtred av Bebbanburg, danenes banemann, Guds kriger, Herrens sverd! Han er kommet til oss, akkurat slik den hellige sankt Cuthbert kom til Alfred i hans tyngste tid! Det er et tegn fra den allmektige!»

Folk jublet, men kongen så redd ut, og Hrothweard, som alltid var klar til å sette i gang med en flammende preken, begynte å fråde om munnen mens han beskrev det kommende blodbadet der hver eneste dane i Northumbria skulle drepes.

Jeg klarte å snike meg bort fra Hrothweard og bane meg vei bakom plattingen. Der grep jeg tak i det elendige nakkeskinnet til Willibald og trakk ham med inn i en gang som ledet til kongens private gemakker. «Du er en tosk,» knurret jeg til ham. «Du er en kuruke. Du er en vettløs, siklende lort, det er det du er. Jeg burde sprette deg opp her og nå og fôre grisene med innvollene dine.»

Fader Willibald åpnet munnen, lukket den igjen og så fullstendig hjelpeløs ut.

«Danene kommer til å vende tilbake hit,» forsikret jeg ham, «og da kommer det til å bli blodbad.»

Munnen hans åpnet og lukket seg igjen, men det kom fortsatt ikke en lyd ut av den.

«Så det du skal gjøre,» sa jeg, «er å dra over Ouse og reise sørover så fort du bare kan.»

«Men det er jo sant alt sammen.» Stemmen lød nesten tryglende.

«Hva er det som er sant?»

«At sankt Cuthbert skjenket oss seieren!»

«Naturligvis er det ikke sant,» glefset jeg. «Det var bare 33

noe Alfred fant på. Tror du virkelig at Cuthbert kom til ham i Æthelingæg? Hvorfor fortalte han oss ikke om drømmen den gangen, da? Hvorfor ventet han med å fortelle om den til slaget var over?» Jeg tiet, og Willibald ga fra seg et halvkvalt stønn. «Han ventet fordi han ikke hadde noen drøm i det hele tatt,» svarte jeg selv.

«Men …»

«Han diktet det opp!» murret jeg. «Han diktet det opp fordi han ville ha northumbrierne til å stole på at vestsakserne sto i spissen mot danene. Han vil bli konge av Northumbria, skjønner du ikke det? Ikke bare Northumbria. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at han har fått tosker som deg til å si til mercierne at en av de forbannede helgenene deres også viste seg for ham i en drøm.»

«Ja, det gjorde han,» avbrøt han meg, og da jeg så forbløffet ut, forklarte han det: «Du har helt rett! Sankt Kenelm talte til Alfred i Æthelingæg. Han kom til ham i en drøm og sa til Alfred at han ville vinne.»

«Nei, det gjorde han ikke,» sa jeg så tålmodig jeg klarte.

«Jo, det er sant!» fastholdt han. «Det fortalte Alfred meg selv. Det er Guds verk, Uhtred, og det er vidunderlig!»

Jeg tok tak i skuldrene hans og presset ham opp mot veggen. «Fader, du har ett valg,» sa jeg. «Du kan forsvinne fra Eoferwic før danene kommer tilbake, eller så kan du legge hodet på skakke.»

«Hva for noe?» spurte han uforstående.

«Legge hodet på skakke,» sa jeg. «Så smeller jeg til det ene øret ditt så all toskeskapen kan renne ut av det andre.»

Men han lot seg ikke overbevise. Guds herlighet, som ble tent av nedslaktingen i Ethandun og blåst liv i av løgnen om sankt Cuthbert, strålte over Northumbria, og stakkars Willibald var overbevist om at han var vitne til opptakten til noe storslått.

Det ble holdt fest den kvelden, et gudsjammerlig kalas med spekesild, ost, tørt brød og dovent øl, og fader Hrothweard 34

holdt enda en glødende tale der han påsto at Alfred av Wessex hadde sendt meg, den djerveste krigeren han hadde, for å lede forsvaret av byen, og at himmelens hærskarer ville komme og verne om Eoferwic. Willibald ropte halleluja uten stans og trodde på all toskeskapen, og det var først dagen etter, da et grått regn og en lumsk tåke innhyllet byen, at han begynte å tvile på sverdenglenes snarlige komme.

Folk dro fra byen. Ryktene gikk om at danekrigerne hadde begynt å samle seg i nord. Hrothweard fortsatte å remje på våset sitt og gikk i spissen for et opptog med prester og munker i gatene i byen med høyt hevede relikvier og bannere, men alle med vettet i behold skjønte nå at Ivarr kom til å vende tilbake lenge før sankt Cuthbert dukket opp med de himmelske hærskarer. Kong Egbert sendte en budbringer til meg og sa at kongen ville snakke med meg, men jeg så det slik at Egbert ikke kunne reddes, så jeg brydde meg ikke med å gå til ham. Egbert fikk klare seg selv.

Akkurat som jeg måtte klare meg selv, og jeg ville langt bort fra denne byen før den ble hjemsøkt av Ivarrs raseri. På vertshuset De kryssede klinger, like ved nordporten i byen, fant jeg en fluktmulighet. Det var en dane som het Bolti, han hadde overlevd blodbadet fordi han var gift med en saksisk kvinne, og familien til kona hadde skjult ham. Han så meg på vertshuset og spurte om ikke jeg var Uhtred av Bebbanburg.

«Det er meg.»

Bolti satt tvers overfor meg, nikket høflig til Hild og knipset med fingrene for å få oppmerksomhet fra en skjenkemøy.

Han var en rund, skallet mann med kopparret ansikt, knekt nese og engstelig blikk. Han hadde to sønner som var halvt saksiske, og de sto og hang bak ham. Jeg gjettet at den ene måtte være omtrent tjue år gammel, den andre fem år yngre, og begge bar sverd, men det virket ikke som de likte det noe videre. «Jeg kjente Ragnar den eldre,» sa Bolti.

«Jeg kjente ham også,» sa jeg. «Men jeg kan ikke huske deg.»

35

«Den siste gangen han skulle på tokt med Vindormen, solgte jeg ham tau og åreskaft.»

«Snøt du ham?» spurte jeg spydig.

«Nei, jeg likte ham,» sa han heftig.

«Og jeg elsket ham,» sa jeg. «For han ble faren min.»

«Det vet jeg at han gjorde,» sa han, «og jeg husker deg godt.» Han gjorde et opphold og kastet et blikk på Hild. «Du var ikke gamle karen,» fortsatte han og festet blikket på meg igjen. «Og du var sammen med ei lita, mørk jente.»

«Ja, da husker du meg, da,» sa jeg og ble taus idet ølet kom på bordet. Jeg la merke til at selv om Bolti var dane, bar han et kors om halsen, og han merket at jeg stirret på det.

«I Eoferwic må man gjøre det man kan for å overleve,» sa han og rørte ved korset. Han trakk kappen sin til side, og da fikk jeg øye på en torshammer han hadde gjemt under den.

«De drepte stort sett bare hedninger,» forklarte han.

Jeg trakk min egen torshammer opp fra trøya. «Er det mange daner som har blitt kristne nå?» spurte jeg.

«Ja, det er noen,» sa han motstrebende. «Vil du ha litt mat til ølet?»

«Jeg vil vite hvorfor du snakker til meg,» sa jeg.

Han ville dra fra byen. Han ville få den saksiske kona, de to sønnene og to døtrene langt bort fra hevntoktet og massedrapet han trodde ville komme, og han ville ha sverdføre menn med seg. Han så på meg med et ynkelig, fortvilet blikk, men han visste ikke at han ønsket akkurat det samme som meg. «Hvor vil du reise?» spurte jeg.

«Ikke vestover,» sa han med et grøss. «Det drepes i Cumbraland.»

«Det drepes alltid i Cumbraland,» svarte jeg. Cumbraland var den delen av Northumbria som lå på den andre siden av fjellene ut mot Irskesjøen, og området ble herjet av skotter fra Strath Clota, nordmenn fra Irland og briter fra Nord-Wales. Det var en del daner som hadde slått seg ned i Cumbraland, men de var ikke mange nok til å stanse plyndringen og herjingen.

36