mannen. Det blir en flott overskrift med flere lag: KONA, SØSTEREN OG DRAPSMANNEN DE BEGGE ELSKET.» Han gliste ved tanken. «Hvordan det? Hva driver du med, da?» «Ingenting. Rydder opp i en sak som en av nettslavene har skrevet.» Kate pekte ut en ungjente som satt og tastet som besatt ved et skrivebord på den andre siden av rommet. «Rett fra ungdomsskolen.» Det gikk opp for henne hvor bitter – og gammel – hun måtte høres ut, og avbrøt seg selv. Tsunamien av nettnyheter hadde skylt henne og hennes like opp på en fjern kyststripe. Journalistene, som en gang i tiden var kongene på haugen i avisen, var nå plassert i utkanten av nyhetsredaksjonen. De ble skjøvet lenger og lenger mot utgangsdøra av de stadig flere nettjournalistene som skrev døgnet rundt for å stille den evige hungeren etter nyheter. Det var lenge siden nye medier sluttet å være nye, hadde redaktøren lekset opp for staben under julefesten. De var normen. De var framtiden. Og Kate skjønte at hun måtte slutte å surmule for det. Det var vrient, sa hun til seg selv, når de mest leste sakene på avisens kulørte nettside handlet om at Madonnas hender var fulle av blodårer, eller at en stjerne fra Østkantfolk hadde lagt på seg. «Hat en kjendis» forkledd som nyheter. Det var avskyelig. «Uansett, det kan vente,» sa hun høyt. «Jeg går og henter kaffe til oss.» Det som også hadde forsvunnet var LM – lynmøtet som Fleet Streets dyktigste kunne nyte i en av de nærmeste pubene mens ledelsesgruppa var på sjefredaktørens morgenmøte. LM-et ble tradisjonelt sett fulgt opp av en real krangel 14