Bare en mor

Barmhagen, av en eller annen grunn stadig med bildet av melkeskipperen på netthinnen, den brunbarkede og trælete hånda til Johannes som rakte henne avisen, i dag altså med et brev, i seg selv et mysterium, siden Barrøy ikke mottok brev på andre tider av året enn i Lofotsesongen, og da svært få og tynne brev, fra øyas menn, som forsikret at de var i live.

Bak skipperen så hun det oljede dekket i blinkende sollys, babord rekke med knivfester og bryner og taukveiler, bak der igjen det flate havet og skjærene og småøyene med de stillestående måkene som ga fra seg mindre lyd for hver nye dag landet beveget seg inn i høsten.

Men fremfor alt skipperens fire, fem år gamle sønn Mattis, som også i dag satt på romluka som en savlende stakkar, i fillete og altfor trange klær, med oppkast nedover brystet og tre fingre i munnen, en keitete og barbeint guttunge som Ingrid pleide å rette et og annet vennlig ord mot: Kor det går, Mattis? Ha’ du sjyværsk?

I håp om å skape litt liv i den apatiske skrotten, som hadde vært et tre- og naglefast inventar på denne båten siden moren hans forsvant en dag på forsommeren, av grunner ingen festet lit til. Det var for kort tid siden krigen til at det ikke måtte ha noe med den å gjøre. Det var i alle fall ingen som hadde tatt den forsvunne kvinnens sutring på alvor, om nød og kjedsomhet i Johannes Hartvigsens hus, for nøden hadde aldri vært mindre, og kjedsomhet var bare et moderne uttrykk for dovenskap. I hvert fall ingen plausibel grunn til å vende mann og barn ryggen og la seg oppsluke av menneskehavet i en storby, noen annen mulighet 8