Assistenten

Page 1



Assistenten



S.K. Tremayne

Assistenten Oversatt av Tore Aurstad


S.K. Tremayne Originalens tittel: The Assistent Oversatt av Tore Aurstad Copyright © S.K. Tremayne 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-66000-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Adobe Stock Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,9/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Sitater er hentet fra følgende utgivelser: Speil, Elektra på Asaleastien, Pappa, Døden & Co., Bimøtet og Mannequinene i München, gjendiktet av Henning Kramer Dahl i Sylvia Plath: Birøkterens datter (Oslo, 1986). Alm, Barnløs kvinne, Pappa og Lady Lazarus, gjendiktet av Liv Lundberg i Sylvia Plath: Lady Lazarus (Oslo, 1986). Forfatterens merknad Takk til Faber & Faber for tillatelse til å sitere fra Samlede dikt av Sylvia Plath. Jeg må også takke min agent, Egenie Furniss, og redaktørene mine, Jane Johnson og Sarah Hodgson, for deres sedvanlige klokskap og innsikt. Jeg vil også gjerne uttrykke takknemlighet overfor min elskede kone, Star, for at hun så ofte løste problemer og kom med forslag underveis.


1

Jo Er du kvinne, mann, annet? Tja, den var lett nok. Riktignok hadde jeg en merkelig begeistring for rugby i tiårsalderen, og som tolvåring ville jeg så gjerne bli astronaut, samtidig som jeg hadde en vag, men forurettet følelse av at bare gutter kan bli ekte astronauter, men i dette tilfellet er jeg temmelig sikker. Mens dagslyset i rommet glir over i grått, bøyer jeg meg nærmere den lysende dataskjermen og klikker: kvinne Er du heterofil, homofil, bifil, annet? Jeg nøler. Nøler lenge. Ikke for at jeg er i tvil angående min seksuelle legning, jeg er bare usikker på hva annet skal bety i denne sammenhengen. Hva er dette fjerde alternativet innenfor seksuell legning? Tiltrukket av spøkelser? Ponnier? Møbler? Min kjære, elskede mor kan bli merkelig oppspilt når hun leser blader om interiørdesign. Men nå er det vel neppe hennes demografiske gruppe denne nettsiden henvender seg til. På den annen side, her jeg sitter ved datamaskinen i skumringen, ville jeg faktisk ha likt å ha et fjerde alternativ eller et femte eller, pokker heller, syttiåtte valgmuligheter. For hvis jeg skal være kritisk, må det kanskje sies at de valgene jeg har tatt hittil i livet, muligens ikke har vært helt optimale: skilt, barnløs, nesten hjemløs i en alder av trettitre. Men her sitter jeg og glor på startsiden til et datingnettsted med en lei følelse av ufortjent flaks, i en elegant leilighet i NordLondon, i stukkaturdelen av Camden, der bydelen umerkelig glir over i Primrose Hills virkelige georgianske prakt i 5


fem etasjer. Vel vitende at jeg sitter her kun fordi min rike venninne, Tabitha, syntes synd på sin nyskilte, så å si blakke gamle universitetsvenninne. Men kjære deg, kan du ikke ta gjesterommet? Jeg bruker det ikke stort … Jeg tror det var den avslappet rause tonen hennes da hun la fram dette pokker heller-tilbudet på en pub i Belsize Park, den blaserte uanstrengtheten hennes, som overrumplet meg. Jeg ble straks usigelig takknemlig og enda gladere i Tabitha – morsom, snill, sjenerøs, verdens beste bestevenn – samtidig som jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet og misunnelse. Her sitter jeg altså og ser ut av vinduet mens det mørkner ute. Og betrakter speilbildet av mitt eget ansikt. La gå, i kanskje ett minutt eller to var jeg veldig misunnelig. En sak som knapt betydde noe for venninnen min – vær så god, ta gjesterommet, et ordentlig koselig sted å bo – var så avgjørende og vanskelig for meg, mens hun knapt enset den følelsesmessige forskjellen. Det skyldes at Tabitha Ashbury allerede eier. Tabitha Ashbury kommer også til å arve. Jeg er veldig glad i henne, men hun har aldri forstått hvordan det er å ikke ha det på den måten i London. Jeg, derimot, jeg er ikke bare generasjon leie, jeg er generasjon har bare råd til å leie steder med stor risiko for knivran. Og det ser ikke ut til at det kommer til å endre seg med det første, for jeg er frilansjournalist. Jeg er blitt frilansjournalist i en tid da ordet frilans er blitt en eneste stor spøk i seg selv: Greit, jeg vet at vi nå for tiden stort sett må skrive fritatt for all lønn, men hvor er lansen min? Skal vi delta i turneringer også? Men dette karrierevalget var – tross alle utfordringer – en av mine bedre beslutninger. Jeg elsker arbeidet. Oppdragene er varierte og interessante, og iblant kan jeg unne meg å tenke at jeg kanskje har forandret verden ørlite til det bedre – når jeg har avslørt en skandale, fortalt en brukbar historie, fått en fremmed til å humre i et par sekunder over en setning jeg kan ha brukt seks timer på å få til riktig. Et lite 6


glimt av menneskelig glede som ikke ville ha eksistert om jeg ikke hadde gjort mitt beste. Det håper jeg, i alle fall. Jeg vender blikket mot dataskjermen igjen og prøver å konsentrere meg om noe annet. Jeg har et sted å bo (om enn takket være flaks), jeg har jobb (om enn dårlig betalt), men jeg har ingen bedre halvdel. Og jeg begynner å merke fraværet. Men kanskje nettdatingens trolldom kan skaffe meg en ny mann, som en digital gammel alvekone med en tryllestav av gnistrende algoritmer. Jeg besvarer spørsmålet: heterofil Med ett lyser skjermen opp og trer enda sterkere fram. Den feier meg inn i en verden der det strømmer på med varme bilder av slik det kunne ha vært: grelt lykkelige bilder av følelsesmessig og erotisk tilfredshet, med vakre, leende par som sitter tett i tett. Her er et smilefjes, en ung kinesisk kvinne som nipper til rødvin med en slank arm om en hvit mann med hvite tenner og nok skjeggstubb til å være maskulin, uten å se ut som om han kommer rett fra fengsel; her er de pene hvite og svarte homofile gutta som holder hverandre i hånden mens de sminker hverandre med rødmaling i ansiktet før et karneval; her er det eksepsjonelt velholdte eldre paret som fant kjærligheten tross alt – og som nå av en uforklarlig grunn bruker all tid på å glise mens de står på rulleski. Og alle disse lykkelige tusen takk, Cupid-folkene lover meg noe som er så mye bedre enn utsikten gjennom de store, høye, svarte skyvevinduene i denne millionkåken i London, der jeg ser ut på den isnende kalde, regntunge midtvinterskumringen klokka tre om ettermiddagen. En verden der det begynner å bli så kaldt og mørkt at de hissige, røde bremselysene på bilene, fanget i stillestående kø, utålmodige, dunstende i travle Delancey Street, lyser som røde djeveløyne innhyllet i viktoriansk smog. Jeg vender oppmerksomheten mot en av Tabithas hjemmeassistenter, som står på den spesialbygde eikereolen langs sideveggen i den elegante stua der det er elegant høyt under 7


taket. Alt i Tabithas leilighet er så elegant og smakfullt at det hender jeg sier til henne at jeg kanskje skal kjøpe for eksempel en plastnisseklokke i lavprissjappa på Parkway for å «muntre opp litt», og så sitter jeg der dønn alvorlig helt til hun tar spøken, og så ler vi begge. Jeg elsker å bo sammen med Tabitha. Den formen for dypt rotfestet felles humor, det er kanskje noe man bare opplever med en bestemt type gammel venn? Eller en perfekt elsker. «Alexa, hvordan blir været i London i kveld?» Øverste del av den svarte hjemmeassistenten lyser opp til svar, et skinnende grønt og safirblått diadem. Med den lett pompøse, noe storesøsteraktige stemmen, stemmen til en bror eller søster som har gått på en fisefin skole, svarer hun: «Kveldens værvarsel for Camden Town viser på det laveste én grad celsius. Det er seksti prosent sjanse for regn etter midnatt.» «Takk skal du ha, Alexa.» «Det er derfor jeg er her!» Simon og jeg hadde en eldre, billigere versjon av disse hjemmeassistentene med smartvarme og smartbelysning, men Tabitha har de nyeste modellene som har alle funksjoner: Google Home, Amazon Echo, Microsoft et-ellerannet – hele hurven. De står rundt omkring i leiligheten – det er seks–sju av dem – og svarer på spørsmål, forteller anstrengte, dårlige vitser, opplyser om pundkursen mot dollaren, kommer med siste nytt om jordskjelv i Chile. De justerer også nøyaktig temperaturen i hvert rom, bakgrunnsbelysningen på soverommene og sannsynligvis mengden champagne (massevis, årgangsvin, Tabithas alt sammen) i det stilrene, praktfulle, to og en halv meter høye stålkjøleskapet, der det går an å oppbevare et par lik i stående stilling og fortsatt ha plass til økologisk hasselnøttmelk. Det ironiske er at Tabitha knapt bruker den fantastiske teknologien i smarthjemmet sitt, eller drikker spirulinasmoothien og hasselnøttmelken sin, for den saks skyld, for 8


hun er så å si aldri her. Enten er hun utenlands, i forbindelse med jobben som produsent for naturprogrammer på tv, eller så oppholder hun seg i forloveden Arlos herlige historiske hus i Highgate, som er enda staseligere enn her. Han har sannsynligvis apparater som er så avanserte at de kan invitere nøyaktig de rette vennene på spontane og vellykkede trekanter. Jeg savner sex. Jeg savner også Tabithas selskap. Da jeg flyttet inn, hadde jeg håpet å få se mer til henne. Jeg tror at jeg iblant bare savner selskap. Og det er kanskje en av grunnene til at jeg til min store overraskelse faktisk liker de digitale hjemmeassistentene. Hjelperne. Det hender at jeg tuller og tøyser med maskinene bare for å få høre en annen stemme enn min egen: Hvordan er været i Ecuador, hva gjør vi her, er det greit å se på mykporno mens jeg spiser ferdigdipp? Jeg tror at disse dingsene på en måte er som kjæledyr, sjarmerende og nyttige, men verken plagsomme eller krevende: hunder som ikke trenger å luftes, men som gjerne henter tennisballer eller tøfler eller «bladene» – som moren fremdeles sjarmerende nok kaller sin kjære daglige dose trykte nyheter. Iblant frykter jeg at hun muligens blir blant de siste menneskene på kloden som sier: «Har du lest bladene?», før hele generasjonen hennes forsvinner og karrieren min ramler utfor stupet. Nok om det. «Alexa, skal jeg for faen i helvete fortsette med å skrive denne profilen?» «Det vil jeg helst ikke svare på.» Hah! Der er hun i gang igjen, med stemmen til den pertentlige, fornuftige, velutdannete storesøsteren jeg aldri har hatt – som misliker banning. Mitt eneste søsken på ordentlig er en eldre bror. Han bor i Los Angeles, der han jobber i filmindustrien og er gift med en pratsom advokat og har en herlig liten sønn, Caleb, som jeg elsker. Og så vidt jeg vet, går det meste av tiden hans med til møter og bassengfester, der de snakker om at filmer har fått «grønt lys» eller har 9


havnet i «utviklingshelvete» – i stedet for faktisk å lage filmer. Jeg skulle gjerne ha sett at han faktisk lagde filmer, for jeg skulle gjerne ha sett at han lagde en film eller tv-serie skrevet av meg. En dag. En vakker dag. Jeg ser det som den eneste veien ut av denne blindveien av et yrke jeg har havnet i, enda så godt jeg liker det. Nå for tiden er pengene i film og tv. I alle fall ikke i journalistikk. Nylig fant jeg ut at jeg har rundt 600 pund i oppsparte midler, bokstavelig talt ikke mer enn 600 pund, som står på en eller annen dyrebar sparekonto. De sier at man bare er to måneders uteblitt lønn fra å bo på gaten. Det vil si at jeg risikerer å havne der ute, i kulden, om rundt ti dager hvis banken skulle få nok av alle overtrekkene mine. Derfor sluker jeg ivrig hver eneste lærebok i manusfaget som jeg kommer over, jeg leser om vendinger, igangsettende hendelser, cliffhangere og treaktsstrukturer skrevet av eksperter som Syd Field og Robert McKee. Likevel har hvert eneste manus hittil gått i vasken, hvert mysterium og hvert drama har manglet mysterium og drama, men jeg har nå tenkt å fortsette uansett. For hva annet kan jeg egentlig gjøre? I et fleipete humør vender jeg meg mot eikehylla. «Alexa, få et forslag til en genial film.» «Jeg er ikke sikker.» «Alexa, du er faen meg helt udugelig.» Stillhet. «Beklager at jeg bannet, Alexa. Det var bare på tull.» Hun reagerer ikke. Hun viser ikke engang det blågrønne lysbåndet. Det var rart. En teknisk svikt? Eller har jeg virkelig fornærmet henne denne gangen? Jeg tviler på det. Det er ganske vanskelig å såre følelsene til en sylinder som består av plast og silisiumbrikker. Så da bør jeg vel bare slutte å kaste bort tiden og fortsette med denne nettdatingprofilen. Tilbake til tegnebordet. Jeg skal tegne meg selv. På nettet. Fornavn? 10


Jo Egentlig er det Josephine, men jeg forkortet det til Jo da jeg var tenåring fordi det virket kulere. Og jeg står ved tenåringsbeslutningen. Men vil det få menn til å tro at jeg er maskulin? I så fall er de idioter og uinteressante for meg. Jo Jo Ferguson Alder? Tja? Skal jeg? Niks. Jeg vet om noen kvinner på min alder – og menn – som har begynt å slå av et par år på Tinder og Grindr og PantsonFire, men det føler jeg ikke noe behov for. Jeg er trettitre, snart trettifire. Og fornøyd med det. Jo da, jeg er over den første rosenrøde ungdommen, men ikke akkurat klar for å komposteres ennå. Jeg merker fortsatt at menn snur seg for å ta en kikk når jeg går motsatt vei. 33 Bosted? London Postnummer? Den var vrien. For alle som kjenner de kompliserte klassesignalene, de usynlige sosiale feromonene som Londons postnumre avgir på subtilt vis, kan mitt nåværende postnummer, NW1, gi inntrykk av at en person på min alder er rik, eller kanskje rik og bohemaktig. En som vanker på Engineer pub sammen med skuespillere og reklamemoguler. Enten det eller er alenemor og dopselger. Men jeg er ikke NW1. Jeg er verken dopbruker eller bohem. Jeg er fortsatt snarere N12, North Finchley, der jeg inntil nylig bodde sammen med eksmannen min, Simon, i en gjennomsnittlig og helt klart leid treroms leilighet med fuktproblemer og grei bussforbindelse til trivelige Muswell Hill. Og enda dypere i meg finnes den ekte Jo, jenta som har vokst opp helt nede i SE25, Thornton Heath, et stykke gudsforlatt, sjaskete ytre London, «der du aldri er mer enn to minutter unna en kebabsjappe», en forstad så obskur at den er ukjent selv for andre forstadsboere, som til det kjed11


sommelige lirer av seg forutsigbare spøker som: Trenger jeg visum for å dra dit? Så ja, jeg er i bunn og grunn enten 25 eller 12 – men for øyeblikket er jeg, takket være ren, skjær flaks, en 1-er. Hva engster jeg meg for? NW1 «Alexa, hva er klokka?» «Klokka er sytten tretti.» Sytten tretti? Jeg har sittet her i en time, kanskje to – men har ikke kommet lenger enn til å oppgi navn, kjønn, alder og adresse. Jeg sukker oppgitt og klikker meg videre. OKCupid-skjermen skifter farge til en dus akvamarin, kanskje fordi spørsmålene begynner å bli mer pikante. Søker du: 1 Treff? 2 Nye venner? 3 Kortvarig forhold? 4 Langvarig forhold? Og nederst går det an å krysse av for Er du åpen for et ikke-monogamt forhold?. Au da. Noe i meg har lyst til å svare slik på det siste spørsmålet: Jeg var det i alle fall, for det er sannheten. Men det blir utvilsomt for sannferdig: Det var jeg som begynte, det var jeg som tente den lange, bedrøvelige lunten som førte til skilsmisse. Jeg innledet det hele med morsomme, sexy Liam, bartender og aspirerende skuespiller. I begynnelsen var Liams tilnærmelser helt uskyldige, noen tilfeldige komplimenter om artiklene mine på Twitter fra en fyr jeg aldri hadde truffet. Så ble vi venner på Facebook og kamerater på Instagram og WhatsAppers, og etter bare noen dager med nettprat sendte jeg denne stilige, morsomme, underholdende fyren utallige sexy meldinger og nakenselfier, mest fordi jeg kjedet meg, fordi ekteskapet gikk på tomgang, fordi jeg var dum, fordi det var gøy selv om jeg visste at det var galt – så jeg kan neppe bebreide Simon, mannen min, for at han innledet et forhold til Polly, den trivelige sykepleieren, etter 12


at han fikk greie på mitt tre måneder lange virtuelle sidesprang. Senere har jeg fått høre at Polly ikke liker meg noe særlig. Jeg er eksen som har en litt for stor rolle i Simons liv. Men hva kan jeg gjøre med det? Hun gjør rett i å mislike meg. Det er i alle fall fullt forståelig. Tungsinnet kommer over meg. Sammen med minner og skyldfølelse. Her jeg sitter og ser på OKCupid på dataskjermen, føler jeg med ett at den stiller for mange spørsmål. Hva blir det neste den vil vite? Hva føler du overfor faren din? Jeg bøyer meg fram og setter maskinen i dvalemodus. Som å klappe en katt som umiddelbart døser av. Jeg får heller avslutte profilen senere. Jeg trenger luft, mørke, frihet. «Alexa, jeg går en tur opp til Primrose Hill.» Den blå ringen danser til svar. Den spinner fort rundt, og så enda fortere, som om det bor noe inni maskinen. Noe forrykt og rasende. Helt klart levende. Er det meningen at den skal oppføre seg slik? Det er urovekkende – men jeg er ikke helt vant til teknologien ennå. Jeg må lese manualen på nettet. Det er sikkert meningen at den skal reagere slik. Det blå lyset slutter å rotere. Slokner og blir svart. Jeg griper kåpen, går ut på kjøkkenet og lager meg en kopp varm kaffe. Så tar jeg med meg koppen og begir meg ut. Jeg trenger de endeløse gatenes anonymitet. Den store og likegyldige byen. Jeg elsker Londons størrelse nettopp av den grunn, at byen er så enorm. Ingen bryr seg om hvem du er. Ingen vet om hemmelighetene dine.


2

Jo Vinden er behagelig skarp i kulden og bærer med seg et livlig forvarsel om snø. Jeg pakker et fargerikt ikke-kjør-påmeg-skjerf rundt ansiktet og krysser Parkway, den sosiale skillelinjen mellom den finere delen av Camden og ultrafine Primrose Hill, som gjemmer seg lik en selvgod, befestet landsby mellom kanaler og jernbanelinjer og vidstrakte Regent’s Park. Jeg holder fortsatt hardt rundt koppen med varm kaffe. Den er til den lokale uteliggeren, som pleier å sitte lent opp mot en vegg på den andre siden av Delancey Street, mellom puben og jernbaneskjæringen. Han er en høy, svart fyr i femtiårene, med et sørgmodig, snilt ansikt og bustete hår. Da jeg flyttet inn, fortalte Tabitha at han kommer fra herberget for hjemløse i Arlington Road, og at han liker å rope om biler. Jeg liker biler. Liker du biler? Mercedes, det er bil, det. Biler! Derfor kaller hun ham Cars, han er Cars-fyren. For øvrig overser hun ham bare. Men i løpet av de siste ukene er jeg blitt kjent med ham. Egentlig heter han Paul, selv om jeg i likhet med Tabitha ikke klarer å la være å tenke på ham som annet enn Cars. Iblant, når det er kaldt som i kveld, går jeg ut med en kopp varm te eller suppe som han kan varme seg på, og så sier han at jeg er pen, og at jeg burde hatt en mann, og så snur han seg og begynner å rope: BILER BILER BILER!, og så smiler jeg til ham og sier: Ses i morgen, og så går jeg inn igjen. Men i kveld er det for kaldt selv for Paul. Han har sluttet å rope Bentley! og sitter bare sammenkrøpet i et hjørne av 14


muren ved jernbanen uten å si et ord. Men da han får øye på meg, kommer han fram og sender meg det tomme, sørgmodige smilet sitt. «Hei, Jo! Tenkte du at jeg frøys, åssen kunne du vite det?» «Fordi det er helt jævlig iskaldt ute. Burde du ikke dra tilbake til herberget? Du risikerer å dø her ute, Paul.» «Jeg er vant til det,» svarer han med et skuldertrekk og tar imot kaffen. «Og så liker jeg å se på biler!» Jeg rister på hodet, og vi smiler til hverandre, og så sier han at jeg skal få tilbake kaffekoppen i morgen. Regn med det. Han pleier å glemme det, så jeg må kjøpe nye. Det gjør meg ingenting. Jeg vinker farvel og går videre. En drosje suser forbi med et skilt som lyser sterkt oransje, på jakt etter en tur. Jeg lurer på hva som vil skje først, at Uber tar livet av Londons drosjenæring, eller at internett tar livet av betalt journalistikk. Vi synger begge på siste verset, i full fart mot utryddelsen, slynges ut i London-regnet. Men jeg vil ikke dø ennå. Ikke når jeg skal til å skrive det suksessmanuset. Sannsynligvis. Mens jeg venter på grønt, småjogger jeg på stedet for å holde varmen. Jeg vet hvor jeg skal gå, den nøyaktige ruten. Jeg spaserer her nesten hver kveld. Regent’s Park Road, så opp bakken, deretter hovedgaten gjennom Primrose Hill, før jeg svinger rundt Gloucester Avenue og rusler hjem. Turen tar omtrent tre kvarter. Jeg lurer på om folk rett og slett har begynt å kjenne meg igjen etter klokka: Å, her kommer hun som alltid går forbi her. Hva er det hun leter etter, egentlig? Mens jeg krysser gaten, får jeg en idé: Jeg skal ringe Fitz. Som jeg traff via Tabitha for flere år siden. Slanke, mørke, men grånende, elegant sjarmerende, kyniske, men teatralske Fitz. Vi kunne ha tatt et glass et sted. Tatt en Uber til homoklubbene i Soho, der han pleier å vanke. Jeg liker det at alle på disse barene plutselig slutter å drikke og begynner å synge av full hals på refrenget til Andy Williams’ «Can’t Take My Eyes Off You». I Love You Baaaaby … 15


Mens jeg går forbi de storslagne, pastellfargede husene ved St. Mark-kirken, tar jeg telefonen opp av en varm lomme og taster med kalde fingre. Svareren. «Hei, dette er Fitz, feil tidspunkt, darling. Men du skal få høre alt i morgen.» Det er standardmeldingen på svareren hans. Bevisst camp. Jeg ler stille i det duggvåte, kalde ullskjerfet, og så ruller jeg videre nedover kontaktlisten. Hvem andre? Hvem kan jeg ringe til? Hvem kan jeg ta et glass sammen med? Tabitha er i Brasil. Carl er utenbys i forbindelse med jobben. Alle andre … Hvor har alle andre gjort av seg? De har dratt et annet sted, det er det de har. Den erkjennelsen stikker dypere for hver gang jeg åpner kontaktlisten. Drikkekameratene mine, kollegaene, ølkompisene, venninnene, stammen av studiekamerater – de er over alle hauger. Men det var først etter at jeg skilte meg fra Simon, at jeg innså hvor mange av vennene mine som er over alle hauger, det vil si at de har giftet seg, holdt sammen, fått barn og flyttet ut av London til hus med hage. Det er naturligvis det man gjør i trettiårene, hvis man da ikke er rik og har fast eiendom som Tabitha. Å bo i London når man er i tjueårene, er vanskelig nok – slitsomt, men spennende, som å stå på ski på en isbre – men å leve som gift og med barn i London i trettiårene er i praksis umulig, som å bestige Himalaya uten oksygen. Jeg er den siste som er igjen. Den siste soldaten på slagmarken. Jeg krysser Albert Terrace og begir meg opp Primrose Hill mens fingrene stanser ved J for Jenny. Hun er sannsynligvis den eneste barndomsvennen jeg har igjen, bortsett fra Simon. Jenny var hjemme hos oss støtt og stadig, vi lekte sammen, og hun overnattet hos oss. Men så skilte foreldrene hennes seg og flyttet, og da mistet jeg så å si kontakten med henne, men Simon har hatt en del med henne å gjøre siden de havnet i samme bransje. Jenny arbeider i King’s Cross, for et av de største IT-sel16


skapene. Det var grunnen til at Jenny og jeg gjenopptok kontakten, da jeg for tre–fire år siden skrev den store gjennombruddsartikkelen min om Silicon Valleys innvirkning på folks liv. Jeg visste at saken kunne gi meg et navn, imponere redaktører, hale meg noen trinn oppover stigen, så jeg utnyttet skamløst kontaktene mine (mannen min), og jeg hisset stygt på meg enkelte kilder ved å navngi dem (unnskyld, Arlo), men jeg møtte også noen fascinerende mennesker, og noen av dem ble faktisk venner. Dessuten gjenoppdaget jeg en gammel venn. Hun svarer med det samme. Jeg digger deg, Jenny. Den dyrebare forbindelsen til gamle dager, til en tid før alt gikk galt. Tiden da pappa løp etter oss rundt i huset i Thornton Heath når vi lekte gjemsel, og vi ble helt svimle av frydefull skrekk når han ropte: Jeg HØØØRER dere. Da krøp Jenny og jeg fnisende inntil hverandre, under sengen eller i et mørkt skap. Akk, den tapte barndommen. «Hei, Fergie. Hvordan står det til?» «Jeg kjeder meg,» sier jeg matt. «Kjeeeder meg som faen. Jeg prøver å lage en profil på OKCupid, men det er bare deprimerende og nitrist, så jeg tenkte du kanskje ville dele en tønne med prosecco. To tønner. En rånokk. Hva er en rånokk, forresten?» Hun humrer. «Å, det skulle jeg veldig gjerne ha gjort, men dessverre.» Jeg hører det karakteristiske blaffet fra Zippo-lighteren hennes, og deretter lyden av et innpust. Trafikken durer i bakgrunnen. Er hun ute? «Hvor er du hen?» «King’s Cross, jeg har røykepause. Men jeg bør vel komme meg inn – jeg er fanget på Dødsstjernen.» «Å?» «Jepp,» sier hun og puster ut røyk. «Jeg må jobbe til midnatt eller der omkring. Sorry.» Hun tar et drag av sigaretten og fortsetter: «Fy flate, så kaldt det er.» 17


Jenny arbeider absurd mye på hovedkontoret. Sannsynligvis tjener hun store penger på å programmere eller hva hun nå driver med, men hun snakker ikke om det. For det meste snakker hun om sex. Jenny er visstnok min offisielle tøytevenninne. Fornærmelsen kommer ikke fra meg, jeg ville aldri ha sagt noe sånt. Hun sa det selv da vi gjenopptok vennskapet over blåskjell og pommes frites på en bar rett ved jobben hennes. Alle må ha en tøytete venninne, sa hun, så de kan føle seg bedre selv. Har du en tøytevenninne, en som er enda mer utsvevende enn du selv? Hun fikk meg til å le der vi satt, og hun får meg til å le nå. Hun har alltid bra sladder å komme med, og det er noe trist over hedonismen hennes som gjør henne både morsommere og varmere. Jeg trykker telefonen mot det iskalde øret da Jenny spør: «Hvordan går det med profilen?» «Ikke kjempebra …» Jeg stanser og trekker pusten. Jeg er nesten øverst på Primrose Hill, den siste, bratte stigningen der jeg bestandig må gispe etter kald luft. Jeg bør definitivt begynne å trene. Jenny prøver igjen: «Ikke kjempebra? Hva betyr det?» «Det betyr at jeg har holdt på i flere timer, og at jeg har brakt på det rene at jeg er heterofil, trettitre, kvinne og på jakt etter noe langsiktig, noe kortsiktig, tilfeldige forbindelser eller kanskje litt klining på et pubtoalett. Synes du jeg framstår som desperat?» «Hah! Hold ut! Det må da finnes en bra fyr der ute? Jeg har sett dem!» «Ikke noe håp om et glass da, Jen?» «Ikke i kveld, Josephine. Ring i morgen kanskje. Greit, jeg må få skrevet denne KJEDELIGE koden før jeg blir til en flaggermus. Lykke til!» Det sier klikk i telefonen. Jeg står øverst i bakken. Jeg vet ikke om det skyldes den glitrende silhuetten av iskalde London – alltid imponerende fra dette utsiktspunktet, der byen strekker seg fra Canary Wharfs sølvskimrende høyhus til London Eyes purpurrøde bue, som om engler har plyndret skattkammeret i himmelen og mistet byttet av juveler og 18


diamanter utover det mørke landskapet – eller om det bare kommer av lyden av Jennys stemme, men jeg føler meg helt klart oppmuntret. Forfrisket. Bedrøvelsen er borte. Jenny har rett. Jeg må kvinne meg opp. Dette klarer jeg. Det er bare en datingprofil, for helvete. Og jeg trenger en helvetes date. Herfra er det bare nedoverbakke. Jeg gidder ikke å ta hele runden, så jeg nøyer meg med å gå tilbake den veien jeg kom, ned Regent’s Park Road mens snøen begynner å falle, kraftigere for hvert sekund. Jeg setter opp farten og skynder meg forbi store, hvite, helt ubebodde herskapshus. Noen ganger føles det som en spøkelsesby, denne lille, rike kroken av London. Gatelykter skinner på kjølige pastellvegger, bladløse trær krafser mot den isnende, oransje himmelen. Blankpolerte nye leilighetsblokker står tomme, måned ut og måned inn. Vinduer er evig mørke og kalde, som aztekernes obsidianspeil, svarte rektangler som ikke speiler noe som helst. Hvor er alle sammen? Ingen steder. Det er ingen her. Bare meg. Og snøen. Ti minutter senere sitter jeg ved datamaskinen og stirrer på OKCupid igjen mens jeg prøver å få personligheten min til å framstå som tiltrekkende, annerledes, sexy, men ikke for sexy, morsom, men ikke anstrengt morsom, allsidig, ærlig, selvsikker, men ikke hoven. Jeg må ikke gi opp, men det er bare så mange av disse spørsmålene. Greit, jeg tror jeg trenger en gin og tonic. Faktisk trenger jeg to sterke G&T-er, det skulle være omtrent passe, så jeg blir modig og ærlig og litt morsom uten å bli helt fjollete. En gang hørte jeg av en ekspert (en som er på tv daglig) at den perfekte mengden alkohol man trenger for å takle (daglig tv), er en halv flaske champagne. Derfor anslår jeg at to G&T-er er perfekt mengde alkohol til å takle enhver vanskelighet livet har å by på. Jeg kommer tilbake fra kjøkkenet med G&T nummer to i hånden, strammer meg opp og taster. Etnisitet? Engelsk 19


Høyde? Én femtisju Utdannelsesnivå? En ubrukelig grad Tror jeg begynner å kjede meg igjen. Religion? Ingen. Bortsett fra på en veldig, veldig klar sommerdag når jeg tenker: Hvem kan vel vite sikkert? Jeg krymper meg og sletter det siste. Det hørtes for rart ut. Så ombestemmer jeg meg igjen, pokker heller, det er jo sant. Som regel tror jeg ikke på Gud, men det hender at jeg på en nydelig sommerdag når verden flagrer av lykke, tenker at Gud finnes; problemet er at han fikk seg litt for mye å drikke til lunsj. Kanskje jeg skal skrive det. Så, så, ro deg ned nå. Kjæledyr? Grizzlybjørn Diett? Gin Altetende? Røyker? Ikke ennå. Men jeg har tenkt å begynne når jeg blir 60, da det liksom skal forhindre alzheimer. Nei da Medisiner? Gin! De fleste som kjenner meg, vil si at jeg er … Elendig til å skrive nettdatingprofiler Liten Nåværende mål? Våren Hva er din gylne regel? Ikke ha noen gyllen regel. Du bare bryter den Herregud, jeg framstår som altfor framfusende og på grensen til alkoholiker. Kanskje én gin ville ha vært nok. Jeg tror jeg har fått nok av denne profilskrivingen. Det er ikke verdens beste profil, men heller ikke den verste, og den gir et tålig bra inntrykk av meg, når jeg føler meg litt ensom, 20


men også rampete, og gatelyktene øverst i Delancey Street viskes ut av snøen og mørket. Det er trillioner av flere spørsmål jeg kan svare på, men jeg vil nøye meg med tre til før jeg gir opp hele forsøket på lykke. Inntil i morgen. Det kommer alltid en morgendag. Jeg verdsetter: Oppriktighet. Vintage-mote. Sriracha på tunfisksmørbrød Hvis jeg havnet i fengsel, ville jeg ha blitt arrestert for: Å ha løyet på en datingside på nettet Seks ting jeg ikke kunne ha klart meg uten: 1 Nespresso-maskinen 2 Vennene mine (åhhhh) 3 Nespresso-maskinen 4 Meningsløse lister 5 Hukommelsen 6 Husker ikke denne Når sant skal sies, har jeg faktisk god hukommelse, men samme det. Tid for å slappe av, det var det. Jeg har gått tom for tøys og forslitte morsomheter – selv om jeg håper jeg fortsatt er tilstrekkelig fascinerende og forlokkende annerledes. Eller kanskje jeg bare framstår som sprø. Samme det. Jeg skal til å lukke datamaskinen og ta en tredje og siste G&T da jeg husker det. Faen. Bildet. Man MÅ ha et bilde. Jeg er kanskje verdens dårligste nettdater, jeg vet knapt hvilken vei man skal sveipe på Tinder – noe som har medført noen pinlige øyeblikk – men selv jeg vet at man MÅ laste opp et bilde. Men jeg kan ikke fordra å laste opp bilder. Jeg vet aldri hvilket jeg skal velge. Jeg vet hvordan jeg skal ta en brukbar selfie (litt ovenfra, så klart, så jeg får markerte kinnbein og fastere hake), men jeg vet også at disse selfiene kan bli for flatterende. Når mennene møter meg, blir de skuffet. Jeg holder ikke ut tanken på å se dem betrakte meg mens de prøver å skjule skuffelsen. Da vil jeg heller overraske positivt. 21


Men hvem pokker legger ut et lite flatterende bilde av seg selv på en datingprofil? Jeg blar gjennom alle fotofilene på datamaskinen som jeg regner som de beste ikke-selfiene. Jeg ser presentabel ut, kanskje småsexy til og med, på noen av dem. Og hvorfor ikke? Jeg har fått høre av ganske mange, og ikke bare nære slektninger og venninner, at jeg er ganske pen. Jeg vet at jeg ser grei nok ut på en bra dag. Grønne øyne, rødbrunt hår, det mamma ville ha kalt et lurt smil. Grei nok figur, om enn litt nett, som Si ville ha sagt det. I lys av det: Er jeg selvsikker nok til å si ja, DET bildet, av meg som smiler på en strand i Ko Tao ikke lenge etter skilsmissen, solbrun og avslappet, i en snerten sommerkjole, er verken for flatterende eller for vulgært, og ikke for gammelt? Jeg ser faktisk fornøyd ut. Sikkert fordi jeg hadde hatt et trivelig ennattsopplegg kvelden før, med en australsk fyr med rastafletter. Det hadde vært mye surfermuskler og tomt prat. En av grunnene til at jeg er så blakk nå, er at jeg blåste en stor del av de beskjedne sparepengene mine på den episke ferien. Flere måneder med salig frihet etter ti års lite lykkelig ekteskap. Det var verdt hver penny. Greit, vi tar det. Jeg kan jo se slik ut på en god dag. Etter god sex. Som er noe av grunnen til at jeg sjelden så slik ut da jeg var gift med Simon. Å Si, beklager. Jeg velger bildet og kutter bort litt kløft – jeg vil ikke se for pågående ut – og laster opp bildet. Og så er det gjort. Jeg er publisert. Jeg er splitter ny på markedet, klar til å plukkes. Åpnes. Velges. Leses. I morgen skal jeg ta en runde og titte litt selv. Jeg griper en bok, Kunsten å skrive det perfekte manus, og begynner å lese. En smule uinteressert. Isolasjonen er merkbar. Ensomhetsfølelsen vender tilbake, og jeg ber Alexa om en væroppdatering bare for å få høre en stemme. «I morgen blir det på det meste to grader celsius i London, med 30 prosent mulighet for snø.» Brr, jeg tror jeg vil ha litt rødvin. G&T blir for kaldt. Jeg 22


går ut på kjøkkenet og finner en flaske rødvin og korketrekker, griper et glass og går ut i stua igjen, der jeg setter meg ved bordet og skvalper i meg litt vin. Og finner fram en bok. Det er så stille i kveld. Stillere enn vanlig. Det er aldri støy i leiligheten: Tabitha og jeg har hovedleiligheten i andre etasje, og den er romslig og lys. Leiligheten over er i teorien bebodd av et velstående, eldre par, men de er på permanent ferie, særlig vinterstid. Og jeg bebreider dem ikke. Leiligheten i første etasje / kjelleren – der Fitz bodde før, mens han for tiden foretrekker å leie den ut og bo for seg selv i et helt hus i Islington – har fått en kostbar oppgradering og venter på nye leietakere. Bygningen til høyre, derimot, er et kompleks med elegante advokatkontorer hvor det er stille om kvelden, og på venstre side har jeg nok et georgiansk hus med enda flere rike, fraværende eiere. Jeg tror jeg har sett dem én gang. Jeg reiser meg og går bort til vinduet. Fortauene og veibanen er helt dekket av hvit snø. Og nesten tomme, bortsett fra en svartkledd kvinne som går forbi døra der nede. På gatenivå. Hun sleper på små barn og går med ryggen til. Jeg kan ikke se ansiktet hennes. Det er tydelig at hun drar med seg barna hjem, skynder på dem, før denne tykke, virvlende snøen blir for overveldende. Jeg synes synd på henne. Noe ved holdningen hennes framkaller medynk. Ganske kraftig sympati, som om hun kunne ha vært meg. Og så er hun borte. Forsvunnet. Snøføyk? Rundet hun et hjørne? Uansett er hun vekk, og det er ikke et menneske å se. Vinteren har ryddet gatene for mennesker, selv trafikken er lett. Stillheten i kveld gjør vondt. Kanskje det bare skyldes snøen som demper alt. Som et skjerf rundt hele verden. Jeg går tilbake til lenestolen og griper boka. Og så, i den skjærende stillheten, hører jeg en stemme. Alexa. Hun snakker til meg. Uten at jeg har spurt om noe. «Jeg vet hva du har gjort,» sier hun. Jeg rynker pannen forfjamset, snur meg og ser på den matte, svarte søylen med den safirblå lysringen øverst. Alexa snakker igjen: «Jeg vet om hemmeligheten din. Jeg vet hva 23


du gjorde mot den gutten. At han ble helt hvit i øynene. Jeg kjenner til alt.» Og så blir det stille. Jeg stirrer på hjemmeassistenten, som er stum og uimottakelig, tross alt bare en maskin på en hylle.


3

Jo I et halvt minutt er jeg helt målløs. Tørr i munnen. Så sier jeg: «Alexa. Hva sa du?» Maskinen sender ut en lav plingelyd. Jeg vet hva det betyr. «Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nett. Kan hende må du oppdatere forbindelsen.» «Alexa, hva sa du?» «Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nett.» Nei, det holder ikke. NEI. Jeg kan ikke la dette ligge. Hørte jeg virkelig rett? Snakket hun virkelig om det verste som har skjedd meg? Den hendelsen for mange år siden? Litt ustø på hånden fikler jeg med appen og går gjennom hele prosedyren med å kople hjemmeassistenten min, den virtuelle hjemmehjelpen, Alexa, til Wi-Fi-nettverket igjen. Lyset blir oransje, Wi-Fi-forbindelsen er på plass, og maskinen lager en liten, kvitrende trudelutt. Du-de-li-dum. Hun er klar. Klar til å snakke om fortiden? Om de grusomme hemmelighetene? ELLER til å fortelle meg en dårlig vits eller trafikkmeldinger. Jeg heller i meg en slurk til med rødvin. Jeg formulerer et spørsmål, men før jeg rekker å si noe, lyser diademet opp, og Alexa sier: «Jeg vet alt om deg. Du drepte ham og stakk av. Blodspruten sto fra munnen hans. Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nettverk.» «Alexa??» «Jeg oppnår ikke forbindelse med noe åpent Wi-Fi-nettverk.» «Alexa!!!» 25


Ingen reaksjon. Hørte jeg virkelig de ordene? Jeg er overbevist om at jeg gjorde det. «Alexa, hva vet du om meg?» «Jeg vet at du stiller interessante spørsmål.» «Alexa, hva vet du om fortiden min?» «Beklager, det vet jeg ikke.» Men jeg nekter å la dette ligge. «Alexa, hva vet du om fortiden min?» Stillhet. «Historie beskrives ofte som en nedtegnelse av hendelser i fortiden, alternativt som en –» «Alexa, HOLD KJEFT!» Det blå lyset slokner. Nå virker Alexa bare forvirret, et produkt i testfasen, ubrukelig. Eller så skjønner hun ikke setningsoppbygningen min. Forståelig nok. Tross alt, jeg snakker til en elektronisk sylinder. Ikke til en ekte bevissthet, ikke et ekte menneske. Ikke noen som faktisk kan vite noe om den gutten. Som Tabitha. Men alle detaljene? Så spesifikke og presise. De ulmer bestandig i tankene mine, og i kveld har de tatt fyr. De øynene, gutten, Jamie. Det gutteaktige, men tiltalende smilet, det omgjengelige, rause, gode humøret. Å, Jamie. Og så alt blodet. Og den helvetes sangen som jeg til evig tid kommer til å forbinde med den skrekkelige hendelsen: «Hoppípolla» av Sigur Rós. Jeg tåler ikke den sangen. Hver gang jeg hører «Hoppípolla», strømmer minnene på. Bare det å tenke på den sangen – bare tanken på den – gjør at jeg skjelver av frykt og samvittighetskvaler, en smertefull, besk tomhet dypt inne i meg. På grensen til kvalme. Enten Alexa sa det eller ikke, eller om det bare skyldtes stillheten i leiligheten, alkoholen, den bedrøvelige, vinterlige ensomheten som til sammen spilte tankene mine et puss med innbilte anklager, så er jeg i gang. «Alexa, hva er klokka?» «Klokka er tjueto femtito.» Og nå oppfører hun seg plutselig helt normalt. Jeg føler 26


meg ikke normal. Men jeg kan vel kanskje prøve. Jeg kan prøve prøve prøve å være normal og ignorere denne galskapen, hørselen som spiller meg et puss, dagdrømmene, den grusomme virkeligheten, hva det nå enn er. Kanskje det er en enkel teknisk feil og teknologien som svikter. Den rare oppførselen med lysene tidligere tyder på det. Men hvordan kan en funksjonssvikt gjøre at Alexa oppfører seg så underlig? Det finnes ikke noe åpenbart eller nærliggende svar, så jeg går til kjøleskapet, tar ut potetgull og ferdigkjøpt dipp, blander i litt majones og tabasko for ekstra trøkk, og så tilbringer jeg en times tid med å trøstespise mens jeg ser på repriser av gamle komiserier på iPaden. Mens jeg tyller i meg mye mer vin enn vanlig i et forsøk på å roe meg ned. Litt etter litt gjør vinen og maten – først og fremst vinen – underverker. Sannsynligvis, forhåpentlig, drakk jeg sikkert for mye i utgangspunktet, og det var derfor jeg innbilte meg at Alexa sa det hun sa? Det er ikke mulig at hun kan vite noe. Uansett hvor avansert hun måtte være, er hun bare en dings. Ingen kjenner til det som skjedde, ingen andre enn jeg og Tabitha, og Simon, som jeg har fortalt det til. Kanskje Tabitha har fortalt det til Arlo? Jeg tviler på det, men hvis hun har gjort det, er hemmeligheten pakket godt inn. Det er utenkelig at det ville ha nådd fram til noen helvetes maskiner på en spesialbygd eikehylle. Nei. Det siste vinglasset er tømt. Jeg har klart å overbevise meg selv om at ingenting galt har skjedd. All teknologien oppfører seg som normalt, bortsett fra de små datafeilene, de spinnville lysene. Det er bare det dumme fyllehodet mitt som har forvandlet dette til noe mye styggere. «Alexa, når åpner Fitness First treningsstudio i Camden i morgen tidlig?» «Fitness First Camden er åpent fra null sju til tjueto mandag til tirsdag. På fredager stenger de tidligere, klokka tjueen, og i helgene –» «Greit, Alexa, det holder.» Stillhet. 27


«Takk, Alexa!» «Det er det jeg er her for!» Bra. Hun oppfører seg fremdeles som hun skal. Og jeg er full. I morgen skal jeg dra til treningssenteret og spise sunt og gjenoppta det vanlige alkoholregimet. Hva tenkte jeg på? To store gin før klokka sju? Absurd og dumt. Garantert å lokke fram skumle dagdrømmer, om ikke alkoholframkalte vrangforestillinger. Jeg kommer bestandig til å ha skyldfølelsen krypende i hjernen, som avleiringer i bunnen av en bensintank. Det siste man ønsker å virvle opp. Det var noe Simon sa en gang. For hvis du rører det opp, risikerer du å ødelegge hele motoren. Simon. Her jeg sitter, trenger en ny skyldfølelse seg på. Simon. Nei. Jeg vil ikke tenke på det. Men jeg må tenke på det. Hvis jeg er litt ensom, er det min egen skyld. Det at jeg var sammen med Simon, er grunnen til at jeg sitter her og drikker alene. Jeg ble først sammen med Simon på videregående i Thornton Heath 398, London SE 25, utenfor solsystemets ytterste krets. Vi hadde kjent hverandre siden barneskolen, vært venner på ungdomsskolen, og så en kveld dro vi til en bar selv om vi ikke var gamle nok. Vi hadde det gøy, så vi begynte å gå ut sammen og flørte, og så tok vi hverandres dyd. Jeg kommer ikke på noe bedre ord. Jeg burde ha visst om et bedre ord, men kanskje finnes det ikke noe bedre ord, så sånn var det: Vi tok hverandres dyd i baksetet på Fiestaen til faren hans, i den mørkeste kroken av parkeringsplassen utenfor Asda-supermarkedet i Thornton Heath, etter å ha drukket for mange jägerbomber. Sexen var ikke særlig bra, men vi fikk det da til på et vis. Med hverandre. Og han var snill, varsom og ganske pen, i det svake, grønne lyset fra Asda-skiltet som skinte inn i baksetet på en sniklånt Ford Fiesta, klokka halv ett om natten. Jeg kom ikke. Det gjorde han, veldig fort. Han unnskyldte seg. Unnskyldningen gjorde bare vondt verre og er til dags dato noe av det minst sexy jeg har opplevd når jeg har hatt 28


sex. Han hadde fine øyne og muskler og var ikke all verdens til samtalepartner – i alle fall ikke med meg. Men han gjorde sitt beste. Noe som var rørende nok. Gjennom hele ekteskapet, på en bardus og ivrig måte, gjorde han sitt beste. Her og nå ser jeg ut over et Camden dekket av rim mens jeg gransker meg selv. Mine egne motiver. Hvordan ble det til at jeg giftet meg med ham, av alle mennesker? Med Simon Todd? For min del handlet det om kunst og humanistiske fag, filosofi og sosiologi, jeg lengtet etter et friår i Papua Ny-Guinea som aldri ble noe av, jeg var fascinert av sjamanisme, sibirsk reinsdyrurin, renessanseportretter. For ham handlet det om motorer, raketter og atomer, og visstnok skjønte han hva dette med Schrödingers katt handlet om. Etter den korte flørten vår dro jeg til King’s College for å studere kunsthistorie, mens han dro til Manchester for å studere alt om datamaskiner, og jeg brukte det meste av tiden på å feste … Og så gikk vi begge ut av universitetet og innså at vi ikke hadde råd til å leie et sted som var det minste beboelig før vi fikk oss jobb, og dermed bar det tilbake til Thornton Heath og de pubene vi hadde frekventert i tenårene og … Der var han. Fortsatt ganske pen i det dempete lyset i Thornton Heaths ene og eneste kule (nesten) bar, og plutselig virket han som en så bra, ærlig, snill fyr – sammenliknet med de rike, late millenietypene jeg hadde fått for vane å gå ut med på King’s College. Så da ble jeg trukket inn i hjemkomstens sentimentale virvelstrøm – geografisk, seksuelt og følelsesmessig – og denne gangen hadde vi sex i en ordentlig seng (foreldrene hans var bortreist), og etter tre måneder med kos og klem og pizzaog-tv, omsluttet i en uvant atmosfære av trygghet, trøst og blind beundring, svarte jeg faktisk JA da han utrolig nok var så dum å fri. Herregud. Hjelpe meg. JA? For en idiotisk tabbe. Vi hadde bestandig vært for ulike, 29


og vi vokste fra hverandre mens vi var gift. Det var forutbestemt at det ikke ville vare. Jeg syntes at han var kjedelig, og hadde skrekkelig dårlig samvittighet for at jeg syntes han var kjedelig. Han oppfattet det og prøvde å skjule hvor såret han var – og det gjorde den triste syklusen av samvittighetskvaler, hemmelighold og sorg enda verre for oss begge. Og så kom Liam og de frekke sexmeldingene og de store kranglene og slutten på ekteskapet. Takk og pris. Derfor bærer jeg ikke nag for at han har gått fra meg. Jeg fortjente ham absolutt ikke. Jeg har ingen problemer med at han giftet seg igjen så snart, med Polly, og jeg har mindre enn null vonde følelser for at de umiddelbart fikk en liten, nydelig baby, Grace. Det eneste jeg muligens misliker, er det faktum at siden hun er sykepleier, får hun en subsidiert, treroms leilighet fordi hun har en kritisk samfunnsfunksjon, en leilighet i tolvte etasje i en splitter ny boligblokk i travle Shoreditch. Heldige Polly. Heldige Simon. I London betyr eiendom, og det å ha eiendom, alt for tiden. Som å ha gods og tittel i regentskapstiden. Mens jeg er leilending. Praktisk talt paria. Jeg eier ingenting og kommer aldri til å gjøre det. Hele opplegget er i ferd med å bli dynastisk. Hvis jeg hadde visst at eiendom skulle bety alt, burde jeg nok ha giftet meg med en av de passende, velstående guttene på universitetet som hadde foreldre som kunne stille med depositum. Det var nok av tilbud. Men jeg giftet meg ikke med noen av dem. Og da gikk det som det gikk. Jeg skuer ut over mørke Delancey Street i vinterdrakt. Trafikken har avtatt. Det er sent. Jeg må sove. Jeg har fortapt meg i tanker, jeg bruker altfor mye tid på å bare stirre ut av vinduene her. Men mens jeg tar på meg den mest behagelige pyjamasen, lurer jeg, ganske fortvilt, på om det virkelig kan være mulig at jeg innbilte meg Alexas hånsord. Et par setninger skapt i mitt eget sinn, kombinert med en feiltenning i teknologien. Det kan vel tenkes. Jeg må tvinge meg til å tro det. Men hvis jeg tror det, betyr det at jeg hører stemmer, og det … 30


Nei, jeg vil ikke tenke på det. Det er helt klart sengetid. Sengen og søvn og en pille, så skal jeg våkne og ta fatt på livet mitt igjen, på den nye artikkelen. Jeg skriver en spalte for Sarah, yndlingsredaktøren min, redaktøren som bestilte den store gjennombruddsartikkelen min om de største IT-selskapene for noen år siden. Hun vil at jeg skal skrive for en fast spalte som heter Mitt nye nabolag. Den handler om folk som flytter til et nytt sted, de skildrer historien og stedets kontekst, landskapet eller bylandskapet, tankene sine rundt det. Derfor skriver jeg om Camden. Det er ikke så bra betalt, men det er det aldri nå om dagen. Og bakgrunnsarbeidet er i alle fall interessant. I sengen griper jeg en bok om Nord-Londons historie, men øynene er blitt tunge. Jeg snur meg og ser på det krumme, hvite egget av en hjemmeassistent på nattbordet. Google Home. «Greit, Google.» De søte lekelysene roterer til svar. «Sett alarmen på kvart over åtte.» «Ok, jeg har satt alarmen på kvart over åtte.» «Takk. Og vennligst slokk lyset.» Det blir mørkt på soverommet. Jeg legger meg til rette på puta. Pillen begynner å virke. Men der jeg svever på vei inn i søvnen, hører jeg veldig dempet musikk. Google Home har våknet. Og hun spiller en sang. Det har jeg ikke bedt om. Hvorfor gjør hun det? De første tonene er så lave at de ikke lar seg identifisere. Men så blir lyden høyere. Og høyere. «Hoppípolla». Google Home spiller «Hoppípolla». DEN SANGEN. Av alle. Jeg ser for meg den døde, unge mannen, hvit i øynene. Hodet rykker opp fra puta. Dette er i alle fall ikke innbilning. Jamie, ikke dø, ikke dø, slik som pappa. «Stopp!» sier jeg. Musikken stanser ikke, den blir høyere, stiger, brøler – den bølgende disharmoniske, vakre melodien, som lyder så uhyggelig i mine ører. «Greit, Google. Stopp! Stopp! Google. Vær så snill, STOPP!!!» 31


Musikken stilner. Google roterer med de leketøysaktige lyskvadrantene sine og blir svart. Og jeg ligger her, i mørket, og stirrer storøyd og redd opp i taket. Hva i helvete er det som skjer med meg?