__MAIN_TEXT__

Page 1


VOLKER KUTSCHER

Babylon Berlin Oversatt av Dag Biseth


Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no

Originaltittel: Der nasse Fisch Copyright © 2007, 2008, Verlag Kiepenheuer & Witsch GmbH & Co, KG, Köln/Tyskland

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2011 Oversatt fra tysk av Dag Biseth Første gang utgitt med tittelen Den våte fisken Denne utgave © Cappelen Damm AS, 2017 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm AS Omslagsdesign: Rudi Linn Omslagsfoto: Eva Besnyö, MAI Tilrettelegging av design: Nic Oxby Forfatterfoto: © Monika Sandel Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion Trykk og innbinding: ScandBook UAB Trykt på: 50 g Enso Bulky, 2,4 ISBN 978-82-02-58281-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.


I

Den døde i Landwehrkanalen 28. april til 10. mai 1929


1 Når ville de komme tilbake? Han lyttet. I mørket ble den minste lyd til et forferdelig bråk, den minste hvisking vokste til et brøl, selv stillheten var som støy i ørene hans. En uopphørlig drønning og brusing. Smertene gjorde ham halvt vanvittig, det gjaldt å ta seg sammen. Overse dryppelyden, enda så høy den var. Dråper som falt på et hardt, fuktig gulv. Hans eget blod som dryppet ned på betongen, så mye visste han. Han hadde ingen anelse om hvor de hadde bragt ham. Et eller annet sted hvor ingen kunne høre noe. Skrikene hans hadde de ikke latt seg merke med, det var noe de hadde forutsett. En kjeller, regnet han med. En lagerhall? I hvert fall et rom uten vinduer. Ikke en lysstråle trengte inn, bare en lett skimring. Den siste rest av lys han hadde igjen etter at han stod på broen og hadde sett lyset fra et tog, hensunket i tanker. Tanker om planen, tanker om henne. Så kom slaget som styrtet ham ned i mørket. Et mørke som senere ikke hadde forlatt ham. Han skalv. Det var bare tauene i armkrokene som holdt ham oppe. Føttene bar ham ikke, de fantes ikke mer, de var ikke annet enn gjennomtrengende smerte, likeledes hendene som ikke lenger kunne gripe. Han fordelte hele vekten sin på armene og unngikk å berøre gulvet. Tauet gnaget, han svettet over hele kroppen. Bildene vendte hele tiden tilbake, det var ikke mulig å fortrenge dem. Den tunge hammeren. Hånden hans, tjoret fast til denne ståldrageren. Lyden av knokler som ble splintret. Hans knokler. Den uutholdelige smerten. Skrik som ble til et eneste stort et. Avmakten. Og 7


så oppvåkningen fra det stummende mørket: Smerter som forplantet seg ut til de ytterste deler av kroppen. Men de hadde ikke trengt inn til kjernen av ham, der hadde han klart å holde dem i sjakk. De hadde lokket ham med stoffer som lindret smerten. Det var deres metode for å gjøre ham føyelig, han måtte kjempe mot sin egen svakhet. Det velkjente språket hadde også gjort ham svak. Men stemmene klang hardere enn han husket. Mye hardere. Kaldere. Sintere. Svetlanas stemme hadde talt det samme språket, men hvor annerledes hadde det ikke virket! Stemmen hennes hadde svoret kjærlighet og avslørt hemmeligheter, den hadde formidlet fortrolighet og løfter. Ja, hun hadde endog fremkalt den lyse byen for ham. Byen han hadde forlatt. Han hadde aldri klart å glemme henne, ikke engang i de fremmede omgivelsene. Det var og ble hans by, en by som hadde fortjent en bedre fremtid. Hans land som hadde fortjent en bedre fremtid. Hadde kanskje ikke hun villet det samme? Fordrive forbryterne som hadde tilranet seg makten der. Han måtte tenke på den natten, natten da han hadde ligget våken i sengen hennes, en varm sommernatt som syntes å være en evighet siden. Svetlana. De hadde elsket og betrodd hverandre sine hemmeligheter. Og føyd dem sammen til en eneste stor hemmelighet for å nærme seg sitt felles håp. Alt hadde gått såre vel. Men en eller annen måtte ha forrådt dem. De hadde tatt ham med seg. Og Svetlana? Om han bare visste hva som var skjedd med henne. Fiendene fantes overalt. De hadde tatt ham med seg til dette mørke stedet. Han skjønte hva de ville ha ut av ham allerede før spørsmålene ble stilt. Han hadde svart uten å røpe noe. Og de hadde ikke engang skjønt det. De var noen idioter. Begjæret gjorde dem blinde. Toget var allerede underveis, det måtte de for all del ikke få greie på. Under ingen omstendigheter, planen var snart fullbragt. Han hadde sett blikkene deres før de slo til, det var der han hadde oppdaget begjæret og dumheten. Det første slaget var det verste. Alt som fulgte, bidrog bare til å fordele smerten. Vissheten om å skulle dø hadde gjort ham sterk. Det gjorde ham i stand til å utholde tanken på at han aldri mer skulle gå, aldri mer skrive, aldri mer kunne røre ved henne. Hun var bare et minne, det 8


måtte han avfinne seg med. Men heller ikke dette minnet ville han noensinne forråde. Jakken. Han måtte nå bort til jakken. Nærmest umulig. Der hadde han en kapsel. Slik de alle hadde straks de bar på en hemmelighet som ikke måtte havne i fiendens hender. Han hadde reagert for langsomt, hadde ikke oppdaget fellen, ellers hadde han slukt kapselen for lengst. Derfor var den fortsatt innsydd i fôret. I jakken hans, som lå der borte på stolen, og som han så vidt skimtet omrisset av i mørket. De hadde ikke lenket ham fast. Etter at de hadde knust hendene og føttene, hadde de nøyd seg med å henge ham opp i tauene for lettere å kunne bearbeide ham så snart smerten hadde halt ham ut av avmakten. De hadde ikke satt igjen en vakt, så sikre var de på at ingen hørte skrikene hans. Han innså at det var hans siste sjanse. Virkningen av stoffet de hadde gitt ham, ebbet ut. Smertene ville bli uutholdelige og kanskje gjøre ham bevisstløs igjen når han slapp grepet om tauet. Hvor lenge? Tanken på smerten han hadde i vente, fikk ham til å tenke på den han hadde utholdt; det fikk svetten til å piple frem på pannen. Han hadde ikke noe valg! Nå! Han bet tennene sammen og lukket øynene. Begge armene ble strakt ut, armkrokene mistet taket og med det hele kroppen. De sørgelige restene av det som en gang hadde vært føttene hans, var det første som berørte gulvet. Han skrek allerede før han deiset i betonggulvet med overkroppen; sjokket fra sammenstøtet fikk også smerten i hendene til å flamme opp igjen. Bare ikke miste bevisstheten! Skrik, men hold deg flytende, ikke dukk under! Han krøket seg sammen på gulvet og hev etter pusten da dunkingen og stikkingen avtok ørlite grann. Han hadde klart det! Han lå på gulvet, han kunne bevege seg. Hale seg frem på albuer og knær mens han etterlot seg et blodspor. Han kom seg kjapt bort til stolen, og med tennene klarte han å trekke jakken med seg. Han hev seg begjærlig over klesplagget. Mens høyre albue holdt jakken fast, rev og slet han i fôret med tennene. Smertene gjorde ham bare enda mer rasende der han kjempet. Endelig ga fôret etter med et høyt ritsj. 9


Plutselig brøt han ut i hemningsløs gråt. Minnene hadde innhentet ham som når en villkatt kaster seg over sitt offer og ryster det. Minnet om henne. Han kom aldri til å se henne igjen. Han hadde skjønt det helt siden de lokket ham i fellen, men med ett stod alt forferdelig klart for ham. Hvor høyt han elsket henne! Hvor høyt! Langsomt klarte han å roe seg. Tungen søkte etter kapselen, den var full av skitt og trådrester, men til slutt fant den frem til den glatte, kjølige overflaten. Med fortennene trakk han den forsiktig ut av fôret. Der! Nå hadde han den i munnen! Kapselen som skulle gjøre ende på alt! Et triumferende smil gled over det fortrukne ansiktet. De ville ikke få vite noe. De kom til å skylde på hverandre. De var noen fordømte idioter. Ovenpå hørte han en dør slå igjen. Støyen gav ekko som et tordenskrall i mørket. Skritt på betong. De kom tilbake. Hadde de hørt skriket? Han holdt kapselen mellom tennene. Nå var han kommet så langt. Han kunne når som helst sette sluttstrek. Han ventet enda litt. De måtte komme inn i rommet først. Han hadde til hensikt å nyte sin triumf til siste sekund. De skulle se det! Hjelpeløse skulle de stå der og se hvordan han gled vekk fra dem. Han lukket øynene idet de åpnet døren og sterkt lys trengte inn i mørket. Så bet han til. Med en svak knekkelyd ble glasskapselen knust i munnen hans.


2 Fyren minnet litt om Wilhelm 2. Den markante snurrebarten, det stikkende blikket. Som på portrettet som på keiserens tid hang i stuen til alle gode tyskere – og som mange steder ennå ikke var tatt ned av veggen selv om keiseren hadde abdisert for mer enn ti år siden, for deretter å hengi seg til tulipandyrking i Nederland. Den samme snurrebarten, det samme gnistrende blikket. Men der opphørte også likheten. Denne keiseren bar ikke pikkelhue, for den hang over sengekanten sammen med sabelen og uniformen. Mannen det var snakk om her, var ikke iført annet enn den oppadstrebende barten og en imponerende ereksjon. Foran ham knelte en ikke mindre naken kvinne, velsignet med yppige, runde former og åpenbart innstilt på å yte det keiserlige septer den nødvendige respekt. Rath bladde lystløst i fotografiene som egentlig var ment å vekke lyst. Andre opptak viste den keiserlige dobbeltgjengeren og hans lekevenninne mens de allerede var i aksjon. Men uansett hvordan kroppene var sammenslynget, var den markante snurrebarten alltid til stede. «Svinske greier!» Rath snudde seg. En av konstablene hadde kastet et blikk over skulderen hans. «For noe forferdelig svineri!» fortsatte den blåkledde konstabelen hoderystende, «det er en majestetsfornærmelse, før i tiden havnet man i tukthus for slike greier.» «Men vår kjære keiser ser jo ikke påfallende fornærmet ut her,» mente Rath. Han klappet sammen mappen med fotografiene og la den tilbake på det vaklevorne skrivebordet de hadde stilt ham til 11


disposisjon. Morskt blikk under politihjelmen. Mannen i den blå uniformen vendte på hælen uten et ord og søkte tilflukt hos sine kolleger. Åtte uniformerte konstabler stod rundt omkring og snakket halvhøyt med hverandre; de fleste varmet hendene på en kaffekopp. Rath kikket bort på dem. Han visste at ordenspolitiet i 220. distrikt akkurat nå var mer opptatt av andre ting enn å yte vennlig støtte til en kriminalbetjent fra Alex. Om tre dager var det alvor. Onsdag var det 1. mai, og politimester Zörgiebel hadde forbudt alle 1. maiopptog i Berlin, men kommunistene aktet å trosse forbudet. I politiet hersket en nervøs stemning. Det gikk rykter om et planlagt kupp: Bolsjevikene ville leke revolusjon og etablere Sovjet-Tyskland, om enn ti år forsinket. Og i 220. distrikt var politiet mer nervøse enn i de fleste andre deler av Berlin. Neukölln var et arbeiderkvarter. Rødere var trolig bare Wedding. Ordenskonstablene hvisket seg imellom. Fra tid til annen kastet en av de blåkledde et stjålent blikk bort på førstekriminalbetjenten. Rath dunket en Overstolz ut av pakken og tente den. At han var omtrent like velkommen her som Frelsesarmeen på en nattklubb, trengte ingen å fortelle ham, det var helt klart. Sedelighetsavsnittet hadde ikke det beste ryktet i politikretser. Helt inntil for to år siden hadde det fortsatt vært E-avsnittets viktigste oppgave å overvåke prostitusjon i byen. En slags offisiell hallikvirksomhet, med andre ord, for bare prostituerte som var registrert hos politiet, bedrev sin geskjeft på legalt vis. Mange politifolk hadde skamløst utnyttet denne avhengigheten, inntil en ny lov om bekjempelse av kjønnssykdommer hadde ført til at disse oppgavene ble overflyttet fra sedelighetspolitiet til helsemyndighetene. Siden det hadde E-avsnittet tatt hånd om illegale nattklubber, halliker og pornografi, men dets ry hadde knapt bedret seg. Fortsatt virket det som om en del av den lorten betjentene måtte beskjeftige seg med i embeds medfør, var blitt hengende ved dem. Rath blåste sigarettrøyk over skrivebordet. Fra hjelmene på knaggrekken dryppet regnvann ned på linoleumsgulvet, grønn linoleum av samme slag som den de hadde på gulvet på kriminalpolitiets kontorer på Alexanderplatz. Den grå hatten hans virket som et frem12


medelement midt oppe i all den sorte lakken og de skinnende politistjernene, likeledes frakken, som hang blant alle de blå som tilhørte ordenspolitiet. En sivilist blant lutter uniformerte personer. Kaffen i den bulkete emaljekoppen de hadde satt frem til ham, smakte for jævlig. Et avskyelig, sort brygg. Heller ikke i 220. distrikt kunne altså politiet koke kaffe. Men hvorfor skulle det være noe annerledes i Neukölln enn på Alex? Det forhindret ham ikke i å ta en slurk til. Han hadde ikke noe annet å gjøre. Det var bare derfor han satt her – for å vente. Vente på at telefonen skulle ringe. Igjen grep han mappen på skrivebordet. Sidene der Hohenzollerslekten og andre fremstående prøysseres dobbeltgjengere var avbildet i stillinger som ikke var til å ta feil av, var ikke av den sedvanlige, billige kvaliteten. Ikke vanlige trykk, men førsteklasses fotografiske kopier av beste kvalitet, fint ordnet i en mappe. Den som kjøpte noe slikt, måtte nok ut med et par mark, det var beregnet på de finere kretser. Utenfor jernbanestasjonen på Alexanderplatz hadde en omreisende tidsskriftselger falbudt fotografiene, bare få skritt fra politikammeret og kontorene til E-avsnittet. Eneste grunn til at politiet hadde oppdaget mannen, var at han var blitt nervøs. De to ordenskonstablene hadde ønsket å gjøre ham oppmerksom på et uskyldig ukeblad som var falt ned fra stativet han gikk rundt med på magen, og da de nærmet seg, hadde han slynget hele sortimentet sitt mot dem og tatt bena på nakken. Foruten tidsskriftene hadde de høyglansede pornografiske fotografiene flagret rundt ørene på de to unge, rødmende konstablene. Deres beundring for fotomodellenes prestasjoner hadde nesten gjort at de glemte å sette etter selgeren. Og da de endelig opptok forfølgelsen, hadde mannen forsvunnet i kaoset som hersket på byggeplassene rundt Alex. Det fikk de to konstablene til å rødme nok en gang da de kort tid etter la sitt funn på Lankes skrivebord og avgav rapport. Sjefen for E-avsnittet var ikke kjent for å legge fingrene imellom. Politiavdelingssjef Werner Lanke var av den oppfatning at vennlighet kunne undergrave hans autoritet. Rath måtte tenke på hvordan hans nye sjef hadde mottatt ham for fire uker siden. «Jeg er klar over at De har gode forbindelser, Rath,» hadde Lanke 13


frest til ham. «Men hvis De innbiller Dem at De av den grunn ikke trenger å få fingrene skitnet til, tar De feil! Her blir ingen forskånet! Og slett ikke en mann jeg ikke engang har bedt om!» Han hadde nå snart lagt bak seg sin første måned i E-avsnittet. Denne tiden hadde stått for ham som en straff. Og kanskje var den det også. Han var blitt nødt til å forlate Köln og også mordkommisjonen. Men han var fortsatt førstekriminalbetjent! Og han hadde ikke til hensikt å bli værende i sedelighetsavsnittet for all fremtid. Han fattet ikke hvordan Onkel holdt ut, men for kollegene virket det faktisk som om han hygget seg med det. Overkriminalbetjent Bruno Wolter, som på grunn av sitt gemyttlige vesen ble kalt Onkel av de fleste av sine kolleger, ledet etterforskningsgruppen og også dagens razzia. Nede i politikammerets gårdsrom hadde mannskapsbilen kjørt inn, og her stod nå Wolter og drøftet detaljene med de to damene i det kvinnelige kriminalpolitiet og innsatslederen for den planlagte aksjonen. Startsignalet kunne komme når som helst. De ventet bare på at Jänicke skulle ringe. Rath så for seg hvordan den unge grønnskollingen satt i den innstengte leiligheten de hadde beslaglagt for å holde atelieret under oppsikt – med kikkerten i den ene hånden mens den andre dirret nervøst over telefonrøret. Også kriminalbetjent Stephan Jänicke var først kommet til sedelighetsavsnittet i begynnelsen av april, nylig falt ned fra eiken, som Wolter ofte ertet ham med, for Jänicke var kommet rett fra politiskolen Eiche for å tjenestegjøre på Alex. Den blonde, fåmælte østprøysseren lot seg imidlertid ikke bringe ut av fatning av de eldre kollegenes småerting, han tok yrket sitt alvorlig. Telefonen på skrivebordet ringte. Rath slukket sigaretten og grep etter det sortglinsende telefonrøret. Mannskapsbilen stoppet rett utenfor en leiegård i Hermannstrasse. De forbipasserende sendte de unge politifolkene som hoppet ned fra lasteplanet, skeptiske blikk. Politiet var ikke særlig populære i denne delen av byen. I halvmørket i porten som førte inn til bakgården, ventet Jänicke med hendene dypt begravd i frakkelommene, oppslått krave og hatteskyggen trukket ned i pannen. Rath måtte undertrykke 14


en latter. Jänicke gjorde alt han kunne for å se ut som en hardkokt storbypurk, men de evig røde kinnene røpet gutten fra landet. «Det må være omkring et dusin mennesker der inne nå,» sa grønnskollingen mens han gjorde sitt beste for å holde tritt med Rath og Wolter. «Jeg har sett en Hindenburg, en Bismarck, en Moltke, Wilhelm den første og Wilhelm den annen og endog en Alte Fritz*.» «Nåvel, og et par piker også, håper jeg,» sa Onkel med kurs for bakgård nummer to. De to damene lo syrlig. Betjentene i sivil og ti uniformerte konstabler fulgte overbetjenten til den andre bakbygningen. Ute i gården spilte fem gutter fotball med en blikkboks. Da de oppdaget det store politioppbudet, ble de stående og lot boksen foreta en siste langsom piruett. Wolter holdt pekefingeren mot leppene. Den eldste av dem, han kunne vel være elleve år, nikket taust. Over dem ble et vindu lukket. Fotoatelier Johann König, 5. etasje kunngjorde et messingskilt i trappeoppgangen. Onkel hadde måttet bruke en av sine tallrike informanter i underverdenen for å komme på sporet av König, for fotografen var et ubeskrevet blad i politiets arkiver. Han laget billige passfotografier til en ikke særlig betalingsdyktig kundekrets i Neukölln, innimellom også de obligatoriske familiefotografiene: spedbarn på isbjørnfell, barn på deres første skoledag med store kremmerhus med godterier, bryllupspar og hva kundekretsen ellers begjærte. Han hadde foreløpig ikke figurert som produsent av svinske bilder. Rent rulleblad. Men én anmerkning var det. En av politisk art. Man trengte ikke å ha gjort noe straffbart for å komme i politiets søkelys. Rath hadde fått ideen til også å gjennomgå det omfattende kartoteket til IAavsnittet, det hemmelige politiet, og var kommet over en notis som hadde ligget der og slumret i ti år: I 1919 hadde man registrert Johann König som anarkist og tildelt ham et eget, om enn sparsomt beskrevet, kartotekkort. Etter revolusjonsperioden hadde ikke fotografen lenger gjort seg politisk bemerket og hadde som så mange andre igjen trukket seg tilbake til privatlivets fred. Nå hadde imidlertid hans åpenlyse motvilje mot Preussens herlighet og glans igjen * Kallenavn på Fredrik 2. av Preussen. Overs. anm.

15


bragt ham i konflikt med loven. Ikke til å undres over, tenkte Rath, at man var mot monarkiet med et slikt etternavn*, det kunne rett og slett ikke gå bra. Lignende tanker gikk åpenbart gjennom hodet på en av de unge konstablene i beredskapspolitiet. «Keiseren knuller nok hos kongen,» sa han i et forsøk på å være morsom mens han med et flir skottet seg nervøst omkring. Ingen lo. Wolter posterte vitsemakeren foran inngangen til det innerste huset, mens resten av gruppen listet seg så stille som mulig inn i oppgangen, der bare en beskjeden mengde dagslys trengte inn. Et eller annet sted i huset dundret en radio ut slagermusikk. I tredje etasje ble en dør åpnet, en gråhåret liten kone stakk nesen ut i oppgangen og trakk den kjapt tilbake da hun så politioppbudet. To kvinner og tolv menn som knapt ga lyd fra seg. Helt øverst, utenfor den siste døren, ble de stående. Johann König, fotograf stod det slått opp der, denne gang imidlertid ikke gravert i messing, men trykket på et gulnet pappskilt som hadde begynt å bule. Wolter sa ingenting, kastet bare et kort blikk på innsatslederen og førte sin hevede høyre pekefinger opp mot leppene. Bare radioen hørtes og fra gaten et bilhorn i det fjerne. Et kraftig spark hadde vært nok til å få den gebrekkelige døren til å fly på vidt gap, men Wolter skjøv innsatslederen til side. Rath så hvordan Onkel trakk en dirk opp av frakkelommen og gikk løs på låsen. Han brukte knapt fem sekunder på å få den opp. Før Wolter skjøv opp døren, trakk han tjenestevåpenet sitt. De andre fulgte hans eksempel. Bare Rath lot Mauseren sin bli. Etter det som var skjedd i Köln, hadde han sverget overfor seg selv at han aldri mer skulle røre et våpen så sant det var mulig å unngå. Han lot de bevæpnede kollegene gå inn før ham og ble stående utenfor døren. Herfra betraktet han den absurde scenen som utspilte seg i atelieret i det øyeblikk politifolkene trådte inn i det store rommet. På en grønn kanapé holdt en muskuløs Hindenburg akkurat på med en naken kvinne som hadde en fjern likhet med Mata Hari. Ved siden av ham stod en enkelt uniformert lanseknekt med pikkelhue. * König = konge. Overs. anm.

16


Om han var nestemann som skulle hygge seg med Mata Hari, eller om han fortsatt måtte stå til tjeneste for sin generalfeltmarskalk, var vanskelig å avgjøre. De øvrige opptredende, hvorav halvparten var nakne, betraktet scenen som var opplyst av flere lyskastere under livlig samtale. En mann med bukkeskjegg krøket seg sammen bak et fotoapparat og ga generalfeltmarskalken ordrer. «Trekk Sophies bak litt mer mot meg … Enda litt mer … Ja, det er bra. Hold stillingen, oooog – fint!» Så var et nytt opptak sikret. Herlig. Alt sammen bevismateriale. Ingen i den utsøkte kretsen hadde lagt merke til at vel et dusin politifolk med trukne pistoler var kommet inn i atelieret. De unge beredskapskonstablene strakte hals for å få med seg alt og presset seg lenger inn i rommet. Det smalt da en lyskaster gikk i gulvet på grunn av trengselen. Samtalen forstummet. Alle ansikter vendte seg mot døren med stivnede trekk. Bare Hindenburg og Mata Hari lot seg ikke bringe ut av rytmen. «Alle er anholdt! Politi!» ropte Wolter ut i rommet. «Alle blir med til politikammeret! Det er nytteløst å sette seg til motverge. La alt bli hvor det er! Særlig hvis det skulle se ut som et våpen!» Først nå kikket Hindenburg og Mata Hari opp. Ingen fant det for godt å sette seg til motverge. Noen hender ble løftet over hodet, andre holdt dem rent instinktivt foran sine kjønnsdeler. Alle de fire kvinnene i atelieret var sparsommelig eller overhodet ikke påkledd. De kvinnelige betjentene slengte ullteppene sine over dem, og så skred de uniformerte politifolkene til verket. Det klikket i de første håndjernene. König bablet et eller annet om erotikk og kunstnerisk frihet, men holdt inne da Wolter overfuste ham. Og så var det de høye herrers tur. Bismarck – klikk. Friedericus Rex – klikk. Alte Fritz fikk faktisk tårer i øynene da han ble lagt i jern. Alle ble tatt i tur og orden. Hindenburg og Mata Hari måtte man hente fra kanapeen. De unge karene i innsatsgruppen hadde lett spill. Og stor fornøyelse. Rath hadde sett nok og gikk ut i oppgangen igjen. Det var ikke lenger fare for at noen skulle unnslippe. Han stod ved gelenderet og kikket ned i dypet. Han hadde tatt av seg hatten, hendene kjærtegnet 17


den grå filten. Når dette var over, ventet forhørene på kammeret. Mye arbeid bare for å få naglet et par rotter som tjente penger på å fotografere andre under kjønnsakten og såre nasjonale følelser. Bakmennene som tjente de virkelig store pengene, ville de uansett ikke få tak i. Isteden ville nok en gang et par fattige stakkarer havne i kasjotten. Lanke hadde sikret en suksess han kunne rapportere til politimesteren, og ingenting ville bli forandret. Rath måtte virkelig legge seg i selen for å finne en mening med det. Ikke det at han gikk god for pornografi. Men han klarte heller ikke å hisse seg særlig opp over det. Slik var nå engang verden etter at den var gått av hengslene. I 1919 hadde revolusjonen snudd samtlige moralske verdier på hodet, i 1923 samtlige materielle. Hadde virkelig ikke politiet viktigere ting å ta seg av? For eksempel opprettholde ro og orden og sørge for at folk ikke fikk drepe hverandre ustraffet? I mordkommisjonen hadde han forstått hvorfor han arbeidet i politiet. Men i sedelighetsavsnittet? Hvem bekymret seg vel om et par pornografer fra eller til? Muligens de selvbestaltede moralapostlene som også hadde funnet sin plass i republikken, men dem tilhørte ikke han. Lyden fra en klosettsisterne rev ham ut av tankene. Mellom etasjene gikk en dør opp. En slank mann skulle akkurat til å trekke bukseselene over trøyen, men ble overrasket da han fikk øye på Rath høyere oppe i trappen. Førstebetjenten gjenkjente ansiktet. Et ansikt som manglet i samlingen. Den spisse snurrebarten, det strenge blikket som nå snarere virket forbløffet. Den falske Wilhelm den annen trengte knapt et sekund på å fatte situasjonen. Med et sprang kom han seg over gelenderet og landet nesten en halv etasje lenger ned. I rask stakkato dundret skrittene nedover. Rath satte etter. Instinktivt. Han var purk, han jaget forbrytere. Og nå for tiden også slike hvis forbrytelse bestod i å minne om en avdanket keiser og la seg fotografere under kjønnsakten. Han hadde ikke tid til å gi kollegene beskjed. I oppgangen var det så mørkt at han knapt skjelnet trinnene. Han snublet mer enn han løp. Endelig var han nede i første etasje. Dagslyset blendet ham. Det var så vidt han ikke falt over beredskapskonstabelen som nettopp var kommet seg på bena. «Hvor er han?» spurte Rath, og den unge politimannen som bare 18


for fem minutter siden hadde revet av seg en vits om den kopulerende keiseren, viste med sønderknust blikk mot Hermannstrasse. «Jeg forfølger rømlingen. De melder fra,» brølte Rath. Deretter styrtet han gjennom portene og ut i Hermannstrasse. Det hadde sluttet å regne, men asfalten skinte fortsatt fuktig og sort. Utenfor gården stod svartemarja for å motta utbyttet fra razziaen og bringe det til Alex. Og hvor var Wilhelm den annen? Rath så seg rundt. Hele veien langs gaten, halvveis oppe på fortauet og halvveis ut i kjørebanen, lå det byggematerialer. Bjelker, ståldragere og stålrør som fotgjengere og biler måtte presse seg forbi, beregnet på undergrunnsbanen under Hermannstrasse. Sjåføren for fangetransporten hadde i mellomtiden gått ut av bilen og ga førstebetjenten et vink. Rath klatret bannende over en plankestabel, og der fikk han øye på pornokeiseren – sammenkrøket og med flagrende bukseseler løp han nedover Hermannstrasse i retning Hermannplatz. «Stans, bli stående! Politi!» ropte Rath. På Wilhelm den annen hadde ropet hans samme virkning som et startskudd. Mannen rettet seg opp og pilte av gårde, tvers over kjørebanen og opp på fortauet, der han hensynsløst brøytet seg forbi et par forbipasserende. «Stopp den mannen,» ropte Rath. «Dette er en politiaksjon!» Ingen reagerte. «Bare spar deg,» hørte han en kjent stemme bak seg si. «Folk her hjelper ikke en purk.» Wolter slo ham på skulderen. «Løp,» sa Onkel og spurtet av gårde. «Sammen får vi fanget rotta!» Rath var overrasket over hvor hurtig den kraftig bygde Wolter løp nedover den lett skrånende Hermannstrasse. Det var bare så vidt han klarte å følge ham. Første like før Hermannplatz hadde han innhentet Onkel. «Ser du ham?» stønnet Rath. Han kjente at det stakk i siden og måtte lene seg mot en gatelykt. Først nå la han merke til at han fortsatt holdt hatten i hånden og satte den på hodet igjen. Wolter pekte med et kort nikk mot Hermannplatz. Foran ham raget den kjempemessige kolossen til Karstadt-Rohbau mot himmelen. Det nye stormagasinet skulle gi den sedate Hermannplatz en pust av New York. Åpningen var planlagt i sommer, men alt man så nå, var et enormt 19


stillas, flankert av byggeheiser og kraner. De to tårnene på nord- og sydsiden raget bortimot seksti meter til værs. Og Wilhelm den annen hadde kurs mot byggeplassens sydlige hjørne, tvers over det store krysset og foran tutende biler. Det var på hengende håret at han ikke havnet under hjulene på 29-trikken, som nettopp var på vei inn i Hermannstrasse, men han fikk i siste øyeblikk krysset skinnene til det hvinende monsteret med et stup og forsvant ut av syne for de to politimennene. De måtte vente til trikken hadde skramlet forbi. Og etterpå var det ikke mer å se til mannen. De skrådde over krysset mens de hele tiden holdt øye med plassen. «Han har i alle fall ikke klart å komme seg ned i undergrunnsbanen,» mente Wolter. «Det har han ikke rukket.» «Men det kunne han rekke,» svarte Rath og pekte på gjerdet rundt byggeplassen. Et vel to meter høyt plankegjerde tapetsert med plakater skilte hele byggeplassen rundt stormagasinet fra folkemengden på Hermannplatz. Onkel nikket. De nærmet seg byggeplassen mens de med blikket søkte etter stedet hvor mannen kunne ha klatret over gjerdet. Bruk deres rettigheter! Demonstrer 1. mai! hadde noen malt i rødt tvers over gjerdet og dermed spolert flere reklamebudskap. Der! Plakaten! Rath kastet et blikk på Wolter. Han måtte ha oppdaget det i samme øyeblikk. De gikk bort til reklamen for Sinalco og gransket den på nært hold. Over S-en og under C-en var papiret revet i stykker. Spor av skitt som fra sko. Ikke noe arbeidsuhell. Klatrespor. Wolter flettet sammen hendene, Rath trakk seg opp på det våte og glatte treverket og kikket over plankegjerdet. Og der fikk han faktisk øye på ham! Wilhelm den annen løp i retning Urbanstrasse og var nesten nådd bort til motsatt ende av byggeplassen. En betydelig strekning, for stormagasinets fasade opptok nesten hele langsiden av Hermannplatz, sikkert nærmere tre hundre meter. «Han er på vei til Urbanstrasse! Stans ham,» ropte han ned til Onkel, hev seg over gjerdet og gjenopptok forfølgelsen. Hvis Bruno klarte å avskjære ham, hadde de ham i saksen. Wilhelm den annen hadde oppdaget Rath, blikket hans ble stadig mer desperat. Den fal20


ske keiseren befant seg nå på høyde med nordtårnet, løp forbi byggeheisen på siden av tårnet og rett mot gjerdet ut mot Urbanstrasse. Snart satt han i fellen! Men mannen ble stående. Han snudde seg og forsvant bak heisens stålgitter – deretter så Rath ham klatre oppover i stålavstiverne, smidig som en rotte. Så fort hadde han ikke tenkt å gi seg. Rath brukte ikke lang tid på å bestemme seg, han måtte sette etter ham. Men det var umulig å ta samme vei, pornokeiseren måtte være fasadeklatrer eller akrobat. Eller begge deler. Dette var ikke noe for en politimann uten sirkuserfaring. Rath bestemte seg for stillaset og svingte seg opp på den første og beste stigen. Forsiktig, etasje for etasje, kom han seg oppover mens han hele tiden passet på ikke å miste den klatrende rotta av syne. Det var søndag, og den enorme byggeplassen lå øde og forlatt. Bare to mennesker beveget seg i virvaret av stål og tre. Så var det slutt på stigene. I åttende etasje endte stillaset, høyere var ikke hovedbygningen. Byggeheisen befant seg på nordtårnet, som lignet en brukken skyskraper, og stillaset gikk et par etasjer høyere. Wilhelm hadde klatret videre. Hadde han tenkt seg helt til topps i tårnet? Det virket nesten slik. Rath stønnet. Bare ikke se ned, formanet han seg selv, ikke ned! Oppe i heisgitteret klatret keiseren. I seksti meters høyde. Rath prøvde å la være å tenke på det og stirret stivt rett fremfor seg. Han måtte løpe et par meter over vippende planker for å komme til nordtårnet. Det neste stillaset, de neste stigene, og klatringen fortsatte. Keiseren så han ikke lenger. Det fikk være det samme, han måtte bare komme seg høyere, de skulle nok få tak i ham. Og så var han på toppen av tårnstillaset. Rath var voldsomt andpusten og lente hodet mot en kjølig jerndrager. Gispende så han seg rundt. Hvor var fyren? Ingenting å se. Kunne ikke den jævelen bare gi opp? Han måtte jo forstå at det var nytteløst! Han merket hvordan hendene holdt krampaktig fast i jerndrageren da han rettet blikket nedover. Hvorfor hadde dypet denne sugende virkningen samtidig som det gav ham panikk? På Hermannplatz krøp uendelig små vesener rundt, lekebiler kjørte på kryss og tvers. Han ble mo i knærne. Over takene kunne han se langt inn på Kreuzberg, den store hallen til Görlitzer jernbanestasjon midt i havet 21


av hus, og i det fjerne skorsteinene på Klingenberg-kraftverket mot en grå himmel. Han tvang seg til å flytte blikket tilbake på stillaset. Hvor var den falske keiseren? På vei nedover igjen? Det ville også vært bra, for da kunne Bruno ta ham imot. Men hvis fyren fortsatt turnet rundt her oppe, var det hans, Gereon Raths, oppgave å få rotta i garnet, høydeskrekk eller ikke. Han forsøkte å lytte, men vinden ulte ubehagelig høyt. Forsiktig klatret han en etasje ned, der var han i det minste litt i le for vinden. Og plutselig stod Wilhelm foran ham. Mannen virket like forskrekket som førstebetjenten. Øynene var vilt oppsperret, halvparten av den falske snurrebarten hadde han mistet under sin ville flukt. «Kom deg vekk, messingfaen,» sa han. Stemmen lød nervøs og skingrende. Alt annet enn majestetisk. Det var noe vanvittig ved blikket, et inntrykk den utsmurte teatersminken bare forsterket. Kokain, tenkte Rath straks, han går på sne, han hadde trukket nesen full av det ute på do. Det kan bli festlig. «Herregud, mann,» sa han og forsøkte å lyde så rolig som mulig, «det er bare å innse at det er nytteløst. Du kunne ha spart oss begge for denne klatreturen, så spar oss i det minste for enda mer bråk.» «Deg sparer jeg ikke for en dritt,» svarte mannen. Brått hadde han noe som glinset metallisk i hånden. Det eneste som manglet, tenkte Rath, en kokainist med skyter. «Legg bort den tingesten der,» sa han. «Eller gi den til meg. Så lover jeg at jeg ikke har sett deg med en pistol i hånden. Heller ikke hvordan du har truet en politimann med den.» «Er eventyrstunden over, ditt jævla rasshøl?» «Fornærmelse av offentlig tjenestemann kan jeg også glemme.» «Og når jeg svir høl i hjernen på deg, kan du glemme det åsså, hæ?» «Jeg vil jo bare snakke fornuft med deg.» Våpenet i hånden skalv lett. Rath så at det måtte være småkalibret, men de stod ikke langt fra hverandre, det ville muligens rekke til et politimord. 22


«Du prøver bare å preike meg trill rundt, messingfaen! Til kompisen din kan hjelpe deg!» Kokainisten visste ikke hvor rett han hadde; Rath så hvordan Wolter langsomt balanserte på plankene bak mannen. «Kompisen min venter på deg der nede,» svarte han. «Ham kommer du ikke forbi, heller ikke om du skyter meg. Han har nemlig også en kanon, men en som er litt større enn det leketøyet ditt.» «Skal jæ vise deg hva leketøyet mitt er godt for?» Mannen hevet pistolen, men i samme øyeblikk grep Wolter tak i ham bakfra. Med begge hender holdt han kokainistens arm i knipetak. Den med pistolen. Wolter forsøkte å få tak i våpenet og strakte ut hånden. Endelig hadde han fått tak i det … Da løsnet et skudd. Rath hørte prosjektilet hvine forbi øret sitt. Treverk ble splintret. Han dukket seg instinktivt. Den falske keiseren stirret redselsslagen fremfor seg og glemte et øyeblikk å sette seg til motverge. Wolter grep sjansen og slo med full kraft pistolhånden mot en ståldrager. Et smerteskrik, våpenet falt med et smell i tregulvet. Onkel vendte skurken om og lot høyrehånden synke inn i magen på ham. Mannen klappet øyeblikkelig sammen, men likevel fulgte den kompakte politimannen opp med en venstre hook som sendte keiseren ned for godt. Wolter avsluttet med å sparke den bevisstløse mannen i siden mens han hev etter pusten. «For en drittstøvel!» Han lenket mannen til stillaset med et håndjern og plukket opp pistolen hans. «Det var på hengende håret, Gereon,» sa han. «Du skulle brukt våpenet ditt.» «Jeg trengte begge hender til å klatre med.» Rath visste at Onkel hadde rett: Det var en illusjon å tro at man kunne arbeide i sedelighetsavsnittet og klare seg uten skytevåpen. Politi var politi. «Takk, kollega,» sa han omsider da han skjønte at Wolter ikke gikk svaret hans nærmere etter i sømmene. «Takk, partner, heter det,» sa Wolter og klappet ham på skulderen. Overbetjenten tok frem en lommekniv, brettet ut bladet og gav seg i 23


kast med et eller annet på den store bjelken bak Rath. Etter en stund hadde han klart å pirke kulen ut av treet. Han tok den og gikk bort til kokainisten, som var kommet til seg selv igjen og prøvde å komme seg på bena til tross for håndjernene. Wolter gav ham en ørefik som var så kraftig at han begynte å blø neseblod. Forskrekket betraktet han politimannen, som hadde huket seg ned på planken rett foran ham og holdt kulen opp i ansiktet på ham. «Du burde takke meg, ditt kjemperasshøl,» sa Wolter. Kjemperasshølet spyttet blod. «Og vet du hvorfor?» Hektisk flakkende blikk. «Jeg har reddet deg fra å havne på skafottet som politimorder.» Mer spytting av blod. «Men forsøk på politimord har du fortsatt hengende ved deg. Vet du hva vi gjør med sånne folk?» Hoderysting. «Du vet ikke? Da skal du høre her: Du kommer til Plötzensee, og der sørger vi for at du blir innsperret sammen med de virkelig tøffe typene. Og dem forteller vi at du er en jævla barnepuler. Vet du hva de gjør med pedofile i Plötzensee? Ingen fangevokter er så dum å blande seg inn. Jeg kjenner folk som heller ville havnet på skafottet. De skulle ønske de hadde truffet da de siktet mot en polititjenestemann.» Forskremt blikk. Wolter så bort på Rath. «Er du egentlig klar over at vi er de siste vennene du har i denne triste verden?» Han dreide prosjektilet mellom fingrene. «Dette er et bevis. Med denne kulen har du skutt mot partneren min. Og nesten truffet.» Han puttet den i jakkelommen. «Men kanskje ble denne kulen aldri avfyrt.» Wolter ventet til mannen hadde fordøyet budskapet. Så tok han pistolen og lot den pendle mellom fingerspissene. Som en hypnotisør på et varietéteater som hensetter en frivillig fra salen i hypnose. Kokainblikket forsøkte å følge våpenet. 24


«Flott modell. Liten, men hendig.» Wolter plystret sakte. «Se, se, en Lignose! En énhånds, stemmer? Kaliber 6.75. Med dine fingeravtrykk på. Det er noe som vil glede enhver dommer.» Han stakk pistolen i lommen. «Men det kommer helt an på deg om en dommer noen gang får se den.» Endelig gjenvant kokainisten talens bruk. «Hva er’u ute etter, jævla purk?» stønnet han. Pupillene flakket hele tiden frem og tilbake. Blikket avslørte like deler redsel og håp. «Jeg ønsker å gjøre det klart at det er helt opp til deg hvor rosenrød fremtiden din vil fortone seg. Det er ganske enkelt. Følg godt med, for jeg sier det bare én gang! Du tilhører fra nå av meg og min partner her.» Wolter pekte på Rath, som langsomt hadde nærmet seg. «Når vi stiller deg spørsmål, har du svarene klare. Alltid. Uansett hvilken tid av døgnet vi besøker deg på.» Han tok håndjernene av mannen og trakk ham opp i stående stilling. «La oss undersøke her og nå, om du har forstått. Hvis du oppfører deg ordentlig, trenger du ikke engang å bli med til kammeret.» «Jæ har aldri monsa på noen! Dere får leite etter tysterne deres andre ste’er!» «En gang må alltid være den første. Det burde en sånn som deg vite.» Wolter fikk presset frem en nesten sjarmerende latter. Nesten. «Man venner seg til det, tro du meg. Og innimellom drypper det til og med litt på deg. Når vi er tilfreds med deg.» «Og om jæ ber dere kysse meg i ræva?» «Da skal du bare tenke på det jeg har fortalt om Plötzensee! Det gjør beslutningen enklere.» Fremdeles speilet de fuktskinnende gatene en gråhvit himmel, regntunge skyer hang over byen. Den svarte A-Forden for tvers over Kottbusser Damm med åpen kalesje. Wolter styrte bilen forbi sneglende søndagskjørere. Rath satt i passasjersetet hensunket i sine egne tanker mens byen raste forbi ham. På Alex ventet nå det egentlige arbeidet; forhør, forhør og atter forhør. Banden satt i cellene sine og bet negler, grønnskollingen Jänicke hadde for en time siden kjørt dem til Alex 25


i svartemarja. De ville fortsatt la König og hans sleng vansmekte litt i varetektsarrest før arbeidet begynte. Og i og med at pornokeiseren, som lød det borgerlige navnet Franz Krajewski, hadde avslørt alt, kunne de gjøre helvete hett for hele banden. Den falske keiseren hadde plapret løs som en radio. Allerede oppe i stillaset hadde de pumpet ham før de lot ham gå. Rath hadde fått en innføring i hvordan Wolter rekrutterte sine informanter. Kollegaens brutalitet hadde overrasket ham. Tause satt de ved siden av hverandre. Rath var klar over at forestillingen på stillaset også var ment som en leksjon for nykommeren fra Rhin-provinsen. Det virket som om Wolter gjettet seg til Raths tanker. «Når du sperrer en slik rotte inne, får du ikke mer ut av ham,» sa han. «Det er mye smartere at han nå farter rundt i Berlin og vet at vi på vår side kan sperre ham inne. Når han til de grader er i lomma på oss, våger han ikke lenger å slippe en fjert uten å spørre oss først. Jeg skal love deg at den fyren kommer til å spare oss for en masse arbeid. Vi får bare håpe at han ikke ruser seg fra sans og samling for tidlig.» Han lo og stakk hånden i jakkelommen. «Hver gang han tenker på denne, vil han gjøre i buksa av skrekk.» Wolter hadde fisket opp kulen. Kulen som var ment for Rath. «Her,» sa han og rakte den til Rath. «Hva skal jeg med den?» «Ta den! Når alt kommer til alt, var det deg han ville plaffe ned.» Wolter tråkket på gassen etter at han hadde kjørt under høybanen ved Kotbusser Tor. I Dresdener Strasse var det lite trafikk. «Vi er partnere,» sa Onkel. «Nå deler vi til og med en informant. Det er en sak bare vi har sammen, noe som ikke angår andre.» Han hadde rett. De hadde latt Krajewski gå, det var i strid med enhver tjenesteforskrift og enhver lovbestemmelse. Rath følte seg ikke helt vel med det. Men kollegene hadde tatt fremstillingen deres for god fisk: Mannen hadde dessverre unnsluppet. Ingen hadde tatt det ille opp da de vendte tilbake med uforrettet sak. Kollegene hadde gitt utrykningskonstabelen som keiseren hadde slått ned under flukten, skylden for at han kom seg unna. Den dårlige samvittigheten hadde gjort unggutten taus. Og tjenesteivrig. Da atelieret ble fin26


kjemmet, gikk han så grundig til verks at det virket som om han dermed kunne gjøre alt godt igjen. Rath og Wolter hadde overvåket arbeidet mens Jänicke for lengst var dratt av gårde med banden. De hadde funnet store mengder glassplater og kopier, mer enn nok for statsadvokaten. Og nok til å ta König under kjærlig behandling. Oppe i stillaset hadde Krajewski avslørt for dem at fotografen også hadde startet en filmkarriere for sin begavede trupp. Ikke noe uvanlig med det. Etter at pornografien hadde opplevd sterk vekst de senere årene, og hefter med smuss i stadig økende antall ble solgt på gaten eller under disken, hadde også bermen i Berlins filmindustri oppdaget de fortjenestemulighetene såkalte opplysningsfilmer bød på. I bakrom og illegale nattklubber ble de vist for innviede, især i de mest velstående delene av Vest-Berlin, for inngangsprisen lå langt over det en vanlig filmforestilling kostet. Ofte tok de rike herrene samtidig med seg noen venninner til fremvisningen for omgående å kunne omsette det de hadde sett på lerretet, i praksis. Noe slikt kunne en som König umulig få i stand på egen hånd, så han var avhengig av bakmenn. I filmindustrien, i byens organiserte forbryterverden og dessuten i bedre kretser i vest. Krajewski røpet ingen navn uansett hvor hardt de presset ham. Kanskje visste han virkelig ikke noe. Men like fullt hadde de et par opplysninger i bakhånd for König. Kanskje til og med et grunnlag for å sprenge hele pornografiringen. Rath studerte prosjektilet Wolter hadde gitt ham. Uanselig, lite og skinnende. Og likevel hadde det kunnet koste ham livet. Han så bort på Onkel, som i samme øyeblikk tutet vekk en drømmende syklist på Oranienplatz. Hadde mannen med det hyggelige ansiktet reddet livet hans? Han hadde i alle fall reddet ham ut av en kinkig situasjon. Ingenting i hele verden ga Gereon Rath rett til å kritisere Bruno Wolter. Han hadde forbrutt seg mot et par forskrifter, men hva så? Kanskje var det virkelig slik: I denne kalde, store byen var fremgangsmåtene annerledes og hardere enn i Köln. Det fikk han heller venne seg til. «Hvis du ønsker å bli til noe her, gjelder det ikke å være pysete,» sa Wolter. Rath var forundret over hvor godt kollegaen tolket tausheten hans. 27


«Bli til noe her? I sedelighetsavsnittet?» spurte han. «Hva skal det bety? Vi har det da slett ikke så ille! Vi ferdes i embeds medfør i nattelivet i verdens mest spennende by. Og den mest beryktede. Det er jo ikke dårlig bare det. Jeg ville i hvert fall ikke byttet med noen. At mange av kollegene våre rynker på nesen over sånne som oss, venner man seg til.» Rath så på Wolter, som igjen konsentrerte seg om trafikken. «Hvorfor arbeider du ikke egentlig i A-avsnittet? Med dine kontakter og evner?» «Med drapsetterforskning? Når de har behov for mine ferdigheter, min erfaring og mine kontakter, får de spørre meg. Jeg er ikke så voldsomt opptatt av å arbeide der.» «Men de har godt ry!» «Selvsagt. Gennats folk, pressens yndlinger, det gode selskaps yndlinger! Ran og drap, det gir større anerkjennelse enn smuss og lort.» Wolter sendte ham et blikk som om han takserte hans verdi. «Men det er slett ikke så enkelt å komme seg inn der, Gennats folk er håndplukket. Da må du ha gjort noe sensasjonelt. Skikkelig sensasjonelt. En knullende keiser er ikke nok.» Han lo. «Men du kan trøste deg med at vi vanlig dødelige kriminalbetjenter også får jobbe på Olympen fra tid til annen. A-avsnittet hyrer jevnlig inn folk fra andre avsnitt. Da kan du rase ut og leke mordkommisjon. Men tro du meg: Drapsetterforskning er ikke så spennende som du innbiller deg.» «Det kommer an på.» «På hva?» «Jeg var også drapsetterforsker tidligere. Kjedelig var det i hvert fall ikke.» Det hadde han ennå ikke fortalt noen i Berlin. Politimester Zörgiebel var den eneste som hadde full innsikt i Gereon Raths personalmappe. Og Zörgiebel hadde lovet sin gamle venn Engelbert Rath fullstendig taushet. Ikke engang politiavdelingssjef Lanke kjente alle detaljer rundt de tidligere tjenesteforholdene til sin nye medarbeider. Wolter kastet bare et kort blikk på ham, hevet øyebrynene og konsentrerte seg på ny om trafikken. «Og så? Savner du likene?» spurte han etter en stund. 28


Rath måtte svelge. Et blekt ansikt dukket opp for hans indre øye, en blek kropp, et skuddhull med blodskorpe i brystet. Han stirret taust ut av vinduet. Wolter kjørte rundt høyhusbyggeplassen ved Jannowitzbrücke, som klarte å skape trafikkork selv på søndager, og tok veien forbi Märkisches Museum over Waisenbrücke. Men også på Alexanderplatz lå noen byggeplasser. Mektige damprambukker drev frem arbeidene med undergrunnsbanen og hadde nesten undergravd hele plassen. Trafikken ble ført over tykke treplanker, gjerdene rundt byggeplassene lot det bare bli plass til smale passasjer som fotgjengerne presset seg igjennom. Trebjelker understøttet bybanebroen i stål over Königstrasse. De hadde nettopp svingt rundt hjørnet ved Aschinger da de allikevel gikk i fellen. Forden ble stående bak en gul BVG*-buss som helt blokkerte den smale, provisoriske kjørebanen. Berlin røyker Juno, avslørte reklamen. Wolter bannet. En gutt i søndagsklær stod i den utvendige trappen som førte opp til overdekket og pekte nese til dem. Man kunne allerede se det enorme teglsteinsberget som var hovedpolitistasjonen. Det var ikke for ingenting bygningen bar navnet Rote Burg. Det store hjørnetårnet tronet over Alexanderplatz som et ekte borgtårn. Rath hadde måttet venne seg til at også de ansatte omtalte politikammeret som Borgen. «Slipp meg av her, så kjøper jeg noe å spise til oss,» sa han. «Jeg kommer fortere til Borgen til fots enn du med bil.» Han slapp å stå lenge i kø. Knapt ti minutter senere trådte han inn på politikammeret fra inngangen ut mot Dirckenstrasse. Her, på bybanesiden, hadde kriminalpolitiet sine kontorer. Den jevnlige rumlingen og ristingen fra høybanen som rullet forbi vinduet hans, trommet rytmen for ham dag etter dag. Med posene fra Aschinger i høyre hånd hilste Rath på konstabelen ved inngangen. Tre ganger bratwurst med sennep. I den venstre pappbegeret med potetsalat. De var faste kunder. Maten fra Aschinger smakte bedre enn den i kantinen. Først skulle de spise i ro og mak og så forberede seg på forhørene. Det ville fortsatt ta litt tid før de fikk hentet kandidatene * Berliner Verkehrsbetriebe, Berlins trafikkselskaper. Overs. anm.

29


fra cellene deres. Banden skulle mørnes. Magen knurret da han gikk opp trappen. Med unntak av to kopper kaffe, en god hjemme og en dårlig i 220. distrikt, hadde han fortsatt ikke fått i seg noe i dag. Da han gikk fra oppgangen og inn i den gråmalte korridoren, ble han et øyeblikk åndsfraværende stående utenfor den dobbelte glassdøren der det med store, hvite bokstaver stod DRAPSAVSNITTET. Brunos ord presset seg på: Gennats folk – samfunnets yndlinger – håndplukket. I den lange gangen innenfor glassdøren ble en kontordør i samme øyeblikk åpnet. Også folkene i drapsavsnittet måtte jobbe på søndag. En ung kvinne stod i døren og ropte noe inn i rommet før hun snudde seg og kom nedover korridoren. Rath så gjennom glasset og inn i et smalt ansikt. En besluttsom, buet munn, mørke øyne under det sorte, moderne klippede håret. Mørkerød drakt. Under høyre arm hadde hun stukket en saksmappe. Skrittene hennes klapret raskt og energisk over steingulvet i den lange korridoren. Da hun hilste på en møtende kollega, tryllet smilet frem et smilehull i venstre kinn. «Gå deg nå ikke vill,» lød en stemme som rev ham ut av dagdrømmingen. Han snudde seg som en som var tatt på fersk gjerning og stirret inn i et smilende ansikt. «Du arbeider fortsatt hos oss,» sa Wolter og raslet med bilnøkkelen. Glassdøren gikk opp. Kvinnen skjenket også de ansatte i E-avsnittet et smil i forbifarten. «God dag,» sa hun. Stemmen lød lysere enn forventet. Wolter hilste ved å vippe på hatten, Rath hevet nok en gang papirposene. Og følte seg i samme øyeblikk temmelig idiotisk og ubehjelpelig. Kvinnen kikket nysgjerrig på ham, lot nesten til å more seg. Han senket hånden med de knitrende posene. Smilet hennes vendte tilbake igjen. Kun et lite øyeblikk, og han var ikke sikker på om hun smilte av ham eller til ham. Så fortsatte hun videre. Den mørkerøde fjernet seg, forsvant gjennom neste glassdør og ble stadig mindre. Han stod fortsatt og så etter henne. Onkel lo og slo ham på skulderen. «Kom igjen, la oss se å få spist før arbeidet begynner. Du er jo helt vekk. Hvor lenge siden var det du hadde en kvinne, egentlig?» 30


«Spør meg om noe enklere,» svarte Rath. «Ikke så underlig at du ikke finner deg til rette i sedelighetsavsnittet,» sa Wolter, «hvis du lever som en munk. Jeg skal presentere deg for et par jenter etter hvert.» «Glem det.» Etter affæren med Doris hadde Rath fått nok av kvinner for en stund. Hun hadde sluppet ham som den berømmelige varme poteten straks hetskampanjen kom i gang. Det var ikke mer enn et halvt år siden … «Nei, hør nå her!» Wolter ga seg ikke så lett. «Jeg kjenner en del pene piker! I vårt yrke kommer man seg rundt. Som sagt: Jeg vil ikke bytte med noen.» «Nei, men det virker jo ikke så ille i mordkommisjonen heller.» Han pekte på glassdøren, stadig med posene fra Aschinger i hånden. «Vet du hvem det var?» «Har du ikke sett henne før?» Wolter tok fra ham de tre posene. «Charlotte Ritter. Stenograf hos drapsfolkene. Men kom nå! Maten blir kald.»


3 Ikke nå igjen! De sendte ham høyt opp på taket! Lankes stemme: «Rath, De overtar her, De har jo erfaring med slike saker. Og la det gå litt kjapt.» Bak avdelingssjef Lanke stod politiavdelingssjef Engelbert Rath, taus, bak ham igjen en hær av uniformerte konstabler. Avdelingssjefens blikk over den hvite snurrebarten var iskaldt, prøvende, bebreidende. Han kjente det blikket. Et blikk den lille Gereon hadde sett hos faren allerede første gang han kom hjem med dårlige karakterer. Lankes røde ansikt var derimot en stor, sadistisk glisende grimase. «Nå, av sted med Dem, Rath, se å komme i gang! Hvor mange uskyldige skal fortsatt dø bare fordi De ikke får fart på Dem? Hvis De innbiller Dem at de slipper å skitne til fingrene her, tar de sørgelig feil!» Rath kikket opp på taket, som stadig ble brattere og formelig vokste, virket det som. Hvordan skulle han klare å komme seg opp dit? Da han så seg rundt igjen, var alle politifolkene forsvunnet. Isteden stod det kvinner der. Med barn. Og så kom skuddene. Den ene raden etter den andre med kvinner sank sammen. Knapt var én rad meiet ned før den neste trådte frem. Uten et ord, som sauer på vei til slaktebenken. Kvinnene døde uten en lyd, barna skrek. Stadig flere barn. Jo flere kvinner som døde, desto flere barn blandet seg i hylekoret. «Nei!» Rath raste i vei oppover og hadde glemt høydeskrekken. Plutselig var huset omgitt av et stillas, og han måtte klatre videre på stiger. Og så fikk han øye på skytteren. Han hadde med seg et helt 32


arsenal av geværer som han ladet med stor sinnsro, det ene etter det andre. Da Rath var kommet opp på den øverste plattformen, vendte mannen seg rundt. Han gjenkjente ansiktet. Skytteren trakk opp skjorten og viste frem en blek, mager brystkasse. Midt i gapte et kulehull. Blodet hadde for lengst størknet, et sår som på likene på rettsmedisinsk institutt. Klinisk rent. «Se her!» sa skytteren bebreidende, nesten klynkende, og pekte på hullet i brystet. «Det skal jeg si til faren min!» Han grep ett av de ladede geværene. Rath trakk tjenestevåpenet. «Legg fra deg geværet,» ropte han, men den andre la an mot ham. Langsomt og konsentrert, som om han befant seg på en skytebane. «Legg fra deg geværet! Jeg skyter!» Den andre lot seg ikke bringe ut av fatning. «Du kan ikke skyte meg, jeg er allerede død,» svarte han og knep igjen det ene øyet. «Har du glemt det?» Da brast det for Rath. Han kunne ikke annet, han var nødt til å skyte. En voldsom aggresjon blusset opp og fant skytehånden hans. Gang på gang trakk han i avtrekkeren med pekefingeren, men Mauseren gav bare fra seg klikkelyder. Klikk, klikk, klikk lød den mens den andre med stor sinnsro siktet og krummet pekefingeren. Langsomt, som i sakte film, trakk han avtrekkeren mot seg. «Nei!» Han ble vekket av sitt eget skrik og for opp i sengen, lys våken. Pannen var dekket av kaldsvette, hjertet raste av gårde. Men klikkelyden fortsatte. Den kom fra vinduet. Der! Og så igjen! Vekkerklokken på nattbordet viste halv to. Rath kom seg ut av sengen, slengte på seg slåbroken og kikket ut. Ikke et menneske på fortauet. Nürnberger Strasse lå mennesketom, og vinden rusket i trærne. På vindusbrettet lå tre, fire små steiner. Så det var allikevel noe: Noen hadde forsøkt å vekke ham. Han åpnet vinduet og lente seg ut. Rath hørte hvordan den tunge ytterdøren ble åpnet. Så et kort, skingrende skrik. «Huff, hvorfor lusker De rundt her som et annet spøkelse?» spurte 33


en kvinnestemme. Deretter så han hvordan en ung pike, kanskje i begynnelsen av tyveårene, trådte ut på gaten og kom inn i synsfeltet hans. Hun så seg tilbake og skyndte seg av gårde mot drosjeholdeplassen. Så Weinert hadde hatt damebesøk igjen! Rath lo litt for seg selv. Elisabeth Behnke skulle bare visst! Hybelvertinnen var nøye med at leieboerne hennes ikke skulle ha damebesøk sent på natten. Og den oppfinnsomme Weinert hadde en gjest nesten hver eneste kveld uten at fru Behnke foreløpig hadde oppdaget noe. Men hvem var det Weinerts aktuelle erobring hadde støtt på nede ved inngangsdøren som hadde skremt henne slik? Mens han fortsatt lurte på det, hørte han den tunge ytterdøren slå igjen. Kort tid etter var det noen som trakk i dørklokken. På denne tiden av døgnet klang den like høyt som en kirkeklokke. Så hørte Rath at det ble dundret på døren inn til leiligheten. Hvem det nå enn var, trengte han vel ikke å lage så voldsomt bråk! Rath forlot rommet og gikk ut i den store entreen. Døren som førte inn til hybelvertinnens leilighet, var lukket. Han håpet innstendig at fru Behnke ville fortsette å sove de uskyldiges søvn til han hadde fått bukt med dette problemet. Weinert var heller ikke å se. Trolig på grunn av dårlig samvittighet. Så dundret det på døren igjen. «Kardakov,» ropte en fremmed, mørk stemme, knapt dempet av den stengte døren. «Aleksej Ivanovitsj Kardakov! Atkroj dver! Eta ja, Boris! Boris Sergejevitsj Karpenko!» Nå fikk det være nok, hvem enn det måtte være! Det måtte bli slutt på bråket! Han rev opp døren til leiligheten og stirret inn i de forvirrede, blågrønne øynene til en forhutlet skikkelse. Bustete, mørkeblondt hår hang i tjafser ned i pannen. Innsunket ansikt, ubarberte kinn. En sterk alkoholdunst slo imot Rath. «Hva er dette for bråk?» spurte han mannen, som stirret på ham med glassaktig blikk. Han fikk ikke noe svar. «De burde heller gå hjem og legge Dem enn å gå rundt og banke på tilfeldige dører midt på svarte natten.» Mannen sa noe på et språk Rath ikke forsto. Russisk? Polsk? Han 34


var ikke helt sikker, men det som var sikkert, var at mannen nettopp hadde stilt ham et spørsmål. Hva var det som foregikk? Klarte ikke mannen å finne veien hjem? «Hva sier De?» spurte han. «Snakker De tysk?» Den fremmede gjentok spørsmålet. Rath forstod bare at det dreide seg om en som het Aleksej. Det var nytteløst, på dette viset kom de ikke videre. «Beklager, jeg kan ikke hjelpe Dem,» sa han. «Gå hjem nå! God natt!» Han hadde knapt fått lukket døren før dundringen begynte igjen. «Nei, nå rekker det,» raste Rath og rev opp døren igjen. «Hvis De ikke øyeblikkelig forsvinner, kommer De til å få virkelige problemer!» Mannen skjøv ham til side og stormet inn. En dør i den store entreen stod åpen, den til Raths rom. Og det var nettopp der fylliken tumlet inn. Rath styrtet etter. Den fremmede stod midt i rommet og så seg forskende omkring. For en idiot! Kanskje tror han attpåtil at han bor her. Rath grep mannen i kraven. Han hadde regnet med å få lett spill med fylliken og ble derfor overrasket over dennes plutselige raseriutbrudd. Med et skrik snudde den fremmede seg og presset ham opp mot veggen. En sterk underarm ble presset mot Raths hals, fjeset kom nærmere, så nær at den alkoholdunstende ånden knapt var til å holde ut. «Gdje Aleksej? Schto s nim?» sa mannen mellom sammenbitte tenner og fulgte opp med enda mer babylonsk svada. Rath kjørte kneet opp i underlivet på ham. Den fremmede krøket seg sammen, men var oppe igjen før Rath visste ordet av det. «Yob tvaju mat!» ropte han og kastet seg over ham, men Rath vek behendig unna. Den fremmede dundret løs på det digre klesskapet og klarte å slå løs en planke fra den nygotisk utformede sideveggen. Nå var begeret fullt! Rath tok mannen i kraven, vred den ene armen bak på ryggen og tvang ham foran seg ut i entreen igjen. Døren til leiligheten stod fortsatt åpen, i trappoppgangen var det ikke lys. Den fulle mannen brølte noen uforståelige gloser og forsøkte av alle krefter å komme seg fri fra tvangsgrepet. Forgjeves. Rath fikk 35


stilt fyren i riktig posisjon, slapp taket og gav ham et skikkelig spark bak. Mannen snublet ut i mørket, og man hørte hvordan han braste inn i døren på motsatt side. Rath smalt igjen døren til leiligheten, slo for bolten og lente seg mot den mens han hev etter pusten. Endelig! Endelig hadde han fått ut denne idioten! Ute i oppgangen hørte han ytterligere et par rop som avtok i styrke. Så smalt ytterdøren igjen nede, og det ble stille. «Er han forsvunnet?» Rath kikket overrasket opp. Enken Behnke hadde slengt en heklet stola over sin mørkeblå nattskjorte og stod i døren som førte fra entreen inn i spisestuen og deretter videre inn til hennes private gemakker. Hybelvertinnen var i slutten av tredveårene og åpenbart ensom. Blikket hennes fortalte alt. Og antydningene hennes kunne erstattet hele biblioteker. Hun så slett ikke ille ut med sitt ungdommelige, litt naive ansikt og de blonde lokkene der de første sølvgrå hårene knapt var synlige, men han hadde klart å motstå hennes fremstøt. En affære med sin egen hybelvertinne? Og attpåtil med en som hadde forbudt ham enhver form for damebesøk? Nei, noe slikt falt ham ikke inn, det kom ganske enkelt ikke på tale. Hun kunne prøve seg med så mange diskrée forsøk på å forføre ham hun bare ville. Nå lot hun ham få et blikk av sin besnærende utringning der hun lente seg mot døren og ventet på svar. Han sa ingenting, nikket bare. Fortsatt hev han etter pusten. Det virket som om leietagerens åndenød passet Elisabeth Behnke godt. «Kom med meg, herr Rath. Jeg lager litt te til oss. Med rom. Det er nettopp det som skal til etter en slik forskrekkelse.» Hun rystet på hodet. «Og jeg som innbilte meg at det med denne russeren endelig skulle ta slutt.» De siste ordene vakte nysgjerrigheten hans. Han fulgte henne ut på kjøkkenet. Det hadde en gang vært en besteborgerlig spisestue, men i og med at Elisabeth Behnke var tvunget til å leie ut, hadde hun fått laget et baderom av det gamle kjøkkenet til sine mannlige leietagere og flyttet kjøkkenet inn i spisestuen. «Mener De å si at dette er noe som ofte har skjedd her, at fulle russere trenger seg inn i andres leiligheter midt på natten og herjer 36


rundt?» spurte han etter at han hadde satt seg ved det store spisebordet. Hun så bort på ham. Trakk på skuldrene. «Forgjengeren Deres sørget i hvert fall ofte for urolige netter, så meget kan jeg si. Det vrimlet gjerne av russere på rommet Deres. Og de satt og drakk til langt på natt og ble temmelig høyrøstede av seg.» Hun tente gassblusset og satte over en kjele. «Noen ganger skulle man tro at det var flere russere enn tyskere her i byen.» «Noen ganger skulle man tro at det uansett er for mange mennesker i denne byen,» svarte han. «De kom like etter krigen,» fortsatte hun, «alle dem som bolsjevikene hadde fordrevet fra hjemlandet. Den gang kunne man høre mer russisk enn tysk i gatene i Charlottenburg.» «Det kan man fremdeles i mange barer på Tautenzien.» «Det er godt mulig, men slike etablissementer oppsøker jeg ikke. Gudskjelov. Stakkars Dem som til stadighet må besøke slike syndens pøler i embeds medfør.» Hun håndterte støyende tekannen som for å besverge all den synden, og satte to kopper på bordet. «Akk, ja,» fortsatte hun. «Likevel gjorde herr Kardakov et så sympatisk inntrykk da han flyttet inn her for tre år siden.» «Hvem?» «Deres forgjenger. Herr Kardakov var forfatter, må vite.» Kjelen begynte å pipe. Hun helte varmt vann i kannen. «En stille og rolig leieboer, tenkte jeg. Så feil kan man ta! Disse eksessene pågikk til stadighet.» «Og meg har De forbudt å ha damebesøk!» «Nei, vet De hva! Jeg snakker da ikke om damebesøk! Herr Kardakov hadde alltid bare herrer på besøk. De pratet og pratet og drakk og drakk. Man skulle tro at de tjente til livets opphold med prat og drikk.» «Og hva levde de av, da?» Rath var blitt nysgjerrig. «Å, spør ikke meg! Skal jeg være ærlig, ønsker jeg ikke å vite det heller. Herr Kardakov var alltid punktlig med å betale leien. Men jeg aner ikke om han noensinne fikk utgitt en bok. Han viste i hvert fall aldri meg noen.» Hun lød nesten litt fornærmet. Rath kunne fore37


stille seg at forgjengeren hans også hadde vært nødt til å motsette seg hybelvertinnens tilnærmelsesforsøk. «Jeg antar at besøket nettopp også kan skrives på min forgjengers konto?» «Det kan De trygt regne med!» Elisabeth Behnke skjenket te til seg og sin yngste leieboer. «Jeg tror mannen het Boris. Sier det Dem noe?» «Ikke det ringeste. Det var så mange russere som kom og gikk her.» «Den gode Boris har ødelagt klesskapet. Kanskje herr Kardakov kunne tenkes å få det reparert.» Eller aller helst omgående kjøpe et nytt klesskap til meg, tenkte Rath. Det mørke monsteret på rommet hans minnet snarere om en skriftestol enn et skap. «Herr Kardakov?» Hun tok frem en halvfull flaske rom fra veggskapet og helte i teen. Rikelig. «Hvis jeg i det hele tatt ser ham igjen noen gang. Han flyttet hals over hode sist måned. Siden har jeg ikke sett mer til ham. Selv om han fortsatt skylder leie for en måned og hele kjelleren er full av pikkpakket hans. Jeg har allerede skrevde flere ganger til ham på hans nye adresse. Men tror De han har giddet å svare?» «Hva er egentlig fornavnet hans?» Hun så på ham og fikk et forventningsfullt glimt i øynene. «Tror De at De kan få i stand noe? Han heter Aleksej. Aleksej Ivanovitsj Kardakov.» Rath nikket. Det var det navnet Boris hadde nevnt. «Kanskje viser han litt større respekt når han hører fra politiet,» mente hun og rakte ham koppen. «Drikk nå. Det gjør godt etter en slik forskrekkelse. Selv om De som politimann sikkert er vant med det.» Han skjønte ikke helt hva hun mente: Vant til forskrekkelsen eller alkoholen? Antagelig mente hun begge deler, tenkte han og drakk. Ahh, hybelvertinnen hadde ikke spart på rommen! Et kort øyeblikk streifet tanken ham at hun hadde til hensikt å drikke ham full, men så iakttok han hvordan hun selv tømte koppen nærmest i én slurk. 38


Han drakk ut koppen og nikket. Han følte på sett og vis at han kunne trenge en lettere alkoholbedøvelse. Mindre på grunn av den selsomme fremmede enn på grunn av drømmen som fortsatt satt i kroppen. Med litt rom i blodet ville han sove bedre. «Hopp over teen,» sa han og rakte henne koppen. Da han våknet neste morgen, viste vekkerklokken kvart på ni. Rath satte seg opp i sengen med et rykk og holdt seg til hodet, som banket heftig etter den uventede anstrengelsen. Hva var det han hadde drukket? Og fremfor alt: hvor mye? Han lå i det minste i sin egen seng. Naken. Med gjenklistrede øyne så han seg rundt. På grammofonen utførte en plate meningsløse piruetter og frembragte en lav susing i høyttalerne. Rath grep etter telefonen på nattbordet og viklet seg nesten inn i ledningene. Wolters nummer kunne han slå i søvne. Onkel tok telefonen, og Rath fikk mumlet frem en unnskyldning i talerøret. I den andre enden hørte han latter. «Du høres ikke særlig sprek ut, gamle gutt. Det ble visst litt mye i går?» «Den første natten jeg ikke har måttet tilbringe i Hermannstrasse på en uke.» Seks netter hadde Rath tilbragt i den innestengte leiligheten i Neukölln og observert dem som kom og gikk i Atelier König, på det skiftet ingen andre ville ta. «Stemmer. Du har gjort deg fortjent til en fridag.» Wolter foreslo at han skulle avspasere overtidstimene han hadde spart opp i uken med overvåkning. «Jeg vil heller at du skal være uthvilt,» sa han. «Bare bli hjemme i dag.» Det hadde Rath ingenting imot. Han la på og skulle til å snu seg rundt og sove videre, da noe varmt han plutselig følte under sengeteppet, fikk ham til å fare sammen. En arm! Hva var det som hadde skjedd i går? Hadde han trukket med seg en dame hjem? Han anstrengte det verkende hodet, men kunne ikke med sin beste vilje huske det. Han kom til å huske på drømmen igjen og den fremmede russeren som hadde smadret skapet hans. Og så 39


hadde han drukket te sammen med hybelvertinnen … og rom … og de hadde drukket dus … Å, nei! Rath trakk vekk sengeteppet. Langsomt, samtidig som han belaget seg på det verste. Til armen hørte blonde lokker hvor det skinte en svak sølvglans. Det var ingen drøm. Elisabeth Behnke lå i sengen hans! Hvordan hadde det kunnet skje? Det siste han kunne huske, var øyeblikket da hun hadde foreslått at de skulle være dus, etter at de hadde tømt romflasken og kastet seg over en Danziger Goldwasser*. De hadde kysset, det husket han fortsatt. Noe som jo var skikk og bruk når man drakk dus. Men hvor lenge? Og hvordan? Og etterpå? Alt sammen spørsmål han ikke kunne gi noe svar på. Det eneste svaret var at hans hybelvertinne, som lå ved siden av ham i sengen og i dette øyeblikk strakte sine yppige former i morgenlyset, måtte ha forført ham. Hun blunket litt mot dagen, så var også hun lys våken. Hun trakk teppet over brystene. «God morgen,» sa han og unngikk at det lød sarkastisk. Så godt det lot seg gjøre. «God morgen.» Svaret hennes kom forsiktig, nesten sjenert. Nåvel, det er i det minste pinlig for henne også, tenkte han. «Herregud!» Blikket hennes var falt på vekkerklokken, som viste ni. «Er det så sent allerede! Jeg skulle for lengst gjort i stand frokost! Weinert kommer sikkert til å klage!» Hun gjorde seg klar til å stå opp og brukte sengeteppet til å dekke seg til med inntil hun oppdaget at hun dermed blottla Raths manndom. Hun hadde derfor ikke helt klart å bestemme seg for om hun skulle stå opp eller legge seg ned igjen da det banket på døren. Lynraskt kom Elisabeth Behnke seg ned i sengen til sin leieboer igjen og gjemte seg under sengeteppet. «Herregud! Det er Weinert!» hørte han henne hviske. Døren gikk langsomt opp selv om Rath hverken hadde ropt: «Kom

* Urtelikør. Overs. anm.

40


inn» eller ytret noe annet. Og ganske riktig stakk Berthold Weinert sitt nysgjerrige hode inn i rommet. «God morgen, syvsover,» sa han og blunket fortrolig til Rath, «du kunne ikke låne meg et par mark, vel? Fru Behnke har ikke vist snurten av seg i morges, ellers hadde jeg spurt henne. Virker som hun er dårlig, for hun har ikke engang gjort i stand frokost. Men nå er jeg nødt til å komme meg ned i redaksjonen, og der kan jeg ikke …» «Bare ta det du trenger.» Rath pekte mot dressjakken sin, som hang pent og pyntelig på klesstativet. I motsetning til slåbroken hans, som lå i en haug sammen med pyjamasen på gulvet – midtveis mellom døren og sengen. Rath håpet innstendig at Weinert ikke oppdaget vertinnens mørkeblå nattskjorte som lå på den andre siden av sengen. «Er venninnen din gått?» spurte journalisten mens han rotet etter pengepungen i innerlommen og blunket til ham igjen. Den medsammensvorne minen begynte å gå ham på nervene. «Sørg bare for at du ikke blir knepet! Fru Behnke passer på som en smed. Jeg sender alltid mine hjem om kvelden. Best å være på den sikre siden. Men dere holdt jo på til langt på natt! Og med musikk på toppen av det hele! Det til tross for at fru Behnke klager over negermusikken din på dagtid også! Og likevel har dere på musikk!» Han så seg rundt som om Elisabeth Behnke kunne komme inn av døren når som helst, og fortsatte så hviskende: «Men først og fremst bør du si til venninnen din at hun må være litt stillere neste gang. Hun både fniste og lo! Og ikke nok med det …» Han fisket opp en timarkseddel fra pungen. «Ikke at det sjenerte meg på noen måte, men du må aldri la fru Behnke høre slike lyder!» Med en siste blunking forlot han rommet. Fru Behnke hadde rødmet, noe Rath fastslo da han trakk vekk sengeteppet. «Herregud, jeg håper ikke den skravlebøtten luktet lunten,» sa hun. «Hørtes ikke slik ut,» svarte Rath. «Fniste og lo De virkelig så fælt i natt?» «Drakk vi ikke dus, da?» Hun lød nesten litt fornærmet. 41


«Kanskje vi gikk litt vel langt.» «Vi er da voksne mennesker, herr Rath! Jeg mener Gereon,» sa hun og lød igjen like energisk som han kjente henne som hybelvertinne. «Jeg er like oppsatt som deg på at vi lar foregående natt forbli vår hemmelighet. Men skjedd er skjedd. Da behøver vi jo ikke plutselig late som om vi ikke kjente hverandre.» «Unnskyld,» sa han. Han likte godt det temperamentsfulle utbruddet hennes. Han kjente hvordan det hisset ham opp, og han trakk teppet tettere om seg. Hun stod opp. I mellomtiden hadde hun åpenbart bestemt seg for at det ikke gjorde noe om han så henne uten klær, for hun gjorde ikke noe for å skjule sin nakenhet. Hennes yppige, runde former gjorde ham enda mer opphisset, også etter at hun var forsvunnet inn i nattskjorten sin. Han snudde seg over på den andre siden. «Jeg gjør i stand frokost,» sa hun og forlot rommet. Gudskjelov. Han ble liggende i sengen en stund til og tenke seg om. Elisabeth Behnke var nesten ti år eldre enn ham. Mannen hennes var falt ved Aisne i 1917. Rath måtte tenke på kvinnene i garnisonsbyen. Den gang sommeren 1918, etter rekruttiden, da de ventet på å bli sendt til fronten og følte at det kanskje var de siste dagene av deres unge liv. Frisk kanonføde som skulle kjøres frem mot fronten. Han mintes rusen fra den gang. Livslyst som suget næring fra frykten for å dø. Svettende kropper som vred seg i sengene, på fortvilelsens rand. Alle kvinnene hadde vært eldre. Ti år og vel så det. Og nesten alle hadde gifteringer. Mennene deres kjempet fremdeles ved fronten, eller de hadde falt. Rath hadde nettopp fylt atten da prøysserne hadde innkalt ham til militærtjeneste. Innkallelsen hadde virket som en dødsstraff. Han hadde tenkt på Anno, han visste jo ikke at det var krigens siste år, han kunne bare be om at galskapen snart skulle ta slutt. Moren hadde grått da hennes yngste sønn stod på jernbanestasjonen og tok farvel. Hun ville ikke miste enda en sønn. Den eldste var falt i krigens første dager. Anno, den ufeilbarlige, han som alltid hadde vært forbildet. Men på ett punkt ville ikke lillebroren overgå ham: Gereon ville overleve krigen! 42


Med denne viljen og bare et beskjedent håp var han ankommet garnisonen. Den fortvilte ventingen. De hadde følt seg som fanger som ventet på å bli henrettet. Og så var krigen plutselig over. Før marsjordren kom, før han engang var blitt nødt til å avfyre et eneste skudd mot fienden. Nyheten om mytteriet i Kiel hadde raskt nådd dem. Soldatråd ble dannet. Da det gikk opp for ham at han aldri ville bli anholdt som desertør, hadde han ganske enkelt slengt fra seg uniformen og reist hjem. Tilbake til Köln. Andre av hans kamerater hadde fortsatt krigsspillet og var dratt gjennom landet i frikorps, hadde kjempet mot kommunistene og mot revolusjonen. Men den befridde Gereon Rath hadde lyttet til faren og gått inn i politiet. Igjen hadde de gitt ham et våpen. Samt skrivebordet som Anno Rath hadde sittet bak før krigen. Han jaget minnene på flukt og kikket ut av vinduet. Der ute skinte solen, det så ut til å bli den første vårdagen som var noe å snakke om. Rath forsøkte igjen å fremkalle klare tanker i sitt bakrushode. Med en brå bevegelse stod han opp og gikk ut på badet. Han hadde sterkt behov for en dusj. Det var først den friske luften som helt og holdent klarte å ta knekken på tømmermennene hans. Rath pustet dypt inn og fant frem lappen Elisabeth Behnke hadde skrevet til ham. Luisenufer. Aleksej Ivanovitsj Kardakov hadde flyttet til Kreuzberg. Gatenavnet hadde overlevet tidenes omskiftninger. Enda for få år siden gikk Luisenstädtische Kanal her mellom Urbanhafen og Spree, men nå lekte barn her på de enorme sandflatene som byen hadde anlagt over et oppfylt havnebasseng. Latteren og ropene deres fylte den klare luften. Etter den uendelig lange vinteren virket det som om våren omsider var i anmarsj. Rath hadde hatet vinteren i Berlin helt siden han en altfor kald marsdag var steget av fjerntoget på Potsdamer Platz og blitt mottatt med snøføyke og trafikkaos. Kulden hadde bitt seg fast i gatene til helt ut i april. Nå viste byen seg fra en vennligere side. Endelig. Den korte spaserturen fra Hochbahnhof til Kottbusser Tor hadde Rath bent frem nytt. Blikket hans gled langs husfasadene. En kro, en frisørsalong, en 43


melkebutikk. Han ble nødt til å se på lappen igjen for å huske husnummeret. Frokosten med Elisabeth Behnke hadde ikke vært så ille som fryktet. De hadde snakket om den balstyrige russeren og ikke med et ord nevnt alt som var skjedd etterpå, eller kunne ha skjedd. Han hadde lovet henne å avkreve Kardakov en forklaring. I forbindelse med den fortsatt utestående siste månedsleien, alt rotet hans i kjelleren og det ødelagte skapet. Og fordi han ønsket et påskudd til å dra ut i byen på sin fridag. Huset rett ved siden av melkebutikken var det han søkte. Over høybanen på Wassertorplatz skramlet et tog idet Rath gikk inn i oppgangen. Han studerte postkassene, også de i bakbygningene, men fant ikke navnet Kardakov noe sted – ikke engang ett som lød tilnærmet russisk. Han så på lappen igjen. Adressen stemte. Husnummeret også. Rath undersøkte postkassene i begge nabohusene, men ingen russer der heller. Var mannen virkelig gått under jorden for å slippe å betale husleien? Kanskje hadde han ikke fått satt opp navneskiltet ennå. Rath gikk tilbake til huset som lå ut mot gaten. Inngangsdøren gikk opp akkurat idet han nådde frem til den. Han stirret inn i et like overrasket som mistroisk ansikt. «Leiter’i etter no’n?» Mannen var liten og spinkel. Hatten virket altfor stor i forhold til det magre fjeset. Likeledes den enorme snurrebarten. Han hadde en liten stålhjelm på jakkeslaget. «Det kan man trygt si.» Rath tok frem lappen og leste: «Aleksej Ivanovitsj Kardakov». «Aldri hørt om ’n. Sku’n bo her?» «Han har i alle fall etterlatt seg denne adressen.» «Det trenger ikke bety no’ når’e er en russer.» «Men De bor her i gården?» «Det er vel ikke no’ Dere har no’ me’.» «Det er nok det. Jeg kommer fra kriminalpolitiet!» Rath viftet med politiskiltet. Han hadde bestemt seg for å utnytte den autoriteten stillingen gav, også på fridagene sine. «Greit, greit!» Mannen løftet hendene avvergende. «Hva er’e Dere vil veta?» 44


«Har De lagt merke til noe spesielt de siste ukene? Har det flyttet inn noen nye her?» «Ikke det jeg veit.» «Kanskje under et annet navn.» «Nei, jeg ha’kke peiling. Å er’e han har stelt i stand, ’a!» «Det dreier seg om rene rutinespørsmål.» Rath var allerede begynt å angre på at han hadde vist frem politiskiltet. Strengt tatt var det ulovlig. Han måtte se å bli kvitt denne pågående fyren som åpenbart ikke kunne hjelpe ham, før han ble enda mer nysgjerrig. «Mange takk for hjelpen.» «Ingen årsak. Alltid te sjeneste.» Rath hadde allerede snudd seg for å gå da den fremmede ropte etter ham. «Vent litt, herr betjent!» Rath ble stående. «Dere er her kænskje på grunn av bruduljene?» «På grunn av bruduljene?» «Ja, midt på natta var’e en som herja som en gærning utafor døra her så det var plent umulig å få sove. Og etterpå var’e to som krangla. No’ så jævli’! Jæ bynte å lure på om dem sku’ slå hverandre i hjæl!» «Og så?» «Nei, det var russere. Banna bein. Kanskje han Dere leter etter, var en ta dem. Men han bor ikke her. Garrantert. Her bor’e bare anstendige folk.» Rath lettet på hatten. «Mange takk.» Merkelig, tenkte han mens han krysset Skalitzer Strasse på vei tilbake til Kottbusser Tor. Det virket som om han ikke var den eneste som hadde fått nattesøvnen forstyrret av en russer sist natt.

Profile for Cappelen Damm AS

Babylon Berlin av Volker Kutscher  

Berlin 1929: Demonstrasjoner og opptøyer truer rikets sikkerhet. Den unge, ærgjerrige kriminalassistent Gereon Rath er blitt overført til po...

Babylon Berlin av Volker Kutscher  

Berlin 1929: Demonstrasjoner og opptøyer truer rikets sikkerhet. Den unge, ærgjerrige kriminalassistent Gereon Rath er blitt overført til po...