A C Kleppe
Aldo Meyers visjon Fortellinger
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2020 ISBN 978-82-02-67872-2 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsillustrasjon: Ernst Barkemeyer Sats: Type-it AS, Trondheim 2020 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Aldo Meyers visjon
Det var en gang en som svarte da han ble spurt om han trodde på Gud, det var visst Rubinstein: «Ånei, jeg tror … på noe meget større …»
Etter flere uker med trykkende varme og brennende solskinn var det dukket opp noen svære, mørkegrå skyer på himmelen. Mens de satt inne og småpratet, ble det mørkere og mørkere, og ved firetiden kom det første lynet. – Har dere lynavleder, spurte Toril engstelig. – Huset ligger såpass lavt at det er ingenting å være redd for, sa Dag beroligende. – Men la oss gå ut på glassverandaen, der har vi den beste utsikten. De fulgte etter ham og slo seg ned i rottingstolene. Dag tente stearinlysene som sto på det lille hagebordet, utenfor var det blitt nesten helt mørkt. Av og til ble hele landskapet lyst opp av et kraftig lyn, og straks etterpå dundret tordenen over hodene deres. Alle fire satt tause og så ut, det var bare Toril som telte for seg selv: en, to, tre … Etter en stund var tordenværet på vei bort, og endelig kom regnet. Det fosset ned, og trommet vilt mot verandataket og glassrutene. – Jeg synes det er så skummelt med disse regnskyllene, sa 5
Toril, – det er jo noe helt nytt. Hun famlet nervøst med strikkejakken sin, og viklet de smale fingrene inn i den luftige gyllenbrune ullen. – Det har jo holdt på en stund, sa Dag, – men det er først nå vi virkelig merker at temperaturen stiger. Men ingen vet egentlig hva som skjer, bare at alt blir villere. Han så strengt ut over hagen sin, som om det var den som hadde ansvaret for denne villskapen. Han hadde et alvorlig, markert ansikt, med øyne som lå langt inne i hodet, liksom skygget av de buskete øyebrynene. – Vi burde innføre en ordentlig skatt på bensin, ja, på alt miljøfarlig, sa Nikolai, – men det er det ingen som gjør noe med. – Å jo, vi prøver vel alle sammen å lære oss å leve på en mer økologisk måte, sa Toril, hun hørtes nesten bedende ut. – Men det er ikke sikkert at det har noe med levemåten vår å gjøre, temperaturen har jo alltid variert, sa Viktor og rynket pannen slik han pleide å gjøre; det hadde laget noen dype furer i det lyse, liksom konturløse ansiktet hans. – Der tar du feil, sa Dag stramt, – det handler så absolutt om livsstilen vår. Faktum er at temperaturøkningen og økningen av mengden klimagasser er like tett forbundet som siamesiske tvillinger! – Det har jeg også lest, sa Toril, – men jeg tror det Viktor mener, er at vi ikke kan være sikre på hva denne temperaturøkningen vil føre med seg. – Å jo da, sa Nikolai med en rar liten latter, – vi vet godt at den vil føre med seg masse problemer, det er bare detaljene vi ikke vet noe om. – Jeg har vært medlem av Greenpeace i mange år, sa Toril. 6
– Så har jeg jo bloggen min, og så prøver jeg å kutte ned på flyreiser og sånn. – Det er vel og bra, sa Dag, – men kjerneproblemet er jo at regnestykket med befolkningseksplosjon og overforbruk ikke går opp. Men det er det selvfølgelig ingen som vil ta tak i. For egen del tror jeg at vi likevel kan finne en løsning ved hjelp av intelligente datasystemer. Det kom enda et kraftig brak, det syntes som om hele landskapet skalv, og igjen var tordenværet over dem, praktfullere enn noensinne. Toril beveget lydløst leppene og trakk strikkejakken tettere rundt seg. – Det er jo helt grotesk at ingen gjør noe, brast det ut av henne. – Jeg synes det er flott, jeg, sa Viktor, og det knakk i den ellers så monotone stemmen hans. – Jeg mener ikke tordenværet, din tulling, sa Toril, – jeg snakker om klimaet! Dag strøk seg tankefullt over pannen med de lange, fregnete fingrene sine, og så bort mot tjernet som lå et stykke nedenfor hagen, en lysende sølvstrek i det underlige mørket. Det var den siste lørdagen i juli. Dagens møte var ment å være helt uten ambisjoner, og de som ønsket, var velkomne til å overnatte. Det var Dag som hadde startet denne gruppen, hvis formål var å diskutere viktige tema som deltakerne selv måtte bestemme. Regelen var at alle var velkomne til Dag den siste lørdagen i måneden, det vil si til leiligheten hans inne i Oslo. Men nå om sommeren var det nesten ingen som var igjen i byen, derfor hadde han invitert de få som ikke var bortreist, hit ut til huset sitt. Ingen hadde 7
forutsett at det ville bli et sånt uvær, på Yr og værapper var det for så vidt meldt om regnskurer, men ingenting om torden, og heller ingenting om intensiteten i regnskyllene. Dag lurte på om de kanskje skulle begynne med maten snart. De skulle ha spleisemiddag, og løksuppen hans var jo midt i blinken en dag som denne. Han tenkte på krutongene han hadde forberedt, og hvilke tallerkener de skulle ha, da tankerekken hans ble avbrutt av at Nikolai lente seg mot ham. – Det er bare deprimerende å snakke om klimakatastrofen, sa han, – kan du ikke heller fortelle om Verdensaltet i stedet. – Verdensaltet? sa Dag forvirret. – Ja, at det utvider seg og sånn, sa Nikolai og dyttet vekk den blanke, brune luggen som hele tiden falt ned i øynene hans. – Du mener universets ekspansjon? – Ja, jeg leste et sted at rommet blir skapt mens verdensrommet vokser, det er jo helt vilt, sa Nikolai. – Tja, hva skal jeg si, Dag lot blikket gli over det lille værelset, som om Verdensaltet hadde gjemt seg under rottingbordet eller bak en av stolene. – Vel, tenk deg at universet begynte som en prikk som hele tiden blir større, og at det er det eneste som eksisterer – han festet blikket på glassruten der vannet fosset ned. – Det eneste? sa Nikolai. – Ja, det eneste. – Det klarer jeg ikke, skjøt Toril inn, – for da begynner jeg bare å tenke på det som er utenfor den prikken. Kan du forklare hva det er som er utenfor? 8
Dag smilte. – Prøv å ikke rette oppmerksomheten på noe utenfor. La meg se – tenk deg i stedet at universet er en roman som bare fortsetter og fortsetter, kapittel etter kapittel. – Hvem er det som skriver romanen, da, sa Viktor utfordrende. – Er det universet selv? – Ja, det er nok det, sa Dag vennlig. Han hadde ikke tenkt å gi seg i kast med noe religiøst, ikke i dag. – Jeg synes det er et flott bilde, sa Nikolai. – Altså universet som roman. En såpeopera. – Hm, en såpeopera, humret Dag. – Men vi tenker oss jo at universet er styrt av noen grunnleggende prinsipper, så denne romanen må nok holde seg innenfor stramme rammer, i motsetning til visse såpeoperaer. Så ble det stille en stund, de bare satt og så ut i den mørke hagen. Det tordnet fremdeles, men lyden var blitt mattere, og over skogkanten stakk himmelen fram som et metallisk brett, hard og avgrenset. Nikolai bøyde seg fram og stakk en pekefinger ned i stearinen som hadde smeltet og rent ned på fatet. – Du sier altså at den prikken blir til hele universum, sa han og laget en liten ball av stearin, – er det den prikken som blir Big Bang, liksom? Dag nikket. – Men dere sier ingenting om hvorfor det er sånn, hva det er som ligger bak, insisterte Viktor. Dag gav ham et trett blikk. – Det kommer an på hva du mener med å ligge bak. Det er ganske sikkert at universet begynte som en eksplosjon, men så langt har vi ingen holdbare teorier om hva det er 9
som ligger bak, som du kaller det. Man kan jo tenke seg Big Bang som et hvitt hull … I det samme kom han til å tenke på en mail som han nettopp hadde fått fra en gal kunstner som ville ha ham med på et helt vanvittig prosjekt; hun ville lage et bilde som var et sort hull! Det var det hun skrev. Ikke som et sort hull eller noe som symboliserte et sort hull, men et virkelig sort hull. – Jeg skjønner heller ikke hvor galaksene kommer fra, sa Nikolai, – er det støv som liksom hoper seg opp? I det samme så han for seg virvler av støv og lys, alle bildene han hadde sett av verdensrommet, og han lukket øynene som for å flykte fra denne ubegripeligheten. – Men jeg liker dette med universet som en roman, fortsatte han, – som om alt sammen skulle være oppdiktet. – Ja, det er veldig fint, sa Toril og trakk i strikkejakken. – Forresten synes jeg at alle fortellinger, uansett om de er oppdiktet eller ei, er sanne, på en måte. – Jeg er ikke helt enig med deg der, sa Dag mildt, – som astronom er jeg tvert imot opptatt av å skille ut de fortellingene som er sanne, fra de som ikke er det. Det ble stille, det var bare lyden av regnet mot verandataket som brøt stillheten. Toril krøp enda lenger inn i strikkejakken sin, og Dag tenkte på den rykende varme løksuppen han skulle servere. Nikolai hadde hatt med en slags pai, det passet jo perfekt. – Mener du at dere bruker et begrep som sannhet, sa Nikolai plutselig, med oppriktig forbauselse. – Vi gjør nok det, sa Dag. – Uten det ville vi ikke få noen teorier. 10
– Men teorier er jo bare teorier, sa Viktor, – og en teori kan jo alltid bli erstattet med en annen teori. – Der tar du nok feil, sa Dag. – Hvis for eksempel teorien om elektrisitet var helt tilfeldig, ville vi ikke hatt elektrisk lys – ja, ingen teknologi i det hele tatt. Og ifølge kabbalistene er studiet av naturen en måte å nærme seg Gud på – så hvis du vil forstå det usynlige, skal du nøye observere det synlige. Det var en merkbar irritasjon i stemmen hans, og Nikolai trakk på smilebåndet. – Nå må du ikke ergre onkel Dag, sa han, og Viktor så forvirret ut. – Det er helt greit, sa Dag. – Men siden du, Viktor, er så opptatt av det okkulte, la meg fortelle hva jeg opplevde for noen år siden, i København. – Jeg er ikke opptatt av noe okkult, ikke i det hele tatt, sa Viktor. – Troen min avviser all form for okkultisme. – Det var rart, sa Dag, – for en ordentlig religion må selvfølgelig omfatte det okkulte, ellers blir det jo bare vanlig, enkel overtro tilbake. Men la meg nå fortelle om det som skjedde den gangen. Han satte seg til rette og myste ut mot tordenmørket. – Det er tre år siden jeg var på denne konferansen i København. Det var mest astrofysikere som var der, men da jeg skulle holde foredraget mitt, oppdaget jeg at Aldo Meyer satt på en av de fremste benkene. Jeg hadde truffet ham før, for han pleide alltid å dukke opp på instituttet en eller annen gang tidlig om våren, som en trekkfugl. En stor og vill tysker, med en frakk som var altfor lang og vid, dessuten var han altfor høylytt. Nei, 11
han var mer enn høylytt, han skrek. I tillegg hadde han lange, gule tenner som et dyr, og dertil lange og skitne negler. Håret hans var fett, og skjegget var fylt av matrester. Når han kom inn på instituttets kafeteria, stilnet samtalene. Folk senket stemmene og lot som om de ikke så ham. Jeg vet ikke om han la merke til det, som regel gikk han bare rolig bort og satte seg hos professor Sonne, og mens han spiste, snakket han høylytt om idéene sine. Professor Sonne, som selv er litt av en outcast samtidig som han er anerkjent som smått genial, er den eneste som noensinne lytter til Meyer. Nei, det er forresten alltid en eller annen villedet student som er fascinert av ham, men disse studentene forsvinner som regel etter bestått eksamen. At de andre holdt seg borte fra Meyer, var ikke så rart. Det gikk rykter om at han hadde vært på sinnssykehus, og det ble sagt at han var uteligger, det var derfor det luktet av ham. Den gangen jeg snakket med ham, kunne jeg ikke kjenne noen spesiell lukt, men likevel. Noen påsto at han bodde i den svære frakken, at han simpelthen tullet seg inn i den når han gikk til sengs et sted i skogen utenfor Göttingen. Det må forresten sies at det sto en viss glans rundt ham på grunn av dette med Göttingen, som en gang var verdens matematiske sentrum. Ja, faktisk helt til Hitler fikk makten i 1933. Nazistene ville skape rom for den ‘overlegne’ tyske rasen, og det gjorde de ved å bygge konsentrasjonsleirer og rasere de tyske universitetene – de hadde åpenbart ikke fått med seg at Tyskland i 1933 faktisk var verdens ledende land, med verdens fremste vitenskapsmenn. Nazistene trodde visst at prominens handler 12
om hvem som er best i høydehopp og slikt, og det har jo tyskerne aldri vært særlig gode til. For oss var Göttingen uansett forbundet med store matematikere som Hilbert og Noether, og vi syntes at det var spesielt at Aldo Meyer kom derfra. Men det var ikke det jeg skulle snakke om, jeg ville jo fortelle om det merkelige jeg opplevde den gangen. Den siste kvelden, da konferansen var over, gikk noen av oss ut for å ta en øl, og da vi kom til restauranten, oppdaget vi professor Sonne og Aldo Meyer som satt ved et hjørnebord og snakket sammen. Ved ett-tiden var de fleste gått, bortsett fra meg selv og en engelsk astronom. Professor Sonne og Aldo Meyer satt fremdeles og pratet sammen, så vi gikk bort til dem og spurte om de ville ha selskap, og der ble vi sittende helt til restauranten skulle stenge. Hverken Aldo Meyer eller professor Sonne hadde drukket særlig mye, men selv var jeg etter hvert blitt ganske omtåket, og det har nok preget erindringen av denne natten. Jeg og denne engelske astronomen – det var forresten en dame – sa ikke stort, det var bare professor Sonne som av og til brøt inn i Aldo Meyers monolog. Og ingen av oss kunne ta øynene fra ham. Håret hans var helt sikkert like fett som tidligere, og tennene hans var nok like gule, men i erindringen min er han nesten vakker, ansiktet hans var liksom lysende. Dere skjønner, Aldo Meyer hadde hatt en visjon. Altså ikke en sånn visjon som dagens gründere snakker om, men en ordentlig visjon, nesten som en religiøs åpenbaring. Det han hadde sett, var at alt er styrt av den minste virknin13
gens prinsipp. Det er et velkjent begrep i fysikken, og med hverdagslig språkbruk kan en si at det handler om at alt i naturen oppfører seg på en måte som bruker så kort vei og så lite energi som mulig, som om verden var en banksjef, en streng og flink banksjef. Men Meyer hadde altså hatt en slags mystisk opplevelse og sett hva dette prinsippet egentlig innebærer, og han hevdet bestemt at det ligger bak absolutt allting. Og det rare er at jeg i den deilige, halvalkoholiserte tilstanden min, syntes at jeg forsto alt han sa, som om jeg også hadde fått en åpenbaring, og jeg var absolutt lykksalig. – Hva var det, da? spurte Nikolai, – kan du forklare hva det var han hadde sett? Dag smilte innadvendt. – Jeg sier, med Sankt Augustin: Den natten skjønte jeg allting, men nå har jeg ikke peiling. – Hvem er Sankt Augustin? spurte Toril. – En kristen mystiker, sa Viktor. – Og forresten var det tiden Augustin snakket om, han sa noe sånt som: For et øyeblikk siden visste jeg hva tiden er, men når du spør meg nå, vet jeg det ikke lenger. – Du har helt rett, Viktor, sa Dag. – Kan du ikke fortsette å fortelle om Meyer i stedet, bad Toril. – Jo, selvfølgelig, sa Dag, og kremtet litt før han fortsatte. – Den natten sto idéene hans som sagt klart for meg, men etterpå husket jeg bare ordene, ikke opplevelsen av det han sa. Men det jeg egentlig vil komme til, er at vi også kom inn på dette med bevisstheten. Meyer snakket om at 14
bevisstheten er en kvantestørrelse, og at den dermed er liksom spredt i rommet. Altså ikke i et punkt i hjernen vår, men utbredt i rommet, OK? Professor Sonne kom selvfølgelig med en masse velformulerte innvendinger som jeg ikke husker, det eneste jeg er helt sikker på, er at Meyer sa at bevissthet er som en slags bølgebevegelse i rommet, og at forskjellige bevisstheter kan strømme inn i hverandre og påvirke hverandre. De kan til og med legges oppå hverandre eller bytte plass. Melissa – den engelske astrofysikeren som jeg nevnte – lo og prøvde å provosere ham, men jeg tror ikke at han skjønte at hun ertet ham, for han reagerte ikke i det hele tatt. Han sa bare, ganske tørt, at han kunne bevise det eksperimentelt. Da Melissa bad ham å forklare hva det var han kunne bevise, blottet han de svære gule tennene i et ulvesmil og sa: Det vil vise seg. Det er alt jeg kan si. Bartenderen begynte å skru av lyset, og vi måtte forlate restauranten. Jeg prøvde å få Meyer til å si noe mer, forklare seg, men han bare ristet på hodet og trakk den svære frakken rundt seg. Han forsvant ut i mørket sammen med professor Sonne, og jeg og Melissa fikk tak i en taxi. Neste morgen spiste vi frokost sammen på hotellet, og noen timer senere sto jeg på Kastrup. Da jeg kom til skranken og viste fram passet mitt, sa flyvertinnen: – I am sorry, but your name doesn’t agree with that on the reservation. Jeg svarte irritert at hun tok feil. Hun kikket på skjermen igjen, og sa: – The reservation is for Melissa Wells. But in the passport it says Dag Nielsen. 15