Artemis Fowl 4 - Opalbedraget by Cappelen Damm AS

EOIN COLFER Oversatt av Morten Hansen, MNO

Eoin Colfer Originalens tittel: Artemis Fowl and The Opal Deception Oversatt av Morten Hansen Copyright © Eoin Colfer, 2005 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-59698-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Denne boken ble første gang utgitt på norsk i 2003 av N.W. DAMM & SØN AS. Omslagsillustrasjon: © Petur Antonsson Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Perpetua og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sarah. Pennen er mektigere enn tekstbehandleren.

INNHOLD

Prolog Kapittel 1: Fullstendig besatt Kapittel 2: Den tyvaktige alven Kapittel 3: Nesten avdød Kapittel 4: Med nød og neppe Kapittel 5: Hils på naboene Kapittel 6: Utrivelig som troll Kapittel 7: Artemis-tempelet Kapittel 8: En intelligent samtale Kapittel 9: Pappajente Kapittel 10: Hestevett Kapittel 11: Et siste farvel Epilog

7 11 34 56 94 121 145 170 226 242 259 318 334

PROLOG

Følgende artikkel ble lagt ut på alvenes Internett på nettsiden www.hestevett.gnom. Det antas at det er kentauren Folén, teknisk konsulent for De Lavere Elementers Politistyrke, som står bak siden, selv om det aldri er blitt bevist. Nesten alle detaljer i denne redegjørelsen skiller seg fra den offisielle meldingen som LEPs pressekontor har sendt ut. Vi har alle hørt den offisielle forklaringen på de tragiske hendelsene rundt etterforskningen angående Zito-sonden. LEPs uttalelse inneholdt få konkrete opplysninger, og det virker snarere som om man foretrakk å tåkelegge fakta og stille spørsmål ved beslutningene til en viss kvinnelig offiser. Jeg vet med hundre prosents sikkerhet at vedkommende offiser, kaptein Kristtornia Kort, oppførte seg eksemplarisk, og hadde det ikke vært for hennes ferdigheter i felten, ville langt flere liv ha gått tapt. Istedenfor å gjøre kaptein Kort til syndebukk, burde De Lavere Elementers Politistyrke gi henne en medalje. Mennesker står i sentrum for denne saken. De fleste mennesker er ikke intelligente nok til å finne ut hvor de skal stikke beina for å få

på seg buksene, men det finnes enkelte gjørmemennesker som er såpass smarte at det gjør meg nervøs. Hvis de hadde oppdaget at det finnes en underjordisk by, ville de uten tvil gjøre sitt beste for å utnytte innbyggerne. De fleste mennesker ville ikke ha noe å stille opp mot Folkets overlegne teknologi. Men det finnes enkelte mennesker som nesten er så intelligente at man kunne tro de tilhørte de underjordiske. Særlig ett bestemt menneske. Jeg tror vi alle vet hvem jeg mener. I Folkets historie er det kun ett menneske som har overlistet oss. Og det er en torn i hoven på meg at dette mennesket egentlig bare er en guttunge. Artemis Fowl, det irske forbrytergeniet. Lille Arty dro med seg LEP i litt av en dans over kontinentene, til de til slutt brukte sin teknologi for å slette minnet om vår eksistens fra hjernen hans. Men samtidig som den talentfulle kentauren Folén trykket på hukommelsesslettingsknappen, lurte han på om Folket var i ferd med å bli lurt igjen. Hadde den irske gutten etterlatt seg noe som kunne hjelpe ham til å huske? Selvfølgelig hadde han det, som vi alle skulle få merke senere. Artemis Fowl spiller virkelig en viktig rolle i de følgende hendelsene, men for én gangs skyld forsøkte han ikke å stjele fra Folket, siden han hadde glemt alt om at vi fantes. Nei, geniet bak denne episoden er faktisk selv en av de underjordiske. Hvem er så innblandet i denne tragiske historien om to verdener? Hvem har hovedrollene i dette dramaet? Selvsagt er Folén stykkets virkelige helt. Uten hans oppfinnelser ville LEP snart måtte kjempe for å slå gjørmemenneskene tilbake fra våre dører. Han er den ubesungne helten som løser historiens største gåter, mens rekognoseringsog innhentingsteamene svinser omkring over bakken og tar all æren. Så har vi kaptein Kristtornia Kort, offiseren hvis rykte er under ild.

Kristtornia er en av LEPs beste og smarteste. Et naturtalent av en pilot med evnen til å improvisere i felten. Hun er ikke på sitt beste når det gjelder å adlyde ordre, noe som har gjort at hun har havnet i klisteret mer enn én gang. Kristtornia er den alven som har stått i sentrum for alle Artemis Fowl-hendelsene. De to var nesten blitt venner da Rådet ga LEP ordre om å foreta en hukommelsessletting på Artemis, og det akkurat da han faktisk begynte å bli en snill gjørmegutt. Som vi alle vet har kommandør Julius Rot en rolle i saken. Den yngste som noen gang er blitt fullbefaren kommandør i LEP. En alv som har loset Folket gjennom mang en krise. Ikke den enkleste alv å omgås, men det er ikke alltid at de beste lederne også er de beste vennene. Torvstrø Gravom fortjener vel også å nevnes. Inntil nylig satt Torvstrø i fengsel, men som vanlig klarte han å lure seg ut. Denne kleptomane dvergen med tendens til luft i magen har motvillig spilt en rolle i mange av Fowl-eventyrene. Kristtornia var imidlertid glad for å få hans hjelp under akkurat dette oppdraget. Hadde det ikke vært for Torvstrø og hans kroppsfunksjoner, kunne det hele ha gått mye verre. Og det gikk ille nok som det gjorde. I selve sentrum for denne saken finner vi Opal Koboi, feen som finansierte øglinggjengenes forsøk på å ta over Paradisby. Opal kunne se frem til å tilbringe resten av livet bak lasersprinkler. Det vil si – hvis hun noen gang skulle våkne av komaet som rammet henne da Kristtornia Kort forpurret planen hennes. I nesten et år hadde Opal Koboi ligget komatøs i fløyen med polstrede celler på S.J. Argon-klinikken, uten å vise den minste reaksjon på heksemestrenes forsøk på å gjenopplive henne. I løpet av hele denne perioden sa hun ikke et eneste ord, spiste ikke en eneste munnfull mat

og viste ingen reaksjon på stimuli. I begynnelsen var myndighetene mistenksomme. Det er bare skuespill, sa de. Koboi bløffer og simulerer katatoni for å unngå å bli stilt for retten. Men etter hvert som månedene gikk, ble selv de mest skeptiske overbevist. Ingen kunne late som om de lå i koma i nesten et år. Det var umulig. For å gjøre noe sånt måtte man være fullstendig besatt …

kapittel 1: FULLSTENDIG BESATT

S.J. Argon-klinikken, Paradisby, De Lavere Elementer, tre måneder tidligere

S.J. Argon-klinikken var ikke et offentlig sykehus. Ingen lå der gratis. Argon og hans stab av psykologer behandlet kun underjordiske som kunne betale for seg. Blant alle klinikkens rike pasienter var Opal Koboi unik. Hun hadde opprettet et nødfond for seg selv over et år tidligere, bare i tilfelle hun noen gang skulle bli gal og måtte betale for behandling. Det var et smart trekk. Hadde ikke Opal opprettet fondet, ville familien hennes garantert ha overført henne til en billigere institusjon. Ikke at institusjonen i seg selv spilte noen stor rolle for Koboi, som ikke hadde gjort annet det siste året enn å sikle og gjennomgå reflekstester. Doktor Argon tvilte på at Opal ville ha merket noe om så

T•E REKRUTTERINGSBREV• FRA•

et hanntroll hadde stått rett foran henne og slått seg på brystet. Fondet var ikke det eneste som gjorde Opal unik. Koboi var Argon-klinikkens kjendispasient. Etter øglingtriaden B'wa Kells forsøk på å overta makten hadde Opal Kobois navn blitt de mest beryktede fire stavelsene under jorden. Tross alt hadde denne milliardæren av en fe dannet allianse med den forurettede LEP-offiseren Klunger Knortstokk og finansiert triadens krig mot Paradisby. Koboi hadde forrådt sine egne, og nå ble hun selv forrådt av sin egen psyke. Det første halve året Koboi lå på klinikken hadde den vært beleiret av mediene som filmet hvert minste lille rykk i feens kropp. LEP bevoktet celledøren hennes døgnet rundt, og hvert eneste medlem av staben ble utsatt for bakgrunnssjekker og strenge blikk. Ingen var unntatt. Til og med doktor Argon selv ble gjenstand for tilfeldige DNA-prøver for at man skulle være sikker på at han var den han sa han var. LEP tok ingen sjanser når det gjaldt Koboi. Hvis hun klarte å rømme fra Argons klinikk, ville de ikke bare bli til latter for hele den underjordiske verden, men en svært farlig forbryter ville være på frifot i Paradisby. Etter hvert som tiden gikk, møtte imidlertid færre og færre kamerateam opp ved porten om morgenen. For når alt kommer til alt – hvor mange timer med sikling kan man regne med at seerne vil sitte og glane på? Gradvis ble LEPs bevoktning skåret ned fra tolv mann til seks, og til slutt til én offiser per skift. Hvor kunne vel Opal Koboi ta veien? resonnerte myndighetene. Et titalls kameraer var rettet mot henne døgnet

KENTAUREN• FOLÉN• TEKNISK•

rundt. Hun hadde en søker-sover under huden i overarmen, og det ble tatt DNA-prøver av henne fire ganger om dagen. Og hvis noen mot formodning skulle klare å få Opal ut, hva kunne de gjøre med henne? Feen kunne ikke engang stå oppreist uten hjelp, og sensorene viste at hjernebølgene hennes ikke var stort mer enn rette streker. Når det er sagt, var doktor Argon svært stolt av sin verdifulle pasient, og nevnte ofte navnet hennes i middagsselskaper. Etter at Opal Koboi ble lagt inn på klinikken hadde det så å si kommet på moten å ha en slektning i terapi. Nesten hver eneste familie på listen over de rikeste hadde en gal onkel på loftet. Nå kunne denne gale onkelen få førsteklasses behandling i den reneste luksus. Om bare alle på institusjonen hadde vært like medgjørlige som Opal Koboi. Det eneste hun trengte, var noen intravenøse slanger og en monitor, og betalingen for de første seks månedene på klinikken hadde vært mer enn nok til å dekke det. Doktor Argon håpet inderlig at lille Opal aldri våknet. Så fort hun gjorde det, ville nemlig LEP slepe henne av gårde til retten. Og når hun hadde blitt dømt for forræderi, ville alle hennes midler bli konfiskert, deriblant overføringene til klinikken. Nei, jo lenger Opals lille blund varte, desto bedre var det for alle, særlig henne selv. På grunn av sine tynne skaller og store hjerner var feer utsatt for diverse plager som katatoni, hukommelsestap og narkolepsi. Det var altså meget mulig at komaet hennes ville vare i flere år. Og selv om Opal faktisk skulle våkne, var det meget mulig at hukommelsen hennes ville forbli innelåst i en skuff i den enorme hjernen hennes.

RÅDGIVER• FOR• DE• LAVERE• ELEMEN

Doktor S.J. Argon gikk runden sin hver natt. Han utførte ikke så mye praktisk terapi lenger, men han syntes det var bra for personalet å merke at han var til stede. Hvis de andre legene visste at S. Jerbal Argon holdt fingeren på pulsen, var det mer sannsylig at de holdt sin egen finger på pulsen også. Argon sparte alltid Opal til slutt. På en måte beroliget det ham å se den lille feen ligge der og sove i selen sin. Når en stressende arbeidsdag nærmet seg slutten, misunte han ofte Opal hennes problemfrie eksistens. Da det ble for mye for feen, hadde hjernen hennes rett og slett koblet ut alle funksjoner unntatt de mest vitale. Hun pustet ennå, og nå og da viste monitorene en drømmetopp i hjernebølgene. Men ellers, i alt vesentlig, var ikke Opal Koboi mer. Denne skjebnesvangre kvelden var S. Jerbal Argon enda mer stresset enn vanlig. Kona hans hadde begjært skilsmisse og oppgitt som grunn at han ikke hadde sagt mer enn seks ord på rad til henne de siste to årene. Rådet truet med å inndra statstilskuddet hans siden han tjente så mye på sine nye kjendisklienter, og han hadde en verkende smerte i hoften som ingen magi lot til å bite på. Heksemesterne sa det antakelig bare var noe som satt i hodet. De syntes visst de var veldig morsomme. Argon haltet seg gjennom klinikkens østfløy og sjekket hver pasients plasmaskjerm etter hvert som han passerte rommene deres. Han skar en grimase hver gang han satte ned venstre fot. Vaktmesterne, to feer som het Mervall og Descant Brill, var utenfor Opals rom og feide støv med statiske koster. Feer var fabelaktige arbeidere. De var metodiske, tålmodige og mål-

TERS• POLITISTYRKE.• BE

bevisste. Når en fe ble bedt om å gjøre noe, kunne man være sikker på at det ble gjort. Dessuten var de så søte med de små babyansiktene sine og de uforholdsmessig store hodene. De fleste ble i godt humør bare av å se på en fe. De var levende terapi. «'Kveld, gutter,» sa Argon. «Hvordan står det til med yndlingspasienten vår?» Merv, den eldste tvillingen, kikket opp fra kostingen. «Ikke noe nytt, Jerry,» sa han. «Jeg syntes hun rørte på ei tå tidligere, men det var bare lyset som spilte meg et puss.» Argon lo, men latteren var anstrengt. Han likte ikke at noen kalte ham Jerry. Det var tross alt hans klinikk, og han fortjente litt respekt. Men flinke vaktmestere var som gullstøv, og Brill-brødrene hadde holdt bygningen gullende ren og strøken i nesten to år nå. Brødrene Brill var nesten kjendiser selv. Det var svært sjelden med tvillinger blant Folket. Mervall og Descant var det eneste tvillingparet blant feene som bodde i Paradisby for tiden. De hadde vært med i flere TV-programmer, blant annet Canto, TVFMs mest populære talkshow. LEP-korporal Kålorm Tang sto vakt. Da Argon kom til Opals rom, var korporalen oppslukt av en film i videobrillene sine. Argon klandret ham ikke. Å bevokte Opal Koboi var omtrent like spennende som å se tånegler vokse. «Bra film?» spurte doktoren vennlig. Kålorm løftet opp linsene. «Ikke så verst. Det er en menneskewestern. Masse skyting og skumle blikk.» «Kanskje jeg kan låne den når du er ferdig?»

TRODDE• ALLIERTE• HVIS• DU•

«Gjerne det, doktor. Men vær forsiktig med den. Menneskeplatene er veldig dyre. Du skal få med en spesialklut.» Argon nikket. Han husket Kålorm Tang nå. Denne LEPoffiseren var veldig nøye med eiendelene sine. Han hadde allerede skrevet to brev til klinikkledelsen og klaget over at han hadde rispet opp støvlene sine på en nagl som stakk opp av gulvet. Argon sjekket Kobois journal. Plasmaskjermen på veggen viste konstant oppdaterte opplysninger som ble overført fra sensorene som var festet til tinningene hennes. Det var ingen forandring, og ikke hadde han regnet med noen heller. Alle vitale tegn var normale, og hjerneaktiviteten var minimal. Hun hadde drømt tidligere på kvelden, men nå hadde hjernen hennes slått seg til ro. Og endelig, som om han behøvde noen bekreftelse, informerte søker-soveren som var implantert i armen hennes at Opal Koboi virkelig var der hun skulle være. Normalt ble søker-sovere implantert i hodet, men feenes skaller var for skjøre til inngrep av noe slag. Jerbal tastet inn sin personlige kode på den forsterkede dørens panel. Den tunge døren gled opp og avslørte et stort rom med behagelig pulserende stemningslys i gulvet. Veggene var av myk plast, og beroligende naturlyder strømmet ut av innebygde høyttalere. Akkurat nå var det lyden av en bekk som sildret over flate steiner. Midt i rommet hang Opal Koboi i en heldekkende sele. Remmene var fylt med en slags gelé og tilpasset seg automatisk kroppens bevegelser. Hvis Opal skulle våkne, ville den

HAR• KLART• Å• DEKODE• DENNE•

fjernstyrte selen automatisk snurpe seg sammen som et nett og dermed hindre henne i å skade seg selv. Argon sjekket overvåkningsputene på Opals panne og forsikret seg om at de hadde god kontakt med huden. Han løftet et av feens øyelokk og rettet en liten lommelykt mot pupillen. Den trakk seg litt sammen, men Opal vendte ikke bort blikket. «Nå, har du noe å fortelle meg i dag, Opal?» spurte doktoren dempet. «Et åpningskapittel til boken min?» Argon likte å snakke med Koboi, bare i tilfelle hun kunne høre ham. Han resonnerte som så at når hun våknet, ville han allerede ha etablert en kontakt. «Ingenting? Ikke en eneste innsikt?» Opal viste ingen reaksjon. Det hadde hun ikke gjort på nesten et år nå. «Da så,» sa Argon og strøk den siste bomullspinnen han hadde i lommen rundt i Kobois munn. «Kanskje i morgen, da?» Han rullet bomullspinnen over en svamppute på dataskriveplaten sin. Noen sekunder senere lyste Opals navn opp på en liten skjerm. «DNA lyver aldri,» mumlet Argon for seg selv og kastet bomullspinnen i en gjenvinningskasse. Med et siste blikk på pasienten snudde S. Jerbal Argon seg mot døren. «Sov godt, Opal,» sa han, nesten kjærlig. Han følte seg rolig igjen, og smerten i beinet var nesten glemt. Koboi var like dypt bevisstløs som hun noen gang hadde

GNOMISKE• MELDINGEN• ER• DU• HER

vært. Hun kom ikke til å våkne med det første. Kobois penger var sikret. Det er utrolig hvor feil en gnom egentlig kan ta. Opal Koboi var ikke katatonisk, men hun var ikke våken heller. Hun var et sted midt imellom, svevende i en flytende meditasjonsverden hvor hvert minne var en boble av mangefarget lys som sprakk med et lite plopp i bevisstheten hennes. Siden tidlig i tenårene hadde Opal vært tilhenger av Gola Schweem, guruen som forfektet renselseskomaet. Schweems teori gikk ut på at det fantes et dypere søvnnivå enn det de fleste underjordiske opplevde. Å hensette seg selv i renselseskoma klarte man som regel først etter mange tiår med disiplin og trening. Opal hadde oppnådd sitt første renselseskoma i en alder av fjorten. Fordelene med renselseskomaet var at man våknet fullstendig oppfrisket, men også at man brukte tiden i søvn til å tenke, eller i dette tilfellet til å legge planer. Opals bevisstløshet var så total at psyken hennes var nesten fullstendig atskilt fra kroppen. Hun kunne lure sensorene og følte ingen flauhet over ydmykelsen med å få intravenøs næring og bli skiftet på. Det lengste dokumenterte bevisst selvfremkalte komaet hittil hadde vart i førtisju dager. Opal hadde vært bevisstløs i elleve måneder og var det ennå, selv om hun ikke aktet å være det så mye lenger. Da Opal Koboi slo seg sammen med Klunger Knortstokk og øglingene hans, hadde hun skjønt at hun trengte en reserveplan. Deres plan om å styrte LEP hadde vært genial, men

VED•UNDEROFFISER•I•DE• LAVE