__MAIN_TEXT__
feature-image

Page 1


Michael Stilson

Alene gjennom


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-64985-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Trine + Kim Designstudio. Forsideillustrasjonen er basert på foto av Martijn Mureau, wikipedia.org, lisens: CC BY-SA 4.0 Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Kaja, Philip og Rita


Mørket


Budet skulle komme i kveld. Det var det han hadde skrevet i meldinga. Jeg trillet en ball foran meg, svingte den inn i feltet og fulgte den med øynene hele veien til den landa på hodet til Dennis, som stanga den i det tomme målet. Jeg så meg rundt. Det var bare oss to igjen her ute. Alle de andre var allerede i dusjen. Eller, Espen sto her også. Fulgte med på hvert spark på ballen. Men i dag sa han ingenting. Sto der bare og så sur ut. Jeg lurte på om han visste hva som var i ferd med å skje. En del av meg ville bare løpe inn i garderoben, sjekke telefonen og se om det var noe nytt. En annen del forsøkte å være kald. Tenke at jo lenger jeg sto her ute på feltet, dess større sjanse var det for at budet ville komme innen jeg gikk i garderoben. Avisoverskriftene var blitt et slags dop. Anabole steroider for selvtilliten min. Helt siden jeg kom til Mjøndalen og Espen Børrestad ga meg sjansen i den første treningskampen, hadde jeg grepet hver mulighet jeg fikk. Og nå var jeg kommet dit at jeg ble bedre og bedre for hver dag som gikk. Som om noen hadde vridd om en nøkkel og alt plutselig falt på plass. Lille, engstelige Fredrik Mar9


kussen fra året før, fra guttelaget til Rosenborg, var borte. Død. Igjen sto jeg. 17 år gammel. Kongen av Mjøndalen. Og nå visste jeg noe som ikke engang avisene kunne vite om. Jeg dytta nok en ball foran meg, løfta blikket og så Dennis, samboeren min, inne i feltet. Høyrefoten min traff ballen og jeg så hvordan den svevde i en bue, og landa på hodet hans. Nettmaskene i målet løfta seg. Jeg prikka inn ball etter ball på pannebrasken til Dennis, mens det kverna rundt i hodet. I dag skulle det altså skje. Men selv ikke alle disse tankene kunne hindre meg i å slå kreminnlegg etter kreminnlegg. Høyrefoten min var så god nå, så automatisert, at jeg fint kunne tenke på andre ting mens jeg nærmest slo ballene i blinde. Det var denne foten som gjorde at alt skulle endre seg i dag. Alle timene på skolen jeg hadde ditcha for å stå her isteden. Alle fagene jeg ikke fikk karakter i. Hadde jeg vært hjemme i Trondheim, med mamma, så hadde jeg aldri fått lov til å drite i skolen. Men her i Mjøndalen kunne jeg gjøre som jeg ville. Her var jeg alene og fri. Og dessuten hørte jeg knapt noe fra henne lenger. Det var best sånn. Da kunne jeg bruke all tid på dette. På å bli best. Resten av gutta hadde som vanlig gått i garderoben for lengst. Dusja. Spist. Dratt hjem så fort som mulig etter nok en dag i Mjøndalen. På Consto Arena. Lille Consto Arena. Seks måneder hadde gått fort. Seks måneder siden jeg forlot mamma, møtte opp her og nærmest pissa i buksa fordi alt var så svært. Fordi jeg kanskje ikke var god nok. Men nå? Jeg så på de tomme tribunene. Dette stedet var allerede for lite. Trøya mi klistra seg fast til kroppen. Det var regn i lufta, 10


men det var først og fremst varmen. Den klamme sommerlufta. August. I morgen var siste dag av overgangsvinduet i Norge. Skulle noe skje, måtte det skje nå. Haugen med baller var snart tom. Én igjen. Jeg slo den inn som et piskeslag. Dennis stanga også den i mål. Jeg snudde meg og begynte å gå mot garderoben. Jeg ville spurte, men tenkte at det ville vekke oppsikt. Som om Espen ville skjønne at noe var på gang. Jeg måtte få sjekka telefonen min, men tvang meg selv til å ta det med ro. Dennis kom joggende etter. Han la den gjennomvåte armen sin rundt skuldra mi. – Bror! Den foten der – Fy faen! Afrikanerengelsken til Dennis kunne få deg til å smile av hva som helst. I et lite øyeblikk slapp spenningen taket. – Espen! Du må bure denne gutten inne det neste døgnet, så vi ikke mister ham. Jeg blir ikke toppscorer uten den foten der! Dennis lo høyt og rått som alltid, men Espen sa ingenting. Gikk bare rolig i samme retning som oss, noen meter bortenfor. Som regel kom det et stikk tilbake, men nå gikk han bare der. Han hadde vært stille hele tida mens Dennis og jeg hadde holdt på. Han grubla på noe. Jeg plukket med meg drikkeflaska som lå rett utenfor inngangen til garderobene, spruta litt vann i kjeften og spytta det ut igjen. Idet jeg åpnet døra, hørte jeg det. – Markussen? Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Espen brukte alltid fornavnet mitt. Jeg snudde meg. Han sto igjen ute på kunstgresset. – Kom opp på kontoret når du er ferdig i dusjen. Jeg nikka mens jeg så på ansiktet til Dennis idet han passerte meg. Han så like forvirra ut som jeg var. Jeg snudde 11


meg og gikk sammen med Dennis inn i garderoben, så opp på skiltet som hang over døra. Skiltet som Espen hadde hengt opp over hele stadion. «Ingen spiller er større enn klubben». Jeg gikk rett bort til plassen min og fiska fram mobilen fra høyreskoen. Hjertet hamra idet jeg festa blikket på skjermen. Men ingenting. Ingen nye meldinger. Jeg fant fram den siste fra agent Sverre og leste den enda en gang. «Snakka med faren din akkurat. Mange som ringer om deg, og han vil gjerne at jeg skal holde i prosessen. Jeg tror vi skal gå for Rosenborg. De er klare til å legge inn et STORT bud i dag. De må vite om du er gira før de smeller inn budet. Send mld eller ring meg, så vi får satt i gang dette. Kort tid igjen.» Meldinga hadde kommet før treninga. Jeg visste at Rosenborg var interessert, det hadde stått i avisene lenge, men jeg hadde ikke tenkt så mye på om det var aktuelt. Men i det øyeblikket jeg leste meldinga fra Sverre og skjønte at de virkelig ville ha meg, endra alt seg. Jeg ble desperat etter å få det til å skje. «Jeg er gira!» var alt jeg rakk å skrive før jeg måtte legge vekk telefonen og skifte til trening. Nå var det gått flere timer, og Sverre hadde ennå ikke svart meg. – Bror, sa Dennis. Jeg hørte at han snakka til meg, men jeg satt i mine egne tanker. Hvorfor hadde jeg ikke hørt fra Sverre ennå? Hadde Rosenborg ombestemt seg? Jeg kjente et hardt slag i skuldra. – Au! Hva faen, Dennis?! – Svar, da! Hva skjer? Hva har du gjort?! 12


– Hva mener du «hva har du gjort»? Han sperra opp øynene som om han lurte på om jeg var seriøs. – Espen kalte deg nettopp inn på kontoret sitt! Du vet hva som skjer der inne, ikke sant? I stresset med å sjekke telefonen hadde jeg glemt beskjeden fra Espen et lite øyeblikk. Dennis studerte meg, på leting etter hva jeg skjulte. Det jeg måtte ha gjort for å bli kalt inn på kontoret til Espen. Men jeg hadde ingen anelse. Han la armen over skuldra mi. – Du har vært vår beste spiller i år. Det finnes ingen grunn til at du skal dit. Jeg skjønner det ikke. Jeg rista på hodet. Jeg hadde hørt alle skrekkhistoriene, men jeg hadde aldri vært der inne selv. Aldri sittet i den svarte skinnstolen alle snakka om. Ingen som var på godfot med Espen hadde havna i den. Jeg plukket opp telefonen igjen, med et håp om at det å stirre hardt på skjermen ville presse fram et svar fra Sverre. Hvis jeg bare visste at budet fra Rosenborg var på vei, så hadde jeg kontroll på situasjonen. Da kunne jeg gå inn på kontoret og sette meg uten å ha noe å være redd for. Men nå visste jeg ingenting. Annet enn at det aldri endte godt for de som havna i stolen til Espen.

Profile for Cappelen Damm AS

Alene gjennom  

En actionfylt ungdomsroman om fotball, prestasjonsangst, drømmer, tvil og håp. Fredrik fra Bare spille ball (2018) er storspiller på Mjønda...

Alene gjennom  

En actionfylt ungdomsroman om fotball, prestasjonsangst, drømmer, tvil og håp. Fredrik fra Bare spille ball (2018) er storspiller på Mjønda...

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded

Recommendations could not be loaded