Å vanne blomster om kvelden

Å vanne blomster om kvelden

Valérie Perrin

Å vanne blomster om kvelden Oversatt av Kristi Heggli

Valérie Perrin Originalens tittel: Changer l’eau des fleurs Oversatt av Kristi Heggli © Editions Albin Michel – Paris 2018 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-71269-3 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: © Carol Oriot Couraye / Cédric Kerguillec Forfatterfoto: © Valentin Lauvergne Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet foreldrene mine, Francine og Yvan Perrin.

Til Patricia Lopez «Paquita» og Sophie Daull.

1

Savnet av ett enkelt menneske legger hele verden øde.

De nærmeste naboene mine er ikke redd for noe. De har ingen bekymringer, forelsker seg aldri, biter ikke negler, tror ikke på tilfeldigheter, avlegger ingen løfter, lager ikke lyd, er ikke medlem av folketrygden, gråter ikke, leter aldri etter nøklene sine, brillene sine, fjernkontrollen, barna sine eller lykken.

De leser ikke, betaler ikke skatt, slanker seg ikke, har ingen preferanser, forandrer ikke mening, reier ikke opp sengen, røyker ikke, skriver ikke lister, teller ikke til ti før de sier noe. De har ingen som stepper inn for dem.

De er ikke sleske, ambisiøse, hevngjerrige, kokette, smålige, sjenerøse, sjalu, slurvete, rene, vakre, morsomme, avhengige, gjerrige, blide, beregnende, voldelige, forelsket, sytende, hyklere, snille, harde, ettergivende, løgnere, tjuver, muntre, modige, late, troende, perverse, optimistiske.

De er døde.

Det eneste som skiller dem fra hverandre, er tresorten kisten deres er laget av: eik, furu eller mahogni.

2

Hva skal det bli av meg hvis jeg ikke lenger hører skrittene fra deg, er det ditt eller mitt liv som tar slutt, det vet jeg ei.

Jeg heter Violette Toussaint. Jeg har vært bomvokter, nå vokter jeg en gravlund.

Jeg nyter livet, drikker det i små slurker, som sjasminte blandet med honning. Og når det blir kveld og portene inn til gravlunden er stengt og nøkkelen henger på baderomsdøren, er jeg i paradis.

Ikke naboenes paradis. Å nei.

I de levendes paradis: en slurk portvin – årgang 1983 – som jeg får i presang hos José-Luis Fernandez den første september hvert år. En rest av ferien som jeg heller i et lite krystallglass, en slags indian summer som jeg åpner rundt klokken sju, uansett om det regner, snør eller blåser ute.

To fingerbøl med rubinfarget væske. Blod fra Portos vinranker. Jeg lukker øynene. Og jeg nyter det. En eneste slurk er nok til å løfte stemningen. To fingerbøl fordi jeg liker rus, men ikke alkohol.

José-Luis Fernandez steller graven til Maria Pinto, gift Fernandez (1956–2007) én gang i uken, bortsett fra i juli, da er det jeg som tar over. Og som takk får jeg en flaske portvin.

Livet jeg lever nå, er en gave fra himmelen. Det sier jeg til meg selv hver morgen når jeg åpner øynene.

Jeg har vært veldig ulykkelig, til og med sønderknust.

Ikke-eksisterende. Tom. Jeg har vært som mine nærmeste naboer, bare enda verre. Alle vitale organer fungerte fremdeles, men uten at jeg var til stede på innsiden. Uten sje8

lens vekt, som uansett om man er tjukk eller tynn, stor eller liten, ung eller gammel, sies å veie tjueen gram.

Men siden jeg aldri har hatt sans for å være ulykkelig, bestemte jeg meg for at det ikke kunne vare. Ulykken må jo ta slutt en dag.

Jeg fikk en dårlig start. Jeg ble født av ukjente foreldre i den nordlige delen av Ardennene, den delen som nesten er i Belgia, hvor klimaet beskrives som «dårlig kontinentalklima» (mye regn om høsten og mye frost om vinteren), i det flate landskapet jeg forestiller meg at Jacques Brel beskriver når han synger om Le plat pays og kanalen som hengte seg.

Jeg skrek ikke den dagen jeg ble født. Dermed ble jeg lagt til side, som en ufrankert pakke på 2,670 kilo, uten navn på mottakeren, mens de fylte ut skjemaene for å erklære at jeg hadde reist videre allerede før jeg nådde fram.

Dødfødt. Et livløst barn uten etternavn.

Jordmoren måtte finne et navn i hui og hast til skjemaet, hun valgte Violette.

Jeg forestiller meg at jeg var fiolett fra topp til tå.

Da jeg forandret farge, da huden min ble rosa, og hun måtte fylle ut fødselsattesten, forandret hun ikke på navnet mitt.

De hadde lagt meg på en radiator. Huden min var blitt varm. Magen til moren min som ikke hadde villet ha meg, måtte ha gjort meg iskald. Varmen vekket meg til live. Det må være derfor jeg er så glad i sommeren, derfor jeg aldri går glipp av en eneste anledning til å ta til meg den første solstrålen som en solsikke.

Etternavnet mitt er Trenet, som den folkekjære sangeren Charles Trenet. Den samme jordmoren som kalte meg Violette, valgte helt sikkert etternavnet mitt også. Hun var sikkert glad i Charles Trenet. Akkurat som jeg ble, litt senere.

Jeg har lenge oppfattet ham som en fjern slektning, en slags onkel i Amerika som jeg aldri fikk møte. Når man liker en sanger, og har sunget sangene til vedkommende om og om igjen, føler man seg litt i slekt med dem til slutt.

9

Navnet Toussaint kom senere. Da jeg giftet meg med Philippe Toussaint. At han hadde et etternavn som betydde «de dødes dag», burde kanskje vært en advarsel. Men det finnes menn som banker konene sine selv om de heter Printemps – vår. Et vakkert etternavn hindrer ingen i å være en drittsekk.

Jeg har aldri savnet moren min. Bortsett fra når jeg hadde feber. Når jeg var frisk, vokste jeg meg stor. Jeg vokste rett til værs, som om fraværet av foreldre hadde satt en støttepinne langs ryggsøylen min. Jeg er rak i ryggen. Det er et av mine særtrekk. Jeg har aldri vært krumbøyd. Mange spør meg om jeg har danset klassisk ballett. Jeg svarer nei. At det er hverdagen som har disiplinert meg, som har fått meg til å gjøre barre- og tåspissøvelser hver dag.

3

Måtte de ta meg, måtte de ta mine, alle gravlunder blir en dag grønne og fine.

I 1997, da bommen ble automatisert, mistet mannen min og jeg jobben. Vi kom i avisen. Vi representerte framskrittets siste ofre, arbeiderne som styrte den siste, manuelle bommen i Frankrike. For å illustrere artikkelen hadde fotografen tatt bilde av oss. Philippe Toussaint hadde til og med posert med armen rundt livet mitt. Herregud, for et sørgelig blikk jeg har, til tross for at jeg smiler.

Dagen artikkelen kom i avisen, kom Philippe Toussaint hjem fra det som den gangen het arbeidskontoret, mer nedfor enn noen gang. Han hadde nettopp innsett at han faktisk ville bli nødt til å arbeide. Han hadde vennet seg til at jeg gjorde alt for ham. På latskapsfronten hadde jeg virkelig vunnet i lotto. Jeg hadde vinnertallene og jackpoten som følger med.

For å oppmuntre ham viste jeg ham en annonse: «Gravlundsvokter, en jobb for framtiden.» Han betraktet meg som om jeg hadde gått fra forstanden. I 1997 så han på meg hver dag som om jeg hadde gått fra forstanden. Er det sånn at en mann som ikke lenger elsker sin kvinne, ser på henne som om hun har gått fra forstanden?

Jeg forklarte at jeg hadde funnet annonsen ved en tilfeldighet. At kommunen i Brancion-en-Chalon lette etter et par til å passe på gravlunden i landsbyen. At de døde hadde faste åpningstider, og at de laget mindre bråk enn togene.

At jeg hadde snakket med ordføreren, at han var klar til å ansette oss med det samme.

Mannen min trodde ikke på meg. Han sa at han ikke 11

trodde på tilfeldigheter. At han heller ville dø enn å dra ned dit og jobbe som åtseldyr.

Han skrudde på fjernsynet og spilte Mario 64. Målet med spillet var å fange alle stjernene i hver bane. Den eneste stjernen jeg ville fange, var lykkestjernen. Det var det jeg tenkte da jeg så Mario løpe rundt overalt for å redde Prinsesse Peach, som var blitt bortført av Bowser.

Så jeg ga meg ikke. Jeg sa til ham at hvis vi ble voktere på gravlunden, ville vi få en lønning hver, og mye bedre betalt enn ved bommen, at man tjente mer på de døde enn på togene. At en fin bolig fulgte med, uten ekstra utgifter.

At det ville bli en fin forandring fra huset vi hadde bodd i så lenge, en rønne som tok inn vann som en gammel robåt om vinteren, og var like varm som Nordpolen om sommeren. At det ville bli en ny start, at det trengte vi, at vi skulle henge opp fine gardiner for å slippe å se naboene, korsene, enkene og alt det der. At disse gardinene ville trekke opp en grense mellom vårt liv og de andres tungsinn. Jeg kunne ha sagt sannheten, at disse gardinene ville trekke opp en grense mellom mitt tungsinn og de andres. Men det måtte jeg for all del ikke si. Ikke si noe. Lure ham til å tro meg. Late som ingenting. Helt til han ga etter.

Mitt siste argument for å overbevise ham var at han ikke trengte å gjøre det grann. At tre gravere allerede tok seg av vedlikeholdet, gravene og selve gravlunden. At det eneste vi måtte gjøre, var å åpne og lukke porten. Å være til stede. Arbeidstiden var ikke krevende, med ferier og helger like lange som jernbaneviadukten som gikk over Valserine-dalen. Og at jeg ville ta meg av resten. Alt sammen.

Super Mario sluttet å løpe. Prinsessen falt.

Før han la seg, leste Philippe Toussaint annonsen en gang til: «Gravlundsvokter, en jobb for framtiden.»

Bommen vår lå i Malgrange-sur-Nancy. I denne perioden av livet mitt levde jeg ikke. «I denne perioden av døden min» ville vært mer presist. Jeg sto opp, kledde på meg, jobbet, handlet, sov. Med hjelp av en sovepille. Eller to. Eller 12

flere. Og jeg fikk med meg at mannen min så på meg som om jeg hadde gått fra forstanden.

Timeplanen min var fryktelig krevende. Jeg hevet og senket bommen nesten femten ganger per dag i ukedagene. Det første toget passerte klokken 04.50, og det siste klokken 23.04. Lyden av bomalarmen var blitt en del av meg, jeg hørte den før den gikk av. Det var et infernalsk slit som vi burde ha delt på, tatt på skift. Men det eneste skiftet Philippe tok, var motorsykkelskiftet og elskerinneskiftet. Å, som passasjerene som dro forbi, fikk meg til å drømme.

Selv om det bare var små regiontog som gikk fra Nancy til Épinal, og som stoppet ved minst ti stasjoner på gudsforlatte småsteder for å gjøre urinnvånerne en tjeneste. Likevel var jeg misunnelig på disse mennene og kvinnene. Jeg forestilte meg at de var på vei til avtaler, avtaler som jeg også så gjerne skulle ha hatt, akkurat som disse reisende som jeg så fyke forbi. * Vi satte kursen mot Burgund tre uker etter at annonsen var blitt publisert i avisen. Vi flyttet fra grått til grønt. Fra asfalt til beitemark, fra lukten av tjære på toglinjene til lukten av landsbygda.

Vi kom til gravlunden i Brancion-en-Chalon den femtende august i 1997. Frankrike var på ferie. Alle innbyggerne var bortreist. Fuglene som fløy fra grav til grav, fløy ikke lenger. Kattene som strakte seg mellom blomsterpottene, hadde forsvunnet. Det var til og med for varmt for maurene og firfislene, marmorsteinene var brennhete.

Graverne hadde ferie, de døde også. Jeg vandret alene langs alleene, leste navnene på folk jeg aldri kom til å kjenne. Likevel følte jeg meg vel med det samme. Følte meg hjemme.

4

Sjelen er evig, livet har sin slutt, minnene om det er det som står igjen.

Så lenge låsen ikke er stappet full av tyggegummi av ungdommer, er det jeg som åpner og lukker den tunge porten inn til gravlunden. Åpningstidene varierer med årstidene.

Fra klokken 08.00 til klokken 19.00 fra 1. mars til 31. oktober.

Fra klokken 09.00 til klokken 17.00 fra 2. november til 28. februar.

29. februar har ingen sagt noe om.

Fra klokken 07.00 til klokken 20.00 den 1. november.

Jeg overtok oppgavene til mannen min etter at han dro – eller etter at han forsvant, for å være helt presis. Philippe Toussaint er meldt savnet og står under rubrikken «bekymringsfull forsvinning» i gendarmeriets nasjonale oversikt.

Jeg har fremdeles mange menn i sikte. De tre graverne, Nono, Gaston og Elvis. De tre ansatte i begravelsesbyrået, brødrene Lucchini, som heter Pierre, Paul og Jacques til fornavn, og fader Cédric Duras. Alle disse mennene kommer innom flere ganger om dagen. De tar seg et glass eller en matbit. De hjelper meg i kjøkkenhagen også, hvis jeg har sekker med plantejord som må flyttes på, eller en lekkasje som må repareres. Jeg ser på dem som venner, ikke som kolleger. Selv om jeg ikke er hjemme, kan de gå inn på kjøkkenet mitt, lage seg en kopp kaffe, skylle koppen og dra igjen.

Graverne gjør en jobb som fyller andre med vemmelse, med avsky. Men graverne på min kirkegård er de snilleste og mest behagelige mennene jeg kjenner.

14

Nono er den jeg stoler mest på. Det er en rakrygget mann med livsglede i blodet. Han ler av alt og sier aldri nei. Bortsett fra når det er et barn som skal begraves. «Det» overlater han til andre. «Til dem som makter det,» som han sier.

Nono ligner på Georges Brassens, og det får ham til å le, for jeg er den eneste som sier det.

Gaston er verdens største kløne. Bevegelsene hans henger ikke i hop. Han ser alltid full ut selv om han bare drikker vann. Under begravelsene stiller han seg mellom Nono og Elvis i tilfelle han skal miste balansen. Under føttene til Gaston er det et evig jordskjelv. Han velter ting, han knuser ting, han faller. Når han kommer inn til meg, er jeg alltid redd for at han skal ødelegge noe eller skade seg. Og siden frykt aldri har reddet noe menneske fra fare, skader han seg hver gang han knuser et glass.

Elvis blir kalt Elvis på grunn av Elvis Presley. Han kan verken lese eller skrive, men han kan alle sangene til idolet sitt utenat. Han har kjempedårlig uttale, så vi vet aldri om han synger på engelsk eller på fransk, men han synger med hjertet. «Låv me tendør, låv mi tru.»

Lucchini-brødrene er født med knapt ett års mellomrom, trettiåtte, trettini og førti år. De arbeider i begravelsesbyrået som har gått fra far til sønn i generasjoner. De er også de glade eierne av likhuset i Brancion, som ligger vegg i vegg med butikken deres. Nono har fortalt meg at det bare er en liten gang som skiller likhuset fra butikken. Det er Pierre, den eldste, som tar imot de sørgende familiene. Paul er den som balsamerer de døde. Han holder til i kjelleren. Og Jacques kjører bårebilen. Den siste reisen, det er ham. Nono kaller dem «apostlene».

Og så har vi presten vår, Cédric Duras. Gud har god smak, selv om han ikke alltid er rettferdig. Etter at fader Cédric kom hit, har jeg hørt at det hellige har åpenbart seg for mange kvinner i området. Det er visst stadig flere kvinnelige troende som fyller kirkebenkene søndag formiddag.

Jeg går aldri i kirken. Det ville være som å ligge med en arbeidskollega. Men jeg tror likevel at jeg får flere betroel15

ser fra de besøkende enn fader Cédric får i skriftestolen sin.

Det er i mitt beskjedne hus og langs mine alleer at familiene løsner på tungebåndene. Når de kommer, når de går, av og til begge deler. Det er litt som de døde. De stille stundene, minnetavlene, besøkene, blomstene, bildene, måten de besøkende oppfører seg på, sier meg noe om det livet de levde. Om den gangen de var levende. I bevegelse.

I min jobb må jeg være diskré, like mennesker, ikke vise medfølelse. Å ikke være medfølende er for en kvinne som meg det samme som å være astronaut, kirurg, vulkanolog eller genetiker. Det er ikke en del av mitt univers eller min kompetanse. Men jeg gråter aldri foran en besøkende. Det kan skje før eller etter en begravelse, men aldri under seremonien. Gravlunden min er tre hundre år gammel. Den første som ble begravet her, er en kvinne. Diane de Vigneron (1756–1773), død i barsel sytten år gammel. Stryker man hånden over gravsteinen, kan man kjenne bokstavene som er gravert inn i den duegrå steinen. Graven hennes har ikke blitt gjenbrukt, selv om det mangler plass. Ingen av ordførerne har noen gang våget å forstyrre den første som ble gravlagt her. Dessuten har Diane sin egen, gamle legende. Ifølge Brancions innbyggere skal hun ha vist seg i «lysende klær» flere ganger foran butikkvinduene i sentrum og på kirkegården. Når jeg drar på loppemarkeder rundt omkring, finner jeg av og til bilder av Diane som spøkelse på gamle trykk fra 1800-tallet eller på postkort. En falsk, iscenesatt Diane, forkledd som et banalt liksomspøkelse.

Det er mange legender om gravene. De levende skriver ofte om de dødes liv.

Det er en legende til i Brancion, mye yngre enn Diane de Vigneron. Hun heter Reine Ducha (1961–1982), og hun er begravet på gravlunden min, i allé nummer femten i sedertreavdelingen. En vakker ung dame med brunt hår som smiler på bildet som er festet til gravsteinen. Hun døde i en bilulykke like ved bygrensen. Unge folk skal ha sett henne i veikanten, kledd i hvitt, nøyaktig der hvor ulykken skjedde.

Myten om «den hvite dame» finnes i hele verden. Det 16

er gjenferd etter kvinner som har omkommet i ulykker; de hjemsøker de levendes verden og sleper sin lidende sjel etter seg i slottene og på kirkegårdene.

Og bare for å gjøre legenden om Reine enda mer intens så har graven hennes beveget seg. Ifølge Nono og Lucchinibrødrene er det grunnen som har glidd ut. Det skjer ofte når det blir for mye vann i gravhvelvet.

På tjue år har jeg vært vitne til mye på gravlunden min.

Noen netter har jeg til og med fersket skygger som elsket på eller mellom gravene, men det var ikke spøkelser.

Bortsett fra disse legendene er det ingenting som varer evig. Ikke engang gravene med evig festerett. Man kan betale festerett for femten år, tretti år, femti år eller for evigheten, men evigheten skal man passe seg for. Hvis graven ikke er vedlikeholdt (den ser forfallen og uverdig ut) og ingen har blitt begravet der på lenge, kan den falle tilbake til kommunen. Da havner restene i et beinkammer i enden av kirkegården.

Jeg har sett flere graver bli demontert og knoklene flyttet til beinkammeret mens jeg har vært her. Og ingen har noen gang sagt noe. Fordi disse døde menneskene ble oppfattet som hittegods som ingen ville ha.

Sånn er det alltid med døden. Jo mer tid som har gått, desto svakere er det grepet døden har på de levende. Tiden lager hakkemat av livet. Tiden lager hakkemat av døden.

Jeg og mine tre gravere gjør alt vi kan for å unngå at en grav blir forlatt. Vi liker ikke å se den kommunale merkelappen: «Denne graven vil snart bli slettet. Vennligst ta kontakt med kommunen så raskt som mulig.»

Det må være derfor gravlundene er fylt med sitater. For å avverge tidens tann. For å klamre seg til minnene. Det jeg liker best, er: «Døden begynner når ingen kan drømme om deg mer.» Det står på graven til en ung sykepleier, Marie Deschamps, som døde i 1917. Det skal ha vært en soldat som satte ned denne minnetavlen i 1919. Hver gang jeg går forbi, lurer jeg på om han drømte om henne lenge.

Sangtekstene som oftest blir sitert på minnetavlene, er 17

«Uansett hva jeg gjør, uansett hvor du er, kan du aldri viskes ut, i mine tanker er du hos meg» av Jean-Jacques Goldman, og «Seg imellom snakker stjernene bare om deg» av Francis Cabrel.

Gravlunden min er veldig fin. Langs alleene vokser det over hundre år gamle lindetrær. De fleste av gravene er pyntet med blomster.

Foran det lille vokterhuset mitt selger jeg litt blomster. Og når de ikke kan selges mer, setter jeg dem på de forlatte gravene.

Jeg har plantet furuer også. Fordi de lukter så godt om sommeren. Det er favorittlukten min.

Jeg plantet dem i 1997, det året vi kom hit. De har blitt veldig store, og løfter virkelig gravlunden et hakk. Å ta vare på den er å ta vare på de døde som hviler her. Det er å vise respekt for dem. Og ble de ikke respektert mens de levde, blir de det i alle fall når de er døde.

Jeg er sikker på at det hviler mange drittsekker her. Men døden gjør ikke forskjell på de slemme og de snille. Og hvem har vel ikke oppført seg som en drittsekk minst én gang i livet?

I motsetning til meg hatet Philippe Toussaint gravlunden, denne vesle byen, Burgund, landsbygda, de gamle steinhusene, de hvite kyrne, folkene herifra, fra første øyeblikk.

Jeg hadde ikke engang rukket å pakke ut av flyttekassene før han kjørte av gårde på motorsykkelen og var borte fra morgen til kveld. Og etter som månedene gikk, var han borte hele uker om gangen. Helt til han en dag aldri kom hjem. Gendarmene skjønte ikke hvorfor jeg ikke hadde meldt ham savnet tidligere. Jeg fortalte dem aldri at det var mange år siden han hadde forsvunnet; han var borte selv når han spiste middag ved samme bord som meg. Men da jeg etter en måned innså at han ikke kom tilbake, følte jeg meg like forlatt som gravene jeg steller med. Like grå, matt og vaklevoren. Klar til å bli demontert og få restene av meg kastet i beinkammeret.

5 Livets bok er den ypperste av alle bøker, den kan verken åpnes eller lukkes som vi vil; vi vil så gjerne bla om til siden vi likte, når vi allerede holder i våre hender den siden hvor vi dør.

Jeg møtte Philippe Toussaint på Tibourin, en nattklubb i Charleville-Mézières i 1985.

Philippe Toussaint sto med albuen mot bardisken. Og jeg jobbet i baren. Jeg hadde skaffet meg en drøss med småjobber ved å lyve på alderen. En kompis som bodde i samme ungdomshjem, hadde forfalsket papirene mine så jeg skulle framstå som myndig.

Alderen min var ubestemmelig. Jeg kunne like gjerne være fjorten som tjuefem. Jeg gikk bare i dongeribukser og T-skjorter, jeg hadde kort hår og øreringer overalt, til og med i nesen. Jeg var sped, og sminket meg med svart sminke til jeg fikk sotete øyne og lignet på Nina Hagen. Jeg hadde nettopp sluttet på skolen. Jeg kunne knapt lese eller skrive.

Men jeg var flink med tall. Jeg hadde allerede flere liv bak meg, og mitt eneste mål var å tjene nok penger til å betale en husleie og flytte ut fra ungdomshjemmet så fort som mulig.

Etter det ville jeg vente og se.

I 1985 var tennene det eneste som var rett hos meg. Jeg hadde alltid vært besatt av å ha fine, hvite tenner, i hele barndommen, akkurat som jentene i bladene. Når tilsynsførerne kom på besøk i fosterfamiliene mine, og spurte om det var noe jeg trengte, ba jeg alltid om en time hos tannlegen, som om min skjebne og hele mitt liv ville avgjøres av hvor fint smil jeg hadde.

19

Jeg hadde ingen venninner, jeg lignet for mye på en gutt.

Jeg hadde blitt glad i søstrene i fosterfamiliene, men de gjentatte separasjonene, flyttingen fra den ene fosterfamilien til den andre, hadde knust meg. Aldri knytte seg til noen. Jeg tenkte med meg selv at hvis jeg barberte av meg håret, ville det gjøre meg like sterk og selvsikker som en gutt. Dermed unngikk jentene meg. Jeg hadde allerede ligget med gutter for å være som alle de andre, men det hadde ikke vært noen stor opplevelse. Jeg var blitt skuffet, det var ikke noe som fristet meg. Jeg gjorde det for å få være i fred eller i bytte mot klær, litt hasj, en inngangsbillett til et eller annet sted, mot en hånd som holdt i min. Jeg foretrakk kjærligheten i eventyrene, de som ingen hadde lest for meg. «Så giftet de seg og fikk mange, mange, mange …»

Med en albue i bardisken kikket Philippe Toussaint på kompisene på dansegulvet mens han drakk på en whiskycola uten is. Han så ut som en engel. Som sangeren Michel Berger, bare i farger. Lange, lyse krøller, blå øyne, lys i huden, ørnenese, en munn rød som et jordbær … klar til å bli fortært, et deilig, modent julijordbær. Han hadde på seg dongeribukse, en hvit T-skjorte og en svart skinnjakke. Han var stor, bredskuldret, perfekt. I det øyeblikket jeg så ham, sa hjertet mitt boum, som i sangen Mon coeur fait boum av min fantasifilleonkel, Charles Trenet. Hos meg fikk Philippe Toussaint alt gratis, til og med glassene med whisky-cola.

Han trengte ikke å gjøre noe for å få kysse de vakre blondinene som svermet rundt ham. Akkurat som fluer fløy de rundt et kjøttstykke fra grillen. Philippe Toussaint så ut til å gi blanke i det meste. Han strittet ikke imot. Han trengte ikke å løfte en finger for å få det han ville, annet enn for å løfte glasset for å ta en slurk fra tid til annen mellom to neonkyss.

Han vendte meg ryggen. Jeg så bare de lyse krøllene hans, som vekslet fra rødt til grønt under lysprosjektørene. Blikket mitt hadde hengt fast i håret hans i en time. Av og til lente han seg mot munnen til en jente som mumlet noe i øret hans, og jeg studerte den perfekte profilen hans.

20

Og så snudde han seg mot baren, blikket hans møtte mitt og slapp meg aldri mer. I selvsamme øyeblikk ble jeg favorittleken hans.

I begynnelsen trodde jeg at han var interessert i meg fordi jeg fylte glasset hans med gratis alkohol. Når jeg serverte ham, passet jeg på at han ikke så de nedbitte neglene mine, bare det hvite, jevne smilet. Jeg syntes han så ut som om han kom fra en fin familie. I mine øyne så alle ut som de kom fra en fin familie, bortsett fra de unge fra ungdomshjemmet.

Det ble en trafikkork av jenter bak ham. Som ved bomstasjonen på motorveien mot Côte d’Azur når fellesferien begynner. Men han fortsatte å se på meg, med lystent blikk.

Jeg lente meg mot baren med ansiktet vendt mot ham for å være sikker på at det var meg han så på. Jeg stakk et sugerør i glasset hans. Jeg hevet blikket. Jo, visst var det meg.

Jeg sa: «Vil du ha noe annet å drikke?» Jeg hørte ikke hva han svarte. Jeg gikk nærmere og ropte: «Hva?» «Deg,» svarte han i øret mitt.

Jeg tok meg et glass bourbon i smug for sjefen. Etter en slurk hadde jeg sluttet å rødme, etter to følte jeg meg vel, etter tre var jeg ikke redd for noen ting. Jeg gikk tilbake til den siden hvor øret hans var, og svarte: «Når jeg er ferdig med vakten, kan vi ta oss et glass sammen.»

Han smilte. Tennene hans var som mine, hvite og jevne.

Da Philippe Toussaint stakk armen over bardisken for å stryke over min, tenkte jeg at livet mitt ville forandre seg.

Jeg kunne kjenne hvordan huden ble hard, som om den hadde en forutanelse. Han var ti år eldre enn meg. Aldersforskjellen fikk ham til å kneise over meg. Jeg følte meg som en sommerfugl som kikket opp på en stjerne.

6

For den tiden kommer da alle som er i gravene, skal høre hans røst og komme fram.

Det banker forsiktig på døren. Jeg venter ikke besøk, det har jeg sluttet med for lenge siden.

Huset mitt har to inngangsdører. Den ene vender ut mot gravlunden, den andre mot gaten. Éliane begynner å bjeffe og går mot gatedøren. Eieren hennes, Marianne Ferry (1953–2007), hviler i spolebuskavdelingen. Éliane kom hit den dagen Marianne Ferry ble begravet, og hun har vært her siden. De første ukene ga jeg henne mat på eierens grav, og litt etter litt fulgte hun meg hjem. Nono døpte henne Éliane, oppkalt etter Isabelle Adjani i Dødelig sommer, fordi hun har vakre, blå øyne og eieren hennes døde i august.

På de tjue årene har jeg hatt tre hunder som kom samtidig som eierne sine, og som omstendighetene sørget for ble mine, men nå er det bare henne igjen.

Det banker på en gang til. Jeg nøler med å åpne døren.

Klokken er bare sju. Jeg holder på å drikke te og smøre smør og jordbærsyltetøy på kavringen min – syltetøyet fikk jeg av Suzanne Clerc, som har mannen sin (1933–2007) liggende i sedertreavdelingen. Jeg lytter til musikk. Utenom åpningstidene til gravlunden hører jeg alltid på musikk.

Jeg reiser meg og skrur av radioen.

«Hvem er det?»

En mannsstemme nøler før han svarer: «Unnskyld meg, madame, jeg så at lyset var på.»

Jeg hører at han tørker skoene på matten.

«Jeg har noen spørsmål til deg. Det gjelder en som er gravlagt her.»

22

Jeg kunne be ham om å komme tilbake klokken åtte, når gravlunden åpner.

«To minutter. Jeg kommer!»

Jeg går opp på rommet og åpner vinterskapet for å trekke på meg en morgenkåpe. Jeg har to skap. Ett jeg kaller vinterskapet, og ett jeg kaller sommerskapet. Det har med omstendighetene å gjøre, ikke med årstidene. Vinterskapet har bare klassiske plagg i mørke farger, det er klær for de andre. Sommerskapet har bare lyse og fargerike plagg, og det er for meg. Jeg har sommeren på meg under vinteren, og jeg tar av meg vinteren når jeg er alene.

Jeg tar derfor på meg en grå, vattert morgenkåpe over en rosa silkeneglisjé. Jeg går ned igjen for å åpne døren, og foran meg står det en mann på rundt førti. Først ser jeg bare det stirrende, svarte blikket hans.

«God dag. Unnskyld at jeg forstyrrer så tidlig.»

Det er fremdeles mørkt og kaldt ute. Bak ham ser jeg at natten har lagt igjen et lag med rim etter seg. Det kommer damp ut av munnen hans, som om han røyker i grålysningen. Han lukter tobakk, kanel og vanilje.

Jeg klarer ikke å si et ord. Det er som om jeg har støtt på noen jeg ikke har sett på lenge. Jeg tenker at han kommer for sent. At hvis han hadde kommet for tjue år siden, ville alt vært annerledes. Hvorfor tenker jeg det? Fordi det er årevis siden andre enn fulle ungdommer har banket på døren som vender ut mot gaten? Fordi alle som besøker meg, kommer inn fra gravlunden?

Jeg ber ham inn, og han takker meg, pinlig berørt. Jeg serverer ham en kopp kaffe.

I Brancion-en-Chalon kjenner jeg alle. Til og med innbyggerne som ikke har noen som er begravet hos meg. Alle har vært innom alleene mine minst én gang, i begravelsen til en venn, til en nabo, til moren til en kollega.

Ham har jeg aldri sett før. Han har en svak dialekt, noe som minner om Middelhavet i måten han avslutter setningene på. Han er mørk, så mørk at de hvite hårstråene skiller seg ut i det rufsete håret. Han har en stor nese, brede lepper, 23

poser under øynene. Han ligner litt på Serge Gainsbourg.

Selv om han og barberhøvelen ikke kommer helt overens, er det lett å se at han er en elegant mann. Han har vakre hender, lange fingre. Han drikker glovarm kaffe i små slurker, han blåser på den og varmer hendene mot porselenet.

Jeg vet ikke hvorfor han er her. Jeg slapp ham inn fordi dette ikke egentlig er hjemmet mitt. Dette rommet tilhører alle. Det er som et kommunalt venterom som jeg har gjort om til stue og kjøkken. Det tilhører alle som er på gjennomreise, og alle stamgjestene.

Det ser ut som han studerer veggene. Dette rommet på tjuefem kvadratmeter er i samme stil som vinterskapet mitt.

Ingenting på veggene. Ikke noen farge på duken, ingen blå sofa. Bare kryssfiner her og der og stoler til å sitte på. Ingenting prangende. En kaffetrakter som alltid kan skrus på, hvite kopper og brennevin til de mest desperate. Det er her jeg tar imot tårene, betroelsene, raseriet, sukkene, fortvilelsen og gravernes latterkramper.

Rommet mitt ligger i andre etasje. Det er mitt hemmelige indre gårdsrom, mitt hjem. Soverommet mitt og badet er yndige rom malt i pastellfarger. Pudderrosa, mintgrønn og himmelblå, det er som om jeg har gjenskapt vårens farger.

Ved første solstråle åpner jeg vinduene på vidt gap, og uten stige er det umulig å se meg utenfra.

Ingen har noen gang fått gå inn på rommet mitt slik det ser ut i dag. Like etter at Philippe forsvant, malte jeg alle veggene, jeg hengte opp gardiner, pyntet med blonder, hvite møbler og en stor seng med en sveitsisk madrass som former seg etter kroppen. Min kropp, for at jeg ikke lenger skulle sove i den formen Philippe Toussaint hadde etterlatt seg.

Den fremmede mannen fortsetter å blåse på kaffen. Til slutt sier han: «Jeg kommer fra Marseille. Har du vært i Marseille?»

«Jeg drar til Sormiou hvert år.»

«I viken?»

«Ja.» 24

«Underlig sammentreff.»

«Jeg tror ikke på sammentreff.»

Det ser ut som han leter etter noe i dongeribuksen sin.

Mennene mine går ikke i dongeribukser. Nono, Elvis og Gaston går alltid i arbeidsklær, Lucchini-brødrene og fader Cédric i terylenbukser. Han tar av seg skjerfet, gjør halsen fri, setter koppen fra seg på bordet.

«Jeg er som deg, jeg er ganske rasjonell … Og jeg er politietterforsker.»

«Som Columbo?»

Idet han svarer, smiler han for første gang. «Nei. Han var vanlig kriminalbetjent, jeg er etterforskningsleder.»

Han presser pekefingeren mot noen sukkerkorn som ligger spredd utover bordet.

«Moren min vil stedes til hvile på denne gravlunden, og jeg vet ikke hvorfor.»

«Bor hun i nærheten?»

«Nei, i Marseille. Hun døde for to måneder siden. Å bli begravet her står på listen over hennes siste ønsker.»

«Beklager. Vil du ha en skvett med alkohol i kaffen?»

«Har du for vane å skjenke folk fulle så tidlig på morgenen?»

«Det har skjedd før. Hva heter moren din?»

«Irène Fayolle. Hun ønsket å bli kremert … og at urnen skulle stå på graven til en viss Gabriel Prudent.»

«Gabriel Prudent? Gabriel Prudent, 1931–2009. Han er begravet i allé nummer nitten i sedertreavdelingen.»

«Husker du alle gravene?»

«Nesten.»

«Datoen de døde på, hvor graven ligger, og alt?»

«Nesten.»

«Hvem var Gabriel Prudent?»

«En kvinne er innom av og til … Datteren hans, tror jeg.

Han var advokat. Det står ingen minneord på gravsteinen i svart marmor, det er ikke noe bilde heller. Jeg husker ikke hvilken dag han ble gravlagt. Men jeg kan kikke i arkivet mitt hvis du vil.»

25

«Arkivet ditt?»

«Jeg skriver ned alle begravelsene og alle oppgravingene.»

«Jeg visste ikke at det hørte til pliktene dine.»

«Det gjør det ikke heller. Men hvis man bare gjør pliktene sine, får man et trist liv.»

«Det var en rar uttalelse fra en … hva kaller man yrket ditt? ‘Gravlundsvokter’?»

«Hvorfor sier du det? Tror du jeg gråter fra morgen til kveld? At jeg er laget av tårer og sorg?»

Jeg fyller mer kaffe i koppen mens han spør meg to ganger: «Bor du alene?»

Til slutt svarer jeg ja.

Jeg åpner skuffene med arkivene mine og tar ut heftet fra 2009. Jeg slår opp på etternavnet og finner Gabriel Prudent med det samme. Jeg begynner å lese: 18. februar 2009, Gabriel Prudents begravelse, høljeregn.

Det var hundre og tjueåtte personer til stede ved båren.

Ekskona hans var til stede, og de to døtrene hans, Marthe Dubreuil og Cloé Prudent.

Den avdøde ønsket ingen blomster eller kranser.

Familien har gravert inn på en minnetavle: «Til ære for Gabriel Prudent, en advokat med mot. ‘For en advokat er det fundamentalt å ha mot, uten mot teller ikke resten: talent, dannelse, juskunnskaper, alt er nyttig for advokaten. Men uten å ha mot i det avgjørende øyeblikk er det bare ord og setninger på rad og rekke, som skinner før de dør’ (Robert Badinter).»

Ingen prest. Ikke noe kors. Følget ble bare stående i en halvtime. Da de to begravelsesagentene var ferdig med å heise kisten ned i gravhvelvet, gikk alle hjem. Det var fremdeles et voldsomt regn.

Jeg lukker heftet. Etterforskeren ser helt utslått ut, fortapt i egne tanker. Han stryker seg over håret.

26

«Jeg lurer på hvorfor min mor vil ha urnen sin på graven til denne mannen.»

På ny studerer han de hvite veggene mine, hvor det ikke er noe å se. Deretter vender han seg mot meg igjen, som om han ikke trodde på meg. Han peker på heftet fra 2009 med øynene.

«Kan jeg få lese?»

Vanligvis er det bare familien det gjelder, som får lov til å se. Jeg nøler i noen sekunder før jeg gir ham heftet. Han begynner å bla. Mellom hver side kikker han på meg som om det var i pannen min ordene fra 2009 sto skrevet. Som om heftet han holdt i hendene, bare var et påskudd for å se på meg.

«Og dette gjør du for hver eneste begravelse?»

«Ikke alle, men nesten. Da har jeg notater å støtte meg til når de som ikke kunne delta, kommer for å snakke med meg … Har du noen gang drept noen? I yrkessammenheng mener jeg …»

«Nei.» «Bærer du våpen?»

«Av og til. Men ikke i dag.»

«Tok du med deg urnen til din mor?»

«Nei, den står på krematoriet enn så lenge … Jeg vil ikke sette urnen hennes på graven til en jeg ikke kjenner.»

«Men hun kjente ham.»

Han reiser seg.

«Kan jeg få se graven til denne mannen?»

«Ja. Kan du komme tilbake om en liten halvtime? Jeg går aldri på gravlunden i morgenkåpe.»

Han smiler for andre gang og går ut av rommet som er både stue og kjøkken. Jeg skrur automatisk på taklyset. Jeg skrur aldri på lyset når noen kommer, men når de går. Et lys som erstatter tilstedeværelsen deres. En gammel vane for et barn som ble født uten foreldre.

En halvtime etterpå ventet han på meg i bilen som sto parkert foran porten. Jeg så bilskiltet med tallet tretten, registrert i Bouches-du-Rhône. Han måtte ha sovnet med 27

kinnet mot skjerfet, for det var spor på kinnet, som om det var krøllet.

Jeg tok en mørkeblå kåpe utenpå en karminrød kjole.

Kåpen hadde jeg kneppet helt til halsen. Jeg var mørk som natten, men under bar jeg med meg dagen. Jeg hadde bare trengt å åpne kåpen for at han skulle begynne å blunke igjen.

Vi gikk gjennom alleene. Jeg fortalte ham at gravlunden min hadde fire avdelinger. Laurbæravdelingen, spolebuskavdelingen, sedertreavdelingen og barlindavdelingen, to urnehaller og en minnelund. Han spurte om jeg hadde drevet med «dette» lenge. «I tjue år,» svarte jeg. At jeg hadde vært bomvokter tidligere. Han spurte hvordan det hadde vært å gå fra tog til bårebiler. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Det hadde skjedd for mye mellom de to livene. Jeg tenkte bare at han stilte rare spørsmål til å være en rasjonell politietterforsker.

Da vi kom fram til Gabriel Prudents grav, ble han blek.

Som om han var kommet for å besøke graven til en mann som han aldri hadde hørt om før, men som godt kunne være en far, en onkel, en bror. Vi ble stående bom stille en lang stund. Til slutt var jeg så kald at jeg måtte blåse i hendene mine.

Vanligvis blir jeg ikke stående sammen med de besøkende. Jeg følger dem til graven, og så trekker jeg meg tilbake. Men denne gangen ville det ha vært umulig å la ham stå igjen alene, jeg vet ikke hvorfor. Etter en stund, som virket som en evighet, sa han at han måtte komme seg av gårde. Dra hjem til Marseille. Jeg spurte når han trodde han ville komme tilbake for å sette morens urne på graven til monsieur Prudent. Han svarte ikke.

7

Det vil for alltid mangle en som lyser opp i livet mitt, deg.

Jeg planter blomstene på graven til Jacqueline Victor, gift Dancoisne (1928–2008), og Maurice René Dancoisne (1911–1997). Det er to vakre, hvite lyngplanter, de ser ut som to biter av en klippe som vokser i potte. En av de få plantene som sammen med krysantemer og sukkulenter tåler vinteren. Madame Dancoisne var glad i hvite blomster. Hun kom hver uke for å stelle graven til mannen sin.

Vi pleide å slå av en prat. Til slutt, vel å merke, etter at hun hadde vennet seg litt til at Maurice var gått bort. De første årene var hun knust. Sorgen gjør oss tause. Eller den får oss til å si dumme ting. Litt etter litt hadde hun funnet veien tilbake og klarte å si enkle setninger; spørre andre, de levende, hvordan de hadde det.

Jeg vet ikke hvorfor man sier «på graven». Man burde heller si «ved graven» eller «mot graven». Bortsett fra eføyen, firfislene, kattene og hundene er det ingen som går på en gravstein. Madame Dancoisne flyttet plutselig inn til mannen sin. Mandag vasket hun gravsteinen til sin elskede, torsdagen etterpå plasserte jeg blomster på hennes. Nå som hun er død, besøker barna graven én gang i året, og ber meg ta meg av den resten av tiden.

Jeg liker å stikke hendene i pottejorden, selv om det er midt på dagen og den bleke sola denne oktoberdagen ikke varmer noe særlig. Selv om fingrene mine er iskalde, koser de seg.

Akkurat som når jeg stikker dem i jorden i min egen hage.

Noen meter unna graver Gaston og Nono en grav mens de snakker om kvelden dagen før. Jeg hører bruddstyk29

ker av samtalen, det avhenger av vindretningen. «Kona mi sa … på TV … kløe … det bør bare ikke … sjefen stikker innom … en omelett hos Violette … jeg kjente ham … det var en fin fyr … han hadde krøllete hår? … Ja, han må ha vært på vår alder … det var snilt … kona hans … hespetre … sangen til Brel … ingen vits i å late som man er rik, når man ikke eier nåla i veggen … så sinnssykt lyst til å pisse … redd … prostata … handle før det stenger … egg til Violette … noe så sørgelig …»

I morgen er det begravelse klokken fire. En ny innbygger på gravlunden min. En mann på femtifem år, død av for mange sigaretter. Det er det legene sier, i alle fall. De sier aldri at en mann på femtifem kan dø av for lite kjærlighet, av å ikke bli hørt, av for mange regninger, av for mange forbrukslån, av barn som blir store og drar sin vei, uten noen gang å ta farvel. Et liv fylt av bebreidelser, av sure miner.

Ikke rart han likte å ta seg en liten sigarett og en dram for å døyve klumpen i magen.

Det er ingen som sier at man kan dø av å ha blitt møkk lei én gang for mye.

Litt lenger borte steller madame Pinto og madame Degrange gravene til mennene sine. Og siden de kommer hver dag, finner de på ting de kan gjøre rent. Rundt gravene deres er det like rent som i en byggevarebutikk som stiller ut gulvbelegg.

Disse folkene som kommer hver dag, det er de som ligner på gjenferd. Som svever mellom liv og død.

Madame Pinto og madame Degrange er like lette som spurver etter vinteren. Som om det var mennene deres som hadde gitt dem næring mens de var i live. Jeg har kjent dem helt siden jeg kom hit. Hver morgen i tjue år, på vei for å handle, har de stukket innom, som om det er en plikt de må utføre. Jeg vet ikke om det er av kjærlighet eller underdanighet. Eller begge deler. Om det er for fasadens skyld eller av ømhet.

Madame Pinto er portugisisk. Og som de fleste portugisere som bor i Brancion, drar hun til Portugal om sommeren.

30

Dermed har hun litt å gjøre om høsten. I starten av september er hun her, fremdeles like tynn, men brun i huden og med såre knær etter å ha stelt gravene til dem som er døde i hjemlandet. Mens hun har vært borte, har jeg vannet de franske blomstene. For å takke meg gir hun meg en dukke i et plasthylster, kledd i folkedrakt. Hvert år får jeg en dukke.

Og hvert år sier jeg: «Takk, madame Pinto. Takk, det var VIRKELIG ikke nødvendig. For meg er det en glede å stelle blomstene, ikke en jobb.»

Det finnes hundrevis av folkedrakter i Portugal. Så hvis madame Pinto lever i tretti år til, og jeg også, har jeg tretti nifse dukker i vente, med øyne som lukker seg når hylstrene ligger vannrett og ligner støvsamlende sarkofager.

Siden madame Pinto stikker innom meg av og til, kan jeg ikke gjemme bort dukkene hun gir meg. Men jeg vil ikke ha dem i soverommet mitt, og jeg vil heller ikke plassere dem i det rommet folk kommer til for å søke trøst. De er for stygge.

Så jeg «stiller dem ut» i trappen som fører opp til soverommet mitt. Trappen er bak en glassdør. Den er synlig fra kjøkkenet. Når hun kommer for å drikke en kopp kaffe hos meg, kikker madame Pinto på dem for å sjekke at de er på plassen sin. Om vinteren, når det er mørkt klokken fem om ettermiddagen, og jeg ser de mørke, glitrende øynene og de brusende skjørtene, forestiller jeg meg at de kommer ut av hylstrene sine og spenner bein under meg så jeg faller i trappen.

Jeg har lagt merke til at madame Pinto og madame Degrange, i motsetning til mange andre, ikke snakker med ektemennene sine. De steller med graven i stillhet. Som om de hadde sluttet å snakke med dem lenge før de døde. De gråter aldri heller. Øynene deres har vært tørre i evigheter.

Av og til støter de på hverandre, snakker om det fine været, om barna, barnebarna, og snart – tenk det, dere – om oldebarna sine.

Jeg har sett dem le én gang, så vidt. Én eneste gang. Da madame Pinto fortalte den andre at barnebarnet hennes hadde spurt henne: «Bestemor, hva er allehelgensdag? En fridag?»

8

Måtte ditt siste hvilested være like fylt av fred som ditt hjerte var fylt av godhet.

22. november 2016, blå himmel, 10 grader, 16.00. Begravelse for Thierry Teissier (1960–2016). Mahognikiste. Ingen marmor. Bare en kistegrav. Alene.

Det er rundt tretti mennesker til stede. Blant andre Nono, Elvis, Pierre Lucchini og jeg.

Rundt femten kolleger fra DIM-fabrikken, hvor Thierry Teissier arbeidet, har lagt ned en liljekrans: «Til vår kjære kollega.»

En ansatt på kreftavdelingen i Mâcon som heter Claire, holder en bukett med hvite roser i hånden.

Den dødes hustru er til stede sammen med de to barna deres, en gutt og en jente som er henholdsvis tretti og tjueseks år gamle. På en minnetavle har de fått gravert inn: «Til vår far.»

Ikke noe bilde av Thierry Teissier.

På en annen minnetavle: «Til min ektemann.» Med en liten gjerdesmett tegnet over «ektemann».

Et stort kors i oliventre er stukket i jorden.

Tre venner fra ungdomsskolen leser et dikt av Jacques Prévert på omgang.

En landsby hørte en gang på en såret fugl som sang Det er den eneste fuglen på stedet og den eneste katten på stedet spiste ham halvveis opp Og fuglen slutter å synge 32

og katten slutter å male og slikke seg om snuten Og landsbyen gir fuglen en nydelig begravelse og katten er òg invitert Han marsjerer rett bak den lille stråkisten hvor den døde fuglen ligger Den bæres av en liten jente som gråter uten stans Hvis jeg visste at du ble så nedstemt sier katten hadde jeg spist det hele og sagt at jeg så den fly fly helt til verdens ende dit hvor det er så langt at ingen kommer tilbake igjen Da ville du blitt mindre trist bare litt lei deg, Man skal aldri gjøre ting halvveis.

Før kisten senkes ned i jorden, tar fader Cédric ordet: «Husk hva Jesus sa til søsteren til Lasarus, som nettopp var død: ‘Jeg er oppstandelsen og livet, og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø.’»

Claire legger buketten med hvite roser ved siden av korset. Alle går samtidig.

Jeg kjente ikke mannen. Men blikket enkelte har sendt mot graven, får meg til å tenke at han var et godt menneske.

9 Hans ungdom og skjønnhet smilte til den verden hvor han skulle ha levd.

Men så falt boken fra hans hender, den han aldri fikk lest.

Det er over tusen fotografier spredd rundt om på gravlunden min. Fotografier i svart-hvitt, i sepia, klare eller falmede fargebilder.

Den dagen de ble fotografert, kunne ingen av mennene, barna eller kvinnene som poserer for kameraet, ha forestilt seg at dette øyeblikket skulle representere dem for evigheten. Det var en bursdag eller et familiemåltid. En søndagstur i parken, et bryllupsbilde, et skoleball, en nyttårsaften.

En dag de tok seg litt bedre ut enn vanlig, en dag alle var samlet, en spesiell dag de var litt mer elegante enn vanlig.

Eller en dag de var kledd i militæruniform, dåpskjole eller sto pyntet til konfirmasjon. Så mye uskyld i blikkene til alle disse menneskene som smiler på gravene.

Dagen før en begravelse står det ofte en nekrolog i avisen.

En kort artikkel som oppsummerer den dødes liv og levnet med noen få setninger. Et liv tar ikke stor plass i lokalavisen. Litt mer hvis vedkommende drev butikk, var lege eller fotballtrener.

Det er viktig med bilder på gravene. Hvis ikke blir man bare et navn. Døden tar også med seg ansiktene.

Det vakreste paret på gravlunden min er Anna Lave, gift Dahan (1914–1987), og Benjamin Dahan (1912–1992). Vi ser dem på et håndkolorert fotografi som ble tatt på bryllupsdagen deres på trettitallet. To nydelige ansikter som smiler mot fotografen. Hun er lys som sola, huden er gjen34

nomsiktig. Han har fine, nesten skulpturaktige trekk, og blikkene deres glitrer som stjernesafirer. To smil de gir evigheten.

I januar pusser jeg alle bildene på gravlunden. Jeg gjør det bare på gravene som er forlatt eller veldig lite besøkt.

En klut dyppet i vann med en dråpe rødsprit. Jeg gjør det samme med minnetavlene, men med en klut dyppet i husholdningseddik.

Det tar mellom fem og seks uker å gjøre alt rent. Når Nono, Gaston og Elvis tilbyr seg å hjelpe meg, sier jeg nei.

Og at de har mer enn nok å gjøre med det generelle vedlikeholdet.

Jeg hørte ikke at han kom. Det er sjelden. Når noen går langs grusalleene, legger jeg alltid merke til det. Jeg kan til og med si om det er en mann, en kvinne eller et barn. En som går tur, eller en som pleier å komme hit. Denne mannen beveger seg lydløst.

Jeg holder på å vaske de ni ansiktene til familien Hesme – Étienne (1876–1915), Lorraine (1887–1928), Françoise (1949–2000), Gilles (1947–2002), Nathalie (1959–1970), Théo (1961–1993), Isabelle (1969–2001), Fabrice (1972– 2003), Sébastien (1974–2011) – da jeg føler blikket hans i ryggen. Jeg snur meg. Han står i motlys, så jeg kjenner ham ikke igjen med det samme.

Det er da han sier: «God dag» og jeg hører stemmen hans, at jeg skjønner at det er ham. Og like etter at jeg har hørt stemmen hans, tre–fire sekunder etterpå, kjenner jeg lukten av kanel og vanilje. Jeg trodde ikke han ville komme tilbake. Det er over to måneder siden han banket på døren som vender ut mot veien. Hjertet mitt slår litt raskere. Jeg kan høre det hviske til meg: Vær forsiktig.

Siden Philippe Toussaint forsvant, har ingen mann fått hjertet mitt til å slå raskere. Siden Philippe Toussaint har det banket i samme rytme, som et gammelt veggur som snorker nonsjalant.

Bortsett fra allehelgensdag, når rytmen plutselig akselererer: Jeg kan selge opptil hundre potter krysantemum, og jeg 35

må hjelpe mer sporadisk besøkende som har gått seg vill i alleene. Men i formiddag begynner hjertet mitt å banke raskere, selv om det ikke er de dødes dag. Og det er på grunn av ham. Jeg synes jeg kan merke frykt, min egen frykt.

Jeg har fremdeles kluten i hånden. Politietterforskeren ser på ansiktene jeg pusser på. Han smiler sjenert.

«Er det din familie?»

«Nei, jeg bare vedlikeholder gravene.» Siden jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med ordene som hoper seg opp hulter til bulter i hodet mitt, fortsetter jeg: «I familien Hesme dør folk når de er unge. Som om de er allergiske mot livet, eller livet ikke vil ha dem.»

Han nikker, trekker frakkekragen tettere rundt halsen og sier smilende: «Det er kaldt hos dere.»

«Kaldere enn i Marseille, det er sikkert.»

«Drar du dit i sommer?»

«Ja, hver eneste sommer. Jeg treffer datteren min der.»

«Bor hun i Marseille?»

«Nei, hun reiser rundt litt overalt.»

«Hva driver hun med?»

«Hun er tryllekunstner. Profesjonell.»

En svarttrost setter seg på graven til Hesme-familien og begynner å synge av full hals, som om den vil avbryte oss.

Jeg har ikke lyst til å pusse ansikter mer. Jeg heller ut vannet i grusen og rydder vekk kluten og rødspriten. Da jeg bøyer meg, blir det en glipe i den grå kåpen, og en flik av den fine kjolen med karminrøde blomster kommer til syne. Jeg ser at det ikke går politietterforskeren hus forbi. Blikket hans er ikke som de andres. Det er noe som er annerledes ved ham.

For å avlede oppmerksomheten hans minner jeg ham på at han trenger familiens tillatelse til å sette morens urne på graven til Gabriel Prudent.

«Det er ikke nødvendig. Før han døde, meldte Gabriel Prudent ifra til kommunen om at min mor ville stedes til hvile i samme grav … De hadde planlagt alt.»

Han virker brydd. Han gnir seg på de ubarberte kinnene.

36

Jeg ser ikke hendene hans, han har hansker på. Han stirrer på meg litt for lenge.

«Jeg vil gjerne at du organiserer noe den dagen jeg setter ned urnen. Noe som ligner på en feiring uten feiring.»

Svarttrosten flyr sin vei. Han ble skremt av Éliane, som kom for å gni seg inntil meg på jakt etter litt kos. «Å, men jeg gjør ikke sånt. Du må henvende deg til Pierre Lucchini i begravelsesbyrået Le Tourneurs du Val, rue de la République.»

«Begravelsesbyrået er til begravelser. Jeg vil bare at du skal hjelpe meg med en liten tale den dagen jeg setter ned urnen hennes på graven til denne fyren. Det kommer ingen andre. Det blir bare henne og meg … Jeg har lyst til å si noen ord som bare blir mellom oss to.»

Så bøyer han seg ned for å klappe Éliane. Han ser på meg mens han snakker.

«Jeg så i … arkivene eller begravelsesheftene dine, jeg vet ikke hva du kaller dem, at du hadde skrevet av begravelsestaler. Kanskje jeg kan plukke litt her og der … fra ulike taler og sette sammen en til min mor.»

Han stryker seg over håret. Han har fått flere grå hår siden sist. Det er kanskje lyset som er annerledes. I dag er himmelen blå, lyset er hvitt. Den første gangen jeg så denne mannen, var himmelen grå.

Madame Pinto går forbi. Hun sier: «God dag, Violette», og ser mistenksomt på politietterforskeren. På disse kanter ser man alltid mistenksomt på en fremmed som kommer inn gjennom døren, inn av porten, inn på gårdsplassen.

«Jeg har en begravelse klokken fire. Du kan komme innom etter klokken sju i vokterboligen. Vi kan skrive noen setninger sammen.»

Han virker lettet. Som om han er kvitt en bør. Han tar en pakke sigaretter opp av lommen, stikker en i munnen uten å tenne på og spør meg hvor nærmeste hotell ligger.

«Tjuefem kilometer unna. Men bak kirken ligger det et lite hus med røde vinduslemmer. Madame Bréant bor der, hun leier ut rom. Bare ett rom, men det er alltid ledig.»

37

Han hører ikke på meg mer. Blikket hans er et annet sted.

Han er fortapt i tankene sine. Han kommer tilbake til meg.

«Brancion-en-Chalon … Skjedde det ikke en tragedie her en gang?»

«Tragedier finner du overalt, hver eneste død er noens tragedie.»

Det virker som han prøver å huske noe, men får ikke tak i det. Han blåser seg i hendene og mumler: «Ses om litt», og: «Tusen takk.» Han går tilbake langs hovedalleen bort til porten. Skrittene hans er fremdeles lydløse.

Madame Pinto vandrer forbi meg igjen for å fylle vannkannen sin. Bak henne går Claire, kvinnen fra kreftavdelingen i Mâcon, mot graven til Thierry Teissier med en rosebusk i hånden. Jeg rusler bort til henne.

«God dag, jeg vil gjerne plante denne rosebusken på graven til monsieur Teissier.»

Jeg roper på Nono som er i skuret sitt. Graverne har et skjul hvor de skifter klær, tar en dusj midt på dagen og om kvelden og vasker arbeidsklærne sine. Nono sier at lukten av død ikke kan feste seg til klærne, men at det ikke finnes noen såpe som hindrer den i å skitne til innsiden av nøtta.

Mens Nono graver et hull der hvor Claire vil plante rosebusken, synger Elvis: Always on my mind, always on my mind. Nono har litt torv og en støttepinne i hullet for at rosebusken skal vokse beint. Han sier til Claire at han kjente Thierry, og at han var en fin fyr.

Claire ville gi meg penger for å vanne rosebusken til Thierry. Jeg sa til henne at jeg godt kunne vanne, men at jeg aldri tok penger for det. At hun kunne stikke pengene i marihønesparebøssen som sto på kjøleskapet inne på kjøkkenet mitt, og at kontantene jeg fikk, ble brukt på mat til dyrene på gravlunden.

Hun sa: «Greit.» At hun vanligvis aldri gjorde det, aldri gikk i begravelsene til pasienter fra avdelingen sin. At det var første gang. At Thierry Teissier var altfor snill til å bli begravet på den måten, under bakken med ingenting rundt 38

seg. At hun hadde valgt en rød rosebusk for det den symboliserte, og at hun håpet at Thierry ville fortsette å eksistere gjennom den. Hun la til at blomstene ville holde ham med selskap.

Jeg tok henne med til en av de vakreste gravene på kirkegården, graven til Juliette Montrachet (1898–1962), hvor forskjellige planter og busker hadde vokst inn i hverandre og skapt en harmonisk blanding av farger og blader uten at noen hadde stelt med den. En hagegrav. Som om tilfeldighetene og naturen hadde inngått en avtale.

Claire sa: «Disse blomstene er litt som stiger som går opp til himmelen.» Hun takket meg også. Hun drakk et glass vann, stakk noen sedler i marihønesparebøssen og dro igjen.

10

Ved å snakke om deg holder jeg minnet om deg levende, å tie ville være å glemme deg.

Jeg møtte Philippe Toussaint den tjueåttende juli 1985, dagen da den store filmforfatteren Michel Audiard døde.

Det var kanskje derfor Philippe Toussaint og jeg aldri hadde hatt noe å si til hverandre. Kanskje derfor dialogene våre var like flate som Tutankhamons EEG-måling. Da han sa: «Skal vi ta den drinken hos meg?», svarte jeg ja med det samme.

Før vi gikk fra Tibourin, følte jeg blikkene fra de andre jentene. De som hadde blitt stående i den lange køen som dannet seg bak ryggen hans da han vendte seg for å se på meg. Jeg kjente de hardt sminkede blikkene deres drepe meg, forbanne meg, dømme meg til døden da musikken stanset.

Jeg hadde knapt rukket å si ja, før vi satt på motorsykkelen hans, med en hjelm som var for stor, og hånden hans hvilende på mitt venstre kne. Jeg lukket øynene. Det begynte å regne. Jeg kunne kjenne dråpene mot ansiktet mitt.

Foreldrene hans leide en hybel til ham i sentrum av Charleville-Mézières. Mens vi gikk opp trappen, fortsatte jeg å skjule de avbitte neglene mine i jakkeermene.

Idet vi kom inn av døren, kastet han seg over meg uten å si et ord. Jeg sa ikke noe, jeg heller. Philippe Toussaint var så vakker at det stoppet kjeften på meg. Akkurat som da læreren min i femte klasse hadde fortalt oss om Picasso og den blå perioden. Maleriene i læreboken som hun hadde pekt på med linjal, hadde stoppet kjeften på meg, og jeg 40

hadde bestemt meg for at resten av livet mitt ville være blått.

Jeg overnattet hos ham, ør av nytelsen han hadde forært kroppen min. For første gang hadde jeg likt å elske med noen, jeg hadde ikke gjort det i bytte mot noe. Jeg begynte å håpe på at det ville skje flere ganger. Og så gjorde vi det en gang til. Jeg dro aldri derfra, jeg fortsatte å overnatte hos ham. En dag, to dager og så tre dager. Deretter er alt et eneste sammensurium. Dagene henger sammen, den ene i den andre. Som et tog hvor hukommelsen ikke lenger klarer å skille vognene fra hverandre. Det eneste som gjenstår, er minnet om reisen.

Philippe Toussaint gjorde meg til en drømmende type. Til en forhekset jente som kikket på bildet av en blond, blåøyd gutt i et blad og sa til seg selv: Dette bildet tilhører meg, jeg kan ha det i lommen. Jeg kjærtegnet ham i timevis, jeg hadde alltid en hånd liggende på ham et eller annet sted. Det sies at man ikke kan leve på luft og kjærlighet, men han var min forrett, hovedrett og dessert. Og hvis det var noe igjen, forsynte jeg meg. Han lot meg gjøre det. Det virket som han likte meg, og berøringen min også. Han tok meg i besittelse, og det var alt som betydde noe for meg.

Jeg forelsket meg. Heldigvis at jeg aldri hadde hatt noen familie, da ville det ha vært min tur til å forlate dem. Philippe Toussaint var det eneste jeg var opptatt av. Jeg ga ham hele mitt vesen, alt jeg eide. Hele meg til en eneste person.

Hadde jeg kunnet leve i ham, på innsiden av ham, ville jeg ikke ha nølt.

En morgen sa han: «Flytt inn til meg.» Han sa ikke noe mer. Han sa bare det: «Flytt inn til meg.» Jeg stakk av fra ungdomshjemmet; jeg var ikke myndig ennå. Jeg kom til Philippe Toussaints hybel med alle eiendelene mine i en koffert. Med andre ord ikke særlig mye. Noen klær og den første dokka mi, Caroline. Hun kunne snakke da jeg fikk henne («Hei, mamma, jeg heter Caroline. Kom og lek med meg.»), men batteriene, de fuktige koblingene, flyttingen, fosterfamiliene, sosialarbeiderne, tilsynsførerne, hadde 41

stoppet kjeften på henne også. Klassebilder, fire vinylplater, to med Étienne Daho (Mythomane og La Notte, la notte), en plate med Indochine (3), en med Charles Trenet (La Mer), fem Tintin-album (Den blå lotus, Castafiores juveler, Kong Ottokars septer, Tintin og picaroene, Soltemplet), pennalet jeg hadde brukt de få årene jeg hadde gått på skolen med navnene til alle de andre skoletaperne (Lolo, Sika, So, Stéph, Manon, Isa, Angelo) skrevet med kulepenn.

Philippe Toussaint dyttet noen av sakene sine til side for å lage plass til mine. Og så sa han: «Du er en underlig jente.»

Og jeg svarte: «Skal vi elske?»

Jeg hadde ikke lyst til å starte noen samtale med ham. Jeg har aldri hatt lyst til å starte en samtale med ham.

11

Lindre hans hvile med din vakreste sang.

En flue svømmer i portvinsglasset mitt. Jeg setter det fra meg i vinduskarmen. Idet jeg lukker vinduet, ser jeg politietterforskeren komme gående oppover veien, lyset fra gatelyktene skinner ned på frakken hans. På hver side av gaten som fører til gravlunden, står trærne på rad. Nederst ligger kirken til fader Cédric. Og bak kirken de få sentrumsgatene. Politietterforskeren går med raske skritt. Han ser iskald ut.

Jeg har lyst til å være alene. Det har jeg hver kveld. Ikke snakke med noen. Lese, høre på radioen, ta meg et bad.

Lukke vinduslemmene. Pakke meg inn i den rosa silkekimonoen. Bare nyte livet.

Etter at jeg har låst porten, tilhører tiden meg. Den er bare min. Det er luksus å være herre over sin egen tid.

Jeg tror det er den største luksus et menneske kan unne seg.

Jeg går fremdeles med vinteren over sommeren, selv om jeg på denne tiden av døgnet pleier å ha kommet til sommeren. Jeg er litt sur på meg selv for at jeg foreslo for politietterforskeren at han skulle komme innom, at jeg kunne hjelpe ham.

Han banker på døren, akkurat som den første gangen. Éliane rører ikke på seg. Hun har allerede sovnet for natten, rullet sammen til en ball i haugen av tepper i kurven sin.

Han smiler, sier god kveld. Et gufs av tørr, kald luft kommer inn sammen med ham. Jeg skynder meg å lukke døren.

Jeg trekker ut en stol til ham. Han tar ikke av seg frakken.

43

Det er et godt tegn. Det betyr at han ikke kommer til å bli særlig lenge.

Uten å spørre tar jeg fram et krystallglass og serverer ham et glass portvin av 1983-årgangen, den som José-Luis Fernandez tar med til meg. Da gjesten min får øye på flaskene i møbelet jeg bruker til barskap, sperrer han opp de store, svarte øynene sine. Det er hundrevis av dem. Hetvin, maltwhiskyer, likører, brennevin.

«Jeg driver ikke med smugling, det er presanger. Folk tør ikke gi meg blomster. Man gir ikke blomster til vokteren på gravlunden, jeg selger jo dessuten blomster. Bortsett fra madame Pinto som gir meg dukker i plastesker hvert eneste år, får jeg flasker med alkohol eller syltetøy av de andre. Jeg hadde trengt flere liv for å spise alt sammen. Så jeg gir bort mye til graverne.»

Han tar av seg hanskene og tar en første slurk av portvinen.

«Det du drikker der, er det beste jeg har.»

«Himmelsk.»

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ville aldri ha forestilt meg at det var ordet «himmelsk» han ville bruke for å beskrive portvinen min. Bortsett fra håret som står til alle kanter, finnes det ikke noe fantasifullt ved ham. Han ser like trist ut som klærne han har på seg.

Jeg finner fram penn og papir, setter meg overfor ham og ber ham fortelle om moren sin. Det virker som om han tenker seg litt om, før han trekker pusten og svarer: «Hun var naturlig blond.»

Så kommer det ikke mer. Han begynner å se på de hvite veggene mine som om det hang mesterverk på dem. Innimellom løfter han krystallglasset og tar små slurker av væsken. Jeg ser at han nyter den. Og at han slapper mer av etter hvert som han drikker.

«Jeg har aldri vært god til å holde taler. Jeg tenker og snakker som en politirapport eller et ID-kort. Jeg kan si om en person har et arr, en føflekk, en utvekst … om personen halter, skostørrelsen … Med ett blikk kan jeg identifisere 44

størrelsen, vekten, øyenfargen, hudfargen, kjennetegnene.

Men hva de tenker … det vet jeg ingenting om. Bortsett fra om de har noe å skjule …»

Han har drukket opp. Jeg skynder meg å fylle glasset på ny, og skjærer opp noen biter med comté-ost som jeg legger på en porselenstallerken.

«Jeg har nese for hemmeligheter. Jeg er en skikkelig sporhund … Jeg legger med en gang merke til mistenkelig oppførsel. Vel, det var det jeg trodde … før jeg oppdaget min mors siste ønsker.»

Portvinen min har samme virkning på alle. Den fungerer som et sannhetsserum.

«Hva med deg? Drikker ikke du?»

Jeg forsyner meg med en tår og skåler med ham.

«Skal du ikke ha mer?»

«Jeg er gravlundsvokter. Vi drikker bare tårer. La oss snakke om din mors lidenskaper. Når jeg sier ‘lidenskap’, mener jeg ikke nødvendigvis teater eller strikkhopp. Bare hvilken farge hun likte best, stedet hvor hun likte å gå tur, musikken hun lyttet til, filmene hun så på, om hun hadde katt, hund, trær, hva hun brukte tiden sin på, om hun likte regnet, vinden eller sola, hvilken årstid hun foretrakk …»

Han blir sittende lenge uten å si noe. Det virker som om han leter etter ordene, som om han har gått seg vill i skogen. Han drikker opp portvinen og sier: «Hun likte snø og roser.»

Det er alt. Han har ingenting mer å si om henne. Han virker både skamfull og fortapt på samme tid. Det er som om han nettopp har betrodd meg at han led av en sjelden sykdom. Den som gjør at man ikke klarer å snakke om en av sine nærmeste.

Jeg reiser meg og går mot skapet med permene. Jeg tar ut den fra 2015 og blar opp på første side.

«Dette er en tale som ble skrevet første januar i 2015 for Marie Géant. Barnebarnet hennes kunne ikke komme i begravelsen fordi hun var i utlandet i forbindelse med jobben. Hun sendte den til meg og ba meg lese den i begravel45

sen. Jeg tror den kan hjelpe deg. Ta med deg permen, les talen, ta notater, og så får jeg den igjen i morgen.»

Han reiser seg med det samme og går ut med permen under armen. Det er første gang en perm forlater huset mitt.

«Takk. Takk for all hjelpen.»

«Overnatter du hos madame Bréant?»

«Ja.» «Har du spist middag?»

«Hun har laget noe til meg.»

«Drar du til Marseille i morgen?»

«I morgen tidlig. Jeg leverer tilbake permen før jeg drar.»

«Legg den i vinduskarmen, bak den blå blomsterkassen.»