Barnet
FionaBarton
Barnet
OversattavCarinaWestberg,MNO
FionaBarton
Originalenstittel:TheChild
OversattavCarinaWestberg
Copyright©FionaBarton2017
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-49716-3
1.utgave,1.opplag2018
Omslagdesign:MiriamEdmunds Omslagfoto:Shutterstock Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2018
Satti9,87/14,4pkt.Sabon-Romanogtryktpå70gEnsoluxcream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser.
UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
«Nårsannheterstattesmedstillhet,erstillhetenenløgn.»
JevgenijJevtusjenko
Kapittel1
Tirsdag20.mars2012
Emma
Datamaskinenblunkermegetsigendetilmegidetjegsetter megvedskrivebordet.Jegrørervedtastaturet,ogetbilde avPauldukkeropppåskjermen.Deterdetjegtokavham iRomapåbryllupsreisenvår,derøynenelyseravkjærlighet overetbordpåCampode’Fiori.Jegprøverågjengjeldesmilet,menidetjegbøyermegfram,fårjegetglimtavspeilbildetmittiskjermenogstanser.Jegkanikkefordraåfåøye påmegselvuforvarende.Iblantdrarjegikkekjenselpåmine egnetrekk.Mantrorjomanvethvordanmanserut,menså erdetplutseligenfremmedsombesvarerblikket.Detskremmermegiblant.
Menidagstudererjegdenfremmedesansikt.Brunthår, delvisdrattopppåhodetietkaosaventoppfordijegjobber,ogbarhud,derskyggerogrynkerkrypermotøynene somsetningsskader.
Herregud,duserfælut,sierjegtildamenpåskjermen.Jeg blirfascinertavmunnenhennessombevegerseg,ogjegfår hennetilåsimer.
Komigjen,Emma,fåunnalittarbeid,sierhun.Jegsmiler blekttilhenne,oghunsmilertilbake.
Nåoppførerdudegheltsprøtt,sierhuntilmegmedmin egenstemme,ogjeggirmeg.
TakkogprisforatPaulikkekansemegnå,tenker jeg.
DaPaulkommerhjemdenkvelden,erhanslitenoglittgrettenetterendagmedde«dustete»ferskestudenteneognok enkrangelmedinstituttlederenomtimeplanen.
Kanskjedetharnoemedalderågjøre,mendetvirker somomutfordringenepåjobbenvirkeliggårinnpåPaulfor tiden.Jegtrorhanmåhabegyntåtvilepåsegselv,overalt serhannoesomtruerstillingenhans.Universitetetsinstituttereribunnoggrunnsomlivetienløveflokk.Mangehanndyrsomflottersegogliggermedalleogklorersegfasttilsin overlegneposisjonmedkvasseklør.Jegsieralthanvilhøre, ogmikserengintonictilham.
Idetjegflytterstresskoffertenhansnedfrasofaen,serjeg athanhartattmedsegeteksemplaravEveningStandard hjem.HanmåhafunnetavisenpåT-banen.
Jegsitterogleserdenmenshandusjeravsegdagens bekymringer,ogdeterdajegoppdageravsnittetombabyen.
«DØDBABYFUNNET,»stårdet.Barenoensetninger omatskjelettetavetspedbarnerblittfunnetpåenbyggeplassiWoolwich,ogatpolitietetterforskersaken.Jegleser detomogomigjen.Jeggreierliksomikkeheltåbegripedet, somomdeterskrevetpåetfremmedspråk.
Menjegvethvadetstår,ogfryktenkveilersegrundt meg.Klemmerluftenutavlungenemine.Tarpustenfra meg.
JegsitterderfremdelesdaPaulkommernedigjen,fuktig ogrosa,ogroperatnoeharsviddseg.
Svinekoteletteneersvarte.Brenttilaske.Jegslengerdem isøplaogåpnervinduetforåslippeutrøyken.Såhenterjeg enfrossenpizzaifryserenogslengerdenimikrobølgeovnen mensPaulsittertålmodigvedbordetogventer.
«Viburdeskaffeossrøykvarsler,»sierhanistedenforå kjeftepåmegforatjegnestensattefyrpåhuset.«Deter lettåglemmesegnårmanleser.»Hanerenveldigfinmann. Jegfortjenerhamikke.
Derjegstårforanmikrobølgeovnenogserpizzaensnurre rundtogboble,fundererjegforørtendegangpåomhan kommertilågåiframeg.Hanburdehagjortdetforflereår siden.Jegvillehagjortdethvisjegvarham,ogmåttefinne megialtjegslitermed,allebekymringenemine,hverbidige dag.Menhanviserikketegntilåvillepakkesakeneogdra. Istedenkretserhanrundtmeglikenengsteligforeldersom vilbeskyttemegmotfare.Nårjegbliropprørt,snakkerhan beroligendemedmegtildetblirbraigjen.Hanfinnerpå grunnertilåværemunter.Hanklemmermeginntilsegfor åroemegnårjeggråter,ogsieratjegerintelligent,morsom ogfantastisk.
Detersykdommensomgjørdegsånn,sierhan. Detteer ikkedeg.
Mendetermeg.Hankjennermegegentligikke.Dethar jegsørgetfor.Oghanrespektereratjegikkevilsnakkeom fortiden.«Duerikkenødttilåfortelledet,»sierhan.«Jeg elskerdegakkuratsomduer.»
St.Paul–deterdetjegkallerhamnårhanlatersomom jegikkeerenbyrde,menhanpleieråblåseavdet. «Ikkeakkurat,»sierhan.
Greit,såikkeenhelgen,da.Menhvemerveldet?Uansett,hanssyndererminesynder.Hvaerdetgamleparpleier
åsi?Detsomerditt,ermitt…Mensyndenemine…ja,de ermineegne.
«Vilduikkehamat,Em?»sierhandajegsettertallerkenenhanspåbordet.
«Jegspistesenlunsjfordijegvaropptattmedjobb.Jeger ikkesultennå–jegtarhellernoesenere.»Deterløgn.Hvis jeghaddeputtetnoeimunnen,villejegbarehafåttdeti vrangstrupen.
Jegsmilersåbredtjegkan–somjeggjørpåbilder.«Det gårfint,Paul.Spisnå.»
Jegsettermegpåminsideavbordet,nippertiletglass vinoglatersomomjeghørerettermenshanfortellerom arbeidsdagensin.Stemmenstigerogsynker,stanseroppnår hantyggerisegdetmotbydeligemåltidetjegharservert,og fortsetter.
Jegnikkernåogda,menjeghøreringenting.Jeglurerpå omJudeharsettartikkelen.
Kapittel2
Tirsdag20.mars2012
Kate
KateWaterskjedetseg.Vanligvissynteshunikkejobben varkjedelig,menidagmåttehunsittepåkontoret,midt iglaningenforsjefen,utenannetågjøreennåredigere tekst.
«Kjørdetgjennomdengylneskrivemaskinen!»hadde Terry,nyhetsredaktøren,roptborttilhennemenshanveivet medendårligsakskrevetavenannen.«Drysslitttryllestøv overden.»
Sådagjordehundet.
«Detersomåjobbepåenannenrangstrusefabrikk,»klagethuntilkrimjournalistensomsattrettoverforhenne.«Vi kvernerutdensammeskitenmednoennyeblonderpå.Hva erdetduholderpåmed?»
GordonWillis,somredaktørenbestandigbarebrukte stillingsbetegnelsenpå–«lakrimjournalistentasaken…» –løftetblikketfraavisenogtrakkpåskuldrene.«Skalned tilOldBaileyiettermiddag–jegvilhaenpratmedansvarshavendeetterforskeriarmbrøstdrapet.Detskjerikkestort ennå,menjeghåperjegkanfånoenordmedofferetssøsternårdeterover.Myetyderpåathunlåmeddraps-
mannen.Detblirenflottoverskriftmedflerelag:KONA, SØSTERENOGDRAPSMANNENDEBEGGEELSKET.»
Hanglistevedtanken.«Hvordandet?Hvadriverdumed, da?»
«Ingenting.Rydderoppiensaksomenavnettslavene harskrevet.»Katepekteutenungjentesomsattogtastet sombesattvedetskrivebordpådenandresidenavrommet. «Rettfraungdomsskolen.»
Detgikkoppforhennehvorbitter–oggammel–hun måttehøresut,ogavbrøtsegselv.Tsunamienavnettnyheter haddeskylthenneoghenneslikeopppåenfjernkyststripe. Journalistene,somengangitidenvarkongenepåhaugeni avisen,varnåplassertiutkantenavnyhetsredaksjonen.De bleskjøvetlengeroglengermotutgangsdøraavdestadig flerenettjournalistenesomskrevdøgnetrundtforåstille denevigehungerenetternyheter.
Detvarlengesidennyemediersluttetåværenye,hadde redaktørenleksetoppforstabenunderjulefesten.Devar normen.Devarframtiden.OgKateskjønteathunmåtte slutteåsurmulefordet.
Detvarvrient,sahuntilsegselv,nårdemestlestesakene påavisenskulørtenettsidehandletomatMadonnashendervarfulleavblodårer,elleratenstjernefra Østkantfolk haddelagtpåseg.«Hatenkjendis»forkleddsomnyheter. Detvaravskyelig.
«Uansett,detkanvente,»sahunhøyt.«Jeggåroghenter kaffetiloss.»
DetsomogsåhaddeforsvunnetvarLM–lynmøtetsom FleetStreetsdyktigstekunnenyteienavdenærmeste pubenemensledelsesgruppavarpåsjefredaktørensmorgenmøte.LM-etbletradisjoneltsettfulgtoppavenrealkrangel
mellomderødfjesetedrankerneognyhetsredaktøren.Ifølge legendenhaddeetsliktmøteendtmedatenjournalistsom varforfulltilåståoppreist,beitsjefeniankelen,mensen annenjournalistslengteenskrivemaskinutavvinduetog nedpågaten.
Nåomdagenhaddenyhetsredaksjonen,medkontorer overetkjøpesenter,hermetisklukkededobbeltvinduer,og alkoholvarbannlyst.Nåvardetkaffefolkvarhektetpå.
«Hvavilduha?»spurteKate.
«Dobbelmacchiatomedhasselnøttsirup,erdusnill,»sa Gordon.«Ellerlittbrunvæske.Detsomkommerførst.»
KatetokheisennedogknabbetførsteutgavenavEvening Standardfravaktpultenidenmarmorkleddelobbyen.Mens hunventetpåatbaristaenskulletrylleframnoe,bladdehun tilfeldiggjennomavisenpåjaktettersakerskrevetavvenner.
AvisenvarteppebombetmedforberedelsenetilolympiadeniLondon,oghunholdtnestenpååoverseavsnittet nederstispalten Kortsagt.
UnderoverskriftenDØDBABYFUNNETstodettosetningeromatskjelettetavenbabyvarblittgravdopppå enbyggeplassiWoolwich,ikkesåfrykteliglangtunnader KateboddeøstiLondon.Politietetterforsketsaken.Ingen detaljerutoverdet.Hunrevuttekstentilsenere.Nedersti veskenvardetfulltavsammenkrølletavispapir–«Deter sometundulatbur»,haddeeldstesønnenJakesagtdahan ertethenneforpapirremsenesomventetpååblipustetliv i.Iblantvardetenhelsaksomkunnefølgesopp,mensom oftestfanthunbareensetningelleretsitatsomfikkhenne tilåstillespørsmålet:«Hvaerstoryenher?»
Katelestedetrettiordeneomigjenogundretsegoverat enpersonvarblittutelattavfortellingen:moren.Påveitil-
bakemedkaffekoppeneramsethunoppspørsmålenesom meldteseg: Hvemerbabyen?Hvordandødebarnet?Hvem villehagravdnedenbaby?
«Stakkarsliten,»sahunhøyt.Bråttvartankenefulleav hennesegnebarn–JakeogFreddie,somblefødtmedtoårs mellomrom,mensomvarkjentsom«gutta»innadifamilien–somrobustesmårollinger,skolegutterifotballdrakt, gretnetenåringerognåvoksne. Tja,nesten. Hunsmiltefor segselv.Katehusketdahunsådemforførstegang:rød, glattkropp,krølletehudsomvarforstor,blunkendeøyne somsåoppfrabrystethennes,ogfølelsenavathunalltid haddekjentdetvesleansiktet. Hvordankannoentalivetav enbaby?
Dahunkomtilbaketilredaksjonen,sattehunkoppene frasegoggikkborttilnyhetsdesken.
«Hardunoeimotatjegtarentittpådette?»spurtehun Terryogveivetmeddetørlilleutklippetforanhammenshan prøvdeåbegripenoeavenfeatureartikkelomutenlandske kongehus.Hansåikkeengangopp,såhunantokathanikke haddeinnvendinger.
DenførstetelefonsamtalengikktilScotlandYardspressekontor.Dahunførstbegynteinyhetsbransjen,sompraktikanthosenlokalavisiEastAnglia,stakkhuninnomden lokalepolitistasjonenhverdag,derhunlentesegmotresepsjonsdiskenogkikketiloggbokamenspolitibetjentenflørtetmedhenne.Nårhunkontaktetpolitietnåfortiden,var detsjeldenhunsnakketmedetenestemenneske.Oggjorde hundet,vardetsomoftestrasktoverstått.
«Harduhørtpåopptaket?»kunneensivilpressetalsmannspørre,velvitendeomathunikkehaddedet,også
villehunblisattovertiletopptakmedbokslyd.Dermed måttehunhøreomhverenestestjålnegressklipperogpubkrangeliområdet.
Mendennegangenbledetfulltreffer.Ikkebarefikkhun snakkemedetlevendemenneske,detvarsågarenhun kjente.Stemmenidenandreendentilhørteentidligerekollegafradenførstejobbenhunhaddeienriksavis.Han varenavdissekrypskytternesomvarblittskogvokter,en somidetsistehaddegåttovertildentryggere,etterenkeltesmeningmervettuge,verdeneninformasjonsarbeidere levdei.
«Hallo,Kate.Hvordangårdet?Lengesidensist…»
ColinStubbsvarpratesyk.Hanhaddegjortdetskarpt somjournalist,menkona,Sue,haddegåttleiavdetville livetmedmyereising,oghanhaddeomsidertaptstillingskrigenpåhjemmebane.Menhantørstetetterdetaljerfra denverdenenhanhaddeforlatt,verketettersladderom journalisterogsagangpågangtilhenne–ogtilsegselv–at detåslutteiavisenvardetlurestehannoenganghadde gjort.
«Såflott,duerheldig,»saKate,littekstramuntert.«Jeg jobberogslitermegfremdelesuthervedDailyPost.Hørher, Colin,jegsånoeiEveningStandardomliketavenbabysom blefunnetiWoolwich.Hardunoenanelseomhvorlenge barnetharliggetijorda?»
«Å,det.Ventlitt,såskaljegfinnedetaljenepådataen… Her,ja.Deterikkemyeågåetter,ogdeterigrunnen ganskedystresaker.Enarbeidervariferdmedåryddeetter noesprengningsarbeidogflyttetengammelurne,ogunder urnenlåetørliteskjelett.Visstnoknyfødt.Teknikernetaren nærmeretitt,mendetstårheratmanienforeløpigvurde-
ringanslåratbarnetharliggetderenstund–detkantilog medværehistorisk.Jegtrordeterengatelikevedetuniversitet,iretningavGreenwich.Borikkeduderomkring?»
«Nordforelvaoglittlengerøst,faktisk.Hackney.Der vifortsattventerpåatgentrifiseringstogetskalstanse.Hva merhardu?Noeågåetternårdetgjelderidentifisering?»
«Nei,detervisstvrientmednyfødtenårdetgjelderDNA, stårdether.Særligomdeharliggetijordaiårevis.Ogi områdetdererdetetmylderavutleieboligeroghybler.Leieboernebyttesuthvertfemteminutt,såetterforskningslederenerikkesærligoptimistisk.Dessutenharallehendene fullemeddenderolympiaden…»
«Ja,såklart,»saKate.«Håndteringavsikkerhetenmå væreetmareritt–jeghøreratderemåbusseinnpolitifolk utenfraforåtadereavdet.Ogdennebabyhistorienlyderjo somnålaihøystakken.Du,takkskalduha,Colin.Detvar godtåsnakkemeddegigjen.HilsSue.Ogkunneduringe hvisnoemerdukkeroppiforbindelsemeddetteher?»
Hunsmilteidethunlapå.KateWaterselsketåleteetter nålaihøystakken.Etglimtavnoeimørket.Noesomhun kunnelasegoppslukeav,heltogholdent.Noehunkunne settetennenei.Noesomgjordeathunkomsegutavkontoret.
Hunslengtepåsegkåpenogtokfattpådenlangeveien motheisen.Hunkomikkelangt.
«Skaldunoested,Kate?»ropteTerry.«Førdugår,du kunneikkeryddeoppidenneheromdetnorskekongehuset,vel?Øynenemineblørnårjegleserden.»
Kapittel3
Tirsdag20.mars2012
Angela
Hunskjønteathunkomtilågråte.Hunkjentetårenepresse på,oghalsensnørtesegsammensåhunikkefikkpuste.Derforgikkhunogsattesegpåsengenenlitenstund,menshun prøvdeåutsetteøyeblikket.Angelamåtteværealenenårdet skjedde.Iårenesløphaddehunforsøktåstritteimot–hun gråtaldri,vanligvis.Hunvarikkesentimentalavseg.Jobbensomsykepleierogdetåhaenmannimilitærethadde plukketavhennesåntforlengesiden.
Menhvertårvartjuendemarsetunntak.DetvarAlices bursdag,oghunkomutvilsomttilågråte.Forsegselv.Hun kunneikkedrømmeomågjøredetmensnoensåpå,som demenneskenesombarestooghulketforantv-kameraene.
Hunkunneikkeforestilleseghvordandetkjentesåværepå utstillingpådenmåten.Ogtv-folkenebarefortsatteåfilme, somomdetvarenslagsunderholdning.
«Deburdeskruavkameraet,»haddehunsagttilNick, menhanbaregryntetogfortsatteåsepå.
Hunbleubekvemavsånt,mendetvartydeligatmange liktedet.Dentypenmenneskersomprøvdeåbliendelav nyhetene.
Uansettvillenokikkefolkforståhvorforhungråtnå,så mangeåretter.Fleretiåretter.Devilleantagelighasagtat hunknapthaddekjentungen.Hunhaddejobarefåttett døgnsammenmedhenne.
Itankeneforsvartehunsegoverforskeptikerne:«Men hunvarendelavmeg,mittegetkjøttogblod.Jegharprøvd åleggedetbakmeg,men…»
Hunbegynteågruesegidageneførbabyensfødselsdag, dahunikorteglimtgjenopplevdestillheten–denskrekkinnjagendestillhetenidettommeværelset.
Så,påselvedagen,pleidehunåvåknemedhodepine,lage frokostogprøveåoppføresegnormalttilhunblealene.Iår varhunpåkjøkkenetogsnakketmedNickomdagensom ventet.Hanklagetoverbergetavdokumenterhanmåttegjennom,ogoverenavdenyekarene,somstadigsykemeldteseg.
Hanbørpensjonereseg–hanfyllersnartsekstifem.Men hangreierikkeågislipppåforretningene.Mendetervel ingenavosssomgreierågislipppåsakerogting.Hansierat hantrengerenhensiktmedtilværelsen,rutiner.Deteringentingsomtyderpåathanvethvilkendagdeter.
Førhuskethandet–dadetvarnoksånytt.Deterklart hangjordedet.Allehaddedetitankenepådentiden.
Folkpågatenpleideåspørreombarnetderes.Viltfremmedekomborttildemogklemtehendenederesmedtårer iøynene.Mendetvardengangen.Nickvarhåpløsnårdet gjaldtdatoer–medvilje,troddeAngela.Hangreideikke engangåhuskebursdagentildeandreungene,langtmindre Alices.Oghunhaddesluttetåminnehampådet.Hunorket ikkeglimtetavpanikkiblikkethansnårhanmåttetenketilbakepådendagen.Detvarbedreforhamathuntoksegav minnene.
Nickkyssethenneoppåhodetførhangikkpåjobben.Og idetdøragledigjenbakham,satteAngelasegpåsofaenog slapptåreneløs.
Hunhaddeprøvdåøvesegopptilåleggeminnenetilside. Ibegynnelsenvardetikkemyehjelpåfå.Barefamilienslege –stakkarsgamledr.Earnley–somklappethennepåskulderenellerkneetogsa:«Dukommeroverdette,kjæredeg.»
Så,senere,blehunmedisorggrupper,menhunbleleiav åhøreomsinegenogandreselendighet.Detkjentessom omdebaregikkiringrundtdetvonde,pirketbortidetog gjordedetbetent,ogsågråtdesammen.Hunlagdebrudulje igruppadahunslofastatdetikkehjalpdetsporåviteat andremenneskerogsåhaddedetvondt.Hunbleikkekvitt sinegensorgavdengrunn–denfikkpåetvisbarenyelag.
Hunhaddedårligsamvittighet,fordahunvarsykepleierog noenhaddemistetlivet,pleidehunågidensørgendefamilienenbrosjyretilhjelpforetterlatte.
Jeghåperdethjalpdemmerenndethjalpmeg,sahuntil segselvdahunreistesegfrasofaen. Jegmåikkeværebitter. Allegjordesittbeste.
Påkjøkkenetfyltehunvanniutslagsvaskenogbegynte ågjøreklargrønnsakerhunskullehaiengryte.Detkalde vannetgjordehendenenumne,sådetvarvrientåholdei kniven,menhunfortsatteåskrapegulrøttenemedmekaniskebevegelser.
HunprøvdeåforestilleseghvordanAlicevillehaværtnå, mendetvaraltforvanskelig.Hunhaddebareettfotografi avhenne.AvAliceoghenne.Nickhaddetattbildetmed detvesleInstamatic-kameraetsitt,mendetbleuskarpt.Han haddetattdetforraskt.Angelapressetsegmotkjøkkenben-
ken,somomenfysiskanstrengelsekunnegjøredetlettereå seforsegansiktettildenveslejentahunhaddemistet.Men detvilleikkedukkeopp.
HunvisstefrabildetatAlicehaddehattdunete,mørkthår, ilikhetmedbrorenPatrick,menAngelahaddemistetmye blodunderfødselen,oghunvarfremdeleshøypåsmertestillendedadelababyeniarmenehennes.Hunhaddespurt Nickomdetetterpå–etteratAlicevarborte–menhan haddeikkestortmeråkommemed.HanhaddeikkegranskethennemedblikketslikAngelavillehagjort,haddeikke rissethvertansiktstrekkinnihukommelsen.Hanhaddesagt athunvarvakker,menkunneikkenevnedetaljer.
AngelatroddeikkeatAlicelignetnoesærligpåPatrick. Hanhaddeværtenstorbaby,ogAlicehaddeværtsåspinkel.Undertoogenhalvkilo.LikevelhaddeAngelastudert babybilderavPaddyogbildenedetokdaderesandredatter,Louise,komtiårsenere–«Etoverraskendebonusbarn, kallerjeghenne,»saAngelagjernetilfolk–ogtvangsegtil åseAliceidem.Menhunvarikkeder.Louisevarlyshåret –huntoketterNickssideavfamilien.
Angelaføltedenvelkjentevagesorgsmertenrundtribbeinaogibrystet,oghunprøvdeåtenkepånoefint,som dethaddeståttiselvhjelpsbøkene.HuntenktepåLouiseog Patrick.
«Idetminsteharjegdem,»sahuntilgulrotbitenesomlå ogduppetidetskitnevannet.HunlurtepåomLoukomtilå ringehennedenkveldenetterathunkomfrajobben.Yngstejentahennesvisstehvasomhaddeskjedd–deterklarthun gjordedet–menhunsnakketikkeomdet.
Oghunkanikkefordraatjeggråter,saAngelatilseg selvmenshuntørketøynenemedlittkjøkkenpapir. Ingenav
demgjørdet.Devilhelstlatesomomaltergreit.Jegskjønnerdet.Jegbørholdeoppmeddettenå.LeggeAlicebak meg.
«Gratulerermeddagen,kjærestejentami,»mumlethun forsegselv.
Kapittel4
Onsdag21.mars2012
Emma
Babyenharholdtmegvåkenmestepartenavnatten.Jegrev artikkelenutavavisenoggikkforåkastedenisøpla, mendetendtemedatjegputtetdenilommenpåstrikkejakken.Jegvetikkehvorfor.Jeghaddebestemtmegfor ikkeågjørenoemeddet.Jeghåpetatdetbarevilleforsvinne.
Enlitenstemmeinnvendighvisket: Ikkesomforrigegang, altså.
Ogidagerbabyenherfremdeles.Pågående.Forlangerå blilagtmerketil.
Paulslumrer,ernestenvåken,oghanbegynneråbevege beina,somomhanundersøkeromdefortsatterder.Jegventerpåathanskalåpneøynene.
Jeggruermegtildet.Jeggruermegtilskuffelsenogoppgittheteniansiktethansnårhaninnseratjegerinneiendårligperiodeigjen.
Detvarslikvipleideåsnakkeomdet,sådetvirketsom omdetikkevarminskyld.Deternoksålengesidensist,og jegvetathanhartroddatdeterheltover.Hankommertil åprøvehardtåskjuledetnårhanfårsemeg,menjegblir
nødttilåbærehansengstelseogså.Iblantkjennesdetsom omjegskalknusesundervektenavden.
Folksieratdetsomikketarlivetavdeg,gjørdegsterkere. Detsierdenårmanharværtgjennomnoefælt.Morenmin Judepleideogsååsidet.Mendetstemmerikke.Detbrekkerknoklenedine,såaltsplintresogbareholdessammen avskitnebandasjeroggultlimbånd.Detknirkeribruddstedene.Alterfrykteligskjørt,ogdeterutmattendeåholdealt samlet.Iblantønskerduatdetbarehaddetattlivetavdeg.
Paulvåkneroghenterpillenemineogetglassvannfra badetutenetord.Såstrykerhanmegoverhåretogsitterpå sengekantenmensjegtardem.Hannynnerforsegselvsom omaltersomvanlig.
Jegprøveråtenke: Detgårover,men Detgåraldriover smettersegforbiforsvarsverkene.
Problemeterathemmeligheteretterenstundfårsitteget liv.Førtroddejegathvisjegikketenktepådetsomhadde skjedd,villedetskrumpeinnogdø.Mendetgjordedetikke. Detsitterfastietvoksendevevavløgnerogoppspinn,som enfeitfluefangetietedderkoppnett.Sierjegnoenå,vildet væresomårivealtifiller.Derforkanjegikkesinoe.Jegmå verneomden.Hemmeligheten,altså.Deterdetjeghargjort sålengejegkanhuske.Tattvarepåden.
Paulsnakkettilmegvedfrokostbordet,ogjegfikkdetikke medmeg.
«Unnskyld,kjære,hvasadu?»Jegprøveråkonsentrere megomham,derhansitterpådenandresidenavbordet. «Jegsaatvinestenikkehardopapirigjen.»
Jeggreierikkeåskjerpemeg.Noeompapir. Å,herregud, harhanlestdet?
«Hva?»sierjeg,forhøyt.
«Dopapir,Emma,»sierhanrolig.«Jegminnerdegbarepå det.»
«Nettopp,nettopp.Ikketenkpådet,jegskalordnedet. Gjørdegklarforjobben,du,mensjegdrikkeroppkaffen.»
Hansmilertilmeg,kyssermegiforbifartenogromstererpåarbeidsværelsetitiminuttermensjegkasterfrokostenminogtørkeravbenkerogbord.Jegharvisstbegyntå vaskemeridetsiste. Vekkmeddeg,dindummeflekk!
«Greit,»sierhanvedkjøkkendøra.«Erdetsikkertatdet erbrameddeg?Duerfortsattveldigblek.»
«Detgårfint,»sierjegogreisermeg.Komigjen,Paul. Baregå.«Haenfindag,vennen.Huskåværehyggeligmot instituttlederen.Duvetjoatdeterdetlureste.»Jegbørster etfnuggavfrakkeskulderenhans.
Hansukkeroggriperstresskofferten.«Jegskalprøve,» sierhan.«Du,jegkanbareringetiljobbenogbliværende herhosdeg.»
«Ikkeværdum,Paul.Jegkommertilåfåengreidag. Æresord.»
«Ok,menjegringerrundtlunsjtider,»sierhan.«Elsker deg.»
Jegvinkerfravinduet,slikjegalltidgjør.Hanlukkerportenogsnursegbort,såfallerjegnedpåknepåteppet.Det erførstegangjegharværtalenesidenjeglesteartikkelen,og detålatesomomalterfint,harværtutmattende.Overskriftenfraavisenstårmedneonbokstaverhvorennjegser.Jeg trengerbarefemminutterpååtamegsammen.Ogjeggråter.Enskremmendegråt.Ustyrlig.Ikkeenengelskgråt,der mankjemperimotogforsøkeråsvelgetårene.Dennevarer tildetikkeermerigjenogjegsitterroligpågulvet.
Datelefonenringer,slårdetmegatdethargåttentime. Jegharkrampeibeina,ogdetstikkeridemdajegstrever medåreisemeg.Jegmåhalattmegdrivelangtavsted.Jeg likerbildenedetskaperitankene,avatjegliggerienbåt oglarstrømmenføremegbort.SomOpheliaidetmaleriet.
Menhunvargal,ellerdød. Kuttut!Tatelefonen!
«Hallo,Emma,deterLynda.Erduopptatt?Kanjeg stikkeinnomogtaenkaffemeddeg?»
JegharlysttilåsineitildenredselsfulleLynda,men«ja» kommerutavmunnenisteden.Denrotfestetehøfligheten taroverhåndigjen.
«Flott!Erderomtiminutter.»
«Jegsetteroverkaffen,»hørerjegmegselvsi,somomjeg ermedietskuespill.
Jeggnirknærneforåfåigjenfølelsenidemogfinneren hårbørsteivesken.Jegmåsepresentabelut,ellersgjennomskuerhunmeg.
Lyndasektemannforeleservedsammeuniversitetsom Paul–vedetannetinstitutt,mendetomennenevåretarofte sammetogommorgenen.DetgjørvisstatLyndaogjegi bunnoggrunnerforsøstreåregne.
Menjeglikerhenneikke.Hunharsånnetennersomskrånerbakover,sompåenhai,oghunerveldigpågående.Hun ogdeandreAF-erne–akademikerfruene,somjegdøptedem dajegsluttetmegtilderesrekker–sladrerommeg.Jegvet atdegjørdet.Mendeterikkestortjegfårgjortmedden saken.Ikkebrydegomdet. Keepcalmandcarryon.
Lyndakommerfeiendeinnstraksjegåpnerdøra.Hunerfull avpeppidag.MåværegodtnyttomDerek.Jegvilathun skalgåmeddetsamme.
«Duserslitenut,Emma,»sierhun.«Sovetdårliginatt?» Forsøketpååstellemegvarvisstheltbortkastet.Huntar overkaffebryggingenoglarmegbliståendedersometmehe påmittegetkjøkken.
«Hm,jeglåogvredmegenstund,»sierjeg.«Prøvdeå finneløsningenpåenvriensekvensibokajegredigerer.»
Hunreiserbust.Hunkanikkefordraatjegharenjobb, ogtardetsomenpersonligfornærmelseomjegnevnerden.
Lyndaarbeiderikke.«Jegharaltformyeågjørehjemmetil atjegtrengerenjobb,»sierhunomnoenspør.Vanligvismed enanstrengtlatter.
Uansett,hunbestemmersegforåoverhøredenunderforståttespydighetenogplumperutmednyhetene.Derekskal fånyarbeidstittel–medenparentes,tydeligvis.Detinnebærerathanblirmerbetydningsfullogfårlittbedrebetalt. Huneroppglødd,ogsåselvtilfredsatdetliksomstrålerut avhenne.
«Instituttlederenvilathanskalpåtasegmeransvar.Han blirassisterendedirektørforstudentvelferd(laveregradsstudenter)fraogmednestesemester.»Hunsierdetsomomhun leserfraenpressemelding.
«Studentvelferd?»sierjeg.«Dugodeste,dablirhan ståendetilknesinarkotikaogseksueltoverførbaresykdommer.»JegnytertankenpåatDerek,verdensmestpompøse mann,måforholdesegtilkondomautomater.
Hunstivnerdajegnevnersex,ogjegskjulervelbehaget veddenvesletriumfen.
«Deterflott,Lynda,»sierjeg.«Melkenståralleredeute –påoppvaskbenken.»
Visetterossvedkjøkkenbordet,ogjeglyttermenshun skravleriveiomdetsomforegårpåinstituttet.Jegvetat
hunomsidervilbringepåbanePauls«lilleproblem»–det athanikkekommeroverensmedinstituttlederen–menjeg harikketenktåhjelpehennepåvei.Jegsporerstadigav –verdensnyheter,togforsinkelser,kjøttpriser–ihåpomå slitehenneut.Menhuneråpenbartutrettelig.
«Ja,kommerPaulnoebedreoverensmedinstituttlederen nåda?»sierhunogprøversegpåetvennligsmil.
«Å,deterbareenstormietvannglass,»sierjeg.
«Jaså?Jeghørteatdr.Beechamhartenktågåvideremed det,»sierhun.
«Deterigrunnenlitttåpelig.Dr.Beechamvilkutteut Paulsmestpopulæreforelesningsrekkeforågjøreplasstil enavsineegne.Foråværeærligoppførerhansegsomen drittsekk.»
Lyndasperreroppøynenedajegsierordet.Detertydeligvisikkedethunkallerinstituttlederen.
«Tja,iblantmåmanjoinngåkompromisser.Kanskje Paulsforelesningerbegynteåblilittslittikantene.»
«Detstemmernokikke,Lynda.Hardulystpåenpeppernøtt?»
Avvæpnetmumserhunseggjennomhelefatet.Nåervi overpådatterenhennes,Joy–«Hunervårstolthetogglede, derfordøptevihennedet»–ogJoysbarn.Deervissttemmeligustyrlige.JegleggermerketilatLyndaikkekallerdem barnebarnasinedahunramseroppderesfeilogmangler. Deer«forselvstendige»,visstnok,noesomihennesnøye avgrensedeverdenerendødssynd.
«Josiesaheromdagenatjegskullepassemineegne saker,»sierhun,fremdelestydeligforurettet.«Hunerniår gammelogsiertilbestemorensinathunskalpassesineegne saker!»
Heierpådeg,Josie,tenkerjegogsier:«Stakkarsdeg.» Standardreaksjon.
«Deterklart,såntbehøverikkeduåtenkepå,»sier Lynda,«dusomikkeharbarn.»
Jegsvelgerogvågermegikkeframpåmedetsvar.Isteden serjegpåklokkaogmumler:«Beklager,Lynda.Detharvært fintåsesigjen,menjegharentidsfrist,såjegmåtilbaketil jobben.»
«Derearbeidsdamer,altså,»sierhunnedlatende.Hunser skuffetut,mensendermegdetbrede,hvitesmiletoglegger hendenepåskuldrenemineforågimegetfarvelkyss.Da huntaretstegbakover,sierhunienoverdreventomsorgsfulltone:«Dubørvirkeliggåogleggedegigjen,Emma.»
Jegvifterbortbådehenneogdenfalskeomtankenhennes. «Sitildennyeassisterendedirektørenforstudentvelferd forlaveregradsstudenteratvigratulerer,»sierjegidetjeg føyserhenneut.«Haenfindag,»leggerjegtil.
Holdopp! tenkerjeg. Duhøresutsomenbutikkansatt somlatersomomhunbryrseg.
Jeggåropptilkontoretmittogsettermegmedavisbabyen itankene,påfangetogpåryggen.