__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Lucy Dillon

Alt jeg ønsket meg Oversatt av Bente Rannveig Hansen


Lucy Dillon Originalens tittel: All I Ever Wanted Oversatt av Bente Rannveig Hansen © Lucy Dillon, 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-68150-0 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (jente) Richard Sells/Alamy Stock Photo, (hund) Alius Imago / Alamy Stock Photo, (øvrige) Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Scott og borderterrieren hans, lykkelige alle sine dager


Prolog

Oxford Street, London Nancy knuget posen med de karamelliserte nøttene i hånden og stirret ut på lysene som danset mellom bygningene på hver side av Oxford Street. De funklet som stjerner i sølv og gull mot den mørke himmelen, og under dem hastet hundretusenvis av mennesker hit og dit på fortauene. Hun var glad de satt høyt oppe i bussen og ikke var der nede, midt i folkevrimmelen. Alle beveget seg så fort, hastet inn i butikker mens de dyttet og skubbet. De hadde vært nær ved å miste Joel på bussholdeplassen, og pappa hadde ropt og sagt noe som fikk mamma til å rope også. Hun gløttet bort på storebroren, sjekket at han fortsatt var der. Han var det. Joel vinket til folkemengden som om han var dronningen, akkurat som han hadde gjort da de steg om bord i bussen hjemme i Bristol. Han sa at han øvde seg til den dagen da han ble berømt. Nancy og mamma satt i et av setene aller fremst i bussens øvre etasje, mens Joel og pappa hadde trengt seg sammen på den andre siden. Joel satt ytterst på kanten av setet, vinket og lot som han falt ned hver gang bussen rundet en sving. Nancy syntes Joel var morsom, men det gjorde ikke pappa. Pappa var sur selv om de var på vei for å møte julenissen, selve høydepunktet i det som hadde vist seg å bli den ene magiske hendelsen etter den andre. Han hadde vært sur helt siden de kom hit. 7


«Han politimannen der vinker tilbake til meg!» utbrøt Joel frydefullt. «Se! Han vinker!» Pappa tok Joel i armen. «Kutt ut det der, Joel! Dette er verken tid eller sted for å finne på rampestreker.» Han skulte på mamma over toppluen til Joel. Øynene hans var rødsprengte og så ikke snille ut. «Oxford Circus, av alle ting. I julen. Det er galskap.» «Nei da, det blir morsomt!» Mamma klemte Nancy. «Du kommer alltid til å huske den dagen vi dro for å møte julenissen, ikke sant, søte Nancy?» Hun nikket, ute av stand til å ta blikket fra det harde ansiktet til pappa. Han liknet ikke på seg selv når han var sur, og hun hadde en rar følelse inni seg, akkurat som om hun ikke kjente ham lenger. Nå knep han leppene hardt sammen, og så tok han fram mobilen sin. Plutselig ble Nancy redd. Tenk om julenissen trodde at pappa var sur fordi hun og Joel hadde vært slemme? Tenk om han ikke syntes at de fortjente noen gaver? Det knøt seg i magen. Mamma lente seg nærmere, løftet øreklaffen på luen hennes og hvisket: «Ikke glem at du fortsatt har ett ønske igjen!» Den fineste boken Nancy visste, handlet om en magisk katt som oppfylte ønsker. Den nest fineste boken handlet om ei lita jente og mammaen hennes som reiste til London og opplevde alle severdighetene. Mamma hadde tatt med seg en spesiell katt som hun bar rundt i den myke vesken sin, og sa at for hver ting Nancy og Joel kjente igjen fra boken om London, skulle de få oppfylt ett ønske hver. Så langt hadde de kjent igjen Big Ben, det store pariserhjulet og ti svarte drosjer. «Maks tre ønsker per dag,» hadde pappa bemerket, men Nancy trengte ikke bli fortalt at hun ikke måtte være grådig. Hun visste fra katteboken at hvis man var grådig eller egoistisk med det man ønsket seg, så skjedde det fæle ting. Man måtte være veldig forsiktig. «Hje-e-lp, jeg faller ned!» ropte Joel dramatisk. «Joel!» Pappa grep tak i hetten hans og rykket ham til8


bake. «Oppfør deg, ellers dropper vi Hamleys og drar rett hjem.» Nancy kjente redselen vokse. Julenissen visste at de kom – mamma hadde bekreftet det. Hva ville han tenke hvis de ikke kom likevel, bare fordi Joel hadde vært slem? Mamma lente seg til siden og trakk Joel bort til setet deres, så tok hun Nancy på fanget for å gjøre plass. Hun la armene rundt dem begge, men Nancy klarte ikke å glede seg over omfavnelsen så lenge pappa satt og skulte på mamma tvers over midtgangen. Hadde han tenkt å fortelle det til julenissen? Var det derfor han hadde tatt fram mobilen sin? Sendte han julenissen en tekstmelding? Hun følte seg kvalm. «Ta det rolig, Joel. Du har også ett ønske igjen,» sa mamma. «Jeg lurer veldig på hva det blir?» «Jeg ønsker … jeg ønsker …» Stemmen til Joel var altfor høy, og folk rundt dem snudde seg og stirret. «JEG ØNSKER …» Nancy ville be Joel være stille, men tankene hennes var en eneste røre. «Joel!» Det var pappas aller skumleste stemme, den som var lav og hvesende på én gang. Mamma la hånden forsiktig over munnen til Joel, men bøyde seg fram og kysset dusken på luen hans. Til sin store skrekk så Nancy at mamma var helt blank i øynene, og når hun blunket, lagde øyevippene svarte merker på huden hennes. Kanskje hun også var nervøs for det med julenissen. Jeg skulle ønske at pappa kunne reise bort et sted sånn at Joel og mamma og jeg fikk møte julenissen alene, tenkte Nancy, og i neste øyeblikk ble hun fylt av en fæl fornemmelse av at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Før hun rakk å ta det tilbake og ønske seg noe snillere, stoppet bussen med en skakende bevegelse. Folk reiste seg fra setene og sperret midtgangen med de fuktige jakkene og handleposene sine mens de skubbet seg utålmodig mot trappen. Bussen føltes uvennlig med ett, og ikke morsom sånn som før. Det veltet seg i magen til Nancy. 9


«Regent Street!» annonserte pappa og reiste seg med bøyd hode for ikke å stange i det lave taket. Nancy snudde seg og fikk se at de som satt bak dem, også hadde reist seg, og det samme hadde de som satt bak der igjen, og da hun snudde seg tilbake, var den blå frakken til pappa forsvunnet. Han var borte! Foran henne var det bare en vegg av fremmede med uttrykksløse ansikter, og utenfor vinduet bak henne var den mørke, glitrende himmelen. «Skynd dere nå,» sa mamma og tok vesken sin, bagen til Joel og Nancys ryggsekk med Union Jack-motiv, men Nancy var som frosset fast til setet. Det skjedde allerede! Pappa var forsvunnet! Tenk om bussen satte seg i bevegelse før de rakk å komme seg av? Da kom de kanskje aldri til å finne ham! Hun hadde ønsket at han skulle bli borte, og nå hadde det skjedd! «Kom igjen, Nancy!» Mamma holdt fram hånden, men Nancy presset seg forbi. Beina hennes var så utålmodige etter å løpe at hun var redd de skulle stikke av uten henne, springe ned trappen, ut av bussen, og la resten av kroppen hennes bli igjen der inne. «Nancy!» ropte mamma, men Nancy ålte seg fram mellom passasjerene uten å bry seg om at de mumlet irritert. Det eneste som sto i hodet på henne, var pappa, å finne pappa, klamre seg til hånden hans og passe på at han ikke ble borte. Hun hadde ikke ment det! Æresord, hun hadde ikke ment det! Han kunne si hva han ville til julenissen, bare han ikke ble slukt av den skumle folkemengden. Han sto ikke nederst i trappen. Han sto ikke ved døren. Han var borte. Nancy skubbet seg forbi dem som sto ved de gule stengene og hoppet fra bussen og ned på det myldrende fortauet. Hun kjente lukten av ristede nøtter og kanel og jul, men likevel hadde hun en ekkel smak av oppkast i munnen, sånn som den gangen hun og Joel hadde influensa. Krampaktige hulk tvang seg opp fra dypt nede i brystet hennes. London var ikke magisk i det hele tatt. Det var skummelt her. Alt var larmende og fremmed. I butikkene var det varmt, 10


og så ble det iskaldt. Maten var annerledes. Og pappa liknet ikke på pappa her. Mamma var også annerledes, på en måte. De snakket ikke sammen, de ble sure for ting som de aldri ble sure for hjemme. Nancy ønsket ønsket ønsket at hun var hjemme i Bristol, i huset deres i enden av gaten, med den grønne peisen og den svarte katten i huset ved siden av. Hun lengtet så sterkt etter å kjenne at pappa holdt henne i hånden og at mamma holdt i den andre, at hun mest ville gråte. Men hun hadde brukt opp de tre ønskene sine. Det var ingen ønsker igjen til å rydde opp i dette. Så fikk hun øye på ham i døråpningen til en butikk, der han sto og sjekket mobilen sin. Lettelsen gikk som en sjokkbølge gjennom henne. Hadde hun fått ham tilbake bare ved å ønske? Var hun i stand til det nå? Var det slik at London lyttet til ønskene hennes? Det var en svimlende tanke, altfor stor til å få plass inni hodet. «Pappa!» hulket hun og løp mot ham. En sykkel slingret bortover fortauet, syklisten bannet, Nancy la knapt nok merke til det. Han kikket opp akkurat idet hun kastet seg rundt beina på ham og klemte så hardt at han vaklet. «Forsiktig, Nancy,» sa han, og stemmen var så velkjent at Nancy glemte alt annet. Alt unntatt lukten av frakken hans og fornemmelsen av armene hans rundt henne. «Ikke gå, pappa,» gråt hun. «Ikke gå!» «Jeg skal ikke det, Nancy,» sa han, men stemmen hans hørtes som om den kom langt borte fra.


Kapittel en

Da Patrick åpnet notisboken sin med saker som skulle tas opp under meklingsmøtet, knyttet Caitlin nevene så hardt at neglene grov seg inn i håndflatene. Hun prøvde å huske hvor hun hadde lest at det alltid var de samme små tingene som man forelsker seg i, som til slutt får en til å ville stikke partneren sin til døde med gaffel. Patrick var fremdeles kjekk, med de markerte kinnbeina og det tykke brune håret som vokste fortere enn hennes. Han var fremdeles full av energi og så irriterende opplagt ut for en som tilsynelatende var dypt fortvilt over å være atskilt fra kona si og barna sine. (Kanskje fordi han fikk mer søvn enn før, tenkte Caitlin ergerlig.) Han duftet fortsatt kaffe og etterbarberingsvann, holdt fortsatt den jævla døren åpen for henne på vei inn til meklingsmøtet, brukte fortsatt mansjettknappene med form som gelébønner som Joel og Nancy hadde gitt ham til jul, men alt dette ble visket ut av det ubønnhørlige kontrollbehovet hans som drev henne fra vettet, og som hun til å begynne med hadde tatt for å være gammeldags høflighet. Separasjon og skilsmisse fikk fram det verste hos en kontrollfrik, tenkte Caitlin, enda mer enn ekteskapet gjorde. «Når det kommer til barnebidrag,» sa Patrick og kakket pennen sin mot en side i notisboken. «Jeg er ikke så sikker på at disse tallene som min ko–» Ansiktet hans stivnet brått og avdekket en flik av sårbarhet – så var den borte igjen, feid til side av noen kjensgjerninger. «Disse tallene som Caitlin har 13


satt opp, virker urimelige. Jeg har gått igjennom de ukentlige matutgiftene, bare for å ta et eksempel, og regnestykket går ikke opp.» Han tidde litt. «Bokstavelig talt.» Caitlin stirret på kaktusen som sto på skrivebordet til mekleren. Patrick hadde yndet å referere til henne som sin kone. Han pleide å smile fjollete når han sa det, som om han ikke riktig kunne tro hvor heldig han hadde vært. Men sånn var Patrick – hennes ridder i skinnende rustning, den eneste bilføreren som hadde stoppet bak hennes livløse Renault på den forblåste veiskulderen langs M25 for seks år siden. På det tidspunktet hadde hun hyperventilert i panikk der hun satt uten mobildekning med en storøyd Joel fastspent i barnesetet bak mens trafikken på motorveien suste forbi og fikk den vesle bilen deres til å riste. Patrick hadde banket på vinduet, og hun burde ha blitt redd, men noe ved ansiktet hans virket så ærlig, så oppriktig bekymret for en kvinne i nød, attpåtil med en liten gutt, at Caitlin hadde visst med sikkerhet at hun var i trygge hender. Patrick gikk til nødtelefonen i øsregnet (han hadde skikkelig regntøy, hun hadde det ikke), og ventet sammen med dem til hjelpen kom. Til å begynne med hadde det vært pinlig, men da lysene på bergingsbilen brøt gjennom det stadig tettere mørket, hadde hun tatt seg i å smyge hånden inn i Patricks som en taus takk for hjelpen, og han hadde ikke sluppet den. Så, etter hvert som de omtenksomme stevnemøtene gikk over i et sjarmerende galant forhold, holdt han naturligvis fram med å redde Caitlin på enhver tenkelig måte. Hun hadde latt det aller meste skli ut. Hjemmet, økonomien, livet. Men ingenting var for ubehagelig til at ikke Patrick tok tak i det og ordnet opp. Ingenting var for ødelagt i det lille huset deres til at han ikke kunne fikse det. Han hatet kaos og kunne ikke fordra urettferdighet. Han fylte inn alt av forsikringsskjemaer selv og reddet edderkopper ut fra badet med bare hendene. En moderne ridder. Og Caitlin, med sitt farløse barn, sin «bortkastede» universitetsgrad og sin totale mangel på selvrespekt – hun var sjeleglad for å bli berget. Den samme metodiske roen føltes imidlertid som tortur 14


nå, da ekteskapet deres var så ødelagt at selv Patrick hadde gitt det opp. Mens han snakket i vei, stusset Caitlin over hans evne til å fordele alle årsaker og mangler i hauger, klare for meklerens evaluering, på samme måte som han sorterte delene til det første garderobeskapet deres fra IKEA for at ikke en eneste skrue eller pakning skulle bli borte. Dråpene som hadde fått begeret hans til å renne over her; en bunke logiske regnestykker der. Ryddig og ordentlig, og definitivt uten noen klissete følelser som kunne søle til konklusjonen. Og akkurat der lå selve forskjellen mellom de to, tenkte Caitlin, idet Patrick forflyttet den laserfokusaktige oppmerksomheten sin til skattefordeler. Hun hadde nemlig tilnærmet seg separasjonen på samme måte som hun tok fatt på et garderobeskap fra IKEA før de møttes: uten å åpne bruksanvisningen, men ved å kaste seg over oppgaven som lå foran henne, fulgt av selvpåført irritasjon, frustrasjon og til sist tårer. Tårer og vin og timevis på nettet der hun leste separasjonsguider som like gjerne kunne ha vært skrevet på gresk. Verst av alt var den verkende skyldfølelsen over at hun, takket være sin egen skjødesløshet, hadde klart å miste den bitte lille, dyrebare unbrakonøkkelen til Patricks hjerte. En gang hadde Patrick syntes at hun var perfekt. Nå orket han knapt nok å se henne i øynene, og det lykkelige, positive, trygge forholdet hun hadde lengtet etter hele livet, var gått i knas. Caitlin lot seg synke bakover på plaststolen. Kanskje var hun og Patrick altfor ulike til at de kunne fungere sammen over tid. Til og med nå, da Patrick og mekleren satt og diskuterte, kunne hun ikke hjelpe for at en del av hjernen jublet over at hun omsider kunne sette inn i oppvaskmaskinen slik hun fant det for godt, eller bleke en blond stripe inn i håret uten at han himlet med øynene. Hun skulle nok klare seg. Hun hadde klart seg før. Det virkelige problemet var hvordan hun skulle forhindre at det ødela livet til de to forvirrede tilskuerne som sto midt oppi dramaet, og som på ingen måte fortjente å bli trukket inn i foreldrenes kaos. Ansiktene til Joel og Nancy viste seg for Caitlin og forstyr15


ret den stjålne ideen om en liten, diskré tatovering, og hun krympet seg. Men det var vel ikke bra for dem å være fanget mellom to kranglende voksne heller? «Vi trenger ikke å inngå noen økonomisk avtale ved dette første møtet,» sa mekleren Andrea. Hun hadde en behagelig stemme, men ansiktsuttrykket hennes viste tydelig at hun ikke aktet å la dem kaste bort noe av den tilmålte tiden på å skåre poeng. «Det viktigste er å komme fram til en ordning med tanke på barna. Altså …» Hun kikket ned på notatene sine. «Joel, som jeg ser er ti år, og Nancy på fire.» «Fire og et halvt neste måned,» sa Caitlin. «Hun fyller fem tiende september.» Hun smilte til Andrea, hun så ut som en mor – hun forsto nok at dette var den eneste delen av meklingen som virkelig betydde noe. Ikke penger. Ikke hvem som ble sittende igjen med bilen. «Jeg kan nesten ikke tro at hun skal begynne på skolen til høsten! Lille nurket mitt.» «Lille nurket vårt,» påpekte Patrick, og Caitlin la beina i kors for ikke å miste fatningen. Ja, hun burde ha sagt vårt. Patrick fikk henne alltid ut av balanse på denne måten; han så forurettelse der det ikke hadde vært intensjonen hennes. Samtidig var det faktisk hun som ga barna mat; hun som forsto det snodige språket deres som alltid var i utvikling, hun som forholdt seg til tårene, trøttheten, smilene og sulten deres. Det var hennes liv som kretset rundt søvnen deres, luseeggene, de endeløse spørsmålene, humøret som raste fra glede til frustrasjon, de konstant utstrakte hendene. Patrick pleide å le tørt og si at det var han som betalte for dem. Noe som fiffig nok resulterte i at begge to ble lei seg. «Jeg vil ha delt omsorg,» tilføyde Patrick. «Det er viktig for meg å opprettholde mest mulig kontakt.» Caitlin klarte ikke la være å gi ham et foraktelig sideblikk da hun hørte dette. Patrick jobbet så mye at han knapt nok hadde sett dem før bruddet. Hun motsto trangen til å be ham ramse opp tre av yndlingskosedyrene til Nancy, fullstendig klar over at han ikke kunne ha gjort det. Han visste ikke engang hvordan hun rangerte dem – i en rekkefølge som endret seg hver uke. 16

Profile for Cappelen Damm AS

Alt jeg ønsket meg  

Alt jeg ønsker meg er en fortelling om å gripe livet - denne boken vil følge deg i lang tid. Nancy er fire år og prater hele tiden. Men en...

Alt jeg ønsket meg  

Alt jeg ønsker meg er en fortelling om å gripe livet - denne boken vil følge deg i lang tid. Nancy er fire år og prater hele tiden. Men en...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded