Monica Sagen og Fredrik Holmen
Anton
En helt spesiell hund
2
Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 Om oss . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Drømmen om newfoundlandshund . . 12 En seriøs oppdretter . . . . . . . . . . . . . 14 En hilsen fra Antons oppdretter . . . 16 Rasen newfoundlandshund . . . . . . . 17 Firbeinte venner . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Cindy og Anton . . . . . . . . . . . . . . . . . . 19 Tålmodig og snill med kattene . . . . 22 God med alle dyr . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Valpeliv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Valpekurs . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Sosialisering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 På jakt i stua . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34 En hund etter vann . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Vannlek og redningsinstinkt . . . . . . . 40 Anton vil ikke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 I hundeparken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 På hyttetur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Jobb og fritid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 Hjemme hos Anton . . . . . . . . . . . . . . . . . 59 Stell og litt styr . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Da Anton skulle stelles til jul . . . . . . 65 Livet på hundehotell . . . . . . . . . . . . . . . . 66 Antons livretter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Å gå i trapper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 74 Anton bestemmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Fredrik til unnsetning . . . . . . . . . . . . . . . 81 TV-serien Fra bølle til bestevenn . . . . . 91 Anton i all slags vær . . . . . . . . . . . . . . . . 103 Livet etter Fra bølle til bestevenn . . . . 108 Kjendislivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Anton hos Lindmo . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Barnas kulturmønstring . . . . . . . . . . . 123 Spårtsklubben . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 125 Gullruten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Kjærligheten til Anton . . . . . . . . . . . . . . 132
Forord Denne boken handler om Anton, vår helt spesielle hund. Mitt navn er Monica, og jeg er Antons matmor og fortellerstemmen i denne boka. Antons matfar heter Fredrik, og vi bor sammen på Stjørdal, en passe stor småby i Trøndelag. Vi har hatt hunder hele livet, men livet med Anton er noe helt spesielt og annerledes enn våre tidligere erfaringer med hunder. I 2020 deltok vi i tv-programmet Fra bølle til bestevenn med Anton. Der skulle hundetrener Maren Teien Rørvik hjelpe oss og fem andre hundeeiere med å dempe problematferd hos hundene våre. Perfekt, tenkte jeg, for listen over mine utfordringer med Anton var lang, og de fleste av dem var ikke av det helt vanlige slaget: Anton er en kjempestor kosebamse av en newfoundlandshund på 85 kg. Han nekter å kjøre noen annen bil enn Fredriks Mercedes, og stikker gjerne en tur til Rema for å få seg en pakke påleggsskinke. Han foretrekker å bestemme selv, enten det gjelder innetemperaturen i stua eller hvorvidt det passer med et bad i sjøen. Sist, men ikke minst: Anton kan legge seg ned hvor som helst, når som helst, og nekte plent å bli med videre. I timevis. Og så er han enormt skjønn, og veldig god. Han er verdens beste Anton! Når vi nå legger fram hele historien og hele livet til Anton, så vet vi at uansett hva vi gjør, så vil det være noen kritikere, og mange som er kjempepositive. Sånn vil det alltid være, uansett. Det som gjør vondt, er når noen kritiserer hunden. Vi har fått kommentarer om at han har så mye plager, og at det er derfor han ikke har lyst til å gå, og at han er for feit – men jeg vet jo at det ikke er sant. Folk som kjenner oss, vet at Anton har verdens beste hundeliv. I Fra bølle til bestevenn ble Anton fort en favoritt. Han sjarmerte folk over hele landet! Mange har lurt på hvordan det har gått med Anton i etterkant av programmet, og noen har kanskje også lurt på hva slags folk Fredrik og jeg er. I denne boka blir du litt bedre kjent med meg og Fredrik, men først og fremst får du høre om livet til Anton, helt fra vi hentet ham hos oppdretteren og fram til i dag.
Monica Sagen, matmor
4
5
6
Om oss Hjemme hos Fredrik og meg har det alltid vært plass til unger og dyr. Vi har to egne barn som har blitt voksne nå, og i tillegg har vi vært både fosterhjem og beredskapshjem i en årrekke. Noen barn har bodd hos oss i flere år, og andre har vært her i kortere perioder. Enkelte har bodd hos oss så lenge at vi ser på dem litt som våre egne unger, og dem har vi holdt litt kontakt med også etter at de har blitt voksne. Vi har også hatt mange forskjellige dyr i tillegg til Anton opp gjennom årene. Av yrke er jeg vernepleier. Jeg jobber turnus på en barnevernsinstitusjon. Og det som kanskje er litt snodig, eller nærmest ironisk – er at jeg i jobben min praktiserer en metode som går ut på å forsterke ønsket atferd. På jobb er jeg veldig klar og tydelig, og jeg forklarer og begrunner metoden godt overfor ungdommene. Med min profesjonelle bakgrunn burde jeg være godt rustet til å håndtere de sidene ved Anton som har vokst seg mer og mer problematiske. Metoden jeg bruker på jobb – å forsterke ønsket atferd – er jo akkurat den samme metoden som hundetrener Maren rådet oss til å bruke i Fra bølle til bestevenn! Men med Anton kommer jeg til kort. Jeg klarer rett og slett ikke å oppdra en hund sånn. Det er nok fordi jeg ser det komiske og søte i at hunden bare legger seg ned og nekter å høre etter. I den trassige oppførselen hans ser jeg en personlighet som gjør at jeg smelter helt – at et dyr kan ha sine egne meninger. Det er helt herlig, synes jeg.
Anton er ganske sta, men han har en
herlig personlighet!
7
Jeg klarer rett og slett ikke å bruke samme metode her hjemme med dyra som jeg bruker i jobben. Det blir helt motsatt: Jeg ser jo selv at jeg forsterker uønsket atferd hos Anton med å gi kos og klem i tide og utide. Jeg har stor og uforbeholden kjærlighet til dyrene. Ofte er de avhengige av oss mennesker for å klare seg; de trenger mat, vann, husly og stell. Mange ganger ser jeg ikke noen grunn til at et husdyr ikke skal få viljen sin, så sant det ikke strider mot all sunn fornuft. Dersom Anton hadde vært sulten døgnet rundt, så hadde han selvsagt ikke fått mat 24 timer i døgnet. Da hadde det gått på liv og helse løs. I andre tilfeller synes jeg det er helt greit å la dyrene få viljen sin. Det skal sies at jeg har veldig vondt for å si nei, både til folk og dyr. Spesielt til dyr. Når det gjelder barneoppdragelse, har jeg ikke noe prinsipielt problem med å si nei; da kan jeg samtidig gi en god begrunnelse. Til dyr, derimot, er det verre – de forstår jo ikke hvorfor. Om jeg sier «nei» til Anton, så forstår han kanskje at «nei» betyr «ikke lov», men han fatter ikke hvorfor. Han bare kikker opp på meg med de nydelige øynene sine og blir liggende i sofaen. Ofte blir jeg sjarmert og tenker: «Ja, ja. Har det egentlig noe å si om han får viljen sin?» Jeg er veldig svak for dyrenes sjarm og særegenheter, og særlig er jeg svak for Anton. Han kikker på meg, og jeg smelter helt med én gang. Det blikket betyr rett og slett klem og nuss for meg. Jeg har nok skutt meg selv i foten der. Jeg vil så gjerne sørge for at både dyr og mennesker rundt meg har det bra. Det er det som gjør meg aller mest glad!
nton ikke skulle få ligge A at på t em st be st bli. I starten var vi fa or stor han kom til å hv jo te ss vi Vi . en fa i so
8
9
Når Anton først ha r ikke til å rikke. Tro lagt seg ned, er han meg; jeg har prøvd.
g rundt lillefingeren. Søte Anton! Han tvinner meg fullstendi Utfordringen for meg oppstår når Anton nekter å bli med meg. Jeg lærte av hundetrener Maren at jeg egentlig bare skal snu ryggen til, og late som jeg går fra ham. Og så; hvis han følger etter meg – da kan han få kos. Det er det som ville ha vært sunn fornuft, og å forsterke ønsket atferd. Men det er så utrolig vanskelig for meg å snu ryggen til ham. Jeg vet veldig godt at jeg ikke skal gi ham kos eller godbit når han legger seg ned, men se på ham, da. Han er så skjønn! Den hunden tvinner meg fullstendig rundt lillefingeren. Jeg vet at jeg forsterker uønsket atferd hos Anton når han får kos av meg uansett hvordan han oppfører seg. Jeg sliter fortsatt med å få med meg Anton. Problemet er faktisk større enn noen gang. Så å si hver eneste dag kjører Fredrik fra jobb for å hente Anton og meg et eller annet sted, fordi Anton har slått seg vrang og jeg ikke får ham med meg. Jeg er Anton-fast hver dag, faktisk. Det er nærmest galskap. Hvis Fredrik hadde jobbet for en arbeidsgiver, ville det ha vært umulig for ham å være vår redningsmann i hverdagen. Heldigvis trives Fredrik som selvstendig i sitt eget firma, og har ingen planer om å bytte beite. Flaks for oss alle, får jeg si.
10
Bilen som Fredrik kjører på jobb, har MUS-skilter, og mange har lurt på hvorfor. Det er fordi firmaet til Fredrik heter Maskinutleie Stjørdal (MUS). Han leier ut alt som tenkes kan av lifter, trucker, toaletter, gjerder, maskiner og utstyr. Fredrik tar oppdrag på forskjellige plasser her i Trøndelag. Han har et kontor, men er mye på farten rundt omkring i regionen. Han har blant annet bygget Stjørdalsblinks fotballstadion her på Stjørdal. Anton elsker å være med Fredrik på jobb, men nekter altså å gå inn i noen andre biler enn Mercedesen til Fredrik. Jeg skjønner at det virker snodig, men Anton er og blir en Mercedes-hund. Egentlig er det fullt forståelig – Anton er en smart hund som vet å sette pris på det gode liv.
Anton elsker å være m ed
Fredrik på jobb.
Anton er og blir en Mercedes-hund. 11
Drømmen om newfoundlandshund Historien om Anton startet lille julaften 2014. Fredrik og jeg var beredskapshjem den julen, og lille julaften kjørte vi til Trondheim for å hente en baby. Babyen skulle bare være hos oss i noen få dager før den fikk et nytt, permanent hjem. På veien dit tenkte jeg på stort og smått, slik jeg gjerne gjør. Plutselig dukket det opp en tanke: newfoundlandshund. Jeg bare måtte ha en newfoundlender! De som kjenner meg, vet at hvis jeg først har fått et sånt innfall, er jeg fast bestemt på å gjennomføre. Fredrik ante fred og ingen fare der vi satt i bilen. – Du, Fredrik, vet du hva? Jeg må ha en newfoundlender, sa jeg. Han ble litt paff der han satt bak rattet. På den tiden hadde vi en liten hund fra før, i tillegg til to katter. Hver gang jeg kommer hjem med dyr – jeg har kommet hjem med opptil flere dyr før – mener han at jeg ikke har tenkt godt nok gjennom det. Men denne gangen sa Fredrik at han faktisk alltid hadde ønsket seg en stor hund! Jeg ble positivt overrasket, og lot drømmen om newfoundlandshund få fritt utløp på veien til Trondheim. Fredrik kjørte, og jeg la ut om alt det positive med den typen hund. Fredrik ble ivrig, jeg googlet i vei og fant bilder jeg kunne vise ham. Fredrik ble helt fascinert. Han beit på! Avgjørelsen var tatt: Vi skulle få drømmehunden! Så snart vi kom hjem og var trygt på plass med babyen, begynte vi å lete etter en oppdretter av newfoundlandshund. Fredrik og jeg klarte ikke vente et minutt lenger. Dessverre var det ingen i Norge som hadde leveringsklare valper på det tidspunktet, men vi fant en dame i Gøteborg som hadde et kull. Nå hadde Fredrik blitt såpass ivrig etter å få en newfoundlendervalp i hus at han foreslo å sette seg i bilen og kjøre nedover til Gøteborg allerede andre juledag. Jeg skjønte fort at det kunne bli litt kaotisk: I huset hadde vi våre egne barn, et fosterbarn og den lille babyen. Selv om tanken på en liten newfoundlender var helt uimotståelig, ble vi enige om at julen er for ungene – vi kunne faktisk vente noen dager med å få oss valp.
VISSTE DU AT?
¦ Newfoundland er en øy i Canada. Da vikingen Leiv Eiriksson
oppdaget Amerika og kalte det Vinland rundt år 1000, var det Newfoundland han fant.
¦ Rasen newfoundlandshund stammer antakelig fra vikinghundene som Leiv Eiriksson hadde med seg på tokt.
12