Bare en mor

Roy Jacobsen

BARE EN MOR

I

1

På en øy der det nesten ikke bor noen setter ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen, det trege og det omstendelige.

Men på denne dagen falt et brev ut av avisen, fra Trondhjem, med frimerker Ingrid ikke hadde sett før, og avsenders signatur og adresse på baksiden. Ingrid rødmet, slapp avisen i kaia og begynte å gå sør over øya.

Hun gikk forbi svenskenaustet og bolten i fjellet mot Lundeskjærene, hektisk og barbeint, over rullesteiner og varme svaberg, gjennom tørr lyng og gulnende gras, med et brev som måtte leses i ensomhet, det var det ingen tvil om, et brev fra den uberegnelige Mariann Vollheim, som Ingrid ikke hadde hørt fra på år og dag og hadde gjort hva hun kunne for å glemme, uten å lykkes, kjente hun med rystende tydelighet.

Hun gikk forbi Kjærlighetslunden og over knausene mot 7

Barmhagen, av en eller annen grunn stadig med bildet av melkeskipperen på netthinnen, den brunbarkede og trælete hånda til Johannes som rakte henne avisen, i dag altså med et brev, i seg selv et mysterium, siden Barrøy ikke mottok brev på andre tider av året enn i Lofotsesongen, og da svært få og tynne brev, fra øyas menn, som forsikret at de var i live.

Bak skipperen så hun det oljede dekket i blinkende sollys, babord rekke med knivfester og bryner og taukveiler, bak der igjen det flate havet og skjærene og småøyene med de stillestående måkene som ga fra seg mindre lyd for hver nye dag landet beveget seg inn i høsten.

Men fremfor alt skipperens fire, fem år gamle sønn Mattis, som også i dag satt på romluka som en savlende stakkar, i fillete og altfor trange klær, med oppkast nedover brystet og tre fingre i munnen, en keitete og barbeint guttunge som Ingrid pleide å rette et og annet vennlig ord mot: Kor det går, Mattis? Ha’ du sjyværsk?

I håp om å skape litt liv i den apatiske skrotten, som hadde vært et tre- og naglefast inventar på denne båten siden moren hans forsvant en dag på forsommeren, av grunner ingen festet lit til. Det var for kort tid siden krigen til at det ikke måtte ha noe med den å gjøre. Det var i alle fall ingen som hadde tatt den forsvunne kvinnens sutring på alvor, om nød og kjedsomhet i Johannes Hartvigsens hus, for nøden hadde aldri vært mindre, og kjedsomhet var bare et moderne uttrykk for dovenskap. I hvert fall ingen plausibel grunn til å vende mann og barn ryggen og la seg oppsluke av menneskehavet i en storby, noen annen mulighet 8

fantes ikke, og deretter ikke engang sende et livstegn, selvsagt hadde det noe med krigen å gjøre.

Mattis’ mor het Olavia Hartvigsen, hun var født Storm, en svært «god» familie på handelsgodset nord på Hovedøya, en vakker jentunge som hadde manøvrert seg grasiøst og selvsikkert opp gjennom barne- og ungdomsårene, før hun i krigens sluttfase plutselig brøt med alle forsynets privilegier og ga seg hen til den dobbelt så gamle Johannes Hartvigsen, som ikke én kvinne til da hadde ofret et blikk.

Spørsmålet var om hun hadde gjort det frivillig? Neppe.

Av kjærlighet? Aldri i verden. Med et tvilsomt overlegg?

Ganske sikkert.

Det gjorde i det minste flukten hennes frivillig?

Men altså med den følge at arkipelets rutinerte livsnerve fra da av ikke bare var betjent av en forlatt ektemann, men også av hans enda mer forlatte sønn, som dag ut og dag inn satt på det skjelvende kutterdekket med tre fingre i munnen i påvente av at de skulle klappe til en eller annen kai, for eksempel på Barrøy, så innvollene hans kunne falle til ro for et øyeblikk og en av øyboerne kanskje ville forbarme seg over ham med et vennlig ord, som han riktignok aldri besvarte, men likevel merket seg, hadde Ingrid inntrykk av, med et beskjedent rykk i kroppen, som hun nå igjen så for seg der hun sjokket videre sørover på øya med det forvirrende brevet i hånda, som ikke hadde noe med den stakkars gutten å gjøre.

Av og til skjer to ting samtidig, og blir ett og samme sår i hukommelsen, man vet det bare ikke før det er for sent.

Så hvorfor tok ikke Ingrid til vettet og rev opp konvolut9

ten og leste hva Mariann hadde på hjertet, og fikk det overstått?

Ingrid var ikke rede, hun gikk videre mot Barrøys sørligste punkt, til Benken, som de kalte den, en gedigen russisk lerk som stormen hadde kastet opp her en gang i barndommen hennes, der hun pleide å gjøre unna sitt mest private tankearbeid, der hun satte seg til når øya truet med å bli for liten, når livet truet med å gå i stå, og i dag altså med et brev fra Mariann Vollheim, Ingrid var livredd.

2

Mattis var tilsynelatende en vanlig gutt, som hadde lekt i fjæra og på farens småbruk, i engene og løvskogen og snøfonnene, og hadde sprellet og ledd og grått som andre unger, uten å skille seg fra dem på annet vis enn at stort sett bare foreldrene var i stand til å kjenne ham igjen på avstand. Til han plutselig forandret seg, fra den ene dagen til den neste, med en hurtighet som bare et barn er i stand til, en dag i slutten av mai.

Den opprant med at Johannes Hartvigsen satt på sengekanten da gutten slo øynene opp og så farens furete og skjeggete ansikt, dysterheten til en mann som ikke visste hvordan han så ut og heller ikke skjenket det en tanke, til lyden av hamrende regn mot det rustne blikktaket. Mattis pleide å kalle det torden, og gjorde det igjen.

Og faren rettet på ham, igjen, og gjentok at gutten aldri hadde hørt torden, det er sjelden torden på disse kanter av landet.

De’ e’ rægn, du høre’, pessrægn.

Nå måtte Mattis stå opp og kle seg og bli med på båten, 11

det blir ingen lek med Ole og Slutter i dag, ho mamma e reist.

Ho mamma?

Ja, ho mamma.

Kor ho e, ho mamma?

Det hadde Johannes ingen forutsetninger for å svare på, og fant heller ikke krefter til å spekulere seg for dypt ned i årsakene til at hans kone Olavia hadde forlatt dem. Hun hadde riktignok klagd over at Johannes var full av «tunge tanka», en mann med et «tungt hau», som smittet over på omgivelsene, altså på henne, et trekk hun ikke hadde kjent til før de giftet seg, påsto hun. Det virket som om Johannes ikke trivdes i sitt eget hjem, men ville være fri fugl på havet, som hun også påsto.

Selv oppfattet han det som det rene sludder. Melkeruta var kun et inntektsbringende sløvsinn han hadde arvet etter sin far. Sant å si tenkte Johannes ikke på annet enn Olavia og gutten der han romsterte i det idiotiske styrhuset sitt, hvor godt det skulle bli på tampen av nok en ørkesløs dag å fortøye og gå de hundre og tredve meterne opp til gården, få av seg røysertene og arbeidstøyet og skrubbe olje av fingrene og sette seg til matbordet med Olavia og Mattis, det kjæreste han eide, Johannes hadde aldri hatt noe så verdifullt.

Disse ordene var riktignok altfor store for ham, Johannes nøt sin kone i privat taushet, de velstående duftene av såpe og uoppnåelig borgerskap, bevegelsene hennes, klærne, håret og hendene, særlig hendene, forfinede, smale og hvite, selv etter flere år som gardkjerring, et virke hun ikke hadde den minste kjennskap til, men likevel hadde ut12

øvd med omtrent like stor sparsommelighet og skepsis som forgjengerne hennes, Johannes’ foreldre.

Men så ble det ikke flere barn. Og dette begynte Johannes etter hvert å stusse over, siden samkvemmet mellom dem var som det skulle være mellom mann og kvinne, så vidt han kunne bedømme. I tillegg hadde det i løpet av årene begynt å gå noen ord i bygda om misforhold i hans hus, rykter som også Johannes etter hvert snappet opp, antagelig som sistemann. Først og fremst var det det uhellsvangre spørsmålet om hvordan en som han hadde klart å slå klørne i den uoppnåelige Olavia Storm, en av de få kvinnene på Hovedøya som virkelig kunne velge, fra øverste hylle, skulle man tro, og i tillegg hadde tatt ham mot foreldrenes vilje, ble det sagt, var Johannes virkelig utvalgt, elsket? Tro det den som kan.

Mattis hadde kobberbrunt hår og grønne øyne, pene, nesten feminine trekk. Han snakket tidlig rent, var smidig og senesterk og aldri syk. Han fikk tenner når han skulle, sluttet tidlig med bleier og likte å forklare og begrunne ting fra han kunne snakke, var fra tidlig alder umulig å irettesette, ikke trassig og irriterende, styrte bare elegant forbi formaninger og forbud som om de ikke eksisterte, en selvstendig og egenrådig gutt.

Allerede i treårsalderen la han seg til vanen å fortelle Olavia i detalj hva han hadde opplevd om dagen, kunne snakke om naboenes gjøren og laden og trafikken på veiene og i havna. Olavia kalte ham en pratmaker, og Johannes smilte av mang en skjev betraktning, guttens blikk 13

for pussige detaljer, Johannes kjente ekte stolthet over dette.

Men da gutten hadde passert fire og fantasiene ble enda mer vidløftige, begynte faren å føle noe som nesten lignet ubehag når de var sammen, og i enkelte øyeblikk så konkret at han lurte på om han hadde fått et fremmedlegeme i huset og ikke en kopi av seg selv.

Nå finnes det mange forklaringer på at et eple kan falle langt fra stammen, enkelte av dem sågar beroligende: Blant annet det faktum at Olavias familie i generasjoner hadde hatt både tid og penger til å foredle seg skyhøyt opp over resten av befolkningen.

Som det også finnes mindre beroligende forklaringer, for eksempel at den tyske okkupasjonsmakten hadde hatt forlegningen sin på nettopp Storm gård, at både Olavia og søstrene hennes hadde tjent i offisersmessa når de ikke fordrev dagene i hvert sitt tapetserte pikeværelse i påvente av å bli oppdaget, slik unge damer av deres stand hadde sittet i århundrer, når det ikke var krig.

Men nå var det altså krig. Og så var krigen over, og folk begynte å snakke om at Mattis kanskje ikke var Johannes’ kjødelige sønn. Johannes var kun en framsynt kvinnes dekkoperasjon, en kvinne som i likhet med så mange – også sterkere karakterer enn Olavia – hadde fått noe å angre på, noe å rette opp eller skjule, i fredens tid.

Ryktene ble ikke spakere av at to andre kvinner som hadde tjent i den tyske forlegningen var vendt tilbake til Bruket for å gjenoppta sitt tidligere virke som kjerringer i ordets minst flatterende betydning, to avblomstrede attgløymer som satt på melkerampa utenfor handelen til Mar14

kus og slo av en prat med alle som gikk forbi, som krydret setningene sine med imponerende banneord og sendte tiggerbrev til fattigkassa og sang falsk i kirkekoret mens de ventet på at det skulle komme sild, på at hermetikkfabrikken skulle åpne igjen, og ikke hadde noe bedre å ta seg til enn å sitte på denne rampa og antyde at sannheten neppe er det første som slår en når man hviler øynene på den degraderte kjøpmannsdattera Storm, og hennes sønn Mattis.

Johannes registrerte at snakket ga mer substans til det påståtte tungsinnet hans, at tilstanden tok til å ligne noe han hadde opplevd de første årene etter morens død, da han som tolvåring måtte være med faren på havet, først på fiske i åpen færing, så på melkeruta, en skjebne som nå også skulle bli hans sønn til del, med den dramatiske forskjell at Mattis var kun fem.

Det merkelige var at Johannes, der han denne første morgenen som forlatt ektemann gikk nedover mot havna med sønnen ved sin side, for også i dag å utføre sin plikt, ble slått av at det hele egentlig var som forventet. Olavia hadde vært for god til å være sann, for ham, hun hadde vært en drøm, som nå var over.

Det var ingen enkel tanke å begynne dagen med, men den var i det minste til å bære, kjente Johannes, slik man kan få seg en opptur av at det endelig stilles en fornuftig diagnose på noe gåtefullt man har slitt med en tid, om så kreft. Og kanskje var dette paradoksale klarsynet årsaken til at han ikke straks satte himmel og jord i bevegelse for å etterlyse eller spore opp Olavia, eller forsøkte å finne ut om hun hadde etterlatt seg noe skriftlig. Det demret for ham allerede i løpet av de første minuttene på kjøkkenet, da han 15

måtte fastslå at både kofferten og klærne hennes var forsvunnet, på et så ugjenkallelig vis, ytterdøra på gløtt, her var det ikke noe å finne.

At Olavia ikke hadde etterlatt seg et brev, sa selvfølgelig noe om henne, at Johannes ikke straks gikk i gang med å lete etter et slikt brev, sa antagelig noe om ham, og til sammen sa det vel det som var nødvendig å si om ekteparet Hartvigsen, sto det forvirrende klart for ham.

Først fire dager senere gikk Johannes i gang med å saumfare husets gjemmer, for å ha noe å gjøre på en virkesløs søndag samt grunne over hvem Olavia egentlig var, gjenstandene hun hadde tatt med seg kunne kanskje fortelle noe han ikke visste om henne, sette ham på sporet av en forklaring.

For det første manglet penskoene hennes, et par svartlakkerte lærsko som hun ikke engang hadde brukt i bryllupet, med sølvspenner på vristene, som Johannes ved et par anledninger hadde sett henne pusse med alvorlig mine, sammen med det vesle sølvtøyet hun hadde fått med seg fra Storm. Johannes hadde ikke sølvtøy. Og Olavias var i likhet med skoene aldri i bruk.

Nå slo det ham hvor lite hun egentlig hadde fått med seg fra barndomshjemmet, husets nest yngste datter, den første og høyest elskede av i alt fire som skulle giftes bort. I tillegg til skoene og sølvtøyet var kun to kjoler forsvunnet, ikke de forseggjorte lekene hennes, en gul trehest, en rødmalt båt, en kuleramme, som Mattis av en eller annen grunn ikke fikk leke med, han er for liten, sa Olavia, med den samme alvorlige minen som hun pusset sko og sølv med.

16