__MAIN_TEXT__

Page 1


Ingvild Schade

Bergverket


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-60153-9 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Fra Nattmennesket av Bernhard Borge, Nasjonalforlaget A/S, utgitt i 1954. Det har ikke vært mulig å finne opplysninger om utøveren. Sats: Type-it As, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 11/14 pkt. Sabon og trykt på 80g Ensolux Cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Ettertanke til leseren

Takk for at du ble med et stykke pĂĽ reisen med Karsten mot uvissheten. HĂĽper din respekt for fuglebarns liv blant stein og kratt er ytterligere forsterket etter denne utblĂĽsningen. Hjertelig hilsen, forfatteren


rapport: blod i marmoreringen hĂĽnden lĂĽ pĂĽ stien revet av midt i et vink G.C. Pedersen


Fra eller til eller fra en høy vokter


Dette er Karsten. Det er murvillaen bak smijernsporten i enden av gaten. Det er far og jeg i den sølete oppkjørselen. Det er fortellingen som folder seg ut idet far åpner porten og vi spaserer ut mellom løvtrærne som de menneskene vi er: en eldre herremann og hans måpende guttunge. Si farvel til huset, sier far. Ja, så sier vi farvel til huset, dets grå fasade og kalkblåmalte indre rom. Og farvel til dere, sier jeg mot naboguttene som har stilt seg på rekke i grøftekanten bare for å flire og spørre hvor skal dere, hvor skal dere, mens de slår ut i luften med de fregnete små knyttnevene sine. Neimen om jeg vet, svarer jeg. For alt jeg vet er at far har satt meg i bevegelse, at jeg forflytter meg et skritt bort fra det vante gamle hver gang jeg plasserer den bakre foten foran den fremre. Tenk, det er knapt et kvarter siden jeg våknet uthvilt i sengen, strakte meg mot taket og tenkte at ja, nå ser jeg frem til en bedre frokost før skoleklokken ringer. Og idet jeg åpner den lyse dagen ved å skille 11


gardinene fra hverandre på midten, stikker far den skjeggete haken sin inn døren, sier han har pakket alt jeg trenger, det være seg toalettsaker, en to–tre truser, samt en ekstra genser for særlig kalde dager. Han sier nå drar vi, Karsten, nå bærer det ut på landeveien, verden venter, så sett opp farten, vi skal ut av huset, vekk fra hele stedet, spiskammeret, bøttekottet, lintøyskapet, gulvplankene som knirker når jeg hinkende trekker på meg dongeribuksen, inn med foten, så til høyre, rekker så vidt innom toalettet i hjørnet hvor jeg fort, fort, fort tømmer tarm og blære og svusj, farer ned vindeltrappen, sklir på sokkelesten, dunk dunk dunk, far drar meg i armen, bruker kneet sitt til å dytte igjen døren til kontoret hvor han senest i går forskanset seg bak en bunke pasientjournaler. Si farvel til huset, sier han. Ja, så sier vi farvel til huset, dets bord og stoler, heklede duker, heklede sengetepper, pianoet, tangentene, det derre barnemaleriet av hav og himmel, signert Irene, ingen ubetydelig Irene, men min lillesøster Irene, fars elskede lille fleskeengel, hun som henger og dingler i kjakene til mor hele tiden, med mindre hun sitter i tripp-trapp-stolen sin og slenger grøt i skjegget på far, eventuelt på mor som huff, står sånn vissen i bakgrunnen, har støvkluten i hånden, knekken i hoften, for på enkelte dager er det slik at mor bare gråter og plukker hår, at alt mor tar i blir til grått hår, dørklinkene, alt man tar i, hasper 12


og hanker, løfter og holder, bestikk, sleiver, kanner, kar, karafler, krakken jeg satt på da jeg oppdaget øyets røde tråder i et håndspeil. Det er mer. Det er hagen og bølgeblikkskuret. Det er klatrerosene opp langs skurets fremre vegg. Det er kulpen i skyggen bak sprederen der jomfruen står. Og så bøketreet da, med navnet mitt inngravert i et hjerte på stammen. For ikke å glemme krukkene med stemorsblomster på det hellelagte partiet foran inngangsdøren. Ting som vel bare er for dekorativt fjas å regne? spør jeg naboguttene som tydeligvis har valgt å følge oss et stykke videre. Bare tullete rusk i sidesynet? spør jeg dem, og de flirer sånn grådig, ja, nærer seg på den usikkerheten far nå driver og utsetter meg for. Vel, mulig jeg virker litt forkommen her jeg går, men nå liker jeg faktisk å bryne meg på gjetteleker, puslebrikker, labyrinter, å finne frem til hva som mangler via glugger, skjulte luker, underganger, årsakskjeder. Og i mangel av bedre alternativer velger jeg å bruke den retrospektive fremgangsmetoden denne gangen – hva behager? Altså jeg orienterer meg ut av forvillelsen ved grundig å undersøke hva det er vi forlater, før jeg i tur og orden eliminerer eventuelle usakligheter, sier takk for nå, kjære hjelpeantakelser, hvor så det bakenforliggende kaoset minker i takt med at jeg får stadig bedre grep om hvor hen det bærer. Skjønt nå bør jeg ikke bli for omstendelig her heller, ettersom overdreven 13


presisering og utdypning gjerne kompliserer mer enn hva det oppklarer. Jeg har brent meg på det før, vurdert alle tenkelige innfallsvinkler, irrganger, skyggesider, og så stagnert i en masse hittidige sannheter kokt i hop av forstanden som jo, synd å si det, men til syvende og sist bare kan redegjøre for forstandens grenser. Og dette med forstanden er for øvrig grunnen til at jeg aldri våger uttale meg bråkjekt om noe som helst, ja, selv når det er snakk om lettvintheter, enkle mattestykker, de fire elementene, de tre primærfargene som sådan, som hvorfor rødt virker påtrengende, hvorfor blått er så oppslukende, eller hvorfor det gullfargede begrepet før alltid må havne i den tilslørte bakgrunnen med åh, stakkars mor i vinduet, vinkende, hun holder hånden til Irene, tvinger Irene til å vinke som sin egen hånd, mors vinkehånd, de blåser kyss ut av fingrene, kruseduller, hjerter og klissete stempelmerker som følger etter meg inn i evigheten og – æsj, sier jeg, men jeg mener vel yes, smiler far uten blygsel, i motsetning til meg som må strekke litt på jakkehalsen for å skjule to glohete øreflipper. Ah, gjesper jeg, utvider måpemunnen, liksom uanfektet av naboguttene som bemerker hvor forbløffende fort den rødmen sprer seg utover. Ja, snakk om å gjøre seg til dum komikk. Men la det være sagt at noe annet er dønn umulig så lenge jeg fotfølges av disse praktisk-rasjonelle begavelsestypene hvis eneste formål er å sperre 14


alt jeg foretar meg inne i hånlige definisjonsbegreper. De kaller meg for spjæling, blant annet, jeg som er sterkest på allidretten, det tror de ikke noe på, de kaller meg skittspiser også, noe de baserer på et engangstilfelle, altså ikke en tendens, men en enkeltepisode, og neimen om det nytter å svare krast tilbake, for slikt blir det bare fruktesløse diskusjoner av, misforståelser, skisma. Som for eksempel den gangen jeg tok dem i å tisse i bringebærbuskene, et sildrende ravgult piss som rant i ørene og dannet bruspenn mellom bærene, som små regnbuer da solstrålene pekte på skrå ut fra sprekken i skyene. Er du frelst, eller? spurte de. Eh, jeg tror da det? svarte jeg da, hvorpå de skjøt på meg med fingrene. Pekte altså. Som pistoler! Jeg sa at nå holder det! At de kan da ikke bare si og gjøre hva som helst og distansere seg fra det i en og samme bevegelse! Så sprang de da, med høye knær over plenen, hoppet over gjerdet og gjemte seg under naboens terrasse hvor de ble sittende med hendene foran munnen og holde pusten til jeg omsider fant dem ved hjelp av metalldetektoren som jo pep høyere og høyere etter som jeg nærmet meg de blinkende beltespennene deres. Fant dere, sa jeg strengt, ba dem pent om å pelle seg ut derifra. Eller forresten, når jeg tenker etter, holdt jeg meg til å poengtere at detektoren fungerte som den skulle, jeg som nettopp hadde fått den som bestilt til bursdagen min 15


og greier. Hvor mye den kostet? Vel, la meg bare si det sånn at vi feiret ikke barnebursdag i sommer, jeg fylte faktisk fjorten, og i god tid før den store dagen sørget jeg for å informere mor om at leketøy er noe man gir til unger, mens ungdom foretrekker skikkelige greier, ikke late-som-tingester, men funksjonelle redskaper som faktisk virker. Og hva gjelder detektoren er det selvfølgelig snakk om den mest høyteknologiske typen, altså en slik hvis prislapp tilsier at den ikke bare kan skille mellom de ulike metallene, men også indikere avstanden til metallobjektene både i og utenfor sensorens føleområde. Ja, jeg får som regel det jeg vil ha, alt jeg peker på, spiller ingen rolle hva det koster. Dere skjemmer meg jo helt bort jo, pleier jeg å si til mor. Du fortjener alt du måtte ønske deg, sier mor da. Tenk det. Irene også. Til og med en Mercedes når du blir stor, sier far. Det har han lovt. Og attpåtil er jeg så heldig å ha en sprek morfar som stadig bidrar til skattesamlingen min med mynter, glassbiter, edelstener, sist gang en ametyst, før det igjen en kalsitt med små kuber av pyritt som jeg, om jeg ikke husker forferdelig feil, holdt fremfor meg da guttene omsider krabbet fnisende ut fra det feige hjemmestedet sitt. Jeg sa okay okay, før dere går ett skritt nærmere vil jeg be alle om å ta i betraktning at dere faktisk er sju mot én. Så spurte jeg om de synes det er okay å sabotere andres bærbusker 16


– er det okay? Jeg skulle til å si at ære være ansvarsfølelsen, for den kler oss alle, akkurat som ydmykheten, men far avbrøt meg fra vinduet, sa husk visdommen argumenterer ikke, den åpenbarer, Karsten. Han kan få sagt det, ja. Men mor har sagt det tydeligere. Mor har sagt at jeg skal stå foran folk som et stumt speil helt til alt bare ramler ut av dem. Ikke si mer enn høyst nødvendig, var det vel hun sa. Det heter å pirre nysgjerrigheten, Karsten. Pirre nysgjerrigheten. Være et forbilledlig eksempel på undrende åpenhet. Et kraftfelt av masse usagt, Karsten. Og slik, på mors oppfordring, akter jeg å gå stumt etter far under trekronene, måpende på en gate, en gate under trekronene, en gate mellom hus som rundt neste sving går over i humper og grus idet husene forsvinner og alt blir til åkerlapper, åssider, et hundepensjonat og en og annen avsidesliggende bibelskole hvor studentene sitter på pinnestoler og fordyper seg i utydelige skrifter. Så da spørs det vel bare når naboguttene ikke gidder lenger. Jeg spår at de ender opp i bikkjegården – he he. Eller vent, det tar jeg tilbake, for bikkjer har det best i det fri, sier mor og slipper dem fri hver gang hun hører meg tenke. Vel, unnskyld meg og min hang til å betrakte andre som moralsk ansvarlige vesener, men nå synes jeg som nevnt at guttene ikke skal få kunne gå ustraffet fra hva som helst. Ta måten de liker å holde på i steinrøysa bak huset, for 17

Profile for Cappelen Damm AS

Bergverket  

Bergverket er en dramatisk komedie fra det litterære talentet Ingvild Schade. Karsten er en måpende guttunge som går inn i stort og smått me...

Bergverket  

Bergverket er en dramatisk komedie fra det litterære talentet Ingvild Schade. Karsten er en måpende guttunge som går inn i stort og smått me...