Bergverket

presisering og utdypning gjerne kompliserer mer enn hva det oppklarer. Jeg har brent meg på det før, vurdert alle tenkelige innfallsvinkler, irrganger, skyggesider, og så stagnert i en masse hittidige sannheter kokt i hop av forstanden som jo, synd å si det, men til syvende og sist bare kan redegjøre for forstandens grenser. Og dette med forstanden er for øvrig grunnen til at jeg aldri våger uttale meg bråkjekt om noe som helst, ja, selv når det er snakk om lettvintheter, enkle mattestykker, de fire elementene, de tre primærfargene som sådan, som hvorfor rødt virker påtrengende, hvorfor blått er så oppslukende, eller hvorfor det gullfargede begrepet før alltid må havne i den tilslørte bakgrunnen med åh, stakkars mor i vinduet, vinkende, hun holder hånden til Irene, tvinger Irene til å vinke som sin egen hånd, mors vinkehånd, de blåser kyss ut av fingrene, kruseduller, hjerter og klissete stempelmerker som følger etter meg inn i evigheten og – æsj, sier jeg, men jeg mener vel yes, smiler far uten blygsel, i motsetning til meg som må strekke litt på jakkehalsen for å skjule to glohete øreflipper. Ah, gjesper jeg, utvider måpemunnen, liksom uanfektet av naboguttene som bemerker hvor forbløffende fort den rødmen sprer seg utover. Ja, snakk om å gjøre seg til dum komikk. Men la det være sagt at noe annet er dønn umulig så lenge jeg fotfølges av disse praktisk-rasjonelle begavelsestypene hvis eneste formål er å sperre 14