Avdeling 73 av Sofie Sarenbrant by Cappelen Damm AS

Sofie Sarenbrant

Avdeling 73 Oversatt av Henning J. Gundersen

Sofie Sarenbrant Originalens tittel Avdeling 73 Oversatt av Henning J. Gundersen Copyright © Sofie Sarenbrant 2015 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Denne utgave © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60185-0 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til min mormor (bedre sent enn aldri)

fredag 24. april

EN FREMMED DAME løfter opp spedbarnet og forsvinner av sted. Emma Sköld rekker bare å oppfatte en utydelig ryggtavle før øyeblikket er over. Deretter går det enda noen sekunder før hun forstår hva det var som faktisk skjedde. En isende kulde skyter opp gjennom ryggmargen idet hun innser hva hun er i ferd med å miste. Hun prøver å reise seg og springe etter, men kroppen vil ikke lystre. Reagerer ikke. Hun er ikke engang sikker på om den er der. Verken bein eller armer lar seg rikke. Hun må være fastbundet. Noe gnager mot halsen når hun vrir seg fram og tilbake. Pustingen føles påtvunget. Lungene fylles med luft på en mekanisk måte. Skarpe lamper i taket, blender henne. Emma begynner å fekte med armene i ett siste desperat forsøk på å komme seg løs, men bevegelsene framkaller en uutholdelig smerte. Spisse torner virvler rundt inni blodårene hennes så fort hun prøver å bevege seg. Kreftene renner ut av henne, hun blir liggende stille, tvunget til å gi opp og innse at hun ikke kan gjøre noe for å redde datteren sin fra de fremmede hendene. Er det ingen her som kan gjøre noe? Ingen som oppfatter panikken hennes? Hun må rope på hjelp. Tar sats og skriker, men det er helt stille i rommet. Det kommer ikke en lyd, samme hvor hardt hun tar i. Det som ikke måtte skje, har akkurat skjedd, uten at hun kunne sette seg til motverge. Emma nekter å akseptere det, ikke uten kamp. Med en besluttsomhet som overvinner all motstand, prøver hun å rive seg løs. Først armene. Hun røsker og drar, samtidig som hun vikler seg inn i klare slan9

ger med grumsete væsker i. Hun klarer å reise overkroppen, men beina nekter å samarbeide, blir bare liggende der helt urørlige. Endelig høres lyder, langt borte fra. Klaprende fottrinn og stemmer som nærmer seg. Stemmene er høylytte, spørrende og opphissede. Emma vet ikke om personene kommer for å hjelpe henne, eller om de er hennes fiender. Maktesløsheten legger seg som et teppe over henne, og svetten klistrer seg til huden. Skrekken og den lydløse skrikingen har tørket ut munnen og halsen hennes. Noen har tatt barnet hennes.

SJU SPEDBARN og en litt større jente ligger i en ring på vatterte matter, framfor foreldrene sine. To av barna har sovnet, et av dem vrir urolig på seg og klynker i protest uten at moren griper inn. Kanskje er det den sure sangen som skjærer i ørene til babyen. Hillevi prøver å filtrere ulyden og fokusere på det positive. Foran henne ligger den lille juvelen på rygg og kikker nysgjerrig opp på de store hendene som gjør bevegelser etter Lille Petter Edderkopp. Barnesangen fortsetter i sin ubestemmelige toneart, men med tanke på at den eldste i publikum er seks måneder gammel, spiller det ingen rolle. Damen ved siden av Hillevi, hun med den skrikende ungen, bøyer seg fram mot henne og hvisker unnskyldende: «Kolikk.» «Stakkars», svarer Hillevi i et forsøk på å virke høflig interessert. «Jeg vet hvordan det kan være.» Deretter stemmer hun i av full hals på refrenget for å markere at samtalen er over. Hun er her for å synge, ikke for å være sosial. Dagens eneste aktivitet skal nytes fullt ut, før hun vender tilbake til rutinene. Sangpedagogen foreslår en kort pause for bleieskift og amming før de fortsetter med de siste barnesangene i repertoaret. Hillevi kikker på klokka og ser at hun fortsatt har god tid. De kan godt bli med på avslutningen. «Jeg heter forresten Tamara», sier damen ved siden av, og strekker fram en sped hånd prydet med en klumpete ring. «Hillevi», svarer Hillevi sjenert og begynner å famle etter tuben med desinfiserende håndrens. «Så søt han er, for det er vel en gutt?» 11

Tamara ler. «Ja visst, han heter Måns, tre måneder. Hva med datteren din, da? Hun ser ut til å være … fem måneder omtrent?» «Hun er et halvt år.» Nå kommer det sikkert en kommentar om at hun er for stor for denne aktiviteten, tenker Hillevi, og forbereder seg på en forsvarstale. Diskré klemmer hun ut litt mer spritgelé av tuben for å eliminere eventuelle bakterier etter håndtrykket. Best å være på den sikre siden, hun har ikke tid til å bli syk. «Veldig søt. Hun har munnen din», sier Tamara i stedet for å komme med formaninger. Hillevi trekker pusten dypt og retter på den ubekvemme blusen hun har på seg. «Takk, du er den første som har sagt det.» «Måns er som snytt ut av nesen på faren sin», fortsetter Tamara å plapre i vei som om den informasjonen var av betydning for omverdenen. «Det fins ikke spor etter meg.» «De kommer kanskje fram etter hvert», sier Hillevi trøstende og kikker på Måns. Tamara har rett, det er ingenting som tyder på at de er i slekt i det hele tatt. Så synd for henne, da. Hillevi puster dypt igjen og håper at sangen snart skal begynne igjen så hun slipper å tørrprate mer med dette mennesket. Og hun blir bønnhørt. Pedagogen i hjemmestrikket kofte og misfarget hår, kommer tilbake, og Hillevi slapper av igjen. Det var overhodet ikke i hennes planer at hun skulle følge med en barselgruppe på trilletur, langt mindre gå på kafé med noen. Ikke det at noen hadde invitert henne heller. Hun ville helst være alene med den lille når hun først fikk sjansen, men holdt på å fly på veggen av kjedsomhet i leiligheten. Egentlig burde hun ikke ha gått ut i det hele tatt, hun er klar over det. Bare til butikken, men ikke lenger. Samme rutinen hver gang. Men det skader ikke med frisk luft og litt aktivitet, tvert imot fører det til at hun setter større pris på tiden i leiligheten. Snart er babysangen over for denne 12

gangen og hun kan gå hjem igjen som om ingenting hadde skjedd. Ingen trengte noensinne å få vite noe. Akkurat idet de skal stemme i med Bæ, bæ, lille lam, skjer det utrolige: «Mam … mam.» Hillevi stirrer triumferende på den vesle jenta. Hørte hun riktig eller var det bare noe hun innbilte seg? Tamara dulter albuen sin lett i siden hennes. «Hun sa mamma, er ikke det fantastisk?» Tamara skulle bare visst hvor fantastisk det faktisk er.

«HUN ER I FERD MED Å VÅKNE», sier en stemme som Emma ikke gjenkjenner. Det rykker i øyelokkene, men de forblir lukket. Trøttheten er lammende, og det tar en stund før hun klarer å åpne øynene. Kanskje ble hun borte en stund igjen, hun vet ikke. For et øyeblikk siden satt hun på ryggen av en hest i galopp, og nå ser hun seg rundt i et sterkt opplyst rom. Hun prøver å myse mot lyset, men det forsterker bare den voldsomme smerten i hodet. Rommet er fullt av apparater og skjermer med flimrende tall og vekslende kurver som gjør henne svimmel og øker kvalmefornemmelsen. Etter en stund begynner hun å oppfatte blå- og hvitkledde skikkelser som minner om kjempesmurfer. De stirrer på henne med alvorlige øyne. Hvem er de og hva er det de vil? Ingen av dem sier noe, det virker som de venter at hun skal ta initiativet. Smurfene har munnbind, og det går opp for Emma at hun befinner seg på et sykehus. Det blir for mange inntrykk, hun klarer ikke å sortere dem og alt blir uklart. Like etter sovner hun igjen. Neste gang hun åpner øynene, gjør hun et nytt forsøk på å finne ut hvor hun er. Det virker som noen snakker til henne, men Emma klarer ikke å oppfatte hva som blir sagt. Det suser i ørene. Panikken stiger. Damen som står ved siden av senga, fortsetter å forklare noe samtidig som hun gestikulerer med armene og hendene. Emma klarer å skille ut noen av ordene: Sambo. Familie. På vei. Det er alt. Resten smelter sammen til en grøt av meningsløse ord. Emma må konsentrere seg for å få svar på det viktigste spørsmålet: 14

Hva gjør jeg her? Hun føler også at det er noe som mangler. Noe viktig. Det klør på kinnet og Emma prøver å løfte den ene armen. Ingen reaksjon, ikke så mye som en tendens til bevegelse. Damen fortsetter bare å snakke samtidig som Emma anstrenger seg til det ytterste for å bevege høyrearmen. Det må gå, men det skjer ingenting. For et øyeblikk siden ville hun komme seg vekk herfra for enhver pris, det hastet, en krisesituasjon. Men Emma kan ikke huske hvorfor hun følte det sånn. Med en voldsom kraftanstrengelse klarer hun å løfte hånden opp mot ansiktet, men slangen i armen stritter imot. Hun kjenner et hardt plastrør på halsen sin. Samtidig ser hun at damen nikker og hører at hun sier noe som høres ut som «trakeostomi». Emma skjønner ingenting. Damen snakker tydeligvis et annet språk. Hun vil kjenne på den dingsen på halsen en gang til, men kreftene svikter. Kvalmen vender tilbake og rommet begynner å snurre. Om en stund skal hun prøve igjen, hun må bare hvile først. En merkelig ro faller over henne. Hun er ikke engang sikker på hvem hun er lenger, hvilket kanskje er like greit. Hun trekker på munnvikene av konklusjonen sin i et tappert forsøk på å smile, men leppene beveger seg ikke. Som lyn fra klar himmel kommer hun på hva det er hun mangler. «Ines!» skriker Emma med sine siste krefter.

PÅ VEIEN HJEM fra babysangen stanser Hillevi ved kiosken. Framskrittene til Ines må feires på en eller annen måte. Tenk at hun sa mamma, Hillevi klyper seg i armen for å forsikre seg om at hun ikke drømmer. Hun bestemmer seg for å kjøpe årets første is. Heldigvis sovnet Ines i vogna etter sangtimen, så hun slipper å bli fristet. Hillevi har ikke tenkt å introdusere henne til is riktig ennå. De har det ikke travelt med å komme tilbake til leiligheten, så hun nyter å bare slentre rundt omkring og leve i nuet. Hun har blitt god til å absorbere inntrykkene i ethvert øyeblikk, skape noe fint og verdifullt av tiden de har sammen. Før livet igjen fikk mening, i november i fjor, var hver dag en kamp, og egentlig skjønner hun ikke hvordan hun klarte å motivere seg til å stå opp av senga. Nå er Hillevi glad for at hun ikke ga opp. Ellers hadde hun gått glipp av dette, tenker hun, og retter på pleddet som har havnet på skeive i vogna. Med rett innstilling og vilje kan nok de fleste deprimerte mennesker finne tilbake til en levelig tilværelse, og hun av alle vet hvor mye som kreves. Iblant måtte det en viss porsjon flaks til også for å våkne opp igjen, hvilket var akkurat det som skjedde med henne. Hillevi ser seg nøye rundt før hun krysser veien med Daim-isen i den ene hånden og håndtaket til barnevogna i den andre. Hun ville aldri kunnet tilgi seg selv hvis det skjedde noe bare fordi hun var uoppmerksom. Stockholmstrafikken kan være rene drepen, og hun vet ikke hvor mange ganger hun har vært nødt til å røske til seg barnevogna på grunn av råkjørere. Nå er hun snart over St. Eriksbron, og vinden tar tak i den lange kappen hennes så den flagrer. Selv om sola skin16

ner, er vårlufta fortsatt skarp, og Hillevi grøsser. Hun har alltid vært frossen av seg, hvilket kan komme av mangelen på underhudsfett. Det ser mye deiligere ut å ligge i vogna, godt innpakket som i en kokong. Bagvogna begynner riktignok å bli for liten for Ines, må snart bytte til en sportsvogn. Alt går så fort, noe som gir henne en todelt opplevelse. Spennende på en måte, men også stressende. Før hun vet ordet av det begynner hun på førskolen, grusom tanke. Gudskjelov er det mange måneder igjen til det ennå. Hillevi håper at de skal ta godt vare på den tiden sammen. Det er ikke mange hundre meterne igjen til leiligheten på Hälsingegatan, hennes nye festning. Hun vet ikke hvor mange timer hun har tilbrakt der, skiftet bleier, matet, og framfor alt lekt. Når Ines blir litt eldre, vil det åpne seg en verden av nye muligheter. Da kan de være i lekeparken hele dagen. Bygge sandslott, huske og skli nedover rutsjebanen. Noe å glede seg til, hvis hun skulle få tillatelse til å forlate leiligheten. Hillevi er framme, går inn i oppgangen og trykker på knappen til heisen. Håper at hun får noe besøk snart, det er så trist når hun sover. Selv om det er nok å gjøre i leiligheten, blir hun fort rastløs. Hun unngår bevisst å gå inn i kjøkkenet for å slippe å se hvordan oppvasken hoper seg opp. Der går grensen, det er ikke hennes ansvar bare fordi hun er hjemme med Ines. Egentlig burde hun benytte anledningen til å hvile den tiden Ines sover, men det pleier å være vanskelig å falle til ro. Så fort hun blir alene med tankene sine har de en tendens til å spore av, og hun er redd for at de skulle kunne bli mørke igjen og trekke henne tilbake ned i dypet.

KRISTOFFER PUSTER UT etter at alle håndtrykk er overstått og han kan komme seg ut fra møterommet. I over en time har han utsatt alt annet for å sette opp kontrakten, hvilket var en befrielse. Men i samme øyeblikk som han slipper fokus på møtet, kommer den nagende angsten tilbake. Virkeligheten. For snart et halvt år siden falt hele livet hans i grus. Han hadde begynt å føle noe som kunne minne om harmoni da det skjedde som ikke måtte skje. Beskjeden han fikk fra Josefin den dagen, får ham fortsatt til å våkne gjennomsvett om nettene. Emma er på akutten, bevisstløs. Hvor fort kan du være her? En beskjed som forandret alt. Emma var så full av energi den kjølige novembermorgenen. Hun gledet seg voldsomt til å kunne ta en tur til ridesenteret, selv om hun hadde vanskelig for å rive seg løs fra Ines. Etter å ha dobbeltsjekket mat- og sovetider med ham, tok hun på seg ridestøvlene og forlot dem i leiligheten i Vasastan. Selv husker han en skrekkblandet fryd over å være alene med datteren sin, hun var jo knapt fire uker gammel. De hadde riktignok klart å få henne til å ta tåteflaska en gang iblant, men ikke alltid. Likevel tok Emma sjansen på å være hjemmefra noen timer, for aller første gang etter fødselen. Etter formiddagsmaten sovnet han sammen med Ines i dobbeltsenga, og de utvidet tidsbegrepet for hva som kan kalles en ettermiddagslur, så det tok ham noen sekunder å bli klar i hodet. Det gikk enda litt tid før han tenkte tanken på å sjekke mobilen som lå og ringte i stellebagen. 18

Den samme ringetonen avbryter tankene hans nå. Kristoffer hører mobilen sin et sted på kontoret, men har det ikke travelt med å nå den. Han har blitt skuffet så mange ganger når han har svart med håp om en positiv beskjed fra sykehuset. Det er bare å akseptere fakta: Emma kommer aldri til å våkne igjen. Han fyller kaffekoppen og støter på en kollega. I samme øyeblikk som han skal til å skryte av det siste honoraret sitt, hører han mobilen igjen. Et pågående menneske, helt klart. Sikkert en ivrig spekulant som kommer til å gå i fistel når han får høre at objektet ble solgt allerede før visning. «Den har ringt under hele møtet. Jeg glemmer alltid at det er din mobil, og skvetter like høyt hver gang. Bytt ringetone … eller jobb», sier kollegaen med et snev av alvor i blikket før han går videre. Kristoffer ser at han har lagt mobilen på skrivebordet sitt og plukker den opp. Flere tapte anrop fra sykehuset. Deretter en SMS fra Josefin, som han stirrer på uten å oppfatte betydningen. Tre små ord, som han må lese om og om igjen: Emma har våknet.

TÅRENE SILER når Josefin Sköld går inn i heis F og trykker på femte, som så mange ganger før. Ved siden av etasjeknappene hadde noen tagget «AIK» med svart tusj. I samme øyeblikk som heisdørene glir til side, legger hun på sprang gjennom korridoren med skuldervesken dansende over hoften. En portør kommer imot henne med en pasient i en sykeseng og må vike unna for Josefin som har mistet all selvkontroll og bare stirrer mot skiltet i enden av korridoren, der det står «Intensivavdeling». «Unnskyld», peser hun i forbifarten, og får et kort nikk tilbake fra portøren. På et sykehus er det nok større forståelse for forvirrede mennesker. Josefin var allerede på vei mot Danderyd da telefonsamtalen, som hun hadde ventet på i en evighet, endelig kom. Beskjeden som hun hadde begynt å akseptere at hun aldri skulle få. Pulsen øker da hun stanser utenfor inngangen. Med skjelvende hender tørker hun bort tårer fra kinnene. Hun er nervøs for det som venter henne på den andre siden av glassdørene. Hun kan ikke huske å ha vært så skjelven som nå. Høyst sannsynlig er hun den første som har kommet, men mamma og pappa er også på vei. Hun trykker på døråpneren, venter på klikket i låsen. Svelger når hun innser hvor nær hun er å få et livstegn fra søsteren sin. I et øyeblikks forfengelighet trekker hun en hånd gjennom håret. Hvordan ser hun ut egentlig? Kommer Emma til å kjenne henne igjen? Hun retter på blusekraven som havnet på skeive under den korte springmarsjen. Best å åpne den øverste knappen for å puste lettere. Blandede følelser surrer rundt i hodet. Hittil har ikke 20

legene kunnet love noe som helst. De har ikke kunnet forberede henne på hva som måtte komme dersom Emma skulle våkne etter den forferdelige rideulykken, av den enkle grunn at det ikke er mulig å forutse hvordan en pasients rekonvalesens vil arte seg etter en alvorlig hjerneblødning. Særlig blir det uforutsigbart etter å ha ligget lang tid i koma. Enkelte ganger har legene kunnet registrere reaksjoner hos Emma, men stort sett har de ikke fått noen respons fra henne. Og så plutselig sier de at hun er ved bevissthet. Josefin har lovt seg selv aldri mer å klage på noe som helst i livet, bare hun får beholde søsteren sin, samme hvilken tilstand hun måtte være i. Første trinn er at hun har våknet, så får vi ta det derfra. I denne fasen ville det være tåpelig å be om for mye. Håpe, derimot, det kan man alltid gjøre. Endelig går døra opp, og en lege som Josefin ikke har møtt før, kommer og ønsker henne velkommen. Han gjør en inviterende gest om å følge ham inn på avdelingen som består av åtte poster for respiratorpasienter med behov for kontinuerlig tilsyn. Som Emma. Josefin stanser utenfor rommet og trekker pusten dypt. Plutselig stritter det imot å gå inn i rommet. Hun har vært her så mange ganger, og snakket med henne uten å få svar. Ikke så mye som en rykning. Tiden har stått stille siden Emma havnet i koma. «Vær så god og stig på.» Legen bringer henne tilbake til nåtiden. Josefin nikker og går inn. Hun lar blikket gli fra føttene til Emma og oppover mot ansiktet hennes. Til sin store skuffelse er øynene til Emma lukket. Det første hun tenker, er at det bare er en råtten spøk, at noen har lurt henne til å tro at Emma hadde våknet. Her er det ingen andre tegn til liv enn EKG-kurven som beveger seg i den samme rytmen som den alltid har gjort. Kan hun ha misforstått noe om tilstanden hennes? «Oppvåkninger foregår gradvis», forklarer legen, som 21

må ha sett skuffelsen hos Josefin. «Men hun har åpnet øynene flere ganger, og verdiene hennes ser veldig bra ut.» «Takk», sier Josefin, og må ta seg kraftig sammen for ikke å kaste seg om halsen på den blåkledde mannen. Så gjør hun det likevel. Han gjengjelder omfavnelsen, om enn noe tilbakeholdent. «Hvor mye vet hun?» spør Josefin og slipper taket rundt ham. «Vi har orientert henne om ulykken og hjerneblødningen, men det er usikkert hvor mye hun har klart å oppfatte», svarer han. «Har hun sagt noe?» «Ikke foreløpig, og det kan ta tid. Nå skal jeg la dere være i fred en stund. Bare trykk på knappen hvis du tenger hjelp til noe.» Josefin setter seg på den slitte besøksstolen og venter, noe hun har blitt veldig god til. Men å vente på noe uten å vite om man venter forgjeves, er en ekstra belastning. Begrepet uvisshet har fått en ny dimensjon. Hun har gått fra håp til fortvilelse, hun har grått og skreket, ligget søvnløs og vridd seg mens tankene om hvordan hun har vært som søster, og barndommen, og de siste årenes små og store konflikter, har kvernet rundt i en evig loop. Etter at det første sjokket over ulykken hadde lagt seg, kom sinnet over at akkurat Emma skulle utsettes for noe sånt. Hvorfor akkurat den eneste søsteren hennes? Særlig da hun akkurat hadde blitt mor. Da Emma endelig hadde fått sitt etterlengtede barn, ble hun utsatt for en så alvorlig ulykke at ingen i hele verden kunne si om hun noensinne ville komme til hektene igjen. Hester er farlige dyr, det har Josefin alltid sagt. Hun kan ikke begripe at folk driver med en sport som er forbundet med livsfare. Det burde vært forbudt. Selv om fornuften tilsier at det var en ulykke, har hun god lyst til å anlegge sak mot det helvetes øket som ikke klarte å holde seg på beina. Hvor vanskelig 22

kan det være når du har fire av dem? Gudskjelov hadde Emma ridehjelm på seg, ellers hadde hun omkommet umiddelbart. Josefin rykkes tilbake til nåtiden idet hun ser at Emma beveger seg. Bare noen millimeter, men likevel. Så hører hun et svakt klynk. Det første livstegn Josefin har fått på fem måneder. Hun hadde aldri trodd at en svak ralling kunne skape så mye glede. Kinnene blir våte og hun prøver å ta seg sammen. «Emma?» hvisker hun. «Det er meg, Josefin.» Som ved et mirakel åpner Emma øynene, langsomt. Det ser ut som en stumfilm i sakte kino. Emma virker først skremt og forvirret, med flakkende blikk. Så virker det som hun slapper av. «Drømte du?» spør Josefin og legger forsiktig hånden sin over hennes, som er så blek at den er nesten gjennomsiktig. Hun håper på et tegn til at Emma gjenkjenner henne, men tør ikke å tro på det. Idet Emma gjør et forsøk på si noe uten å klare å forme ordene, rakner alt. Josefin klarer ikke å forestille seg søsteren sin som livslang pleiepasient. Emma som er så sterk. Lillesøsteren som alltid har trodd at hun visste best og var litt tøffere enn alle andre. Noen ganger på grensen til dumdristighet. Men det var den gangen. Det skjøre vesenet som ligger foran henne, minner ikke mye om den uredde kriminalførstebetjenten som ikke lot seg skremme av noe som helst, om det så sto om livet. Nå er det bare en skygge igjen av henne. «Ines?» får Emma presset fram med en hes, uhyggelig mørk stemme. Fortvilelsen til Josefin fordamper på et øyeblikk. Ikke bare kan Emma forme ord, hun husker navnet til datteren sin. Opplevelsen er på høyde med øyeblikket da barna sa «mamma» for første gang.

DET ER LETT å bli fanget av det bedårende blikket hennes. Hillevi har vanskelig for å slite seg vekk fra det lille vidunderet som sitter i vippestolen og spreller ivrig med de lubne små beina sine. Mens hun sov, klarte Hillevi å lage en mikroskopisk flette av de få fjonene som utgjør den mørke luggen. Kreasjonen blir holdt sammen av en rød strikk som merkelig nok har fått lov til å bli sittende. Det kan bare skyldes at Ines ikke har oppdaget den ennå. Rasling i nøkler ved ytterdøra får Hillevi til å rykke til. Allerede? Hun ser skuffet på klokka, og får bekreftet at det faktisk er en hel time igjen til den avtalte tiden. Kristoffer har aldri kommet for tidlig hjem før, som regel kommer han for sent. Hun og Ines hadde bare så vidt kommet inn døra. Ankomsten hans er alt annet enn diskré. Døra smeller igjen hardere enn vanlig, og idet hun møter ham i entreen, river han ned en kleshenger med en liten, blomstrete kåpe på. Kåpen som hun ikke kunne dy seg for å kjøpe til Ines halvtårs bursdag. «Hei, er du hjemme allerede?» sier hun, og hører selv at skuffelsen trenger gjennom. «Jeg skyndet meg fordi jeg savnet datteren min», svarer han med et forventningsfullt uttrykk mens han stryker bort en mørk hårlokk som har falt ned i pannen. «Hun sover vel ikke?» Ubehaget kommer krypende, Hillevi skjønner at det må ha hendt noe. Av en eller annen grunn står Kristoffer og lyver henne rett opp i ansiktet. Han ser anspent ut, selv om han forsøker å være vennlig. Hun nikker beroligende mot stua. 24

«Nei da, hun er våken. Pigg og glad som aldri før.» Hun regner med at den sedvanlige klemmen kommer til å utebli, og får rett. «Så bra», sier han og forter seg inn uten å bry seg om å ta av seg skoene først. Det likner ikke ham. Han løfter jenta litt for brått opp fra vippestolen, så hun begynner å klynke og se seg om etter trygghet. Den ene foten huker seg fast i sikkerhetsbøylen, og Hillevi er raskt på plass for å frigjøre den. «Ta det rolig», formaner hun. «Du skremmer henne.» Hun får bare et stresset blikk til svar. «Så du skal av gårde igjen?» spør Hillevi med gråten i halsen, og forakter seg selv for at hun høres så ynkelig ut. «Ja, dessverre», svarer han unnvikende, samtidig som han presser fram et anstrengt smil. Den stressede oppførselen til Kristoffer irriterer henne, og hun blir litt tøffere enn vanlig. Det var helt annerledes for tre måneder siden da de satt halvnakne i sofaen med et glass rødvin, og han ikke kunne motstå fristelsen til å kysse henne. «Du skulle ikke komme så tidlig. Kan jeg spørre hva som har skjedd?» «Dessverre, jeg har ikke tid til å ta det nå.» Han kikker mot døra som om det var brann og han ville rømme leiligheten. Hun kjenner ham ikke igjen i det hele tatt. All den kjærlige varmen er borte. «Jeg må bare en tur på toalettet, unnskylder hun seg. Hun kan ikke la være å teste tålmodigheten hans for å finne ut akkurat hvor desperat han er. Hun forter seg inn, låser døra og setter seg på toalettet uten å ta av seg buksene. Hun venter på et utbrudd fra Kristoffer, men det kommer ikke. Til slutt reiser hun seg, trekker ned og går ut. Det intense, stressede blikket hans gjør henne urolig, mest på grunn av Ines. Kan hun overlate et spedbarn i hendene hans? Ines bekrefter frykten hennes ved å begynne å gråte. Kristoffer gjør sitt beste for å roe henne 25

ned, men hun skriker bare høyere. Stemningen i leiligheten nærmer seg bristepunktet. «Er du klar nå, så vi kan komme oss av sted?» spør han. Hun tar på seg jakka og skoene, og går foran ham ut i trappeoppgangen. Ines slutter å skrike når han har fått på henne den blomstrete kåpen, og de begynner å bevege seg. Nede på gata stanser Kristoffer for å si ha det, men Hillevi kommer ham i forkjøpet. «Kan jeg kjøre med deg et stykke? Hvor skal du?» spør hun, selv om hun allerede vet at han ikke kommer til å fortelle det. Kristoffer setter opp et anstrengt smil. «Det passer litt dårlig nå. Jeg kan kjøre deg neste gang.» Deretter spenner han Ines fast i barnesetet, gir Hillevi en kjapp klem og hiver seg inn i førersetet. «Jeg ringer deg senere», sier han og slår igjen bildøra. Da blir det i det minste en neste gang, tenker Hillevi lettet. Hun blir stående på fortauet og se bilen kjøre av sted. Først såret, så irritert, før hun blir handlingskraftig. Målbevisst går hun mot T-banen. Hvis toget er i rute, kan hun komme fram før ham, og få bekreftet om det er som hun frykter. At det verste som skulle kunne hende, faktisk har hendt.

FØLELSENE ER ET eneste rot. Spørsmålene kverner rundt i hodet: Hvor våken er Emma? Hvilken tilstand er hun i? Vet hun hva hun heter? Kan hun snakke? Hva kommer til å skje nå? Kristoffer ignorerer alle fartsgrenser på vei mot Danderyd. Stresset over alltid å komme for sent gnager i ham. Forhåpentligvis kommer Emma aldri til å få vite at det tok to timer å få tak i ham den dagen ulykken inntraff, i tillegg til at det gikk enda et kvarter før han ankom akuttmottaket, der hele familien sto med rødsprengte, forgråtte øyne. Det første han gjorde, var å komme med dårlige unnskyldninger. Nå, fem måneder senere, aner han ikke hva han skal skylde på. Han som ikke engang skal jobbe, ettersom han offisielt har foreldrepermisjon på ubestemt tid. Han banner for seg selv når han tenker på situasjonen med Hillevi. Hvordan skal han kunne forklare henne alt sammen? Kristoffer klarer ikke å slippe tanken på det sårede uttrykket hennes, ikke engang mens han tar en altfor krapp sving inn mot Danderyds sjukhus og vet hva som venter ham der inne i den skittengrå bygningen. Det er ikke mulig å viske ut det uforstående uttrykket i ansiktet til Hillevi, omkranset av det lange, brune håret hennes. Den litt lute holdningen, med skuldrene framoverbøyd av altfor tunge byrder. Hun ble skuffet over at han kom hjem for tidlig, og at han måtte dra igjen med det samme. Antakelig skjønte hun at det hadde skjedd noe helt avgjørende. Om noen få minutter kommer han til å få se Emma i bevisst tilstand for første gang på noe som føles som en 27

evighet. Men bildet av Hillevi henger fortsatt igjen. Han klemmer hendene hardere om rattet og må ta seg kraftig sammen for ikke å sette i et skrik av frustrasjon. Helst vil han stange pannen mot noe hardt, men er nødt til å skjerpe seg. Ines sitter taus i barnesetet med ryggen mot fartsretningen og stirrer rett inn i ryggen på passasjersetet. Kanskje hun skjønner at det er best å forholde seg musestille for øyeblikket. Han parkerer noenlunde innenfor oppmerkingen, lener seg tilbake og forsøker å trekke pusten dypt, men frykten for hva han kommer til å møte inne på sykehuset er så sterk at det snører seg i halsen hans. I tillegg til redselen for alt det han har rotet til ved å slippe Hillevi så nært innpå seg. Det kunne ikke passet bedre da hun dukket opp en kort stund etter ulykken og tilbød en hjelpende hånd. Da, mens alt var som verst. Uutholdelig. Da han ikke kunne tenke klart. Han hadde aldri vært alene med Ines før ulykken, og følte seg hjelpeløs uten Emma. Livredd, for å være ærlig, hvordan man nå enn kan være redd for sitt eget barn. Men han visste ikke hvilken ende han skulle begynne i og ble helt fortvilt når hun begynte å gråte. Ganske raskt skjønte han at en baby er en heltidsjobb som krever en viss rutine, i det minste en slags plan. Det holder ikke å bestille pizza til en nyfødt når sulten melder seg. Alt må skaffes til veie god tid i forveien, noe Kristoffer overhodet ikke var vant til. I tillegg til uroen over Emmas tilstand, var det kaotisk å bli alene med et fire uker gammelt barn. Et spedbarn som skrek etter sin mors bryst og snudde bort hodet så fort han viste henne tåteflaska med morsmelkerstatning. Josefin prøvde vel å stille opp så godt hun kunne, men var samtidig midt oppe i skilsmissen fra Andreas. Og han kunne jo ikke be henne om å komme hver gang Ines signaliserte at noe ikke var som det skulle. I begynnelsen var det helt umulig å finne en fungerende strategi. Ines skrek, han skrek. Begge fikk sammenbrudd. Og sånn holdt det på helt til Hillevi kom dem til unnsetning. 28

Hans tidligere samboer som mistet sin datter i en tragisk ulykke for over to år siden, og først nå har akseptert at Felicia er borte for alltid. Skulle hun ikke få oppleve noe glede i livet? Føle seg til nytte? En pludrende lyd fra Ines får Kristoffer til å våkne opp og innse hvor han er og hvorfor. Han tar sats for å reise seg, selv om samvittigheten gjør at det stritter imot. Vissheten om at Hillevi har vært uunnværlig i denne tiden, og at følelsene iblant har gått over styr, tærer på ham nå som situasjonen har endret seg. Han løsner beltene, løfter opp Ines og setter henne på fanget sitt. «Det er sannelig godt at du ikke skjønner alt som foregår, lille vennen.» Hun tar tak i nesen hans med den lille hånden sin og klemmer til med de sylskarpe neglene så tårene hans spretter. «Au, forsiktig», sier han og åpner bildøra. Han blir møtt av sterkt sollys, det er vår i lufta. Forhåpningsfullt. Idet han nærmer seg inngangen, stiger nervøsiteten. Egentlig burde han skynde seg for å komme fram til Emma så fort som mulig, men noe fortsetter å stritte imot. Først måtte han forsøke å akseptere at hun kanskje aldri kom til å våkne igjen, for så å få beskjed om at hun har åpnet øynene. Og i løpet av den tiden har livet allerede rukket å forandre seg.

ROMMET ER FORTSATT uklart, og stemmen til Josefin virker fjern selv om hun sitter like ved siden av senga. Emma kjenner ikke helt igjen søsteren sin, selv om hun hører at det er henne. Det er voldsomt anstrengende å holde øynene åpne over lengre tid, men for hvert forsøk blir omgivelsene klarere. Emma har fått med seg at hun befinner seg på et sykehus, men skjønner fortsatt ikke hvorfor. Hun husker ingenting av ulykken som det snakkes om over hodet hennes. Svimmelheten gjør henne døsig, og savnet etter Ines, angsten over at hun ikke vet hvor hun er, er det eneste som opptar henne. Hver gang Emma glir inn i en drømmeliknende tilstand, får hun en fornemmelse av at den vesle datteren hennes er forsvunnet. Hun ser for seg at noen løfter opp Ines. To kvinnehender holder hardt rundt jenta. Kanskje det er en scene fra fødselen som dukker opp igjen, da jordmoren hastet av sted med Ines. Selv ble hun liggende igjen på operasjonsbordet med et snitt i magen, et plyndret underliv og fortvilelsen over ikke å kunne påvirke noe som helst. Ute av stand til å bevege seg. Det var grusomt å ikke få holde i det etterlengtede barnet sitt. «Hva sa du?» spør Josefin, og stryker luggen bort fra pannen. Emma skjønner at hun må ha mumlet noe høyt uten å oppfatte det selv. Hun vil så gjerne forklare det, og mye annet, men munnen er slapp, og det eneste som kommer fram, er en guttural ralling fulgt av sikkel i den ene munnviken. «Ikke no’», klarer hun til slutt å presse fram med en mørk 30

stemme som høres ut som om den kommer fra en annen planet. Josefin smiler overbærende og stryker Emma over kinnet, på den lille flekken som er tilgjengelig mellom slanger og ledninger. En gest som får det til å knyte seg i Emma. Langsomt begynner det å gå opp for henne at hun har våknet opp som en grønnsak, som noen man klapper på, som folk synes synd på. Lysten til å sette i et skrik er til stede, men ikke evnen og kreftene. I stedet sovner hun igjen umiddelbart. Som om noen skulle ha slått av en bryter. Neste gang hun våkner, kjenner hun en myk, liten hånd på armen sin. En hånd som umulig kan tilhøre noen andre enn et barn. Et sterkt velbehag brer seg i henne. «Ines», presser hun fram i et noenlunde normalt stemmeleie, og et sted ute i periferien skimter hun Kristoffers blanke øyne. Hun prøver å smile til ham. Så ser hun barnet framfor seg og skjønner ingenting. Det er ikke hennes datter. Ved siden av senga befinner det seg en mange måneder gammel jentebaby. Emma stivner til og ser spørrende rundt seg, prøver å tolke en forklaring i blikkene til Josefin og Kristoffer, men det virker ikke som om de tar noen notis av henne. De er i stedet helt fokusert på barnets reaksjon. Emma kjenner en stigende panikk. Hva er det egentlig som har skjedd? Hvor er hennes lille Ines, spedbarnet? Hun ser på ungen igjen og skjønner at det må være datteren hennes, samme hvor annerledes hun ser ut. Hvor lenge har hun ligget her egentlig? Nå vil hun hjem. Hun prøver å sette seg opp, men Josefin og Kristoffer holder henne tilbake. Kristoffer går ut av rommet og kommer tilbake med en lege i hælene. Emma oppfatter ordet «beroligende», og det tar ikke lang tid før kroppen faller til ro. Straks blir alt bedre. Kristoffer holder Ines nærmere Emma, og hun legger merke til en tynn flette i luggen. Langsomt synker Emma tilbake inn i drømmeverdenen sin, og det siste hun ser framfor seg er den lille røde sløyfen.

HILLEVI SMØRER RIKELIG med håndkrem på de røde og såre hendene sine. Hun har til og med begynt å få sprekker på fingertuppene, noe hun aldri hadde vært plaget med tidligere. Det må være på grunn av jobben. Ikke rart at huden reagerer på all den fuktigheten og alle de rengjøringsmidlene hun kommer i kontakt med hver eneste dag. Gummihanskene er så ubekvemme at hun innimellom ikke orker å bruke dem, til tross for at hun har bakterieskrekk. Hun ser en annen vei når hun ser en av kollegaene sine med en vasketralle et stykke borte i den lange korridoren. Ingen av dem vet vel når Hillevi er på jobb eller ikke, men det føles likevel unødvendig å skilte med sitt nærvær på en fridag. Hun må få vite hva som foregår, så hun holder seg på avstand i korridoren i samme etasje som intensivavdelingen. Hvorfor blir Kristoffer så lenge der inne? Forhåpentligvis vil det syns på ansiktsuttrykket hans når han kommer ut igjen om han er knust eller lettet. Selv er hun fortsatt såret over den måten han holder henne utenfor på. Etter å ha stilt opp i så mange måneder burde han kunne gi henne noe tilbake. Om ikke evig kjærlighet, så i det minste litt respekt og et fnugg av tillitt. Hun skjønner ikke hvorfor han nekter å snakke med henne om Emma, at han har valgt å ikke åpne seg. Hillevi skulle lytte og trøste. Støtte ham. Det føles så merkelig å bli sluppet inn i livet hans, men likevel befinne seg på utsiden. Kan det være på grunn av omtanke? Kanskje han ikke vil belaste henne med flere tragedier, ettersom hun bare så vidt har kommet seg etter sin egen. I dag kan Hillevi tenke på Felicia uten å få 32

hjerteklapp og pustevansker. Hun har klart å akseptere at datteren hennes ikke lenger fins i denne verden, selv om det faktumet alltid kommer til å gjøre grusomt vondt. Det sies at tiden leger alle sår. Ikke faen. Det er en ren hån å påstå noe så tåpelig. Selvsagt er det mulig å bearbeide sorgen, og leve med den, men det såret som datteren etterlot seg, kommer alltid til å forbli åpent. Ines er ikke Felicia, men hun fyller likevel et visst tomrom etter henne. Hun døyver smerten av savnet. Om det ikke hadde vært for Ines, ville ikke Hillevi ha våknet og gledet seg til en ny dag på samme måte som hun gjør nå. Hun hadde ikke ruslet rundt og nynnet for seg selv i leiligheten. Ikke trukket opp rullegardinene for å se hva slags vær det er ute. Kanskje ikke engang orket å gå ut av døra. Hillevi takker høyere makter for at hun gjorde akkurat det, like etter at Emma hadde forulykket, at hun tok mot til seg og gikk hjem til Kristoffer og banket på. Han avslørte ingen detaljer om det som hadde hendt, men kortversjonen var nok til å skjønne at han var redd for framtiden. Sorgen og engstelsen syntes tydelig i blikket hans. Oppgittheten og maktesløsheten. Deretter så hun den lille babyen som lå og sov i barnevogna, og smeltet helt. For en skjønn liten jente. Så lik faren sin. Det var kjærlighet ved første blikk, i hvert fall for Hillevi. Men det var ikke lett å overtale Kristoffer til å la henne hjelpe til. Fordi hun kjenner de svake sidene hans, som at han elsker jobben sin, klarte hun til slutt å finne nøkkelen til livet hans. Veien tilbake til livet som mor. Et eldre par stanser utenfor intensivavdelingen og ringer på. Pent antrukket, avmålte ansiktsuttrykk. Samtidig aner Hillevi et glimt av håp og optimisme i blikkene deres. Hvis de skal besøke Emma, kan det bare bety én ting.

DER LIGGER HUN, med halvåpne øyne, hans yngste datter. Så uvirkelig og fantastisk at Evert ikke klarer å få fram et eneste ord. Elskede, vidunderlige, egenrådige Emma. Han tør knapt å berøre henne av frykt for at hun skal gå i stykker, så sped og skjør som hun har blitt i den tiden hun har ligget i koma. Hun må ikke bli tynnere nå. «Emma», sier han og kjenner at det snører seg i brystet. «Pappa», svarer hun. Da rakner det for ham. Hele sitt liv har han vært ekspert på å skjule sine følelser, alltid klart å opprettholde fasaden, ikke vist det minste tegn til svakhet. For det var slik han ble oppdratt. Vil man komme noe sted i livet, er det selvdisiplin som gjelder. Ingen motgang er uoverkommelig. Det er bare å stå imot, bite tennene sammen og stå på videre. Aldri stoppe opp for å kjenne etter om det er trygg grunn under føttene, for det er da du kjenner at det gynger. Men nå slipper han alle hemninger og en tåre triller nedover kinnet. Han gjør ikke engang noe forsøk på å stoppe den. «Ikke gråt», sier Emma, og Marianne rekker ham et rutete lommetørkle. «Det er gledestårer», hvisker han og blir stille igjen. Som vanlig fåmælt og ettertenksom. Strategi, organisasjon og logistikk er hans yrkesmessige område, men når det kommer til det familiære, har han alltid følt seg litt usikker i rollen. Noe av forklaringen ligger kanskje i at han har vært eneste mann i en familie med tre kvinner. En ubalanse som har styrt tilværelsen siden barna kom til verden. Hans forslag har blitt møtt av en kollektiv hånlatter så ofte at han har kapitulert og innsett at det ikke er mulig å resonnere 34

med hønsegården. Marianne påtok seg hovedansvaret for barn og hjem, og han kunne konsentrere seg om yrket sitt. Alle lot til å være tilfreds med arbeidsfordelingen. Han har i hvert fall aldri hørt Marianne beklage seg, selv om han etter hvert har skjønt at hun har følt seg veldig ensom etter at jentene flyttet hjemmefra. Særlig etter at hun ble førtidspensjonert. For sin egen del var han mer enn fullt sysselsatt med jobben som fylkespolitimester. Han burde ha spurt henne oftere om hvordan hun hadde det og om hun trivdes med tilværelsen, men gjorde det ikke av frykt for å få et svar han ikke ville høre. «Trøtt», sier Emma og lukker øynene. Marianne stryker henne over kinnet. «Hvil deg du. Vi er så glade for at du er med oss igjen.» Det er en helt spesiell følelse å være til stede i rommet og dele dette øyeblikket med resten av familien. En nesten spirituell opplevelse, som å være vitne til et mirakel. Ingen hadde våget å håpe på at Emma skulle komme til bevissthet igjen og at de noensinne skulle få møte de vakre, brungrønne øynene hennes, som hun hadde etter moren sin. Etter så mange trøstesløse dager og netter begynte konturene av en kiste å framtre stadig tydeligere. En kiste dekorert med blomster, levende lys og en siste hilsen. Bare tanken på å begrave sitt eget barn er ufattelig. Legen virker veldig positiv nå, men Evert vil ikke ta noen gleder på forskudd. Han vet at datteren hans har pådratt seg en alvorlig hjerneskade og han er forberedt på at skadeomfanget kommer til å være uavklart i lang tid framover. Lille Emma. For Evert kommer hun alltid til å være den vesle jenta hans, samme hvor gammel hun blir. Så pågående, så uredd. Så til de grader lillesøster. Hun skilte seg markant fra sin ansvarsfulle og strukturerte storesøster Josefin. Det er fascinerende hvor ulike barn av samme foreldre kan være. Allerede som ganske ung viste Emma interesse for politiyrket, til sin fars store fortvilelse. Hva som helst, bare ikke politi, som er så farefullt. Mann35

skap i operativ tjeneste utsettes daglig for alt fra å bli sjikanert og mistenkeliggjort til å bli drapstruet eller direkte angrepet. I tillegg kommer de psykiske utfordringene i form av å overbringe dødsbudskap eller plukke opp kroppsdeler fra togskinnene. Evert har aldri tvilt på datterens evner, han har bare villet beskytte henne mot samfunnets mørke sider. Men framfor alt har han villet at hun skulle slippe å ta de håpløse valgene, som for eksempel mellom at hjertet eller hjernen skal ta avgjørelsen i kritiske situasjoner. Selv ikke innen politiet er det alltid loven som styrer, uansett hvor opplagt det burde være. I løpet av sin tid som fylkespolitimester har Evert klart å renske ut de fleste råtne eggene innen korpset, men de kan ofte være vanskelige å identifisere. Kollegene har en tendens til dekke over for dem av frykt for represalier. Men det at han tryglet henne om ikke å velge politiyrket, gjorde henne bare mer målbevisst. Hun bestemte seg for å søke politihøyskolen, og nektet å høre på motargumenter. I løpet av hennes yrkeskarriere har han fått pustebesvær mer enn en gang, engstet seg for at hun skulle havne i en situasjon som kunne ende med at hun selv ble drept. Og så skjer det som ikke må skje, på en ridetur. Da hun endelig hadde en dag fri fra foreldreansvaret og befant seg utenfor faresonen, og han fikk en sjelden anledning til å slappe av. Noen ganger lurer Evert på hva det er skjebnen forsøker å fortelle ham. Kanskje at han aldri kommer til å kunne beskytte familien sin, uansett hvor mye han prøver. At det bare er å akseptere at en forelder alltid vil leve med frykten for at noe skal tilstøte barnet sitt.

JOSEFIN GIR ALLE en klem og skynder seg ut fra avdelingen med et voksende ubehag. Sykehusmiljøet gir henne gåsehud, og alle fordommer om helsetjenesten har blitt bekreftet etter at Emma ble innlagt. Verken hun, mamma, pappa eller Kristoffer har hatt noen medbestemmelsesrett. De har bare måttet stole på at legene vet hva de gjør. Noen av dem har vært veldig åpne og tillitvekkende, andre direkte avvisende. Lukten av desinfeksjonsmidler har satt seg i neseborene, og angstskrikene innefra rommene følger Josefin hele veien ut av bygningen. Lydene fra alle apparatene fortsetter å surre og tikke i hodet hennes selv etter at hun har kommet seg ut og er på vei mot bilen. Likevel puster hun lettet ut med det samme hun kjenner den friske lufta. Og skammer seg. Hun kan komme og gå som hun vil, men Emma er fanget her. Så lenge hun lå i koma oppfattet hun jo ingenting, men nå var det helt tydelig at hun mistrivdes. Ikke bare skal søsteren hennes måtte fatte alt som har skjedd, hun må også akseptere at hun kommer til å bli værende i en sykehusseng på ubestemt tid. Ingen av legene har villet spekulere på hvor lenge, bare tatt én dag av gangen. Nå skal i stedet familien fokusere på at hun har våknet. Josefin vil ikke kreve for mye, men hun klarer ikke å overvinne den nagende uroen. Kristoffer virket anstrengt. Det tok lang tid før han dukket opp, noe Josefin har vanskelig for å skjønne. Legger man ikke alt til side for å besøke samboeren sin, når hun mot alle odds har våknet opp fra koma? Ufattelig. Men kanskje han rett og slett ikke hørte telefonen. Hun har da ingen rett til å dømme ham. 37

Trafikken flyter greit og Josefin kjører gjennom Bergshamra mot Olovslund, vest for Stockholm, der den nye leiligheten hennes ligger. Hun parkerer utenfor blokka og kikker opp mot den mikroskopiske balkongen sin. Hvordan kunne hun bytte ut en villa i Bullerby mot en skoeske? Men den gangen, for et halvt år siden, ville hun vært fornøyd med å bo resten av livet i kloakken, bare hun slapp å oppholde seg i samme rom som Andreas. De gjorde et forsøk på å reparere skaden etter utroskapen hans, og Josefin strakk seg til det ytterste for barnas skyld. Hun stengte av følelseslivet sitt og tillot seg ikke å tenke på hva han hadde gjort, men det kunne hun ikke fortsette med hvis hun skulle beholde noe som helst av verdighet. Etter noen måneders skuespill overfor ungene, innså hun at det ikke var mulig å tilgi sviket hans, uansett hvor mye hun prøvde. I ettertid har hun skjønt at ungene gjennomskuet forsøkene deres på å late som om ingenting hadde skjedd. Ifølge den eldste datteren, Julia, klarte de ikke å skjule den spente stemningen. Sofia og Anton hadde ikke villet ytre noe om tankene sine ennå, i hvert fall ikke overfor henne. Temaet er fortsatt altfor sårt. Det gikk ikke lang tid etter at de flyttet fra hverandre før den gribben som ødela ekteskapet, kunngjorde at de var et par. Kanskje de hadde holdt forholdet varmt hele tiden? Det kommer Josefin aldri til å få vite. Så kom ulykken til Emma, og hele tilværelsen forsvant inn i en tåke. Josefin parkerer bilen og går opp til leiligheten sin og inn i en tom tilværelse. Det er pappauke, hun er alene hjemme og langt fra så happy happy som andre skilte påstår at man blir. Fake news. Det å være nyskilt alenemor og ha barnefri uke er det mest ensomme som fins, hun nyter ikke et eneste sekund. I begynnelsen følte hun en liten lykkerus over å kunne gjøre akkurat hva hun ville uten at noen hadde en mening om det eller avbrøt henne. Hun sovnet midt i Netflix-serier klokka tre om natta, gikk på byen med venninner på hverdager og kom hjem på morgenkvisten. Men etter 38

noen måneder forsvant gleden over den ubegrensede friheten. I stedet kom et savn etter rutiner, at noen skulle bry seg om hvor hun var og når hun kom hjem. Å føle seg betydningsfull for et annet voksent menneske. Selvsagt viser barna henne kjærlighet og hun vet at de trenger henne, men barn er barn. Deres kjærlighet er annerledes. Den arter seg snarere som små utbrudd og protester, testing av grenser, sjelden komplimenter og ros. Hun forventes å være voksen, forholde seg rolig og vise trygghet, selv om hun oftest føler seg maktesløs. Det verste er at det ikke fins noen hun kan diskutere konfliktene mellom henne og Andreas med. Hun har ikke tenkt å senke seg ned på et så lavt nivå at hun blander barna inn i denne suppa. Hun vil ikke belaste dem med hvordan det føltes å forlate huset, der hun hadde hatt ansvaret for oppussingen og innredningen. Drømmevillaen, som i tillegg var forutsetningen for hele hennes virksomhet som personlig trener. Nå har hun ikke lenger tilgang til treningsanlegget i kjelleren, for der huserer for tiden Melissa, med de velfylte silikonpuppene sine. En avskyelig blondine med et falskt smil og overblekede tenner. Det er ikke noe rart at Josefin har fått mindre å gjøre når hun ikke har noe sted å være. Samtidig er behovet for inntekter atskillig større nå som hun er alene. Andreas behøvde ikke å endre på noe som helst. Han valgte å bli boende ettersom han hadde råd til det, den eneste forskjellen er at kvinnen i huset er oppgradert. Josefin orker ikke å tenke på at Melissa kanskje tapper et skumbad akkurat nå, i hennes hus. Det eneste lyspunktet er at skilsmissen har gått gjennom, så Josefin kan bruke pikenavnet sitt igjen, Josefin Sköld. Samtidig føles det hele mer definitivt. Josefin kikker bort på skapet der vinflaskene står. Egentlig burde hun ringe Andreas og ungene med en gang og fortelle den fantastiske nyheten om Emma, men hun får seg ikke til det. Senere, hun må bare samle seg først. Aller helst burde hun dra innom dem og fortelle det. Hun må bare styrke seg litt først, og åpner skapet for å ta ut en flaske vin. 39

Hun veier den i hånden og vender ettertenksomt på flasken. Egentlig har hun bestemt seg for bare å drikke alkohol i sosiale sammenhenger, men hvem skal hun skåle med når det ikke er noen andre her? Et glass må hun kunne unne seg uten å føle seg som en skapdranker. En halv flaske senere setter hun fra seg det tomme glasset på bordet og kryper sammen i sofakroken. Det får klare seg med en tekstmelding til Andreas, så kan de heller snakke mer i morgen. Hun sender meldingen sammen med røde hjerter og kyssende smilefjes til Julias mobil, hun er den eneste av ungene som har egen telefon. Hun skriver at hun elsker henne og lengter etter dem. Samtidig kan hun ikke la være å lure på om hun selv kommer til å høre de ordene fra en mann igjen. Noensinne.