Den hemmelige kvinnen
Anna Ekberg
Den hemmelige kvinnen Oversatt av Heidi Grinde
Anna Ekberg Originalens tittel: Den hemmelige kvinde Oversatt av: Heidi Grinde Copyright 2016 Anna Ekberg og J/P Politikens Hus A/S First published by Politikens Forlag, JP/Politikens Hus A/S, Denmark Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm ISBN 978-82-02-53107-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Magdalena Russocka / Arcangel Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2017 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
Det må være en overlevelsesmekanisme, tenker Helene mens hun stirrer på den mørke ringen etter kaffekoppen på det hvitlaminerte skrivebordet. Det må være en overlevelsesmekanisme at hun velger å feste blikket på noe så lite og ubetydelig nå, når verden raser sammen omkring henne. Hun tvinger seg til å heve blikket, ser seg om i kontoret på politistasjonen, forsøker å fokusere på arket som politibetjenten har gitt henne. «Siktedes rettigheter» står det øverst. Hun har rett til advokat, hun har rett til å lyve for politiet, hun har rett til mat og drikke. Og til 800 kroner i erstatning dersom hun har vært uberettiget siktet i ti minutter. Hvor lenge har hun vært siktet? Iallfall lenger enn i ti minutter. «Har du lest det?» spør betjenten som sitter rett overfor henne. En ung, spedbygd mann, ikke over tretti, skuldrene fyller ikke ut uniformsjakken. Politimannen ved siden av er eldre, han har grå dress og hvit skjorte og har ikke sagt noe ennå. «Ja.» «Og du fastholder at du ikke vil ha noen advokat?» «Ja.» Betjenten i uniform kaster et fort blikk på kollegaen. Den eldre betjenten kremter. «Fru Söderberg. Forstår du hvorfor du er her?» Før Helene rekker å svare, ser hun det. Et lysglimt, et lyn gjennom rommet på politistasjonen. Betjentene ser det også. Den eldste spretter opp. «Få de fotografene vekk fra vinduene!» roper han sint. Helene snur hodet, blitzen treffer henne enda en gang. Et øyeblikk løfter hun hendene, 5
begge hendene, som om hun overgir seg. De kan få det de er ute etter. Bilder av den berømte Helene Söderberg, arrestert, lagt i jern, ydmyket, ferdig. «Få dem unna!» roper den eldste igjen. Et par av de yngre farer ut av døren, persienner blir trukket ned. Helene er likeglad. Bare la dem fotografere så mye de vil. «Fru Söderberg,» sier betjenten, trekker pusten dypt, retter på skjorten. «Vi har noen rutiner vi må igjennom. DNAprøver, fingeravtrykk og slikt. Det tar kanskje en times tid. Er det i orden for deg?» «Helt i orden,» sier Helene. «Så vil du få anvist en celle før du fremstilles for varetektsfengsling.» Han ser på henne. Hva venter han på? Skal hun si noe? «Men først plikter jeg å lese opp siktelsen for deg.» Hun sier ingenting nå heller. Den eldste betjenten nøler. Så bestemmer han seg og trekker lesebrillene opp av jakkelommen. Det ser ut som om han ikke liker det han gjør. Han leser ordene langsomt og mekanisk, som om det gjaldt en bruksanvisning til en ny komfyr. «Helene Söderberg. Du er siktet etter straffeloven paragraf 237 for forsettlig drap på Louise Andersen.» Helene ser opp, møter blikket hans. Var det alt? Det lyder nesten som ingenting. Forsettlig drap. Paragraf 237. Louise Andersen. De andre politifolkene rundt henne, de som sitter ved bordene, og de to kvinnelige, kortklipte betjentene borte ved kaffemaskinen, forsøker å late som om de ikke hører etter. Men det er helt stille i rommet. Alle lytter. Et sted ringer en telefon, men ingen tar den, ingen vil gå glipp av dette øyeblikket. Nå, akkurat her, blir det skapt historie. I årevis kommer folk til å snakke om denne dagen. Når betjentene kommer hjem i kveld, og familien er samlet rundt middagsbordet, vil de fortelle om dagens begivenheter. Barna vil sitte tause og storøyde og lytte til historien om den mektige familien Söderbergs fall. Om drapet på den uskyldige Louise Andersen. Helene ser inn i øynene til den unge betjenten, deretter den eldre. Hun 6
kan like gjerne gi dem konklusjonen med en gang. De har fortjent den. «Jeg er skyldig,» hvisker hun. Kjenner hvordan luften blir sugd ut av rommet. Det er som om tiden fryser til. «Jeg drepte henne. Jeg drepte Louise Andersen.»
to uker tidligere
2
Louise våkner. Hver morgen våkner hun til denne utsikten. Hun har ikke vent seg til den ennå, men hun tror ikke hun kunne leve uten den. Havet. Så tett innpå at hun synes hun kunne nå det med hånden. Vinduet er et rundt koøye, det gir henne følelsen av å være om bord på en båt. Hvis det hadde vært mulig, hadde hun aller helst villet bo på en båt. Joachim erter henne ofte med det, men det gjør ingenting. Hun skjønner godt hvor idiotisk det virker at hun har valgt et liv med vann på alle kanter, hun som blir sjøsyk hver gang hun tar båten fra Christiansø til Bornholm. Sengen er plassert slik at havet er det første hun ser når hun åpner øynene. Louise har alltid hatt en følelse av at noen en dag vil komme sjøveien, en eller annen som vil forandre livet hennes. Sikkert idiotisk, bare en følelse. Men den er der. I dag ligger havet blikkstille og har den dypblå fargen som det bare har nå midt på sommeren. Skyfri himmel, utenfor hører hun summing av stemmer. Turistene er oppe og ute allerede. Louise ser ut på kvinnen med barnevognen, det eldre paret på benken. De sitter alltid der, hun har ofte betraktet dem. To av de nittien fastboende på de små øyene. Kommer hun og Joachim til å sitte slik en dag? Louise holder på den romantiske tanken i noen sekunder, før den blir ødelagt av en mann. En høy, middelaldrende mann i dress. Ikke en av de fastboende, men en av de tusener av turister som kommer hver sommer. Han står utenfor kaféterrassen. Urolig, rastløs – det er noe disharmonisk over ham, som om han leter etter noe. Eller er han full? Louise lukker øynene et øyeblikk, men så blir hun forstyrret av en lyd. Var det den som vekket henne? Den lyden hun har savnet slik? 11
Louise slenger dynen til side og går ut på gulvet. Kjenner det solvarme treverket mot fotsålene. Hun lister seg ut av soverommet og bortover gangen til den lukkede døren. Hun blir stående helt stille, og kjenner hvordan smilet brer seg i ansiktet. Muskler som ikke har vært brukt på lenge. Han skriver. Joachim skriver faktisk. Og ikke på den hakkende, frustrerte måten hun har hørt så ofte i det siste. Utenfra har det lydt som om han sloss med tastaturet, og etterpå så han ut som om han hadde vært i krigen, svett og rødflammete i ansiktet. Nå er lyden en annen. En harmonisk lyd av fingre som skriver, av frihet og skapertrang. Louise henter fram et av sine yndlingsminner, minnet om den gangen de traff hverandre. Den gangen da Joachim skrev som om han eide hele verden, og stormet inn i hennes verden. Joachim kom og leste høyt fra boken sin på den stappfulle kafeen. Da var hun i slutten av trettiårene, han ti år eldre og ti centimeter høyere. Hun husker hvor selvsikker han virket, det tykke, grå håret, hvordan han kikket på tilhørerne over kanten på de billige lesebrillene mens han leste. Hun var blitt overveldet, han ville ha henne, hun var overhodet ikke i tvil om det. Hun syntes han var for brautende. Det synes hun fremdeles av og til, selv om hun er fullt klar over at det dekker over helt andre sider ved ham – sårbarheten og usikkerheten. Hun trykker ned klinken så lydløst hun kan og smetter inn på kontoret. Han snur seg ikke, skriver bare videre. Flott, han må ikke slutte. Problemene har vart så lenge. Først begynte han på en ny roman, så gikk han i stå og kom ikke videre. Det hadde ikke hendt ham før, fram til da hadde han skrevet hele tiden. Men nå gjentok det seg flere ganger, og Louise merket hvor engstelig han ble. Det var som å bli impotent, bare verre, hadde han sagt. Den gangen hadde Louise tenkt at han heldigvis ikke var blitt impotent iallfall. Men på det tidspunktet visste hun ikke at det fantes noe som var verre. Samtidig med at han slet, fikk Louise problemer med kafeen. Hun hadde undervurdert hvor krevende det var å sitte med hele ansvaret. Hun var ikke lenger 12
en vanlig ansatt med fast arbeidstid, nei, nå skulle hun lære alt fra bunnen av, lære å være sjef, selv om det faktisk falt forbausende lett å være den som bestemte. Men nå har det endelig roet seg, ikke minst fordi hun har Lina, som er helt uvurderlig. Lina er ivrig, ærgjerrig og ansvarsbevisst, og det er Linas fortjeneste at Louise kan tillate seg denne fridagen, tillate seg å nyte at hun har fått Joachim tilbake. Han slutter å skrive, snur seg og ser på henne over kanten av brillene, slik han alltid gjør når han blir avbrutt. «Forstyrrer jeg?» sier Louise og smiler. «Det var ikke meningen.» Han reiser seg. Tar to skritt og er borte hos henne. Blir et øyeblikk stående og se på henne før han legger hendene på hoftene hennes med en lett, smygende bevegelse. Han kysser henne, den ene hånden glir fra hoften opp til nakken hennes, et lett grep som brått blir fastere. Han presser henne inn mot veggen, løfter opp nattkjolen. Hun trekker ned trusen, vrikker den helt av seg. Han knepper opp buksene med den ene hånden mens den andre fremdeles holder henne rundt nakken, han kysser henne og trenger inn i henne. Kroppen hennes kjenner det, kjenner viljen hans, kjenner blikket hans på ansiktet. Huden tar imot alt sammen, suger det til seg. Blikket som skaper henne. I et kort, skjelvende øyeblikk eksisterer hun bare som det. Som det han ser. Hun lukker øynene og hører ham stønne høyere og hesere inntil det går for ham. Hun holder rundt ballene hans, kjenner hvordan de spennes og slapper av. Hun hører alt sammen, ser alt sammen, merker alt sammen. Men fra et fjernt, dyptliggende sted. Et sted det er vanskelig å komme tilbake fra. Tilbake. Han legger armene rundt henne. «Jeg må tisse,» hvisker hun. Han smiler og kysser henne fort på pannen, hun kjenner ham, nå vil han helst bare skrive videre. Da Louise kommer ut i gangen igjen, hører hun Lina rope nede fra kjøkkenet. Er det en av de nye sesonghjelperne som heter Helene? «Hva?» sier Louise. 13
«Bjørk har ikke kommet. Og det står en mann utenfor som spør etter Helene.» Louise småbanner mens hun kler på seg. Hun blir nødt til å gi Bjørk sparken, hun passer ikke jobben sin, og nå ryker hennes egen fridag. Det er synd for Lina også, hun hadde sikkert gledet seg til å dra på røykeriet og hente sild og flørte med sesongarbeiderne fra fastlandet, eller bare sitte og sjekke Facebook og drikke kaffe. Slikt er ikke mulig når sjefen er til stede. Men det er ikke bare tanken på den tapte fridagen som irriterer Louise. Hun orker rett og slett ikke tanken på å gå inn i det varme kafélokalet og dekke bord og sette nye lys i stakene – alle de kjedelige rutineoppgavene som må gjøres før de kan åpne. Dagen er varm allerede. Louise står på det lille, velorganiserte kjøkkenet og rører i fiskefarsen. Frisk, finhakket fennikel ligger klar ved siden av. Bare krydderurtene mangler, og dem henter hun fra krukkene på terrassen. Estragon, dill, kjørvel, persille. Hun har brukt lang tid på å finpusse oppskriften, og nå er fiskekakene blitt en av kafeens signaturretter. Selv om fridagen ble spolert, må hun innrømme at hun elsker å stå slik på kjøkkenet. At hun rett og slett nøt turen til røykeriet, å komme fram til ovnene før turistene dukket opp. En doven flue surrer i det smårutete vinduet over utslagsvasken. Hun tørker svetten av pannen og hendene på forkleet før hun går bort for å slippe ut fluen. Kaster et raskt blikk på seg selv i ruten. Det lyse håret er stramt satt opp, slik Louise forlanger av alle jentene når de arbeider på kjøkkenet. Louise står i den varme brisen fra det åpne vinduet og ser på fluen, som slutter å surre straks vinduet ble åpnet. Nå sitter den bare i vinduskarmen. Vingene vipper opp og ned, men den flyr ikke. Den gangen hun sto der. Den gangen alle muligheter var åpne. Alt det tenker hun på nå. Hun kunne ha gjort hva som helst, hun kunne ha reist ut i verden. Var det en tilfeldighet, eller var det rett og slett skjebnen som gjorde at hun havnet her? Louise vet ikke helt hva hun skal tro, men det hender at 14
det fremdeles forbauser henne at det gikk slik. Hun hadde sett oppslaget på havna i Rønne. Hun hadde nettopp kommet og hadde lyst til å gjøre noe helt nytt uten for mange forpliktelser. «Sommervikar søkes til liten, men hyggelig og veldrevet kafé på Christiansø. Må være stabil og pliktoppfyllende og serviceinnstilt, ha godt humør og ikke bli rastløs av å bo på en liten øy» hadde det stått på plakaten. Louise husker teksten ennå, hun bruker den samme teksten i sine egne annonser. Hun søkte jobben uten å tenke særlig mye over det. I høyden at det kunne være en grei, midlertidig jobb inntil hun bestemte seg for hva hun ville gjøre etterpå. Men hun var blitt der, og det midlertidige hadde rent umerkelig glidd over i noe fast. If it works, why fix it? Det hadde hun lest i et intervju med Tom Jones en gang, det var slik han hadde svart da journalisten spurte hvordan han holdt ut å synge de samme sangene om og om igjen. Hvorfor reparere noe hvis det funker? «Jeg har dekket bordene, skal jeg åpne døren?» spør Lina. Louise ser på klokken. De har god tid. «Vent i ti minutter, du kan gjøre klar salaten imens.» De jobber i taushet, slik folk gjør når de arbeider bra sammen. Slik hun hadde jobbet sammen med Beate, den tidligere eieren. Louise hadde ikke visst noe om kaféarbeid. I begynnelsen hadde hun måttet spørre om alt og følte seg litt dum. Men heldigvis hadde ikke Beate noe imot å svare på spørsmål, og Louise fikk raskt større og større ansvar. Hun hadde ikke hatt noen planer om å bli kaféeier, men Beate hadde sett noe i henne som hun ikke visste at hun hadde. Et sjeftalent, et forretningstalent? Beate bodde i barndomshjemmet, et hus litt utenfor Gudhjem, så leiligheten over kafeen sto tom. I hele sommersesongen hadde Louise bodd på – og betalt dyrt for – et rom på gjestgiveriet. Da høysesongen var over, hadde Beate tilbudt henne å flytte inn i leiligheten og bli fast ansatt. Av de fire som hadde jobbet der i sommersesongen, var hun den eneste som skulle jobbe full tid vinteren igjennom. Selv om leiligheten var liten, falt Louise for den øyeblikkelig. Og leien var veldig rimelig. 15
Det første året slet hun med å venne seg til høsten og vinteren. Det ble mørkt og kaldt, og alt – selv havet – luktet annerledes. Det var en annen befolkning på Christiansø og lillesøsteren, Frederiksø, enn de gjestene hun hadde servert om sommeren. Alle hadde bedre tid nå, og andre rutiner – noen kunne sitte i timevis med en kopp kaffe og en avis. Og da Louise sto med den første lønnsslippen i hånden, oppdaget hun at de praktisk talt ikke betalte skatt på øya. Hun fikk nesten hele bruttolønnen utbetalt, uten noe tretti prosent trekk for kommuneskatt, slik hun var vant til, for øyene var ikke del av noen kommune. De hørte direkte inn under Forsvarsdepartementet, siden de historisk sett var en del av Danmarks forsvarsverker. Og Louise hadde fått vite at øyene måtte være bebodd, ellers var de redde for at Russland ville invadere dem. Slik er folkeretten – hvis man vil gjøre krav på et landområde, må man sørge for at det bor folk der. Den direkte konsekvensen er at ingen betaler skatt på disse små, vakre øyene. Rett og slett for å lokke til seg tilstrekkelig mange dansker til å holde russerne unna. «Han banker på døren.» Linas stemme bryter inn i Louises tankerekke. «Hvem?» «Den mannen. Han som spør etter Helene. Skal jeg slippe ham inn? Kan vi åpne nå?»
3
De hvite bordene glinser i solen, men bare til Louise får lagt på dukene. Greske farger, knallblått og hvitt, hun elsker de fargene sammen med krydderurtene i de store, røde krukkene som er produsert lokalt og stilt opp som en hekk, et vern mot gaten. Nå blomstrer oreganoen, den dufter Italia, og hun setter små kvister i drammeglass på alle bordene. Aldri blomster, bare krydderurter. Om sommeren er terrassen den viktigste delen av kafeen. Gaten er full av solbrente turister som alltid undervurderer virkningen av solen på de små øyene. Det er noe med havet og hvordan det reflekterer solstrålene, men Louise har gitt opp å forstå det. Isteden bruker hun alltid solkrem med lav faktor, av og til om høsten også. Hun ser opp da mannen roper. «Helene!» Nesten som et skrik. Louise sender ham et raskt blikk. Først nå ser hun ham ordentlig. En pen, mørkhåret mann med lys, dyr og velsittende dress. Hun snur seg, går inn og smiler til Joachim, som er kommet ned i kafeen og sitter med en papirbunke foran seg mens han spiser. «Hør på dette,» sier han. «Har du tid? Skal du åpne nå?» «Om fem minutter.» «Vel. Den nye romanen skal hete Veien ut, og den begynner sånn …» Joachim blar i papirbunken, som allerede virker uoversiktlig, men det er et godt tegn. Når Joachim skriver, skriver han raskt og mye. Han kremter og leser: «’Hun husker hunden. Den sto ved enden av den bratte bakken opp til skolen. Hver eneste morgen var hun redd for at den skulle stå der og vente på henne. De andre barna var 17
ikke så redde som hun, og det var bare henne den bjeffet på. Derfor utviklet hun allerede som seksåring sin aller første overlevelsesstrategi, en strategi hun også skulle få nytte av senere i livet …’» Joachim ser på Louise over kanten av brillene. «Hva da? Les videre – hva gjorde hun?» «’Hun bøyde seg ned, veldig langsomt, uten å ta øynene fra hunden. Og tok opp en stein. Den største hun kunne finne. Og så gikk hun fram mot beistet. Hun løftet rolig hånden med steinen over hodet, mens hun hele tiden holdt hunden fast med blikket …’» Joachim stanset. «Det er begynnelsen.» «Hva handler den om?» «Om henne. Om hennes kjærlighet til en mann hun ikke kan få.» «Men det blir vel en lykkelig slutt, i det minste?» «Nei, selvfølgelig ikke.» Han smiler. «Stor kjærlighet kan aldri slutte lykkelig.» Han møter blikket hennes og legger fort til: «I litteraturen.» Han sier noe mer også, men enda en gang hører hun den merkelige mannen rope og knakke hardt på vinduet. «Helene!» Om og om igjen. Hun reiser seg og kikker nysgjerrig ned gjennom lokalet. Han står nede ved døren og knakker på ruten. «Er det en svenske?» spør Joachim. «Høres ikke sånn ut,» sier Louise og forsøker å få et helhetsinntrykk av mannen. Han ser ikke ut som den typen som lager bråk i gaten. Ikke ser han full ut, ikke uvasket eller skitten eller ubarbert. Han knakker hardere på ruten. «Jeg skal snakke med ham,» sier Joachim, reiser seg, går gjennom det tomme lokalet ned til døren og låser opp. «Helene,» sier mannen og går forbi Joachim. «Hei!» Joachim forsøker å gripe fatt i ham, men han er for rask. Det går opp for Louise at det er henne han er på vei mot, at han stirrer på henne. Stirrer rett på henne mens han roper: «Helene! Det er meg!» Louise konstaterer at han er 18
høy og bredskuldret og faktisk en veldig kjekk mann. Han har tykt, blankt hår som faller i myke lokker over pannen nesten ned til øynene, men uten å skjule dem. Tvert imot – håret fremhever øynene. Grønne øyne. Klare, grønne øyne som ser direkte på henne. «Helene.» Mannen har senket stemmen og hiver opprørt etter pusten da han står foran Louise. Joachim har tatt ham igjen nå. «Jeg tror du tar feil av henne og en annen, kamerat.» Joachim snakker med sin vanlige myndige stemme. Han er ikke lett å overse, og når han sier noe, pleier alle å lytte, men mannen enser ham overhodet ikke og kommer nærmere. «Helene, det er meg.» Joachim står i veien, så mannen må dytte ham vekk for å komme forbi. Ikke hardt, nærmest bare en bevegelse med armen, men hardt nok til at Joachim vakler et øyeblikk. En stol velter, en kaffekopp faller i gulvet og går i knas, og Lina løper bort for å hjelpe Joachim. Louise ser seg forvirret rundt: Hva er dette for noe? «Helene.» Louise viker tilbake. Og så skjer det. Mannen griper etter henne, hånden lukker seg om det venstre håndleddet hennes. «Slipp meg.» «Kjenner du meg ikke igjen? Det er meg – Edmund. Hva er i veien med deg?» «Slipp!» Louise hever stemmen. Joachim tar tak i mannen. «Nå er det nok! Slipp henne!» sier Joachim og holder mannen som kaller seg Edmund, i et fast grep. Det får ham bare til å rope høyere, og nå er det noe nytt i stemmen som Louise ikke har lagt merke til før. Desperasjon? Forargelse? Han ser ikke sint ut, virker ikke farlig på noen måte, snarere ulykkelig. Øynene er fuktige, og han stirrer fremdeles på Louise, bare på henne. 19
«Helene!» gjentar han enda en gang. «Du er min kone, Helene. Min kone.» «Du er på feil sted,» sier Joachim og haler mannen hardt mot døren. «Lina, løp ned på røykeriet og be om hjelp,» sier han mens han sliter med å få mannen ut. «Det er jo meg, mannen din – kjenner du meg ikke igjen? Helene.» Ordene rammer henne som et slag, et hardt, fysisk slag som får henne til å tumle bakover. Hun vakler et øyeblikk.
4
Joachim har aldri sett Louise så rystet før. Han forsøker å få henne på bena. «Går det bra? Er du dårlig?» Han får ikke kontakt med henne. Bak seg hører han en av de sterke karene fra røykeriet: «Nå gir du deg! Du ser jo at hun ikke kjenner deg!» Joachim snur seg og ser på dem, på den svette karen som roper overdrevent høyt, synes han. Men det virker. Det finnes ikke politi på øya, så alle må hjelpe til hvis det skulle trekke opp til bråk. Mannen blir helt stille. Blikket blir flakkende, nervøst og usikkert. Som om han først nå skjønner hvilket kaos han har stelt i stand. Turister står og glor; de fire karene og to av eierne av røykeriet holder ham fast. «Du må ikke slippe ham,» sier en av de eldre og snakker sikkert av erfaring. Når de først har fått bråkmakerne i gulvet, holder de dem fast til politiet kommer fra Rønne. Joachim vender oppmerksomheten mot Louise igjen. Et kort øyeblikk … det er vanskelig å innrømme, men et kort øyeblikk da han så mannen komme inn på kafeen, hadde han lurt på om Louise kjente ham. Joachim legger armene om henne. «Ta det rolig, alt er under kontroll,» sier han og trykker henne inntil seg. «Men hva er det han vil?» «Han er ikke frisk, han roer seg nå.» «Jeg vil ikke ha ham her inne.» «Vi skal få ham ut. Vi får nok snakket ham til fornuft så han forsvinner igjen.» «Jeg vil ha ham ut NÅ.» 21
Joachim ser undrende på henne. Hvorfor er stemmen blitt så skingrende? Hvorfor skjelver hun? Han har aldri sett henne slik før. Louise. Den vakre kvinnen hans. Det er en del av ham som aldri kommer til å forstå hvorfor hun valgte ham. Han er fullstendig klar over at massevis av kvinner faller for ham, men dem kan han ikke ta alvorlig. Tar ikke seg selv alvorlig. Det er jo en ren vits at han skulle være spesielt dyp og følsom fordi han kan skrive. Folk oppfører seg som om han skulle vært et orakel. Det er noe annet med Louise. Hun tar ham ikke så alvorlig. Hun er ikke redd for ham. Men hun er redd for mannen som blir holdt nede av de svære karene fra røykeriet. Eller iallfall utrygg på ham, det kan hun ikke skjule. Nå begynner mannen å kjempe imot, han vil ikke holdes fast lenger og slåss for å komme løs. Han har begynt å rope høylytt også. Om de bare kunne få ham til å holde kjeft. Han er sterk og veltrent. Den ene av karene holder ham med et godt tak rundt armene og presser hele kroppsvekten mot ryggen hans for å holde ham i ro. Så tar han av seg beltet og binder det rundt håndleddet på mannen. «Nå har jeg ringt,» sier Lina. Hun står bak bardisken og ser ut som om hun er klar til å barrikadere seg på kjøkkenet om det skulle bli nødvendig. Politiet. Joachim sukker. En litt overdreven reaksjon, kanskje. Men på den annen side vet politiet kanskje hvem de skal kontakte, hvem som kan hjelpe mannen. Han har roet seg nå, øynene er ikke lenger vilt oppsperret. Bare triste og oppgitte. Men blikket viker ikke fra Louise, og det er ubehagelig. For Joachim også. Politiet kommer helt fra Rønne. Båten deres er rask, raskere enn fergen. Likevel kommer det til å ta tid. De får holde mannen her og prøve å snakke ham til fornuft. Men Louise trenger ikke å stå her og være blikkfang lenger. «Lina, kan du vente her til politiet kommer? Jeg tar med meg Louise ut på kjøkkenet, hun trenger litt ro.» Louise støkker til, som om stemmen hans vekker henne. «Nei! Det er jeg som har ansvaret her, og jeg går ingen steder før vi har fått orden på dette.» 22
«Kom nå, Louise,» sier Joachim og forsøker å styre henne varsomt mot kjøkkenet, men hun stritter imot. «Det er min kafé, mitt ansvar,» gjentar hun rolig. Joachim ser på henne, forstår hva som foregår i hodet hennes. Hun vurderer situasjonen og hva den krever av henne. Hun frigjør seg fra armene hans, retter ryggen, trekker pusten dypt og blir seg selv igjen. Behersket og handlekraftig. Hun begynner å rydde opp. «Ta med mannen ut på kjøkkenet og gi ham noe å drikke. Har dere tid til å vente der sammen med ham?» «Selvfølgelig,» sier den eldste av mennene fra røykeriet og strammer seg opp. Joachim ser at han kroer seg ved tanken på at han har utrettet noe, vist styrke og reddet Louise fra å bli overfalt av en gal mann. Mannen har tydeligvis gitt opp. Blikket hviler fremdeles beundrende på Louise, og han protesterer ikke mot det hun sier, men følger lydig med ut på kjøkkenet. Louise enser ham ikke; hun retter hele oppmerksomheten mot kafégjestene som har begynt å dukke opp. Vil de ha noe å spise, er dette det eneste stedet på øya som serverer mat. Joachim beundrer henne. Kan ikke la være å elske henne enda litt høyere. «Jeg beklager dette opptrinnet,» sier hun til gjestene. «Bare sett dere, så skal vi rydde opp raskt som et lyn.» Joachim går fram og tilbake mellom kafeen og kjøkkenet, men ingen av stedene trenger de hjelp fra ham. Endelig kommer politibetjentene. Den ene er en ung, veltrent type med glattbarbert skalle og tatoveringer. Joachim misliker ham instinktivt, han ser ut som om han like gjerne kunne havnet på den gale siden av loven. Han liker den eldre bedre. Begge rekker fram hånden og presenterer seg. Joachim oppfatter ikke navnet til den eldre. Noe med Kofoed? I likhet med mange andre på øya. «Han er her ute,» sier Joachim og vinker dem med seg. De noterer seg litt undrende hvor rolig han er. Dette ser ikke ut til å være en sak for politiet. «Vi fikk ikke akkurat et slikt inntrykk av situasjonen da vi ble oppringt,» sier den unge. 23
«Jeg vet det,» sier Joachim og slår unnskyldende ut med hendene og kikker bort på kvinnen som ringte. «Lina overreagerte kanskje en tanke.» «Og nå da?» «Nå har han roet seg. Men det er noe galt med ham. Han er kanskje full. Eller syk.» «Hva ville han her? Var det noe han var misfornøyd med? Regningen? Servicen?» «Nei, han bare kom inn på kafeen. Jeg tror han forvekslet kjæresten min med en han kjenner.» Joachim tar betjentene med ut på kjøkkenet, gjør en håndbevegelse mot mannen på taburetten og ser seg rundt etter Louise. «Hvor er Louise?» Lina peker mot døren til baktrappen. «Hun stakk ovenpå et øyeblikk, jeg tror hun skulle hente noe.» Joachim kaster et fort blikk på politifolkene. «Jeg går opp og sier fra at dere har kommet.» Louise sitter på sengen i fulle klær, med bøyde knær og armene rundt bena. Haken hviler mot knærne, og hun ser ut av det elskede koøyet sitt. Altså er hun skjelven fremdeles. Joachim setter seg ved siden av henne og legger armen om skuldrene hennes. Hun legger hodet mot brystet hans og gråter litt. «Jeg ble så forskrekket.» «Det skjønner jeg godt, men det er over nå.» «Men det han sa … det var så uventet!» «Han har roet seg nå, og politiet har kommet. De tar ham med seg, og så får han hjelp.» «Han må jo være syk i hodet.» «Kan det være noe med medisinene hans? Jeg har hørt om slike tilfeller. Hvis de glemmer å ta dem eller har fått feil medisin. Nå går vi ned. Politiet vil gjerne snakke med deg også før de tar ham med seg.» Louise nikker, tørker øynene og reiser seg. Det er nesten ikke mulig å se at hun har grått. Hun er så jævlig vakker. Så 24
elegant. Står så høyt over ham. Kanskje er det på grunn av henne at han ikke har klart å ta seg skikkelig sammen. Tanken har slått ham flere ganger. En forfatter må aldri ha det for godt. En klisjé, kanskje, men ikke mindre sann for det. Hemingway, Blixen … alle de store. Ulykkelig kjærlighet er det beste og eneste drivstoffet for en forfatter. Når Joachim har hatt det som verst, når han ikke har kunnet skrive en setning, har han til og med overveid å gi slipp på lykken og Louise. Han skyver tanken fra seg. Sludder og vrøvl. Selvfølgelig er det mulig å skrive selv om en lever sammen med den en elsker. På kjøkkenet er det fremdeles rolig. Den ene betjenten snakker i telefonen. Han har et eller annet i hånden – et fotografi? Den andre snakker lavt med mannen, som svarer behersket og rolig på alle spørsmål. Det er vanskelig å skjelne ordene, men situasjonen er helt annerledes enn Joachim hadde forventet. Louise stanser opp og stirrer vaktsomt på dem. «Hva skjer?» «Vi må nok be dere bli med til stasjonen i Rønne. Det er noe vi må få klarhet i.» «Klarhet? Hva mener du?» Joachim tar et skritt fram. «Vi må snakke igjennom dette. Stille og rolig.» «Snakke igjennom hva?» «Bare for ordens skyld. Vi er nødt til å sette oss ned og forsøke å finne ut av denne historien.» Joachim ser bort på Louise, ansiktet hennes er sammenbitt. Hun rister på hodet. Men et blikk på betjentene er nok til å skjønne at de mener det alvorlig, det nytter ikke å protestere. Joachim sukker og ser på Louise igjen. Trekker henne med bort i et hjørne mens mannen stirrer lengselsfullt etter henne. Det irriterer Joachim. Uansett hvor sprø han er i knotten. «Vi er nødt til å bli med,» hvisker Joachim. «Men hvorfor det?» «Jeg vet ikke.» Han trekker på skuldrene. «Det betyr sikkert ingenting. De må vel skrive en rapport, eller noe.» 25
«Men hvorfor tar de ham alvorlig? Hvorfor skal jeg kaste bort mer tid på en syk mann?» «Kom nå, Louise. Det nytter ikke å protestere. Det tar ikke lang tid, og etterpå drar vi hjem igjen. Lina og hun andre greier fint å passe kafeen imens.» «Maria.» «Hva?» «Hun heter Maria. Faen, Joachim, hører du aldri etter?» «Unnskyld. Ja, selvfølgelig. Maria.» Louise trekker på skuldrene, hun ser trøtt ut, men nikker og henter jakken sin. Og så merker han det. Akkurat idet hun tar de først skrittene mot døren. Noe er forandret ved henne. Han vet ikke hva det er.
5
Hvorfor var hun blitt så redd? Louise betrakter mannen mens han blir hjulpet opp av politibåten. Nå ser hun bare en litt forvirret stakkar som står omgitt av glade turister på havna i Gudhjem. Joachims bil står parkert i en leid garasje ikke langt fra havna. Det skriker i hengslene da Joachim skyver opp garasjedøren. Louise venter utenfor mens han går inn og rygger ut bilen – en gammel, oransje Volvo som han aldri vasker eller rydder opp i. Det spiller ingen rolle for Louise. Hun drar sjelden til Bornholm; hun bestiller de varene hun trenger om kvelden, og så blir de levert med båten klokken elleve neste formiddag. Men Joachim må av og til inn til hovedøya eller fastlandet når han har opplesninger. Da drar han til Rønne, tar fergen over og raser rundt på landeveiene. Til småbyer, bibliotek, lesesirkler og foreninger. Men nå er det lenge siden han har vært på slike turer. Joachim åpner bildøren for Louise. Hun setter seg inn. Kroppen kjennes tung, det er som om hun må tvinge den til å bevege seg. Ute i dagslyset ser man tydelig støvet på frontruten. Joachim forsøker å få det vekk med litt spylevæske, men det kommer bare noen dråper før beholderen er tom. Nå er støvet smurt utover ruten, og sikten blir verre enn før. Louise kjenner at hun blir irritert. Typisk Joachim. Mangler praktisk sans. For økonomi, rengjøring, matlaging … spylevæske. «Kan dette virkelig være nødvendig?» sier Louise sint uten å forvente noe svar. «Det er fordømt irriterende,» sier Joachim og mumler noe om at han faktisk aldri har vært inne på en politistasjon, og at det kanskje kan være nyttig bakgrunnsstoff til boken. 27
«Kunne du ikke bare google et bilde, så slapp vi dette?» «Google er ikke godt nok til romaner,» sier Joachim og sier noe om detaljene, at fortellingen, i likhet med djevelen, sitter i detaljene. Men hun hører ikke etter, ser bare ut på landskapet, på fargene som glir forbi utenfor. Så lenge det er siden hun har vært på den største øya. Hun trives godt med det stille livet på Christiansø. Det passer for henne. Et mikrounivers som inneholder alt. Hun trekker pusten dypt og prøver å slappe av. Kvitte seg med spenningen som har sittet i kroppen helt siden den merkelige mannen kom inn av døren. Hvorfor påvirket det henne så sterkt? De kommer fram til politistasjonen, en kjedelig, toetasjes bygning, og Joachim parkerer utenfor. Bornholms styggeste sted, avgjør Louise. Det er bare klatreplanten på fasaden, en eføy eller villvin, som forsøker å dekke over sannheten – i dette huset dreier det seg ikke om det vakre ved øya, men om det motsatte, om alt det stygge: vold, fyll, ulykker og problemer. Politibilen har allerede parkert. Louise og Joachim blir sittende i bilen mens betjentene går inn sammen med mannen. Joachim legger hånden på låret hennes og klemmer varsomt til. «Dette kommer til å gå fort.» Like innenfor døren blir de møtt av en lang, lite imøtekommende skranke, og bak den står en ung mann, nesten bare en gutt. Han har altfor mye gelé i håret. Han ser spørrende på dem, men før de rekker å si noe, kommer to betjenter og møter dem. Den ene er den yngste av dem som var med og hentet mannen. Morten Rask – han presenterer seg nok en gang, som om de skulle vært senile. Den andre er en kortvokst kvinne med glatt, brunt pasjehår og en skjev nese som det er umulig å la være å stirre på. Hun trykker først Joachim, så Louise i hånden. «Iben,» sier hun og fortsetter: «Vi vil gjerne snakke med dere hver for dere til å begynne med. Så hvis du kunne bli med meg?» Louise og Joachim veksler et raskt blikk. «Jeg vil bli med Louise,» svarer Joachim bestemt. «Min kollega passer godt på Louise imens.» 28
«Bare gå,» sier Louise. «La oss få dette overstått så vi kan komme oss hjem.» Den kvinnelige betjenten står og venter i gangen, hun har åpnet en dør og virker utålmodig. Joachim sukker, trekker på skuldrene, stryker Louise fort over kinnet og smiler til henne. Så snur han seg og går bortover gangen. Døren blir lukket bak dem, gangen ligger øde og tom foran Louise. Hun teller dører, seks stykker, tre på hver side. Lurer på hvilken hun skal inn av. Morten går først med energiske, fjærende skritt. Han stanser utenfor en dør. Avhør 2 står det med store, hvite bokstaver. Avhør. Et voldsomt ord. Men det er vel bare det rommet som er ledig. Kanskje den merkelige mannen sitter i Avhør 1? Hun går etter politimannen inn i et rom som er større enn hun hadde regnet med. Det har to brede vinduer med dype vinduskarmer. Rommet må være nordvendt, for vinduene slipper ikke inn mye lys. Midt på gulvet står et bord med to stoler på hver side. Flere møbler er det ikke. Morten trekker ut en stol på den ene siden av bordet og peker på den, mens han selv setter seg på den andre siden, rett overfor henne. Han legger et fotografi på bordet foran Louise. Et sommerbilde av en familie på en terrasse foran et hvitt, herskapelig hus. Det står flagg på bordet, det må være et fødselsdagsselskap. I midten sitter en eldre, elegant kvinne med en liten, lyshåret jente på fanget. De smiler til fotografen. En litt eldre, mørkhåret gutt sitter med siden mot kameraet og halvt bortvendt ansikt. Bak dem kommer en kvinne gående med et brett. På brettet står en sølvfarget kaffekanne, oppstablede porselenskopper og en fløtemugge. Fotografen har fokusert på porselenet, alle detaljer er klart synlige, helt ned til den smale rillekanten og det sarte, lyseblå blomstermønsteret. Kvinnens velstelte hender trer også tydelig fram. Louises blikk fester seg ved ringen med den store turkisen og den smale gullringen ved siden av. Hun ser på hele kvinnen. Hun har oppsatt hår og er iført en elfenbensfarget sommerkjole med innvevde gulltråder. Kjo29
len har tynne stropper, den er innsvingt, men ikke ettersittende. «Kan du si meg hvem dette bildet forestiller?» spør Morten Rask. «Jeg kjenner dem ikke.» «Kjenner du ikke igjen den kvinnen?» Betjenten holder pekefingeren i luften like over fotografiet og peker på kvinnen med brettet. Spedbygd, men med kvinnelige former. Lyst hår, fyldige lepper, blå øyne. Det er vanskelig å se. Louise har problemer med å fokusere. Prøver igjen. Hvorfor er det så vanskelig å se på henne? «Jeg har aldri sett noen av dem før.» «Du ser vel likheten?» «Kanskje.» «Er det deg?» «Nei, jeg har jo sagt at jeg ikke har sett noen av dem før. Jeg kjenner ikke stedet, jeg har aldri sett det huset.» «Men dere ligner hverandre.» «Slikt kan jo skje.» «Hvordan?» «Jeg vet ikke.» «Har du en tvillingsøster?» «Jeg har ingen søsken i det hele tatt.» «En halvsøster?» «Ingen søsken, har jeg sagt.» «Er du helt sikker?» «Hva mener du? Selvfølgelig er jeg sikker på det.» Betjenten lener seg tilbake i stolen, folder hendene bak hodet, ser granskende på henne. Blikket får Louise til å kjenne seg uvel. «Hvor gammel er du, Louise?» «Førtien.» «Du er altså født i …» «1974.» Han retter seg opp, legger det ene benet over det andre. «Fortell litt om familien din.» «Hvorfor det?» 30
Han peker på kvinnen på fotografiet. Denne gangen lander pekefingeren tungt på bildet, rører ved det, og Louise føler seg uvel på en måte hun ikke forstår. «Denne kvinnen heter Helene Söderberg. Er det deg?» «Nei, har jeg sagt.» «Fortell meg hvem du er, da.» «Louise Andersen, du vet jo det. Hva dreier dette seg om?» «Hvem er faren din, Louise? Hvordan kan du være så sikker på at du ikke har en søster? En halvsøster som du ikke har hørt om? Hvordan kan du vite det?» «Hva gjelder dette egentlig? Hvorfor snakker du som om jeg skulle være mistenkt for noe?» «Hvorfor vil du ikke fortelle meg om familien din?» Louise svelger, rommet går rundt, hun blir kvalm. Den forbaskede hodepinen. Når begynte den egentlig? I morges? Eller i går? «Okei, Louise, la oss begynne et annet sted. Du kom til øya for tre år siden. Fortell meg hva du drev med før det.» «Ikke noe spesielt. Jeg reiste rundt,» sier Louise. Nå verker hodet igjen, i pannen. Kanskje hun holder på å bli syk? «Rundt?» «Ja. Rundt,» svarer hun sint. «Hva drev du med?» «Jeg … ikke noe spesielt. Jeg reiste rundt, arbeidet på kafeer,» sier Louise. Hun husker ikke særlig mye fra reisene. Ikke fra barnehjemmet heller. Hun følte behov for å glemme alt sammen da hun kom til øya. Leve i nået. Det er vel ikke forbudt. «Louise?» «Ja?» «Kunne du nevne et sted du har jobbet? Da kunne jeg kanskje kontakte dem …» Betjenten blar i papirene, stemmen svinner bort, Louise orker ikke den stemmen lenger. Eller den tørre lyden av papirer som gnisser mot hverandre, den ru huden på pekefingeren hans. Hun stirrer som hypnotisert på finge31
ren, kjenner kvalmen, lukker øynene. Hele rommet bølger opp og ned, det seiler, det er bevegelsene fra overfarten fra Christiansø til Gudhjem som sitter i henne ennå. Mørke. Hun skynder seg å åpne øynene igjen. Vil ikke trekkes ned i mørket. Han blar fremdeles i papirene med en konsentrert rynke i pannen. Hva leter han etter? Men nå har han i det minste sluttet å stirre anklagende på henne. Hun ser på fotografiet, på kvinnen i den lyse sommerkjolen, på huset, den eldre kvinnen, barna. Kjenner ikke igjen noe av det.