Barnet av Fiona Barton

Barnet

Fiona Barton

Barnet Oversatt av Carina Westberg, MNO

Fiona Barton Originalens tittel: The Child Oversatt av Carina Westberg Copyright © Fiona Barton 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-49716-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagdesign: Miriam Edmunds Omslagfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 9,87/14,4 pkt. Sabon-Roman og trykt på 70 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til M & P

«Når sannhet erstattes med stillhet, er stillheten en løgn.»

Jevgenij Jevtusjenko

Kapittel 1

Tirsdag 20. mars 2012 Emma Datamaskinen blunker megetsigende til meg idet jeg setter meg ved skrivebordet. Jeg rører ved tastaturet, og et bilde av Paul dukker opp på skjermen. Det er det jeg tok av ham i Roma på bryllupsreisen vår, der øynene lyser av kjærlighet over et bord på Campo de’ Fiori. Jeg prøver å gjengjelde smilet, men idet jeg bøyer meg fram, får jeg et glimt av speilbildet mitt i skjermen og stanser. Jeg kan ikke fordra å få øye på meg selv uforvarende. Iblant drar jeg ikke kjensel på mine egne trekk. Man tror jo man vet hvordan man ser ut, men så er det plutselig en fremmed som besvarer blikket. Det skremmer meg iblant.

Men i dag studerer jeg den fremmedes ansikt. Brunt hår, delvis dratt opp på hodet i et kaos av en topp fordi jeg jobber, og bar hud, der skygger og rynker kryper mot øynene som setningsskader.

Herregud, du ser fæl ut, sier jeg til damen på skjermen. Jeg blir fascinert av munnen hennes som beveger seg, og jeg får henne til å si mer.

Kom igjen, Emma, få unna litt arbeid, sier hun. Jeg smiler blekt til henne, og hun smiler tilbake.

9

Nå oppfører du deg helt sprøtt, sier hun til meg med min egen stemme, og jeg gir meg.

Takk og pris for at Paul ikke kan se meg nå, tenker jeg.

Da Paul kommer hjem den kvelden, er han sliten og litt gretten etter en dag med de «dustete» ferske studentene og nok en krangel med instituttlederen om timeplanen.

Kanskje det har noe med alder å gjøre, men det virker som om utfordringene på jobben virkelig går inn på Paul for tiden. Jeg tror han må ha begynt å tvile på seg selv, overalt ser han noe som truer stillingen hans. Universitetets institutter er i bunn og grunn som livet i en løveflokk. Mange hanndyr som flotter seg og ligger med alle og klorer seg fast til sin overlegne posisjon med kvasse klør. Jeg sier alt han vil høre, og mikser en gin tonic til ham.

Idet jeg flytter stresskofferten hans ned fra sofaen, ser jeg at han har tatt med seg et eksemplar av Evening Standard hjem. Han må ha funnet avisen på T-banen.

Jeg sitter og leser den mens han dusjer av seg dagens bekymringer, og det er da jeg oppdager avsnittet om babyen.

«DØD BABY FUNNET,» står det. Bare noen setninger om at skjelettet av et spedbarn er blitt funnet på en byggeplass i Woolwich, og at politiet etterforsker saken. Jeg leser det om og om igjen. Jeg greier liksom ikke helt å begripe det, som om det er skrevet på et fremmed språk.

Men jeg vet hva det står, og frykten kveiler seg rundt meg. Klemmer luften ut av lungene mine. Tar pusten fra meg.

Jeg sitter der fremdeles da Paul kommer ned igjen, fuktig og rosa, og roper at noe har svidd seg.

10

Svinekotelettene er svarte. Brent til aske. Jeg slenger dem i søpla og åpner vinduet for å slippe ut røyken. Så henter jeg en frossenpizza i fryseren og slenger den i mikrobølgeovnen mens Paul sitter tålmodig ved bordet og venter.

«Vi burde skaffe oss røykvarsler,» sier han istedenfor å kjefte på meg for at jeg nesten satte fyr på huset. «Det er lett å glemme seg når man leser.» Han er en veldig fin mann.

Jeg fortjener ham ikke.

Der jeg står foran mikrobølgeovnen og ser pizzaen snurre rundt og boble, funderer jeg for ørtende gang på om han kommer til å gå ifra meg. Han burde ha gjort det for flere år siden. Jeg ville ha gjort det hvis jeg var ham, og måtte finne meg i alt jeg sliter med, alle bekymringene mine, hver bidige dag. Men han viser ikke tegn til å ville pakke sakene og dra.

Isteden kretser han rundt meg lik en engstelig forelder som vil beskytte meg mot fare. Når jeg blir opprørt, snakker han beroligende med meg til det blir bra igjen. Han finner på grunner til å være munter. Han klemmer meg inntil seg for å roe meg når jeg gråter, og sier at jeg er intelligent, morsom og fantastisk.

Det er sykdommen som gjør deg sånn, sier han. Dette er ikke deg.

Men det er meg. Han kjenner meg egentlig ikke. Det har jeg sørget for. Og han respekterer at jeg ikke vil snakke om fortiden. «Du er ikke nødt til å fortelle det,» sier han. «Jeg elsker deg akkurat som du er.»

St. Paul – det er det jeg kaller ham når han later som om jeg ikke er en byrde, men han pleier å blåse av det.

«Ikke akkurat,» sier han.

Greit, så ikke en helgen, da. Men hvem er vel det? Uansett, hans synder er mine synder. Hva er det gamle par pleier 11

å si? Det som er ditt, er mitt … Men syndene mine … ja, de er mine egne.

«Vil du ikke ha mat, Em?» sier han da jeg setter tallerkenen hans på bordet.

«Jeg spiste sen lunsj fordi jeg var opptatt med jobb. Jeg er ikke sulten nå – jeg tar heller noe senere.» Det er løgn. Hvis jeg hadde puttet noe i munnen, ville jeg bare ha fått det i vrangstrupen.

Jeg smiler så bredt jeg kan – som jeg gjør på bilder. «Det går fint, Paul. Spis nå.»

Jeg setter meg på min side av bordet, nipper til et glass vin og later som om jeg hører etter mens han forteller om arbeidsdagen sin. Stemmen stiger og synker, stanser opp når han tygger i seg det motbydelige måltidet jeg har servert, og fortsetter.

Jeg nikker nå og da, men jeg hører ingenting. Jeg lurer på om Jude har sett artikkelen.

Kapittel 2

Tirsdag 20. mars 2012 Kate Kate Waters kjedet seg. Vanligvis syntes hun ikke jobben var kjedelig, men i dag måtte hun sitte på kontoret, midt i glaningen for sjefen, uten annet å gjøre enn å redigere tekst.

«Kjør det gjennom den gylne skrivemaskinen!» hadde Terry, nyhetsredaktøren, ropt bort til henne mens han veivet med en dårlig sak skrevet av en annen. «Dryss litt tryllestøv over den.»

Så da gjorde hun det.

«Det er som å jobbe på en annenrangs trusefabrikk,» klaget hun til krimjournalisten som satt rett overfor henne. «Vi kverner ut den samme skiten med noen nye blonder på. Hva er det du holder på med?»

Gordon Willis, som redaktøren bestandig bare brukte stillingsbetegnelsen på – «la krimjournalisten ta saken …»

– løftet blikket fra avisen og trakk på skuldrene. «Skal ned til Old Bailey i ettermiddag – jeg vil ha en prat med ansvarshavende etterforsker i armbrøstdrapet. Det skjer ikke stort ennå, men jeg håper jeg kan få noen ord med offerets søster når det er over. Mye tyder på at hun lå med draps13

mannen. Det blir en flott overskrift med flere lag: KONA, SØSTEREN OG DRAPSMANNEN DE BEGGE ELSKET.» Han gliste ved tanken. «Hvordan det? Hva driver du med, da?»

«Ingenting. Rydder opp i en sak som en av nettslavene har skrevet.» Kate pekte ut en ungjente som satt og tastet som besatt ved et skrivebord på den andre siden av rommet.

«Rett fra ungdomsskolen.»

Det gikk opp for henne hvor bitter – og gammel – hun måtte høres ut, og avbrøt seg selv. Tsunamien av nettnyheter hadde skylt henne og hennes like opp på en fjern kyststripe.

Journalistene, som en gang i tiden var kongene på haugen i avisen, var nå plassert i utkanten av nyhetsredaksjonen. De ble skjøvet lenger og lenger mot utgangsdøra av de stadig flere nettjournalistene som skrev døgnet rundt for å stille den evige hungeren etter nyheter.

Det var lenge siden nye medier sluttet å være nye, hadde redaktøren lekset opp for staben under julefesten. De var normen. De var framtiden. Og Kate skjønte at hun måtte slutte å surmule for det.

Det var vrient, sa hun til seg selv, når de mest leste sakene på avisens kulørte nettside handlet om at Madonnas hender var fulle av blodårer, eller at en stjerne fra Østkantfolk hadde lagt på seg. «Hat en kjendis» forkledd som nyheter.

Det var avskyelig.

«Uansett, det kan vente,» sa hun høyt. «Jeg går og henter kaffe til oss.»

Det som også hadde forsvunnet var LM – lynmøtet som Fleet Streets dyktigste kunne nyte i en av de nærmeste pubene mens ledelsesgruppa var på sjefredaktørens morgenmøte. LM-et ble tradisjonelt sett fulgt opp av en real krangel 14

mellom de rødfjesete drankerne og nyhetsredaktøren. Ifølge legenden hadde et slikt møte endt med at en journalist som var for full til å stå oppreist, beit sjefen i ankelen, mens en annen journalist slengte en skrivemaskin ut av vinduet og ned på gaten.

Nå om dagen hadde nyhetsredaksjonen, med kontorer over et kjøpesenter, hermetisk lukkede dobbeltvinduer, og alkohol var bannlyst. Nå var det kaffe folk var hektet på.

«Hva vil du ha?» spurte Kate.

«Dobbel macchiato med hasselnøttsirup, er du snill,» sa Gordon. «Eller litt brun væske. Det som kommer først.»

Kate tok heisen ned og knabbet førsteutgaven av Evening Standard fra vaktpulten i den marmorkledde lobbyen. Mens hun ventet på at baristaen skulle trylle fram noe, bladde hun tilfeldig gjennom avisen på jakt etter saker skrevet av venner.

Avisen var teppebombet med forberedelsene til olympiaden i London, og hun holdt nesten på å overse avsnittet nederst i spalten Kort sagt.

Under overskriften DØD BABY FUNNET sto det to setninger om at skjelettet av en baby var blitt gravd opp på en byggeplass i Woolwich, ikke så fryktelig langt unna der Kate bodde øst i London. Politiet etterforsket saken. Ingen detaljer utover det. Hun rev ut teksten til senere. Nederst i vesken var det fullt av sammenkrøllet avispapir – «Det er som et undulatbur», hadde eldstesønnen Jake sagt da han ertet henne for papirremsene som ventet på å bli pustet liv i. Iblant var det en hel sak som kunne følges opp, men som oftest fant hun bare en setning eller et sitat som fikk henne til å stille spørsmålet: «Hva er storyen her?»

Kate leste de tretti ordene om igjen og undret seg over at en person var blitt utelatt av fortellingen: moren. På vei til15

bake med kaffekoppene ramset hun opp spørsmålene som meldte seg: Hvem er babyen? Hvordan døde barnet? Hvem ville ha gravd ned en baby?

«Stakkars liten,» sa hun høyt. Brått var tankene fulle av hennes egne barn – Jake og Freddie, som ble født med to års mellomrom, men som var kjent som «gutta» innad i familien – som robuste smårollinger, skolegutter i fotballdrakt, gretne tenåringer og nå voksne. Tja, nesten. Hun smilte for seg selv. Kate husket da hun så dem for første gang: rød, glatt kropp, krøllete hud som var for stor, blunkende øyne som så opp fra brystet hennes, og følelsen av at hun alltid hadde kjent det vesle ansiktet. Hvordan kan noen ta livet av en baby?

Da hun kom tilbake til redaksjonen, satte hun koppene fra seg og gikk bort til nyhetsdesken.

«Har du noe imot at jeg tar en titt på dette?» spurte hun Terry og veivet med det ørlille utklippet foran ham mens han prøvde å begripe noe av en featureartikkel om utenlandske kongehus. Han så ikke engang opp, så hun antok at han ikke hadde innvendinger.

Den første telefonsamtalen gikk til Scotland Yards pressekontor. Da hun først begynte i nyhetsbransjen, som praktikant hos en lokalavis i East Anglia, stakk hun innom den lokale politistasjonen hver dag, der hun lente seg mot resepsjonsdisken og kikket i loggboka mens politibetjenten flørtet med henne. Når hun kontaktet politiet nå for tiden, var det sjelden hun snakket med et eneste menneske. Og gjorde hun det, var det som oftest raskt overstått.

«Har du hørt på opptaket?» kunne en sivil pressetalsmann spørre, vel vitende om at hun ikke hadde det, og så 16

ville hun bli satt over til et opptak med bokslyd. Dermed måtte hun høre om hver eneste stjålne gressklipper og pubkrangel i området.

Men denne gangen ble det fulltreffer. Ikke bare fikk hun snakke med et levende menneske, det var sågar en hun kjente. Stemmen i den andre enden tilhørte en tidligere kollega fra den første jobben hun hadde i en riksavis. Han var en av disse krypskytterne som var blitt skogvokter, en som i det siste hadde gått over til den tryggere, etter enkeltes mening mer vettuge, verdenen informasjonsarbeidere levde i.

«Hallo, Kate. Hvordan går det? Lenge siden sist …»

Colin Stubbs var pratesyk. Han hadde gjort det skarpt som journalist, men kona, Sue, hadde gått lei av det ville livet med mye reising, og han hadde omsider tapt stillingskrigen på hjemmebane. Men han tørstet etter detaljer fra den verdenen han hadde forlatt, verket etter sladder om journalister og sa gang på gang til henne – og til seg selv – at det å slutte i avisen var det lureste han noen gang hadde gjort.

«Så flott, du er heldig,» sa Kate, litt ekstra muntert. «Jeg jobber og sliter meg fremdeles ut her ved Daily Post. Hør her, Colin, jeg så noe i Evening Standard om liket av en baby som ble funnet i Woolwich. Har du noen anelse om hvor lenge barnet har ligget i jorda?» «Å, det. Vent litt, så skal jeg finne detaljene på dataen …

Her, ja. Det er ikke mye å gå etter, og det er i grunnen ganske dystre saker. En arbeider var i ferd med å rydde etter noe sprengningsarbeid og flyttet en gammel urne, og under urnen lå et ørlite skjelett. Visstnok nyfødt. Teknikerne tar en nærmere titt, men det står her at man i en foreløpig vurde17

ring anslår at barnet har ligget der en stund – det kan til og med være historisk. Jeg tror det er en gate like ved et universitet, i retning av Greenwich. Bor ikke du der omkring?»

«Nord for elva og litt lenger øst, faktisk. Hackney. Der vi fortsatt venter på at gentrifiseringstoget skal stanse. Hva mer har du? Noe å gå etter når det gjelder identifisering?»

«Nei, det er visst vrient med nyfødte når det gjelder DNA, står det her. Særlig om de har ligget i jorda i årevis. Og i området der er det et mylder av utleieboliger og hybler. Leieboerne byttes ut hvert femte minutt, så etterforskningslederen er ikke særlig optimistisk. Dessuten har alle hendene fulle med den der olympiaden …»

«Ja, så klart,» sa Kate. «Håndtering av sikkerheten må være et mareritt – jeg hører at dere må busse inn politifolk utenfra for å ta dere av det. Og denne babyhistorien lyder jo som nåla i høystakken. Du, takk skal du ha, Colin. Det var godt å snakke med deg igjen. Hils Sue. Og kunne du ringe hvis noe mer dukker opp i forbindelse med dette her?»

Hun smilte idet hun la på. Kate Waters elsket å lete etter nåla i høystakken. Et glimt av noe i mørket. Noe som hun kunne la seg oppsluke av, helt og holdent. Noe hun kunne sette tennene i. Noe som gjorde at hun kom seg ut av kontoret.

Hun slengte på seg kåpen og tok fatt på den lange veien mot heisen. Hun kom ikke langt.

«Skal du noe sted, Kate?» ropte Terry. «Før du går, du kunne ikke rydde opp i denne her om det norske kongehuset, vel? Øynene mine blør når jeg leser den.»

Kapittel 3

Tirsdag 20. mars 2012 Angela Hun skjønte at hun kom til å gråte. Hun kjente tårene presse på, og halsen snørte seg sammen så hun ikke fikk puste. Derfor gikk hun og satte seg på sengen en liten stund, mens hun prøvde å utsette øyeblikket. Angela måtte være alene når det skjedde. I årenes løp hadde hun forsøkt å stritte imot – hun gråt aldri, vanligvis. Hun var ikke sentimental av seg. Jobben som sykepleier og det å ha en mann i militæret hadde plukket av henne sånt for lenge siden.

Men hvert år var tjuende mars et unntak. Det var Alices bursdag, og hun kom utvilsomt til å gråte. For seg selv. Hun kunne ikke drømme om å gjøre det mens noen så på, som de menneskene som bare sto og hulket foran tv-kameraene.

Hun kunne ikke forestille seg hvordan det kjentes å være på utstilling på den måten. Og tv-folkene bare fortsatte å filme, som om det var en slags underholdning.

«De burde skru av kameraet,» hadde hun sagt til Nick, men han bare gryntet og fortsatte å se på.

Hun ble ubekvem av sånt, men det var tydelig at mange likte det. Den typen mennesker som prøvde å bli en del av nyhetene.

19

Uansett ville nok ikke folk forstå hvorfor hun gråt nå, så mange år etter. Flere tiår etter. De ville antagelig ha sagt at hun knapt hadde kjent ungen. Hun hadde jo bare fått ett døgn sammen med henne.

I tankene forsvarte hun seg overfor skeptikerne: «Men hun var en del av meg, mitt eget kjøtt og blod. Jeg har prøvd å legge det bak meg, men …»

Hun begynte å grue seg i dagene før babyens fødselsdag, da hun i korte glimt gjenopplevde stillheten – den skrekkinnjagende stillheten i det tomme værelset.

Så, på selve dagen, pleide hun å våkne med hodepine, lage frokost og prøve å oppføre seg normalt til hun ble alene. I år var hun på kjøkkenet og snakket med Nick om dagen som ventet. Han klaget over berget av dokumenter han måtte gjennom, og over en av de nye karene, som stadig sykemeldte seg.

Han bør pensjonere seg – han fyller snart sekstifem. Men han greier ikke å gi slipp på forretningene. Men det er vel ingen av oss som greier å gi slipp på saker og ting. Han sier at han trenger en hensikt med tilværelsen, rutiner. Det er ingenting som tyder på at han vet hvilken dag det er.

Før husket han det – da det var nokså nytt. Det er klart han gjorde det. Alle hadde det i tankene på den tiden.

Folk på gaten pleide å spørre om barnet deres. Vilt fremmede kom bort til dem og klemte hendene deres med tårer i øynene. Men det var den gangen. Nick var håpløs når det gjaldt datoer – med vilje, trodde Angela. Han greide ikke engang å huske bursdagen til de andre ungene, langt mindre Alices. Og hun hadde sluttet å minne ham på det. Hun orket ikke glimtet av panikk i blikket hans når han måtte tenke tilbake på den dagen. Det var bedre for ham at hun tok seg av minnene.

20

Nick kysset henne oppå hodet før han gikk på jobben. Og idet døra gled igjen bak ham, satte Angela seg på sofaen og slapp tårene løs.

Hun hadde prøvd å øve seg opp til å legge minnene til side.

I begynnelsen var det ikke mye hjelp å få. Bare familiens lege – stakkars gamle dr. Earnley – som klappet henne på skulderen eller kneet og sa: «Du kommer over dette, kjære deg.»

Så, senere, ble hun med i sorggrupper, men hun ble lei av å høre om sin egen og andres elendighet. Det kjentes som om de bare gikk i ring rundt det vonde, pirket borti det og gjorde det betent, og så gråt de sammen. Hun lagde brudulje i gruppa da hun slo fast at det ikke hjalp det spor å vite at andre mennesker også hadde det vondt. Hun ble ikke kvitt sin egen sorg av den grunn – den fikk på et vis bare nye lag.

Hun hadde dårlig samvittighet, for da hun var sykepleier og noen hadde mistet livet, pleide hun å gi den sørgende familien en brosjyre til hjelp for etterlatte.

Jeg håper det hjalp dem mer enn det hjalp meg, sa hun til seg selv da hun reiste seg fra sofaen. Jeg må ikke være bitter.

Alle gjorde sitt beste.

På kjøkkenet fylte hun vann i utslagsvasken og begynte å gjøre klar grønnsaker hun skulle ha i en gryte. Det kalde vannet gjorde hendene numne, så det var vrient å holde i kniven, men hun fortsatte å skrape gulrøttene med mekaniske bevegelser.

Hun prøvde å forestille seg hvordan Alice ville ha vært nå, men det var altfor vanskelig. Hun hadde bare ett fotografi av henne. Av Alice og henne. Nick hadde tatt bildet med det vesle Instamatic-kameraet sitt, men det ble uskarpt. Han hadde tatt det for raskt. Angela presset seg mot kjøkkenben21

ken, som om en fysisk anstrengelse kunne gjøre det lettere å se for seg ansiktet til den vesle jenta hun hadde mistet. Men det ville ikke dukke opp.

Hun visste fra bildet at Alice hadde hatt dunete, mørkt hår, i likhet med broren Patrick, men Angela hadde mistet mye blod under fødselen, og hun var fremdeles høy på smertestillende da de la babyen i armene hennes. Hun hadde spurt Nick om det etterpå – etter at Alice var borte – men han hadde ikke stort mer å komme med. Han hadde ikke gransket henne med blikket slik Angela ville ha gjort, hadde ikke risset hvert ansiktstrekk inn i hukommelsen. Han hadde sagt at hun var vakker, men kunne ikke nevne detaljer.

Angela trodde ikke at Alice lignet noe særlig på Patrick.

Han hadde vært en stor baby, og Alice hadde vært så spinkel. Under to og en halv kilo. Likevel hadde Angela studert babybilder av Paddy og bildene de tok da deres andre datter, Louise, kom ti år senere – «Et overraskende bonusbarn, kaller jeg henne,» sa Angela gjerne til folk – og tvang seg til å se Alice i dem. Men hun var ikke der. Louise var lyshåret – hun tok etter Nicks side av familien.

Angela følte den velkjente vage sorgsmerten rundt ribbeina og i brystet, og hun prøvde å tenke på noe fint, som det hadde stått i selvhjelpsbøkene. Hun tenkte på Louise og Patrick.

«I det minste har jeg dem,» sa hun til gulrotbitene som lå og duppet i det skitne vannet. Hun lurte på om Lou kom til å ringe henne den kvelden etter at hun kom fra jobben. Yngstejenta hennes visste hva som hadde skjedd – det er klart hun gjorde det – men hun snakket ikke om det.

Og hun kan ikke fordra at jeg gråter, sa Angela til seg selv mens hun tørket øynene med litt kjøkkenpapir. Ingen av 22

dem gjør det. De vil helst late som om alt er greit. Jeg skjønner det. Jeg bør holde opp med dette nå. Legge Alice bak meg.

«Gratulerer med dagen, kjæreste jenta mi,» mumlet hun for seg selv.

Kapittel 4

Onsdag 21. mars 2012 Emma Babyen har holdt meg våken mesteparten av natten. Jeg rev artikkelen ut av avisen og gikk for å kaste den i søpla, men det endte med at jeg puttet den i lommen på strikkejakken. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg hadde bestemt meg for ikke å gjøre noe med det. Jeg håpet at det bare ville forsvinne.

En liten stemme innvendig hvisket: Ikke som forrige gang, altså.

Og i dag er babyen her fremdeles. Pågående. Forlanger å bli lagt merke til.

Paul slumrer, er nesten våken, og han begynner å bevege beina, som om han undersøker om de fortsatt er der. Jeg venter på at han skal åpne øynene.

Jeg gruer meg til det. Jeg gruer meg til skuffelsen og oppgittheten i ansiktet hans når han innser at jeg er inne i en dårlig periode igjen.

Det var slik vi pleide å snakke om det, så det virket som om det ikke var min skyld. Det er nokså lenge siden sist, og jeg vet at han har trodd at det er helt over. Han kommer til å prøve hardt å skjule det når han får se meg, men jeg blir 24

nødt til å bære hans engstelse også. Iblant kjennes det som om jeg skal knuses under vekten av den.

Folk sier at det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere.

Det sier de når man har vært gjennom noe fælt. Moren min Jude pleide også å si det. Men det stemmer ikke. Det brekker knoklene dine, så alt splintres og bare holdes sammen av skitne bandasjer og gult limbånd. Det knirker i bruddstedene. Alt er fryktelig skjørt, og det er utmattende å holde alt samlet. Iblant ønsker du at det bare hadde tatt livet av deg.

Paul våkner og henter pillene mine og et glass vann fra badet uten et ord. Så stryker han meg over håret og sitter på sengekanten mens jeg tar dem. Han nynner for seg selv som om alt er som vanlig.

Jeg prøver å tenke: Det går over, men Det går aldri over smetter seg forbi forsvarsverkene.

Problemet er at hemmeligheter etter en stund får sitt eget liv. Før trodde jeg at hvis jeg ikke tenkte på det som hadde skjedd, ville det skrumpe inn og dø. Men det gjorde det ikke.

Det sitter fast i et voksende vev av løgner og oppspinn, som en feit flue fanget i et edderkoppnett. Sier jeg noe nå, vil det være som å rive alt i filler. Derfor kan jeg ikke si noe. Jeg må verne om den. Hemmeligheten, altså. Det er det jeg har gjort så lenge jeg kan huske. Tatt vare på den.

Paul snakket til meg ved frokostbordet, og jeg fikk det ikke med meg.

«Unnskyld, kjære, hva sa du?» Jeg prøver å konsentrere meg om ham, der han sitter på den andre siden av bordet.

«Jeg sa at vi nesten ikke har dopapir igjen.»

Jeg greier ikke å skjerpe meg. Noe om papir. Å, herregud, har han lest det?

25

«Hva?» sier jeg, for høyt.

«Dopapir, Emma,» sier han rolig. «Jeg minner deg bare på det.»

«Nettopp, nettopp. Ikke tenk på det, jeg skal ordne det.

Gjør deg klar for jobben, du, mens jeg drikker opp kaffen.»

Han smiler til meg, kysser meg i forbifarten og romsterer på arbeidsværelset i ti minutter mens jeg kaster frokosten min og tørker av benker og bord. Jeg har visst begynt å vaske mer i det siste. Vekk med deg, din dumme flekk!

«Greit,» sier han ved kjøkkendøra. «Er det sikkert at det er bra med deg? Du er fortsatt veldig blek.»

«Det går fint,» sier jeg og reiser meg. Kom igjen, Paul.

Bare gå. «Ha en fin dag, vennen. Husk å være hyggelig mot instituttlederen. Du vet jo at det er det lureste.» Jeg børster et fnugg av frakkeskulderen hans.

Han sukker og griper stresskofferten. «Jeg skal prøve,» sier han. «Du, jeg kan bare ringe til jobben og bli værende her hos deg.»

«Ikke vær dum, Paul. Jeg kommer til å få en grei dag. Æresord.»

«Ok, men jeg ringer rundt lunsjtider,» sier han. «Elsker deg.»

Jeg vinker fra vinduet, slik jeg alltid gjør. Han lukker porten og snur seg bort, så faller jeg ned på kne på teppet. Det er første gang jeg har vært alene siden jeg leste artikkelen, og det å late som om alt er fint, har vært utmattende. Overskriften fra avisen står med neonbokstaver hvor enn jeg ser. Jeg trenger bare fem minutter på å ta meg sammen. Og jeg gråter. En skremmende gråt. Ustyrlig. Ikke en engelsk gråt, der man kjemper imot og forsøker å svelge tårene. Denne varer til det ikke er mer igjen og jeg sitter rolig på gulvet.

26

Da telefonen ringer, slår det meg at det har gått en time.

Jeg har krampe i beina, og det stikker i dem da jeg strever med å reise meg. Jeg må ha latt meg drive langt av sted. Jeg liker bildene det skaper i tankene, av at jeg ligger i en båt og lar strømmen føre meg bort. Som Ophelia i det maleriet.

Men hun var gal, eller død. Kutt ut! Ta telefonen!

«Hallo, Emma, det er Lynda. Er du opptatt? Kan jeg stikke innom og ta en kaffe med deg?»

Jeg har lyst til å si nei til den redselsfulle Lynda, men «ja» kommer ut av munnen isteden. Den rotfestete høfligheten tar overhånd igjen.

«Flott! Er der om ti minutter.»

«Jeg setter over kaffen,» hører jeg meg selv si, som om jeg er med i et skuespill.

Jeg gnir knærne for å få igjen følelsen i dem og finner en hårbørste i vesken. Jeg må se presentabel ut, ellers gjennomskuer hun meg.

Lyndas ektemann foreleser ved samme universitet som Paul – ved et annet institutt, men de to mennene våre tar ofte samme tog om morgenen. Det gjør visst at Lynda og jeg i bunn og grunn er for søstre å regne.

Men jeg liker henne ikke. Hun har sånne tenner som skråner bakover, som på en hai, og hun er veldig pågående. Hun og de andre AF-erne – akademikerfruene, som jeg døpte dem da jeg sluttet meg til deres rekker – sladrer om meg. Jeg vet at de gjør det. Men det er ikke stort jeg får gjort med den saken. Ikke bry deg om det. Keep calm and carry on.

Lynda kommer feiende inn straks jeg åpner døra. Hun er full av pepp i dag. Må være godt nytt om Derek. Jeg vil at hun skal gå med det samme.

27

«Du ser sliten ut, Emma,» sier hun. «Sovet dårlig i natt?»

Forsøket på å stelle meg var visst helt bortkastet. Hun tar over kaffebryggingen og lar meg bli stående der som et mehe på mitt eget kjøkken.

«Hm, jeg lå og vred meg en stund,» sier jeg. «Prøvde å finne løsningen på en vrien sekvens i boka jeg redigerer.»

Hun reiser bust. Hun kan ikke fordra at jeg har en jobb, og tar det som en personlig fornærmelse om jeg nevner den.

Lynda arbeider ikke. «Jeg har altfor mye å gjøre hjemme til at jeg trenger en jobb,» sier hun om noen spør. Vanligvis med en anstrengt latter.

Uansett, hun bestemmer seg for å overhøre den underforståtte spydigheten og plumper ut med nyhetene. Derek skal få ny arbeidstittel – med en parentes, tydeligvis. Det innebærer at han blir mer betydningsfull og får litt bedre betalt.

Hun er oppglødd, og så selvtilfreds at det liksom stråler ut av henne.

«Instituttlederen vil at han skal påta seg mer ansvar. Han blir assisterende direktør for studentvelferd (laveregradsstudenter) fra og med neste semester.» Hun sier det som om hun leser fra en pressemelding.

«Studentvelferd?» sier jeg. «Du godeste, da blir han stående til knes i narkotika og seksuelt overførbare sykdommer.» Jeg nyter tanken på at Derek, verdens mest pompøse mann, må forholde seg til kondomautomater.

Hun stivner da jeg nevner sex, og jeg skjuler velbehaget ved den vesle triumfen.

«Det er flott, Lynda,» sier jeg. «Melken står allerede ute – på oppvaskbenken.»

Vi setter oss ved kjøkkenbordet, og jeg lytter mens hun skravler i vei om det som foregår på instituttet. Jeg vet at 28

hun omsider vil bringe på bane Pauls «lille problem» – det at han ikke kommer overens med instituttlederen – men jeg har ikke tenkt å hjelpe henne på vei. Jeg sporer stadig av – verdensnyheter, togforsinkelser, kjøttpriser – i håp om å slite henne ut. Men hun er åpenbart utrettelig.

«Ja, kommer Paul noe bedre overens med instituttlederen nå da?» sier hun og prøver seg på et vennlig smil. «Å, det er bare en storm i et vannglass,» sier jeg.

«Jaså? Jeg hørte at dr. Beecham har tenkt å gå videre med det,» sier hun.

«Det er i grunnen litt tåpelig. Dr. Beecham vil kutte ut Pauls mest populære forelesningsrekke for å gjøre plass til en av sine egne. For å være ærlig oppfører han seg som en drittsekk.»

Lynda sperrer opp øynene da jeg sier ordet. Det er tydeligvis ikke det hun kaller instituttlederen.

«Tja, iblant må man jo inngå kompromisser. Kanskje Pauls forelesninger begynte å bli litt slitt i kantene.»

«Det stemmer nok ikke, Lynda. Har du lyst på en peppernøtt?»

Avvæpnet mumser hun seg gjennom hele fatet. Nå er vi over på datteren hennes, Joy – «Hun er vår stolthet og glede, derfor døpte vi henne det» – og Joys barn. De er visst temmelig ustyrlige. Jeg legger merke til at Lynda ikke kaller dem barnebarna sine da hun ramser opp deres feil og mangler.

De er «for selvstendige», visstnok, noe som i hennes nøye avgrensede verden er en dødssynd.

«Josie sa her om dagen at jeg skulle passe mine egne saker,» sier hun, fremdeles tydelig forurettet. «Hun er ni år gammel og sier til bestemoren sin at hun skal passe sine egne saker!»

29

Heier på deg, Josie, tenker jeg og sier: «Stakkars deg.»

Standardreaksjon.

«Det er klart, sånt behøver ikke du å tenke på,» sier Lynda, «du som ikke har barn.»

Jeg svelger og våger meg ikke frampå med et svar. Isteden ser jeg på klokka og mumler: «Beklager, Lynda. Det har vært fint å ses igjen, men jeg har en tidsfrist, så jeg må tilbake til jobben.»

«Dere arbeidsdamer, altså,» sier hun nedlatende. Hun ser skuffet ut, men sender meg det brede, hvite smilet og legger hendene på skuldrene mine for å gi meg et farvelkyss. Da hun tar et steg bakover, sier hun i en overdrevent omsorgsfull tone: «Du bør virkelig gå og legge deg igjen, Emma.»

Jeg vifter bort både henne og den falske omtanken hennes.

«Si til den nye assisterende direktøren for studentvelferd for laveregradsstudenter at vi gratulerer,» sier jeg idet jeg føyser henne ut. «Ha en fin dag,» legger jeg til.

Hold opp! tenker jeg. Du høres ut som en butikkansatt som later som om hun bryr seg.

Jeg går opp til kontoret mitt og setter meg med avisbabyen i tankene, på fanget og på ryggen.